Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS132
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
I
Peder Ås eide en kombinert nærings- og boligeiendom i Lillevik. I 1991, etter at eiendommen var tatt i bruk, foretok Teknisk etat i Lillevik kommune beregning av årlig vann- og avløpsavgift for eiendommen. Beregningen, som ble foretatt iht. opplysninger kommunen hadde mottatt ved oppføringen av bygget, gikk ut på å beregne byggets gulvareal, som var bestemmende for avgiftspliktens størrelse. Ved beregningen skulle det ut fra kommunens praksis ha vært gjort fradrag for byggets garasjeareal, idet dette arealet var uten vanntilknytning. Dette ble imidlertid ikke gjort.
I meldingen som Peder mottok fra kommunen om kommunale avgifter, fremgikk hvordan avgiftene var beregnet, herunder at vannavgiften var beregnet ut fra byggets gulvareal. Videre sto det:
”Reglene om arealberegning ved vann- og avløpsavgift kan fås ved henvendelse til Lillevik kommune v/ Teknisk etat. Eventuelle spørsmål om arealberegningen kan også rettes dit.”
I 1995 foretok Lillevik kommune oppmåling av Peders eiendom i forbindelse med beregning av eiendomsskatt. Under oppmålingen uttalte kommunens representant i en samtale med Peder at det skulle ha vært gjort fradrag for garasjearealet ved beregningen av vann- og avløpsavgift. Det var Peder som tok opp problemstillingen, fordi han den senere tid hadde begynt å reflektere over det urimelige i at bygningsareal uten vanntilknytning ble medregnet ved beregningen av vannavgiften.
Peder kontaktet nå umiddelbart Lillevik kommune og krevde tilbakebetalt det han hadde betalt for mye i perioden 1991-1994, idet han påberopte seg condictio indebiti.
Kommunen, som hadde dårlig økonomi, erkjente at den ved en feil hadde unnlatt å gjøre fradrag for byggets garasjeareal ved avgiftsberegningen, og at kommunens praksis var rettslig bindende slik at den hadde mottatt penger den ikke hadde krav på. Kommunen bestred likevel at Peder kunne kreve tilbakebetaling. Den viste særlig til at meldingen ga Peder oppfordring om å kontrollere med kommunen om avgiftsberegningen var korrekt. Kommunens praksis med å gjøre fradrag for garasjeareal uten vanntilknytning fremgikk av skrivet kommunen hadde til utdeling. Tilbakesøkning var i alle fall utelukket for det beløp som var betalt for meget i 1991, dels fordi vilkårene for tilbakesøkning ikke kunne anses oppfylt så lang tid etter betalingen, dels pga. foreldelse, jf. fl. § 3 nr. 1, jf. § 2.
Peder opprettholdt kravet på tilbakesøkning for hele perioden. Foreldelse for den del av kravet som gjaldt 1991 var utelukket, mente Peder, under henvisning til fl. § 10 nr. 1. Kommunen bestred at Peders villfarelse om innholdet av rettsreglene om avgiftsberegning ga grunnlag for tilleggsfrist etter fl. § 10 nr. 1.
Spørsmål 1: Har Peder krav på tilbakesøkning av for meget betalte beløp i årene 1992, 1993 og 1994 etter condictio indebiti?
Spørsmål 2: Har Peder krav på tilbakesøkning av for meget betalt beløp i 1991 etter condictio indebiti?
Spørsmål 3: Du skal forutsette at spørsmål 2 besvares bekreftende: Er dette kravet bortfalt pga. foreldelse?
II
Da Lars Holm opptok lån i Vekselbanken i forbindelse med etablering av sagbruk, stilte naboene Ole Tastad og Jan Rud seg som kausjonister for en del av lånet. De to naboene var skogeiere og ble begeistret over at det kom et sagbruk i bygda. Kausjonene ble stiftet på samme tid og som vilkår for utbetalingen av lånet til Lars. Videre ga Lars banken panterett i en fritidseiendom Lars hadde på fjellet, til sikkerhet for lånet.
Etter et par års drift fikk Lars økonomiske problemer og valgte å legge ned sagbruket. Vekselbanken fikk fullt oppgjør for sitt krav mot Lars, dels ved betaling fra Lars, dels ved betaling fra Ole.
Ole mente at Jan måtte betale til ham hele eller deler av det Ole hadde betalt til banken. Jan bestred betalingsplikt under henvisning til at han mente at Oles krav mot ham manglet rettslig grunnlag.
Ole reiste også krav mot Lars og krevde i den forbindelse å få tre inn i den panterett Lars hadde gitt banken i fritidseiendommen. Lars bestred at Ole kunne tre inn i denne panteretten.
Spørsmål 4: Har Ole krav mot Jan, og i tilfelle for hvilken del av det beløp Ole har betalt til Vekselbanken?
Spørsmål 5: Har Ole rett til å tre inn i panteretten, og i tilfelle på hvilket grunnlag?
III
Marte Kirkerud var kommet i store økonomiske problemer på grunn av samlivsbrudd og arbeidsledighet som følge av driftsinnskrenkning på hennes tidligere arbeidsplass. Hun hadde bl.a. misligholdt gjeld til Møbelkjeden i forbindelse med et kjøp av stuemøblement. Kjøpet ble foretatt etter at hun hadde mistet jobben og på en tid hvor samlivsforholdet skrantet.
Etter å ha snakket med gjeldsrådgiver kontaktet hun sine kreditorer, herunder Møbelkjeden, for å forsøke å få en ordning på sin økonomi. Overfor Møbelkjeden påberopte hun seg lempning av forsinkelsesrenten under henvisning til forsinkelsesrentel. § 4 (a). Videre mente hun seg berettiget til å motregne med et erstatningskrav venninnen Kjersti Lund hadde mot Møbelkjeden i anledning et møbelkjøp hun hadde foretatt. Kjersti hadde samtykket i at Marte kunne benytte kravet til motregning. Kjersti hadde skrevet en erklæring om dette, som Marte oversendte Møbelkjeden. I erklæringen het det også at Marte kunne få kjøpe kravet Kjersti hadde mot Møbelkjeden om Marte ønsket det. Slikt kjøp av kravet hadde imidlertid ikke funnet sted.
Møbelkjeden bestred at Marte hadde krav på lempning av forsinkelsesrenten, selv om Møbelkjeden erkjente at Marte var forbruker. Møbelkjeden bestred også motregningen, dels under henvisning til at motkravet sprang ut av et annet rettsforhold enn Møbelkjedens krav mot Marte, dels fordi motregning måtte være betinget av at Marte selv hadde kravet mot Møbelkjeden. Det at Kjersti samtykket i at hennes krav mot Møbelkjeden ble benyttet til motregning, og hadde gitt Marte rett til å erverve kravet, kunne ikke gi Marte motregningsrett overfor Møbelkjeden.
Spørsmål 6: Kan Marte kreve lempning av forsinkelsesrenten? (Eventuell lempnings omfang skal ikke drøftes)
Spørsmål 7: Er motregning utelukket fordi motkravet ikke tilhører Marte?
Spørsmål 8: Er motregning utelukket fordi kravene ikke er konnekse? (det skal forutsettes at kravene ikke er konnekse)
I
Peder Ås eigde ein kombinert nærings- og bustadeigedom i Lillevik. I 1991, etter at eigedomen var teken i bruk, føretok Teknisk etat i Lillevik kommune berekning av årleg avgift for vatn og avlaup for eigedomen. Berekninga, som vart gjort ut frå opplysningar kommunen hadde motteke ved oppføring av bygget, gjekk ut på å berekne bygget sitt golvareal, som var bestemmande for storleiken på avgiftsplikta. Ved berekninga skulle det ut frå kommunen sin praksis ha vore gjort frådrag for bygget sitt garasjeareal, idet dette arealet var utan tilknyting til vatn. Dette blei imidlertid ikke gjort.
I meldinga som Peder mottok frå kommunen om kommunale avgifter, gjekk det fram korleis avgiftene var berekna, herunder at vassavgifta var berekna ut frå golvarealet i bygget. Vidare stod det:
”Reglane om berekning av areal ved avgift for vatn og avlaup kan ein få ved å kontakte Lillevik kommune v/ Teknisk etat. Eventuelle spørsmål om berekninga av areal kan også rettast dit.”
I 1995 føretok Lillevik kommune oppmåling av Peder sin eigedom i samband med berekning av eigedomsskatt. Under oppmålinga uttalte kommunen sin representant i ein samtale med Peder at det skulle ha vore gjort frådrag for garasjearealet ved berekninga av avgift for vatn og avlaup. Det var Peder som tok opp problemstillinga, fordi han i den seinare tida hadde byrja å reflektere over det urimelege i at bygningsareal utan tilknyting til vatn vart medrekna ved berekning av vassavgifta.
Peder kontakta no umiddelbart Lillevik kommune og kravde tilbakebetalt det han hadde betalt for mykje i perioden 1991-1994, idet han påberopte seg condictio indebiti.
Kommunen, som hadde dårleg økonomi, erkjende at den ved ein feil hadde late vore å gjere frådrag for bygget sitt garasjeareal ved berekning av avgifta, og at kommunen sin praksis var rettsleg bindande slik at den hadde motteke pengar den ikkje hadde krav på. Kommunen nekta likevel for at Peder kunne krevje tilbakebetaling. Den viste særleg til at meldinga gav Peder oppfordring om å kontrollere med kommunen om avgiftsberekninga var korrekt. Kommunen sin praksis med å gjere frådrag for garasjeareal utan tilknyting til vatn gjekk fram av skrivet kommunen hadde til utdeling. Tilbakesøking var i alle fall utelukka for det beløpet som var betalt for mykje i 1991, dels fordi vilkåra for tilbakesøking ikkje kunne reknast oppfylt så lang tid etter betalinga, dels pga. forelding, jf. fl. § 3 nr. 1, jf. § 2.
Peder heldt fast ved kravet på tilbakesøking for heile perioden. Forelding for den delen av kravet som gjaldt 1991 var utelukka, meinte Peder, under tilvising til fl. § 10 nr. 1. Kommunen nekta for at Peder sitt mistak om innhaldet av rettsreglane om avgiftsberekning gav grunnlag for tilleggsfrist etter fl. § 10 nr. 1.
Spørsmål 1: Har Peder krav på tilbakesøking av for mykje betalte beløp i åra 1992, 1993 og 1994 etter condictio indebiti?
Spørsmål 2: Har Peder krav på tilbakesøking av for mykje betalt beløp i 1991 etter condictio indebiti?
Spørsmål 3: Du skal føresetje at spørsmål 2 blir besvart bekreftande: Er dette kravet bortfalle pga. forelding?
II
Då Lars Holm tok opp lån i Vekselbanken i samband med etablering av sagbruk, stilte naboane Ole Tastad og Jan Rud seg som kausjonistar for ein del av lånet. Dei to naboane var skogeigarar og vart begeistra over at det kom eit sagbruk i bygda. Kausjonane vart stifta på same tid og som vilkår for utbetalinga av lånet til Lars. Vidare gav Lars banken panterett i ein fritidseigedom Lars hadde på fjellet, til tryggleik for lånet.
Etter eit par års drift fekk Lars økonomiske problem og valde å leggje ned sagbruket. Vekselbanken fekk fullt oppgjer for sitt krav mot Lars, dels ved betaling frå Lars, dels ved betaling frå Ole.
Ole meinte at Jan måtte betale til han heile eller delar av det Ole hadde betalt til banken. Jan nekta for betalingsplikt under tilvising til at han meinte at Ole sitt krav mot han mangla rettsleg grunnlag.
Ole reiste også krav mot Lars og kravde i den forbindelse å få tre inn i den panteretten Lars hadde gjeve banken i fritidseigedomen. Lars nekta for at Ole kunne tre inn i denne panteretten.
Spørsmål 4: Har Ole krav mot Jan, og i tilfelle for kva del av det beløpet Ole har betalt til Vekselbanken?
Spørsmål 5: Har Ole rett til å tre inn i panteretten, og i tilfelle på kva grunnlag?
III
Marte Kirkerud var komme i store økonomiske problem på grunn av samlivsbrot og arbeidsløyse som følgje av driftsinnskrenking på hennar tidlegare arbeidsplass. Ho hadde m.a. misleghalde gjeld til Møbelkjeden i samband med eit kjøp av stovemøblement. Kjøpet blei føreteke etter at ho hadde mista jobben og på ei tid kor samlivsforholdet skranta.
Etter å ha snakka med gjeldsrådgjevar kontakta ho kreditorane sine, herunder Møbelkjeden, for å forsøke å få ei ordning på økonomien sin. Overfor Møbelkjeden påberopte ho seg lemping av forseinkingsrenta under tilvising til forsinkelsesrentel. § 4 (a). Vidare meinte ho å ha rett til å motrekne med eit erstatningskrav venninna Kjersti Lund hadde mot Møbelkjeden i høve eit møbelkjøp ho hadde føreteke. Kjersti hadde samtykka i at Marte kunne bruke kravet til motrekning. Kjersti hadde skrive ei erklæring om dette, som Marte oversendte Møbelkjeden. I erklæringa heitte det også at Marte kunne få kjøpe kravet Kjersti hadde mot Møbelkjeden om Marte ynskte det. Slikt kjøp av kravet hadde imidlertid ikkje funne stad.
Møbelkjeden nekta for at Marte hadde krav på lemping av forseinkingsrenta, sjølv om Møbelkjeden erkjente at Marte var forbrukar. Møbelkjeden nekta også motrekninga, dels under tilvising til at motkravet sprang ut av eit anna rettsforhold enn Møbelkjeden sitt krav mot Marte, dels fordi motrekning måtte vere på vilkår av at Marte sjølv hadde kravet mot Møbelkjeden. Det at Kjersti samtykka i at hennar krav mot Møbelkjeden blei brukt til motrekning, og hadde gjeve Marte rett til å erverve kravet, kunne ikkje gi Marte motrekningsrett overfor Møbelkjeden.
Spørsmål 6: Kan Marte krevje lemping av forseinkingsrenta? (Omfang av eventuell lemping skal ikkje drøftast)
Spørsmål 7: Er motrekning utelukka fordi motkravet ikkje tilhøyrer Marte?
Spørsmål 8: Er motrekning utelukka fordi krava ikkje er konnekse? (det skal føresetjast at krava ikkje er konnekse)
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |