Sist oppdatert 31. mars 2007 av teg
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS135
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
I
Gi en oversiktspreget fremstilling av anvendelsesområdet for EMK artikkel 6 (1). (De rettigheter bestemmelsen oppstiller skal ikke behandles.)
II
Etter endt videregående skole våren 1995 inviterte den velstående Lars Holm sine kamerater med til et afrikansk land for å feire sin 20 års dag. På flyet ble tonen satt. Lars ga beskjed om at de for hans regning skulle nyte livets goder. Kameratgjengen, som alle var noen festløver, hadde noen glade dager. Men de fleste mente at Lars gikk over streken da han ville ha dem med på nattklubb for å besøke prostituerte. Det ble til at bare Peder fulgte Lars på denne nattlige eksess.
Samme høst begynte Lars på sine universitetsstudier. Der traff han Kari. Det oppstod søt musikk, og paret flyttet sammen før jul. De levde lykkelig sammen, selv om det var en kjent sak, også for Kari, at Lars ikke alltid klarte å holde sin sti ren. Lars og Peder hadde gjort det til en årlig tradisjon å reise tilbake til Afrika med besøk av den samme nattklubben som ett av turens høydepunkter.
Våren 2000 følte Lars seg uvel. Han oppsøkte sin fastlege som etter en undersøkelse underrettet Lars om at han var HIV-smittet. Det viste seg at også Kari var smittet. Begge var tynget av den alvorlige diagnosen. Situasjonen gikk likevel sterkest inn på Lars. For selv om han ikke hadde ant om at han var smittet, var det utvilsomt han som hadde smittet sin trofaste samboer Kari. Skyldfølelsen gjorde det umulig for ham å fortsette samlivet med Kari, og han gjorde det slutt.
Ved neste legekonsultasjon ble Lars orientert om prognoser for og tilbud til HIV-smittede. Av kommunelegen, som har det overordnede ansvaret for smittevern, ble Lars også pålagt å informere eventuelle partnere om sin HIV-smitte og å bruke kondom. Han ble videre pålagt å møte til månedlige legekontroller det første året.
Lars møtte opp til de to første kontrollene, men uteble deretter. Han var stadig seksuelt aktiv, men alltid påpasselig med å informere sine partnere om sin tilstand. Han benyttet også alltid kondom ved seksuell omgang, bortsett fra ved to anledninger. Den ene gangen var med Kari, da gammel kjærlighet hadde ført dem til hennes leilighet etter at de hadde truffet hverandre på diskotek. Den andre gangen var etter initiativ fra Lise, som helt siden ungdomsskolen hadde vært forelsket i Lars.
Etter at også Lise hadde fått påvist HIV ble Lars i medhold av smittevernloven mot sin vilje plassert i sykehus. Det ble vist til lovens § 5-3 første ledd og andre ledd første punktum som lyder:
”Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført, skal legen, eventuelt kommunelegen be en smittet person om å la seg isolere.
Dersom en smittet person motsetter seg isolering etter første ledd og andre tiltak som kan forebygge eller motvirke overføring av sykdommen har vært forsøkt eller det er overveiende sannsynlig at slike tiltak ikke vil føre frem, kan det gjøres vedtak om at vedkommende skal legges inn på sykehus til isolering.”
Sykehuset var innredet med en egen hybelavdeling hvor Lars ble plassert. Han kunne ikke forlate sykehuset på egenhånd, men han fikk tillatelse til daglige turer i følge med personalet, enten det var i skog og mark, for å besøke slekt og venner, eller for å handle.
Lars, som var et sosialt vesen, led likevel under det han opplevde som en knugende isolasjon som nå hadde vart i seks måneder.
Etter at alle nasjonale rettsmidler var uttømt, brakte han saken inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol med påstand om krenkelse av EMK artikkel 5. Lars viste for det første til at frihetsberøvelsen ikke hadde tilstrekkelig basis i nasjonal rett. Uttrykkene ”nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført” var for ubestemte.
Uansett om frihetsberøvelsen skulle bli ansett i samsvar med nasjonal rett, ga artikkel 5 ikke anledning til å frihetsberøve i dette tilfellet fordi formålet - å hindre spredning av smitte - kunne nås ved lempeligere tiltak. Lars viste til at de pålegg han hadde fått av kommunelegen, som han i det vesentlige hadde overholdt, måtte være tilstrekkelige.
Staten bestred at det forelå noe konvensjonsstridig forhold. Etter statens oppfatning hadde Lars så stor frihet under institusjonsoppholdet at det ikke forelå noen frihetsberøvelse. Dersom forholdet likevel skulle bli ansett som frihetsberøvelse, viste staten til at den var i samsvar med nasjonal rett. Den aktuelle lovbestemmelsen var utformet med en viss elastisitet for best å vareta hensynet til et effektivt smittevern. Dette formålet anerkjennes også av konvensjonen i artikkel 5.1 e, og Lars hadde ved sin adferd vist at lempeligere tiltak var utilstrekkelige.
***
Lars tok sykehusinnleggelsen tungt. Han ble stadig mer innadvendt, og han utviklet depressive trekk. Han hadde mistet lysten på de daglige turene ut og hold seg mye for seg selv. Foreldrene, som besøkte Lars nesten daglig, ga overfor sykehusledelsen uttrykk for sterk bekymring over hans tilstand. Han hadde tatt av minst 20 kilo, var mørk under øynene og hadde innsunkne kinn. Til dette bemerket overlegen at ”han burde gjenoppta sine daglige turer i frisk luft”. Overlegen kunne opplyse om at Lars overfor personalet hadde gitt uttrykk for at han ikke så noen hensikt i et fortsatt liv på institusjon. Fra sykehusets side oppfattet man ikke dette som noe annet enn et uttrykk for at Lars i perioder var nedfor på grunn av sin situasjon. Man fant derfor ikke grunn til å flytte ham til en annen avdeling med bedre løpende tilsyn. Overlegen var noe mer bekymret for at Lars for en uke siden hadde innledet en sultestreik i protest mot at han fortsatt ble holdt tilbake på sykehuset. Sykehuset hadde prøvd å overtale Lars til å ta til seg mat, men når dette ikke nyttet måtte man respektere hans vilje. Noen dager senere ble Lars funnet død. Etterforskningen konkluderte med at han hadde tatt sitt eget liv ved hjelp av et laken som var strimlet opp til tau.
Etter forgjeves å ha uttømt alle nasjonale rettsmidler klaget Lars’ foreldre til Den europeiske menneskerettighetsdomstol med påstand om at EMK artikkel 2 var krenket som følge av at sykehuset ikke hadde truffet tiltak som kunne ha forhindret Lars’ død. Staten bestred at den var ansvarlig for Lars’ død.
Drøft og ta stilling til de rettsspørsmål oppgavene reiser
Det skal svares på begge oppgaver. Som veiledende norm gjelder at oppgave 1 teller 1/3 og oppgave 2 teller 2/3.
I
Gi ei oversiktsprega framstilling av bruksområdet for EMK artikkel 6 (1). (Dei rettane som føresegna stiller opp, skal ikkje handsamast)
II
Etter fullført vidaregåande skule våren 1995 inviterte den velståande Lars Holm kameratane sine med til eit afrikansk land for å feire 20 årsdagen sin. På flyet vart tonen sett. Lars gav beskjed om at dei skulle nyte livets goder for hans rekning. Kameratgjengen, som alle var nokre festløver, hadde nokre glade dagar. Men dei fleste meinte at Lars gjekk over streken då han ville ha dei med på nattklubb for å besøke prostituerte. Det vart til at berre Peder følgde Lars på denne nattlege eksessen.
Den same hausten byrja Lars på universitetsstudia sine. Der traff han Kari. Det oppstod søt musikk, og paret flytta saman før jul. Dei levde lukkeleg saman, sjølv om det var ein kjent sak, også for Kari, at Lars ikkje alltid klarte å halde sin sti rein. Lars og Peder hadde gjort det til ein årleg tradisjon å reise attende til Afrika med besøk av den same nattklubben som eit av høgdepunkta på turen.
Våren 2000 følte Lars seg uvel. Han oppsøkte fastlegen sin som etter ei undersøking underretta Lars om at han var HIV-smitta. Det viste seg at også Kari var smitta. Begge var tyngde av den alvorlege diagnosen. Situasjonen gjekk likevel sterkast inn på Lars. For sjølv om han ikkje hadde ana at han var smitta, var det utan tvil han som hadde smitta den trufaste sambuaren sin Kari. Skuldkjensla gjorde det umogleg for han å halde fram samlivet med Kari, og han gjorde det slutt.
Ved neste legekonsultasjon vart Lars orientert om prognosar for og tilbod til HIV-smitta. Av kommunelegen, som har det overordna ansvaret for smittevern, vart Lars også pålagd å informere eventuelle partnarar om HIV-smitten og å bruke kondom. Han vart vidare pålagd å møte til månadlege legekontrollar det første året.
Lars møtte opp til dei to første kontrollane, men møtte deretter ikkje opp. Han var stadig seksuelt aktiv, men alltid påpasseleg med å informere partnarane om tilstanden sin. Han brukte også alltid kondom ved seksuell omgang, bortsett frå ved to høve. Den eine gongen var med Kari, då gammal kjærleik hadde ført dei til leilegheita hennar etter at dei hadde treft kvarandre på diskotek. Den andre gongen var etter initiativ frå Lise, som heilt sidan ungdomsskulen hadde vore forelska i Lars.
Etter at også Lise hadde fått påvist HIV vart Lars i medhald av smittevernlova mot sin vilje plassert i sjukehus. Det vart vist til § 5-3 første ledd i lova og andre ledd første punktum som lyder:
”Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført, skal legen, eventuelt kommunelegen be en smittet person om å la seg isolere.
Dersom en smittet person motsetter seg isolering etter første ledd og andre tiltak som kan forebygge eller motvirke overføring av sykdommen har vært forsøkt eller det er overveiende sannsynlig at slike tiltak ikke vil føre frem, kan det gjøres vedtak om at vedkommende skal legges inn på sykehus til isolering.”
Sjukehuset var innreia med ei eiga hybelavdeling kor Lars vart plassert. Han kunne ikkje forlate sjukehuset på eiga hand, men han fekk lov til å ta daglege turar i følgje med personalet, enten det var i skog og mark, for å besøke slekt og vener, eller for å handle.
Lars, som var et sosialt vesen, lei likevel under det han opplevde som ein knugande isolasjon som no hadde vart i seks månader.
Etter at alle nasjonale rettsmiddel var uttømde, bringa han saka inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen med påstand om krenking av EMK artikkel 5. Lars viste for det første til at fridomsfråtakinga ikkje hadde tilstrekkeleg basis i nasjonal rett. Uttrykka ”nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført” var for ubestemte.
Uansett om fridomsfråtakinga skulle verte rekna for å vere i samsvar med nasjonal rett, gav artikkel 5 ikkje høve til å fråta fridomen i dette tilfellet fordi ein kunne nå føremålet - å hindre spreiing av smitte - ved lempelegare tiltak. Lars viste til at dei pålegga han hadde fått av kommunelegen, som han i det vesentlege hadde overhalde, måtte vere tilstrekkelege.
Staten nekta for at det låg føre noko konvensjonsstridig forhold. Etter staten si oppfatning hadde Lars så stor fridom under institusjonsopphaldet at det ikkje låg føre noko fridomsfråtaking. Dersom forholdet likevel skulle bli rekna som fridomsfråtaking viste staten til at den var i samsvar med nasjonal rett. Den aktuelle lovføresegna var utforma med ein viss elastisitet for best å vareta omsynet til eit effektivt smittevern. Dette føremålet blir også anerkjend av konvensjonen i artikkel 5.1 e, og Lars hadde ved si åtferd vist at lempelegare tiltak var utilstrekkelege.
***
Lars tok sykehusinnlegginga tungt. Han vart stadig meir innadvendt, og han utvikla depressive trekk. Han hadde mista lysta på dei daglege turane ut og heldt seg mykje for seg sjølv. Foreldra, som besøkte Lars nesten dagleg, gav overfor sykehusleiinga uttrykk for at dei var svært urolege over tilstanden hans. Han hadde teke av minst 20 kilo, var mørk under auga og hadde innsokne kinn. Overlegen uttalte til dette at ”han burde gjenoppta sine daglege turar i frisk luft”. Overlegen kunne opplyse om at Lars overfor personalet hadde gjeve uttrykk for at han ikkje såg noko meining i eit fortsatt liv på institusjon. Frå sjukehuset si side oppfatta ein ikkje dette som noko anna enn eit uttrykk for at Lars i periodar var nedfor på grunn av situasjonen som han var i. Ein fann difor ikkje grunn til å flytte han til ei anna avdeling med betre løpande tilsyn. Overlegen var noko meir uroleg over at Lars for ei veke sida hadde innleia ein sveltestreik i protest mot at han framleis vart halden attende på sjukehuset. Sjukehuset hadde prøvd å overtale Lars til å ta til seg mat, men når dette ikkje nytta måtte ein respektere viljen hans. Nokre dagar seinare vart Lars funnen død. Etterforskinga konkluderte med at han hadde teke sitt eige liv ved hjelp av eit laken som var strimla opp til tau.
Etter forgjeves å ha uttømt alle nasjonale rettsmiddel klaga Lars sine foreldre til Den europeiske menneskerettsdomstolen med påstand om at EMK artikkel 2 var krenka som følgje av at sjukehuset ikkje hadde treft tiltak som kunne ha forhinda Lars sin død. Staten meinte at den ikkje var ansvarleg for Lars sin død.
Drøft og ta stilling til dei rettsspørsmåla oppgåvene reiser
Det skal svarast på begge oppgåvene. Som rettleiande norm gjeld at oppgåve 1 tel 1/3 og oppgave 2 tel 2/3.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av teg Kommentarer til denne siden. |