Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 4. studieår : JUS242
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Lars Vold hadde i ca ett år bodd sammen med Klara Ås i det lille tettstedet Lillevik. Om morgenen fredag 4. desember 2005 møtte Lars Vold opp på det lokale lensmannskontor og ble der møtt av lensmannsbetjent Eriksen . Han var ille tilredt idet han hadde et stort sår i bakhodet og gikk i blodtilsølte klær. Etter at han var kommet frem til skranken, opplyste han at Klara noen timer tidligere, like etter at de to hadde kommet hjem fra julebord, hadde slått en tung ildrake mot bakhodet hans. Etter dette husket han ikke mer før han kom til seg selv kort tid før han oppsøkte politiet. Klara var da borte, og han fryktet for at hun kunne ha skadet seg. I og med at det var åpenbart at Lars Vold hadde behov for legehjelp, ble det ikke gjennomført noe avhør denne dagen. Før politiet kjørte Lars Vold til legevakten, ble likevel det Lars hadde fortalt skrevet ned i en kortfattet anmeldelse av lensmannsbetjent Eriksen. I anmeldelsen stod det også en setning om at Lars fritok helsepersonell fra lovbestemt taushetsplikt i anledning saken. Vedkommende polititjenestemann glemte å informere Lars om hans rettigheter etter straffeprosessloven § 122, og han ble heller ikke spurt om han ville fremsette påtalebegjæring. Anmeldelsen ble undertegnet av Lars.
På legevakten ble såret i bakhodet til Lars sydd med 5 sting, og han ble erklært helt arbeidsufør i 1 uke. Til legen ga han en noenlunde tilsvarende forklaring om hva som hadde skjedd, som han hadde gitt til politiet. Mens Lars var på legevakten, besluttet politiadvokat Rå at Klara Ås skulle pågripes og at boligen til Klara og Lars skulle ransakes. Av beslutningen fremgikk det at det forelå skjellig grunn til mistanke for overtredelse av straffeloven § 233, 1. ledd, jf. § 49. Klara var enda ikke kommet hjem da politiet ransaket på adressen. Lars slapp inn politiet uten at ransakingsbeslutningen ble noe tema. På stedet fant politiet en ildrake med noe blod på. Ildraken ble beslaglagt. Politiet tok også kontakt med legevakten for å få oversendt legejournal for Lars Vold. Dagen etter ble utskrift av journal sendt til politiet.
Senere samme kveld, etter at politiet hadde reist fra boligen til Lars, ringte Klara. Hun sa til Lars at hun var svært lei for det som hadde skjedd. Etter noen følelsesladde minutter, der begge gråt, sa Lars at han ville tilgi henne. Han ba henne komme hjem og ringte umiddelbart til lensmannskontoret og opplyse at alt stod bra til med Klara. Noen dager senere sendte han et brev til politiet der han opplyste at han ikke ønsket noen straffesak, og at han ønsket å trekke sin forklaring.
Politiadvokat Rå, som hadde utvidet påtalekompetanse, utferdiget en uke senere tiltale for Lillevik tingrett mot Klara Ås for overtredelse av straffeloven § 229. 1.straffalternativ, jf. § 232. I bevisoppgaven ble Lars Holm og lensmannsbetjent Eriksen påberopt som vitner. Av bevisoppgaven fremgikk videre at politiet ville fremlegge journalutskrift fra legevakten, samt føre to vitner som hadde vitnet i en straffesak for Oslo tingrett i 2002, der Klara Ås ble frifunnet for to tilfeller av legemsbeskadigelse mot to tidligere kjærester.
Advokat Mona Grasnes, som var forsvarer for Klara Ås, sendte kort tid etter brev til tingretten der hun gjorde gjeldene at saken måtte avvises idet saken ikke hadde vært behandlet av statsadvokaten, og at Lars Holm ikke hadde fremsatt noen påtalebegjæring. Advokat Grasnes viste bl.a. til at Klara hadde vært siktet for drapsforsøk, og viste til påtaleinstruksen § 17-1, 2. ledd, som lyder slik:
”Når noen må anses som siktet i en sak hvor spørsmålet om tiltale hører under overordnet påtalemyndighet, skal likevel spørsmålet om å frafalle siktelsen eller om å henføre forholdet under et mildere straffebud som regel forelegges denne. Riksadvokaten kan dog beslutte å innstille forfølgningen mot en siktet selv om spørsmålet om tiltale hører under Kongen.”
Politiadvokat Rå bestred at Klara hadde vært siktet for drapsforsøk i og med at hun ikke hadde blitt pågrepet og aldri blitt gjort kjent med pågripelsesbeslutning og ransakingsbeslutning. Under enhver omstendighet kunne ikke et eventuelt brudd på påtaleinstruksen føre til at saken skulle avvises.
Drøft og avgjør om saken skal avvises.
Advokat Grasnes opplyste videre at Lars Holm verken ønsket eller pliktet å gi forklaring, og at han da heller ikke kunne pålegges å møte frem i retten. Politiadvokat Rå bestred dette og hevdet at Holm hadde forklaringsplikt, og at han under enhver omstendighet hadde plikt til å møte opp idet hans tilstedeværelse kunne få betydning for adgangen til å lese opp hans politiforklaring. Advokat Grasnes bestred at det ville være adgang til å lese opp Holms politiforklaring når han ikke var gjort kjent med sine rettigheter etter straffeprosessloven § 122.
Drøft og avgjør
om Holm har plikt til å forklare seg
om Holm har plikt til å møte i retten, selv om han ikke har forklaringsplikt
om Holms politiforklaring kan leses opp dersom han møter og nekter å forklare seg
I legeerklæringen fra legevakten var skadene på Lars og behandlingen beskrevet. Det fremgikk også hva Lars fortalte vedrørende hendelsesforløp. Advokat Grasnes bestred at legerklæringen kunne legges frem. Hun viste til at Lars hadde trukket tilbake fritaket fra taushetsplikt. Under alle omstendigheter ville ikke en skriftlig erklæring kunnes leses opp.
Drøft og avgjør om legeerklæringen skal nektes ført som bevis.
Advokat Grasnes motsette seg også at det var adgang til å føre vitner om forhold som Klara tidligere var frifunnet for. Dette ville være i strid med straffeprosessloven § 301 og hadde åpenbart ingen beviskraft.
Drøft og avgjør om de to tilbudte vitneforklaringene skal avskjæres.
Storevik hadde de siste tiårene vokst fra å være et søvnig lite tettsted til å bli en by med nesten 100 000 innbyggere. Trafikkproblemene var store, og kommunen hadde i flere år vurdert å bygge en skinnegående hurtigtogbane ”Storevikbanen” mellom sentrum og de største tettbebyggelsene utenfor sentrum. Høsten 2005 vedtok kommunestyret at banen skulle bygges.
I lokalmiljøet var meningene delte. I 2003 hadde Peder Ås sammen med 10 andre innbyggere startet foreningen ”Nei til Storevikbanen”. Peder Ås ble valgt til leder. Foreningen hadde som formål å stanse planene om bygging av Storevikbanen, og skulle opphøre som organisasjon når dette mål var nådd. I vedtektene stod det bl.a. at banen ville ødelegge et viktig friluftsområde. I 2005 hadde organisasjonen ca 500 medlemmer, og Peder Ås og andre styremedlemmer hadde gjennom ulike aktiviteter som avisinnlegg, underskriftsaksjoner og brev til ulike offentlige etater, arbeidet for sin sak. Skuffelsen over kommunestyrets vedtak var stor, og organisasjonen tok få dager ut stevning mot Storevik kommune med påstand om at vedtaket var ugyldig. Kommunens advokat påstod søksmålet avvist. Kommunen viste til at organisasjonen ”Nei til Storevikbanen” verken hadde partsevne eller nødvendig rettslig interesse. Kommunen viste videre til at organisasjonen ikke var representert av advokat og at forliksmekling ikke var foretatt.
Drøft og avgjør om søksmålet skal avvises som følge av:
at ”Nei til Storevikbanen” ikke er representert av advokat
at mekling i forliksrådet ikke var foretatt
manglende partsevne og
manglende rettslig interesse.
Både oppgave I og II skal løses.
Lars Vold hadde i om lag eit år budd saman med Klara Ås i den vesle tettstaden Lillevik. Om morgonen fredag 4. desember 2005 kom Lars Vold til det lokale lensmannskontoret, og blei der teken imot av lensmannsbetjent Eriksen. Han såg ikkje godt ut, idet han hadde eit stort sår i bakhovudet og kleda som han gjekk i var tilsølte med blod. Då han kom fram til skranken, opplyste han at Klara nokre timar tidlegare, like etter at dei to hadde kome heim frå julebord, hadde slege ei tung eldrake mot bakhovudet hans. Etter dette huska han ikkje meir før han kom til seg sjølv kort tid før han gjekk til politiet. Klara var då vekke, og han frykta at ho kunne ha skada seg. I og med at det var klart at Lars Vold trengte å kome til lege, vart det ikkje teke noko avhøyr denne dagen. Før politiet køyrte Lars Vold til legevakta, skreiv likevel lensmannsbetjent Eriksen ned i ei melding (anmeldelse) det Lars hadde sagt. I meldinga stod det også ei setning om at Lars fritok helsepersonell frå lovbestemt teieplikt i høve denne saka. Lensmannsbetjenten gløymde å informere Lars om hans rettar etter straffeprosesslova § 122, og han blei heller ikkje spurt om han ville krevje påtale. Lars skreiv under meldinga.
På legevakta blei såret i bakhovudet til Lars sydd med 5 sting, og han vart erklært som heilt arbeidsufør i 1 veke. Han gav ei nokolunde tilsvarande forklaring til legen om kva som hadde skjedd, som han hadde forklart til politiet. Medan Lars var på legevakta, gjorde politiadvokat Rå vedtak om at Klara Ås skulle pågripast og at politiet skulle ransake bustaden til Klara og Lars. I vedtaket stod det at det låg føre skjellig grunn til mistanke for krenking mot straffelova § 233, 1. ledd, jf. § 49. Klara var endå ikkje komen heim då politiet ransaka på adressa. Lars slapp inn politiet utan at vedtaket om ransaking vart noko tema. På staden fann politiet ei eldrake med litt blod på. Eldraka vart kverrsett. Politiet tok også kontakt med legevakta for å få utlevert legejournal for Lars Vold. Dagen etter blei utskrift av journalen sendt til politiet.
Seinare same kveld, etter at politiet hadde reist frå bustaden til Lars, ringte Klara. Ho sa til Lars at ho var svært lei for det som hadde skjedd. Etter nokre kjensleladde minutt, der begge grein, sa Lars at han ville tilgje henne. Han ba henne komme heim og ringte straks til lensmannskontoret og opplyse at alt stod bra til med Klara. Nokre dagar seinare sendte han eit brev til politiet der han opplyste at han ikkje ville ha noko straffesak, og at han trakk forklaringa si.
Politiadvokat Rå, som hadde utvida påtalekompetanse, tok ei veke seinare ut tiltale for Lillevik tingrett mot Klara Ås for brot mot straffelova § 229. 1.straffalternativ, jf. § 232. I bevisoversikta blei Lars Holm og lensmannsbetjent Eriksen ført opp som vitne. I bevisoversikta stod det vidare fram at politiet ville leggje fram journalutskrift frå legevakta, samt føre to vitne som hadde gjeve forklaring i ei straffesak for Oslo tingrett i 2002, der Klara Ås ble frifunne for to tilfeller av lekamsskading mot to tidlegare kjærester.
Advokat Mona Grasnes, som var forsvarer for Klara Ås, sendte kort tid etter brev til tingretten der ho kravde at saka måtte avvisast i og med at statsadvokaten ikkje hadde handsama saka, og at Lars Holm heller ikkje hadde kravd påtale. Advokat Grasnes viste mellom anna til at Klara hadde vore sikta for drapsforsøk, og viste til påtaleinstruksen § 17-1, 2. ledd, som har slik ordlyd:
”Når noen må anses som siktet i en sak hvor spørsmålet om tiltale hører under overordnet påtalemyndighet, skal likevel spørsmålet om å frafalle siktelsen eller om å henføre forholdet under et mildere straffebud som regel forelegges denne. Riksadvokaten kan dog beslutte å innstille forfølgningen mot en siktet selv om spørsmålet om tiltale hører under Kongen.”
Politiadvokat Rå nekta for at Klara hadde vore sikta for drapsforsøk i og med at ho ikkje vart pågripen og aldri vart gjort kjent med vedtaket om pågriping og ransaking. I alle høve kunne ikkje eit eventuelt brot på påtaleinstruksen føre til at saka skal avvisast.
Drøft og ta stilling til om saka skal avvisast.
Advokat Grasnes opplyste vidare at Lars Holm korkje ønskte eller hadde plikt til å forklare seg, og at han då heller ikkje kunne påleggjast å møte fram i retten. Politiadvokat Rå var usamd i dette og hevda at Holm hadde forklaringsplikt, og at han i alle høve hadde plikt til å møte opp i og med at dette kunne få noko å seie for om politiforklaringa hans kunne lesast opp. Advokat Grasnes nekta for at det ville være høve til å lese opp Holm si politiforklaring når han ikkje var gjort kjent med sine rettar etter straffeprosesslova § 122.
Drøft og avgjer
om Holm har plikt til å forklare seg
om Holm har plikt til å møte i retten, sjølv om han ikkje har forklaringsplikt
om Holm si politiforklaring kan lesast opp dersom han møter og nektar å forklare seg
I fråsegna frå legevakta var skadane på Lars og behandlinga omtalt. Det gjekk også fram kva Lars fortalte om sjølve hendinga. Advokat Grasnes sette seg imot at fråsegna frå legevakta kunne leggjast fram. Ho viste til at Lars hadde trekt tilbake fritaket frå teieplikta. I alle høve ville ikkje ei skriftlig erklæring kunnes lesast opp.
Drøft og avgjer om fråsegna frå legen skal nektast ført som bevis.
Advokat Grasnes motsette seg også at det var høve til å føre vitne om forhold som Klara tidlegare var frifunnen for. Dette ville være i strid med straffeprosessloven § 301 og hadde openbart ingen beviskraft.
Drøft og avgjer om dei to vitneforklaringane skal avskjerast.
Storevik hadde dei siste tiåra vokse frå å være ein søvnig liten tettstad til å bli ein by med nesten 100 000 innbyggjarar. Trafikkproblema var store, og kommunen hadde i fleire år vurdert å bygge ei skinnegåande hurtigtogbane ”Storevikbanen” mellom sentrum og dei største busetnadane utanfor sentrum. Hausten 2005 vedtok kommunestyret at banen skulle byggjast.
I lokalmiljøet var meiningane delte. I 2003 hadde Peder Ås saman med 10 andre innbyggjarar starta foreininga ”Nei til Storevikbanen”. Peder Ås ble valt til leiar. Foreininga hadde som formål å stanse planane om bygging av Storevikbanen, og skulle opphøyre som organisasjon når dette mål var nådd. I vedtektene stod det mellom anna at banen ville øydeleggje eit viktig friluftsområde. I 2005 hadde organisasjonen ca 500 medlemmer, og Peder Ås og andre styremedlemmar hadde gjennom ulike aktivitetar som avisinnlegg, underskriftsaksjonar og brev til ulike offentlige etatar, arbeidd for saka si. Peder og dei andre vart svært skuffa over kommunestyret sitt vedtak, og organisasjonen tok få dagar etter ut stemning mot Storevik kommune med påstand om at vedtaket var ugyldig. Kommunens advokat påstod søksmålet avvist. Kommunen viste til at organisasjonen ”Nei til Storevikbanen” korkje hadde partsevne eller den nødvendige rettslige interesse. Kommunen viste vidare til at organisasjonen ikkje hadde nytta advokat og at forliksmekling heller ikkje var gjennomført.
Drøft og avgjer om søksmålet skal avvisast som følgje av:
at ”Nei til Storevikbanen” ikkje nytta advokat
at mekling i forliksrådet ikkje var gjenomført
manglande partsevne og
manglande rettslig interesse.
Både oppgåve I og II skal løysast.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |