Sist oppdatert 02. juli 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 4. studieår : JUS242
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Del I
Lillevik postkontor ble 2. januar 2007 utsatt for et ran. En maskert person rettet en pistol mot ekspeditøren og fikk utlevert ca kr 25 000 kroner. Noen av sedlene hadde vært i sirkulasjon, men noen stammet fra en bunke nye 500-lapper. Postekspeditøren, som var alene på på postkontoret da ranet ble begått, var i sjokk og klarte i liten grad å beskrive raneren. Et overvåkningskamera på postkontoret gjorde det mulig å konkludere med at gjerningsmannen var ca 180 cm høy og at vedkommende hadde mørkt halvlangt hår i nakken. Opptaket viste videre at raneren hadde på seg en rød genser der det stod ”Lovstafetten 1991”, samt at han haltet.
Politiet gikk ut i media og ba om tips fra publikum. Opptaket ble vist på lokal-tv, samt at bilder stod på trykk i de lokale aviser. Etter kort tid ringte en kvinne til politiet og opplyste at hun senest for noen uker siden hadde sett Peder Ås gå med en tilsvarende genser som den som ble brukt under ranet, men hun var usikker på hvilket årstall som stod på den. Hun opplyste at beskrivelsen for øvrig også kunne stemme med Peder Ås, men hun kjente ham ikke personlig. Hun ville ikke opplyse sitt navn til politiet, da hun fryktet represalier. Politibetjent Voll som snakket med henne skrev imidlertid en rapport der han redegjorde for innholdet i samtalen.
Peder Ås var kjent for politiet, men hadde, så vidt politiet kjente til, ikke vært involvert i noe straffbart de siste årene. Politiet kjente til at Peder Ås for ti år siden var involvert i narkotikakriminalitet og at en torpedo hadde skadet ene kneet hans i forbindelse med innkreving av narkotikagjeld. På bakgrunn av denne informasjonen besluttet jourhavende politijurist om morgenen fredag 5. januar, at Peder skulle pågripes og at hans bolig mv. skulle ransakes. Om ettermiddagen troppet uniformert politiet opp hjemme hos Peder Ås. Peder utbrøt da hoderystende at han ikke hadde noe med dette å gjøre, og at han var på besøk hos en bekjent i Oslo da ranet fant sted. Han ble deretter forevist beslutning om pågripelse og ransaking der det fremgikk at han var siktet for grovt ran. Politiet glemte å opplyse ham om at han ikke hadde noen plikt til å forklare seg. Politibetjent Veum spurte deretter Peder om navnet på den han var på besøk hos i Oslo, noe Peder sa han ikke klarte å huske. Veum spurte videre om han hadde noen rød genser som det stod ”Lovstafetten 1991” på. Peder ga da klart uttrykk for at han aldri hadde hatt en slik genser.
Ved ransakingen av leiligheten fant politiet en seddel som stammet fra ranet i Peder Ås sin lommebok. I et søppelhus, som 50 leiligheter benyttet, fant politiet en rød genser som så ut til å være identisk med den som ble benyttet under ranet.
Dagen etter ble Peder varetektsfengslet for fire uker pga bevisforspillelsesfare. I kjennelsen til dommerfullmektig Morsk stod det at Peder Ås fremstod som lite troverdig når han benektet kjennskap til ranet, og at alibiforklaringen fremstod som oppkonstruert. Det fremgikk videre at Peder ville ha mulighet til å forspille bevis. Det ble særlig vist til at det såkalte alibivitnet ikke var identifisert og at mesteparten av ransutbyttet ikke var funnet.
Forsvareren påkjærte straks kjennelsen, og gjorde gjeldende at tingretten hadde tolket loven feil.
Spørsmål 1: Har tingretten anvendt loven riktig når den besluttet å varetektsfengsle Peder Ås?
Tre uker senere tok statsadvokaten ut tiltale mot Peder Ås for grovt ran. Hovedforhandling ble berammet med dommerfullmektig Morsk som administrator. Så vel statsadvokaten som forsvareren protesterte mot at dommerfullmektig Morsk skulle ha saken.
Spørsmål 2: Kan dommerfullmektig Morsk administrere saken?
Av påtalemyndighetens bevisoppgave fremgikk at politibetjentene Voll og Veum skulle avgi forklaring om henholdsvis innholdet i det anonyme tipset som politiet mottok, og samtalen med Peder Ås under pågripelsen. Forsvarer protesterte mot en slik bevisførsel og viste til at den anonyme samtalen ikke hadde noen som helst bevisverdi, og at forklaring fra Voll under enhver omstendighet ville innebære at Peder Ås ikke fikk anledning til å stille spørsmål til den anonyme tipseren.
Spørsmål 3: Kan politibetjent Voll føres som vitne om innholdet i samtalen med den anonyme tipseren?
Spørsmål 4: Kan polititjenestemenn avgi forklaring om hva Peder Ås uttalte under ransakingen?
Utover det som fremkom i samtale under pågripelsen, varslet påtalemyndigheten bevisførsel knyttet til den beslaglagte genseren og til den beslaglagte pengeseddel. Forsvarer protesterte også mot dette og viste til at ransakingen var ulovlig idet den var besluttet på et for spinkelt grunnlag, og dessuten ikke besluttet av retten slik loven foreskriver. Dette måtte føre til at alt som fremkom under den ulovlige ransaking måtte nektes ført som bevis.
Spørsmål 5: Hefter det noen feil ved beslutningen om å pågripe og ransake?
Spørsmål 6: Får svaret på spørsmål 5 noen betydning for adgangen til å benytte beslag og annen informasjon som fremkom ved ransakingen som bevis?
Del II
Yngve Issen hevder overfor Gard Li Dallo at han har en forkjøpsrett til en eiendom Dallo eier.
Issen krever på denne bakgrunn at Dallo overskjøter den aktuelle eiendommen til Issen mot at Issen betaler kr 150.000.-. Dallo bestrider kravet, og det lykkes ikke partene å fremforhandle noen løsning seg i mellom. De er sterkt uenige om både juss og faktum. Issen inngir forliksklage i saken. Etter å ha mottatt tilsvar fra Dallo, hvor Dallo påstår seg frifunnet, beslutter forliksrådet å innstille behandlingen i medhold av tvisteloven § 6-11 (1), da de finner saken så vanskelig og konflikten så tilspisset at tvisten er uegnet for forliksrådsbehandling. Issen inngir derfor stevning til tingretten i saken, jf. tvl. § 9-2. Påstandene er som for forliksrådet.
Tingretten uttaler i domspremissene at den gir Issen medhold i at forkjøpsretten er i behold, men at rette beløp å betale skal være kr 180.000,-. Derfor frifinnes Dallo fullstendig. Rettens begrunnelse er at den ikke kan gå utover partenes påstander, og at når Issen har angitt beløpet til kr 150.000,-, må Dallo bli å frifinne.
Issen anker tingrettens avgjørelse på grunnlag av saksbehandlingsfeil. Issen fremholder at så lenge Dallo får mer penger enn Issen har påstått, så går ikke retten utover partenes påstander. Issen gjør gjeldende i anken at tingretten har misforstått påstanden hans, som han riktignok medgir var noe uklart formulert.
Har tingretten begått saksbehandlingsfeil?
Del III
Endre P. Risen inngår avtale med murermester Mari Murstad om oppføring av en utepeis. Mari Murstad ferdigstiller peisen til avtalt tid, i god tid før sommersesongen begynner. I løpet av sommeren oppdager Risen at peisen slett ikke svarer til forventningene. Flere steiner er løse, og røyken velter ut av peisen i stedet for opp i pipen. Risen reklamerer overfor Murstad, og Murstad lover å komme og ta en kikk på peisen, og lover å ringe for å avtale tidspunkt med det første. Det går lang tid uten at Murstad lar høre fra seg, og Risen prøver å få fatt i Murstad flere ganger. Han møtes av en telefonsvarer og legger igjen beskjed, men uten å få noen respons fra Murstad. Til slutt får Risen et brev i posten der Murstad sier at hun har vært og sett på peisen, og at hun ikke kan se at den har noen mangel. Når det gjelder de løse steinene, så må dette skyldes uvettig og uforsiktig bruk fra Risens side. Og når det gjelder pipen, så er utepeisen i den stand Risen kunne regne med ut fra den lave prisen han betalte, mener hun.
Endre P. Risen er nå etter hvert grundig lei, og skaffer seg advokatbistand. Advokaten mener at det ikke er noen annen råd enn å ta ut forliksklage mot Murstad. I forliksklagen nedlegger Risen påstand om at utepeisen har en mangel. Murstad, som også har advokat, påstår i tilsvaret at saken må avvises, med den begrunnelse at det ikke kan gis dom for det som påstås. Risens advokat mener at det må være adgang til å få fastsettelsesdom for at det foreligger mangel med en ytelse, på lik linje med at man kan få fastsettelsesdom for at et forvaltningsvedtak er ugyldig.
Ta stilling til spørsmålet om saken kan fremmes.
Murstad er medlem av det lokale murmesterlauget. Murmesterlauget er en tradisjonsrik bransjeforening for murere, og det er et kvalitetsstempel å være medlem her. Medlemskap i lauget har derfor en markedsføringsmessig verdi for det enkelte medlem. I tillegg har medlemmene fordeler ved at det arrangeres felles fagseminarer hvor laugmedlemmene får en redusert pris og sosiale sammenkomster.
Oldermannen i Murmesterlauget blir gjort kjent med saken mot Murstad av Risen. Oldermannen er opprørt over Murstads opptreden overfor Risen. Det er ikke første gang oldermannen har hørt historier om kritikkverdig kundebehandling fra Murstads side. Oldermannen innkaller derfor til styremøte i lauget og legger frem forslag om å ekskludere Murstad. Forslaget blir enstemmig vedtatt.
Murstad blir underrettet om eksklusjonsvedtaket og blir svært opprørt. Hun reagerer sterkt på at hun har blitt ekskludert, og hun reagerer særlig på at hun ikke ble varslet om eksklusjonssaken og fikk anledning til å forsvare seg for lauget. Lauget er ikke villig til å endre vedtaket, og Murstad går derfor til sak mot lauget med påstand om at eksklusjonen er ugyldig. Lauget gjør i tilsvaret gjeldende at saken må avvises, idet det er tale om en ren interessekonflikt som er domstolene uvedkommende.
Ta stilling til avvisningsspørsmålet.
Del I
Lillevik postkontor vart rana 2. januar 2007. Ein maskert person retta ein pistol mot ekspeditøren og fekk utlevert ca 25 000 kroner. Somme av setlane hadde vore i sirkulasjon, men nokre av dei kom frå ein bunke nye 500-lappar. Postekspeditøren var åleine på postkontoret under ranet. Han var i sjokk og kunne seia lite om korleis ranaren såg ut. Eit overvakingskamera på postkontoret gjorde at dei kunne konkludera med at gjerningsmannen var ca 180 høg og at han hadde mørkt, halvlangt hår i nakken. Vidare viste opptaket at ranaren hadde på seg ein raud gensar, der det stod ”Lovstafetten 1991”, og at han han halta.
Politiet gjekk ut i media og bad om tips frå publikum. Opptaket vart vist på lokal-tv, og det kom bilete i dei lokale avisene. Etter kort tid ringde ei kvinne til politiet og opplyste at ho seinast for nokre veker sidan hadde sett Peder Ås gå med ein slik gensar som vart brukt under ranet. Men ho var usikker på kva årstal som stod på han. Ho sa og at skildringa av ransmannen elles kunne passa på Peder Ås, men ho kjende han ikkje personleg. Ho ville ikkje seia namnet sitt til politiet, då ho var redd for represaliar. Polititenestemann Voll som snakka med henne, skreiv likevel ein rapport der han gjorde greie for innhaldet i samtalen.
Peder Ås var ein person politiet kjende til, men så vidt politiet visste, hadde han ikkje vore innblanda i noko straffbart dei siste åra. Politiet kjende til at Peder Ås hadde vore involvert i narkotikakriminalitet for ti år sidan, og at ein torpedo hadde skada det eine kneet hans i samband med innkrevjing av narkotikagjeld. På bakgrunn av denne informasjonen avgjorde jourhavande politijurist om morgonen fredag 5. januar, at politiet skulle gripa Peder Ås og ransaka bustaden hans o.a. Om ettermiddagen troppa uniformert politi opp heime hos Peder Ås. Peder sa frå at han hadde ikkje noko med dette å gjera, og at han hadde vore på besøk hos ein kjenning Oslo den dagen ranet skjedde. Politiet viste han avgjerda om at han skulle gripast og at huset skulle ransakast. I papira stod det og at han var sikta for grovt ran. Men politiet gløymde å opplysa han om at han ikkje hadde noko plikt til å forklara seg. Polititenestemann Veum spurde så Peder om namnet på personen han var på besøk hos i Oslo, men Peder sa at han kunne ikkje hugsa det. Vidare spurde Veum om han hadde ein raud gensar som det stod ”Lovstafetten 1991” på. Peder sa då klart frå at han aldri hadde hatt ein slik gensar.
Ved ransakinga av bustaden fann politiet ein setel som kom frå ranet i Peder Ås si lommebok. I eit søppelhus som vart nytta av 50 husvere, fann politiet ein raud gensar som såg ut til å vera identisk med den som var brukt under ranet.
Dagen etter vart Peder varetektsfensgsla for fire veker på grunn av fare for å øydeleggja bevis. I orskurden frå dommarfullmektig Morsk stod det at Peder Ås viste seg som lite truverdig når han nekta for å kjenna til ranet, og at forklaringa om alibiet verka oppkonstruert. Vidare vart det sagt at Peder ville lett få høve til å øydeleggja bevis. Særleg vart det lagt vekt på at alibivitnet ikkje var identifisert og at mesteparten av ransutbytet ikkje var funne.
Forsvararen klaga straks på orskurden og gjorde gjeldande at tingretten hadde tolka lova feil.
Spørsmål 1: Har tingretten brukt lova rett når dei avgjorde at Peder Ås skulle setjast i varetektsfengsel?
Tre veker seinare tok statsadvokaten ut tiltale mot Peder Ås for grovt ran.
Hovudforhandlingane vart fastsett med dommarfullmektig Morsk som administrator. Både statsadvokaten og forsvararen protesterte mot at dommarfullmektig Morsk skulle ha saka.
Spørsmål 2: Kan dommarfullmektig Morsk administrera saka?
I bevisoppgåva frå påtalemakta stod det at polititenestemennene Voll og Veum skulle forklara seg om innhaldet i det anonyme tipset som politiet fekk, og om samtalen med Peder Ås då han vart gripen. Forsvararen protesterte mot ei slik bevisføring og viste til at den anonyme telefonsamtalen ikkje hadde nokon verdi som bevis i det heile, og at ei forklaring frå Voll i alle fall ville føra til at Peder Ås ikkje fekk høve til å stilla spørsmål til den anonyme tipsaren.
Spørsmål 3: Kan polititenestemann Voll førast som vitne om innhaldet i samtalen med den anonyme tipsaren?
Spørsmål 4: Kan polititenestemenn forklara seg om kva Peder Ås sa under ransakinga?
Ut over det som kom fram i samtalen då Peder Ås var gripen, varsla påtalemakta at dei ville føra bevis knytt til den kverrsette gensaren og den kverrsette pengesetelen. Forsvararen protesterte mot dette og viste til at ransakinga var ulovleg for di avgjerda var teken på for spnkelt grunnlag. Dessutan var ikkje den avgjerda teken av retten slik lova seier. Dette måtte føra til at det som kom fram under den ulovlege ransakinga ikkje kunne førast som bevis.
Spørsmål 5: Hefter det feil av noko slag ved avgjerda om å gripa og ransaka?
Spørsmål 6: Får svaret på spørsmål 5 noko å seia for kva høve ein vil ha til å nytta kverrsett materiale og annan informasjon som kom fram ved ransakinga som bevis?
Del II
Yngve Issen hevdar overfor Gard Li Dallo at han har førkjøpsrett til ein eigedom som
Dallo eig.
På bakgrunn av dette krev Issen at Dallo skøyter den aktuelle eigedomen over til Issen, mot at Issen betalar kr. 150 000.-. Dallo godtek ikkje kravet, og det lykkast ikkje for partane å forhandla seg fram til noko løysing seg i mellom. Dei er sterkt usamde om både juss og faktum. Issen reiser forliksklage i saka. Etter at han har fått tilsvar frå Dallo, der Dallo krev seg frifunnen, avgjer forliksrådet at dei vil avslutta behandlinga av saka i samsvar med tvistelova § 6-11 (1), då dei finn at saka er så vanskeleg og konflikten så tilspissa, at tvisten ikkje høver til forliksbehandling. Issen stemner då saka til tingretten, jamfør tvl. §9-2. Påstandane er som for forliksrådet.
Tingretten seier i domspremissane at dei gir Issen medhald i at forkjøpsretten ligg fast, men at rette pengesum skal vera kr 180 000.-. Derfor vert Dallo heilt ut frifunnen. Retten si grunngjeving er at dei kan ikkje gå ut over partane sine påstandar, og at sidan Issen har sett summen til kr 150 000.- , må Dallo verta frifunnen.
Issen ankar tingretten si avgjerd på grunnlag av sakshandsamingsfeil. Issen hevdar at så lenge Dallo får meir enn Issen har bydd han, så går ikkje retten ut over påstandane til partane. I anken gjer Issen gjeldande at tingretten har mistydd påstanden hans. Rett nok vedgår han at påstanden var noko uklårt formulert.
Har tingretten gjort sakshandsamingsfeil?
Del III
Endre P. Risen gjer avtale med murarmeister Mari Murstad om å setja opp ein utepeis. Mari Musrtad gjer peisen ferdig til avtalt tid, i god tid før sommarsesongen begynnar. Men etter som sommaren går, finn Risen ut at peisen slett ikkje er slik han hadde venta. Fleire steinar er lause, og røyken veltar ut av peisen i staden for opp i pipa. Risen reklamerer overfor Murstad, og Murstad lovar å koma og ta ein kikk på peisen, og ho lovar å ringja for å avtale tidspunkt med det første. Det går lang tid utan at Risen høyrer noko frå Murstad, og Risen prøver å få tak i Murstad fleire gonger. Han blir møtt av ein telefonsvarar og legg att beskjed, men får ingen respons frå Murstad. Til slutt får Risen eit brev i posten der Murstad seier at ho har vore og sett på peisen, og at ho ikkje kan sjå at det er manglar på han. Når det gjeld dei lause steinane, så må dette skuldast uvetig og uforsiktig bruk frå Risen si side. Og når det gjeld pipa, så er utepeisen i ein slik stand som Risen bør rekna med ut frå den låge prisen han betalte, meiner ho.
Endre P. Risen er no etter kvart blitt grundig lei, og han skaffar seg advokathjelp. Advokaten meiner det er ikkje noko anna råd enn å ta ut forliksklage mot Murstad. I forliksklagen set Risen fram påstand om at utepeisen har ein mangel. Murstad, som og har advokat, påstår i sitt tilsvar at saka må avvisast med den grunngjevinga at det ikkje kan gjevast dom for det som blir påstått. Risen sin advokat meiner det må vera høve til å få fastsetjingsdom for at det
ligg føre mangel ved ei yting, på lik linje med at ein kan få fastsetjingsdom for at eit forvaltningsvedtak er ugyldig.
Ta stilling til om saka kan fremjast.
Murstad er medlem av det lokale murmeisterlauget. Murmeisterlauget er ei tradisjonsrik bransjeforeining for murarar, og det er eit kvalitetsstempel å vera medlem der. Derfor har medlemskap i lauget ein verdi for marknadsføring av kvar enkelt medlem. I tillegg har medlemene formoner av at det blir arrangert felles fagseminar der laugsmedlemene får redusert pris og sosiale samkomer.
Risen gjer oldermannen i lauget kjend med saka. Oldermannen blir opprørd over å høyra korleis Murstad har gått fram overfor Risen. Det er ikkje første gongen oldermannen har høyrt historier om kritikkverdig kundebehandling frå Murstad, Oldermannen kallar derfor inn til styremøte i lauget og gjer framlegg om å ekskludera Murstad. Framlegget blir samrøystes vedteke.
Murstad får vita om eksklusjonsvedtaket og blir svært opprørd. Ho reagerer sterkt på at ho er ekskludert, og ho reagerer særleg på at ho ikkje vart varsla om eksklusjonssaka og fekk høve til å forsvara seg for lauget. Lauget er ikkje villig til å endra vedtaket, og Murstad går derfor til sak mot lauget med påstand om at eksklusjonen er ugyldig. Lauget gjer i tilsvaret gjeldande at saka må avvisast, då det her er tale om ein rein interessekonflikt som ikkje vedkjem domsstolane.
Ta stilling til avvisingsspørsmålet.
|
Sist oppdatert 02. juli 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |