UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Tredje avdeling jus
Høstsemesteret 1998
Praktisk oppgave 

Praktikum – høsten 1998

Det vises til mitt utkast nr. 1 av 23.11.98. På bakgrunn av innspill som jeg har fått fra flere medsensorer, og på bakgrunn av det inntrykk jeg selv har fått ved å ha rettet en del besvarelser, gis herved den endelige versjon av sensorveiledningen.

DEL I

Tvisten Storevik Sparebank - Eiendomsutvikling AS

Denne tvisten gjelder tre krav.

For det første om banken har rettslig adgang til å nedjustere kassakreditten til Eiendomsutvikling til kr 1 mill for 1998, eller om Eiendomsutvikling skal få medhold i at kredittgrensen blir satt opp igjen til kr 5 mill.
    For det annet om Eiendomsutvikling kan kreve at nedbetalingen av kassakreditten på kr 3 mill blir tilbakeført til selskapets konto.
    For det tredje om banken er erstatningsansvarlig overfor Eiendomsutvikling for erstatningskrav som Næringsbygg AS har rettet mot Eiendomsutvikling.

Drøftelsen av dette spørsmålet deler seg naturlig i tre deler.

For det første om Eiendomsutvikling kan sies å ha "vedtatt" standardvilkåret om banken at "bestemmer kredittgrensen for hvert år pr. 1. januar".
    For det annet om standardvilkåret må suppleres med andre fortolkningsmomenter; nemlig om banken uansett om standardvilkåret gjelder er forpliktet til å gi en realistisk kredittramme.
    For det tredje oppstår spørsmålet om banken p.g.a. etterfølgende omstendigheter (bristende forutsetninger) vil kunne fri seg fra sin forpliktelse til å yte en "realistisk kredittramme" som følge av at Eiendomsutvikling er kommet i økonomiske vanskeligheter.

Det selvsagte avtalerettslige utgangspunktet er at dersom Eiendomsutvikling skal bli bundet av standardvilkåret, må Eiendomsutvikling ha avgitt et løfte som uttrykkelig går ut på dette. Det er ikke gjort. Peder har heller ikke tidligere sett standardvilkårene ettersom disse ikke var vedlagt bankens tilsagn om kassakreditten eller forelagt Peder senere.
    Men i bankens tilsagn om kassakreditt fremgår det at denne var innvilget "på vanlige vilkår". Spørsmålet er om dette er tilstrekkelig når Peder aksepterer bankens tilsagn. Det avgjørende vil være om banken ved en slik henvisning til de "vanlige vilkår" hadde rimelig grunn til å oppfatte det slik at Peder har vedtatt disse som en del av avtalen om kassakreditt, selv om Peder ikke har sett selve vilkårene.
    Det er på det rene at rettspraksis langt på vei har akseptert at slike standardvilkår må betraktes som "vedtatt" av den annen part, selv om det ikke foreligger noen uttrykkelig vedtakelse. Hvor langt en kan gå i denne retning, vil bl.a. avhenge av behovet for å operere med standardvilkår på en slik måte. Det vil helst være i de tilfeller hvor en kontraktspart henvender seg til et stort publikum (f.eks. transportavtaler eller masseavtaler), og hvor det er lite hensiktsmessig at en for hver avtale inkorporerer standardvilkårene.
    Selv om banker henvender seg til et stort publikum når det inngåes avtaler om kassakreditt, kan det likevel diskuteres om det vil være så byrdefullt for bankene å måtte inkorporere standardvilkårene i de tilsagn om kassakreditt som gis (og som aksepteres av kunden) eller i de kassakredittkontrakter som underskrives av partene før bindende avtale inngåes. For så vidt kan en allerede i utgangspunktet reise spørsmålet om banken i saken her kan påberope seg de ulovfestede regler om at standardvilkår ansees som "vedtatt", selv om vilkårene ikke er uttrykkelig akseptert av kunden.
    Subsidiært - for det tilfellet at en kommer til at banken skal slippe å to med standardvilkårene i tilsagnet om kassakreditt - må det drøftes om vilkårene for "vedtakelse" av vilkårene likevel er oppfylt. Ifølge rettspraksis (og teori) vil utgangspunktet være at standardvilkårene må være kommet til medkontrahentens kunnskap, eller at standardvilkårene iallfall er presentert for medkontrahenten på en slik måte at vilkårene er objektivt tilgjengelig for medkontrahenten på en lettvint måte. Det er således ikke alltid noe krav om at medkontrahenten har lest vilkårene, eller har gjort seg kjent med innholdet i disse. Det er tilstrekkelig at det er henvist til disse i tilbudet fra motparten eller i kontrakten.
    I vår sak må det vel sies at standardvilkårene er tilstrekkelig "tilgjengelig" for Peder. Peder vet at han ved henvendelse til banken vil kunne bli kjent med disse.
    Spørsmålet i saken her er videre om det foreligger en tilstrekkelig tydelig "henvisning". Som nevnt stod det i bankens tilsagn om kassakreditt at denne var innvilget "på vanlige vilkår". For så vidt foreligger en henvisning til standardvilkårene. Men det er også på det rene ifølge rettspraksis/teori at det stilles krav til henvisningen for at den kontraktspart som påberoper seg standardvilkårene, skal kunne påberope seg disse. Det må være en henvisning som er så tydelig at medkontrahenten har hatt rimelig grunn til å forstå at det er tale om kontraktsvilkår utenfor selve tilbudet/kontrakten som er forpliktende. Etter omstendighetene kan det konkluderes med at Peder som forretningsdrivende burde ha vært klar over dette, og at henvisningen for så vidt er tilstrekkelig. Men dersom en skulle komme til at den standardklausul som banken påberoper seg innebærer at banken ensidig kan bestemme kredittgrensen for hvert år, vil klausulen være så inngripende overfor Eiendomsutvikling at det bør kreves klar tale fra bankens side for at den skal kunne påberopes.
    Men en kan ikke stoppe her. Under forutsetning av at det ikke foreligger noen tilstrekkelig henvisning i tilsagnet om kassakreditt fra banken oppstår spørsmålet om banken likevel kan påberope seg standardvilkårene. Det vil være tilfelle for standardvilkår som er så selvsagte at det ikke er nødvendig med noen henvisning i tilbudet/kontrakten. I vår sak anfører banken at standardvilkårene var av en type alle bankene pleide å benytte, og at bankenes næringslivskunder måtte forutsettes å kjenne dem. Bankens anførsel kan ha mye for seg. Det vesentlige er at kandidaten påpeker at dette kan erstatte en uttrykkelig henvisning til standardvilkårene.
    Det er også oppfordring til å drøfte om banken på grunn av den etterfølgende praktiseringen av standardvilkåret (ved at kredittgrensen ble endret både i 1996 og 1997) hadde grunn til å tro at Peder var klar over at banken på denne måten praktiserte standardvilkåret. Endelig kan det være grunn til å trekke inn avtaleloven § 36. Dersom standardvilkåret er slik å forstå at banken ensidig kan nedjustere kredittrammen uten "noen saklig grunn", kan det spørres om standardvilkåret har et slikt urimelig innhold at en må se bort fra vilkåret i henhold til avtaleloven § 36.

En forutsetning for denne drøftelsen er at banken kan påberope seg standardvilkåret. Spørsmålet er hvilket innhold det har.
    Utgangspunktet for fortolkningen er standardvilkårets ordlyd. Etter denne er det banken som "bestemmer kredittgrensen" for hvert år. At en bank forbeholder seg en slik rett til ensidig å begrense kredittgrensen, kan være legitimt. Men dersom kassakreditten tar sikte på å ivareta debitors langsiktige behov, vil debitors behov for forutsigbarhet være et viktig fortolkningsmoment som taler for at banken ikke ensidig kan nedjustere kredittrammen uten at det foreligger saklige grunner for en slik nedjustering, jf. også det som ovenfor under pkt. 1.1. er nevnt i tilknytning til avtaleloven § 36.
    I vår sak er det opplyst at Eiendomsutvikling hadde avtalen om kassakreditt med banken fordi de inntekter som selskapet fikk fra Næringsbygg kom etterskuddsvis. Kredittgrensen for 1997 på kr 5 mill var således i henhold til de budsjetter Eiendomsutvikling hadde fremlagt med sikte på ferdigstillelse av bygget.
    Dette forteller at banken må ha forstått at behovet for den aktuelle kassakreditten vil være der helt til næringsbygget ble ferdigstilt og Eiendomsutvikling hadde fått innbetalt vederlaget for sitt arbeid for Næringsbygg. Dette taler for at banken har forpliktet seg til å gi Eiendomsutvikling en realistisk kredittramme til prosjektet var fullført.
    At banken har endret kredittgrensen fra kr 3,5 mill i 1995 til kr 4 mill i 1996 og til kr 5 mill i 1997, er ikke noe avgjørende argument for at banken ensidig kan endre rammen for kassakreditten på fritt grunnlag. De endringer som har skjedd lå nemlig innenfor en realistisk kredittramme. Som nevnt var økningen av kredittrammen til kr 5 mill i 1997 i henhold til de budsjetter som Eiendomsutvikling hadde fremlagt.
    Dette kan tale for at standardvilkåret må fortolkes slik at selv om banken kan bestemme kredittgrensen for hvert år pr. 1. januar, må kreditten likevel ligge innenfor en realistisk ramme.
    Dersom en likevel skulle fortolke standardklausulen slik at banken ensidig kan bestemme kredittgrensen for hvert år uten plikt til å gi Eiendomsutvikling en realistisk kredittramme, kan det hevdes at banken likevel ikke vil kunne påberope seg en så inngripende forståelse av klausulen overfor Eiendomsutvikling når banken ikke har gjort dette tydeligere enn en henvisning i tilsagnsbrevet om at kreditt er innvilget "på vanlige vilkår".

Spørsmålet er om det likevel er saklig grunn for banken å nedjustere kreditten til kr 1 mill. Banken har begrunnet nedjusteringen med "den vanskelige situasjonen i prosjektet, og at den ikke ønsket å eksponere seg for ytterligere kredittrisiko".
    Det er her spørsmål om banken p.g.a. etterfølgende omstendigheter (bristende forutsetninger) vil kunne fri seg fra sin forpliktelse til å yte en "realistisk kredittramme". At banken etter omstendighetene vil kunne ha en slik adgang er utvilsomt i henhold til de ulovfestede reglene om "bristende forutsetninger" og den senere lovfesting av dette i avtaleloven § 36.
    Sentralt her vil være om det er tale om en "adekvat" forutsetningsbrist, eller om forutsetningsbristen er av den art som typisk bør ligge på Eiendomsutvikling fordi det er selskapets "egen" forutsetning som brister ("partene bærer risikoen for sine egne forutsetninger").
    Det klare utgangspunkt er at den økonomiske godhet i prosjektet er Eiendomsutviklings risiko. Det er selvsagt at selskapet er nærmere til å bære risikoen for at prosjektet slår feil enn banken. Dette må være enda klarere når de økonomiske vanskelighetene oppstår fordi Næringsbygg kom i konflikt med en av entreprenørene for næringsbygget. Eiendomsutvikling er jo eier av 50 % i Næringsbygg.
    Men dette utgangspunktet modifiseres når en vet at det i desember 1997 ble inngått en avtale mellom Eiendomsutvikling og banken for nettopp å møte de økonomiske vanskelighetene som hadde oppstått. Den avtale som da ble inngått kunne derfor betraktes som en "uttømmende regulering" av den forutsetningsbrist som hadde funnet sted, og som banken var blitt orientert om.
    Etter denne avtalen ble kassakreditten nedbetalt fra kr 4 mill til kr 1 mill fra en annen konto som Eiendomsutvikling hadde i banken. Det ble i denne sammenheng ikke tatt noe forbehold fra bankens side om at rammen for kassakreditten skulle begrenses til kr 1 mill. Spørsmålet er om Eiendomsutvikling hadde grunn til å forstå dette slik at banken fremdeles var forpliktet å yte en kredittramme på kr 5 mill.
    Formålet med nedbetalingen av kassakreditten var at Eiendomsutvikling ved en slik nedbetaling skulle redusere sine kredittutgifter. Dersom Eiendomsutvikling etter en slik nedbetaling skulle ha adgang til å trekke kassakreditten på ny oppover til kr 5 mill, ville det ikke bidra til å redusere "kredittutgiftene". Det ville heller bidra til det motsatte. Det taler for at banken hadde rettslig adgang til å begrense kassakreditten til kr 1 mill.

Eiendomsutvikling begrunner dette kravet med at avtalen om nedbetalingen er ugyldig og illojal fordi Peder ville aldri ha foreslått nedbetalingen av kassakreditten dersom han visste at kredittgrensen ville bli nedjustert.
    At kredittgrensen ikke skulle bli nedjustert var således en motiverende forutsetning for Peder for at han gikk med på å benytte sitt bankinnskudd på kr 3 mill til nedbetaling av kreditten. Det som derfor eventuelt gjør avtalen om nedbetalingen ugyldig er at kredittgrensen ble nedregulert.
    Denne drøftelsen må derfor skje under den forutsetning at banken hadde rettslig adgang til den nedregulering av kredittrammen som banken bestemte.
    Peder anfører at dersom han visste at kredittgrensen skulle bli nedjustert, ville han brukt midlene på konto til ferdigstillelse av næringsbygget.
    Dersom det allerede den 10.12.97 da avtalen om nedbetalingen av kreditten ble inngått, var på det rene at kredittgrensen ville bli nedregulert, foreligger det en såkalt uriktig forutsetning fra Eiendomsutviklings side. Spørsmålet om avtalen om nedbetalingen er ugyldig reguleres da direkte av avtaleloven § 33 (omstendigheter "som forelå"). Ettersom banken allerede den 24.12.97 skrev til Eiendomsutvikling at kredittgrensen ville bli nedregulert, kan det tale for at det alt den 10.12.97 i realiteten var på det rene at kassakreditten skulle bli nedjustert, slik at det her er tale om uriktige forutsetninger som reguleres av § 33.
    Dersom banken da forstod eller burde har forstått at det var en motiverende forutsetning for Eiendomsutvikling at kassakreditten ikke ble nedjustert, og det derfor ville stride mot redelighet av banken å gjøre avtalen gjeldende, vil avtalen om nedbetalingen av kreditten være ugyldig.
    Dersom nedjusteringen av kreditten ikke var på det rene da avtalen om nedbetalingen ble inngått den 10.12.97, foreligger såkalte bristende forutsetninger som ikke reguleres av avtaleloven § 33, men av ulovfestede regler og av avtaleloven § 36. Spørsmålet om ugyldighet blir da mer sammensatt. Dersom forholdet reguleres av § 33 vil det være et nødvendig vilkår for ugyldighet at banken var i ond tro eller i uaktsom god tro med hensyn til Eiendomsutviklings forutsetning. Dersom det er tale om bristende forutsetninger er det annerledes. Selv om banken skulle være i aktsom god tro, vil avtalen likevel kunne være ugyldig.
    Synspunktet er at det regelmessig vil være lettere for en kontraktspart å kontrollere om hans forutsetninger for avtalen foreligger da avtalen inngåes, eller å forutse at den ikke senere brister. Således er det regelmessig grunn til å gi medkontrahenten en større beskyttelse mot ugyldighet i de tilfeller hvor det er tale om uriktige forutsetninger.
    Men i vår sak har vi det spesielle at det er banken som har hånd om spørsmålet om Eiendomsutviklings forutsetning skal svikte eller ikke. Det er derfor banken som er nærmest til å vite om slik forutsetningssvikt vil skje eller ikke. Det bør få betydning for spørsmålet om hvem som skal bære risikoen for forutsetningssvikten, slik at det i større grad enn ellers vil være aktuelt å modifisere utgangspunktet om at hver av partene bærer risikoen for egne forutsetninger. Dersom spørsmålet vurderes ut fra synsvinkelen bristende forutsetninger, taler dette for at Peders forutsetning om at kredittgrensen ikke skulle nedjusteres, var "synbar" for banken.
    Men ikke bare det. I vår sak er det grunn til å stille Eiendomsutvikling sterkere i saken mot banken dersom det fra selskapets side er tale om uriktige forutsetninger; nemlig at det allerede da avtalen om nedbetalingen av kreditten ble inngått var på det rene at kredittgrensen ville bli nedjustert. Det er også slik partenes argumentasjon i oppgaven er lagt opp. Selv om det er tale om "uriktige forutsetninger", kan det derfor tale for at avtalen om nedbetalingen av kreditten vil kunne bli ugyldig, selv om banken har vært aktsomt uvitende om hva som har vært motiverende for Eiendomsutvikling, selv om dette vanskelig lar seg harmonere med ordlyden i § 33.
    Men det sentrale vil likevel være selve redelighets- eller rimelighetsvurderingen - uansett om det er tale om uriktige eller bristende forutsetninger fra Eiendomsutviklings side.
    Her vil det være et sentralt poeng at selv om Eiendomsutvikling på forhånd hadde vært klar over at kassakredittgrensen ville bli nedregulert, slik at selskapet ikke hadde gått inn på avtalen om nedbetaling av kreditten, ville Eiendomsutvikling likevel hatt de samme økonomiske vanskelighetene. Riktig nok ville ikke selskapet ha benyttet sitt bankinnskudd på kr 3 mill til å nedbetale kassakreditten, slik at selskapet for så vidt kunne benyttet disse pengene til "ferdigstillelse av næringsbygget". Men samtidig måtte Eiendomsutvikling respektere at kassakredittgrensen ble nedjustert til kr 1 mill. Og på dette tidspunkt - før nedbetalingen av kreditten - var den trukket opp til kr 4 mill. Eiendomsutvikling ville altså ha vært forpliktet til å nedbetale kassakreditten med kr 3 mill. I praksis ville derfor hele bankinnskuddet gått med til nedbetaling av kassakreditten uansett, og det ville ikke vært rom for å benytte disse midlene til "ferdigstillelse av næringsbygget".
    Men det må også legges vekt på det behov og den frihet kontohaver i banker har til selv å disponere sin likviditet. Bankers manglende adgang til, på grunnlag av alminnelige motregningsregler, å motregne i kontohavers innskudd på betalingsformidlingskonto, hviler på et slikt grunnlag. Det kan derfor hevdes at Eiendomsutvikling ikke hadde noen plikt til å foreta nedbetalingen på kassakreditten fremfor å dekke andre forpliktelser.
    På den annen side er det mye som taler for at banken har adgang til å motregne i bankinnskuddet på 3 mill kr. Midlene på kontoen skriver seg fra tidligere gevinster, og det er således ikke en betalingsformidlingskonto. Kontoen er heller ikke klausulert for særskilte formål, slik at det for så vidt neppe kan være rom for tvil om motregnings­adgangen, jf senest "Bobygg-dommen" i Rt. 1992 s. 1474.
    En slik motregningsrett gjør det svært vanskelig for Eiendomsutvikling å vinne frem med en påstand om at overføringen av 3 mill kr fra innskuddskontoen til kassa­kredittkontoen er ugyldig. En ugyldighet vil nemlig ikke ha noen virkning, ettersom pengene på innskuddskontoen uansett vil tilfalle banken gjennom motregning. En drøftelse om avtalen om overføring av midlene er "urimelig" blir under denne forutsetning temmelig irrelevant.

Eiendomsutviklings erstatningsansvar overfor Næringsbygg skyldes kontraktsbrudd som følge av de økonomiske problemer som Eiendomsutvikling fikk. Spørsmålet er derfor om banken i forhold til Eiendomsutvikling er erstatningsansvarlig for disse økonomiske problemene.
    Det kan her være tale om et kontraktsansvar for det tap som Eiendomsutvikling er påført som følge av et eventuelt kontraktsbrudd.
    Ved denne drøftelsen må det derfor forutsettes at banken ikke hadde rettslig adgang til å nedjustere kassakredittgrensen til kr 1 mill eller at nedbetalingen av kassakreditten på kr 3 mill var ugyldig, og at nedjusteringen av kassakredittrammen og nedbetalingen av kassakreditten var årsakene til de økonomiske problemene som Eiendomsutvikling fikk, og som igjen førte til erstatningsansvar overfor Næringsbygg.
    Men et uaktsomhetsansvar vil kunne være aktuelt for det tilfellet at banken hadde rettslig adgang til å nedjustere kassakredittrenten slik at banken for så vidt ikke hadde noen betalingsforpliktelse, se nedenfor.

Dette innebærer at banken er pliktig til å gi en kreditt (lån) som banken ikke har gitt. Det foreligger altså mislighold av en regulær pengeforpliktelse (genus). Etter alminnelige og ulovfestede regler er det her altså tale om et objektivt ansvar. Banken vil etter alminnelig lære selvsagt heller ikke kunne påberope seg rettsvillfarelse (uvitenhet om sin forpliktelse).
    Spørsmålet er om det er tale om et rent objektivt ansvar eller et mer begrenset objektivt ansvar hvor debitor ikke svarer for hindringer utenfor hans kontroll (kontrollansvar).
    Gjeldsbrevsloven § 6, 1. ledd, jf. morarenteloven § 2 synes å bygge på et rent objektivt ansvar, men ansvarets omfang er på den annen side begrenset til morarenter. Løsørekjøpsloven § 51 - om kjøperens betalingsmislighold - bygger på et kontrollansvar, men ansvaret omfatter "det tap selgeren lider", også indirekte tap, dog begrenset til det tap som er påregnelig, jf. § 67, 1. ledd. Dette kan være av interesse, selv om ansvaret for kjøperens betalingsmislighold ikke gjelder direkte på bankens ansvar. Uansett ligger betalingshindringen i vår sak innenfor bankens kontroll, og ansvaret vil i praksis være rent objektivt.
    Spørsmålet er om gjeldsbrevsloven § 6, 1. ledd, jf. morarenteloven er slik å forstå at ansvaret er begrenset til morarenter. Det vil kunne bety at Eiendomsutvikling ikke får dekket sitt hele tap. Men det følger også av gjeldsbrevsloven § 6, 2. ledd og morarenteloven § 3, 3. ledd at ansvaret for "rentetap e.l." også kan omfatte tap som morarenten ikke gir full dekning for. Men det er likevel i teori og praksis antatt at det skal meget til for å få erstatning utover morarenter.
    Men det avgjørende her er at Eiendomsutviklings krav mot banken er noe annet enn krav på "rentetap" - det er tale om dekning av det ansvar selskapet er butt påført overfor Næringsbygg. Banken må da bli ansvarlig for det påregnelige tapet (Bergsåker: Pengekravsrett s. 197-98).

I dette tilfellet har banken mottatt en ytelse som den har p1ikt til å tilbakeføre umiddelbart fordi ytelsen beror på en ugyldig avtale. Slik umiddelbar restitusjon av de innbetalte kr 3 mill har ikke funnet sted.
    Det er klart at banken er erstatningsansvarlig for forsinket/mangelfull restitusjon dersom banken burde har forstått at avtalen om nedbetalingen var ugyldig (uaktsomhetsansvar). Dersom ugyldigheten følger av avtaleloven § 33, vil det kunne hevdes at banken har opptrådt ansvarsbetingende. Dersom ugyldigheten er basert på læren om bristende forutsetninger, vil ansvarsgrunnlaget imidlertid være mer problematisk.
    Spørsmålet er om det i et slikt tilfelle foreligger et objektivt ansvar. Mye taler for det så langt gjelder krav på morarenter, jf. løsørekjøpsloven § 65, 2. ledd og morarenteloven § 2. At banken er uvitende (rettsvillfarelse) om sin restitusjonsforpliktelse, vil heller ikke frita for det objektive ansvar. Men et erstatningsansvar ut over dette vil det neppe være grunnlag for på objektivt grunnlag.

Del I dreier seg om kontraktsrett. Det dreier seg om reglene om stiftelse av kontrakt, om fortolkning av kontrakt, ugyldighet som følge av uriktige og/eller bristende forutsetninger og ansvaret for mangelfull oppfyllelse av pengeforpliktelser.
    Når det gjelder studieordningen av 1984 er alt dette sentralt pensumstoff. Det samme er tilfellet for studieordningen av 1997, med unntak av det som gjelder ansvaret for mangelfull oppfyllelse av pengeforpliktelser som er mindre dekket i pensumlitteraturen. Men det er her likevel tale om anvendelse av alminnelige obligasjonsrettslige prinsipp.

Når det gjelder spørsmålet om bankens standardvilkår er "vedtatt" bør dette være kjent stoff for studentene. Det er særlig inngående behandlet i Woxholth: Avtaleinngåelse, ugyldighet og tolkning (tilleggslitteratur ved studieordningen av 1997) og Woxholth: Avtaleinngåelse i og utenfor avtaleloven (tilleggslitteratur ved studieordningen av 1984).
    De spørsmål som melder seg når det gjelder fortolkningen av standardbestemmelsen er godt dekket i så vel Jo Hov: Avtaleslutning og Ugyldighet og de to bøker av Woxholth som er nevnt ovenfor, og eksamensbesvarelsene må vurderes deretter.
    Om banken kan påberope seg bristende forutsetninger som grunn for å bli fritatt for forpliktelsen til å yte en "realistisk kredittramme", eller om Eiendomsutvikling kan kreve betalingen av kr 3 mill tilbakeført på grunnlag av uriktige eller bristende forutsetninger, er likeledes et sentralt tema i den pensumlitteratur som er nevnt ovenfor og dertil i Hagstrøm: Fragmenter fra obligasjonsretten, og også her bør det derfor stilles høye krav til den gode besvarelsen.
    Det er forbausende at nærmest ingen av kandidatene drøfter spørsmålet om banken er fritatt fra å yte en "realistisk kredittramme" på grunn av de etterfølgende økonomiske vanskeligheter som Eiendomsutvikling kom i. Særlig forbausende er dette fordi banken begrunnet nedjusteringen med "den vanskelige situasjonen i prosjektet, og at den ikke ønsket å eksponere seg for ytterligere kredittrisiko" (oppgaven s. 2). Men merkelig nok er det meget få av kandidatene som har sett denne anførselen, eller har drøftet den. Det bør være klart at dette bør trekke ned.
    Kandidatene bør ha en oppfatning om forholdet mellom avtaleloven § 33 og læren om bristende forutsetninger ved drøftelsen av spørsmålet om Eiendomsutvikling kan kreve tilbakeført kr 3 mill, men det bør ikke stilles høye krav med hensyn til hvilke konsekvenser dette kan få i nærværende praktikumstilfelle, jf. sensorveiledningen. Når det gjelder selve redelighets- eller rimelighetsvurderingen må det være vesentlig at kandidatene ser at forutsetningen for drøftelsen om Eiendomsutvikling kan kreve tilbakeført kr 3 mill, er at banken hadde rettslig adgang til å nedjustere kredittrammen til kr 1 mill, slik at Eiendomsutvikling uansett ville ha vært forpliktet til å nedbetale kassakreditten med kr 3 mill.
    Det må være sentralt at kandidatene ser at Eiendomsutviklings begrunnelse for å få tilbakeført kr 3 mill, er at selskapet ikke ville ha gått med på nedbetalingen av kassakreditten dersom selskapet visste at kassakredittgrensen ville bli nedjustert. Det er denne uriktige forutsetning (avtaleloven 33) eller denne etterfølgende forutsetningsbrist (avtaleloven § 36/bristende forutsetninger) som skal drøftes. Det må derfor trekke ned dersom kandidatene drøfter spørsmålet ukritisk ved å gå gjennom alle de mulige ugyldighetsgrunnlag som følger av § 36, som mange gjør. Men for øvrig synes jeg å spore en bedring i forhold til tidligere når det gjelder behandlingen av spørsmålet om uriktig eller bristende forutsetninger, og flere kandidater innleder godt ved å reise spørsmålet om nedjusteringen av kassakredittgrensen er en "omstendighet som forelå" da avtalen om nedbetaling ble gjort, slik at § 33 er anvendelig.
    Ytterst få kandidater har sett at banken kan ha motregnings­rett, og enda færre har innsett konsekvensen av en slik rett. Noe av årsaken kan være at flere kandidater som følge av overgangen til ny studieordning har hatt minimalt med undervisning i pengekravsrett. På denne bakgrunn har kandidatene ikke blitt trukket for å overse motregnings­retten, på tross av at overseelsen har stor påvirkning på hvilket resultat kandidatene kommer til under drøftelsen av de enkelte spørsmål.
    Når det gjelder drøftelsen av bankens erstatningsansvar, bør det kreves av den virkelige gode besvarelse at kandidaten ser at ansvarsspørsmålet vil kunne stille seg forskjellig ettersom erstatningsansvaret er basert på at nedjusteringen av kassakredittrammen er ugyldig eller om ansvaret grunnes på at nedbetalingen er ugyldig, se sensorveiledningen.
    Men det er nærmest ingen av kandidatene som behandler bankens erstatningskrav på grunnlag av det objektive ansvar for betalingsmislighold. Kandidatene ser bare culpa som ansvarsgrunnlag. Dette er skremmende. Men det kan til dels forklares ved at undertegnede retter besvarelser som er gitt etter studieordningen av 1997, og hvor ansvaret for mangelfull oppfyllelse av pengeforpliktelser er mindre dekket i pensumlitteraturen.

DEL II

Tvisten mellom konkursboet Eiendomsutvikling og Storevik Sparebank.

Konkursboet krever nedbetalingen av kassakreditten med de kr 3 mill fra Eiendomsutviklings konto omstøtt i medhold av dekningsloven §§ 5-5 og 5-9.

Forutsetningen for drøftelsen er at avtalen om nedbetalingen er avtalerettslig gyldig. Dersom den hadde vært ugyldig, ville det vært utvilsomt at konkursboet ville hatt krav på å få tilbakeført beløpet.

Betalingen av de kr 3 mill var "betaling av gjeld", og § 5-5 er for så vidt anvendelig.

Først oppstår spørsmålet om betalingen har skjedd senere enn 3 måneder før fristdagen. Fristdagen er den 11.03.98, jf. dekningsloven § 1-1. Betalingen må altså ha skjedd senere enn 11.12.97 for at disposisjonen skal kunne omstøtes. Selve nedbetalingen skjedde den 13.12.97. Men Peder hadde gitt banken fullmakt til å overføre beløpet allerede ved brev 10.12.97. Spørsmålet er derfor om fristen allerede avbrytes ved at banken på denne måten får den rettslige rådighet over beløpet.
    Ordlyden i § 5-5 taler mot at det er rådighetstidspunktet som er avgjørende. Men formålet med omstøtelsesbestemmelsen taler for en slik løsning. Formålet med de objektive omstøtelsesregler er å gi adgang til å omstøte disposisjoner som formodes å være gjort i den hensikt å skade kreditorene. Når mottakeren av ytelsen har hatt rettslig adgang til å tilegne seg ytelsen før det tidspunkt som gjelder for at disposisjonen skal formodes å være illojal mot kreditorene, taler det for at disposisjonen ikke er omstøtelig, selv om den er gjennomført etter det kritiske tidspunktet.
    Men notoritetshensyn taler klart i retning av at det er nedbetalingstidspunktet som bør være avgjørende, og kanskje følger dette direkte av dekningsloven § 5-10 som fastslår at en disposisjon anses å være foretatt først når sikringsakten er iverksatt. Det meste taler derfor for at betalingen er omstøtelig.
    Videre er spørsmålet om betalingen var "ekstraordinær". Det er et spørsmål om betalingen hadde skjedd før "normal betalingstid eller med beløp som betydelig har forringet skyldnerens betalingsevne".
    Betalingen skjedde i samsvar med avtale mellom Eiendomsutvikling og banken, og skjedde således ved forfall. For så vidt er det ikke tale om betaling før "normal betalingstid". Men nedbetalinen av kassakreditten skjedde før det som ellers ville ha vært det normale. Dersom betalingen, da den ble gjort, fremsto som egnet til å sikre banken for det tilfellet Eiendomsutvikling skulle gå konkurs, vil det være tale om betaling før "normal betalingstid". Formålet var å hjelpe Eiendomsutvikling til en bedre økonomsk situasjon. Spørsmålet er om dette da medfører at nedbetalingen likevel ikke er "ekstraordinær". I rettspraksis finnes eksempler på at det er lagt vekt på denne type "redningsaksjoner" for debitor. Riktig nok fikk banken innfridd sin fordring med kr 3 mill. Men samtidig tillot banken å fryse renter og avdrag på det faste lånet. Bankens netto renteinntekter ble også redusert ved arrangementet. Uansett kan det reises spørsmål om bankens forpliktelse når det gjelder å ville "fryse rentene og avdraget på lånet til egenkapital" er så omfattende at det i vesentlig grad taler mot å omstøte nedbetalingen.
    Spørsmålet om det er grunnlag for omstøtelse etter § 5-5 vil i stor grad bero på den prinsipielle oppfatning en måtte ha om de objektive omstøtelsesreglene. De objektive omstøtelsesreglene er som nevnt begrunnet i at en ikke kan tolerere disposisjoner som er brudd på likhetsprinsippet. I dette tilfellet innebærer nedbetalingen en begunstigelse av banken på bekostning av de øvrige kreditorer. Dersom en mener at § 5-5 bare har sin begrunnelse i likhetsprinsippet, må dette derfor føre til omstøtelse.
    Hva som måtte være riktig eller galt er underordnet i denne sammenheng. Det viktige er at kandidatene ser problemstillingene.
    Det er mer som taler for at betalingen forringet betalingsevnen til Eiendomsutvikling. Formålet med § 5-5 er å ramme de betalinger som betydelig forringer kreditorenes stilling. Dette innebærer at det avgjørende vil være om betalingen reduserer de aktiva som kan beslaglegges ved en konkurs. Det er tilfellet her. Eiendomsutvikling betalte ned kassakreditten med kr 3 mill som selskapet hadde på konto, og som altså uten nedbetalingen kunne ha blitt beslaglagt av konkursboet. Jeg forutsetter at banken ikke kan motregne i Eiendomsutviklings bankinnskudd med bankens fordringer mot Eiendomsutvikling.
    Videre ble Eiendomsutviklings likviditet redusert ved betalingen, og betalingsevnen redusert tilsvarende. Om den også reduserer betalingsevnen "betydelig" vil avhenge av selskapets totale likviditet eller beslagsfrie aktiva. Oppgaven gir ikke opplysninger nok til å drøfte dette spørsmålet inngående.
    For det tilfellet at banken har adgang til å motregne i Eiendomsutviklings bankinnskudd på 3 mill kr, vil dette også få betydning for omstøtelsesspørsmålet. Når banken har mot­regningsrett i kontoen som sikkerhetsrett, blir det vanskelig å si at bruk av sikkerhetsretten er omstøtelig. Dette må gjelde uansett om bruk av sikkerheten skjer ved tvungen motregning, eller som i oppgaven, ved en frivillig disposisjon fra debitors side.

Det kan legges til grunn at den økonomiske stilling for Eiendomsutvikling iallfall var svak da nedbetalingen av kassakreditten ble foretatt, slik at vilkårene for omstøtelse etter § 5-9 for så vidt er til stede.
    Videre har nedbetalingen begunstiget banken på de øvrige kreditorers bekostning. Spørsmålet er om det er tale om en "utilbørlig" begunstigelse.
    I denne sammenheng er det antatt at disposisjoner som omfattes av de objektive omstøtelsesregler, formodes også å være utilbørlige i relasjon til § 5-9, men likevel slik at det er ingen automatikk i at en objektivt omstøtelig disposisjon også er omstøtelig etter § 5-9 (Andenæs: Konkurs s. 240-41). I slike tilfeller vil den subjektive omstøtelsesregel i § 5-9 få selvstendig betydning dersom disposisjonen er foretatt så tidlig at den ikke faller innenfor de fristreglene som gjelder etter de objektive omstøtelsesreglene.
    I vårt tilfelle taler det for at disposisjonen ikke er utilbørlig at formålet med avtalen om nedbetalingen av kassakreditten var å hjelpe Eiendomsutvikling til en bedre økonomisk situasjon ved å redusere kredittrentene, og banken tok også en risiko ved at den tillot å fryse renter og avdrag på det faste lånet til Eiendomsutvikling.
    Dersom en mener at banken i forbindelse med refinansierings­opplegget ikke har øket sine forpliktelser i nevneverdig omfang, taler dette for at disposisjonen kan omstøtes etter § 5-9. Det "utilbørlige" ved nedbetalingen av kassakreditten vil eventuelt være at banken er begunstiget med nedbetalingen av de kr 3 mill samtidig som kassakredittgrensen er nedjustert, jf. Rt. 1994 s. 892 (s. 899) om et lignende tilfelle.
    Dersom banken har motregningsrett i Eiendomsutviklings bankinnskudd på 3 mill kr, vil dette også få betydning for omstøtelsesspørsmålet etter § 5-9, på samme måte som for omstøtelse etter § 5-5. Det vises til det som er nevnt om dette ovenfor i tilknytning til § 5-5.

Det dreier seg her om omstøtelse i konkurs etter dekningsloven §§ 5-5 og 5-9, og som er dekket i pensum (Andenæs: Konkurs s. 199-218 og s. 237-249). De spørsmål som særlig behandles er omtalt på s. 212-217 og s. 238-244).

Omstøtelsesreglene i konkurs er en sentral del av pensum. Oppgaven bør heller ikke by på særlige og store problem. En rimelig og forstandig kandidat vil komme langt med en vanlig drøftelse av de kriterier som fremgår av loven. Dersom kandidaten ikke finner fram til disse kriteriene og får drøftet disse, vil det måtte trekke sterkt.

DEL III

Tvisten mellom Datautstyr AS og Marte Kirkerud.

Den 1. september fikk Lars Holm av Datautstyr låne datamaskinen med hjem for å vurdere om han ville kjøpe den. En uke senere ringte han Datautstyr og meddelte at han ville kjøpe maskinen for kr 25 000. Datautstyr godtok dette og sa at de ville sende Holm en regning og at de "i denne ville betinge seg salgspant". Holm aksepterte dette. Dagen etter angret Holm seg og solgte maskinen videre til Marte.

Spørsmålet er om Datautstyr med grunnlag i salgspant­bestemmelsen kan kreve maskinen tilbake fra Marte Kirkerud.

Det følger av panteloven § 1-2, 4. ledd at selv om en panterett får rettsvern er det ikke til hinder for rettsvinning etter lov 2. juni 1978 om godtroerverv av løsøre. Av godtroervervsloven § 1 nr. 1 følger at dersom en løsøreting blir solgt av den som sitter med tingen og får mottakeren den overlevert til seg i god tro, hindrer det ikke rettsvinning etter avtalen at avhenderen mangler rett til å rå over tingen. Av § 1 nr. 3 følger at når eieren taper sin rett til tingen, faller også panterett og andre begrensede rettigheter i tingen bort så langt de kommer i strid med mottakerens rett.
    Holm "satt" med maskinen da den ble solgt til Marte. Marte fikk også maskinen "overlevert". Vilkårene for ekstinksjon er så langt til stede. Avgjørende er om Marte var i aktsom god tro med hensyn til Datautstyrs salgspant da hun fikk overlevert maskinen.
    Det som taler mot Marte er at hun visste at maskinen ikke var betalt av Holm. Videre at det i denne bransjen trolig er vanlig at selgere betinger seg salgspant når tingen blir solgt på kreditt. At maskinen også hadde en etikett hvor det stod "demonstrasjonseksemplar", burde også vekke Martes mistanke.
    På den annen side følger det av Rt. 1990 s. 59 (referert i Brekhus: Omsetning og kreditt 2 s. 93-94) at når en kjøper "ikke har konkrete holdepunkter" for å gå ut fra at det foreligger salgspant, skal det ikke komme kjøperen til skade at det i bransjen er vanlig å ta salgspant. Spørsmålet er således om Marte i dette tilfellet hadde tilstrekkelige "konkrete holdepunkter" for å tro at Datautstyr hadde salgspant og om Marte har gjort tilstrekkelig for å undersøke spørsmålet. Hun bemerket selv etiketten hvor det stod "demonstrasjonseksemplar" og fikk beskjed om at den kunne fjernes, hvilket taler i hennes favør. Dersom Marte var forbrukerkjøper, vil det kreves mindre av Marte enn ellers.
    Subsidiært - for det tilfellet at Marte ikke var i aktsom god tro med hensyn til Datautstyrs salgspant - oppstår spørsmålet om salgspantet var "gyldig inngått eller hadde rettsvern".
    Avtalen Datautstyr - Lars Holm er ikke forbrukerkjøp. Det følger da av panteloven § 3-17, 2. ledd at det ikke er noe vilkår for rettsvern at avtalen om salgspant er skriftlig. Men det kreves da at avtalen er muntlig inngått senest samtidig med at salgstingen blir overgitt til kjøperen.
    I vårt tilfelle har Holm fått datamaskinen til hjemlån før det ble inngått avtale om salgspant. Spørsmålet er da om datamaskinen kan sies å være "overgitt til kjøperen" før den muntlige avtalen om salgspant i relasjon til panteloven § 3-7, 2. ledd.
    "Overgitt til kjøperen" samsvarer med det tidspunktet da selgerens hevnings- og stansingsrett opphører etter kjøpsloven § 54, 4. ledd, jf. § 61, 2. ledd. Utgangspunktet vil da være at avtalen om salgspant er inngått for sent. Men i forarbeidene til panteloven fremgår det at dersom en forbruksting er tatt til hjemlån, vil etterfølgende avtale om salgspant kunne få rettsvern uten at ny "overgivelse" blir nødvendig (Skoghøy: Panteloven s. 332-33 med henvisninger til litteratur). Hensiktsmessighetsbetraktninger taler for at det samme bør gjelde i næringskjøp, jf. kritikken mot dommen i Rt. 1968 s. 1188 (Trestandard-dommen) hvor et eiendomsforbehold ble tatt i pakksedler umiddelbart etter levering (Brekhus: Omsetning og kreditt 2 s. 92-93).
    Det meste taler vel derfor for at Datautstyr kan kreve maskinen tilbake fra Marte dersom Marte ikke erverver rett til maskinen etter godtroervervsloven.

Del III gjelder for det første vilkårene for ekstinksjon av eierens rett ved overføring av løsøre etter godtroervervsloven, og som er en sentral del av pensum, og særlig inngående behandlet i Lilleholdt: Godtruerverv og kreditorvern. Dertil gjelder det spørsmål om det salgspant som er avtalt har rettsvern. Dette er en sentral del av pensum ved studieordningen av 1984 så vel som studieordningen av 1997 (Brekhus: Omsetning og kreditt 2, særlig s. 91-94).

****

Del I bør telle 50 % ved karaktervurderingen. Del II bør telle noe mer enn del III - kanskje henholdsvis 30 % og 20 %.

Sist oppdatert 07. januar 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.