Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS131
Oppgaven er på bokmål og nynorsk
Ekteparet Kari og Olav Herwitz bygget våren 2001 sin enebolig i Fana. Huset ble oppført av byggmester Böschen, som sto for alle leveranser og underentrepriser til bygget. Kari og Olav gjorde sine valg om innredning og utstyr, så som materialvalg, fabrikat for dører og vinduer, utstyr på bad osv. Kari og Ola ble også forelagt valg av løsning for taktekking. Etter å ha studert diverse brosjyrer på hva som fantes i markedet, bestemte de seg for en eksklusiv hollandsk glassert frostbestandig taksten, velprøvd og med ubestridt overlegen holdbarhet i norsk klima.
Det viste seg å være lang leveringstid på import av slike takstein, og byggmester Böschen foreslo derfor at man for å spare tid heller skulle gå for en norskprodusert takstein som nå var kommet på markedet – markedsført under navnet ”Værbitt” og nærmere beskrevet i kataloger og brosjyrer som Böschen la frem for Kari og Olav. Systemet ble produsert av firma ”Wulfsberg Keramikk” på Østlandet, og ble på denne tiden markedsført aggressivt med annonser og i kataloger i landets ledende byggevarefirmaer. Produktet ble her lovprist og med prangende brosjyrer om at det ble levert med såkalt ”generasjonsgaranti”. Hva en slik garanti nærmere bestemt skulle bestå i, var derimot ikke nærmere spesifisert. Etter å ha samrådd seg med byggmester Böschen som fagmann, bestemte Kari og Olav seg for ”Værbitt”-løsningen.
Boligen sto ferdig oppført ved
ferieslutt dette året, og etter overtagelse i august 2001 flyttet Kari og Olav
inn i sitt nye hjem ”Vidsyn”.
Vintrene som fulgte var milde og på
det nærmeste snø- og frostfri. Kari og Olav oppholdt seg store deler av vinterhalvåret
i Spania, der Karis foreldre hadde feriehus. Sønnen Peder og hans samboer Eva
lånte ”Vidsyn” i slike perioder. Under et kraftig regnvær i februar 2004
oppdaget Peder og Eva antydning til fuktdannelse i taket i 2. etg, men begge
leste da til eksamen på Universitetet, og glemte å nevne dette da foreldrene
kom tilbake fra Spania ut på vårparten og fukten i mellomtiden var tørket bort.
Sommeren 2004 fikk Kari jobb som
daglig leder i et nystiftet selskap i en annen landsdel, og paret bestemte seg nå
for å selge ”Vidsyn”. Begge hadde økonomutdannelse og siden eiendommen ble
ansett for å være lett salgbar, valgte de å stå for salget selv uten megler
eller takstmann. Kari utarbeidet salgsprospekt og la dette ut på nett, med
nærmere opplysninger om eiendommens egenskaper, herunder at huset var bare 3 år
gammelt samt at taket var lagt med ”Værbitt” takstein. "Værbitt"-brosjyrene
fra 2001 fulgte dokumentasjonen på huset og ble fordelt til interesserte på
visningen. Etter budrunde kom litteraturprofessor og enkemann Ludvig Bråten ut
med høyeste bud 2.6 mill og etter dette ble formalitetene ordnet. Kontrakten var
kortfattet og hadde en henvisning til ”gjeldende lovgivning”, og inneholdt ellers
bare bestemmelser om pris og oppgjør, overtagelse samt ordning gjennom bank av
heftelser på eiendommen. Overtagelse mot oppgjør fant sted i august 2004
Bråtens store boksamling var det
foreløpig ikke plass til i instituttbiblioteket på HF-fakultetet i Bergen, der
han tiltrådte ny stilling 15. august 2004. Samlingen, som inneholdt antikke
verk og en rekke førsteutgaver til meget høy verdi, ble en varm og solrik
sensommerdag - etter en lengre tørkeperiode på Vestlandet - båret opp og stablet
provisorisk på loftet i huset, der det ikke var lagt inn lys.
De neste årene hadde Bråten fullt
opp med kursundervisning og veiledning av både PhD-kandidater og
masteravhandlinger på HF-fakultetet. Han var for det meste på kontoret både dag
og kveld. Bokkassene med samlingen ble derfor liggende på loftet uten tilsyn og
det ble heller ikke gjort nevneverdig ettersyn eller vedlikehold på huset.
I mai 2006 brakte avisene
alarmerende oppslag om at Wulfsberg Keramikk i Larvik var slått konkurs som en
følge av et større antall reklamasjonssaker fra misfornøyde kunder. Det hadde
vist seg at ”Værbitt”-produktet allikevel ikke var frostbestandig, med den
følge at det de senere år var oppstått sprekker og forvitring på et større
antall tak i Sør-Norge. NRK-programmet ”Forbrukerinspektørene” kjørte en sak om
”Værbitt” i midten av juni, og nå kom Bråten på at det nettopp var dette
produktet som var brukt på hans tak. Han klatret opp stigen og oppdaget da flere
takstein med sprekker. Ved nærmere ettersyn viste det seg at kombinasjonen
frost, nedbør og snøsmelting med årene hadde medført mindre lekkasjer gjennom spikerslag,
takpapp og sutaket under og ned til loftet. Store deler av Bråtens boksamling
var vannskadet som følge av kondens, væte og vanndrypp. Å utbedre vannskader på
så gamle og sjeldne bøker som her ville anslagsvis komme på beløp i
størrelsesorden 40.000.
Bråten tok kontakt med Kari og Olav
i juli og påberopte seg at huset i 2004 led av skjult mangel som måtte medføre
ansvar. Kari og Olav hadde i mellomtiden kjøpt seg ny eksklusiv bolig med tung
belåning i en annen landsdel og forklarte at det ikke fantes midler til å dekke
slikt ansvar. Forhandlingen trakk i langdrag. Kari og Olav avviste ansvar og
gjorde det klart at taklekkasjen var ukjent for dem. De hadde ikke brukt loftet
i sin tid og hadde dessuten stort sett vært utenlands i vinterhalvåret, slik at
eventuell væte hadde tørket opp og derfor ikke var merkbar på sommerstid. At
Peder og Eva hadde glemt å si fra om fuktsymptomene i 2004, var uten rettslig
betydning. Når Bråten som fagmann på sitt område hadde lagret verdifulle bøker
på loftet, måtte han selv svare for følgene.
Etter forslag fra Peder og Kari
varslet Bråten i midten av september 2006 byggmester Böschen. Böschen var av
hensyn til eget faglige renommé – og i samråd med sin ansvarsassurandør - villig
til å bekoste utskiftning av taktekkingen uten utgift for Bråten – anslått til
80 000. Men da Bråten så kom inn på bokskadene, var svaret tvert avvisende. Den
saken fikk Bråten ordne med selv, uansett var det for sent å ta dette opp nå.
Bråten fikk senere på høsten vite
at Kari nylig hadde tatt ut store opsjoner i det selskapet hun nå ledet med
stor fremgang. Bråten mente da at Kari og Olav i det minste måtte kunne dekke
bokskaden, men dette ble på ny avvist.
______________
Om dette skal det skreves en utredning, der sakens spørsmål, både prinsipale og subsidiære, drøftes og avgjøres.
Ekteparet Kari og Olav Herwitz bygde seg våren 2001 ein einebustad i Fana. Huset vart oppført av byggmeister Böschen, som stod for alle leveransar og underentreprisar til bygget. Kari og Olav gjorde sine val om innreiing og utstyr, slik som materialval, fabrikat for dørar og vindauge, utstyr på bad osb. Kari og Ola fekk også lagt fram val av løysing for taktekking. Etter å ha studert diverse brosjyrar på kva som fanst i marknaden, bestemde dei seg for ein eksklusiv hollandsk glasert frostbestandig takstein, velprøvd og med uomtvista overlegen haldbarheit i norsk klima.
Det viste seg å vere lang leveringstid på import av slik takstein, og byggmeister Böschen foreslo difor at ein for å spare tid heller skulle gå for ein norskprodusert takstein som no var kommen på marknaden– marknadsført under namnet ”Værbitt” og nærare beskriven i katalogar og brosjyrar som Böschen la fram for Kari og Olav. Systemet vart produsert av firmaet ”Wulfsberg Keramikk” på Austlandet, og vart på denne tida marknadsført aggressivt med annonsar og i katalogar hos leiande byggevarefirma i landet. Produktet vart her lovprisa og med prangande brosjyrar om at dei vart levert med såkalla ”generasjonsgaranti”. Kva ein slik garanti nærare bestemt skulle gå ut på, var derimot ikkje nærare spesifisert. Etter å ha samrådd seg med byggmeister Böschen som fagmann, bestemde Kari og Olav seg for ”Værbitt”-løysinga.
Bustaden stod ferdig oppført ved ferieslutt dette året, og etter overtaking i august 2001 flytta Kari og Olav inn i den nye heimen sin ”Vidsyn”.
Vintrane som følgde var milde og på det næraste snø- og frostfrie. Kari og Olav oppheldt seg store delar av vinterhalvåret i Spania, der foreldra til Kari hadde feriehus. Sonen Peder og sambuaren hans Eva lånte ”Vidsyn” i slike periodar. Under eit kraftig regnvêr i februar 2004 oppdaga Peder og Eva teikn på fuktdanning i taket i 2. etg, men begge las då til eksamen på Universitetet, og gløymde å nemne dette då foreldra kom tilbake frå Spania ut på vårparten og fukta i mellomtida var tørka bort.
Sommaren 2004 fekk Kari jobb som dagleg leiar i eit nystifta selskap i ein annan landsdel, og paret bestemde seg no for å selje ”Vidsyn”. Begge hadde økonomutdanning og sidan eigedommen vart rekna for å vere lett å selje, valde dei å stå for salet sjølve utan meklar eller takstmann. Kari utarbeida salsprospekt og la dette ut på nett, med nærare opplysningar om eigedommen sine eigenskapar, mellom anna at huset berre var 3 år gammalt og at taket var lagt med ”Værbitt” takstein. "Værbitt"-brosjyrane frå 2001 følgde dokumentasjonen på huset og vart fordelt til interesserte på visinga. Etter bodrunde kom litteraturprofessor og enkemann Ludvig Bråten ut med høgaste bud 2.6 mill og etter dette vart formalitetane ordna. Kontrakten var kortfatta og hadde ei tilvising til ”gjeldande lovgjeving”, og inneheldt elles berre føresegner om pris og oppgjer, overtaking samt ordning gjennom bank av heftingar på eigedommen. Overtaking mot oppgjer fann stad i august 2004.
Bråten si store boksamling var det førebels ikkje plass til i instituttbiblioteket på HF-fakultetet i Bergen, der han tiltredde ny stilling 15. august 2004. Samlinga, som inneheldt antikke verk og ei rekkje førsteutgåver til svært høg verdi, vart ein varm og solrik seinsommardag - etter ein lengre tørkeperiode på Vestlandet – boren opp og stabla provisorisk på loftet i huset, der det ikkje var lagt inn lys.
Dei neste åra hadde Bråten fullt opp med kursundervising og rettleiing av både PhD-kandidatar og masteravhandlingar på HF-fakultetet. Han var for det meste på kontoret både dag og kveld. Bokkassane med samlinga vart difor liggjande på loftet utan tilsyn og det vart heller ikkje gjort nemneverdig ettersyn eller vedlikehald på huset.
I mai 2006 kom avisene med alarmerande oppslag om at Wulfsberg Keramikk i Larvik var slått konkurs som følgje av ei større mengd reklamasjonssaker frå misnøgde kundar. Det hadde vist seg at ”Værbitt”-produktet likevel ikkje var frostbestandig, med den følgje at det dei seinare åra var oppstått sprekkar og forvitring på ei større mengd tak i Sør-Noreg. NRK-programmet ”Forbrukerinspektørene” kjørte ein sak om ”Værbitt” i midten av juni, og no kom Bråten på at det nettopp var dette produktet som var brukt på taket hans. Han klatra opp stigen og oppdaga då fleire takstein med sprekkar. Ved nærare ettersyn viste det seg at kombinasjonen frost, nedbør og snøsmelting med åra hadde medført mindre lekkasjar gjennom spikarslag, takpapp og sutaket under og ned til loftet. Store delar av boksamlinga til Bråten var vasskada som følgje av kondens, væte og vassdrypp. Å utbetre vasskader på så gamle og sjeldne bøker som her ville grovt rekna komme på eit beløp kring 40.000.
Bråten tok kontakt med Kari og Olav i juli og gjorde gjeldande at huset i 2004 hadde skjult mangel som måtte medføre ansvar. Kari og Olav hadde i mellomtida kjøpt seg ny eksklusiv bustad med store lån i ein annan landsdel og forklarte at det ikkje fanst midlar til å dekke slikt ansvar. Forhandlinga trakk i langdrag. Kari og Olav avviste ansvar og gjorde det klart at taklekkasjen var ukjent for dei. Dei hadde ikkje brukt loftet i si tid og hadde dessutan stort sett vore utanlands i vinterhalvåret, slik at eventuell væte hadde tørka opp og difor ikkje var merkbar på sommarstid. At Peder og Eva hadde gløymt å seie frå om fuktsymptoma i 2004, hadde ikkje noko å seie rettsleg sett. Når Bråten som fagmann på sitt område hadde lagra verdifulle bøker på loftet, måtte han sjølv svare for følgjene.
Etter forslag frå Peder og Kari varsla Bråten i midten av september 2006 byggmeister Böschen. Böschen var av omsyn til sitt eige faglege renommé – og i samråd med ansvarsassurandøren sin - villig til å betale utskifting av taktekkinga utan utgift for Bråten – berekna til 80 000. Men då Bråten så kom inn på bokskadane, var svaret tvert avvisande. Den saka fekk Bråten ordne med sjølv, uansett var det for seint å ta dette opp no.
Bråten fekk seinare på hausten vite at Kari nyleg hadde teke ut store opsjonar i det selskapet ho no leia med stor framgang. Bråten meinte då at Kari og Olav i det minste måtte kunne dekke bokskaden, men dette vart på ny avvist.
______________
Om dette skal det skrivast ei utgreiing, der spørsmåla i saka, både prinsipale og subsidiære, skal drøftast og avgjerast.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |