UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS132

Det juridiske fakultet/UiB

Skoleeksamen

3. studieår - JUS132 - Vår 2006

Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk

Bokmål:

I

Marte Kirkerud kjøpte en leilighet av Ole Tastad for 1,3 millioner kroner. Vederlaget skulle betales ved overtagelsen. Ved overtagelsen tilbød hun betaling av 1,15 millioner kroner, idet hun holdt tilbake 150 000 kroner fordi hun oppdaget tegn på soppskade. Ole godtok at Marte overtok leiligheten, men bestred at det var grunnlag for å holde tilbake en del av kjøpesummen, og avslo av den grunn betalingstilbudet. I rettssak mellom partene ble det rettskraftig avgjort at Marte hadde rett til å holde tilbake 150 000 kroner, jf. lov om avhending av fast eigedom § 4-15. Først da godtok Ole å ta imot betaling av 1,15 millioner kroner.

Ole mente at Marte burde betale rente av beløpet på 1,15 millioner kroner i den tid beløpet sto ubetalt, og at han i alle fall måtte kunne kreve rente tilsvarende innskuddsrente i bank, dvs. 3 % p.a., i det aktuelle tidsrommet. Marte bestred rentekravet. Etter hennes syn var rentekrav utelukket i en situasjon som den foreliggende, hvor Ole hadde avslått Martes tilbud om betaling. Det var heller ikke hjemmel for krav på rente. Marte godtok imidlertid at hun hadde hatt en fordel ved at betalingen ble utsatt, og aksepterte at denne fordelen kunne anses å tilsvare 3 % p.a.

II

Jan Bø leverte 1. mars 2003 varer til Per Li. Meningen var at varene skulle betales kontant ved levering, men ettersom Per hadde midlertidige betalingsproblemer gikk Jan med på å levere varene på kreditt. De avtalte intet om kredittiden. Noen dager etter leveringen sendte Jan et brev til Per hvor han sa at han hadde forståelse for betalingsproblemene og at han på grunn av det gode forholdet mellom dem ville godta om varene først ble betalt 30. april 2003. Per betalte mesteparten av vederlaget innen fristen, bortsett fra et mindre beløp, som han mente var feil. Etter en tid godtok likevel Per at hele kravet var rettmessig, men restbeløpet ble likevel stående ubetalt.

Jan glemte kravet på restbeløpet helt til han våren 2006 tok rettslige skritt for å inndrive et annet krav han hadde mot Per. Jan tok ut forliksklage for begge kravene den 20. april 2006. Per, som ikke lenger sto på god fot med Jan, bestred kravet på restbeløpet, idet han påberopte seg foreldelse. Etter Pers syn ble dette kravet foreldet 2. mars 2006. I alle fall var kravet foreldet 20. april 2006, ettersom Jan vanligvis pleide å gi en måned kreditt i tilfeller hvor han leverte varer på kreditt. Jan bekreftet at han vanligvis pleide å gi en måned kreditt i tilfeller hvor han leverte varer på kreditt, men bestred likevel at kravet var foreldet.

III

 Det personlige forholdet mellom Jan og Per ble dårligere og dårligere. De klarte ikke å bli enige om sitt omstridte mellomværende. Da saken kom for retten fikk Jan dom for en del av sitt krav. Dommen ble rettskraftig.

Per sendte deretter en sjekk til Jan på domsbeløpet. Jan returnerte sjekken med melding om at han ikke var interessert i oppgjør på denne måten. Han forlangte at Per, som bodde i nabolaget, skulle betale beløpet med fysiske sedler og mynt til Jan på Jans forretningskontor, jf. gbl. § 3. Per ønsket ikke å oppsøke Jan. Han tilskrev Jan og vedla sjekken på ny idet han la ved en kontoutskrift fra bankforbindelsen som viste at det var dekning for sjekken da den ble utstedt.

IV

Da Jan returnerte sjekken enda en gang ble Per sint. En forretningsforbindelse gjorde ham kjent med at Jan var i konflikt med en av sine kreditorer om et krav denne mente å ha mot Jan, men som Jan bestred. Dette kravet var noe større enn Jans krav mot Per. Per henvendte seg til vedkommende kreditor og kjøpte kravet mot Jan for et vederlag tilsvarende 50 % av kravets pålydende. Per tilskrev deretter Jan på ny, la ved kopi av avtalen om erverv av kravet mot Jan, og erklærte motregning. Jan bestred kravet og motregningen. I forhold til selve motregningen hevdet han at Per ikke kunne ha rett til å motregne med et omtvistet krav han hadde ervervet billig fra tredjeperson i et krav mot Per som Per hadde erkjent. Per opprettholdt motregningen.

V

Sommeren 2004 solgte Peder Ås lystbåten sin til Lars Holm for 1 million kroner. Vederlaget skulle svares ved at Lars betalte 400 000 kroner til Peder og overtok ansvaret for gjeld på 600 000 kroner som Peder hadde til Finansbanken. Melding om avtalen ble sendt til Finansbanken. Banken besvarte ikke meldingen, men begynte å sende brev til Lars med varsel om betaling av rente og avdrag etter låneavtalen. Lars betalte renter og avdrag iht. slike varsel frem til sommeren 2005. Da fikk Lars likviditetsproblemer. Han kontaktet Finansbanken, som godtok at Lars fikk utsettelse med betaling av renter og avdrag frem til årsskiftet 2005/2006.

Høsten 2005 forliste båten mens Lars var på båttur. Forliset skyldtes sprekkdannelser som følge av provisorisk utført reparasjon etter tidligere grunnstøtning i Peders eiertid. Lars, som ikke var blitt underrettet om grunnstøtningen og reparasjonen da han kjøpte båten, krevde kjøpet hevet. Peder, som den senere tid hadde fått økonomiske vanskeligheter, gikk med på at kjøpet ble hevet etter å ha konsultert sin advokat. Peder og Lars tilskrev da banken og meddelte at gjeldsovertagelsen var omgjort som følge av hevning av kjøpet. Banken besvarte henvendelsen umiddelbart og ga uttrykk for at Lars var debitor for lånet og at banken ikke ville akseptere at Peder overtok hans ansvar.

Nynorsk:

I

Marte Kirkerud kjøpte ei leilegheit av Ole Tastad for 1,3 millionar kroner. Vederlaget skulle betalast ved overtakinga. Ved overtakinga tilbaud ho betaling av 1,15 millionar kroner, idet ho heldt tilbake 150 000 kroner fordi ho oppdaga teikn på soppskade. Ole godtok at Marte overtok leilegheita, men nekta for at det var grunnlag for å halde tilbake ein del av kjøpesummen, og avslo av den grunn betalingstilbodet. I rettssak mellom partane vart det rettskraftig avgjord at Marte hadde rett til å halde tilbake 150 000 kroner, jf. lov om avhending av fast eigedom § 4-15. Først då godtok Ole å ta imot betaling av 1,15 millionar kroner.

Ole meinte at Marte burde betale rente av beløpet på 1,15 millionar kroner i den tid beløpet sto ubetalt, og at han i alle fall måtte kunne krevje rente tilsvarande innskotsrente i bank, dvs. 3 % p.a., i det aktuelle tidsrommet. Marte nekta for rentekravet. Etter hennar syn var rentekrav utelukka i ein situasjon som den som her låg føre, der Ole hadde avslått Marte sitt tilbod om betaling. Det var heller ikkje heimel for krav på rente. Marte godtok likevel at ho hadde hatt ein fordel ved at betalinga vart utsett, og aksepterte at denne fordelen kunne reknast å tilsvare 3 % p.a.

II

Jan Bø leverte 1. mars 2003 varer til Per Li. Meininga var at varene skulle betalast kontant ved levering, men ettersom Per hadde forbigåande betalingsproblem gjekk Jan med på å levere varene på kreditt. Dei avtalte ikkje noko om kredittida. Nokre dagar etter leveringa sende Jan eit brev til Per der han sa at han hadde forståing for betalingsproblema og at han på grunn av det gode tilhøvet mellom dei ville godta om varene først vart betalt 30. april 2003. Per betalte mesteparten av vederlaget innan fristen, bortsett frå eit mindre beløp, som han meinte var feil. Etter ei tid godtok likevel Per at heile kravet var rettmessig, men restbeløpet vart likevel ståande ubetalt.

Jan gløymde kravet på restbeløpet heilt til han våren 2006 tok rettslege skritt for å inndrive eit anna krav han hadde mot Per. Jan tok ut forliksklage for begge krava den 20. april 2006. Per, som ikkje lenger stod på god fot med Jan, nekta for kravet på restbeløpet, idet han påberopte seg forelding. Etter Per sitt syn vart dette kravet forelda 2. mars 2006. I alle fall var kravet forelda 20. april 2006, ettersom Jan vanlegvis pleidde å gi ein månad kreditt i tilfelle der han leverte varer på kreditt. Jan stadfesta at han vanlegvis pleidde å gi ein månad kreditt i tilfelle der han leverte varer på kreditt, men nekta likevel for at kravet var forelda.

III

 Det personlege tilhøvet mellom Jan og Per vart dårlegare og dårlegare. Dei klarte ikkje å bli samde om det omstridde kravet. Då saka kom for retten fekk Jan dom for ein del av kravet sitt. Dommen vart rettskraftig.

Per sende deretter ein sjekk til Jan på domsbeløpet. Jan returnerte sjekken med melding om at han ikkje var interessert i oppgjer på denne måten. Han forlangte at Per, som budde i nabolaget, skulle betale beløpet med fysiske setlar og mynt til Jan på Jan sitt forretningskontor, jf. gbl. § 3. Per ynskte ikkje å oppsøke Jan. Han skreiv til Jan og la ved sjekken på ny idet han la ved ei kontoutskrift frå bankforbindelsen som viste at det var dekning for sjekken då den vart skriven ut.

IV

Då Jan returnerte sjekken endå ein gong vart Per sint. Ein forretningsforbindelse gjorde han kjent med at Jan var i konflikt med ein av kreditorane sine om eit krav denne meinte å ha mot Jan, men som Jan nekta for. Dette kravet var noko større enn Jan sitt krav mot Per. Per kontakta vedkommande kreditor og kjøpte kravet mot Jan for eit vederlag tilsvarande 50 % av kravet sitt pålydande. Per skreiv deretter til Jan på ny, la ved kopi av avtalen om erverv av kravet mot Jan, og erklærte motrekning. Jan nekta for kravet og motrekninga. I forhold til sjølve motrekninga hevda han at Per ikkje kunne ha rett til å motrekne med eit omtvista krav han hadde erverva billeg frå tredjeperson i eit krav mot Per som Per hadde erkjent. Per heldt fast ved motrekninga.

V

Sommaren 2004 selde Peder Ås lystbåten sin til Lars Holm for 1 million kroner. Vederlaget skulle gjerast opp ved at Lars betalte 400 000 kroner til Peder og overtok ansvaret for gjeld på 600 000 kroner som Peder hadde til Finansbanken. Melding om avtalen vart sendt til Finansbanken. Banken svarte ikkje på meldinga, men begynte å sende brev til Lars med varsel om betaling av rente og avdrag etter låneavtalen. Lars betalte renter og avdrag i medhald av slike varsel fram til sommeren 2005. Då fekk Lars likviditetsproblem. Han kontakta Finansbanken, som godtok at Lars fekk utsetting med betaling av renter og avdrag fram til årsskiftet 2005/2006.

Hausten 2005 forliste båten medan Lars var på båttur. Forliset skuldast sprekkdanningar som følgje av provisorisk utført reparasjon etter tidlegare grunnstøyting i Peder si eigartid. Lars, som ikkje var blitt underretta om grunnstøytinga og reparasjonen då han kjøpte båten, kravde kjøpet heva. Peder, som i den seinare tida hadde fått økonomiske vanskar, gjekk med på at kjøpet vart heva etter å ha konsultert advokaten sin. Peder og Lars skreiv då til banken og underretta om at gjeldsovertakinga var omgjord som følgje av heving av kjøpet. Banken svarte straks på meldinga og gav uttrykk for at Lars var debitor for lånet og at banken ikkje ville akseptere at Peder overtok hans ansvar.

Til toppen

Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden.