Sist oppdatert 17. desember 2001 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling
Det
vises til mitt utkast nr. 1 av 11.05.1999. På bakgrunn
av innspill som har har fått fra medsensorer, og på bakgrunn av det inntrykk
jeg selv har fått ved å ha retten en del besvarelser, gis herved den endelige
versjon av sensorveiledningen.
Del
I - oppgaveteksten
Tvisten
mellom konkursboet og banken.
Det
står her følgende to hovedspørsmål som det kan være hensiktsmessig å behandle i
følgende rekkefølge:
1. Spørsmålet om bankens krav på 22
mill. kr er dividendeberettiget.
Dette
spørsmålet omfatter to underspørsmål, nemlig om henholdsvis investeringslånet
på 20 mill. kr og kassakredittlånet på 2 mill. kr er dividendeberettiget.
Avgjørende
for spørsmålet om de nevnte lån er dividendeberettiget vil være om selskapet
Norwegian Kveite på konkursåpningstidspunktet var rettslig forpliktet overfor banken
i henhold til disse lån, jf dekningsloven § 6-1 (1). En slik forpliktelse
kan tenkes oppstå på to hovedgrunnlag. For det første at Ås var legitimert til
å to opp lånet på vegne av Norwegian Kveite. For det annet at Norwegian Kveite
uansett er forpliktet fordi selskapet har fått utbetalt lånene.
1.1.
Spørsmålet om Ås var legitimert
til å ta opp lånene.
Ås
kan være legitimert på to selvstendige grunnlag, nemlig som prokurist og som
stillingsfullmektig i egenskap av økonomidirektør.
Banken
gjør gjeldende at prokuralovens regler var irrelevante så lenge Peder Ås var
økonomidirektør i selskapet. Men selv om Ås er stillingsfullmektig i egenskap
av økonomidirektør, må det antas at han samtidig vil være legitimert som
prokurist.
Det
følger av lov 21.06.1985 om prokura § 1 at den som har
prokura er bemyndiget til å opptre på vegne av foretaket "i alt som hører
til driften av dette".
Legitimasjonen
er således ikke begrenset til det som hører til den daglige drift. Og det
gjelder altså "alt" som hører til driften. Det er tale om en heller
vid legitimasjon. Låneopptak som hører til driften faller således innenfor
fullmakten. Opptaket av kassakredittlånet på 2 mill. kr må derfor falle
innenfor. Det gjelder jo en kreditt som typisk hører til driften av et foretak.
Og kreditten er ikke uforholdsmessig stor, tatt i betraktning at selskapets
samtlige eiendeler beløper seg til over 200 mill. kr.
Annerledes
kan det være med investeringslånet på 20 mill. kr. En fullmakt på vegne av et
foretak/selskap som gjelder drift, avgrenses tradisjonelt mot det som gjelder
investeringer. Slik må også prokurafullmakten forstås. Det meste taler vel
derfor for at Ås ikke var legitimert til å to opp investeringslånet.
Det
neste spørsmålet er om Ås var legitimert som stillingsfullmektig etter
avtaleloven § 10 (2) i egenskap av økonomidirektør for selskapet.
Det
avgjørende etter § 10 (2) vil være om stillingen som økonomidirektør etter lov
eller sedvane medfører "beføyelse" til å inngå slike avtaler. Det kan
være vanskelig å fastslå hva som følger av sedvane. Når det gjelder hva som
følger av lov, fremgår det av selskapsloven 21.06.1985
§ 2-21 (3) jf § 2.18. at dersom selskapet har daglig leder, representerer
denne selskapet utad, dog slik at den daglige ledelse ikke omfatter saker som
etter selskapets forhold er av "uvanlig art eller av stor betydning".
Legitimasjonen til en økonomidirektør vil neppe gå ut over den legitimasjon som
tilligger den daglige leder.
Som
økonomidirektør har Ås "ansvaret" for økonomiforvaltningen i selskapet.
Men dette innebærer nødvendigvis ikke at han også har utstrakt legitimasjon
til å forplikte selskapet utad.
Mye
kan tale for at Ås som stillingsfullmektig var legitimert til å to opp
kassakredittlånet, men ikke til å to opp investeringslånet.
1.2. Spørsmålet om Norwegian Kveite er forpliktet
fordi selskapet har fått utbetalt lånene.
Selv
om Ås ikke var legitimert til å ta opp lånene, er det vel utvilsomt at
Norwegian Kveite uansett ble forpliktet til å betale tilbake lånene ettersom
selskapet har tatt imot disse. Når selskapet tar imot lånene/kreditten, oppstår
tilbakebetalingsplikten på grunnlag av konkludent adferd (tilegnelse av
lånene). Dette må utvilsomt gjelde dersom de kompetente organ for selskapet var
klar over at selskapet har mottatt de aktuelle kredittene (hvilket en må kunne
forutsette her). Men selv om det skulle være slik at selskapets kompetente
organ ikke skulle være klar over dette, vil selskapet måtte ha en
refusjonsplikt ut fra alminnelige og ulovfestede regler -i alle fall for
den "berikelse" som selskapet har hatt som følge av den kreditt som
er mottatt.
2. Spørsmålet om bankens panterett for
lånene er gyldig.
Bankers
panterett kan være gyldig på to selvstendige grunnlag. For det første fordi Ås
var legitimert til å pantsette på vegne av selskapet. For det andre fordi
panterettighetene har vært tinglyst i flere år.
2.1. Spørsmålet om Ås var legitimert.
Også
for dette spørsmålet kan Ås være legitimert på to selvstendige grunnlag, nemlig
som prokurist og som stillingsfullmektig i egenskap av økonomidirektør.
Ettersom
en prokurist i henhold til prokuraloven § 1 ikke kan behefte foretakets faste
eiendom eller løsøre som kan registreres i Skipsregisteret eller
Luftfartsregisteret, er det på det rene at bankers pant i selskapets faste eiendom
for så vidt ikke er gyldig.
Det
vil være naturlig at prokuraloven § 1, etter alminnelige tolkningsprinsipp, bør
tolkes antitetisk på dette punkt. Således vil bankers panterett i kveitene og
oppdrettsutstyret etter panteloven § 3-9 og factoringpantet etter § 4-10
være gyldig. Men det vil også være naturlig å forstå prokuraloven § 1 slik at
prokuristen ikke vil kunne behefte selskapets aktiva med pant for annet enn den
gjeld han er legitimert til å stifte på vegne av selskapet.
Konklusjonen
blir derfor at Ås var legitimert til å ta opp kassakredittlånet på 2 mill. kr
med pantesikkerhet i kveitene og oppdrettsutstyret etter panteloven § 3-9
og i selskapets fordringer (factoring) etter § 4-10. Ut over dette har
ikke Ås vært legitimert i egenskap av prokurist.
Når
det gjelder omfanget av Ås's legitimasjon i egenskap av økonomidirektør
(stillingsfullmakt), vil de samme betraktninger gjelde her som for spørsmålet
om Ås i egenskap av økonomidirektør var legitimert til å ta opp selve lånene,
og det vises til fremstillingen ovenfor under pkt. 1.3. Men som for prokuristen
gjelder at det ikke er grunn til å gjøre legitimasjonen til å stifte panterett
videre enn adgangen til å stifte den underliggende gjeldsforpliktelse. Derimot
er det kanskje ikke grunn til å begrense en økonomidirektørs fullmakt slik at
den ikke gir adgang til å pantsette aktiva som er registrert i et realregister.
Men dette er nok diskutabelt. Generelt er det nemlig slik at fullmektigers
legitimasjon til å pantsette virksomhetens aktiva er mer begrenset enn adgangen
til å stifte lån, jf det som gjelder for prokuristen.
En
mulig konklusjon kan være at Ås i egenskap av økonomidirektør (stillingsfullmakt)
var legitimert til å stifte pant for kassakredittlånet på 2 mill. kr både i
selskapets faste eiendom, i kveitene og oppdrettsutstyret etter panteloven § 3-9
og i selskapets fordringer (factoring) etter § 4-10.
2.2. Spørsmålet om panterettighetene er
gyldig fordi de har vært tinglyste i flere år.
Dette
er en anførsel som er fremsatt av banken.
At
en rettighet blir tinglyst har i seg selv bare betydning for rettsvernet, og
ikke for gyldigheten av selve rettighetene. Det gjelder også for
panterettigheter. Det er derfor vanskelig å se at tinglysningen i seg selv kan
reparere manglende gyldighet av pantsettelsene.
Men
at panterettighetene har vært tinglyste i flere år, kan innebære at Norwegian
Kveite ved konkludent adferd har forpliktet seg som pantsetter, jf det som er
sagt om dette ovenfor under pkt. 1.2 så langt gjelder selve låneforpliktelsen.
Når selskapet har latt panterettighetene tinglyse, er det et naturlig uttrykk
for at selskapet anerkjenner bankens panterettigheter. Dersom tinglysningen
derfor var kjent av det organ innenfor selskapet som har kompetanse til å
stifte panterettighetene, må derfor selskapet betraktes som forpliktet på dette
grunnlaget.
3. Spørsmålet om panterettene er
bortfalt som følge av bankens oppsigelse av kreditten.
Dersom
banken rettsstridig har sagt opp kreditten, foreligger det mislighold fra
bankens side. Dersom misligholdet må betraktes som vesentlig, vil Norwegian
Kveite etter alminnelige og ulovfestede regler kunne heve avtaleforholdet.
Spørsmålet er om det foreligger rettsstridig oppsigelse av kreditten og at
banken derfor ikke kan påberope seg panterettene.
Det
følger av panteloven § 1-9 (1) bokstav e) at panthaveren kan kreve at
pantekravet blir innfridd "når pantet går tapt eller blir skadet ved en
tilfeldig begivenhet, og dette medfører at pantesikkerheten blir vesentlig forminsket". I dette tilfellet er fisken blitt smittet ved en tilfeldig
begivenhet, og vilkårene for å si opp kreditten er for så vidt til stede.
Dertil har banken ikke fått den oversikt over selskapets økonomiske situasjon
som den ba om allerede den 10. februar. Dette taler for at banken må ha vært berettiget
til å si opp kreditten.
Men
når panthaveren begjærer dekning av pantet, kan dette føre til tap for pantets
eier og for andre rettighetshavere i pantet. Det er derfor på det rene at
panthaveren etter alminnelige regler har en aktsomhetsplikt slik at eieren og
mulige rettighetshavere ikke påføres unødig tap, jf Søbergsaken i Rt. 1915 s.
435. En slik aktsomhetsplikt fra panthaverens side følger også av panteloven § 4-8
så langt gjelder pantsettelse av enkle krav. Det vises til Brækhus: Omsetning
og kreditt 2 s. 351-352 og Skoghøy: Factoringpant s. 455-56 og s. 465-72.
Søberg-dommen er for øvrig fulgt opp ved flere senere Høyesterettsdommer.
Konkursboet
hevder at banken har sagt opp kreditten og begjært tvangssalg av kveitene på et
tidsrom som var uheldig for Norwegian Kveite. Om banken derfor ikke har
overholdt sin aktsomhetsplikt, kan diskuteres. Det viktigste er at kandidatene
ser problemstillingen.
Forutsatt
at det foreligger en rettsstridig oppsigelse av kredittene, oppstår spørsmålet
om banken av den grunn ikke kan påberope seg panterettene.
Ettersom
konkursboet ikke restituerer de ytelser som er mottatt fra banken (lånene), vil
utgangspunktet være at banken ikke er pliktig til å gi fra seg
panterettighetene. Ut fra rene hevningsbetraktninger er det derfor vanskelig å
begrunne bortfall av bankens panteretter.
Men
bankens panteretter kan tenkes å være bortfalt ut fra andre resonnement. Banken
har sagt opp kredittene og begjært tvangssalg av kveitene på et tidspunkt som
var uheldig for Norwegian Kveite. Dersom banken hadde ventet med dette kan det
tenkes at selskapet kunne ha realisert kveitene til en pris som hadde gjort det
mulig for selskapet å oppfylle sine forpliktelser, og således også unngått at
banken i henhold til sine panterettigheter hadde hatt grunnlag for å realisere
de pantsatte aktiva. En adekvat sanksjon mot en slik rettsstridig oppsigelse av
kreditten og tvangsauksjonen av kveitene, vil nettopp kunne være at banken ikke
kan påberope seg selve panterettene.
Den
samme konklusjon kan en komme til på grunnlag av de alminnelige regler om
bristende forutsetninger (avtaleloven § 36).
De
lege lata synes det likevel vanskelig at bankens panteretter skal falle bort
som følge av at banken ikke har overholdt sin aktsomhetsplikt. Det er et
erstatningsansvar for medkontrahentens tap som er den vanlige sanksjon som
følge av uaktsomhet, og de lege lata kan det være vanskelig å forsvare en annen
løsning i dette tilfellet.
4. Eksamenskrav og dekning i
pensumlitteraturen.
Det
som er omhandlet ovenfor under pkt. 1 og 2 dreier seg om økonomidirektøren er
legitimert til å forplikte selskapet. Det dreier seg således om kontraktsrett.
Etter eksamenskravene kreves bl.a. grundig kjennskap til reglene om stifting av
kontrakt på egne og andre sine vegne. De spesielle spørsmål som oppgaven
reiser, er ikke konkret behandlet i pensumlitteraturen. Men det er den
generelle forståelse det dreier som om, og dette er godt dekket - f.eks.
Hov: Avtaleslutning og ugyldighet og Woksholth: Avtaleinngåelse, ugyldighet og
tolkning.
Det
som er behandlet ovenfor under pkt. 3 dreier seg om panteretten er bortfalt som
følge av bankens oppsigelse av kreditten. Pantehavers oppsigelsesadgang etter
panteloven § 1-9 er bl.a. behandlet i Hagstrøm: Fragmenter fra
obligasjonsretten I, skrift nr. 143 s.117 flg. og Skoghøy: Panterett s.106.
Men det sentrale i vår oppgave er om selve panteretten faller bort som følge av
rettsstridig oppsigelse av kreditten fra bankens side, og dette som mulig
sanksjon er ikke behandlet i pensumlitteraturen.
5. Vurderingen av besvarelsene.
Når
det gjelder spørsmålet om økonomidirektør Ås har forpliktet selskapet vil det
sentrale være at kandidatenes ser at løsningene kan være ulike, alt ettersom Ås
opptrer som prokurist eller som stillingsfullmektig, og at særlig spørsmålet om
gyldigheten av selve panterettene kan stille seg forskjellig. Med prokuraloven §
1 vil kandidatene ha et godt utgangspunkt for en slik drøftelse.
Når
det gjelder spørsmålet om banken rettsstridig har sagt opp kreditten, bør det
kreves en del av kandidatene. Et utgangspunkt er panteloven § 1-9 bokstav
e) som hjemler panthavers oppsigelse av kreditten når pantet går tapt eller
blir skadet ved en tilfeldig begivenhet. Men det sentrale i oppgaven her er om
forliggende oppsigelse er rettsstridig og om en eventuell rettsstridig
oppsigelse kan føre til at selve panteretten faller bort. Det første spørsmålet
vil bero på alminnelige misligholdsbetraktninger, og kandidatene bør derfor
kunne bidra en del her. Men det siste spørsmålet om bortfall av panteretten vil
være den adekvate sanksjon, er et vanskelig spørsmål som en ikke kan forvente
at kandidatene skal kunne si så mye om.
DEL
II - oppgaveteksten
1. Bankens krav på sjekken på
vederlaget for den syke fisken.
Banken
anfører at sjekken er omfattet av bankens factoringpant, mens konkursboet gjør
gjeldende at det her ikke er tale om en kundefordring og at det dertil ikke var
tale om et enkelt pengekrav på det tidspunkt lånet ble sagt opp.
Først
behandles spørsmålet om sjekken er uttrykk for en kundefordring. Det følger av
panteloven § 4-10 (1) at dette er et vilkår for at banken har pant i
fordringen, ettersom Norwegian Kveite bare hadde anledning til å pantsette
enkle pengekrav "på vederlag for varer eller tjenester som han har eller
får i sin virksomhet": I dette tilfellet er det ikke tale om vederlag for
selskapets ordinære virksomhet, nemlig salg av kveitene til vanlig konsum. Det
gjelder her vederlag for fink som er smittet og således solgt til et
forskningslaboratorium.
Det
bemerkes at før § 4-8 ble endret i 1991 var det anledning å pantsette
også krav som ikke hadde sitt grunnlag i kundefordringer. Den tidligere
rettspraksis på dette området er således uten betydning for vårt spørsmål.
Om
det her gjelder vederlag for "varer" som Norwegian Kveite "får i
sin virksomhet" slik at det inngår i bankens factoringpant, vil bero på en
fortolkning av § 4-10 (1), og hvor det må legges vekt på de hensyn som
har begrunnet at lovgiveren har begrenset adgangen til å stifte factoringpant.
Det må legges vekt på at det opprinnelige formål selvfølgelig har vært å selge
fisken til vanlig konsum, hvilket taler for at vederlaget fra
forskningslaboratoriet inngår i factoringpantet. At det motsatte skulle gjelde
fordi fisken av tilfeldige årsaker ikke lar seg selge etter sitt opprinnelige
formål, lar seg ikke umiddelbart begrunne. Notoritetshensynet, og for øvrig
hensynet til selskapets øvrige kreditorer, tilsier ikke noen annen løsning.
På
den annen side er det her ikke tale om salg av fisk som vanlig
"vare", hvilket taler for at fordringen ikke omfattes av
factoringpantet. Løsningen er ikke det avgjørende. Det avgjørende er at
kandidatene ser de ulike hensyn for og imot.
Det
følger av panteloven § 4-10 om factoringpant at det er "enkle
pengekrav" som kan pantsettes på denne måten. Som enkelt pengekrav regnes
pengekrav som ikke er knyttet til verdipapir som f. eks. sjekker, jf § 4-10
(3), jf § 4-4 (2) og §4-1 (2). Da banken
tiltrådte pantet den 19. april var kravet på vederlag for den solgte fisken knyttet
til nettopp et slikt verdipapir (sjekk), ettersom kjøperen av fisken allerede
den 18. april hadde utferdiget en sjekk på beløpet. Spørsmålet er om dette gjør
at vederlaget for den solgte fisken nå ikke lenger kan regnes som et enkelt
pengekrav som omfattes av factoringpantet.
Når
forskningslaboratoriet har utferdiget en sjekk på vederlaget for fisken, må det
underliggende kravet ansees knyttet til sjekken, og derfor falle utenfor
factoringpantet, jf Jens Edvin Andreassen: Factoringpant s. 204. Det bør
likevel kunne argumenteres mot en slik løsning. Når et pengekrav som
opprinnelig var et enkelt pengekrav, og som således omfattes av factoringpantet, går over til å bli et krav som er knyttet til verdipapir som
følge av den tilfeldighet at debitor foretrekker å gjøre opp fordringen ved å
utstede en sjekk, lar det seg ikke umiddelbart begrunne, ut fra de hensyn som
taler for å begrense factoringpantet (av hensyn til personalkreditten og
hensynet til øvrige av kreditorene til den som har pantsatt sine fordringer som
factoringpant), at pengekravet skal falle utenfor factoringpantet. I vår sak
kommer i tillegg det forhold at det ved salget av fisken til
forskningslaboriatoriet ble avtalt at betalingen skulle skje til Norwegian
Kveites kassakredittkonto, hvilket ville ha representert en sikkerhet for
banken.
Den
4. mai ble det åpnet konkurs i boet til Norwegian Kveite. Sjekken ble først
mottatt den 5. mai. Det kan hevdes at så lenge sjekken ikke er mottatt, er
kravet fremdeles et enkelt pengekrav. Når det er tilfellet på
konkursåpningstidspunktet, vil muligens konkursboet av den grunn ikke kunne
beslaglegge sjekken.
2. Konkursboets krav om omstøtelse av
betalingen til Marte Kirkerud.
Den
20. januar 1996 betalte Norwegian Kveite en regning på kr 100.000 til arkitekt
Marte Kirkerud, som var gift med Peder Ås sin sønn. Regningen forfalt først den
15. mars. Beløpet ble belastet kassakredittkontoen. Konkursboet krevde
betalingen omstøtt. Den aktuelle bestemmelsen må her være dekningsloven § 5-5
om ekstraordinær betaling, hvor etter betaling som skyldneren har foretatt
senere enn 3 måneder før fristdagen kan omstøtes hvis betalingen bl.a. er foretatt før
normal betalingstid.
Kirkerud
motsatte seg dette med den begrunnelse at omstøtelsesfristen var utløpt fordi
det hadde vært skuddårsdag den 29. februar. Spørsmålet er således om fristen på
"tre måneder" etter § 5-5 (1) skal regnes i måneder eller
dager.
Selv
om det reelt sett kan anføres at det i dette tilfellet har gått lenger tid fra
betalingen til fristdagen enn det som "normalt" er 3 måneder, er det
i best samsvar med ordlyden i § 5-5 å tolke bestemmelsen slik at fristen
går ut 3 måneder senere på den dato da betalingen skjedde, ettersom loven
uttrykker fristen i måneder og ikke i dager. Men dette får likevel ikke
selvstendig betydning. Fristdagen i dette tilfellet er den 21. april, jf
dekningsloven § 1-2 (1). Betalingen fant sted allerede den 20. januar. Omstøtelsesfristen
er derfor utløpet på fristdagen, uansett. Etter dette får boet ikke medhold.
Subsidiært
påberopte boet seg forlenget omstøtelsesfrist fordi Marte Kirkerud og Peder Ås
var nærstående. Hjemmelen for dette finnes i § 5-5 (2) hvor etter
omstøtelse kan skje når betalingen har skjedd senere enn 2 år før fristdagen,
dersom det ikke bevises at skyldneren fortsatt var utvilsomt solvent da
betalingen skjedde. Til dette innvender Marte at det var irrelevant at hun og
Peder Ås var nærstående, så lenge Norwegian Kveite hadde vært solvent på
betalingstidspunktet.
Marte
Kirkerud og Peder Ås må regnes som nærstående, jf dekningsloven § 1-5 nr.
1. Avgjørende etter dekningsloven § 5-5 (2) er imidlertid om Marte er
nærstående til skyldneren (Norwegian Kveite). Dersom Peder Ås må regnes å ha
stilling som "leder" i virksomheten og har vesentlig innflytelse på
den, vil det være tilfellet, jf dekningsloven § 1-5 nr. 2.
Spørsmålet
som står tilbake er om Norwegian Kveite fortsatt var utvilsomt solvent da
betalingen skjedde den 20. januar. Det var den massive kveiteslaktingen som
førte til at selskapet til slutt ble insolvent. Men spørsmålet er om selskapet
var insolvent da betalingen fant sted den 20. januar. Beslutningen om
nedslaktingen ble først gjort den 22. januar - altså 2 dager etter
betalingen til Marte. Det kan da hevdes at på det tidspunkt Marte fikk betaling
var selskapet verken illikvid eller insuffisient. Selskapet disponerte da en
kreditt på 1,9 mill. kr på kassakredittkontoen. Selskapets eiendeler beløp seg
til over 200 mill. kr. Men allerede den 15. januar ble kveitene på det største
av oppdrettsanleggene rammet av den smittsomme sykdommen. Reelt sett synes
derfor selskapet allerede på dette tidspunkt å ikke kunne oppfylle sine
fremtidige forpliktelser etter hvert som de forfaller, og selskapets eiendeler
og inntekter til sammen antas heller ikke å kunne gi full dekning for
fremtidige forpliktelser, jf konkursloven § 61. Det rettslige spørsmålet er i
hvilken grad en ved solvensvurderingen kan ta hensyn til sannsynlige fremtidige
begivenheter. Det vil være avgjørende for spørsmålet om konkursboet får medhold
i sitt krav om forlenget omstøtelsesfrist etter dekningsloven § 5-5 (2).
Men selskapet må utvilsomt være solvent for å unngå omstøtelse, jf § 5-5
(2).
3. Spørsmålet om banken må dekke
kostnaden med å destruere bryggen.
Forutsetningen
for denne drøftelsen er at bankers har fått medhold i at den har panterett i
den faste eiendommen.
At
bankers har panterett i den faste eiendommen, vil i seg selv ikke kunne
forplikte bankers til å dekke kostnaden med å destruere bryggen for å hindre
smittefare. At bryggen måtte destrueres er fortsatt boets risiko. Boet har
heller ikke abandonert det pantsatte objektet. Så lenge banken ikke har begjært
eiendommen realisert i henhold til sin panterett, vil derfor banken utvilsomt
ikke være forpliktet til å dekke kostnaden.
Annerledes
vil det kunne være dersom banken realiserer pantet.
Det
dreier seg her om et offentlig pålegg om å destruere bryggen, og som således er
et "hefte" på det pantsatte objektet. En kjøper av pantegjenstanden
måtte derfor respektere et slikt hefte, hvilket ville bety at pantets verdi
ville være redusert med kostnaden med å destruere bryggen.
Dersom
boet ikke hadde tatt kostnaden med dette, ville derfor realisasjonen av pantet
gitt banken tilsvarende mindre. Dette taler for at banken skal være forpliktet
til å refundere kostnaden, dog slik at bankens plikt til dette er maksimert til
det som pantet gir netto ved realisasjonen.
Spørsmålet
er likevel om ikke risikoen for kostnaden med å destruere bryggen ligger hos
konkursboet, allerede fordi boet har utført jobben og tatt utgiftene med dette.
En
slik løsning kan tenkes forankret i den plikt som pantsetteren har etter
panteloven § 1-7 (2) til å sørge for "forsvarlig stell og
vedlikehold av pantet, slik at panthaverens sikkerhet ikke blir redusert".
Men det er antatt at pantsetteren likevel ikke har plikt til å utbedre skader i
større omfang som skyldes en tilfeldig begivenhet (som vel er tilfellet her),
jf Brækhus: Omsetning og kreditt 2 s. 326 og Skoghøy: Panteloven s. 97. Men
dersom pantsetteren i henhold til § 1-7 (4) hadde p1ikt til å holde
pantet forsikret mot den type smitte det her er tale om, vil følgene av unnlatt
forsikring være boets risiko. I følge bestemmelsen plikter pantsetteren å holde
pantet forsikret "i den utstrekning dette er vanlig". Om det er
vanlig å holde panteobjektet forsikret mot den risiko det her er tale om, gir
verken oppgaven eller pensum grunnlag for å mene noe konkret om.
Selve
risikospørsmålet reguleres endelig av panteloven § 1-8 som fastslår at
dersom pantet går tapt eller blir skadet ved en tilfeldig hendelse, "bærer
eieren sitt tap og panthaveren tapet i pantesikkerhet" og at eieren og
panthaveren blir bare erstatningsansvarlig overfor hverandre hvor dette følger
av alminnelige erstatningsregler eller særlig rettsgrunnlag. Ut fra dette vil i
alle fall utgangspunktet være at det er bankens risiko at pantesikkerheten er
redusert som følge av smitten på fisken.
Men
som nevnt var konkursboet i forhold til det offentlige forpliktet til å
destruere bryggen. For å unngå ansvar i forhold til det offentlige; måtte boet
selv ta kostnaden. Spørsmålet er da om det likevel ikke følger av § 1-8
at dette da er "eieren sitt tap" og som derfor endelig må bæres av
boet.
Banken
anfører som et selvstendig grunnlag for at den ikke skal dekke kostnaden med å
destruere bryggen med at "bryggen nå var demontert, og ikke lenger
utgjorde en del av den faste eiendommen". Dette er en anførsel av mer
formalistisk natur. Det er derfor tvilsomt om den bør få gjennomslagskraft for
det tilfellet at en skulle komme til at boet - ut fra det som er
fremholdt ovenfor - bør få medhold.
4 Eksamenskrav og dekning i
pensumlitteraturen.
Spørsmålet
om banken i henhold til factoringpantet har krav på den sjekken som kjøperen av
den syke fisken har utferdiget gjelder omfanget av factoringpant etter
panteloven § 4-10. De konkrete spørsmål som oppgaven reiser er behandlet
i Brækhus: Omsetning og kreditt 2 s. 141-151 og i Skoghøy: Panteloven s.
420-423 så langt gjelder spørsmålet om hva som er
"kundefordringer". Spørsmålet om pengekravet fremdeles er "et
enkelt pengekrav" som faller innenfor factoringpantet etter at kjøperen
har utstedt sjekk på beløpet er særlig omhandlet i Skoghøy: Panteloven s. 419-420.
Det
dreier seg her om panterett. Etter eksamenskravene skal kandidatene ha grundig
kjennskap til bl.a. de ulike formene for panterett, herunder reglene om
avtalepant i enkle krav. Når det gjelder spørsmålet om konkursboets krav om
omstøtelse av betalingen til Marte Kirkerud etter dekningsloven § 5-5 er
dette dekket i pensumlitteraturen i Andenæs: Konkurs s. 238-58. Etter
eksamenskravene skal kandidatene ha grundig kjennskap til bl.a. reglene om
omstøtelse.
Når
det endelig gjelder spørsmålet om banken må dekke kostnaden ved å destruere
bryggen, finnes ikke noe konkret om en slik problemstilling i
pensumlitteraturen. Kandidatene må falle tilbake på alminnelige resonnement,
basert på generell kunnskap. Etter eksamenskravene kan jeg ikke se at det
kreves grundig kjennskap til denne del av panteretten.
5. Vurderingen av besvarelsene.
Dersom
kandidatene er kjent med pensumlitteraturen på området, bør det ikke være
særlig vanskelig å behandle bankens krav på sjekken på vederlaget for den syke
fisken. Dersom en er ukjent med det som i pensumlitteraturen er skrevet om hva
som er "kundefordringer" og hva som vil være et "enkelt
pengekrav" etter at debitor har utstedt en sjekk på beløpet, vil det kunne
bli vanskelig. Men den gode kandidat bør ut fra alminnelig resonnement - og ut fra en fortolkning av dekningsloven § 4-10
- kunne komme
langt på vei uansett.
Selve
omstøtelsesspørsmålet bør ikke by på særlige problem. Dekningsloven § 5-5
og en fortolkning av denne vil i seg selv være tilstrekkelig som grunnlag for
en god besvarelse av dette delspørsmålet. Det bør derfor kreves at kandidatene
får en del med om dette.
Spørsmålet
om banken må dekke kostnaden med å destruere bryggen, er derimot et spørsmål som
krever mye for å få godt besvart. Besvarelsene bør vurderes deretter. Men et
utgangspunkt vil likevel kandidatene ha i bestemmelsene i panteloven §§ 1-7
og 1-8 om h.h.v. pantsetterens vedlikeholdsplikt og
risikofordelingen mellom pantsetter og panthaver hvor pantet skades som følge
av hendelig uhell.
DEL
III - oppgaveteksten
Spørsmålet
om stipendiat Wercker ervervet boken "Norsk Tingsrett".
1.
Tvist mellom bibliotektet og stipendiat Wercker.
Utgangspunktet
er at boken "Norsk Tingsrett" tilhører biblioteket. Selv om professor
Holm hadde lånt boken allerede fra 1980 uten at den var levert tilbake til
biblioteket, har ikke biblioteket tapt sin eiendomsrett til boken.
Spørsmålet
er da om Wercker har ervervet eiendomsretten til boken ved at den ble gitt til
han av bibliotekaren.
Dersom
en ser det slik at det er Holm som har avhendet boken til Wercker, oppstår
spørsmålet om Wercker kan ekstingvere rette eiers rett (bibliotekets). Hjemmel
for slik rettsvinning kan finnes i godtroervervsloven § 1, men den forutsetter
at tingen blir "solgt" til mottakeren. Det er ikke tilfellet her.
Wercker fikk boken uten vederlag. Det kan da spørres om Wercker overhodet kan
påberope seg godtroerverv.
Men
selv om Wercker mottok boken uten vederlag kan han i prinsippet påberope seg
godtroverv på ulovfestet grunnlag. I dette tilfellet kan dette tenkes ettersom
det er representanter for eieren (biblioteket) - nemlig bibliotekarene -som
på grunn av egen misforståelse har forårsaket at Wercker fikk boken. Det kan da
anføres at risikoen tross alt bør ligge hos eieren. Men egentlig er en da over
i spørsmålet om ikke overdragelsen vil være ugyldig på grunn av villfarelse
etter avtaleloven § 33, se nedenfor.
Dette
vil være problemstillingen dersom bibliotekaren ikke har handlet på vegne av
Holm, men på vegne av biblioteket. Det foreligger da en avhendelse av boken
direkte fra rette eier (biblioteket) til Wercker. Det er under denne
forutsetning at spørsmålet om avtalerettslig ugyldighet oppstår, se igjen
nedenfor.
For det
tilfellet at godtroervervelsen likevel kommer til anvendelse oppstår først
spørsmålet om Wercker noen gang har fått "overlevert" boken i
relasjon til godtroervervsloven § 1, ettersom boken fortsatt befant seg på et
kontor på fakultetet.
Det
meste taler for at "overlevering" har funnet sted ettersom det har
skjedd en "konstaterbar endring" ved at Wercker har fått boken i
hende, slik at notoritetshensynet for så vidt er ivaretatt. Det må være
tilstrekkelig at Wercker har fått det fysiske herredømme over boken ved at han
har tatt med seg denne, selv om den befinner seg på hans kontor på fakultetet,
jf Falkanger: Tingsrett s. 482-83.
Det
neste spørsmålet er om Wercker var i god tro da han mottok boken. Det som taler
mot at han var i god tro er at han så at det lå en låneseddel i boken, og som
måtte fortelle Wercker at boken ikke tilhørte professor Holm, men at den
tilhørte biblioteket. Det som likevel taler for at Wercker var i den nødvendige
gode tro er at han tok dette opp med bibliotekaren, og at bibliotekaren likevel
fastholdt at boken skulle gis vekk. Det kan sies at Wercker derfor viste
tilstrekkelig aktsomhet. Men likevel måtte det for Wercker fremstå som usikkert
om det likevel var bibliotekets mening at også "Norsk Tingsrett"
skulle gis bort - det heter i oppgaven at Wercker "tok glad og
forundret boken med seg".
Selv
om Wercker skulle få medhold i henhold til alminnelige ekstingsjonsregler, bør
det likevel drøftes om ikke selve overdragelsen av boken er ugyldig i henhold
til avtalerettslige regler. Bibliotekaren trodde feilaktig at boken skulle gis
vekk, selv om den tilhørte biblioteket, og han var således i villfarelse.
Forholdet dekkes av §§ 33 og 36. Men ettersom det her dreier seg om en
"svak" ugyldighetsgrunn vil likevel Wercker ikke rammes av § 33
dersom en legger til grunn at Wercker har vært i aktsom og tro. Selv om § 36
formelt sett ikke lar dette være avgjørende, vil en tro at Wereker for så vidt
bør få medhold for det tilfellet at han har vært i aktsom god tro, ettersom det
her dreier seg om en uriktig forutsetning, som altså forelå allerede da Wercker
mottok boken og som biblioteket derfor var nærmere til å kontrollere enn
Wercker.
Men
det avgjørende vil trolig likevel være at Wercker har fått boken som gave. Selv
om han som mottaker har vært aktsom uvitende om bibliotekets villfarelse med
hensyn til eiendomsretten til boken, vil biblioteket trolig, etter alminnelig
lære, kunne påberope seg denne villfarelsen til tross for at det er tale om en
"svak" ugyldighetsgrunn. Dertil vil vel biblioteket også kunne
påberope seg reintegraregelen i § 39.
Men
det kan tenkes at overføringen av boken er ugyldig - på annet grunnlag.
Bibliotekaren som ga Wercker boken utgjør ikke det "organ" som eier
boken - nemlig fakultetsbiblioteket. Bibliotekaren opptrer i høyden som
en fullmektig for eieren. Dersom bibliotekaren ved overgivelsen av boken til
Wercker har overskredet sin fullmakt, vil overgivelsen være ugyldig selv om
Wercker har vært i aktsom god tro, jf avtaleloven § 11 (2). Det må antas at
bibliotekaren ikke hadde stillingsfullmakt etter § 10 (2) til å gi bort bøker.
Tilbake står en oppdragsfullmakt etter § 18. Den legitimerer vel ikke
bibliotekaren til annet enn å gi bort de bøkene som tilhører professor Holm.
Selv om biblioteket derfor ikke får medhold på det grunnlag at selve
overføringen er ugyldig på grunnlag av villfarelse, vil den likevel
representere en fullmaktsoverskridelse som likevel gjør at biblioteket får
medhold.
2. Eksamenskrav og dekning i
pensumlitteraturen.
Dette
spørsmålet gjelder kunnskap om godtroervervsloven. De spørsmål som melder seg i
oppgaven er bl.a. dekket i Falkanger: Tingsrett s. 479-80 og s. 482-83.
Etter eksamenskravet kreves grundig kjennskap til bl.a. reglene om godtroerverv
av løsøre.
Videre
gjelder oppgaven spørsmålet om avtalerettslig ugyldighet etter avtaleloven §§ 33
og 34 og om den legitimasjon som tilligger en fullmektig. Disse spørsmål er
generelt godt dekket i pensumlitteraturen, uten at det er nødvendig å gjøre
konkrete hensvisninger til denne. Det er anvendelsen av de alminnelige
prinsippene som det er tale om i oppgaven her.
3. Vurderingen av besvarelsene.
Behandlingen
av godtroervervsloven bør ikke by på nevneverdige problem. Selve god tro
ervervsloven § 1 vil gi kandidatene et godt grunnlag for å drøfte spørsmålene.
Det bør derfor kreves en del om dette.
Det
kan være vanskelig for kandidatene å se at det ikke bare er godtroervervsloven
som alene avgjør spørsmålet om stipendiaten erverver eiendomsretten til boken,
men at også de avtalerettslige ugyldighetsregler og spørsmålet om fullmektigens
legitimasjon vil være avgjørende. Det bør derfor ikke trekkes mye om det skulle
vise seg at kandidatene bare drøfter spørsmålet i relasjon til god tro
ervervsloven. Selve oppgaven inviterer til dette.
DEL
IV - oppgaveteksten
1. Tvisten mellom Kalle Kalus mot
fotballklubben RBK.
Det
foreligger avtale mellom fotballklubben og Kalus om at Kalus skal ha 50 % av
overgangssummen dersom han skulle bli solgt til en utenlandsk klubb.
Fotballforbundets reglement tillot ikke partene å avtale at en spiller skulle
få mer enn 10 % av en eventuell overgangssum. Kalus ble solgt til en engelsk
klubb for 12 mill. kr. Fotballklubben avspiser han med 1,2 mill. kr med
henvisning til at fotballforbundets reglement var bindende for både
fotballklubben og Kalus. Kalus mener likevel at han har krav på halve
overgangssummen.
Etter
fotballforbundets reglement er bestemmelsen om at en spiller ikke skal få mer enn
10 % av en eventuell overgangssum, en preseptorisk regel. Etter
fotballforbundets regelverk er derfor avtalen delvis ugyldig. Kalus kan så
langt bare kreve 1,2 mill. kr av fotballklubben.
Dette
må gjelde selv om fotballklubben har gått inn på avtalen om at Kalus skal få 50
% av overgangssummen, vel vitende om fotballforbundets reglement.
Reglementsbestemmelsen er etter sin karakter preseptorisk av prevensjonshensyn,
og da vil ikke Kalus kunne påberope seg fotballklubbens "onde tro".
Dette
må gjelde selv om fotballklubben på denne måten får en "berikelse"
ved at den hadde sikret seg fotballspilleren Kalus ved å forespeile han 50 % av
en fremtidig overgangssum, selv om en slik fremgangsmåte fra fotballklubbens
side måtte rammes av avtalelovens ugyldighetsregler (§§ 33 og 36). Dersom Kalus
på grunn av f. eks. "rimelighetsstandaren" i § 36 skulle få del i
fotballklubbens "berikelse", vil en undergrave fotballforbundets
reglement hvor etter fotballspillerens krav på vederlag skal være maksimert til
l0 % av overgangssummen.
For
å hindre den type "misbruk" som fotballklubben har gjort seg skyldig
i, ville det adekvate vært at fotballforbundets reglement hadde regler om
"inndragning" av den del av overgangssummen som etter avtalen med
Kalus skulle gå til han, men som fotballklubben på denne måte innkasserer. At
en slik "inndragningsregel" mangler, vil neppe kunne gi Kalus krav på
denne del av overgangssummen.
Det
som er omtalt ovenfor gjelder etter fotballforbundets eget regelverk. Kalus
forutsettes å reise sitt krav mot fotballklubben for de ordinære domstoler. Det
er gjeldende norsk rett som da vil være avgjørende. Spørsmålet er da om det er
grunnlag for å sette til side fotballforbundets regelverk hvor etter vederlaget
til fotballspillere maksimeres til 10% av overgangssummen.
Dette har sammenheng med den adgang som foreninger og forbund har til såkalt
"selvdømme" overfor sine medlemmer. Det vil bero på rimeligheten av
regelverket og om dette gjør inngrep i rettigheter til det enkelte medlem som
må regnes som fundamentale. Det er neppe tilfellet i vår sak. At
fotballspillernes vederlag er maksimert som angitt er et resultat av en vel
overveiet vurdering, og det er av prevensjonshensyn nødvendig å gjøre
reglementet preseptorisk, jf ovenfor. For å holde liv i de enkelte
fotballklubber og i fotballforbundet betraktes regelen som nødvendig. Partene
er enige om at medlemsskapet i fotballforbundet var en nødvendig forutsetning
for å kunne delta i organisert fotball. Hele regelverket er derfor også en del
av det grunnlag som har gjort at Kalus har kunnet gjøre karriere som
fotballspiller. Han var også på forhånd klar over hva fotballforbundets
reglement gikk ut på.
Det
er således ikke grunn for de ordinære domstoler å tilsidesette
fotballforbundets reglement, og Kalus får derfor ikke medhold. Spørsmålet om å
tilsidesette reglementet kan vurderes ut fra avtaleloven § 36.
2. Eksamenskrav
og dekning i pensumlitteraturen.
Det
gjelder her avtalerett, og når det gjelder eksamenskravet vises til det som er
sagt ovenfor. Konkret gjelder det her betydningen av at en avtale er i strid
med preseptoriske regler. Dette skulle være velkjent stoff. Hov: Avtaleslutning
og ugyldighet behandler betydningen av preseptoriske regler på s. 173, 279 og
307. Når det gjelder spørsmålet om å tilsidesette "selvdømmeklausuler",
er dette behandlet hos Hov så vidt på s. 279.
3. Vurderingen
av besvarelsene.
Som
nevnt bør det være velkjent for kandidatene hva som er konsekvensen av at en
avtale er inngått i strid med preseptoriske regler. Men det er
fotballforbundets reglement som gjør avtalen ugyldig. Spørsmålet om å
tilsidesette slike "selvdømmeklausuler" er som nevnt lite behandlet i
pensumet. Men kandidatene bør vel se at avtaleloven § 36 kan være en
innfallsvinkel.
Etter
å ha lest de fleste av besvarelsene finner jeg at del III og IV samlet bør ha
den samme vekt som del I og II hver for seg. Del I bør således telle 33 %, del
II bør telle 33 % og del III og IV samlet bør telle 33 %.
|
Sist oppdatert 17. desember 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |