Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS132
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
I
Kommunekasseren i Lillevik overførte oktober 2005 ved en feil 1 953 kroner til Peder Ås. Beløpet tilkom Per Ås som tilgodehavende i samsvar med skatteoppgjøret for 2004. Feilen besto altså i at kommunekassereren forvekslet Peder og Per Ås. Da kommunekassereren kort tid etterpå ble kjent med feilen, betalte man skyldig beløp til Per Ås og krevde tilbakesøkning fra Peder Ås i henhold til condictio indebiti.
Peder var minstepensjonist. Han eide bare noe inventar i leiligheten han leide samt noen få tusen kroner på en brukskonto i Lillevik Sparebank. Det var på denne kontoen pengene fra kommunekassereren i Lillevik hadde kommet inn. Peder var noe psykisk utviklingshemmet og hadde arbeidet mesteparten av livet i en vernet bedrift. Han hadde lite innsikt i økonomiske forhold, men klarte stort sett å holde orden på løpende inntekter og utgifter.
Etter oppfordring fra nære slektninger som han hadde kontaktet da han fikk kravet om tilbakesøkning, bestred Peder at kommunekassereren kunne kreve tilbakesøkning. Kravet ble opprettholdt.
Spørsmål 1: Kan kommunekassereren i Lillevik kreve tilbakesøkning?
II
Lars Holm skyldte Ole Tastad 100 000 kroner i henhold til en låneavtale inngått 1. januar 2003 i forbindelse med at Lars startet serveringsvirksomhet i Lillevik. Om tilbakebetaling av lånet var det avtalt: ”Tilbakebetaling med halvårlige, like store avdrag over tre år, første gang 1. juli 2005.” Det var videre avtalt at lånet skulle forrentes med 8 % p.a. Om betaling av renter var det avtalt: ”Betaling av påløpte renter skjer sammen med avdragene, og da slik at rente for tiden frem til betalingstiden for første avdrag betales sammen med dette.”
Driften av serveringsvirksomheten gikk ikke særlig godt. Videre ble forholdet mellom Lars og Ole dårlig som følge av at Oles samboer Mette brått flyttet sammen med Lars. Mette bestemte seg for å ta et tak i serveringsvirksomheten til Lars, også økonomisk. Lars og Mette så det slik at det var ønskelig å avvikle lånet til Ole snarest mulig, slik at de slapp å ha mer med hverandre å gjøre. Den 1. juli 2005 hadde Lars og Mette klart å skrape sammen 120 000 kroner, som skulle dekke både lånebeløpet og rente påløpt fra utbetalingen, og tilbød betaling med dette beløpet.
Ole bestred da at Lars hadde rett til å betale mer enn første avdrag på lånet samt påløpte renter. Videre mente Ole at Lars pliktet å betale rentesrente, og da på den måten at påløpt rente ble tillagt hovedstolen ved utløpet av det enkelte år (31. desember 2003 og 31. desember 2004), slik at rente for den etterfølgende tid ble regnet av hovedstolen tillagt renter. Lars bestred at han var uberettiget til å innfri hele kravet og at det påløp rentesrente.
Spørsmål 2: Har Lars rett til å betale mer enn første avdrag og påløpt rente den 1. juli 2005?
Spm 3: Har Ole krav på rentesrente?
III
Alf Li drev virksomhet som snekker. Under oppussing av hageleiligheten i eneboligen til Wenche Larsen oppdaget han noen sprekker i veggene som han antok skyldtes at husets bærekonstruksjoner var utilstrekkelige. Han nevnte dette for Wenche og foreslo at det burde monteres noen søyler som kunne bidra til å bære vekten av bygningen. Wenche gikk med på det og overlot til Alf å gjøre det han mente var nødvendig.
Tre år etter at arbeidene var utført, oppdaget Wenche nye sprekkdannelser i veggene. Hun nevnte dette for sin datters nye kjæreste, som var byggteknisk ingeniør. Han undersøkte skaden og fant at det burde vært utført helt andre arbeider med bærekonstruksjon enn de Alf hadde utført, og at slike mer omfattende arbeider burde gjøres snarest mulig for å unngå ytterligere skade. Hadde disse arbeidene blitt utført med det samme, hadde Wenche sluppet å betale for de utilstrekkelige reparasjonene. Wenche, som fulgte anbefalingen og lot de mer omfattende arbeidene utføre, underrettet Alf og tok forbehold om å reise erstatningskrav. Alf svarte ikke på Wenches henvendelse.
Wenche hadde det travelt i hverdagen og fikk ikke somlet seg til å gjøre noe mer med det mulige kravet hun hadde mot Alf. Først 4 ½ år etter at han hadde utført arbeidene kontaktet hun ham igjen og fremmet nå krav på erstatning for det tap hun var påført. Alf svarte at han for tiden var ute av stand til å gjøre opp for seg, men regnet med at det kom til å ordne seg i løpet av noen måneder, og ba om å få vente til da. Da Wenche kontaktet Alf på ny et halvt år senere, var han kommet på andre tanker, og påberopte seg foreldelse, jf. foreldelsesloven § 3 nr. 2, jf. § 2. Ettersom det var gått mer enn ett år fra Wenche oppdaget de nye sprekkdannelsene, var også tilleggsfristen etter § 10 nr. 1 ute.
Wenche mente at det i dette tilfellet var foreldelsesloven § 9 som regulerte foreldelesesspørsmålet. Ettersom det var gått mindre enn tre år fra hun oppdaget de ytterligere sprekkdannelsene, var kravet ikke foreldet. Uansett besto kravet fordi Alf måtte anses å ha erkjent kravet da hun kontaktet ham 4 ½ år etter at arbeidene ble utført. Alf bestred Wenches anførsler.
Spørsmål 4: Har Alf erkjent kravet?(Om det uavhengig av eventuell erkjennelse foreligger et krav skal ikke drøftes.)
Spørsmål 5: Under forutsetning av at Alf ikke har erkjent kravet: Er kravet foreldet?
IV
Marte Kirkerud var kommet i økonomiske problemer som følge av arbeidsledighet og samlivsbrudd. En av kreditorene hennes var Sparebanken, som hadde krav mot henne i anledning en kredittavtale som var knyttet til lønnskontoen hennes. Avtalen ga henne rett til å trekke saldo på lønnskontoen i minus med inntil 50 000 kroner. Etter gjennomført inkasso hadde Sparebanken fremdeles til gode 8 000 kroner hos Marte. Lønnskontoen hennes sto altså i minus med 8 000 kroner.
Ved skatteoppgjøret 2005 hadde Marte 6 500 kroner til gode. Beløpet ble utbetalt fra kommunekasseren i Lillevik til Martes lønnskonto i Sparebanken. Det var i den ferdigutfylte selvangivelsen opplyst at eventuelt tilgodebeløp ville bli overført til den nevnte kontoen med mindre Marte ga beskjed om noe annet, men denne opplysningen hadde hun ikke festet seg ved. Marte hadde de siste par årene hatt innskuddskonto i Handelsbanken.
Etter at beløpet var overført til Sparebanken henvendte hun seg dit med krav om utbetaling av det overførte beløpet. Sparebanken nektet å foreta utbetaling idet den hevdet at overføringen måtte sees som en (delvis) betaling av gjeld. Marte bestred at det forelå betaling av gjeld. Etter hennes syn fikk hun ved overføringen av beløpet til banken et krav mot banken som banken ikke kunne motregne i, jf. finansavtl. § 29 (1). Banken erkjente at motregning ville vært utelukket, men hevdet at den dekning banken hadde fått ved overføringen fra kommunekassereren ikke ble rammet av lovens motregningsforbud.
Spm 6: Har Marte krav på utbetaling av det overførte beløpet på 6 500 kroner?
V
Jan Lund søkte om et lån på 200 000 kroner i Sparebanken for å dekke diverse forbruksutgifter samt kjøp av bil. Sparebanken svarte at den ville innvilge søknaden såfremt Jan kunne få sin far Anders Lund til å ta opp lånet sammen med ham. Sparebanken stilte dette vilkåret fordi den var usikker på Jans betalingsevne. Jan spurte Anders om han ville ta opp lånet sammen med ham. Anders gikk med på det. Låneavtale ble inngått mellom Sparebanken som långiver og Jan og Anders som låntagere. Lånet ble utbetalt til Jan.
Varsel om betaling av renter og avdrag ble sendt både til Jan og Anders. Betaling ble foretatt av Jan. Etter en tid fikk imidlertid Jan økonomiske problemer og banken begynte å kreve Anders særskilt. Etter å ha forhørt seg med sin nevø Jonas, som studerte jus, kontaktet Anders banken og meddelte at Anders måtte anses å ha status som kausjonist i relasjon til finansavtaleloven, bl.a. i forhold til frarådningsplikt etter finansavtl. § 60 samt betalingstid, jf. finansavtl. § 71.
Sparebanken bestred at Anders kunne betraktes som en kausjonist. Han hadde med åpne øyne inngått låneavtalen som låntager sammen med Jan, og måtte da i relasjon til finansavtaleloven også betraktes som låntager, og ikke som kausjonist.
Spm. 7: Er Anders å anse som kausjonist i relasjon til finansavtalelovens regler?
I
Kommunekasseraren i Lillevik overførde oktober 2005 ved ein feil 1 953 kroner til Peder Ås. Beløpet tilkom Per Ås som tilgodehavande i samsvar med skatteoppgjeret for 2004. Feilen var altså at kommunekasseraren forveksla Peder og Per Ås. Då kommunekasseraren kort tid etterpå vart kjent med feilen, betalte ein det skuldige beløpet til Per Ås og kravde tilbakesøking frå Peder Ås i medhald av condictio indebiti.
Peder var minstepensjonist. Han eigde berre noko inventar i leilegheita han leigde og nokre få tusen kroner på ein brukskonto i Lillevik Sparebank. Det var på denne kontoen pengane frå kommunekasseraren i Lillevik hadde komme inn. Peder var noko psykisk utviklingshemma og hadde arbeidd mesteparten av livet i ei verna verksemd. Han hadde lita innsikt i økonomiske forhold, men klarte stort sett å halde orden på løpande inntekter og utgifter.
Etter oppmoding frå nære slektningar som han hadde kontakta då han fekk kravet om tilbakesøking, nekta Peder for at kommunekasseraren kunne krevje tilbakesøking. Kommunekasseraren heldt fast ved kravet.
Spørsmål 1: Kan kommunekasseraren i Lillevik krevje tilbakesøking?
II
Lars Holm skulda Ole Tastad 100 000 kroner i medhald av ein låneavtale inngått 1. januar 2003 i samband med at Lars starta serveringsverksemd i Lillevik. Om tilbakebetaling av lånet var det avtala: ”Tilbakebetaling med halvårlege, like store avdrag over tre år, første gang 1. juli 2005.” Det var vidare avtala at lånet skulle forrentast med 8 % p.a. Om betaling av renter var det avtala: ”Betaling av påløpte renter skjer saman med avdraga, og då slik at rente for tida fram til betalingstida for første avdrag skal betalast saman med dette.”
Drifta av serveringsverksemda gjekk ikkje særleg godt. Vidare vart forholdet mellom Lars og Ole dårleg som følgje av at Ole sin sambuar Mette brått flytta saman med Lars. Mette bestemde seg for å ta eit tak i serveringsverksemda til Lars, også økonomisk. Lars og Mette såg det slik at det var ønskeleg å avvikle lånet til Ole snarast mogleg, slik at dei slapp å ha meir med kvarandre å gjere. Den 1. juli 2005 hadde Lars og Mette klart å skrape saman 120 000 kroner, som skulle dekke både lånebeløpet og rente påløpt frå utbetalinga, og tilbaud betaling med dette beløpet.
Ole nekta for at Lars hadde rett til å betale meir enn første avdrag på lånet og påløpte renter. Vidare meinte Ole at Lars plikta å betale rentesrente, og då på den måten at påløpt rente vart lagt til hovudstolen ved utløpet av det enkelte år (31. desember 2003 og 31. desember 2004), slik at rente for den etterfølgjande tida vart rekna av hovudstolen tillagt renter. Lars nekta for at han var utan rett til å innfri heile kravet og at det påløp rentesrente.
Spørsmål 2: Har Lars rett til å betale meir enn første avdrag og påløpt rente den 1. juli 2005?
Spm 3: Har Ole krav på rentesrente?
III
Alf Li dreiv verksemd som snikkar. Under oppussing av hageleilegheita i einebustaden til Wenche Larsen oppdaga han nokre sprekkar i veggane som han gjekk ut frå skuldast at bærekonstruksjonane til huset ikkje var tilstrekkelege. Han nemnde dette for Wenche og foreslo at det burde monterast nokre søyler som kunne bidra til å bere vekta av bygningen. Wenche gjekk med på det og overlét til Alf å gjere det han meinte var naudsynt.
Tre år etter at arbeida var utført, oppdaga Wenche nye sprekkdanningar i veggane. Ho nemnde dette for dottera sin nye kjæraste, som var byggteknisk ingeniør. Han undersøkte skaden og fann at det burde vore utført heilt andre arbeid med bærekonstruksjonen enn dei Alf hadde utført, og at slike meir omfattende arbeid burde gjerast snarast mogleg for å unngå ytterlegare skade. Hadde desse arbeida blitt utført med det same, hadde Wenche sloppe å betale for dei utilstrekkelege reparasjonane. Wenche, som følgde tilrådinga og fekk dei meir omfattande arbeida utførde, underretta Alf og tok atterhald om å reise erstatningskrav. Alf svarte ikkje på Wenche si underretting.
Wenche hadde det travelt i kvardagen og fekk ikkje somla seg til å gjere noko meir med det moglege kravet ho hadde mot Alf. Først 4 ½ år etter at han hadde utført arbeida kontakta ho han igjen og fremja no krav på erstatning for det tapet ho var påført. Alf svara at han for tida var ute av stand til å gjere opp for seg, men rekna med at det kom til å ordne seg i løpet av nokre månader, og bad om å få vente til då. Då Wenche kontakta Alf på ny eit halvt år seinare, var han kommen på andre tankar, og gjorde gjeldande forelding, jf. foreldingslova § 3 nr. 2, jf. § 2. Ettersom det var gått meir enn eitt år frå Wenche oppdaga dei nye sprekkdanningane, var også tilleggsfristen etter § 10 nr. 1 ute.
Wenche meinte at det i dette høvet var foreldingslova § 9 som regulerte spørsmålet om forelding. Ettersom det var gått mindre enn tre år frå ho oppdaga dei ytterlegare sprekkdanningane, var kravet ikkje forelda. Uansett stod kravet ved lag fordi Alf måtte reknast å ha vedgått kravet då ho kontakta han 4 ½ år etter at arbeida vart utførde. Alf motsette seg merknadene frå Wenche.
Spørsmål 4: Har Alf vedgått kravet?(Om det uavhengig av eventuell vedgåing av kravet eksisterer eit krav skal ikkje drøftast.)
Spørsmål 5: Legg til grunn at Alf ikke har vedgått kravet: Er kravet forelda?
IV
Marte Kirkerud var kommen i økonomiske problem som følgje av arbeidsløyse og samlivsbrot. Ein av kreditorane hennar var Sparebanken, som hadde krav mot henne i høve ein kredittavtale som var knytta til lønnskontoen hennar. Avtalen gav henne rett til å trekkje saldo på lønnskontoen i minus med inntil 50 000 kroner. Etter gjennomført inkasso hadde Sparebanken framleis til gode 8 000 kroner hos Marte. Lønnskontoen hennar stod altså i minus med 8 000 kroner.
Ved skatteoppgjeret 2005 hadde Marte 6 500 kroner til gode. Beløpet vart utbetalt frå kommunekasseraren i Lillevik til Marte sin lønnskonto i Sparebanken. Det var i den ferdigutfylde sjølvmeldinga opplyst at eventuelt tilgodebeløp ville bli overført til den nemnde kontoen med mindre Marte gav melding om noko anna, men denne opplysningen hadde ho ikkje festa seg ved. Marte hadde dei siste par åra hatt innskotskonto i Handelsbanken.
Etter at beløpet var overført til Sparebanken retta ho seg dit med krav om utbetaling av det overførte beløpet. Sparebanken nekta å utbetale idet den hevda at overføringa måtte reknast som ei (delvis) betaling av gjeld. Marte nekta for at det var tale om betaling av gjeld. Etter hennar syn fekk ho ved overføringa av beløpet til banken eit krav mot banken som banken ikkje kunne motrekne i, jf. finansavtl. § 29 (1). Banken vedgjekk at motrekning ville vore utelukka, men hevda at den dekning banken hadde fått ved overføringa frå kommunekassereren ikkje vart ramma av lova sitt motrekningsforbod.
Spm 6: Har Marte krav på utbetaling av det overførte beløpet på 6 500 kroner?
V
Jan Lund søkte om eit lån på 200 000 kroner i Sparebanken for å dekke diverse forbruksutgifter og kjøp av bil. Sparebanken svara at den ville innvilge søknaden såframt Jan kunne få faren sin Anders Lund til å ta opp lånet saman med han. Sparebanken stilte dette vilkåret fordi den var usikker på Jan si betalingsevne. Jan spurde Anders om han ville ta opp lånet saman med han. Anders gjekk med på det. Låneavtale vart inngått mellom Sparebanken som långjevar og Jan og Anders som låntakarar. Lånet vart utbetalt til Jan.
Varsel om betaling av renter og avdrag vart sendt både til Jan og Anders. Betaling vart gjort av Jan. Etter ei tid fekk Jan økonomiske problem og banken begynte å krevje Anders særskilt. Etter å ha forhøyrt seg med nevøen sin Jonas, som studerte jus, kontakta Anders banken og underretta om at Anders måtte reknast å ha status som kausjonist i relasjon til finansavtalelova, m.a. i høve til frarådingsplikt etter finansavtl. § 60 samt betalingstid, jf. finansavtl. § 71.
Sparebanken nekta for at Anders kunne reknast som ein kausjonist. Han hadde med opne auge inngått låneavtalen som låntakar saman med Jan, og måtte då i relasjon til finansavtalelova også reknast som låntakar, og ikkje som kausjonist.
Spm. 7: Er Anders å rekne som kausjonist i relasjon til finansavtalelova sine reglar?
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |