Sist oppdatert 02.07.2003 av BMT
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling
Den endelige veiledningen er utarbeidet etter at jeg har sensurert samtlige
besvarelser. Resultatene er noenlunde på det jevne i forhold til tidligere
semestre i hvert fall i min bunke.
De problemstillingene som reises i oppgaven er i forhold til de fleste av dem
relativt overkommelige og hoveddelen av kandidatene har ikke vansker med å
finne det aktuelle rettslige grunnlag m.v. Det innebærer igjen at det
ikke alltid er like lett å vurdere kvaliteten på kandidatenes prestasjoner.
Det er riktignok noen poeng i oppgaven som er beregnet på de helt gode
kandidater, og som kan brukes til å skille "klinten fra hveten".
Praktikumsoppgaven består av 3 separate deler, og i oppgaveteksten er
det ikke gitt noen anvisning med hensyn til hvorvidt noen av delene skal tillegges
større vekt enn andre.
Det er vel neppe tvilsomt at det er del II som har falt mest arbeidskrevende
for kandidatene, og i de fleste besvarelser utgjør nok denne del ca 50
%. Del I og Del kan vel likestilles, men målt i antall sider har vel del
1 vært gjennomgående mer omfattende uten at det nødvendigvis
skal ha så stor betydning.
2 Del I
Del I i oppgaven reiser spørsmål knyttet til den sentrale dynamiske
tingsrett. I henhold til faktum er det uomstridt at jan Jensen ved avtale er
tilstått en rett til å gå over den aktuelle eiendom, dvs han
har fått en servitutt. Videre er det helt på det rene at denne retten
ikke har oppnådd rettsvern ved tinglysing.
Det sentrale spørsmål er om kjøperen av eiendommen - Skraphandleren
AS - må respektere servitutthaverens rett til ferdsel over eiendommen.
Kandidatene har med vekslende hell forsøkt seg på flere ulike grunnlag
her, og jeg knytter noen kommentarer til de tre mest forekommende.
2.1 Hevd av rettsvern
Slik faktum er bygget opp er det åpenbart at Jensen ikke kan ha hevdet
rettsvern all den tid bruken bare har vært utøvd i 10 år.
Det som imidlertid er et problem er at faktum i stor grad inviterer til en drøftelse
av hevd. Jeg har forstått det slik at det i det opprinnelige utkast til
oppgavetekst var meningen at kandidatene skulle drøfte hevd, og at Jensens
rett da var etablert i 1982. Imidlertid var det på oppgavemøtet
sterk motstand mot at oppgaven skulle fokusere på rettsvernshevd, angivelig
fordi dette var perifert i forhold til faktum og også fordi spørsmålene
skulle være relativt "kompliserte". På denne bakgrunn
ble etableringstidspunktet for retten satt til 1992 slik at tidskravet på
20 år ikke skulle være innfridd. Problemet er imidlertid at teksten
for øvrig - med den klare invitasjon til å drøfte hevd -
ikke ble endret.
En del kandidater har derfor som en ren lapsus "feilberegnet" årene medbruk - lagt til grunn 1982 og ikke 1992 som starttidspunkt. Jeg har i liten grad slått ned på dette all den tid jeg selv gjorde samme feil i den foreløpige veiledning. På den annen side må det være relativt klart at kandidater som drøfter dette ikke kan gis uttelling for det.
På tross av at dette grunnlag ikke kan føre frem har jeg valgt å ikke ta ut mine kommentarer knyttet til hevd her i den endelige veiledning, men jeg setter det i kursiv.
Det er helt på det rene at den som skaffer seg en lovlig adkomst men som ikke tingiser vil "hevde rettsvern" ved utløpet av full hevdstid, jf også tinglysningsloven § 21 annet ledd, såkalt rettsvernshevd og Falkanger side 499.
Utgangspunktet er visstnok at man må tenke seg den lovlige adkomst (avtalen) borte, og vurdere om vilkårene for et hevdserverv ellers er innfridd. Hvis svaret på det er bekreftende vil retten ha rettsvern samtidig med at hevdservervet ville vært fullført
Det kan diskuteres om dette er den rette innfallsvinkelen. De fleste tilfeller
i rettepraksis som jeg har sett på knyttet til dette - bortsett fra et
kuriøst eksempel nevnt nedenfor i pkt. (ii) - har alle lagt til grunn
at det ikke er ført bevis for noen lovlig adkomst, og retten har da subsidiært
vurdert om det er grunnlag for et hevdrerverv, jf for eksempel Kg 1988 side
544. i vår sak er det helt på det rene at det er en lovlig adkomst
og spørsmålet er utelukkende om man har ervervet rettsvern ved
hevd Det kan da tenkes at det eneste tema som skal vurderes er om bruksutøvelsen
har vedvart i full hevdstid, og at de øvrige hevdsvilkår ikke er
av betydning. Den beskjedne praksis jeg har sett om dette bygger imidlertid
på at det er en fullstendig hevdsvurdering som skal foretas, men dog slik
at enkelte vilkår må ti passes den situasjon som foreligger, dvs
at pretendenten har en rettmessig adkomst.
(i) Krav til bruken
Et hevdserverv forutsetter at hevdspretendenten alene har utøvd en tilstrekkelig
intensiv bruk som har vært kontinuerlig i hele hevdstiden - krav til eksklusivitet
intensitet og kontinuitet. Sammenlikningsgrunnlaget skal være normaleieren
og spørsmålet er da om Jensen har nyttiggjort retten i et slikt
omfang og på en slik måte en vanlig rettighetshaver ville gjort.
I henhold til faktum er dette ikke særskilt problematisk. Det er tale
om ferdselsrett frem til en fritidseiendom, og Jensen har nyttet denne ' flittig
i ferier og fritid opp gjennom årene" . Jeg legger til grunn at kravene
til byukens karakter er innfridd.
(ii) bruken må være i strid med retten
i henhold til hevdslovens regler må den bruk som utøves være
i strid med en underliggende rett for å kunne danne grunnlag for et hevdserverv.
Dette vilkåret kan ikke tas helt på ordet i tilfeller som dette
når det jo er helt på det rene at bruken er i samsvar med retten
men at det bare er tale om å etablere rettsvern. I Kg 1988 side 608 la
Ytre Follo Herredsrett til grunn at et hevdserverv i en sak hvor man hadde en
underliggende rett ikke kunne skje nettopp fordi bruken ikke var i strid med
retten. Lilleholt hevder på side 102 at denne dommen bygger på "ei
openberr misoppfatning av reglane ".
(iii) God tro
I henhold til hevdsloven må brukeren være i god tro med hensyn til
rettmessigheten av sin bruk. All den tid det her er en avtale i bunn som grunnlag
for bruken må det legges til grunn at vilkåret er innfridd.
(iv) Varighet
Bruken må videre ha vært utøvd i full hevdstid. Det er tale
om hevd av bruksrett, og hevdstiden er da 50 år med mindre bruken viser
seg av en fast tilstelling eller er "naudsynt veg" som i såfall
vil medføre at hevdstiden blir 20 år. Etter faktum er det klart
at dette vilkåret ikke er innfridd da bruken bare harr vært utøvd
i 10 år. Siden en lapsus med hensyn til dette etter min oppfatning er
"tilgivelig" vil jeg like fullt nevne litt om dette slik at man har
et grunnlag til å vurdere de besvarelser som tar dette opp.
Det er etablert en 'gangvei" uten at faktum presiserer dette ytterligere.
Hvis det bare er tale om slitespor i terrenget tilfredsstiller dette neppe kravet
til 'fast tilstelling': Jeg går ikke nærmere inn på dette
siden det er relativt klart at det andre alternative vilkåret- naudsynt
veg - er innfridd. Snarveier mv som alternativ til annen tilkomst er ikke naudsynt
veg i lovens forstand, jf Falkanger side 229, men etter faktum må det
kunne legges til grunn at gangveien er eneste adkomst til fritidseiendommen.
Hvis det legges filgrunn - slik flere gjør - at bruken startet opp i
april 1982 og vil ervervet være fullført i april 2002. Spørsmålet
er da om hevdservervet er avbrutt for april 2002.
Det er helt på det rene at det ikke er anlagt søksmål etter
hevdsloven § 6, og det eneste som eventuelt kan stoppe hevdservervet må
være at Jensen blir fratatt sin 'gode tro'; jf ovenfor. At det i 2001
ble etablert en kjøperett til fordel for skraphandleren AS har - så
langt jeg kan se - ingen betydning i denne sammenheng. Utøvelsen av forkjøpsretten
er i seg selv heller ikke tilstrekkelig til a frata Jensen hans gode tro, og
den skjedde uansett etter at hevdservervet ville vært fullført.
2.2 Ekstinksjon
Det neste grunnlag det er naturlig å ta opp er spørsmålet
om hvorvidt Skraphandleren har ekstingvert ferdselsretten. Det er dette spørsmålet
som hoveddelen av kandidatene behandler som eneste mulige grunnlag.
Dette vil som et utgangspunkt være en klassisk dobbeltsuksesjonskonflikt.
Kari Vold (feilaktig betegnet som Kari Ås mot slutten av første
avsnitt) har først stiftet en ferdselsrett til fordel for Jensen og deretter
er forkjøpsrett - og senere gjennomført salg - til fordel for
skraphandleren AS. Utgangspunktet vil da være tinglysningsloven §
20 og § 21. jeg har hatt en del kandidater som har lagt til grunn at dette
er en konflikt som reguleres av tinglysningsloven § 27. De drøftelsene
har blitt ganske så verdiløse.
Et grunnvilkår for at reglene om godtroerverv skal komme til anvendelse
er at det er tale om kolliderende rettigheter, jf tinglysningsloven § 20.
I den utstrekning rettene som er stiftet ikke er innbyrdes uforenlige skal begge
fortsatt være påheftet eiendommen.
Dette skaper en særegen komplikasjon i vår sak som flertallet av
kandidatene ikke har sett. Skraphandlerens erverv av eiendomsrett til eiendommen
er i seg selv ikke uforenlig med ferdselsretten. Det er ingenting i veien for
at skraphandleren overtar eiendommen med ferdselsretten påheftet. Imidlertid
er ferdselsretten åpenbart i kollisjon med Skraphandleren AS sin rett
når man også hensyntar utbyggingsplanene. I henhold til faktum vil
utbyggingen medføre at ferdselsretten ikke lenger kan utøves.
Det er relativt komplisert å avgjøre om det foreligger en kollisjon
i dette tilfellet. Det avgjørende vil være om man skal ta hensyn
til kjøpers fremtidige planer med eiendommen og hans forutsetninger for
øvrig med kjøpet.
Hvis man gjør det vil det innebære at man trekker inn subjektive
og partsspesifikke elementer ved tolkningen av begrepet "kollisjonstilfeller"
i tinglysningsloven § 21.
På den annen side vil situasjonen bli relativt uholdbar for kjøpere
hvis man ikke kan ta hensyn til den faktiske bruksutnyttelse i vurderingen av
om det foreligger et kollisjonstilfelle. I forarbeidene til løsningsrettsloven
og også i Austenås bok om løsningsretter er disse spørsmål
berørt. Begge steder synes det å legges grunn at man må vurdere
den faktiske bruk etter ervervet og spørsmålet er om denne er i
kollisjon med den konkurrerende rett. I vårt tilfelle er svaret på
det åpenbart ja, ferdselsretten kan ikke utøves når utbygging
er skjedd.
De aller fleste kandidatene legger som nevnt til grunn at det foreligger en
kollisjon uten noen nærmere drøftelse. Jeg synes det i og for seg
er greit, men kandidater som ser dette bør definitivt på pluss
for det. I min bunke var det vel bare en som har problematisert dette.
Hvis man ser bort fra komplikasjonen med hensyn til om det foreligger kolliderende
retter synes jeg ikke de øvrige spørsmål i del i er særskilt
kompliserte.
Det er helt på det rene at Skraphandleren As sin rett er tinglyst, og
at den konkurrerende rett ikke er det. Det vil innebære at Skraphandleren
As vil ekstingvere forkjøpsretten under forutsetning av at de var aktsomt
uvitende om ferdselsretten på det tidspunkt ervervet ble tinglyst.
Det tema som skal drøftes i denne sammenheng er hvem som må være
i god tro når det er et selskap som er part i avtalen.
Etter faktum er det etter min mening helt på det rene at ett av styremedlemmene
- Peder As - var kjent med ferdselsretten og således ondtroende. Jeg synes
lite om lange drøftelser hvor man vurderer om han var i ond tro. Det
er videre helt på det rene at han grunnet en forretningsreise ikke deltok
på styremøtet når forkjøpsretten ble gjort gjeldende.
I henhold til faktum kjente ikke de øvrige styremedlemmer til ferdselsretten.
Det reelle spørsmål vil her være om de burde kjenne til retten.
Faktum -sier lite om dette, bortsett fra at veien var en "gangvei".
Man kan selvsagt hevde at de øvrige styremedlemmer burde vært på
en befaring og slik kunne skaffet seg kjennskap om retten. Dette vil uansett
bli mye spekulasjon i faktum og det vil gi få interessante drøftelser.
Noen kandidater har brukt mye tid på dette uten at drøftelsene
er overbevisende. Jeg har mest sans for at man kort legger til grunn at de andre
to styremedlemmene var aktsomt uvitende om retten, og begrenser drøftelsen
til betydningen av Peder Ås sitt reisefravær.
Utgangspunktet så langt det gjelder representasjonsregler mv i selskapsforhold
er at så vel daglig leder som de enkelte styremedlemmer må være
i god tro. Reglene om dette er imidlertid relativt vage og det kan være
grunn for unntak. Man kan for eksempel tenke seg at et styremedlems kunnskap
ikke skal ha betydning når han ikke kjenner til hvilke disposisjoner som
foretas av selskapets daglige leder eller at en styrebeslutning ikke påvirkes
av kunnskaper hos et ikke deltakende styremedlem.
Hvis det er det organ man selv sitter i som treffer beslutningen - slik som
i vårt tilfelle - bør utgangspunktet være at identifikasjonsreglene
trekkes langt. I motsatt fall ville det være enkelt for styremedlemmer
å ganske enkelt melde avbud fra enkelt møter. I vår sak forsterkes
dette med at det er et lite selskap - hvor styremedlemmene forutsetningsvis
har god oversikt over selskapets forretninger - og hvor det aktuelle styremedlemmet
eier 40 % av aksjene.
I tillegg bør kandidatene trekke inn sammenhengene mellom de enkelte
disposisjonene. Allerede i 2001 ble forkjøpsretten avtalt, det er gjennomføringen
av denne som skjer i 2002. Det var Peder selv som fremforhandlet forkjøpsretten
og han hadde kunnskap om den konkurrerende rett.
Enkelte kandidater er av den oppfatning at forkjøpsrettsstiftelsen må
være avgjørende i forhold til selskapets rettsposisjon og at siden
Peder foresto denne så var den direkte kontraherende i ond tro. Tanken
da er at selve kjøpet bare er en videreføring eller "formalisering"
av den tidligere avtalte forkjøpsrett.
All den tid det her er tale om to forskjellige rettslige disposisjoner som lever
sitt eget liv er jeg usikker på holdbarheten i en slik argumentasjon.
På den annen side vil de uansett være et moment, og vi bør
gi kandidatene litt frihet her.
Mange kandidater trekker også inn det faktum at Peder var gift med daglig
leder. Problemet med dette er at kandidatene ikke klart skiller mellom identifikasjon
i selskapsforhold og "ektefelleidentifikasjon" og derfor blir drøftelsene
ofte rotete. Det er vel neppe tvilsomt at ekteskapet kan være et moment
i enkelte drøftelser, men jeg synes nok mange kandidater overdriver betydningen
av det. Det klare utgangspunktet må være at det ikke skal skje noen
identifikasjon mellom ektefeller når det gjelder aktsom god tro i forhold
til ekstinksjon. Noe annet er at det kan komme inn som et sentralt moment i
bevisvurderingen da det regelmessig vil bli stilt meget strenge krav til bevis
for at man var aktsomt uvitende om et faktisk forhold ektefellen kjente til.
2.3 TINGLYSNINGSLOVEN § 22 (3)
Ganske mange kandidater drøfter også om servitutten har vern etter
tinglysningsloven § 22 (3) som gir vern uten tinglysning for visse rettigheter
i fast eiendom.
I henhold til det aller meste av juridisk teori er det neppe tvilsomt at dette
ikke kan føre frem. Det er antatt - basert på klare uttalelser
i forarbeidene - at denne bestemmelsen bare kommer til anvendelse på totale
bruksretter og ikke partielle. Dette utledes av vilkåret "tiltrådt"
i lovteksten. .I henhold til forarbeidene er noe bare tiltrådt når
man har fått besittelsen, og har man besittelsen så er det tale
om en total bruksrett. Løsningen har også en del for seg, da begrunnelsen
for vernet er at bruken vil være synbar når eiendommen er tiltrådt,
og således vil erververe kunne få et signal om den konkurrerende
bruk. Svært mange kandidater overser dette og legger til grunn at bestemmelsen
kommer til anvendelse.
I henhold til ordlyden er bestemmelsen begrenset til å gjelde oppsigelige
rettigheter. Mange kandidater legger til grunn at bestemmelsen ikke kan påberopes
her fordi det ikke er gitt noen oppsigelsesfrist i loven. Dette er ikke riktig
da det følger av sikker høyesterettspraksis at også langvarige
retter oppnår et tidsbegrenset vern etter denne bestemmelsen. Atter andre
kandidater overser helt tidsbegrensningen og legger til grunn at Jensen har
oppnådd et tidsubegrenset vern slik at ekstinksjon ikke kan skje.
Jeg har ikke trukket veldig mye for de ulike typene feilvurderinger knyttet
til denne bestemmelsen all den tid temaet til en viss grad tenderer mot andre
avdelings pensum.
3 Del II
Del II reiser problemstillinger knyttet til både panterett, dynamisk tingsrett
og avtalerett.
3.1 Tvist mellom Innkrevning AS og lillevik sparebank
Det er to ulike tvistetema her. Det er for det første et spørsmål
om hvorvidt Skraphandleren AS var berettiget til å overdra uforfalte fordringer
i et faktoringpant til utenforstående. Oppgaveteksten er uklar med hensyn
til dette, men eksamensformannen har opplyst at man under eksamen presiserte
at det dreide seg om overdragelse av bare uforfalte fordringer. Det synes som
om alle kandidatene i min bunke har fått med seg dette. Det andre temaet
er om Innkrevning AS kan ekstingvere bankens panterett i fordringsmassen.
3.1.1 Kan fordringer som omfattes av et 4-10 pant overdras
I henhold til faktum synes det ikke å være tvilsomt at Innkrevning
AS har fått fordringer som er opptjent i en del av skyldnerens virksomhet
overført til seg. Det er hjemmel i C 4-10 for en slik delvis overdragelse
av fordringer. Det synes heller ikke bestridt at Innkrevning AS har gjennomført
den adekvate rettsvernsakt, dvs notifikasjon til debitor cessus. Det sentrale
tvistepunkt er om eksistensen av en faktoringpantavtale forhindrer at pantsetter
disponerer over fordringer som omfattes av panteretten.
I forhold til de øvrige tingsinnbegrepspantene i kapittel 3 har pantsetteren
rett til å avhende objekter som inngår i pantet på visse vilkår,
jf panteloven § 3-7 og 5 3-11. I forhold til panteloven § 4-10 er
det ikke inntatt en egen bestemmelse som regulerer pantsetters adgang til å
foreta disposisjoner over panteobjektet.
I juridisk teori - Andreassen "faktoringpant" argumenteres det sterkt
for at man ikke har en tilsvarende avhendelsesadgang i tilknytning til 5 4-10.
Det anføres at en slik adgang ville gi skyldneren mulighet til både
selv å styre omfanget av panteobjektet, og også til å oppnå
kreditt/likviditetstilførsel to ganger på det samme objektet. Jeg
har stor sans for argumentasjonen til Andreassen. Videre er det slik at salgsadgangen
under 5 3-7 og § 3-13 er helt nødvendig for at pantsetteren skal
kunne drive forsvarlig og det er også i samsvar med driften for eksempel
at ukurant utstyrrkan skiftes og at varelageret kan selges. I forhold til §
4-10 er det vanskelig å se at pantsetter har et legitimt behov for å
selge deler av pantet. All den tid det ikke er noen klar rettspraksis på
dette må kandidatene ha en viss frihet, men de bør argumentere
svært godt hvis man legger til grunn at pantsetter hadde rett til å
selge.
Mange kandidater unnlater helt å drøfte dette prinsipielle spørsmål
som oppgaven inviterer til. For en del besvarelser skyldes dette at kandidatene
ikke ser at det er to spørsmål her og at de går rett på
ekstinksjonsdrøftelsen.
De som ser spørsmålet har en tendens til å knytte drøftelsene
til pantelovens ~ 1-11 og 5 4-6 og hoveddelen legger til grunn at bestemmelsen
hjemler en overdragelsesrett også i et tilfelle som dette. Dette blir
etter min oppfatning en grov feilslutning. Poenget med 5 1-11 er rett nok at
pantsetter kan selge panteobjektet, men ikke med utslettende virkning for panthavers
rett, slik som forutsetningsvis skal skje ved overdragelsen til innkrevning.
3.1.2 Ekstinksjon av bankens panterett
Inndrivning AS anfører subsidiært at de har ekstingvert bankens
faktoringpanterett.
Det er helt på det rene at bankens panterett i fordringene kan ekstingveres
selv om panteretten er tinglyst i løsøreregisteret. Vilkårene
er - i tillegg til at erververen må være i god tro - at erververen
har oppnådd rettsvern ved notifikasjon. Det er etter faktum helt på
det rene at Inndrivning har notifisert skyldnerne så det avgjørende
spørsmål her vil være om de på rettsvernstidspunktet
var aktsomt uvitende om den konkurrerende panteretten.
Det skal - i henhold til forarbeidene - være anledning til godtroerverv
selv om erververen ikke har kontrollert i løsøreregisteret om
det er påheftet en konkurrerende rett. Det anføres imidlertid at
det når det er tale om næringsdrivende erververe " må
stilles strenge krav til aktsomheten ved slike disposisjoner". Riktignok
fremgår det av faktum at Skraphandleren AS sin vanskelige økonomi
ikke var kjent for Innkrevning AS, men all den tid faktoringpantavtaler i dag
er mer hovedregel enn unntak må det etter min oppfatning legges til grunn
at selskapet ikke kan være aktsomt uvitende om panteretten. '
Dette er imidlertid ikke avgjørende. I henhold til Rt 1992 side 492 er
det sentrale spørsmålet ikke om man burde kjenne til den etablerte
panterett, men om man burde kjenne til at et salg av deler av fordringsmassen
ville være i strid med pantsetters rett i forhold til faktoringpanthaveren,
jf også reglene knyttet til driftstilbehørspant og varelagerpant.
Det kan nok tenkes tilfeller hvor en medkontrahent med kjennskap til faktoringpantavtalen
like fullt kan ha en velbegrunnet (aktsom) oppfatning av at pantsetteren i forhold
til faktoringpanthaveren skal ha rett til å overdra noen av de krav som
omfattes av panteretten. I vår sak er det imidlertid ingen opplysninger
som skulle gi Innkrevning AS grunn til å tro at det var avtalt en rett
til delvis avhendelse, og jeg er derfor av den oppfatning at selskapet ikke
kan ekstingvere panthavers rett.
Ingen av kandidatene i min bunke har sett at kravet til aktsomhet ikke nødvendigvis
må knyttes til eksistensen av panteavtalen. Jeg synes egentlig at det
er noe overraskende all den tid ovennevnte dom ikke kan være ukjent for
dem.
3.2 Tvisten mellom Konkursboet og Mekanikk AS
Dette spørsmålet er av avtalerettslig karakter. Mekanikk AS gjør
gjeldende at de skal ha separatistrett med hensyn til en leveranse av skrapjern
som følge av at avtalen er ugyldig.
Jeg forstår anførselen dit hen at leverandøren gjør
gjeldende at avtalen er ugyldig som følge av opplysningssvikt knyttet
til medkontrahentens sviktende økonomi. En rekke kandidater forstår
faktum dit hen at konkursboet aksepterer at avtalen er utgyldig, slik at det
bare legges til grunn for vurderingen av kravet om separatistrett. Det sier
seg selv at disse drøftelsene blir noe amputerte.
Det mest nærliggende rettslige grunnlag for Mekanikk AS sin anførsel
om ugyldighet er etter min oppfatning avtalelovens § 33 om opplysningssvikt.
En del kandidater bruker alternative grunnlag så som § 30 og §
36 uten at det har gått særlig bra. Vilkårene i C 33 passer
kanskje best til det gitte faktum.
Det er helt på det rene at Skraphandleren AS hadde betydelige økonomiske
problemer når de inngikk avtalen om levering på kreditt fra Mekanikk
AS. Det er videre på det rene at Skraphandleren AS unnlot å gjøre
medkontrahenten oppmerksom på den sviktende økonomien. Disse problemene
vil utvilsomt kunne være en omstendighet 15 33 sin forstand. Det er videre
helt på det rene at Mekanikk AS ikke var kjent med opplysningene. Etter
§ 33 er avtalen ugyldig hvis det som følge av omstendighetene vil
være i strid med rederlighet og god tro å gjøre den gjeldende.
Selv om det klare utgangspunkt er at partene selv bærer ansvar for sine
egne forutsetninger ved avtaleinngåelser - herunder forventningen om at
motparten er i stand til å gjøre opp for seg.
Videre ville det være relativt enkelt for medkontrahenten å gjøre
seg kjent med den heller begredelige økonomiske situasjon hos medkontrahenten,
og når dette unnlates kan det hevdes at det er selskapets egen risiko.
Det som gjør dette spesielt er selvsagt det faktum at den økonomiske
situasjon hos Skraphandleren på dette tidspunkt var av en slik karakter
at det må ha vært åpenbart at avtale ikke ville blitt inngått
med slikt innhold hvis medkontrahenten hadde blitt gjort kjent med de reelle
forhold.
Hadde man tenkt seg konkursen borte, så vil de fleste være enige
i at manglende opplysninger om sin egen helt ikke-eksisterende betalingsevne
er et forhold som skal omfattes av § 33 med den konsekvens at avtalen er
å anse som ugyldig. Det vil da i normaltilfellene innebære at medkontrahenten
har et krav på å få tilbakelevert sine ytelser som allerede
er overlevert medkontrahenten.
Problemet er imidlertid at disse spørsmålene blir mer sammensatt
når medkontrahenten går konkurs. Da blir spørsmålet
hvorfor denne ene leverandøren skal stilles bedre enn andre som har ytt
kreditt til den konkursrammede. Det sentrale spørsmål må
da være om det er noen gode grunner for at den som har hatt en "ondtroende"
medkontrahent skal stilles i en bedre posisjon enn de som kontraherte med skyldneren
før han ble tilstrekkelig oppmerksom på sin egen sviktende økonomi.
Som Hov anfører i "Avtalerett" side 269 er det i og for seg
gode grunner for dette. Det "smaker ikke godt" at boet skal tjene
på debitors urederlige atferd. Hadde man tenkt urederligheten borte ville
medkontrahenten ikke inngått avtalen. Den gode kandidat har mulighet til
å virkelig vise seg frem på dette spørsmålet.
4 Del III
I del III er spørsmålene knyttet til generell kontraktsrett og
dreier dels om ansvarsgrunnlag i kontrakt og dels om erstatningsutmåling.
4.1 Krav om erstatning
Jensen sitt krav er i henhold til faktum begrenset til å være et
erstatningskrav, og det fremmes ikke noe krav om prisavslag verken prinsipalt
eller subsidiært.
4.1.1 Mangel
Grunnvilkåret for å kreve erstatning vil være at objektet
lider av en kjøpsrettslig mangel. Så langt det gjelder det rettslige
grunnlaget så er det vel ikke tvilsomt at dette er et forbrukerkjøp
som reguleres ut fra reglene i den nye forbrukerkjøpsloven. Videre er
det angitt eksplisitt i faktum at kandidatene skal legge til grunn for drøftelsen
at rettsforholdet ikke vil stille seg forskjellig uavhengig av hvilket regelsett
som anvendes.
Kandidatene bør starte med en drøftelse av om dette er å
regne som et "as is" kjøp. I utgangspunktet må et slikt
forbehold fremgå eksplisitt. I forhold til kjøpslovens regler har
en rekke teoretikere argumentert for at bruktkjøp i normaltilfellene
må regnes som "as is" også når forbehold ikke er
tatt.
De argument som er anført i så henseende har vel samme anvendbarhet
også i forhold til forbrukerkjøpsloven, selv om vernet for kjøper
nok er mer fremtredende her. Det er tale om kjøp fra en skraphandler
og kandidatene bør vel helst lande på at det er et "as is"
kjøp, men jeg har lest flere gode drøftelser med motsatt konklusjon.
Det mest nærliggende bestemmelse for mangelsdrøftingen er etter
min oppfatning reglene om opplysningssvikt i § 16.
Man kan gjøre reglene om mangler gjeldende også når tingen
ikke svarer til opplysninger som selgeren i sin markedsføring eller ellers
har gitt om tingen dens egenskaper eller bruk og som kan antas å ha virket
inn på kjøpet.
Det som er de sentrale spørsmål i vår sammenheng må
da være dels om krittmarkeringen på jernet er å regne som
en opplysning i lovens forstand, og dels om disse opplysningene i så fall
har innvirket på kjøpet.
(i) Opplysninger
For at noe skal være en opplysning i lovens forstand kreves det at disse
må være relativt konkrete og tydelige med et adekvat meningsinnhold.
Her er det skrevet på med kritt at profilene er rustfrie og det kan vel
ikke betviles at dette er en opplysning i lovens forstand.
Det er åpenbart at nedtegningen ikke er gjort i markedsføringsøyemed,
men slik lovbestemmelsen er bygget opp er det ikke av avgjørende betydning.
For det første fremgår det av første ledd at også
opplysninger ellers er omfattet av opplysningsrisikoreglene, og for det annet
følger det av annet ledd at man svarer (indirekte) for påtegninger
på emballasje mv. Det må innebære at hensikten og formålet
med påtegningen ikke tillegges noen betydning. I samme retning Bergem/Rognlien
kommentar til kjøpsloven side 99.
(ii) innvirket på kjøpet
I tillegg til at det er gitt opplysninger kreves det at opplysningene (eller
svikten) har innvirket på avtalen.
I utgangspunktet er innholdet i dette vilkåret relativt beskjedent. Det
kreves ikke at medkontrahenten ikke ville inngått avtalen hvis opplysningene
var kjent. Det er bare et spørsmål om det er sannsynlig at avtalens
innhold med hensyn til tidspunkt vederlag etc ville være annerledes hvis
de uriktige opplysninger tenkes borte.
Det er ingen ting som skulle tilsi at Jensen vill la være å kontrahere
hvis han hadde vært kjent med at det ikke var rustfritt materiale. I henhold
til faktum var det sentrale å få U-jern og det er ingenting som
tyder å at det var noen forutsetninger knyttet til materialtypen.
Videre ble det etter faktum betalt vanlig kilopris for jernskrap. Det er med
andre ord ingen ting som tyder på at Jensen har betalt et høyere
vederlag enn hva han ville betalt for U-jern i en ikke rustfri utførelse.
Hvis det også legges til grunn - slik som i faktum - at det er et eget
marked for dette jernet med relativt klare markedspriser har det formodningen
mot seg at Jensen ville fått noen lavere pris hvis det hadde vært
kjent at det ikke var et rustfritt materiale.
Litt avhengig av hvordan man tolker faktum kan det hevdes at Jensen faktisk
erkjenner at den uriktige opplysning ikke har virket inn på kjøpet,
jf siste avsnitt side 3 hvor han "erkjente at han ville kjøpt stålet
uansett og til samme pris".
Jeg er av den oppfatning at det ikke foreligger noen mangel her, men det avgjørende
vil selvsagt ikke være konklusjonen, men hvordan kandidatene argumenterer.
Overraskende mange kandidater har ikke tatt opp spørsmålet om merkingen,
men drøftet om jernene er av en slik kvalitet man kan forvente, eller
om de fyller sitt formål. Dette har stort sett vært lite vellykket,
men igjen så er det drøftelsens kvalitet som må være
avgjørende.
4.1.2 Ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng
Hvis man først legger til grunn at opplysningssvikten er en mangel er
det ikke tvilsomt at det foreligger ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng
ift det eventuelle tap. Den uriktige påtegning ligger åpenbart innefor
selgers kontrollsfære.
4.1.3 Erstatningsberegningen
Uavhengig av hva kandidatene måtte falle ned på så langt det
gjelder mangelspørsmålet må de - eventuelt subsidiært
- ta stilling til hvordan erstatningen skal fastsettes.
Utgangspunktet for erstatningsfastsettelsen vil være forbrukerkjøpsloven
552 hvoretter erstatningen skal svare til det tap, herunder utlegg prisforskjell
og tapt fortjeneste som den annen part er påført ved kontraktsbruddet.
Slik faktum er bygget opp i denne oppgaven får vi liten hjelp til den
konkrete fastsettelse i denne bestemmelsen.
Partene har selv lansert en modell for beregning i faktum. Kjøpers anførsel
om at erstatningen skal utgjøre merverdien som jernet ville hatt i rustfri
utførelse sliter jeg litt med. Jeg kjenner ikke til prisforholdet mellom
vanlig jern og rustfritt, men hvis man for eksempelets skyld setter prisen på
rustfritt materiale til det dobbelte av annet jern vil konsekvensen av å
følge kjøpers resonnement være at han i realiteten skal
få leveransen gratis.
Det som kanskje er det reelle spørsmål her er om kjøpers
forventning om en bedre ytelse er erstatningsrettslig vernet. All den tid at
han selv sier han ville handlet til samme pris selv om de reelle forhold var
kjent så er det kanskje grunnlag for å hevde at hans forventning
ikke har vern.
Utgangspunktet vil vel være at hvis det foreligger en mangel så
skal man stilles som om denne tenkes borte, dvs den positive kontraktsinteresse.
Problemet er at dette nødvendigvis vil gi et rimelig resultat, jf ovenfor.
En bedre løsning er vel å si at mangelen ikke er knyttet til produktet,
men til at man er i villfarelse grunnet uriktig informasjon. Da kan det hevdes
at man bare kan kreve å bli stillet som o,m korrekt informasjon hadde
blitt gitt - noe som i vårt tilfelle vel må innebære dekning
av den negative kontraktsinteresse.
|
Sist oppdatert 02.07.2003 av BMT Kommentarer til denne siden. |