UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Tredje avdeling jus
Vårsemesteret 1997
Praktisk oppgave

Praktikum - våren 1997

Del I
Del II
Del III

Dette er utkast nr. 2 av sensorveiledningen som er skrevet etter at jeg har rettet en del besvarelser og har fått tilbakemelding fra gjennomgående sensorer og forfatteren av oppgaven.

DEL I

Tvisten Peder Ås - Lars Holm

Peder krever lånet tilbakebetalt på det grunnlag at låneavtalen er ugyldig. Lars erkjenner at Peder har rett til det. Men Lars krever i tillegg renter av lånet frå den dag lånet ble utbetalt. Dette bestrider Lars.
    I avtalen mellom partene har ikke Peder betinget seg renter, men evt. avkastning og verdiøkning på Lars’ andel i det bilfirmaet han etter avtalen skulle bli medeier i.

Når en avtale er ugyldig, og ugyldigheten påberopes, skal hver av partene levere tilbake det de har mottatt. Så langt må Peder nøye seg med å få tilbakebetalt lånet, og uten rentetillegg.
    Men dersom det i tillegg til restitusjonsgrunnen også foreligger et ansvarsgrunnlag i forholdet mellom partene, vil den ansvarlige av partene være forpliktet til å holde den annen skadesløs. Et slikt ansvar er aktuelt for Lars i vår sak.
    Lars har fått lånet ved å forlede Peder (svik). Peder har derfor krav på å få dekket det tap han er påført ved å stole på at det var inngått en gyldig og virksom kontrakt (den negative kontraktsinteresse).

Lars må også være ansvarlig for at avtalen oppfylles (den positive kontraktsinteresse).

Problemet for Peder er at de ansvarsbetingende forhold hos Lars ikke har forårsaket noe tap hos Peder. Peder ville ha oppbevart sine sparepenger i en madrass dersom de ikke hadde blitt utlånt til Lars. Noen negativ kontraktsinteresse foreligger derfor ikke. Det samme er tilfellet for den positive kontraktsinteresse. Den næringsvirksomheten som Lars var ansatt i hadde blitt avviklet. Peder ville derfor ikke fått noen avkastning dersom pengene var blitt benyttet til det avtalte formål.

Det er derfor viktig å se at det rettslige utgangspunktet er at Peder ikke har krav på renter.

Likevel er det på det rene at det i norsk rett er utviklet regler på enkelte områder som i tilfelle av ugyldige avtaler gir den krenkede part noe mer enn restitusjon av den erlagte ytelse, selv om det ikke foreligger noe ansvarsgrunnlag. Det er slike regler Peder viser til når han påberoper seg kjøpsloven paragraf 65, 2. ledd, avtaleloven paragraf 36 og ulovfestede regler.

Det har vel vært hevdet i juridisk teori at annen økonomisk kompensasjon enn den som lar seg formulere som tapsdekning, krever en særskilt hjemmel. Det kan være hjemmel i avtale, lov eller sedvane. Slik hjemmel foreligger ikke for det foreliggende tilfellet. Det er en viktig del av besvarelsen å kunne si noe om det prinsipielle spørsmålet om krav på renter krever særskilt hjemmel. Dette er det skrevet mye om i Bergsåker, Pengekravsrett, særlig s.73-87.
    Deretter oppstår spørsmålet om en såpass positiv rettslig regel som kjøpsloven paragraf 65, 4. ledd skal få anvendelse utenfor kjøpsrettens område. Det bør kandidaten si noe om.
    Det må tas i betraktning at kjøpsloven paragraf 65, 2. ledd, som forplikter selgeren til å betale misligholdsrenter av kjøpesummen når kjøpet heves, har sitt motstykke i at kjøperen må betale avkastning av tingen og vederlag for den bruksnytte han har hatt av den. Slike hensyn gjør seg ikke gjeldende i forholdet mellom Peder og Lars. Det kan derfor hevdes at kjøpsloven paragraf 65, 2 . ledd heller ikke egner seg for analogisk anvendelse i dette tilfellet.

Dette er den rente Lars måtte ha betalt dersom han ikke hadde fått lånet fra Peder. Det er altså det som Lars har spart ved å få lånet, eller den berikelse han har fått ved lånet.
    Spørsmålet er om det følger av ulovfestede regler at en kontraktspart må gi fra seg til sin medkontrahent den berikelse han har hatt ved en ugyldig avtale, selv om en slik berikelse ikke korresponderer med et tilsvarende tap hos medkontrahenten.
    For dette spørsmålet gjelder det som ovenfor er nevnt om anvendelse av kjøpsloven paragraf 65, nemlig at det kan hevdes at det kreves særskilt hjemmel for å anvende berikelsessynspunktet. Ved kontraktsmislighold synes berikelsesreglene å spille en tilbaketrukket rolle, se Krüger, Kontraktsrett s. 817-18, men det er ikke ukjent fra rettspraksis at en kontraktspart må avgi sin berikelse som alternativ til tapsdekning, se igjen Krüger s. 782 n.8.
    Dette er særlig nedfelt i Trollheimen-dommen i Rt. 1981 s. 1215 (særlig s. 1227), hvor det bl.a. heter at "utgangspunktet må være at den som bruker en annens eiendom med kjennskap til at han ikke har rett til det, må betale vederlag for bruken", og hvor det heter at "et vederlag for den rettsstridige bruk må kunne tilkjennes uavhengig av om eieren er blitt påført noe tap, og da også uavhengig av størrelsen av det tap som måtte være blitt påført" .

Det er mulig at avtaleloven paragraf 36 gir grunnlag for å tilkjenne Peder alminnelig utlånsrente. Etter paragraf 36 kan en avtale endres. Det må også innebære at den kan bygges ut med oppgjørsregler for det tilfellet at avtalen er ugyldig.
    I alle fall forutsetter lovmotivene at dommeren kan avgjøre hvor vidt det skal svares full eller bare delvis kompensasjon når oppfyllelsen ikke lar seg restituere, herunder også om restitusjonsplikten skal begrenses til den restitusjonspliktiges berikelse.
    Vår sak omhandler et annet spørsmål, nemlig om den annen parts berikelse vil være et alternativ når den krenkede part ikke er påført noe tap. Men i prinsippet skulle paragraf 36 være like anvendelig i et slikt tilfelle. Dertil gir paragraf 36 anvisning på en rimelighetsvurdering. Konkret rimelighet kan i dette tilfellet tilsi at Peder tilkjennes alminnelig utlånsrente.
    Peder påberoper seg avtalen som grunnlag for å bli tilkjent alminnelig utlånsrente. Det kan være vanskelig å se hva som kan utledes av avtalen for så vidt. Avtalen regulerer jo ikke de spørsmål som oppstår når avtalen er ugyldig. Muligens kan avtalen likevel bygge på forutsetninger om oppgjørsregler om hva som da bør gjelde, men umiddelbart er det vanskelig å se hva disse forutsetningene vil gå ut på.
    En kan kanskje se det slik at Peder må kunne bygge på det avtalen måtte bestemme om vederlag for kreditten, selv om han påstår lånet er ugyldig. Peder krever renter med tilbakevirkende kraft, altså renter for lånet i den perioden avtalen varte. Avtalens bestemmelse om deling av avkastningen viser at Peder ikke så for seg vederlagsfri kreditt. Når en tar i betraktning den illojale opptreden fra Lars’ side og hans berikelse, kan det være grunnlag for å innfortolke en renteforutsetning i avtalen, se Rt . 1980 s. 1524 og Bergsåker s. 77-78 og s. 81.

Det gjelder her spørsmålet innenfor emnene kontraktsrett og pengekrav. Etter eksamenskravene skal kandidatene ha grundig kjennskap til bl.a. kontraktsavvikling og mislighold, tilsidesettelse, lemping og kontraktsrevisjon og dertil grundige kjennskap til reglene om pengekrav og forholdet mellom debitor og kreditor. Men de spesielle spørsmål som oppgaven reiser har ikke fått noen samlet fremstilling i pensum. Særlig i Bergsåker s. 73-84 er det skrevet mye om spørsmålet om krav på renter krever særskilt hjemmel.

Nettopp fordi de spørsmål som oppgaven reiser ikke har fått en samlet fremstilling i pensum, stiller den visse krav til kandidatene, og besvarelsene må bedømmes ut fra dette.
    Det er viktig at kandidatene får frem at Peder ikke vil kunne kreve renter ut fra resonnement om erstatning for påført tap. Kandidatene må se at Peder altså krever noe mer enn tapsdekning.
    Kandidatene bør få noe ut av spørsmålet om krav på renter krever særskilt hjemmel, særlig på grunn av dekningen i pensum.
    Videre er det viktig at kandidatene finner frem til de særlige regler som kan begrunne rentekravet, selv om det ikke foreligger noe tap av renter eller ansvarsgrunnlag. Kjøpsloven paragraf 65 er nevnt. Det andre grunnlaget er berikelsesreglene. Det vil være et minus om kandidatene ikke forankrer kravet på alminnelig utlånsrente i bank i disse reglene. Endelig må kandidatene se at avtaleloven paragraf 36 evt. kan komme til anvendelse ved den type oppgjør ved ugyldige avtaler som vi har i dette tilfellet.

DEL II

Tvisten Satung - Kirkerud Finans

Satung har levert et parti datamaskiner til Ole Talstad i kommisjon. Ole håndpantsatte datamaskinene til Jan Ruud mot at Jan gav Ole et lån på kr. 200 000 og uten at Jan var klar over at pantet var varer i kommisjon. Datamaskinene ble overført videre til Kirkerud Finans, som etter anmodning fra Ole betalte Jans fordring.
    Satung satte frem krav om at Kirkerud Finans (heretter kalt Finans) tilbakeførte datamaskinene til Satung.
    Satung erkjente at eiendomsretten til maskinene var gått tapt derom Jan var i god tro ved håndpantsettelsen, jf. kommisjonsloven paragraf 54, 2. ledd. Men datamaskinene er jo bare overført som håndpant, også i forhold til Finans. Etter paragraf 54, 2. ledd er "forføyningen bindende overfor tredjemann" - altså betyr det at Jan/Finans bare erverver håndpanterett. Satung beholder altså sin eiendomsrett, men påheftet håndpanteretten. Slik jeg oppfatter oppgaven, er spørsmålet altså om Finans kan holde datamaskinene tilbake i kraft av håndpanteretten.

Satung anfører at Jan ikke var i aktsom god tro ved håndpantsettelsen ettersom han var kjent med at banken hadde betinget seg at pantsettelse ikke kunne skje uten bankens samtykke, og at Finans ikke fikk bedre rett enn Jan. Finans bestred dette, og hevdet at det måtte kunne påberope seg godtroerverv.
    |Etter vanlig lære er det slik at selv om løsøre omsettes flere ganger vil rette eier likevel kunne vindisere fra senere erververe av tingen, dersom tingen er frarøvet rette eier på en måte som ikke er gjenstand for ekstinksjon, f.eks. at tingen er stjålet.
    Det er annerledes når rette eiers innsigelse kan ekstinkveres. Det er tilfellet i saken her, j f . kommisjonsloven paragraf 54, 2. ledd. Selv om Jan ikke var i aktsom god tro (og derfor ikke erverver håndpanterett) vil Finans kunne ekstinkvere i forhold til Satung, se Lilleholdt, Godtruerverv og kreditorvern (1994) s. 155

Finans må derfor få medhold.

Oppgaven inviterer imidlertid til den oppfatning at betalingen fra Finans må betraktes som intervensjonsbetaling, slik at kravet er overført til Finans ved såkalt subrogasjon. Forarbeidene til godtroervervsloven tilsier at en slik overføring ikke kan betraktes som avhending etter lovens paragraf 1, slik at det heller ikke er rom for ekstinksjon i slike tilfeller, se Lilleholdt s. 128 og s. 129 note 15.

Dette blir et subsidiært spørsmål i forhold til løsningen under pkt. 1 ovenfor.

Jan var klar over pantsettelsesforbudet. For Jan måtte det derfor fortone seg slik at han måtte være forberedt på at han ikke fikk utøve panteretten. For så vidt kan det hevdes at Jan ikke har noe særlig sterkt krav på vern. Det kan også vises til at det er diskutert i relasjon til avtaleloven paragraf 33 om det vil stride mot redelighet å påberope seg et rettserverv som krenker tredjemanns rett.
    Det avgjørende er vel imidlertid lovens vilkår for ekstinksjon. Avhenderen (Ole) må være legitimert og erververen (Jan) må være i aktsom god tro. Spørsmålet er om hva som skal være gjenstand for den gode tro. Og det må nettopp være den rett det er tale om å ekstingvere. I dette tilfellet Satung's rett. At andre skulle ha rettigheter i tingen, er en annen sak. Slike rettigheter vil evt. fremdeles være i behold, og være påheftet tingen. Håndpantet tilhørte dessuten ikke Ole, og var derfor heller ikke omfattet av bankens pantsettelsesforbud. Når Jans onde tro på denne måten skyldes villfarelse, taler det mot at dette skal hindre Jans erverv.

Min konklusjon blir derfor at Jan erverver håndpanterett i datamaskinene.

Denne del av oppgaven faller inn under emnet tingsrett hvor kandidatene skal ha grundig kjennskap til bl.a. legitimasjon og rettsvern ved overføring av fast eiendom og vanlig løsøre. Det er spesielle og avgrensede spørsmål omkring vilkårene for ekstinksjon som tas opp, og de har ikke fått noen samlet fremstilling i pensum. Det nærmeste er den henvisning til Lilleholdt, Godtuerverv og kreditorvern som er nevnt ovenfor.

Selv om det er spesielle spørsmål som tas opp i oppgaven, er det likevel spørsmål som knytter seg til det sentrale spørsmålet om vilkårene for ekstinksjon - i dette tilfellet de vilkår som knytter seg til godtro-kravet. Kandidatene bør derfor kunne si noe fornuftig om dette, selv om de spesielle sidene ved godtro-kravet som melder seg her, ikke skulle være omhandlet i pensum.
    Spørsmålet om Finans kan påberope seg godtroerverv selv om Jan ikke var i god tro, er likevel omhandelt i pensum - jf. henvisningen til Lilleholdt ovenfor. Det er alt for få kandidater som får frem spørsmålet om Finans vil kunne få bedre rett enn Jan. Drøftelsen går direkte på godtroervervsloven paragraf 1, og uten.å klargjøre dette spørsmålet. Det må trekke ned. At det er meget få kandidater som ser spørsmålet om intervensjonsbetaling, må aksepteres.

DEL III

Tvisten programvareleverandøren - Oles konkursbo.

Før konkursen hadde Ole betalt gjeld til Programleverandøren og deretter (men før_ konkursen) fremmet krav mot leverandøren om erstatning på grunn av mangler ved en vareleveranse. Boet krevde omstøtelse av gjeldsinnfrielsen og betalingen av erstatningsbeløpet. Programleverandøren krevde å få motregne med en annen ubetalt leverandørhjelp.

Boet anfører prinsipalt at motregning er forhindret på grunn av dekningsloven paragraf 8-2, 1. ledd, 1. pkt. på grunn av at Programleverandøren hadde ervervet motkravet fra Factoring AS 14 dager før konkursåpningen.
    Til dette anfører Programleverandøren at motkravet hadde vært sikringscedert til Factoring, jf. panteloven paragraf 4-9. Factoring AS hadde erklært seg ubundet av avtalen om sikringscesjon fordi Programleverandøren ved avtaleinngåelsen hadde fortiet Ole's sviktende betalingsevne.

Spørsmålet er om motregning er avskåret etter paragraf 8-2, 1. ledd, 1. pkt. fordi Programleverandøren ikke har ervervet motkravet fra tredjemann, når situasjonen var at sikringssesjonen var ugyldig.
    Bakgrunnen for paragraf 8-2 er at motregningsadgangen i konkurs kan friste til misbruk ved å overføre, ved mistanke om at det vil bli åpnet konkurs i debitors bo, fordringer på debitor til den som står i gjeld til den samme. Derfor oppstiller paragraf 8-2 begrensninger i adgangen til å motregne men motkrav ervervet fra tredjemann.
    De hensyn som begrunner paragraf 8-2 gjør seg lite gjeldende ved den motregning som kreves i dette tilfellet. Programleverandøren var jo tidligere innehaver av motkravet. At det ble overført til Factoring skjedde selvsagt ikke med tanke på spekulasjon i forhold til en ventet konkurs hos Ole. Tilbakeføringen av kravet til programleverandøren har heller ikke karakter av slik spekulasjon. Factoring var ubundet av sikringscesjonen, og programleverandøren er "tvunget" til å ta kravet tilbake.
    Selv om motregning skulle være utelukket etter ordlyden i paragraf 8-2, 1. ledd taler mye for å fortolke bestemmelsen innskrenkende slik at motregning likevel aksepteres i et tilfelle som dette.

Spørsmålet er om omstøtelseskravet først erverves på boets hånd slik at vilkårene for motregning ikke er til stede etter paragraf 8-1, 1. ledd 1. pkt., se Andenæs, konkurs s. 314.
    Motregning overfor omstøtelseskravet kommer uansett i en annen stilling. Det følger av dekningsloven paragraf 5-11, 2. ledd at oppgjøret ved omstøtelse skal skje, når noen av partene krever det, ved at hver leverer tilbake det mottatte. Dersom kreditor får motregne overfor omstøtelseskravet med andre krav mot debitor (boet), innebærer det i realiteten en undergraving av omstøtelsesreglene. Kreditor får en dekning utover det som omstøtelsesreglene tilsikter. De beste grunner taler vel derfor for at motregning overfor omstøtelseskravet er utelukket.

Oppgaven faller inn under emnet gjeldforfølgningsrett hvor kandidatene skal ha grundig kjennskap til bl.a. reglene om omfanget av kreditorenes beslagsrett. Paragraf 8-2 er behandlet i Andenæs, Konkurs s. 320. Det spesielle spørsmålet om motregning ovenfor omstøtelseskravet har jeg ikke sett er behandlet i pensumlitteraturen.

For begge de spørsmål som oppstår i del III er det avgjørende at kandidatene tar utgangspunkt i formålet med dekningsloven paragraf 8‑2 og omstøtelsesreglene, og fortolker bestemmelsene og resonerer ut fra dette. De som makter det, vil kunne oppnå en god karakter, selv om det ikke skrives så mye. De kandidatene som ikke ser poengene vil måtte få dårlig uttelling når det gjelder karakteren.

*****

Oppgavens del I synes å reise de fleste spørsmål og være mest omfattende. Del III synes å være den mest oversiktlige og for så vidt lettest å besvare. Del II kommer i en mellomstilling.

Det er mulig av del I bør telle ca 45 %, del II ca 35 % og del III ca 20 %

Sist oppdatert 16. januar 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.