Sist oppdatert 31. mai 2007 av teg
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS135
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
1) Gi en oversikt over krav om forholdsmessighet ved inngrep i rettigheter etter EMK.
2) Peder ble løslatt fra fengsel fredag 14. januar 2007. Han hadde da sonet sin tredje straffedom for innførsel og omsetting av narkotika. Løslatelsen var imøtesett ikke bare av Peder, men også av hans kamerat, Espen. De gikk straks i gang med å planlegge en tur til et asiatisk land, og alt to dager senere satt de på flyet.
Peders mor som kjente til reiseplanene, kontaktet politiet og uttrykte bekymring over Peders utenlandstur, som hun fryktet ville vikle ham ytterligere inn i narkohelvete. Under henvisning til morens henvendelse og at Peder tidligere var domfelt for innførsel av narkotika fra det land han nå hadde reist til, fikk politiet rettens samtykke til avlytting av Peders og Espens mobiltelefoner. Som hjemmel ble det vist til §§ 1 og 2 i (en tenkt) lov om narkotikabekjempelse. Lovens § 1 ga politiet, etter kjennelse fra retten, ”adgang til å gå til slike etterforskningsskritt som anses egnet til å bekrefte eller styrke en mistanke om et forhold som kan medføre mer enn 6 måneders fengsel” og § 2 ga ”på de samme betingelser politiet adgang til brevkontroll.
Avlyttingen av Peders telefon ga ikke politiet informasjon av interesse. Men avlyttede telefonsamtaler mellom Espen og en gebrokkent engelsktalende, styrket politiets mistanke mot Espen om narkotikakjøp og smugling.
Da de to kameratene kom tilbake til Norge fredag den 2. februar ble de stoppet i tollen. Peder gjorde store øyne da tollerne fant 1 kg. hasjis godt skjult i en dobbelt bunn i Espens ryggsekk. Espen erkjente forholdet på stedet, og bedyret samtidig at kameraten ikke hadde noe med narkotikaen å gjøre. Espen fikk gå etter at han hadde forklart seg for politiet. Saken mot ham ble etter kort tid avgjort på forenklet måte etter regler om tilståelsesdom i tingretten.
Peder, som benektet enhver befatning med narkotikaen, ble pågrepet og brakt til den nærmeste politistasjonen for grundigere avhør. Han ble sittende i politiarresten helgen over. Mandagen ble han overført til regionsfengselet i Trangvik og tirsdag 6. februar ble han fremstilt for tingretten i Trangvik med begjæring om varetektsfengsling. Han ble fengslet etter § 3 i loven om narkotikabekjempelse som krevde at det forelå ”sannsynlighetsovervekt for at den pågrepne har gjort seg skyldig i et forhold som kan medføre fengsel i mer enn 6 måneder.” Under henvisning til at Peder var dømt for flere lignende forhold tidligere, begrunnet retten fengslingen alternativt med § 4 som tillater fengsling hvor det er ”påkrevd for å hindre at noen begår en straffbar handling”.
Da saken var ferdig etterforsket ble Peder, som hele tiden satt fengslet, tiltalt for narkotikasmugling. Han hadde dårlig erfaring med de faste forsvarerne i Trangvik fra tidligere saker. Han tilskrev derfor tingretten og ga uttrykk for at han ønsket å forsvare seg selv når saken kom opp. Peder fikk som svar at retten anså dette som betenkelig i en så alvorlig sak, og at en av de faste forsvarere ville bli oppnevnt. Peder var ikke fornøyd med dette. I et nytt brev til tingretten fastholdt han at han primært ønsket å forsvare seg selv. Han kunne likevel akseptere å la seg representere ved den anerkjente advokat Holm fra nabobyen, selv om dette skulle medføre en utsettelse av saken. På forespørsel fra tingretten meddelte den travle Holm at han ikke ville kunne møte før i slutten av juni. Tingretten som hadde berammet hovedforhandling til 1. april, aksepterte ikke en så lang utsettelse, og avholdt hovedforhandling som planlagt med en av de faste forsvarerne til å representere Peder.
Forut for hovedforhandlingen mot Peder hadde Espen fått samvittighetskvaler og avgitt en ny forklaring til politiet. I forklaringen som var nedtegnet av politiet og undertegnet av Espen, fremkom det at han og Peder hadde vært sammen om smuglingen. Espen var innkalt, men møtte ikke som vitne under hovedforhandlingen i saken mot Peder. Politiforklaringen ble derfor lest opp for retten i saken mot Peder. Ved tingretten dom av 2. april 2007 ble Peder dømt til ett års fengsel. I domsgrunnene vises det til narkotikabeslaget og det nære samkvemmet under reisen mellom Peder og Espen, Espens politiforklaring og Peders tidligere domfellelser for lignende forhold som hver for seg nødvendige og samlet tilstrekkelige bevis for domfellelse.
Etter at alle nasjonale rettsmidler var uttømt, klaget Peder til EMD. Han gjorde gjeldende at telefonavlyttingen ikke var i samsvar med lov, slik artikkel 8.2 foreskriver for slike inngrep. Han gjorde videre gjeldende at fengslingen var i strid med artikkel 5. Han viste til at det verken hadde foreligget tilstrekkelig mistanke eller adgang til preventiv pågripelse. Uansett var det uforholdsmessig å holde ham fengslet helt frem til dommen. Han gjorde videre gjeldende at domfellelsen var ”unfair” og i strid med artikkel 6, både fordi hans ønske om å forsvare seg selv og hans subsidiære forsvarervalg, var tilsidesatt. Endelig hadde opplesningen av Espens politiforklaring avskåret ham fra å eksaminere et viktig vitne for påtalemyndigheten i strid med artikkel 6.
Staten bestred at det forelå noen feil. Den viste til at det var nødvendig å utforme lovbestemmelsene som hjemlet telefonavlytting på en fleksibel måte. Med dagens kriminalitetsbilde var det ikke urimelig å tilpasse anvendelsesområdet for lovens § 2 til ny teknologi. For så vidt angikk fengslingen viste staten til at EMK artikkel 5 anerkjenner pågripelse og fengslig både på grunn av rimelig mistanke om straffbart forhold og for å hindre et straffbart forhold. Staten hevdet videre at siden Peder var pågrepet en fredag og ingen kunne vente dommervakt i helgene, var det i samsvar med artikkel 5 å fremstille Peder for fengsling tirsdagen. Endelig hevdet staten at Peder hadde fått en rettferdig rettergang; ingen hadde noen ubetinget rett verken til å forsvare seg selv, ved en bestemt forsvarer eller til å krysseksaminere et hvert av påtalemyndighetens vitner.
Drøft og ta stilling til de spørsmål oppgaven reiser.
Det skal svares på begge oppgaver. Som rettledende norm gjelder at del 1 (teori) skal telle 1/3 og del 2 (praktikum) skal telle 2/3 ved sensuren.
1) Gje eit oversyn over krav om forholdsmessigheit ved inngrep i rettar etter EMK.
2) Peder vart sett fri frå fengselet fredag 14.januar 2007. Då hadde han sona den tredje straffedommen sin for innførsel og sal av narkotika. Peder hadde sett fram til frigjevinga, og det same hadde Espen, kameraten hans, gjort. Dei gjekk straks i gang med å planleggja ein tur til eit asiatisk land, og alt to dagar seinare sat dei på flyet.
Mor til Peder kjende til reiseplanane, og ho kontakta politiet og sa ho var uroa for utanlandsturen til Peder. Ho var redd turen kunne føra han endå lenger ned i narkotikahelvetet. Politiet viste til det mora hadde sagt, og til det at Peder tidlegare var dømd for å ha innført narkotika frå det landet han hadde reist til no, og dermed fekk dei samtykke frå retten til å avlytta mobiltelefonane til Peder og Espen. Som heimel viste retten til §§ 1 og 2 i (ei tenkt) lov om kamp mot narkotika. Etter § 1 hadde politiet, etter vedtak i retten, ”høve til å gjera slike tiltak i etterforskinga som ein ser kan stadfeste eller styrkja ein mistanke om brotsverk som kan føra til fengsel i meir enn 6 månader”. Vidare gav § 2 ”på dei same vilkåra politiet høve til å kontrollera brev.”
Politiet fekk ingen informasjon av interesse då dei avlytta Peder sin telefon. Men då dei avlytta Espen sin telefon og høyrde samtalar med ein som snakka eit gebrokke engelsk, fekk dei styrka mistanken sin mot Espen om narkotikakjøp og smugling.
Då dei to kameratane kom tilbake til Noreg fredag 2.februar, vart dei stoppa i tollen. Peder gjorde store auge då tollarane fann 1 kg hasjis godt gøymd i ein dobbel botn i Espen sin ryggsekk. Espen vedgjekk smuglinga på staden, men han forsikra politiet om at kameraten ikkje hadde noko med narkotikaen å gjera. Espen fekk gå, etter at han hadde forklart seg til politiet. Saka mot han vart kort tid etter avgjort på forenkla måte etter reglane om tilståingsdom i tingretten.
Peder nekta for å ha hatt noko som helst med narkotikaen å gjera, men han vart pågripen og ført til næraste politistasjon for å forhøyrast grundigare. Han vart sitjande i politiarresten over helga. Måndagen vart han overført til regionsfengselet i Trangvik og tysdag 6.februar vart han ført fram for tingretten i Trangvik med krav om varetektsfengsling. Han vart fengsla etter § 3 i lova om kamp mot narkotika. Lova kravde at det var ”sannsynlegovervekt for at den pågripne har gjort seg skuldig i eit forhold som kan føra til fengsel i meir enn 3 månader”. Retten viste til at Peder var dømd for liknande brotsverk tidlegare og grunngav fengslinga alternativt med § 4 som tillet fengsling der det er ”nødvendig for å hindra at nokon gjer ei straffbar handling.”
Då saka var ferdig etterforska, vart Peder tiltalt for narkotikasmugling. Han hadde heile tida sitte fengsla. Han hadde dårleg erfaring med dei faste forsvararane i Trangvik frå tidlegare saker. Han skreiv derfor til retten og hevda at han ønskte å forsvara seg sjølv når saka kom opp. Peder fekk til svar at retten meinte dette var tvilsamt i ei så alvorleg sak, og at dei ville oppnemna ein av dei faste forsvararane. Peder var ikkje nøgd med dette . I eit nytt brev til tingretten heldt han fast ved at han primært ønskte å forsvara seg sjølv. Han kunne likevel akseptera at den vel omtykte advokaten Holm frå nabobyen kunne representera han, jamvel om dette kunne føra til at saka vart utsett. På førespurnad frå tingretten sa den travle Holm at han ikkje ville kunna møta før i slutten av juni. Tingretten hadde sett hovudforhandlinga til 1.april og kunne ikkje akseptera ei så lang utsetjing. Hovudforhandlinga vart halden som planlagt, og ein av dei faste forsvararane representerte Peder.
Før hovudforhandlinga mot Peder hadde Espen fått dårleg samvit og gitt ny forklaring til politiet. Politiet skreiv ned forklaringa hans, og Espen skreiv under. I forklaringa hans gjekk det fram at han og Peder hadde vore saman om smuglinga. Espen vart kalla inn, men han møtte ikkje som vitne under hovudforhandlinga i saka mot Peder. Politiforklaringa vart opplesen for retten i saka mot Peder. I dom av 2.april 2007 i tingretten vart Peder dømd til eitt års fengsel. I grunngjevinga for dommen vart det vist til narkotikabeslaget og det nære samkvemmet mellom Peder og Espen på reisa, til Espen si politiforklaring, og til at Peder tidlegare var dømt for liknande tilhøve, som kvar for seg nødvendige og samla sett tilstrekkelege bevis for å dømma han.
Etter at alle nasjonale rettsmidlar var uttømd, klaga Peder til EMD. Han gjorde gjeldande at telefonavlyttinga ikkje var i samsvar med norsk lov, slik artikkel 8.2 føreskriv når det gjeld slike tiltak. Vidare gjorde han gjeldande at fengslinga var i strid med artikkel 5. Han viste til at det ikkje hadde vore verken sterk nok mistanke eller høve til preventiv pågriping. I alle høve var det uforholdsmessig å halda han fengsla heilt fram til dommen. Vidare gjorde han gjeldande at domfellinga var ”unfair” og i strid med artikkel 6, fordi retten hadde sett til side både ønsket hans om å forsvara seg sjølv og det subsidiære forsvararvalet hans. Endeleg peika han på at når politiforklaringa til Espen vart opplesen, vart han hindra han i å få eksaminera eit viktig vitne for påtalemakta, og at dette var i strid med artikkel 6.
Staten nekta for at det hadde gjort noko feil. Det vart vist til at det var nødvendig å utforma lovføresegnene som heimla telefonavlytting på ein fleksibel måte. Slik kriminalitetsbiletet var i dag, var det ikkje urimeleg å tilpassa bruksområdet for § 2 i lova til ny teknologi. Når det galdt fengslinga, viste staten til at EMK artikkel 5 gav høve til pågriping og fengsling både på grunn av rimeleg mistanke om lovstridige forhold, og for å hindra straffbare forhold. Vidare hevda staten at sidan Peder vart pågripen ein fredag, og ingen kunne venta at det var dommarvakt i helgene, var det rimeleg å føra Peder fram til fengsling på tysdagen. Endeleg hevda staten at Peder hadde fått ein rettvis rettargang; ingen hadde utan vidare rett til verken å forsvara seg sjølv eller nytta ein bestemt forsvarar, heller ikkje å krysseksaminera kven som helst av påtalemakta sine vitne.
Drøft og ta stilling til dei spørsmåla oppgåva reiser,
Det skal svarast på begge oppgåvene. Som rettleiande norm gjeld at del 1 (teori) skal telja 1/3 og del 2 (praktikum)skal telja 2/3 ved sensuren.
|
Sist oppdatert 31. mai 2007 av teg Kommentarer til denne siden. |