Sist oppdatert 30. april 2008 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS132
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
I
18 år gamle Olav Bø bestilte en bærbar PC fra Datamannen AS i henhold til et tilbud han hadde fått pr. e-post. I tilbudet var prisen oppgitt til 8 157 kroner inkl. mva. Da PCen var klar for levering, var Olav på tur med skoleklassen. Derfor ble det til at Olavs mor hentet PCen for ham. Hun hadde ikke kopi av bestillingsdokumentene, men var kjent med at prisen var ”rundt 8 000 kroner”.
Den ansatte ved Datamannen AS som betjente kundemottaket da maskinen ble hentet, var en annen enn han som hadde sendt pristilbudet til Olav. Han antok uten å sjekke nærmere at maskinen var avtalt solgt til vanlig pris. Han skrev derfor ut en kontantfaktura på 8 487 kroner inkl. mva. Olavs mor betalte dette beløpet, som hun – uten å reflektere nærmere over det – antok var i samsvar med det som var avtalt.
Da Olav kom hjem noen dager senere, reagerte han på at maskinen var blitt dyrere enn i henhold til tilbudet. Han tenkte at økningen kanskje skyldtes et tillegg som selgeren var berettiget til å kreve, men bestemte seg for at han ville høre nærmere med selgeren om så var tilfelle. Olav var imidlertid travelt opptatt med skole, fotball, gitarspilling og sin nye kjæreste, så han utsatte stadig å kontakte selgeren.
Først 8 måneder etter at maskinen ble hentet og betalt, den 3. januar 2007, kontaktet Olav selgeren pr. telefon. Olav var da like i forveien blitt fortalt av sin onkel – som var utdannet jurist – under en samtale i et familiebesøk i julehøytiden, at Datamannen AS var bundet av den avtalte pris, med mindre det var tatt gyldig forbehold om prisøkning. Slikt forbehold var imidlertid høyst uvanlig ved slike kjøp. Under telefonsamtalen krevde Olav tilbakebetalt differansen mellom betalt og avtalt pris på grunnlag av condictio indebiti. Datamannen AS erkjente at Olav bare skulle ha betalt 8 157 kroner, men bestred at Olav hadde krav på tilbakebetaling.
Olav ville ikke gi seg uten videre og sendte etter råd fra onkelen et brev datert 15. januar 2007, hvor han gjentok kravet om tilbakebetaling av differansen mellom betalt og avtalt pris, samt fremsatte krav om rente og/eller rentetapserstatning som han måtte ha krav på. Datamannen AS tilskrev Olav ved brev datert 22. januar 2007, hvor man fortsatt bestred kravet på tilbakebetaling. Det var ifølge Datamannen AS uansett ikke grunnlag for krav på rente eller rentetapserstatning.
Spørsmål 1: Har Olav krav på tilbakebetaling på grunnlag av condictio indebiti?
Spørsmål 2: Drøft om og eventuelt i hvilken utstrekning Olav har krav på rente og/eller rentetapserstatning i tiden fra betaling av kjøpesummen og frem til 1. juni 2007. (Du skal forutsette at intet er betalt pr. 1. juni 2007. Du skal ikke beregne beløpet Olav eventuelt kan kreve.)
II
I 2003 lånte Lillevik Sparebank 2 millioner kroner til Lillevik Verft AS. Dette selskapet ble etablert av de to kameratene Lars Holm og Peder Ås for å overta det lokale skipsverftet, som hadde hatt økonomiske problemer under tidligere eiere. Lars og Peder, som hver eide halvparten av aksjene i Lillevik Verft AS, måtte stille kausjon for lånet.
Ett år senere solgte Lars halvparten av aksjene sine i Lillevik Verft AS til Jan Rud.
I 2005 ble det inngått avtale mellom Lillevik Sparebank og Lillevik Verft AS om endring av rente og avdrag på lånet. I den anledning gikk også Jan Rud med på å stille seg som kausjonist for hele lånet.
I 2006 fikk Lillevik Verft AS økonomiske problemer og ble slått konkurs. Lillevik Sparebank reiste 12. juni 2006 krav mot Lars, Peder og Jan iht. kausjonserklæringene. Kravet var på 1 850 000 kroner, hvorav 50 000 kroner var påløpt ubetalt kredittrente. Kravet mot kausjonistene ble ikke betalt ved forfall.
Det oppstod tvist mellom Lillevik Sparebank og kausjonistene. De hevdet at banken bare kunne kreve forsinkelsesrente av hovedstolen, altså 1 800 000 kroner, og ikke av det ubetalte rentebeløpet, idet de hevdet at forsinkelsesrenteloven ikke gir hjemmel for rentesrente. Banken opprettholdt rentekravet.
Lars og Jan hadde likviditetsproblemer, så det ble til at banken nøyde seg med å foreta gjeldsinndrivelse mot Peder. Etter at Peder hadde innfridd kausjonsansvaret fremmet han regresskrav mot Lars og Jan for de delene av kausjonsansvaret han mente de var pliktig til å dekke etter det underliggende forhold. Det ble tvist mellom kausjonistene om dette.
Spørsmål 3: Kan Lillevik Sparebank kreve forsinkelsesrente av hele kravet på 1 850 000 kroner?
Spørsmål 4: Redegjør for om Peder har regresskrav mot Lars og Jan og i tilfelle for hvor stor del av kausjonansvaret.
III
Marte Kirkerud drev virksomhet som arkitekt. Vinteren 2002 tegnet hun et nytt kjøpesenter i Lillevik for utbyggeren, Lilleviksenteret AS. Byggesaksbehandlingen i Lillevik kommune tok en del tid, så det var først vinteren 2005 at utbygningen kunne starte. Bygget ble oppført i perioden januar 2005 – november 2005.
Høsten 2006 oppdaget eieren sprekkdannelser i søylene som bar en terrasse som var plassert ut fra veggen mellom 1. og 2. etasje i kjøpesenteret. Etter nærmere undersøkelser fant man ut at årsaken til sprekkdannelsene var at søylene var underdimensjonert. Søylene var bestilt og oppført i samsvar med arkitektens tegninger.
Høsten 2007 fremsatte Lilleviksenteret AS krav mot Marte Kirkerud om at hun erstattet det tap Lilleviksenteret AS led ved at søylene måtte byttes ut. Etter en del skriftveksling ble Lilleviksenteret AS og Marte enige om at hun hadde opptrådt ansvarsbetingende uaktsomt ved tegningen av kjøpesenteret, samt om erstatningskravets størrelse. Marte gjorde imidlertid gjeldende at erstatningskravet var foreldet. Etter hennes oppfatning måtte foreldelsesfristen på 3 år løpe fra vinteren 2002, da hun tegnet kjøpesenteret. Lilleviksenteret AS bestred at erstatningskravet var foreldet. Etter deres oppfatning måtte foreldelsesfristen løpe fra tidspunktet sprekkdannelsene ble synlige eller tidligst fra tidspunktet for utbygningen, slik at kravet ikke var foreldet. Lilleviksenteret AS erkjente at man hadde kunnskap om kravet tidligere enn ett år før kravet ble fremmet, slik at tilleggsfrist etter fl. § 10 nr. 1 var uaktuelt.
Spørsmål 5: Er foreldelsesfristen på 3 år oversittet?
I
18 år gamle Olav Bø bestilte ein bærbar PC frå Datamannen AS i samsvar med eit tilbod han hadde fått pr. e-post. I tilbodet var prisen sett til 8 157 kroner inkl. mva. Då PCen var klar for levering, var Olav på tur med skuleklassen. Difor vart det til at mor til Olav henta PCen for han. Ho hadde ikkje kopi av bestillingsdokumenta, men var kjent med at prisen var ”rundt 8 000 kroner”.
Den tilsette ved Datamannen AS som var i kundemottaket då maskina vart henta, var ein annan enn han som hadde sendt pristilbodet til Olav. Han rekna med, utan å sjekka nærare, at maskina var avtalt seld til vanleg pris. Han skreiv difor ut ein kontantfaktura på 8 487 kroner inkl. mva. Mor til Olav betalte denne summen, som ho – utan å reflektere nærare over det – rekna med var i samsvar med det som var avtalt.
Då Olav kom heim nokre dagar seinare, reagerte han på at maskina var blitt dyrare enn det som var tilbodet. Han tenkte at auken kanskje skuldast eit tillegg som seljaren hadde rett til å krevje, men bestemte seg for at han ville høyre nærare med seljaren om dette var tilfelle. Men Olav var travelt opptatt med skule, fotball, gitarspeling og hans nye kjærast, så han utsette stendig å kontakte seljaren.
Først 8 månader etter at maskina vart henta og betalt, den 3. januar 2007, kontakta Olav seljaren pr. telefon. Olav var då like før blitt fortalt av onkelen sin – som var utdanna jurist – under ein samtale i eit familiebesøk i julehøgtida, at Datamannen AS var bunden av den avtalte prisen, med mindre det var teke gyldig atterhald om prisauke. Men slikt atterhald var høgst uvanleg ved slike kjøp. I telefonsamtalen kravde Olav tilbakebetalt differansen mellom betalt og avtalt pris på grunnlag av condictio indebiti. Datamannen AS vedgjekk at Olav berre skulle ha betalt 8 157 kroner, men imøtegjekk at Olav hadde krav på tilbakebetaling.
Olav ville ikkje gi seg utan vidare og sendte etter råd frå onkelen eit brev datert 15. januar 2007, der han gjentok kravet om tilbakebetaling av differansen mellom betalt og avtalt pris, og sette fram krav om rente og/eller rentetapserstatning som han måtte ha krav på. Datamannen AS skreiv til Olav ved brev datert 22. januar 2007, der firmaet framleis imøtegjekk kravet på tilbakebetaling. Datamannen AS meinte at det i alle fall ikkje var grunnlag for krav på rente eller rentetapserstatning.
Spørsmål1: Har Olav krav på tilbakebetaling på grunnlag av condictio indebiti?
Spørsmål 2: Drøft om og eventuelt i kva utstrekning Olav har krav på rente og/eller rentetapserstatning i tida frå betaling av kjøpesummen og fram til 1. juni 2007. (Du skal leggje til grunn at ikkje noko er betalt pr. 1. juni 2007. Du skal ikkje rekne ut beløpet Olav eventuelt kan krevje.)
II
I 2003 lånte Lillevik Sparebank 2 millionar kroner til Lillevik Verft AS. Dette selskapet vart etablert av dei to kameratane Lars Holm og Peder Ås for å overta det lokale skipsverftet, som hadde hatt økonomiske problem under tidlegare eigarar. Lars og Peder, som kvar eigde halvparten av aksjane i Lillevik Verft AS, måtte stille kausjon for lånet.
Eitt år seinare selde Lars halvparten av aksjane sine i Lillevik Verft AS til Jan Rud.
I 2005 vart det inngått avtale mellom Lillevik Sparebank og Lillevik Verft AS om endring av rente og avdrag på lånet. Ved same høvet gjekk også Jan Rud med på å stille seg som kausjonist for heile lånet.
I 2006 fekk Lillevik Verft AS økonomiske problem og vart slått konkurs. Lillevik Sparebank reiste 12. juni 2006 krav mot Lars, Peder og Jan i samsvar med kausjonsfråsegnene. Kravet var på 1 850 000 kroner, og av dette var 50 000 kroner ubetalt kredittrente. Kravet mot kausjonistane vart ikkje betalt ved forfall.
Det oppstod tvist mellom Lillevik Sparebank og kausjonistane. Dei hevda at banken berre kunne krevje forseinkingsrente av hovudstolen, altså 1 800 000 kroner, og ikkje av den ubetalte rentesummen, då dei hevda at forseinkingsrentelova ikkje heimlar rentesrente. Banken haldt fast på rentekravet.
Lars og Jan hadde likviditetsproblem, så det vart til at banken nøydde seg med gjeldsinndriving mot Peder. Etter at Peder hadde innfridd kausjonsansvaret fremja han regresskrav mot Lars og Jan for dei delane av kausjonsansvaret han meinte de hadde plikt til å dekkje etter det underliggjande forholdet. Det vart tvist mellom kausjonistane om dette.
Spørsmål 3: Kan Lillevik Sparebank krevje forseinkingsrente av heile kravet på 1 850 000 kroner?
Spørsmål 4: Gjer greie for om Peder har regresskrav mot Lars og Jan og i tilfelle for kor stor del av kausjonsansvaret.
III
Marte Kirkerud dreiv verksemd som arkitekt. Vinteren 2002 teikna ho eit nytt kjøpesenter i Lillevik for utbyggjaren, Lilleviksenteret AS. Byggesakshandsaminga i Lillevik kommune tok ein del tid, så det var først vinteren 2005 at utbygginga kunne starte. Bygget vart oppført i perioden januar 2005 – november 2005.
Hausten 2006 oppdaga eigaren sprekkdanningar i søylene som bar ein terrasse som var plassert ut frå veggen mellom 1. og 2. høgda i kjøpesenteret. Etter nærare undersøkingar fann ein ut at årsaka til sprekkdanninga var at søylene var underdimensjonerte. Søylene var bestilt og oppført i samsvar med arkitekten sine teikningar.
Hausten 2007 sette Lilleviksenteret AS fram krav mot Marte Kirkerud om at ho erstatta det tapet Lilleviksenteret AS hadde ved at søylene måtte bytast ut. Etter ein del skriftveksling vart Lilleviksenteret AS og Marte samde om at ho hadde ansvar på grunn av aktlaus handling då ho teikna av kjøpesenteret, og om storleiken på erstatningskravet. Men Marte gjorde gjeldande at erstatningskravet var forelda. Etter hennar oppfatning måtte foreldingsfristen på 3 år starta løpet frå vinteren 2002, då ho teikna kjøpesenteret. Lilleviksenteret AS imøtegjekk at erstatningskravet var forelda. Etter deira oppfatning måtte foreldingsfristen starta løpet frå tidspunktet sprekkdanningane vart synlege eller tidlegast frå tidspunktet for utbygginga, slik at kravet ikkje var forelda. Lilleviksenteret AS vedgjekk at ein hadde kunnskap om kravet tidlegare enn eitt år før kravet vart fremja, slik at tilleggsfrist etter fl. § 10 nr. 1 var uaktuelt.
Spørsmål 5: Er foreldingsfristen på 3 år overskriden?
|
Sist oppdatert 30. april 2008 av TEG Kommentarer til denne siden. |