Sist oppdatert 17. desember 2001 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling
1) Innledning.
Selskapet
Helg AS har gått konkurs, og de rettslige drøftelsene må to utgangspunkt i
konkurssituasjonen.
I
denne innledningen til den mer grundige gjennomgangen i punkt 2 og 3 nedenfor,
vil jeg for oversiktens skyld kort nevne de rettsregler som oppgaven
aktualiserer. Det bør ikke kreves at kandidatene har en slik innledende
oversikt. Poengene knyttet til sammenhengen mellom rettsreglene kan behandles
underveis i fremstillingen.
Deknl. kap. 7 om bobehandlingens innvirkning på skyldnerens kontraktsmessige
forpliktelser står sentralt. Boets prinsipale anførsel om boets eiendomsrett
mot dividende av kjøpesummen bygger på deknl. § 7-7, 2. ledd, jfr. avhl.
§ 5-3, 4. ledd. Boets subsidiære anførsel om eiendomsrett mot betaling av
kjøpesum bygger på deknl. §§ 73 og 7-4.
I
læringskravene for faget gjeldssøkingsrett er det angitt at kandidatene skal ha
grundig kjennskap til reglene om kontrakter og konkurs. Deknl. kap. 7 nevnes
uttrykkelig i denne sammenheng. Deknl. kap. 7 behandles i Mads Henry Andenæs,
Konkurs (1999), særlig i kapitlene 15, 16 og 17. Boken er redusert i omfang
sammenliknet med den tidligere utgaven (1994), og kandidater som bare har lest
den siste utgaven kan dermed på enkelte punkter ha noe mindre stoff fra
læreboken å løse problemstillingene med. Problemstillinger knyttet til § 7-7,
2. ledd behandles i Kåre Lilleholt, Godtruerverv og kreditorvern (1994) på s.
234-235. Boken er pensum i tingsrett II på 3. avdeling.
For
at deknl. kap. 7 skal komme til anvendelse er det en grunnleggende forutsetning
at det foreligger en gyldig avtale, jfr. Petras anførsel om ugyldighet på grunn
av Peders alder og Martes kunnskap om utbygningsplanene. Kandidatene må derfor
raskt komme i gang med ugyldighetsvurderingen etter reglene i avtl. kap. 3.
I
eksamenskravene for faget kontraktsrett er det angitt at kandidatene skal ha
grundig kjennskap til reglene om når en kontrakt er ugyldig. Avtl. § 33 og 36,
som er de mest aktuelle ugyldighetsregler ut fra oppgavens faktum, behandles i
Jo Hov, Avtaleslutning og ugyldighet (1995) på s. 241-301.
2) Boets prinsipale anførsel om boets eiendomsrett mot dividende av kjøpesummen.
Konkursboet
anfører prinsipalt at Peder Ås sin eiendom i Fagerpollen tilhører boet, og at
Petra Ås bare har krav på dividende av kjøpesummen.
a) Spørsmålet om avtalens gyldighet.
Boets
prinsipale anførsel forutsetter for det første at avtalen mellom Peder Ås og
Helg AS er gyldig. Dersom avtalen er ugyldig på det grunnlag Petra Ås hevder,
kan dette gjøres gjeldende også overfor konkursboet. Selgeren av eiendommen vil
da ha en separatistrett i boet i egenskap av skylderens hjemmelsmann, jfr.
Andenæs s. 112-113. Dette gjelder uavhengig av om eiendommen regnes som
overgitt til boet eller ikke, jfr. drøftelsen nedenfor under bokstav b.
Kandidater
som på dette punktet får frem at ugyldighet på grunn av tilbakeholdelse av
opplysninger om økonomi etter alminnelig oppfatning ikke gir grunnlag for
separatistrett, jfr. Andenæs s. 146-147, må gis et pluss. Jfr. at Helg AS
ut fra faktum i oppgaven synes å ha vært i store økonomiske vansker på
avtaletidspunktet. Denne ugyldighetsgrunnen er imidlertid ikke påberopt av
Petra,
og det skulle derfor være nok å påpeke forholdet.
Konkursboet
mener at Petra Ås ikke kan komme med innvendinger mot avtalen, i og med at
selskapet inngikk avtalen med Peder Ås. Dette er en anførsel som ikke kan føre
frem, og kandidater som problematiserer for mye på dette punktet må trekkes for
det. Dødsboet overtar en arvelaters rettigheter og plikter. Siden Petra Ås er
enearving etter Peder, og i tillegg har tatt over dødsboet til privat skifte,
er det ikke tvilsomt at hun kan gjøre innvendinger mot avtalen.
Etter
dette må det drøftes om avtalen mellom Peder Ås og Helg AS er ugyldig etter
reglene i avtl. kap. 3. Det er særlig avtl. §§ 33 og 36 som fremstår som de
aktuelle bestemmelser. Selv oppfatter jeg avtl. § 33 som den mest sentrale av
bestemmelsene, noe som preger gjennomgangen i det følgende.
Struktureringen
av fremstillingen når flere bestemmelser om ugyldighet gjør seg gjeldende,
representerer et klassisk oppgaveteknisk problem for kandidatene. Det kan ofte
fremstå som uklart om bestemmelsene bør drøftes hver for seg, eller om
drøftelsen av avtl. § 33 bør "inkorporeres" i drøftelsen av den mer
generelle avtl. § 36. Selv foretrekker jeg atskilte drøftelser, men med
påpekning av de punkter hvor momentene sammenfaller ved drøftelsen av avtl. §
36. Den enkelte sensors preferanser på dette punktet bør imidlertid ikke ha
betydning for vurderingen av kandidaten, så lenge fremstillingen er oversiktlig
og viser forståelse.
I
relasjon til avtl. § 33 er det forholdene ved
avtaleinngåelsen som står sentralt. Både Peders alder og mentale tilstand, samt
Martes konkrete kunnskap om utbygging og eiendomsverdi er aktuelle
"omstændigheter" som kan gjøre det i strid med redelighet å gjøre
avtalen gjeldende. Kandidater som bare får med seg en av disse omstendighetene,
må trekkes for det. Betydningen av Peders mentale tilstand bør komme klart
frem: Peder kan ikke nødvendigvis forutsettes å ha del i den alminnelige
kunnskap om muligheten for utbygging i Fagerpollen, noe som kan påvirke hans
vurdering av hva som er rimelig vederlag for eiendommen.
Rettspraksis
har foretatt en utvidende tolkning av det andre vilkåret for ugyldighet etter
avtl. § 33, nemlig kravet om at "det maa antages, at han kjendte til"
den aktuelle omstendigheten. Vilkåret anses oppfylt dersom avtaleparten ikke er
i aktsom god tro m.h.t. omstendigheten. Kandidatene bør få frem dette
rettskildemessige poenget.
Før
god tro-vurderingen foretas må det tas stilling til spørsmålet om
identifikasjon mellom Marte Kirkerud og selskapet Helg AS. En aksjonær representerer
ikke sitt selskap direkte etter selskapslovgivningen, men kan vel likevel i
visse tilfeller identifiseres med selskapet. Særlig må dette gjelde eneeiere av
selskaper. Identifikasjonsspørsmålet kommer uansett ikke på spissen. Oppgavens
faktum synes å forutsette at Marte har fått fullmakt til å inngå avtale med
Peder. Kandidater som på en klar måte skiller mellom
selskapsrettslig representasjon, annen identifikasjon og fullmakt etter
avtaleloven, bør belønnes for det.
Bostyreren
innrømmer at Marte hadde kunnskap om utbygningsplanene. God tro-vurderingen er
dermed bare problematisk i.f.t. Peders alder og mentale tilstand, og
tilstandens betydning for vurderingen av vederlaget. Dette bør kandidatene få
frem.
Kandidatene
vil kunne ha ulike oppfatninger av når avtale kan anses stiftet, jfr. at
kjøpekontrakt først ble undertegnet et par dager etter Martes samtale med
Peder. De kandidater som mener at enighet var oppnådd på de vesentlige punkter
allerede ved Marte og Peders samtale, må vurdere om det kan tas hensyn til
Martes etterfølgende kunnskap om Peders tilstand etter avtl. § 39, 2 ledd, jfr.
samtalen med sykepleieren. Dersom avtale anses stiftet først ved Peders
underskrift på den skriftlige kjøpekontrakten, oppstår ikke denne
problemstillingen.
Betydningen
av meglerens møte med Peder bør også kommenteres i denne sammenheng. I den grad
møtet kunne fortelle megleren noe om Peders mentale tilstand, jfr. god tro-vurderingen,
er det mindre aktuelt å identifisere megleren med Helg AS enn for Martes
vedkommende. En megler representerer begge avtaleparter. Megleren spilte heller
ikke en tilsvarende aktiv rolle ved salget som Marte.
Selve
redelighetsvurderingen etter avtl. § 33 skal bygge på en alminnelig
samfunnsnorm, jfr. uttalelser i avtalelovens forarbeider og rettspraksis.
Partenes subjektive oppfatninger av egen eller andres redelighet er ikke
avgjørende. Det dreier seg om et sentralt punkt i oppgaven, og kandidater som
er grundige i presiseringen av redelighetsbegrepet og i drøftelsen av det
konkrete tilfellet, bør belønnes for det. På den ene side kan den
fremgangsmåten som Marte har brukt ved avtaleinngåelsen virke betenkelig, jfr.
bl.a. Petras anførsel om at en så gammel mann burde hatt rådgivere. På den
annen side er det ikke klart at Peder er ute av stand til å ivareta sine egne
interesser. Det eventuelt uredelige ligger antakelig i å utnytte denne
uklarheten til å oppnå en gunstig handel. I tillegg må det vurderes om Martes
eksklusive konkrete kunnskap om utbygningen, eventuelt kumulert med utnyttelsen
av uklarheten m.h.t. Peders mentale tilstand, gjør det uredelig å inngå
avtalen.
I
redelighetsvurderingen, eventuelt i vurderingen etter den mer generelle avtl. §
36, bør kandidatene behandle betydningen av at Marte ikke bare holder tilbake
informasjon om eiendommens egentlige verdi, men også bevisst gir Peder
opplysninger som er egnet til å villede. Jfr. at Marte fremhever de begrensede
muligheter for utleie p.g.a. avstanden til hovedveien. Kandidater som overser
dette forholdet bør e.m.m. trekkes for det.
I
relasjon til avtl. § 33 stiller rettspraksis opp et vilkår om at den aktuelle
omstendighet har virket motiverende på avtaleinngåelsen. Vilkåret fremgår ikke
direkte av lovteksten. Også dette vilkåret, inkludert det rettskildemessige
poenget, bør behandles av kandidatene, selv om det neppe er problematisk i det
aktuelle tilfellet.
Momenter
fra drøftelsen av avtl. § 33 kan også brukes i drøftelsen av avtl. § 36, jfr.
det "altomfattende" 2. ledd i sistnevnte bestemmelse. I tillegg må
det drøftes om tredoblingen av eiendomsprisen i seg selv tilsier at det er
urimelig å gjøre avtalen gjeldende, jfr. at det blir en ubalanse mellom
partenes ytelser. Det anses ikke hensiktsmessig å gå nærmere inn på denne
vurderingen i sensorveiledningen. Kandidatene må imidlertid få frem at
terskelen for å anvende avtl. § 36 er høy når det gjelder innsigelser mot
balansen mellom partenes ytelser, jfr. uttalelser i forarbeider og
rettspraksis. Kumulert med de forhold som er behandlet i relasjon til avtl. §
33, er det imidlertid større muligheter for å nå frem med
ugyldighetsinnsigelsen.
Mer
eller mindre fri "synsing" fra kandidatenes side når det gjelder
rimeligheten av å gjøre avtalen gjeldende, bør det trekkes en god del for.
b) Spørsmålet om eiendommens overgivelse.
Boets
prinsipale anførsel om eiendomsrett mot utbetaling av dividende til kjøper,
forutsetter at eiendommen kan regnes som overgitt til kjøperen før boåpningen,
jfr. deknl. § 7-7, 2. ledd og avhl. § 5-3, 4.ledd. Dersom
overgivelsen først skjer etter boåpningen har boet plikt til å levere
eiendommen tilbake til selgeren, jfr. deknl. § 7-9.
Etter deknl. § 7-9 kan tilbakelevering riktignok hindres dersom boet trer inn i
kontrakten etter reglene i deknl. kap. 7, men kjøpesummen må da dekkes som
massefordring, jfr. deknl. § 7-4, 1. ledd og drøftelsen under punkt 2
nedenfor. Boets inntreden i kontrakten vil dermed ikke kunne føre til et
resultat i samsvar med konkursboets prinsipale anførsel.
På
denne bakgrunn må det drøftes om Peders eiendom kan regnes for å være overgitt
til kjøperen før boåpningen. Skjæringspunktet i avhl. § 5-3, 4.ledd må
legges til grunn også i forhold til deknl. § 7-7, 2. ledd. Det avgjørende
blir dermed om skjøtet kan regnes for å være gitt til Helg AS, alternativt om
Helg AS kan sies å ha overtatt bruken av eiendommen.
Om
overgivelse av skjøtet:
Det
er megleren som oppbevarer skjøtet ved konkursåpningen. Det fremgår av faktum i
oppgaven at betaling etter avtalen først skulle finne sted senere, og at
betaling heller ikke har funnet sted. I forarbeidene til avhendingsloven er det
lagt til grunn at så lenge selgerens megler har skjøtet, er det først ved
betalingen at denne kan sies å ha skjøtet på vegne av kjøperen, jfr. Ot. prp.
nr. 66 1990-91 s. 122. Et unntak gjelder dersom det er gitt hel eller
delvis utsettelse med betalingen. Forarbeidsuttalelsene fremgår så vidt ses
ikke av lærebøkene innen emnet, men den generelle problemstillingen er
behandlet av Andenæs på s. 144-45. Det samme gjelder Lilleholt s. 234-235.
Dette gir tilstrekkelig grunnlag for drøftelsen.
Anvendt
på det konkrete tilfellet tilsier forarbeidenes hovedregel at skjøtet ennå ikke
er overlevert til kjøperen. Spørsmålet er om unntaket for betalingsutsettelse
kan føre til et annet resultat. Selv om det ikke presiseres direkte i
forarbeidene, må det antakelig være andre former for
betalingsutsettelser enn i det konkrete tilfellet unntaket tar sikte på. Selv
om betalingen etter avtalen skal utsettes i to uker, sikres prinsippet om
ytelse mot ytelse gjennom at tinglysning av skjøtet skjer mot kontant betaling.
Før betalingstidspunktet kan megleren dermed neppe sies å ha skjøtet på vegne
av kjøperen. Overgivelse av skjøtet har i så fall ikke funnet sted.
Om
overtakelse av bruken:
Også
på dette punktet må kandidatene behandle identifikasjonsspørsmålet mellom Marte
og Helg AS, jfr. at det er Marte som har overtatt nøklene og undersøkt huset.
Her er det vel mest naturlig å identifisere Marte med selskapet på grunn av
hennes posisjon som eneeier av selskapet, sml. behandlingen av
identifikasjonsspørsmålet etter avtl. § 33 foran.
Det
spesielle ved eiendommen, at den skal brukes til hytteformål og at bolighuset
er falleferdig, kan trekke i begge retninger m.h.t. om dette vilkåret i avhl. §
5-3, 4. ledd er oppfylt. På den ene side er det vanskelig å to eiendommen i bruk under de nåværende omstendigheter, selv
til hytteformål. På den annen side har Marte Kirkerud overtatt nøklene til
eiendommen, og dermed også tilgangen til eiendommen. Å undersøke huset, slik
Marte har gjort, er vel den eneste rådighetsbeføyelsen som kan utøves i den
aktuelle situasjonen og innenfor det aktuelle tidsintervallet.
Under
forutsetning av at bruken regnes som overtatt, men skjøtet ikke overgitt, bør
kandidatene (eventuelt subsidært) behandle spørsmålet om det er tatt eller
fremdeles kan tas "gyldig forbehold" etter deknl. § 7-7, 2.
ledd, jfr. avhl. § 5-3, 4. ledd. Lilleholt omtaler denne
problemstillingen på s. 234-235. Før avhendingsloven ble selgeren av en
fast eiendom ansett for å ha tatt et underforstått forbehold om betaling av
kjøpesum. Kravet hadde vern mot kjøperens kreditorer dersom det ble tinglyst
senest samtidig med skjøtet, jfr. tingl. § 21, 3. ledd. Selv om reglen anses å
gjelde også etter vedtakelsen av avhendingsloven, må den muligens modifiseres
slik at hevningsrett må forbeholdes før overtakelsen av bruken; dette
for å gi alternativet om overtakelse av bruken selvstendig betydning som
overgivelseskriterium. En slik regel er imidlertid betenkelig fordi den kan
virke som en felle overfor mindre kyndige selgere som ikke tar
hevningsforbehold før de lar selgeren overta bruken av eiendommen, jfr. det
Lilleholt skriver i petitavsnittet om dette. Et klart pluss til kandidater som
makter å problematisere på dette punktet.
3) Boets subsidiære anførsel.
Konkursboet
krever subsidiert å overta skjøtet mot å betale kr. 200.000. Dette må forstås
slik at boet ønsker å tre inn i kontrakten om salg av Peder Ås sin eiendom i
Fagerpollen mot å dekke kjøpesummen som massekrav, jfr. deknl. §§ 7-3 og
7-4.
Det
synes ikke å være rettslige hindringer for boets inntreden i kontrakten, jfr.
deknl. § § 7-3, 2.ledd og 7-7, 1. ledd. Spørsmålet er imidlertid om
boet kan høres med å betale kr. 200.000 i lys av prisstigningen på eiendommen,
eller om vederlaget kan kreves oppjustert etter avtl. § 36 av motparten. Avtl.
§ 33 er ikke aktuell her fordi bestemmelsen ikke gir grunnlag for revisjon. Når
det gjelder drøftelsen av avtl. § 36 blir resultatet neppe annerledes enn for
vurderingen av § 36 i punkt 2, bokstav a foran, selv om det her dreier seg om revisjon
og ikke bortfall. Kandidatene kan derfor nøye seg med å vise til sin foregående
drøftelse. Eventuell dobbeltbehandling bør det som vanlig trekkes for.
Av
litteratur som ikke allerede er nevnt, er Brækhus, Omsetning og kreditt 2. Pant
og annen realsikkerhet (2. utg. 1994) aktuell i oppgavens del II. Boken er
pensum i gjeldssøkingsrett.
a) Spørsmålet om rettsvern.
Læringskravene
for gjeldssøkingsretten forutsetter grundig kjennskap til de ulike formene for
panterett og etablering av rettsvern.
Pantsettelse
av enkle pengekrav får rettsvern ved at skyldneren etter kravet (debitor cessus) får melding om pantsettelsen, enten fra pantsetter eller fra
panthaveren, jfr. pantel. § 4-5. Dersom denne regelen følges også for
sekundærpantsettelsen av kravet i.f.t. Yrke AS, er rettsvern oppnådd:
Reisearrangøren (debitor cessus) har fått brev fra Helg AS (pantsetter) om
pantsettelsen.
Det
problematiske er om det er reisearrangøren (debitor cessus) som skal ha melding
om pantsettelsen ved sekundærpantsettelsen av pengekravet. Alternativet er at
det er primærpanthaveren som skal ha slik melding for at rettsvern skal oppnås.
Bakgrunnen for alternativet og en nærmere gjennomgang av problemstillingen gis
i Lilleholt s. 221. Også Brækhus drøfter problemstillingen på s. 151-153.
Siden denne delen av besvarelsen vil bli av noe teoretisk karakter nøyer jeg
meg med å vise til den nevnte litteratur. Det understrekes at dette er et punkt
hvor kandidatene har rik anledning til å vise forståelse for hensynene bak
rettsvernsreglene. Kandidater som viser evne til å behandle problemstillingen
grundig og innsiktsfullt, bør belønnes godt for det.
Oppgavens
faktum inviterer også til å behandle spørsmålet om banksjefens tilfeldige
kunnskap om pantsettelsen er nok til å oppfylle kravet om notifikasjon etter
pantel. § 4-5, jfr. banksjefens telefonsamtale med reisearrangøren. Selv
om det kan tenkes motargumenter, taler ordlyden i pantel. § 4-5 og
hensynet til klare rettsvernsregler for at opplysninger fra andre enn pantsetteren
eller panthaveren ikke er nok. Dette er også den alminnelige forståelse av
regelen. For mye problematisering på dette punktet bør vel helst trekke ned.
b) Spørsmålet om omstøtelse.
Læringskravene
for gjeldssøkingsretten forutsetter grundig kjennskap til reglene om
omstøtelse.
Spørsmålet
er om sekundærpantsettelsen kan omstøtes etter deknl. § 5-5 om
ekstraordinær betaling, jfr. særlig deknl. § 5-5, 4.ledd. Regelen
behandles i Andenæs s. 238-258. Omstøtelse på subjektivt grunnlag etter deknl. § 5-9 er også aktuelt, særlig ettersom Helg AS og Yrke AS har
samme eier og samme styre/daglig leder. Regelen behandles i Andenæs s. 278-293.
I
det følgende ser jeg først og fremst på anvendelsen av deknl. § 5-5.
Det
må først avgjøres om den aktuelle disposisjonen er foretatt innenfor
omstøtelsesfristen. Ut fra faktum i oppgaven blir det avgjørende om
omstøtelsesfristen i deknl. § 5-5, 1. ledd eller fristen i deknl. § 5-5,
2. ledd kommer til anvendelse. Deknl. § 1-5 nr. 3 må brukes.
Forutsatt
at disposisjonen er foretatt innenfor fristen, må det avgjøres om betalingen
kan regnes som ekstraordinær ut fra alternativene i deknl. § 5-5, 1. ledd.
Kandidatene bør på en klar måte få frem skillet mellom de nevnte alternativer
og den generelle reservasjonen for ordinær betaling.
Usedvanlige
betalingsmidler: Den domspraksis som er nevnt i Andenæs på s. 248, note 19
anser overdragelser av krav som usedvanlig betalingsmiddel. Dette taler for at
også den foreliggende pantsettelse rammes av bestemmelsen. Det foreligger
heller ikke noen avtale eller praksis mellom selskapene som trekker i motsatt
retning, jfr. Andenæs s. 248-249 og den rettspraksis som nevnes der.
Mellomværendet mellom selskapene synes tidligere å ha vært gjort opp ved
direkte betaling i penger.
Reservasjonen
for ordinær betaling har etter bestemmelsens forarbeider liten selvstendig
betydning for alternativet "usedvanlige betalingsmidler", jfr.
Andenæs s. 251.
Før
normal betalingstid: Helg AS hadde et (forfalt) krav mot reisearrangøren, og
dette skulle ut fra tidligere kriterier for oppgjør av mellomværender
aktualisere en overføring av penger fra Helg AS til Yrke AS. Dermed er det
neppe grunnlag for å anse betalingen for å ha skjedd før normal betalingstid.
Andenæs skriver om vilkåret på s. 251-253.
Med
beløp som betydelig har forringet skyldnerens betalingsevne: Vilkåret er
behandlet i Andenæs s. 253-255. Faktum gir imidlertid neppe
tilstrekkelige opplysninger til en drøftelse av dette alternative vilkåret for
omstøtelse. Det må imidlertid aksepteres at kandidatene kommenterer innholdet i
vilkåret for å forklare hvorfor faktum ikke gir tilstrekkelige opplysninger.
Jeg
går ikke inn på enkeltheter i relasjon til subjektiv omstøtelse etter deknl. §
5-9, og viser til lærebokens fremstilling. Kandidatene må imidlertid få
frem at omstøtelsesfristen er en annen enn etter deknl. § 5-5, og få frem
sammenhenger og forskjeller mellom omstøtelse på subjektivt og objektivt
grunnlag.
Mange
kandidater vil antakelig oppfatte oppgavens del I som mer omfattende enn
oppgavens del II. Det bør etter min mening godtas at kandidatene bruker mer tid
på del I enn del II, så lenge misforholdet ikke blir altfor stort. Også del II
gir rom for forholdsvis omfattende drøftelser, og uskjønnsom vekting av
oppgavens to deler bør det trekkes for.
Som
vanlig er det vanskelig å gi presise retningslinjer for hvordan kandidatene
skal plasseres på karakterskalaen.
Generelt
skal det forholdsvis mye til for å få strykkarakter på en praktikumsoppgave. De
fleste kandidater makter å bruke oppgavens faktum på en mate som viser en viss
kunnskap om de aktuelle rettsregler. Dette bør være nok til å passere, selv om
forståelsen ligger på et helt enkelt nivå. Kandidater som synes å innse sin
egen begrensede forståelse og tilpasser fremstillingen deretter, er det lite
betenkelig å la passere. Mer betenkelig er det med kandidater som ikke synes å
forstå at de ikke forstår, og skriver omfattende fremstillinger uten substans.
Også gjentatte grove svikt i juridisk forståelse eller metode i kombinasjon med
en overfladisk stil, bringer en kandidat i faresonen for strykkarakter.
Noen
uttømmende liste over forhold som kan føre til stryk, er det likevel ikke mulig
å gi. Ofte blir den intuitive følelsen av å lese en helt "håpløs"
besvarelse avgjørende.
For
å få laud må kandidaten vise en grunnleggende trygghet i kunnskapen om
innholdet i rettsreglene, i bruken av metode/rettskildelære, samt i
fremstillingen og struktureringen av stoffet. Sensorene bør særlig legge vekt
på om kandidaten viser forståelse for grunnleggende prinsipper og sammenhenger
innenfor rettsområdene. Kandidaten må dessuten vise evne til å finne frem til
de sentrale deler av oppgavens faktum, og bruke disse opplysningene i den
rettslige drøftelsen. Også her vil den intuitive oppfatningen av kandidatens
nivå ofte bli avgjørende, i dette tilfellet om kandidaten gjennomgående viser
seg som en moden rettsanvender eller ikke.
Stor
grad av dybdekunnskap bør ikke være en forutsetning for å oppnå laud. Enkelte
svakheter eller feil underveis bør heller ikke hindre laudabel karakter.
Den
nærmere gradering av laudkarakterer må vurderes ut fra graden av kvaliteter
innenfor de områder som er nevnt i forbindelse med fastsettelsen av
laudgrensen. Høstens praktikumsoppgave kan i utgangspunktet virke forholdsvis
enkel og oversiktlig, men inneholder et stort antall problemstillinger, samt en
del juridiske "nøtter". De kandidater som gjennomgående behandler de
mer avanserte elementene i oppgaven på en overbevisende mate,
og ellers oppfyller kravene til laudabel karakter, bør belønnes godt.
|
Sist oppdatert 17. desember 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |