Sist oppdatert 30. april 2008 av teg
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS135
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Kravet om lov ved inngrep i rettigheter etter EMK
A, som er statsborger i Irak, kom til Norge som kvoteflyktning på forsommeren 2000. Han hadde vært utsatt for forfølgelse i hjemlandet på grunn av sin opposisjon mot makthaverne, blant annet i form av sabotasjeaksjoner. I Norge ble han gitt midlertidig oppholdstillatelse og fikk etter kort tid en ettroms hybel og jobb som bygningsarbeider. Han trivdes i jobben og fikk gode arbeidskamerater. Men han ble oppfattet som kontroversiell og fikk også uvenner. Bakgrunnen for kontroversene var særlig hans sterke agitasjon for det han kalte islamske verdier, og mot det han kalte umoral og hykleri i Vesten. Han fremholdt at Vesten, med USA i spissen, det siste tiåret hadde vist sitt sanne imperialistiske ansikt, både i Afghanistan og i Irak. A oppfordret til ”å bekjempe USA og dets lakeier, ikke bare på slagmarkene, men over alt”. A havnet i politiets søkelys for sine uttalelser, som også var fremsatt på hans eget internettsted.
Politiet fulgte As virksomhet nøye. Som følge av de hatske uttalelsene mente man at han utgjorde en fare for rikets sikkerhet. Politiet var også interessert i å avdekke As kontakt med landsmennene B, C og D. Man mistenkte at de fire kunne planlegge terroraksjoner eller lignende samfunnsskadelig virksomhet.
I medhold av §§ 1 og 2 i (en tenkt) lov om terrorbekjempelse ble det besluttet at As mobiltelefon skulle avlyttes. Lovens § 1 ga ”politiet etter rettslig kjennelse adgang til å gå til slike etterforskningsskritt som anses egnet til å bekrefte eller styrke en mistanke om et forhold som kan medføre mer enn 6 måneders fengsel”, og § 2 ga ”på de samme betingelser politiet adgang til brevkontroll”.
Overvåkningen avdekket imidlertid intet som ga grunnlag for straffeforfølgning.
Da A fortsatte sin agitatoriske virksomhet både på arbeidsplassen og på nettet, ble det i samsvar med loven om terrorbekjempelse § 3, som hjemlet utvisning av ”den som utgjør en fare for rikets sikkerhet”, høsten 2001 vedtatt at A skulle utvises.
Rapporter utarbeidet av Utenriksdepartementet viste imidlertid at det fortsatt forelå en reell risiko for at A ville bli torturert og henrettet dersom han ble returnert til Irak.
Det forhold at A for tiden ikke kunne utvises, kunne etter utlendingsmyndighetenes oppfatning ikke berettige at han kunne gå fullstendig som en fri mann. I medhold av samme lovs § 4, som ga hjemmel for å ”frihetsberøve en som er besluttet utvist eller å ilegge ham lignende restriksjoner inntil utvisning kan skje”, ble det, kort tid etter utvisningsvedtaket, truffet følgende vedtak om restriksjoner overfor A:
a) A forbys å forlate sin bopel alle dager mellom kl. 18 og 08.
b) Dersom A forlater sin bolig skal han bære elektronisk sender slik at hans bevegelser kan spores.
c) A forbys enhver form for kontakt med personene B, C og D.
d) Alle besøk på As bopel skal på forhånd være godkjent av politiet.
e) Brudd på vilkårene fører til fengsling.
Det ble ikke satt opp vakter til å kontrollere etterlevelsen av vilkårene. A ble heller ikke fysisk innelåst. Men det ble montert en elektronisk sensor som registrerte når A passerte inn og ut av hjemmet.
Høsten 2002, ett år etter at det var besluttet at A skulle utvises, tok myndighetene kontakt med irakiske myndigheter for å få en forsikring om at han ikke ville bli ilagt dødsstraff eller på annen måte utsatt for umenneskelig behandling. Det første svaret var av rent opplysende karakter: ”Etter Iraks straffelovgivning er visse handlinger, deriblant rettsstridig motarbeidelse av lovlig valgte myndigheter, belagt med dødsstraff. Dersom det blir reist straffesak mot A er det domstolenes, ikke regjeringens oppgave å avgjøre skyld og straff.” En henvendelse det neste året ble besvart kun med en henvisning til det første svarbrevet. Etter ytterligere et år, høsten 2004, mottok Utenriksdepartementet, helt overraskende, et brev med bl.a. følgende ordlyd: ”Det kan opplyses at Irak ved lovendringer har avskaffet dødsstraff og skjerpet straffen for tortur. Det opplyses videre at det arbeides med å bedre den generelle sikkerheten i landet. Fortsatt forekommer selvmordsaksjoner og drap mellom rivaliserende grupperinger som myndighetene ikke har kontroll over. Den generelle sikkerheten i As hjemby er likevel tilfredsstillende, men det kan ikke påregnes at det iverksettes spesielle sikkerhetstiltak for ham.”
Med disse forsikringer og med bakgrunn i et stadig sterkere folkekrav om at A måtte utvises, ble det nå besluttet at utvisningen av A, som hele denne perioden hadde vært underlagt de samme sikkerhetstiltakene, skulle iverksettes.
Umiddelbart etter at A forgjeves hadde uttømt alle nasjonale rettsmidler, klaget han til EMD. Han la ned påstand om at telefonavlyttingen ikke hadde tilstrekkelig hjemmel og derfor var i strid med EMK. Han gjorde videre gjeldende at de frihetsrestriksjonene han var underlagt, var i strid med EMK. Endelig ble det hevdet at utvisningen til Irak innebar en umenneskelig behandling i strid med konvensjonen.
Kort tid etter at A hadde sendt klagen ble han hentet på sin bopel og transportert til flyplassen. Ledsaget av norsk politi ble han overgitt til irakiske myndigheter i Irak. Disse så ingen grunn til å gripe inn overfor A, og han reiste til sin hjemby hvor han tok inn hos sine gamle foreldre. Det viste seg umulig å skaffe noe å leve av i hjembyen. Etter fem måneder følte han seg derfor tvunget til å reise til hovedstaden for å prøve å skaffe seg et levebrød der.
Bare noen dager senere omkom han da en selvmordsaksjon tilfeldigvis rammet ham og resten av køen av arbeidssøkere på en markedsplass. I samsvar med konvensjonen fortsatte EMD behandlingen av klagen selv om A var død.
I sin prosedyre for EMD bestred staten at det forelå noen krenkelse av EMK. Den tilbakeviste As anførsel om at hjemlene for telefonavlyttingen var utilstrekkelige. Den gjorde videre gjeldende at de restriksjoner A hadde vært ilagt ikke var i strid noen konvensjonsbestemmelse. Når det gjaldt påstanden om at selve utvisningen var i strid med konvensjonen, ble det bestridt at staten var ansvarlig for As tragiske dødsfall på en annens stats territorium. Ingen utlending, særlig ikke den som oppfordrer til vold, har noe krav på opphold. I forbindelse med utvisningen hadde staten uansett gått frem med all den forsiktighet som kunne forventes.
Drøft og løs de rettsspørsmål oppgaven reiser.
***
Begge oppgaver skal besvares. Som veiledende norm gjelder at oppgavene teller likt ved bedømmelsen.
Kravet om lov ved inngrep i rettar etter EMK
A, som er statsborgar i Irak, kom til Noreg som kvoteflyktning på forsommaren 2000. I heimlandet hadde han vore utsett for forfølging på grunn av sin opposisjon mot makthavarane, mellom anna i form av sabotasjeaksjonar. I Noreg fekk han midlertidig opphaldsløyve, og etter kort tid fekk han ein eittroms hybel og jobb som bygningsarbeidar. Han likte seg i jobben og fekk gode arbeidskameratar. Men han vart oppfatta som kontroversiell og fekk også uvennar. Bakgrunnen for kontroversane var særleg at han agiterte sterkt for det han omtalte som islamske verdiar, og mot det han omtalte som umoral og hykleri i Vesten. Han sa at Vesten, med USA i spissen, det siste tiåret hadde vist sitt sanne imperialistiske ansikt, både i Afghanistan og i Irak. A oppfordra til ”å kjempe imot USA og deira lakeiar, ikkje berre på slagmarkane, men over alt”. A kom i politiets søkelys for sine utsegner, som også var sett fram på hans eigen internettstad.
Politiet følgde A si verksemd nøye. Som følgje av dei hatske utsegnene meinte ein at han utgjorde ei fare for riket sin tryggleik. Politiet var òg interessert i å avdekke A si kontakt med landsmenna B, C og D. Ein mistenkte at dei fire kunne planlegge terroraksjonar eller liknande samfunnsskadeleg verksemd.
I medhald av §§ 1 og 2 i (ei tenkt) lov om terrornedkjemping vart det tatt avgjerd om at A sin mobiltelefon skulle avlyttast. Lova § 1 gav ”politiet etter rettslig kjennelse adgang til å gå til slike etterforskningsskritt som anses egnet til å bekrefte eller styrke en mistanke om et forhold som kan medføre mer enn 6 måneders fengsel”, og § 2 gav ”på de samme betingelser politiet adgang til brevkontroll”.
Overvåkinga avdekka likevel ikkje noko som gav grunnlag for straffeforfølging.
Då A heldt fram si agitatoriske verksemd både på arbeidsplassen og på nettet, vart det i samsvar med lova om terrornedkjemping § 3, som heimla utvising av ”den som utgjør en fare for rikets sikkerhet”, hausten 2001 vedtatt at A skulle utvisast.
Rapportar utarbeida av Utanriksdepartementet viste likevel at det framleis var ein reell risiko for at A ville bli torturert og avretta dersom han vart sendt tilbake til Irak.
Det forholdet at A for tida ikkje kunne utvisast, kunne etter utlendingsstyresmaktene si oppfatning ikkje rettferdiggjere at han kunne gå fullstendig som en fri mann. I medhald av same lov § 4, som ga heimel for å ”frihetsberøve en som er besluttet utvist eller å ilegge ham lignende restriksjoner inntil utvisning kan skje”, vart det, kort tid etter utvisningsvedtaket, treft følgjande vedtak om restriksjonar overfor A:
a) Det er forbode for A å forlate sin bustad alle dagar mellom kl. 18 og 08.
b) Dersom A forlét sin bustad skal han bære elektronisk sendar slik at rørslene hans kan sporast.
c) Det er forbode for A å ha ei kvar form for kontakt med personane B, C og D.
d) Alle besøk på A sin bustad skal være godkjent av politiet på førehand.
e) Brot på vilkåra førar til fengsling.
Det vart ikkje sett opp vakter til å kontrollere etterlevinga av vilkåra. A vart heller ikkje fysisk innelåst. Men det vart montert ein elektronisk sensor som registrerte når A passerte inn og ut av heimen.
Hausten 2002, eitt år etter at det var vedtatt at A skulle utvisast, tok styresmaktene kontakt med irakiske styresmakter for å få ei forsikring om at han ikkje ville bli dømd til dødsstraff eller på annan måte utsett for umenneskeleg behandling. Det første svaret var av reint opplysande karakter: ”Etter Irak si straffelovgjeving vert visse handlingar, inkludert rettsstridig motarbeiding av lovleg valde styresmakter, straffa med dødsstraff. Dersom det vert reist straffesak mot A er det domstolane, ikkje regjeringa si oppgåve å avgjere skuld og straff.” En førespurnad det neste året vart svara på berre med ei tilvising til det første svarbrevet. Etter ytterlegare eitt år, hausten 2004, mottok Utanriksdepartementet, heilt overraskande, eit brev med m.a. følgjande ordlyd: ”Det kan opplysast at Irak ved lovendringar har avskaffa dødsstraff og skjerpa straffa for tortur. Det opplysast vidare at det vert arbeida med å betre den generelle tryggleiken i landet. Framleis førekjem det sjølvmordsaksjonar og drap mellom rivaliserande grupperingar som styresmaktene ikkje har kontroll over. Den generelle tryggleiken i A sin heimby er likevel tilfredsstillande, men det kan ikkje reknast med at det vert sett i verk spesielle tryggingstiltak for han.”
Med disse forsikringane og med bakgrunn i eit stadig sterkare folkekrav om at A måtte utvisast, vart det no vedtatt at utvisninga av A, som heile denne perioden hadde vært underlagt dei same tryggingstiltaka, skulle setjast i verk.
Utan opphald etter at A forgjeves hadde uttømt alle nasjonale rettsmidlar, klaga han til EMD. Han la ned påstand om at telefonavlyttinga ikkje hadde tilstrekkeleg heimel og difor var i strid med EMK. Han gjorde vidare gjeldande at dei fridomsrestriksjonane han var underlagt, var i strid med EMK. Endeleg vart det hevda at utvisninga til Irak var ei umenneskeleg behandling i strid med konvensjonen.
Kort tid etter at A hadde sendt klaga vart han henta på sin bustad og transportert til flyplassen. Følgd av norsk politi vart han overlevert til irakiske styresmakter i Irak. Desse såg ingen grunn til å gripe inn overfor A, og han reiste til sin heimby og han tok der inn hos sine gamle foreldre. Det viste seg umogleg å skaffe noko å leve av i heimbyen. Etter fem månader kjende han seg difor tvungen til å reise til hovudstaden for å prøve å skaffe seg eit levebrød der.
Berre nokon dagar seinare omkom han då en sjølvmordsaksjon tilfeldigvis ramma han og resten av køa av arbeidssøkarar på ein marknadsplass. I samsvar med konvensjonen heldt EMD fram med handsaminga av klaga sjølv om A var død.
I si prosedyre for EMD nekta staten for at det var skjedd noko krenking av EMK. Den tilbakeviste A sin påstand om at heimlane for telefonavlyttinga var utilstrekkelege. Den gjorde vidare gjeldande at dei restriksjonane A hadde vært pålagt ikkje var i strid nokon av konvensjonsføresegnene. Når det gjaldt påstanden om at sjølve utvisninga var i strid med konvensjonen, nekta staten for at den var ansvarleg for A sitt tragiske dødsfall på ein annen stat sitt territorium. Ingen utlending, særleg ikkje den som oppmodar til vald, har noko krav på opphald. I samband med utvisninga hadde staten uansett gått fram så varsamt som ein kunne forvente.
Drøft og løys dei rettsspørsmåla som oppgåva reisar.
***
Begge oppgåvene skal svarast på. Rettleiande norm er at oppgåvene tel likt ved vurderinga.
|
Sist oppdatert 30. april 2008 av teg Kommentarer til denne siden. |