Sist oppdatert 02. mai 2008 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 4. studieår : JUS242
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
I 1994 ble Peder Ås domfelt i Lillevik tingrett for legemsbeskadigelse av sin samboer Tone Bø til ubetinget fengsel i 60 dager. Natt til den 20. desember 2006 ble han på ny pågrepet og siktet for overtredelse av straffeloven § 229. På grunn av festbråk hadde politiet blitt tilkalt til Peder Ås og Tone Bøs leilighet. Da politiet kom fram, fant de Tone Bø sovende på stuegulvet. Det ble raskt påvist skader som indikerte gjentatte slag mot hodet. Hun var sterkt beruset. Ås ble selv funnet sovende og beruset på sofaen. Leiligheten bar preg av at det hadde vært en fest.
Straks etter pågripelsen av Ås brakte politiet Tone Bø til lege som blant annet konstaterte at hun hadde fått brudd på nesebenet. Hun hadde i tillegg lesjoner (hevelser og blåmerker) i tinning og på panne. Det ble tatt bilder av hennes forslåtte ansikt. Tone Bø ba om bli sykemeldt da hun nødig ville vise seg for andre mennesker før skadene var leget. Legen sykemeldte Tone Bø i tre uker.
Politiet skrev en egenrapport om deres befatning med saken natt til 20. desember.
I politiavhør 20. desember forklarte Peder at han trodde at Tone hadde stanget hodet i kjøkkenskapet eller falt på grunn av beruselse. Han hadde ikke påført henne noen skader. Også Tone ble avhørt. På grunn av beruselse kunne hun ikke huske hvordan hun hadde fått hodeskadene.
Etter de to avhørene utferdiget politiadvokat Strand følgende formell siktelse:
Straffeloven § 229 andre straffealternativ:
”Den 19. desember 2006 om kvelden påførte Peder Ås slag og/eller spark mot Tone Bøs hode slik at det oppsto hevelser med blåmerker i ansiktet (tinning og panne) og brudd på nesebenet, og da slik at det medførte sykdom i 3 uker.”
For dette forholdet begjærte politiadvokat Strand den 21. desember 2006 overfor Lillevik tingrett at Peder Ås skulle varetektsfengsles i 4 uker med hjemmel i strpl. § 184, 2.ledd, jf. § 171 nr. 2 og nr. 3.
Under fengslingsmøtet hevdet forsvareren at vilkårene for fengsling ikke var til stede. Han anførte at politiadvokat Strand ikke hadde kompetanse til å fremme fengslingssaken for Lillevik tingrett. Videre forelå det ikke tilstrekkelige beviser for at Peder Ås hadde gjort noe straffbart. Peder Ås var straffet en gang tidligere, men dette var ikke tilstrekkelig for å oppfylle kravet til gjentagelsesfare for varetektsfengsling. I følge forsvareren forelå det heller ikke fare for bevisforspillelse. Forsvareren viste til at politiet hadde sikret seg legemsundersøkelse av Tone Bø, og det var tatt fotografier. Både Peder og Tone hadde forklart seg for politiet. Endelig viste forsvareren til at Peder Ås var i fast arbeid, og at en varetektsfengsling nå ville medføre tap av stilling.
Drøft og ta stilling til om vilkårene for varetektsfengsling er tilstede.
Etter avsluttet etterforskning tok politimesteren ut tiltale etter straffeloven § 229 første straffealternativ mot Peder Ås for at han ”den 19. desember 2006 om kvelden påførte slag og/eller spark mot Tone Bøs hode slik at det oppsto hevelser med blåmerker i ansiktet (tinning og panne) og brudd på nesebenet”.
Ved Lillevik tingretts dom av 4. april 2007 ble Ås dømt etter straffeloven § 229 andre straffealternativ. Ås anket dommen på grunn av saksbehandlingsfeil.
Ås anførte at tingretten ikke kunne pådømme forholdet etter straffeloven § 229 andre straffealternativ da det hørte under statsadvokaten å ta ut en slik tiltale.
Videre anførte Ås at det var uriktig av tingretten å tillate opplesning av en politiforklaring fra Ole Bø av 3. januar 2007. På begjæring fra møtende aktor, besluttet retten at Ole Bøs politiforklaring skulle oppleses i sin helhet i medhold av straffeprosessloven § 297. Ole Bø var lovlig stevnet, men uteble. Det fremkom under hovedforhandlingen at han var på et lengre studieopphold i China.
Ås mente at han ikke fikk en rettferdig rettergang når politiforklaringen ble opplest uten at han fikk stille spørsmål til vitnet. Det fremgikk av domspremissene at retten hadde lagt stor vekt på de opplysninger som fremkom i politiforklaringen. Ole Bø hadde vært til stede på festen den 19. desember 2006, og av forklaringen fremgikk det at han denne kvelden hadde hørt Peder uttale til Tone at han skulle gi henne ”en god omgang juling” så snart gjestene var gått.
Drøft og ta stilling til om det foreligger feil ved tingsrettens saksbehandling.
Lars Holm drev med salg og formidling av cruiseturer i Lillevik. Han var meget misfornøyd med et datanettverk som han hadde kjøpt og hentet direkte fra butikken DATA AS i Bergen. Stadige nettverksproblemer førte til at ansatte måtte legge ned arbeidet, og han mente seg påført store tap. Lars Holm tok ut stevning for Lillevik tingrett mot DATA AS, med slik påstand:
”DATA AS plikter å betale erstatning til Lars Holm etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 300.000,-.”
I stevningen anførte Lars Holm som påstandsgrunnlag at DATA AS hadde opptrådt uaktsomt ettersom selskapet kjente til at det nettverket som ble levert, hadde mangler. Som bevis fremla han en skriftlig forklaring fra Marte Kirkerud, som tidligere hadde vært ansatt hos DATA AS, om at butikken hadde mottatt ca 10-12 klager i 2005 nettopp vedrørende de samme problemer. Og hun tilføyde: ”Ettersom butikken hadde et stort parti varer på lager som ikke lot seg returnere, valgte ledelsen å selge varene til tross for svakhetene ved produktet”. Lars Holm forlangte fraværsdom dersom tilsvar ikke ble gitt innen tilsvarsfristen.
Stevningen ble forkynt for DATA AS med pålegg om tilsvar innen 24. september 2007 og med varsel om at fraværsdom kunne avsies dersom tilsvar ikke ble gitt innen fristen. Da tilsvar ikke kom, avsa tingretten fraværsdom 3. oktober 2007.
Da dommen ble forkynt, protesterte disponenten i DATA AS og han begjærte oppfriskning av fraværsdommen. Han viste til tvisteloven § 16-12 og gjorde for det første gjeldende at vilkårene for å avsi fraværsdom ikke var til stede. Han begrunnet dette med at Lillevik tingrett ikke hadde kompetanse til å avsi dom i saken og at saken skulle ha vært avvist. Dessuten var tilsvaret kommet fram i tide. På gjennomreise i Lillevik den 22. september 2007 om kvelden hadde han puttet tilsvaret i en postkasse merket ”Sorenskriverkontoret”. Postkassen hang ved baktrappen til tinghuset. Nærmere undersøkelser bekreftet disponentens framstilling, men den aktuelle postkassen var en eldre postkasse, nå for lengst ute av bruk. For det andre mente disponenten at fraværsdommen under enhver omstendighet måtte oppfriskes da det ville være urimelig å nekte DATA AS behandling av saken.
Endelig fremholdt disponenten at Lars Holm hadde fremlagt forklaringen fra Marte Kirkerud i strid med tvisteloven, og at forklaringen skulle tas ut av saken. Marte Kirkeruds forklaring var utenrettslig og ikke gjenstand for kontradiksjon. For øvrig opplyste disponenten at Marte Kirkerud var upålitelig og at hun hadde fått avskjed fra sin stilling.
Lars Holm hevdet i neste prosesskriv prinsipalt at fraværsdommen var rettskraftig og uangripelig, og subsidiært at etter tvisteloven hadde han rett til å fremlegge erklæringen fra Marte Kirkerud som bevis. Under enhver omstendighet hadde DATA AS fremsatt anførselen om bevisavskjæring for sent, jf tvisteloven § 9-6 (2). En slik anførsel måtte allerede ha vært fremsatt i tilsvaret. Endelig krevde Lars Holm at DATA AS skulle fremlegge som bevis i saken all korrespondanse med kunder i 2005 hvor kundene hadde klaget på datanettverk eller PC kjøpt hos selskapet. DATA AS bestred at selskapet hadde plikt til å fremlegge slik korrespondanse en bloc.
Det skal legges til grunn at partene og tingretten er kjent med at Marte Kirkerud er alvorlig syk, og at hun ikke vil kunne møte som vitne i saken.
Drøft og avgjør de rettsspørsmål oppgaven reiser.
I 1994 vart Peder Ås dømd til fengsel utan vilkår i 60 dagar for å ha skadd sambuaren Tone Bø på lekamen. Natt til 20. desember 2006 vart han på ny gripen, sikta for brot på straffelova § 229. Politiet hadde vorte tilkalla til Peder Ås og Tone Bø sitt husvære grunna festbråk. Då politiet kom, fann dei Tone Bø sovande på stovegolvet. Det vart raskt funne skadar på henne som kunne tyda på gjentekne slag mot hovudet. Ho var sterkt rusa. Ås sjølv vart funnen sovande og rusa på sofaen. Husværet vitna om at det hadde vore ein fest.
Straks etter Ås vart gripen, tok politiet Tone Bø til lækjar. Denne kunne stadfesta at ho hadde fått brot på nasebeinet. Ho hadde i tillegg lesjonar (hevingar og blåmerke) i tinningen og i panna. Det skadde andletet vart fotografert. Tone Bø bad om å verta sjukmeld; ho ville ikkje visa seg for andre før skadane var lækte. Lækjaren sjukmelde henne for tre veker.
Politiet skreiv ein eigenrapport om saka og si handtering natt til 20. desember.
I politiavhøyr 20. desember forklarte Peder at han trudde Tone hadde støytt hovudet i kjøkenskåpet eller falle grunna rusen. Han hadde ikkje skadd henne. Tone vart også avhøyrt, men grunna rusen kunne ho ikkje hugsa korleis ho hadde fått skadane i hovudet.
Etter dei to avhøyra utferda politiadvokat Strand ei slik formell sikting:
Straffelova § 229 andre straffalternativ:
«Den 19. desember om kvelden slo og/eller sparka Peder Ås mot Tone Bø sitt hovud slik at det vart valda hevingar med blåmerke i andletet (tinningen og panna) og brot på nasebeinet, og då slik at dette førte til sjukdom i tre veker.»
På bakgrunn av siktinga kravde så politiadvokat Strand 21. desember overfor Lillevik tingrett at Peder Ås skulle varetektsfengslast for fire veker. Heimelen var straffeprosesslova § 184 andre avsnitt jf. § 171 nr. 2 og nr. 3.
Under fengslingsmøtet hevda forsvararen at vilkåra for å fengsla ikkje var til stades. Han gjorde gjeldande at politiadvokat Strand ikkje hadde kompetanse til å fremja fengslingssaka for Lillevik tingrett. Det førelåg vidare ikkje tilstrekkelege prov for at Peder Ås hadde gjort noko straffbart. Peder Ås var straffa ein gong tidlegare, men dette kunne ikkje vera nok til å stetta kravet om fare for gjentaking som vilkår for varetektsfengsling. Forsvararen hevda at det fanst heller ikkje fare for at prov ville verta øydelagde («bevisforspillelsesfare»). Forsvararen viste til at politiet hadde fått lekamen til Tone Bø undersøkt, og det var teke fotografi. Både Peder og Tone hadde dessutan forklart seg for politiet. Til slutt viste forsvararen til at Peder Ås var i fast arbeid, og at han ville tapa denne stillinga dersom han vart varetektsfengsla.
Drøft og ta stilling til om vilkåra for å varetektsfengsla er til stades.
Då etterforskinga var avslutta, tok politimeisteren ut tiltale etter straffelova § 229 første straffalternativ mot Peder Ås for at han «den 19. desember om kvelden slo og/eller sparka mot Tone Bø sitt hovud slik at det vart valda hevingar med blåmerke i andletet (tinningen og panna) og brot på nasebeinet».
I dom 4. april 2007 dømde Lillevik tingrett Peder Ås etter straffelova § 229 andre straffalternativ. Ås anka dommen grunna feil ved sakshandsaminga.
Ås gjorde gjeldande at tingretten ikkje kunne døma han etter straffelova § 229 andre straffalternativ. Det høyrde under statsadvokaten å ta ut ein slik tiltale.
Vidare gjorde Ås gjeldande at ei politiforklaring dagsett 3. januar 2007 frå Ole Bø ikkje skulle vore lesen opp. Etter krav frå møtande aktor avgjorde retten at politiforklaringa frå Ole Bø skulle lesast opp i medhald av straffeprosesslova § 297. Ole Bø var lovleg stemna, men kom ikkje. Under hovudforhandlinga kom det fram at han var på eit lengre studieopphald i Kina.
Ås meinte at han ikkje fekk ein rettferdig rettargang når politiforklaringa vart lesen utan at han fekk stilla spørsmål til vitnet. Det følgde av domsgrunnane at retten hadde lagt stor vekt på opplysningane i politiforklaringa. Ole Bø hadde vore til stades på festen 19. desember 2006. I forklaringa opplyste Bø at han den aktuelle kvelden hadde høyrt Peder seia at Tone skulle få «ein god omgang pryl» straks gjestene var gått.
Drøft og ta stilling til om tingretten har handsama saka feil.
Lars Holm, Lillevik, selde og formidla cruiseturar. Han var svært misnøgd med eit datanettverk han hadde skaffa seg. Det var kjøpt og henta direkte frå butikken DATA AS i Bergen. Grunna stadige problem med nettverket måtte dei tilsette leggja ned arbeidet. Lars meinte å ha lide store tap, og han stemna DATA AS for Lillevik tingrett. Påstanden var slik:
«DATA AS pliktar å betala skadebot til Lars Holm etter retten sitt skjøn og oppetter avgrensa til kr. 300.000.»
I stemnemålet var påstandgrunnlaget at DATA AS hadde fare fram aktlaust. Lars Holm meinte at selskapet kjende til at det leverte nettverket hadde manglar. Som prov la han fram ei skriftleg forklaring frå Marte Kirkerud. Ho hadde tidlegare vore tilsett hos DATA AS, og i forklaringa sa ho at butikken hadde fått 10-12 klager i 2005 som galdt nettopp dei same problema. Og ho føydde til: «På lager hadde butikken eit stort parti varer som ikkje lét seg returnera. Difor valde leiinga å selja varene, trass i at produktet hadde svake sider.» Lars Holm kravde fråværsdom dersom det ikkje kom tilsvar innan fristen for tilsvar.
DATA AS vart varsla om stemnemålet med pålegg om tilsvar innan 24. september. Samstundes følgde varsel om at fråværsdom kunne seiast der tilsvar ikkje vart gjeve innan fristen. Då tilsvar ikkje kom, sa tingretten fråværsdom 3. oktober 2007.
Då dommen vart gjort kjend, protesterte disponenten i DATA AS. Han kravde fråværsdommen oppfriska. Han viste til tvistelova § 16-12 og hevda for det første at vilkåra for å seia fråværsdom ikkje hadde vore til stades. Han grunngav dette med at Lillevik tingrett ikkje hadde kompetanse til å seia dom i saka, og at saka skulle vore avvist. Dessutan var tilsvaret kome fram i tide. Disponenten hadde vore på gjennomreise i Lillevik om kvelden 22. september 2007, og då hadde han putta tilsvaret i ein postkasse merkt «Sorenskrivarkontoret». Postkassen hang ved baktrappa til tinghuset. Nærare undersøkingar stadfeste disponenten si framstilling, men postkassen var ein eldre ein, no for lengst ute av bruk. For det andre meinte disponenten at fråværsdommen under alle omstende måtte oppfriskast då det ville vera urimeleg å nekta DATA AS saka handsama.
Dessutan gjorde disponenten gjeldande at Lars Holm i strid med tvistelova hadde lagt fram forklaringa frå Marte Kirkerud, og at forklaringa skulle takast ut av saka. Marte Kirkerud si forklaring var utanrettsleg og kunne ikkje kontradikterast. I tillegg opplyste disponenten at Marte Kirkerud ikkje var til å lita på, og at ho hadde fått avskil frå stillinga si.
Lars Holm svarte i neste prosesskriv prinsipalt at fråværsdommen var rettskraftig og endeleg, og subsidiært at tvistelova gav han rett til å leggja fram erklæringa frå Marte som prov. Under alle omstende hadde DATA AS for seint kravd forklaringa avskoren som prov, jf. tvistelova § 9-6 (2). Eit slikt krav måtte ha kome alt i tilsvaret. Endeleg kravde Lars Holm at DATA AS skulle leggja fram som prov i saka all korrespondanse frå 2005 der kundar hadde klaga på datanettverk eller PC kjøpt hjå selskapet. DATA AS gjekk imot at dei plikta å leggja fram slik korrespondanse under eitt («en bloc»).
Du skal leggja til grunn at partane og tingretten er kjend med at Marte Kirkerud er alvorleg sjuk, og at ho ikkje kan møta som vitne i saka.
Drøft og avgjer dei rettsspørsmåla oppgåva reiser.
|
Sist oppdatert 02. mai 2008 av TEG Kommentarer til denne siden. |