Sist oppdatert 19.01.2002 av BMT
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling
Del
I
Del I reiser problemstillinger knyttet til panterett og avtalerett.
Så langt det gjelder kunnskapskravet i panterett kreves det i følge
eksamensreglementet;
"Grundig kjennskap til dei ulike formene for panterett og etablering av rettsvern, det vil seie;… reglane om avtalepant i vanlege lausøyreting, driftstilhøyrsle, varelager, motorvogn og anleggsmaskiner og om salspant.
De panterettslige spørsmål oppgaven reiser kreves det med andre ord grundig kjennskap til.
Så langt det gjelder avtalerett er kunnskapskravet;
"kjennskap til hovedprinsippene om inngåelse av avtale".
På den annen side er spørsmålet om inngåelse av salgspantavtale sentralt i de panterettslige fremstillinger.
1.1 Den første tvisten i del 1 består mellom Bygg As og konkursboet
Den rettslige problemstilling kandidatene skal løse er om Bygg AS
sin panterett i det leverte utstyr til Badespesialisten AS kan gjøres
gjeldende ovenfor konkursboet.
Konkursboet anfører dels at panteretten ikke er gyldig stiftet, og dels at den mangler rettsvern. Det faktum at man i avtaleforholdet har karakterisert retten som et eiendomsforbehold er av underordnet betydning, det vil anses som en avtale om salgspant, jf. pantelovens § 3-22.
Det er naturlig å behandle de to fremsatte anførslene i den rekkefølge som er angitt i faktum. Dette gjelder selv om det kan være noe usikkert hva som skal henføres til gyldighetspørsmålet og hva som hører hjemme under rettsvernspørsmålet, all den tid de to spørsmål i stor grad faller sammen så langt det gjelder salgspant, jf. panteloven § 3-17. Mange kandidater har valgt litt avvikende disposisjon her, men jevnt over har de fleste i hvert fall sett de relevante problemstillingene.
1.1.1 Ikke gyldig stiftet panterett
Det man naturlig kan behandle isolert her er den måte man har søkt
å avtale sikkerhetsretten på. Det er ikke nevnt noe om sikkerhetsrett
mellom partene i forkant, og er heller ikke på annen måte formidlet
eksplisitt til medkontrahenten. Det har tvert imot bare kommet til uttrykk i
leveringsbekreftelsen - som riktignok er signert av mottaker - og etter faktum
har ikke kjøper lagt merke til dette eller på annen måte
blitt kjent med forbeholdet.
Det rettslige utgangspunkt er pantelovens § 3-14 hvor det fremgår at det kan "avtales" panterett.
Dette forutsetter at det inngås en gjensidig bebyrdende avtale og at retten ikke etableres i kraft av en ensidig erklæring fra selger, slik som situasjonene er her. Slik var også praksis før vedtakelsen av panteloven, f.eks. trestandarddommen, Rt 1968 side 1188, hvor man i et sammenlignbart forhold underkjente et eiendomsforbehold.
I forarbeidene til panteloven (innst. O. 1979-80 side 20) fremgår det imidlertid at man tenkte seg en langt mer lempelig praktisering av skriftlighetskravet, da man her har gitt følgende eksempel;
En bedrift får f.eks. et øyeblikkelig behov for et visst maskinelt utstyr, og bestiller det pr. telefon fra forhandleren. Forhandleren sender utstyret omgående uten at det blir utferdiget dokument av noe slag. Hvis faktura blir sendt rutinemessig innen en uke eller to, og denne inneholder et forbehold om salgspant bør betingelsene….. anses oppfylt. Bestillingen må anses å ha skjedd på grunnlag av leverandørens alminnelige salgsbetingelser forutsatt at disse ligger innenfor normale rammer. At slike salgsbetingelser inneholder bestemmelser om salgspant er i høy grad normalt.
I juridisk teori er dette fulgt opp, jf. Brækhus; Omsetning og kreditt 2 side 92 som gir uttrykk for at ensidige forbehold om salgspant bør være tilstrekkelig så lenge dette fremstår som lojalt og ellers i samsvar med bransjepraksis. A. Skoghøy; Panteloven med kommentarer side 318 er mer kategorisk når han krever klar avtale.
Selv om man ikke på basis av juridisk teori alene vil tillate etablering av salgspant bare ved å innta det i en faktura eller lignende, kan kandidatene i denne saken kanskje også legge vekt på at bestiller i det minste har mottatt disse betingelsene tidligere, og burde gjort seg kjent med dem.
Jeg vil - på bakgrunn av fremstillingen i anbefalt litteratur - anta at flertallet av kandidatene vil mene at salgspant er avtalt i dette tilfellet. Dette har i stor grad slått til. Kandidatene oppstiller ofte ingen krav overholdet og legger bare til grunn at det er tale om en avtale fordi selger hevder at så er tilfellet. Svært få kandidater ser at selger argumenterer ut fra et "dobbeltspor" når man både hevder det er inngått avtale om salgspant og at det foreligger et kommisjonsforhold.
Et annet spørsmål i denne materien er om man kan anse dette arrangementet som et kommisjonsforhold, jf. leverandørens anførsel om dette. Det vil i så fall innebære at Bygg AS kan kreve objektene tilbakelevert uavhengig av de panterettslige spørsmål. Det bør stilles strenge beviskrav før man tillater at man kommer seg utenom de strenge pantrettslige regler i slike tilfeller, jf. Lilleholt side 242.
Kandidatene bør etter min mening raskt komme til at dette ikke er et gyldig etablert kommisjonsforhold. For det første er det lite som tyder på at man har ment å etablere et kommisjonsforhold, for eksempel er ingenting avtalt med hensyn til returrett av varer. Videre driver Badespesialisten AS en virksomhet som ikke er typisk for kommisjonsforhold. Det er ikke bare tale om videresalg men også bearbeidelse. Uansett må man kreve at etablering av et kommisjonsforhold får uttrykk i en klar avtale. Selv om man vil akseptere at salgspant etableres med en ensidig erklæring fra selger, kan man neppe legge til grunn at et kommisjonsforhold med virkning for tredjemann etableres på slik måte. Overraskende mange kandidater i min bunke har ganske ukritisk lagt til grunn at det er tale om kommisjon. Mange har til og med konkludert med at det foreligger både kommisjon og salgspant!. Dette bør trekke ned med mindre resten av besvarelsen viser at det bare er tale om en "kortslutning".
1.1.2 Manglende rettsvern
Det kreves ikke noen særskilt rettsvernsakt så langt det gjelder
slikt salgspant som her, det kreves bare at salgspant må være avtalt
når salgstingen overleveres kjøper, jf. § 3-17 annet ledd.
Det som er det interessante tema er om det er hjemmel for panterett i dette
tilfellet, jf. pantelovens § 1-2 nr. 2.
Panteloven § 3-15 nr. 2 vil være det rettslige utgangspunkt for kandidatenes drøftelse. Det er etter denne bestemmelse ikke anledning til å avtale salgspant i ting som "kjøperen har rett til å selge videre før den er betalt".
Frem til 1. januar 2000, var rettsstillingen noe annerledes da man hadde enkelte unntak som gav rett til å etablere salgspant i objekter ment for videresalg i bearbeidelsestilfellene m.v. Vi må kunne vente at kandidatene har fått med seg lovendringen.
Tar man loven på ordet skulle salgspant i vårt tilfelle kunne etableres, all den tid partene har avtalt at man ikke kan selge varene videre før de er betalt, jf. leveringsbetingelsene. Inter partes har ikke Badespesialisten AS "rett til " å selge varene før de er betalt, jf. § 3-15 (2).
Spørsmålet er imidlertid om bestemmelsen kan forstås slik.
De sentrale dommer på dette området er Rt 1963 side 109 (Scooterdommen) og Rt 1992 side 438 (GMAC dommen). I den sistnevnte avgjørelsen hadde en bilimportør overfor videresalgsleddet tatt inn en avtaleklausul om at bilene ikke kunne selges videre før de var betalt. Salgsavtale kunne inngås, men overlevering til kjøper skulle først skje når leverandøren mottok oppgjør.
Vurderingstema i dommen var da om et slikt arrangement gikk klar av ordlyden i § 3-15 (2). Flertallet fant at det ikke gjorde det, og uttrykte følgende;
"Når den (ordlyden) sier at salgspant ikke kan avtales i ting som kjøperen har rett til å selge videre før den er betalt, er det meningen å uttrykke at salgspant ikke kan avtales i ting som kjøperen har rett til å overta for salg før den er betalt".
Overført på vår sak skulle dette klart trekke i retning av at salgspantet som Bygg AS har betinget seg ikke kan gjøres gjeldende. Bygg AS har overtatt gjenstandene og de skal forutsetningsvis selges videre til andre. De fleste kandidatene hos meg er kjent med ovennevnte avgjørelse, og jevnt over skriver de godt om dette.
De helt gode kandidater kan imidlertid gå noe lengre. For det første
er avgjørelsen i 1992 avsagt under dissens 3-2. Videre gjaldt avgjørelsen
en helt annen type objekt, som i motsetning til baderomsutstyret ikke skulle
underlegges noen form for bearbeiding før et senere videresalg. Det er
ikke nødvendigvis gitt at salgspant nå avskjæres i objekter
som skal inkorporeres i et bygg ved en større entreprise, slik som er
tilfellet er i vår sak. Vi får imidlertid avvente og se hva kandidatene
kommer frem til. Svært få har imidlertid fått noe ut av dette.
1.2 Den andre tvist det legges opp til i del I er mellom varelagerpanthaveren
Næringsbanken og så vel boet som salgspanthaveren.
Næringsbanken gjør gjeldende at deres panterett i varelageret må omfatte det leverte utstyr og dessuten ha bedre prioritet enn de øvrige pretendenten. Disse to tvistene bør behandles hver for seg.
1.2.1 Tvisten mellom Næringsbanken og salgspanthaveren
Skal denne drøftelsen gi noen mening må det legges til grunn
at salgspantet står seg. Hvis ikke er jo svaret gitt av seg selv, næringsbanken
vil vinne. Videre må kandidatene kort legge til grunn at Næringsbankens
panterett er reell gyldig stiftet og har oppnådd rettsvern. Faktum gir
ingen opplysninger som oppfordrer kandidatene til å drøfte næringsbankens
panterett.
Det utstyr som Bygg AS har levert, må reknes som objekter som inngår i varelageret, jf. § 3-11, og skal således omfattes av næringsbankens panterett. Spørsmålet er hvilken av de to panterettene som har best prioritet.
Det er ikke tvilsomt at næringsbanken må stå bak salgspantet i et slikt tilfelle. Dette fremgår av § 3-11 femte ledd som gir § 3-4 tredje ledd tilsvarende anvendelse. Etter § 3-4 tredje ledd vil salgspantet går foran varelagerpantet. Bakgrunnen for disse prioritetsreglene er at pantsetter tilføres reelle verdier ved etableringen av salgspantet, og at tingsinnbegreps- panthaveren således ikke blir får forringet sin rettsposisjon.
Hvis man legger til grunn at salgspantet er gyldig stiftet vil det altså få bedre prioritet enn næringsbankens varelagerpanterett.
1.2.2 Tvisten mellom Næringsbanken og boet
Forutsetningen for denne drøftelsen er - i motsetning til den forrige
- at Bygg AS sin salgspanterett ikke står seg. Hvis den kan gjøres
gjeldende vil jo ikke boet ha noen rett overhodet.
Den sentrale problemstillingen er om boet skal tre inn på en prioritetsplass foran varelagerpanthaveren og legge beslag på den verdi Badespesialisten er tilført som følge av leveransen fra Bygg AS.
Heller ikke dette skulle by på særskilte problem. Når det legges til grunn at salgspantet ikke står seg er det fordi det ikke er hjemmel for en slik panterett. Det innebærer at heller ikke Næringsbanken trenger å respektere salgspantet. Næringsbanken må legge til grunn at Badespesialisten AS har all rett i løsøret, jf. 3-15 og derfor vil omfattes av næringsbankens panterett. I så fall er det også klart at Næringsbanken vil vinne over konkursboet.
Det kan imidlertid argumenteres med at ordlyden i § 3-4 tredje ledd må medføre at banken må respektere innholdet i avtalen mellom bygg AS og Badespesialisten AS selv om panteretten ikke er gyldig, jf. panteloven § 1-2 annet ledd. Spørsmålet er ganske enkelt om man kan si at Badespesialisten AS ikke har noen "rett i vedkommende ting" fordi man har avtalt at Bygg AS har en sikkerhetsrett frem til betaling har skjedd.
Jeg kan ikke se at denne problemstillingen - altså rekkevidden av § 3-4 tredje ledd er diskutert i juridisk teori, og kjenner heller ikke til praksis om dette. Hva som er den beste løsning fremtår ikke som umiddelbart klart, og vi får se hva kandidatene kommer frem til.
Disse siste tvistene har kandidatene sjelden noe godt grep på. Dette
skyldes nok at slik faktum er lagt opp må man oppstille ganske mange -
ulike - forutsetninger for at drøftelsene skal gi fornuft. Dette medfører
dessverre at fremstillingen må bli noe teoretisk. Etter min oppfatning
bør vi ikke legge for stor vekt på disse spørsmålene.
Del II
Del II reiser i det vesentligste spørsmål fra den dynamiske tingsretten, og enkelte av de tema som tas opp fremstår som forholdsvis kompliserte.
Så langt det gjelder eksamenskrav kreves det;
Grundig kjennskap til de grunnleggande reglane om overføring av ting og kravsrettar: Korleis rettsovergangen skjer, legitimasjon og rettsvern ved overføring, prioritet, godtruerverv og verknaden av rettsovergangen for kredirtorenes dekningsrett.
Også her kreves det altså grundig kjennskap til de forhold som er sentrale i oppgaven.
2.1 Tvist mellom Ås og Staten ved landbruksmyndighetene
Ås har ervervet eiendommen fra Holm, uten at man har innhentet nødvendig
samtykke fra Landbruksmyndighetene etter jordlovens § 12. Landbruksmyndighetene
har krevd at eiendommen tilbakeføres til Ås og at man sletter skjøtet
til fordel for ÅS. Ås gjør gjeldende at han burde være
vernet ut fra prinsippene tinglysningsloven § 27 bygger på.
Det synes å være enighet i juridisk teori at en overdragelse i strid med jordlovens regler medfører at avtalen er å anse som ugyldig inter partes, jf Lilleholt side 107 og Falkanger side 547. Bakgrunnen er at jordlovens formål om å holde landbrukseiendommer i hevd ikke lar seg gjennomføre med mindre man statuerer ugyldighet En innsigelse om ugyldighet basert på en slik overtredelse skulle da være et forhold som ikke kan gjøres gjeldende mot en godtroende erverver, jf. tinglysningsloven § 27. Det er lite i faktum som gir grunnlag for å drøfte om de alminnelige ekstinksjonsvilkår er innfridd og jeg går derfor ikke inn på det her.
Det sentrale spørsmål i denne saken er hvem som avskjæres fra å komme med innsigelser etter § 27, altså hvem kan man ekstingvere i forhold til. Bestemmelsen sier ikke direkte noe om hvem som er innsigelsessubjekt. Dette spørsmålet er berørt i NOU 1982:17 om utkast til ny tinglysningslov. Det er det hevdet at det bare er innsigelser fra den som er "rette eier eller rettighetshaver" som kan avskjæres. Det legges der til grunn at dette er i samsvar med gjeldende rett.
På bakgrunn av dette legger Falkanger på side 547 til grunn at man med hjemmel i § 27 ikke kan ekstingvere innsigelser som det offentlig fremsetter i lys av reguleringslovgivning og andre offentligrettslige forbudsregler. Dette er visstnok også forstått slik i praksis all den tid landbruksmyndighetene en rekke ganger har krevd - og fått medhold i - at eiendommer som er overført i strid med forbudet i jordloven skal tilbakeskjøtes.
Austenå har tidligere argumentert med at også slike innsigelser fra offentlige myndigheter må kunne ekstingveres med hjemmel i § 27, jf Falkanger side 547 med videre henvisninger.
Om man mener at § 27 er uanvendelig i et tilfelle som dette må det i så fall bli tale om ekstinksjon på ulovfestet grunnlag. Det synes imidlertid som om man i liten grad vil tillate ekstinksjon av denne type innsigelser. Det er uansett et tema hvor den gode kandidat virkelig kan glimte til.
Mange kandidater sliter her. Det synes som om spørsmålene knyttet
til innsigelser fra reguleringsmyndigheter m.v er et tema som faller vanskelig.
Mange ser ikke hva problemet består i, mens mange andre bruker 27 direkte
og avgjør hele tvisten på god tro spørsmålet. De legger
altså til grunn at erverver ikke kunne være aktsomt uvitende om
de begrensninger som følger av jordlovens regler. Dette kan kanskje ha
noe for seg, men kandidatene får jo ikke vist særlig mye juss hvis
de ikke drøfter de øvrige spørsmål subsidiært.
2.2 Tvist mellom Landbruksmyndighetene og Næringsbanken
Tvistetema her ligger nært opp til forrige tvist. Det sentrale spørsmål
er hvordan man skal forholde seg til den panterett som er påheftet eiendommen
som nå skal overføres til Peder Aas.
De aller beste kandidatene vil kanskje trekke inn forholdet til Næringsbankens panterett under vurderingen av om ekstinksjon skal skje. Det er jo klart at en omfattende vindikasjonsadgang ved overtredelser av offentligrettslige regler kan medføre store forstyrrelser i omsetningslivet, når det er knyttet flere rettsstiftelser til en eiendom som er overført i strid med jordlovens bestemmelser. Nettopp hensynet til å unngå slike forstyrrelser kan anføres som en begrunnelse for å tillate ekstinksjon også i forhold til offentlige reguleringsbestemmelser.
Jeg tror nok at de fleste kandidater vil overse det poenget, og kort vise til pantelovens § 1-3 nr. 2 hvor det fremgår at begrensninger i salgsadgangen gjelder tilsvarende for adgangen til å stifte panteretter. Når man ikke kan selge slike eiendommen uten forhåndsgodkjenning fra landbruksmyndighetene skulle det samme gjelde for pantsettelse. Det er ikke nødvendigvis gitt at bestemmelsen må forstås på denne måten å vi får se hva kandidatene får ut av det.
Få kandidater har fått noe særlig ut av dette. Drøftelsene
blir ofte svært like drøftelsen i forhold til erverver, og det
er lite av verdi.
2.3 Tvisten mellom Marte Kirkerud og Næringsbanken
Oppgaven reiser egentlig to problemstillinger her. Det er dels tale om Marte
kan tape eiendomsretten til den grunn hun har ervervet fra Peder, og dels tale
om hun også kan miste eiendomsretten til huset.
2.3.1 Retten til tomten
Så langt det gjelder spørsmålet om retten til tomten
er dette forholdsvis kurant. Både Kirkerud sin eiendomsrett til tomten
og bankens panterett er utledet fra Peder Ås. Dette er en dobbeltsuksesjonskonflikt
som reguleres av tinglysningsloven § 20 og 21.
Marte har ikke tinglyst sitt erverv. Det er heller ikke holdepunkt for å hevde at panthaver kjente eller burde kjenne til den konkurrerende rett. Resultatet skulle da være at banken vil vinne frem så langt det gjelder eiendomsretten til tomten. Banken vil for eksempel kunne kreve at huset fjernes.
Få kandidater tar dette opp som en egen problemstilling. Det spiller i prinsippet liten rolle all den tid det ikke er eksplisitt fremhevet i faktum. Noe annet er at drøftelsene ofte blir uryddige fordi man er usikre på hvilken konflikttype det er tale om.
2.3.2 Retten til huset
Det andre spørsmålet er om banken også kan vinne rett
til huset, selv om deres medkontrahent - Peder Ås - aldri har eid dette.
Banken påberoper seg tinglysningsloven § 27, jf § 15 til støtte for ekstinksjon. Det synes å være enighet i juridisk teori om at dette ikke kan føre frem. Tinglysningsloven § 15 som gir grunnbokshjemmelsinnehaveren rett til bebyggelsen på eiendommen, gjelder i forhold til vilkårene for tinglysning i § 13 og ikke i forhold til ekstinksjon etter § 27, jf Lilleholt side 110 og Falkanger side 564.
Skal det skje ekstinksjon i et tilfelle som dette må det visstnok være på basis av ulovfestede regler. I vår sak har banken åpenbart sett huset når de innvilget pantelånet, og har vel også vektlagt det i kredittvurderingen. Dette er moment som kan trekke i retning av å tillate ekstinksjon på ulovfestet grunnlag, og vi får se hva kandidatene eventuelt kommer med. Slik oppgaveteksten er formulert er det imidlertid liten oppfordring til å drøfte slik ulovfestet ekstinksjon.
På tross av at dette må regnes som er forholdsvis komplisert spørsmål synes jeg at overraskende mange kandidater har kommet seg godt gjennom dette.
Del III
Temaet i denne del av oppgaven ligger i grensesnittet mellom dynamisk tingsrett og panterett. Det fremgår av de tidligere gjengivelser av læringskravene at det også her er tale om stoff som kandidatene skal ha grundig kjennskap til.
Spørsmålet er i hvilken grad en panthaver kan låne opp en obligasjon med bibehold av tinglysningsprioritet når han har kunnskap om etterfølgende utlegg hos låntaker.
Det synes i rettspraksis å ha utkrystallisert seg greie retningslinjer på dette. Disse retningslinjene synes for øvrig å være kodifisert i luftfartsloven 3-30 og mange kandidater vil vel analogisere fra disse reglene.
Utgangspunktet er at utleggstaker skal ha den best ledige prioritetsplass på utleggstidspunktet. Hva som er ledig avhenger ikke av pantobligasjonens pålydende, men av hvor mye kreditt som er trukket på utleggstidspunktet. Den best ledige prioritet i vårt tilfelle vil være etter 1.8 mill.
Det er helt på det rene at en avtaleerverver som ikke har eller burde hatt kunnskap om et konkurrerende utlegg kan låne opp til fortrengsel av en senere utleggstaker. Dette er imidlertid neppe aktuelt i vår sak. Banken er varslet om at utlegg skal tas. Selv om dette ikke nødvendigvis gir de kunnskap om det senere utlegget kan man vanskelig hevde at de var aktsomt uvitende om det. Man burde definitivt ha foretatt en kontroll. Noen kandidater vil kanskje trekke inn den lovfestede regulering i luftfartsloven og hevde at utleggstaker burde varslet etter at utlegg var tatt. Hvis man på slikt grunnlag finner at banken uansett kan låne opp til fortrengsel for utleggstaker vil det være lite skjønnsomt.
Når man har eller burde hatt kunnskap om utlegget er utgangspunktet at man ikke kan låne opp med bibehold av tinglysningsprioritet. Senere kreditt vil altså få prioritet etter utlegget.
Det er i teori - og vel også i praksis - angitt unntak fra dette, når det gjelder situasjoner hvor långiver ikke står fritt til å trekke seg fra kredittengasjementet på utleggstidspunktet. Dette er popularisert til et spørsmål om førsteprioritetspanthaveren var rettslig og/eller økonomisk forpliktet til å fortsette engasjementet.
Banken anfører at de hadde gitt et bindende lånetilsagn og at en nektelse av kreditt ville være et kontraktsbrudd. De anser seg altså rettslig forpliktet til å fortsette utbetalingene.
Dette vil nok ikke kunne føre frem. Det er i praksis og juridisk teori lagt til grunn at sviktende betalingsevne i alminnelighet vil være en bristende forutsetning for et kredittløfte. Banken kunne således trukket seg fra engasjementet uten at dette ville innebære et kontraktsbrudd.
Noe annet er at banken kanskje var økonomisk forpliktet til å fortsette. Det er her tale om et byggelån, og bare deler av midlene er utbetalt. Det er ikke upraktisk verdiøken på eiendommen er lavere enn verdien på innskuddet i de tidlige faser av prosjektet. Når man fullfører bygget vil situasjonen ofte være slik at totalverdien er høyere enn lånebelastningen. En fortsettelse av engasjementet i en slik situasjon kan derfor medføre både at långiver unngår tap, og også at man øker verdien til fordel for andre kreditorer. I vår sak er det imidlertid ikke nok opplysninger i faktum til at man kan få til en meningsfullt drøftelse om dette. Det er for øvrig heller ikke påberopt eksplisitt av banken.
Kvaliteten på besvarelsene her er meget varierende. Alt for mange kandidater klarer ikke å skille mellom de situasjoner hvor etterstående er en avtaleerverver, og de situasjoner hvor det er tale om et kreditorbeslag. Av de kandidatene som kan reglene om dette er det mange som sliter med drøftelsene grunnet noe manglende opplysninger i faktum. Dette gjelder særlig i forhold til spørsmålet om utvidet opplåningsadgang som følge av tapsrisiko.
IV Vurdering av besvarelsene
Så langt det gjelder vektingen av de enkelte delene fremstår
del to som den største og del III som den klart minste. Del II utgjøre
opp mot 50 % av "normalbesvarelsen".
Med hensyn til vanskelighetsgrad synes jeg denne ikke denne oppgaven adskiller seg fra hva som er gitt de siste semestrene. Det er en del grunnleggende spørsmål som alle bør kunne få noe ut av, men også en del juridiske nøtter. Oppgaven bør derfor være vel egnet til å skille kandidatene.
Det synes som om oppgaven har falt noe vanskeligere for mange enn hva jeg antok ville være tilfellet.
Del I er nok den hvor de fleste klarer seg bra. Spørsmålene som reises der er brukbart behandlet i anbefalt litteratur, og GMAC dommen m.v er - etter det opplyste - grundig behandlet i undervisningen. Vi må her kunne kreve at kandidatene forstår hva som ligger i avtalebegrepet, og også at de er kjent med den - tilsynelatende - divergensen mellom ordlyden i § 3-15 og GMAC dommen.
I del II faller langt flere kandidater gjennom. Her må man være oppmerksom på både det faktum at spørsmålene er forholdsvis kompliserte og også ganske så tynt behandlet i litteraturen (så langt det gjelder noen av spørsmålene i hvert fall). De kandidater som "hopper over gjerdet der det er lavest" - og avgjør tvisten på god tro spørsmålet kan ikke få særlig uttelling hvis det ikke følges opp med subsidiære drøftelser.
Del III reiser ikke særskilt kompliserte spørsmål og det er brukbart dekket - men kanskje noe vanskelig tilgjengelig - i anbefalt litteratur. Det må kunne kreves at kandidatene er kjent med hovedregelen om at utleggstaker skal ha den best ledige prioritet, og vel også at de er kjent med eksistensen av enkelte unntak fra dette utgangspunktet.
|
Sist oppdatert 19.01.2002 av BMT Kommentarer til denne siden. |