Sist oppdatert 17.01.2003 av BMT
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling
Eksamensformannen har i forbindelse med oppgavemøtet signalisert at sensorveiledningene de senere år har blitt uforholdsmessig omfattende. Videre at detaljgraden har medført at sensorkorpset har blitt for strengt bundet til den disposisjon som er valgt i veiledningen. Jeg har søkt å ivareta disse innspillene og har derfor i liten grad gjennomdrøftet og løst de mer perifere spørsmål. I den endelige veiledning vil jeg nok utdype enkelte tema alt etter hvordan flertallet av kandidatene løser oppgaven.
Oppgaven har falt langt vanskeligere for kandidatene enn hva jeg hadde forventet da jeg skrev den foreløpige veiledning. På mange steder synes kandidatene ganske enkelt ikke å forstå hvilke problemstillinger som reises, selv om faktum ikke er særlig uklart etter min mening.
DEL I
Del 1 reiser i det alt vesentligste panterettslige spørsmål, men på enkelte steder vil det også være nødvendig å komme inn på spørsmål knyttet til avtalerett og andre sider av gjeldsforfølgningsretten.
Tvist 1: Storesand Bank – Kirkerud Utstyr AS
De første spørsmål her er mellom Storesand Bank AS som
panthaver og Kirkerud Utstyr AS som er eier av deler av det driftstilbehør
Mumrik AS nytter i sin virksomhet. Det oppstår flere spørsmål
knyttet til denne panteretten.
1.0 Kan det etableres panterett, jf 1-2 nr. 2
En problemstilling jeg overså i den foreløpige veiledning
er om det lovlig kan etableres panterett i dette tilfellet. Etter panteloven
§ 3-4 kan man pantsette de objekter som man har eller får i sin virksomhet.
I vår sak ble pantelånet tatt opp før virksomheten kom i gang, og spørsmålet er om panteloven da gir hjemmel for pantsettelsen. I teorien har Brækhus gitt uttrykk for at en slik panterett tikke har hjemmel, mens Skoghøy er av den oppfatning at det er tilstrekkelig å oppfylle definisjonen av næringsdrivende i § 3-5 slik at det ikke kan oppstilles et krav om at det faktisk utøves virksomhet i tillegg. All den tid boet ikke er på ”banen” i denne konflikten gir faktum ingen oppfordring til å drøfte spørsmålet. Jeg har for øvrig bare en kandidat som har sett spørsmålet.
1.1 Har banken panterett i eiendomsretten til maskinene
Banken hevder prinsipalt at de har panterett i eiendomsretten til de
aktuelle produksjonsmaskinene og ikke bare i bruksretten (leieretten).
Det er ikke tvilsomt at det er hjemmel for å etablere den aktuelle panteretten.
Maskinene nyttes i pantsetters virksomhet, jf pantel. § 3-4 første
ledd. Etter oppgaveteksten er det slik at låntaker/pantsetter og eier
er to forskjellige subjekt. Det er Kirkerud Utstyr AS som eier maskinene og
Mumrik AS er låntaker/pantsetter. At Mumrik AS ikke eier maskinene men
bare har en bruksrett forhindrer ikke at panterett kan etableres. Panteretten
vil imidlertid bare omfatte den rett pantsetteren til enhver tid har i tingen,
jf. § 3-4 tredje ledd.
Faktum er noe tynt med hensyn til etableringen av driftstilbehørspanteretten.
Det er bare angitt at ”lånet var sikret med pant i driftstilbehør
og varelager, og panteretten var tinglyst i løsøreregisteret i
mars 2002, like før lånet var utbetalt”.
Et første problem er at reglene om pant i driftstilbehør ble endret med virkning fra 1. juli 2001 da man gikk bort fra kravet om gjennomgående pant hvor rettsvern ble oppnådd ved tinglysning i grunnboken. Den tilgjengelige litteratur i panteretten er eldre enn de nye reglene, og det må vel antas at noen kandidater ikke er kjent med lovendringen og betydningen av den. Selv om dette ikke er behandlet i litteraturen er det halvannet år siden endringen ble gjennomført og det er fokusert på dette i undervisningen. Kandidater som ikke er oppdatert med hensyn til gjeldende rett bør trekkes for det.
Et annet og langt mer komplisert forhold er knyttet til rettsvernsakten og ordlyden i panteloven § 3-6. Som nevnt er faktum noe tynt med hensyn til etableringen av panteretten, og det er ikke eksplisitt angitt hvorvidt panteretten en tinglyst på Mumrik AS sitt blad i registeret. Jeg har tatt opp med eksamensformannen om faktum skal endres dit hen at det presiseres at det eksplisitt fremgår at det er på Mumrik AS sitt blad i løsøreregisteret at panteretten er tinglyst. Formannen er imidlertid av den oppfatning at det ut fra anførslene i faktum er tilstrekkelig klart at det er på Mumrik AS sitt blad og ikke Kirkerud Utstyr AS sitt blad at panteretten er tinglyst.
Årsaken til at jeg bruker noe tid på dette er at mye tyder på at det har sneket seg inn en ”feil” i pantelovens § 3-6 vedrørende rettsvernsakten for drifttilbehørspant. Etter bestemmelsens ordlyd er det et rettsvernsvilkår at panteretten tinglyses på ”eierens” blad i registeret.
I normaltilfellene hvor pantsetter og eier er samme person er dette uproblematisk. Det blir verre når situasjonen er slik som i dette tilfellet, dvs at pantsetter ikke er eier men bare har en (overførbar) bruksrett til panteobjektet.
Hvis det legges til grunn at panteretten er tinglyst på Mumrik AS sitt blad i registeret, og ikke eieren blir problemet først forholdet til § 3-6. Når den ikke er tinglyst på eierens blad skulle konsekvensen være at panteretten ikke har oppnådd rettsvern. Dette er ikke problematisert i faktum og det skyldes vel at oppgaveforfatteren ikke har vært klar over anomalien i lovteksten.
Spørsmålet er om man kan ta loven helt på ordet når den oppstiller en rettsvernsregel som krever tinglysning på eierens blad. En slik rettsvernsakt vil ikke gi noen mening i et tilfelle som dette. Panthaver vil ikke ha vern mot andre rettstiftelser i tingsinnbegrepet, og tinglysningen vil ikke ha noen publisitetseffekt/notoritetseffekt. Det vil ikke være mulig for pantsetters kreditorer og kontraktsparter å gjøre seg kjent med den etablerte panterett, all den tid løsøreregisteret ikke er et realregister.
Forarbeidene til bestemmelsen gir dessverre liten veiledning med hensyn til hvordan den skal forstås. I Ot.prop. 26 1998/99 følger departementet opp forslaget fra NOU 1993 nr. 16 og foreslår at man skal opprettholde ordningen med at rettsvern oppnås ved tinglysning på eiendommens grunnboksblad, dvs videreføring av kravet om gjennomgående pant. I innstillingen til Odelstinget (Inst. O nr 77 1998/99) går komiteen inn for å endre loven og åpne for at rettsvern etableres ved tinglysning i løsøreregisteret. Proposisjonen ble sendt tilbake til departementet for ytterligere utredning, og i Ot. prop. 27 2000/2001 ble saken fremmet på ny med det forslag som nå er inntatt i henholdsvis § 3-4 og § 3-6. Problemet er imidlertid at man ikke knytter noen kommentarer til utformingen av § 2-6 og begrepet ”eieren”. Dette gjøres heller ikke i innstillingen til odelstinget (Inst. O. Nr. 71 2000/2001). Det fremgår imidlertid rimelig klart av så vel odelstingsproposisjonen som innstillingen til Odelstinget at lovgiver har tenkt på normalsituasjonen, dvs de tilfeller hvor pantsetter og eier er samme subjekt.
Det må etter min oppfatning være rimelig klart at lovgiver ikke
har ment at panteretten i tilfeller som her skal tinglyses hos andre enn pantsetter,
og det må være fullt forsvarlig – og sannsynligvis riktig
– å tolke loven innskrenkende i de tilfeller hvor panteretten ikke
omfatter eiendomsretten men bare en bruksrett.
Jeg er redd imidlertid redd for at kandidatene som legger til grunn at panteretten
er tinglyst på Mumrik AS sitt grunnboksblad fort vil slå fast at
bankens panterett ikke har rettsvern. Et problem i denne sammenheng er selvsagt
at ingen har påberopt manglende rettsvern. Det er vanskelig å gi
trekk for de kandidater som legger til grunn at rettsvern ikke er etablert slik
lovteksten er utformet. De kandidater som derimot klarer å si noe fornuftig
om dette forholdsvis kompliserte temaet bør derimot få god uttelling.
Selv om jeg i veiledningen har brukt mye spalteplass på dette temaet,
må det være klart at spørsmålet er relativt komplisert,
og også perifert. Det er derfor ikke slik at sensorene skal vektlegge
mangler med hensyn til dette stor vekt ved karakterfastsettelsen. Det er mer
at vi må være oppmerksom på at bestemmelsens ordlyd kan forvirre
selv de svært gode kandidater.
Hvis kandidatene i motsetning til meg – og også eksamensformannen
– legger til grunn at panteretten er tinglyst på eieren og ikke
Mumrik AS blir situasjonen en annen. Etter min oppfatning er det ikke grunnlag
for en slik slutning men som tidligere nevnt er faktum litt tynt her. En slik
forståelse av faktum vil medføre at det foreligger et tilfelle
av tredjemannspant, og også at banken får medhold i sin prinsipale
anførsel om at de har panterett i eiendomsretten til maskinen. Basert
på partenes argumentasjon er det imidlertid mye som tyder på at
ikke engang panthaver selv mener at det er etablert et slikt tredjemannspant,
jf argumentasjonen om god tro.
Som nevnt ovenfor legger jeg i det videre til grunn at panteretten er tinglyst på Mumrik AS sitt blad i registeret, og også at § 3-6 må tolkes innskrenkende slik at det er tilstrekkelig med tinglysning på pantsetters blad i registeret.
Det neste spørsmålet er da hva som eventuelt kan danne grunnlag for anførselen om at det er etablert panterett i eiendomsretten. Det er flere ulike grunnlag som eventuelt kan drøftes her, men etter min oppfatning er det rimelig klart at anførselen ikke kan føre frem.
1.1 a Selskapsrettslig gjennomskjæring
Det som kan drøftes – og som faktum kanskje inviterer
til – er om man på grunn av den sammenfallende eierstrukturen i
de to involverte selskap kan se bort fra at det er tale om forskjellige rettssubjekt,
dvs en form for selskapsrettslig gjennomskjæring/identifikasjon slik at
banken får panterett i eiendomsretten selv om pantsetter bare har en bruksrett..
Dette er et spørsmål som ligger ganske langt utenfor ”pensum” på tredje avdeling. Om det prinsipielt kan skje en slik gjennomskjæring eller liknende, og i så fall hva som er de nærmere vilkår for dette er vel også et meget komplekst tema. Basert på faktum er det vel heller egentlig ikke noe å bygge en slik drøftelse på. Den eneste opplysning som er gitt er at Kirkerud er eneeier og enestyre, og at hun deltar i forbindelse med etableringen av panteretten. Dette kan uansett ikke være tilstrekkelig til å se bort fra selskapsformen. Jeg finner det ikke hensiktsmessig å gå nærmere inn på dette spørsmålet her. Jeg for eventuelt gå grundigere til verks i den endelige veiledning hvis mange kandidatene velger å behandle spørsmålet.
1.1 b Godtroerverv
Banken anfører at de trodde utstyret var eid av Mumrik AS og
at det alene skal danne grunnlag for at det er etablert en lovlig panterett
i objektet.
Slik som argumentasjonen til banken er bygget opp må dette forstås som en anførsel om at de skal ha etablert panteretten ved et ekstinktivt godtroerverv.
Det er ingenting i veien for å etablere panterett i løsøre ved et godtroerverv, jf godtroervervsloven § 1 første ledd. Imidlertid forutsetter de ulike lovhjemler for godtroerverv av løsøre og begrensede retter i disse en besittelsesberøvelse og det er jo ikke skjedd i vårt tilfelle da det er tale om et underpant.
Man skal vel heller ikke se bort fra at noen kandidater vil søke å hjemle et ekstinktivt godtroerverv i tinglysningsloven i et tilfelle som dette. I henhold til tinglysningsloven § 34 skal blant annet tinglysningsloven § 27 få tilsvarende anvendelse ved tinglysning i løsøreregisteret. Det er nok helt på det rene at bestemmelsen ikke innbærer at ekstinksjonsspørsmålene knyttet til rettigheter i løsøre skal løses med hjemmel i disse bestemmelser, men slik loven er utformet kan dette skape tvil hos kandidatene. Jeg tror få kandidater vil se dette poenget, og vil derfor avvente til den endelige veiledning før jeg eventuelt går nærmere inn på spørsmålet.
Skal kandidatene komme noen vei med dette må det eventuelt bli tale om godtroerverv på ulovfestet grunnlag. At godtroerverv prinsipielt kan skje på ulovfestet grunnlag også i forhold til rettigheter i løsøreobjekter er neppe tvilsomt. De høyesterettsavgjørelser vi har om emnet er riktignok knyttet til fast eiendom, men de er generelt utformet. Videre kan det hevdes at godtroloven § 4 nr 3 inneholder en henvisning nettopp til ekstinksjon på ulovfestet grunnlag, jf Lilleholt; Godtruerverv og Kreditorvern side 126.
Det er også en del momenter i faktum som med hell kan anvendes i en slik drøftelse.
Selv om det er rom for ekstinktive godtroerverv i konkrete enkelttilfeller hvor man mangler hjemmel, må det uansett oppstilles visse grunnvilkår for at dette skal skje. I teorien er det gjerne hevdet at godtroerverv bare er aktuelt i de tilfeller der hvor de allmenne ekstinksjonsvilkår er innfridd. Kandidatene må derfor etter min oppfatning inn på alle de generelle grunnvilkår for ekstinksjon på lovfestet område.
Så langt det gjelder kravet til ervervets art er det ingen problem. Dette er et omsetningserverv som ligger i kjernen for de lovfestede ekstinksjonshjemler.
Om banken var i aktsom god tro med hensyn til de rette eierforhold er mer tvilsomt. Riktignok var de på stedet på befaring, og intet ved dette tydet på at utstyret var eid av andre. På den annen side ville ett enkelt spørsmål løst problemet. Hvor grundig en finansinstitusjon må gå til verks i et tilfelle som dette er det vel delte oppfatninger om.
Videre er det mye som tyder på at Mumrik AS fremsto som legitimert som eier all den tid de hadde rådigheten over maskinene, men i utgangspunktet er det et krav til sammenheng mellom den gode tro og avhenders legitimasjon. Det heter gjerne at den gode tro må bygge på legitimasjonen. Det er etter faktum ikke gjort noen særskilt kontroll av grunnlaget for Mumriks tilsynelatende legitimasjon.
Et særskilt spørsmål vil videre være om tinglysning er en tilstrekkelig sikringsakt, når de lovfestede regler forutsetter besittelsesberøvelse.
Selv om ovennevnte grunnvilkår skulle være innfridd er ikke det nødvendigvis tilstrekkelig. Man må til en viss grad respektere lovgivers valg med hensyn til hvor langt ekstinksjonsadgangen skal gå. Det innebærer at man i rettspraksis – og kanskje særlig juridisk teori – har oppstilt et tilleggskrav om det må foreligge særskilte eller sterke grunner for å tillate ekstinksjon. Det som kan tale for å tillate ekstinksjon her må da være Kirkeruds opptreden. Det kan nok anføres at hun burde ha presisert for panthaver at det ikke var Mumrik AS som eide maskinene, særlig fordi hun selv var eneeier også av det selskap som var eier. Vi får se hva kandidatene får ut av dette.
1.1 c Tredjemannspant
I den utstrekning at kandidatene legger til grunn at Marte opptråde
på vegne av Kirkerud Eiendom i forbindelse med etableringen av panteretten
og at den også ble tinglyst på dette selskapets blad i registeret
er svaret opplagt. Da er det tale om et tredjemannspant og banken har panterett
i eiendomsretten. Etter min oppfatning gir imidlertid ikke faktum holdepunkter
for en slik løsning.
Hvis man legger til grunn at panteretten er tinglyst hos Mumrik AS er det ikke grunnlag for å etablere panterett i eiendomsretten ut fra slike betraktninger som nevnt ovenfor.
1.1 d ”Avtale”
Overraskende mange kandidater prøver å løse konflikten på
basis av en tolkning av avtalen. De legger stort sett til grunn at panthaver
trodde han fikk pant i eiendomsretten om at siden pantsetter måtte forstå
det så er det etablert pant i eiendomsretten. Kandidatene overser –
eller forstår ikke betydningen av – at det er et annet subjekt som
er eier. Dette er etter min mening en usedvanlig grov bommert, som bør
tillegges stor vekt i normaltilfellene.
1.2.1 Kan panteretten i leieretten overføres
Forutsetningen for denne drøftelsen er at Banken ikke får
medhold i sitt krav på panterett i eiendomsretten til maskinene.
I henhold til pantel. § 3-4 tredje ledd annet alternativ kan man oppnå
panterett i begrensede retter under forutsetning av at retten er ”overførbar”.
Det innebærer at panteretten i leieretten ikke vil være gyldig hvis
man ikke legger til grunn at retten var overførbar i dette tilfellet,
jf. pantel. § 1-2 nr. 2.
Utgangspunktet – som partene også er enige om – er at totale
bruksretter ikke kan overføres til andre uten et særskilt rettsgrunnlag.
Spørsmålet er da om utleier kan ha opptrådt på en slik
måte at det kan tolkes som et samtykke til overføring av retten.
I så fall er panteretten gyldig og den kan gjøres gjeldende overfor
utleier, da slik at den treårige leierett kan overdras.
Hvis eier eksplisitt samtykker i at en begrenset rett kan pantsettes er det i teori og praksis lagt til grunn at samtykke til pantsettelse også innebærer et samtykke til overføring av retten ved en senere realisasjon. I forhold til løsøre er det ikke noen eksplisitte regler om at slikt samtykke skal innhentes og etter faktum er et eksplisitt samtykke ikke gitt verken til pantsettelse eller overdragelse.
Slik jeg ser det er det to ulike forhold som kan danne grunnlag for en anførsel om at retten er overførbar i dette tilfellet.
(i) Etter leieavtalen er leien for tre år forskuddsbetalt i sin helhet. I den utstrekning man ikke tillater overføring av retten ved konkurs eller andre driftsendringer vil utleier få en tilfeldig fordel hvis man ikke legger til grunn at retten er overførbar. Dette vil imidlertid være et lite vektig argument i den utstrekning man legger til grunn at vederlaget for den tid utstyret ikke nyttes skal tilbakeføres. Det er imidlertid ikke holdepunkter i faktum for å hevde at slik tilbakeføring eventuelt skal finne sted.
(ii) Den andre forhold som kan trekke i retning av at retten er overførbar er knyttet til Marte Kirkeruds mange roller i saken Når panteretten ble etablert forutsetter det medvirkning fra Marte Kirkerud i egenskal av å være enestyre i Mumrik AS. Når hun ved etableringen av panteretten ikke gjør gjeldende at leieretten er uoverførbar, kan dette lett forstås som et implisitt samtykke til pantsettelse – og senere overføring – av bruksretten. Det vil vel lettere kunne argumenteres for en ”identifikasjon” i dette tilfellet enn i forhold til drøftelsen ovenfor hvor det var spørsmål om etablering av panterett i eiendomsretten.
Så langt det gjelder spørsmålet om hvorvidt retten er overførbar eller ikke bør kandidatene få til akseptable drøftelser på all den tid faktum gir en del argument. De fleste kandidatene har klart dette spørsmålet bedre enn det forrige, men også her er det mange svake drøftelser.
Tvist 2 Storesand Bank – Kirkerud hus AS
2.1 Er det rettslig grunnlag for å kreve leie av Banken
Det fremgår av faktum at boet abandonerte drifttilbehøret
og varelageret en uke etter boåpningen. Det legges til grunn at det er
tale om opphevelse av beslaget etter § 117a. Abandoneringen innebærer
at boet ikke lenger må dekke leien som en masseforpliktelse, jf dekn.l.
§ 7-10 annet ledd.
Vesentlige deler av aktivaene i boet er uomtvistet pantsatt til fordel for banken, men for produksjonsmaskinene er det tvist om panteretten. Problemet for kandidatene vil her være å finne et rettslig grunnlag for en betalingsplikt. Umiddelbart ser to grunnlag som bør tas opp.
(i) Kandidatene bør knytte noen merknader til spørsmålet om avtalerettslige forpliktelser. Det er imidlertid helt på det rene at det ikke er etablert noen leieavtale mellom Banken og huseier, og det kan ikke legges til grunn at banken er avtalerettslig forpliktet til å betale. Det er ingen hjemmel for at banken forpliktes av den leieavtale som er inngått mellom Mumrik AS og utleier.
(ii) Det andre grunnlaget er mer rendyrkede tingsrettslige vederlagbetraktninger. Det er helt på det rene at Banken har benyttet lokalene ved at utstyret oppbevares der. Videre er det på det rene at en slik bruk i normaltilfellene vil være en bruksrett som betinger et vederlag. I den utstrekning man ikke oppstiller en betalingsplikt vil banken ha skaffet seg en tilfeldig fordel. Man kan her tenke seg at kandidatene resonnerer på samme måte som Høyesterett gjorde i den sk. Trollheimen-dommen Rt. 1981 side 1215 hvor førstvoterende uttaler; ”Utgangspunktet må være at den som bruker en annens eiendom med kjennskap til at han ikke har rett til det, må betale vederlag for bruken”. Dette trekker definitivt i retning av at banken – som bruker – er forpliktet til å betale vederlag. Så langt det gjelder omfanget av vederlaget skal det i alminnelighet settes til det tap eier har lidt, dvs tapte netto leieinntekter. Dette må imidlertid modifiseres noe i denne saken jf. nedenfor i pkt. 2.2.
Et annet rettsgrunnlag for utleiers vederlagskrav kan være lov om hendelege eiendomshøve § 15. Bruk av bestemmelsen forutsetter at banken hadde besittelsen. Etter faktum hadde de ikke nøkler men det er neppe avgjørende. Bestemmelsen gir litt mer klare skjæringsregler for brukers ansvar om omfanget av erstatningsplikten.
Disse spørsmål er ikke veldig sentrale i tredjeavdelingspensumet, og jeg går ikke nærmere inn på det her. I den utstrekning det blir mye fokus på dette i besvarelsene vil utdype ovennevnte i den endelige veiledning.
Svært få kandidater har fått til noe meningsfullt på denne drøftelsen. Det store flertall legger til grunn at banken på en eller annen måte er blitt avtalerettslig forpliktet overfor huseier. Noen bruker også reglene i dekningsloven kapittel 9 analogisk.
Medvirkning
Forutsetningen for drøftelsen er at Kirkerud Hus AS får medhold i krav på leie/vederlag, og spørsmålet er hvilken betydning det skal tillegges at et annet subjekt – Kirkerud Utstyr AS – har opptrådt på en slik måte at det har forsinket fristillingen av lokalet. Det er ikke nødvendig å reise dette som en egen drøftelse da temaet også kan dras direkte inn i drøftelsen av om banken har en betalingsplikt.
I normaltilfeller kan man neppe anføre at andre subjekters opptreden skal tillegges betydning i et tilfelle som dette. Her som tidligere må det imidlertid kunne vurderes om den nære sammenheng mellom de tre selskap skal tillegges betydning i saken. Så langt det gjelder innholdet i en slik drøftelse vises det til gjennomgangen ovenfor i del I.
Selv om man legger til grunn at Kirkerud Utstyr AS sitt forhold skal tillegges vekt i denne sammenheng, vil det bare ha begrenset betydning. Det fremgår av faktum at heller ikke de øvrige deler av pantet er fjernet, da banken mente at et samlet salg ville gi et bedre realisasjonsvederlag. Etter min oppfatning må dette innebære at banken uansett blir ansvarlig, da de har tatt et bevisst valg. Man har unnlatt en separat realisasjon for å øke bankens realisasjonsvederlag. Dette valget har medført at Utleier ikke har fått fristilt lokalet. Dette er en disposisjon som banken bør ta de økonomiske konsekvensene av.
Hvis man legger til grunn at banken har en betalingsplikt kan imidlertid Kirkerud
Utstyr AS sitt forhold også komme inn i forhold til erstatningen. I forhold
til utleier er de to ulike subjekt som har forvansket fristillingen av lokalene,
og litt avhengig av konklusjonen med hensyn til bankens panterett må man
kunne legge til grunn at begge selskapene er ansvarlig overfor utleier. Her
kan det f. eks bli spørsmål om ansvarets omfang og om det er tale
om et solidarisk eller proratarisk ansvar. Det er vel neppe tvilsomt at det
vil være et solidaransvar her jf de alminnelige erstatningsregler i Skl
§ 5-3. Også dette tema er perifert i forhold til tredje avdeling
og jeg lar det ligge her.
Tvist 3: Storesand Bank – Trå Trading AS
3.1 Kan salgspant gyldig avtales
Etter faktum er det angitt at objektet for salgspanteretten er ti esker
spesialtråd som skulle nyttes til å sy sammen hattene med. Det er
med andre ord et objekt som blir en del av det ferdige produkt.
Det sentrale spørsmål vil være om det lovlig kan avtales salgspanterett i dette. Det er helt på det rene at det er tale om et løsøreobjekt som i prinsippet kan beheftes med salgspant, jf § 3-15 første ledd. Det som imidlertid er tema er om tråden omfattes av § 3-15 annet ledd.
Etter lovendringen i 1999 utvidet man forbudet mot salgspant i § 3-15 da man tok bort hjemmelen for pantsettelse av aktiva beregnet for videresalg i inkorporerings og bearbeidelsestilfellene. Nå er det oppstilt et ubetinget forbud mot pant i gjenstander som kjøperen har rett til å selge videre før de er betalt.
Slik faktum er bygget opp må man vel legge til grunn at pantsetter har rett til å selge hattene videre før tråden er betalt og man ligger innenfor forbudet i § 3-15. Spørsmålet er imidlertid om forbudet mot salgspant også omfatter denne type objekter som inngår i det ferdige produkt. Den sentrale sondring her er mellom omsetningsaktiva og forbruksaktiva i virksomheten. I den utstrekning tråden regnes som et aktiva som forbrukes i produksjonsprosessen er det i utgangspunktet fri adgang til pantsettelse da det ikke videreselges. Hvis man derimot regner tråden som et omsetningsaktiva, dvs en del av det ferdige produkt skal det videreselges og panteretten rammes av forbudsregelen.
Når et aktiva skal regnes som forbruks eller omsetningsaktiva kan ofte være vanskelig å avgjøre. Videre er denne sondringen ikke lett å lese ut fra lovteksten, og er også i liten grad omtalt i litteraturen. I forarbeidene til endringene som i 1999 og 2001 er sondringen nevnt, men vi kan neppe forvente mye av dette fra kandidatenes side.
De aller fleste kandidater er kjent med lovendringen, og får også til meningsfylte drøftelser av de spørsmål som reiser. Det var egentlig litt overraskende all den tid dette kanskje er ett av de mer komplekse spørsmål oppgaven reiser.
Del II
Denne delen av oppgaven reiser i det alt vesentligste spørsmål av generell avtalerettslig karakter. Tvisten i del II er mellom Boet og Peder Aas
Boet krever at Peder Åas må inngi oppgjør for 100 hatter med fradrag for realisasjonsvederlaget som er satt til ”en tidel”.
Kandidatene bør vel først slå fast at dekn.l. § 2-2 og kapittel 7 gir hjemmel for at boet kan tre inn i den aktuelle avtale, slik at personskiftet i seg selv ikke representerer noe problem. Det sentrale må være om det finnes grunnlag for å hevde at Peder ikke er bundet overfor Mumrik AS/ Konkursboet. Det er flere forhold som kan drøftes her.
1.1 Er det inngått bindende avtale
Peders prinsipale innsigelse er at han ikke ville ha bestilt hattene
hvis han kjente til at det var billigere hatter å få. Slik han formulerer
det kan dette forstås dit hen at han i utgangspunktet aksepterer at det
er inngått en avtale men at han hadde rett til å gå fra denne.
Man må like fullt tillate – og kanskje forvente – at kandidatene
knytter enkelte kommentarer til spørsmålet om avtalebundethet.
Etter faktum bekreftet Marte Kirkerud at hun skulle sende Peder 100 hatter uken etter telefonsamtalen. Med hensyn til det nærmere innhold i samtalen er faktum noe skrint, men det er vel neppe tvilsomt at det i henhold til alminnelige avtalerettsalige grunnprinsipp er inngått en bindende avtale om kjøp av 100 hatter.
Det sentrale spørsmål må være om det finnes noe avtalerettslig
grunnlag for å ”trekke seg” fra handelen. Det kan tenkes flere
rettslige grunnlag.
1..1.1. Kan avtalen settes til side som ugyldig
Spørsmålet her må vel helst være om hvorvidt
selgers manglende opplysninger om at hattene kunne kjøpes andre steder
for en tredjedel av prisen kan lede til ugyldighet etter avtalelovens §
33. Jeg synes det er svært vanskelig å finne gode argumenter for
dette slik faktum er bygget opp, og avventer den endelige veiledning før
jeg eventuelt skriver mer utdypende om dette,
1.1.2 Er det adgang til revisjon etter avtalelovens § 36 eventuelt
pristiltaksloven § 2
I den utstrekning dette tas opp vil stort sett de samme momenter som
anføres i forhold til § 33 kunne nyttes også her. Problemet
er vel her som ellers at den eneste innsigelse man kan tenke seg er det faktum
at det fantes billigere hatter andre steder.
1.1.3 Er det adgang til avbestilling.
Det fremgår av faktum at Kirkerud oppfattet telefonen fra Peder
som en avbestilling og protesterte på den.
Skal man kunne avbestille en ytelse forutsetter det en særlig hjemmel. I forbrukerkjøpsloven (lov av 21. juni 2002 nr 34) er det gitt hjemmel for avbestilling. Dette er imidlertid uten relevans for vår sak, da loven ikke kommer til anvendelse her, jf § 1. Peder opptrer ikke i egenskap av forbruker i dette tilfellet. Dette er heller ikke å regne som et tilvirkningskjøp etter reglene i kjøpsloven, på tross av at mange kandidater synes å legge det til grunn. Det er neppe tvilsomt at Peder ikke hadde rett til å kansellere, men spørsmålet kan være om det faktum at Mumrik AS unnlot å sende varene og heller ikke varslet Peder om at de ville gjøre krav gjeldende forhindrer at boet kan forfølge kravet. Hvis det legges til grunn at Mumrik AS de facto har akseptert at Mumrik AS kunne trekke seg fra handelen uten at det ble gjort gjeldende ansvar vil dette også binde boet. Spørsmålet må i så fall være om disposisjonen (den dispositive passivitetet) er omstøtelig. Også dette er så vidt perifert at jeg velger å la det ligge i denne omgang.
Svært få kandidater får til noe om de spørsmål som reises i del II, og det tyder på at kunnskapen om alminnelig avtalerett ikke har blitt bedre som følge av de ulike reformene som er gjennomført på studiet de senere år. Det blir stort sett mye løsprat om hvorvidt Peder er å regne som forbruker, og ut over det er det heller tynt.
1.2 Betydningen av konkursen
Peder hevder at selskapet kunne solgt hattene til full pris hvis man
tenker konkursen borte, og at ”konkursen ikke skulle gå ut over
han”. Anførselen er ikke helt klar, men må vel forstås
dit hen at han mener det eventuelle tapet ikke skyldes kontraktsbruddet fra
hans side, men den sviktende generelle likviditet hos Mumrik AS.
Resonnementet er ikke holdbart av flere grunner. For det første er det jo slik at hvis virksomheten hadde blitt videreført ville selskapet like fullt ha lidt et tap i omsetning ved en rettstridig kansellering. Man ville selge 100 hatter mindre som følge av at kontrakten med Peder ikke ble gjennomført.
Selv om man ser bort fra ovennevnte komplikasjon har jeg store vansker med å se at innsigelsen kan føre frem. Riktignok har man krav om adekvat og påregnelig tap i flere sammenhenger, og videre er det noenlunde sikker rett at sviktende solvens ikke er påregnelig som følge av mislighold da det blir en for avledet følge. Dette har imidlertid ikke betydning i denne relasjonen da det bare er tale om erstatning som et substitutt for riktig oppfyllelse.
Jeg synes at del II er utfordrende rent oppgaveteknisk fordi de krav Peder fremsetter er så vidt klart utholdbare. Det vil nok bli vanskelig å få til balanserte og forstandige drøftelser.
III Vurdering
Så langt det gjelder spørsmålet om den nærmere
bedømming er det ikke tvilsomt at oppgaven har falt kandidatene vanskeligere
enn hva jeg hadde ventet når jeg skrev den foreløpige veiledning.
Det er ikke lett å si noe særlig presist om hva som skal til for å få laud, all den tid svakheter på ett område kan veies opp av fremstillingen av andre spørsmål. Jeg synes nok at man må kreve at kandidatene – i tillegg til å ha funnet hovedproblemstillingene oppgaven reiser, må klare å få frem noe forstandig om både pant i eiendomsrett og pant i leierett i del 1 for at denne skal kunne bli laudabel. I del II må det kreves at kandidatene behersker avtalerettslgie spørsmål og klarer å få frem noe om både en eventuell avbestilling og revisjon for at man skal få laud.
Så langt det gjelder den nedre grense er det – slik besvarelsene ser ut – vanskelig å stille særlige strenge krav for at kandidatene skal passere. Svært mange kandidater overser poenget med spørsmålet om pant i eiendomsretten, og det blir derfor vanskelig å kreve at dette skal være behandlet. Det samme gjelder spørsmålet om hvorvidt panteretten er overførbar. De øvrige problemstillinger må for at man skal passere i hvert fall være forstått.
|
Sist oppdatert 17.01.2003 av BMT Kommentarer til denne siden. |