Sist oppdatert 10. september 2004 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 4. studieår : JUS241
Ia nr. 1)
Vold planlegger havariet og han er klar over at det er overveiende sannsynlig at noen av mannskapet drukner. Dette betyr at det foreligger både overlegg og forsett mht. drap, jf. § 233, 2.ledd. Vilkårene for overlagt drap er oppfylt i forhold til alle som faktisk drukner. Strl. § 62 har anvendelse.
Ia nr. 2)
I dette tilfelle skal det drøftes om det foreligger forsøk på overlagt drap. Spørsmålet er om Vold har foretatt en handling hvorved drapsforbrytelsen tilsiktes utført, jf. § 49.
Det er altså grensen mellom straffri forberedelse og forsøk som er tema.
Det er på det rene at det foreligger fullbyrdelsesforsett.
Problemet er å ta stilling til om Vold ved sine handlinger eller passivitet har kommet så langt at han har trådt inn på forsøksstadiet. Det vi vet er at bunnventilen er gjort defekt. Spørsmålet er om dette er en handling som tilsier ”påbegynt iverksettelse” av overlagt drap, allerede nå mens båten ennå ikke har forlatt kaien.
Kandidatene bør angi at vi i norsk rett alene straffer for forsøk hvor forsøkshandlingen ligger nær opp til den fullbyrdede handling slik den er beskrevet i straffebudet. Her kan det vises til nærhet i tid og kvalitativ nærhet og synspunktet om den psykologiske forskjell mellom det som er gjort og det som står igjen. Har vi tilstrekkelig belegg for å si at Vold ikke ville ha kommet på andre tanker og hindret ulykken, hensett til at båten ennå ikke har forlatt kai?
Begge løsninger bør godtas. Selv heller jeg vel til at det ikke foreligger forsøk på overlagt drap.
Ib)
Det er læren om dolus eventualis, positiv innvilgelsesteori, som kandidatene her inviteres til å drøfte og la være avgjørende.
IIa
Det er klart at det objektivt sett foreligger en legemskrenkelse iogmed slaget med stokken. Legges det til grunn at Ole også hadde forsett mht. at slaget med stokken skulle treffe Peder, foreligger iallfall en forsettlig overtredelse av § 228 (muligens § 229). Videre sparket Ole til Peder mens Peder lå bevisstløs. Dette er en forsettlig overtredelse av § 228.
Det at Peder slo seg i hodet i fortauskanten, ble bevisstløs og døde, er derimot uforsettlige følger. Spørsmålet er her om vilkårene i § 43 (culpa levissima) er oppfylt. Det er i så fall dette som tilsier anvendelse av § 228, 2.ledd (evt. §229, 3.str.alt.).
Straffrihetsgrunner som samtykke og nødverge bør drøftes. Videre må provokasjon drøftes, jf. § 228, 3.ledd.
Under disse drøftelsene må kandidatene skille mellom stokkeslaget og sparket.
I forhold til stokkeslaget blir det spørsmål om tolkningen av samtykket til å slåss. Hvor langt gikk samtykket. Omfattet dette også slag med stokk? Kandidatene bør vise til § 235,1.ledd, og få fram at de kjenner denne regelen.
Ved nødverge må det særskilt drøftes om Ole forsøkte å avverge et ”rettsstridig angrep” ved stokkeslaget, jf. § 48, og om han evt. overskred det fornødne - kunne han valgt et mildere middel – kunne han for eksempel ha løpt sin veg?
Ved provokasjon bør påpekes at Ole nettopp var tilført en legemskrenkelse, knekt nese, og han gjengjeldte dette, jf. § 228, 3.ledd. Kandidaten bør påpeke at § 228, 3.ledd også har anvendelse ved overtredelser som går innunder § 228, 2.ledd.
Verken samtykke eller nødverge kan tilsi straffrihet i forhold til sparket, men annerledes for provokasjon som kan tilsi at straffen settes ned og i prinsippet helt ned til 0. For å bli frifunnet pga provokasjon må krenkelsene på begge sider antas tilnærmet like straffverdige. Videre er man i rettspraksis forsiktig med å frifinne for provokasjon i de tilfeller hvor krenkelsene er såpass alvorlige som i denne saken.
IIb)
For stokkeslaget med døden til følge er strafferammen angitt i strl. § 17 og strl.§ 228, 2.ledd fra 14 dager til 5 år. Det kan drøftes om sparket i seg selv utgjør en selvstendig legemsfornærmelse og da slik at strl § 62 har anvendelse. Dette innebærer nå en dobling av strafferammen. Selv vil vel jeg helle til at det i den sammenheng helst kun foreligger èn forbrytelse.
Videre inviterer faktum til at bestemmelsen om gjentagelsesstraff i § 61 nevnes. Ole var siste gang dømt for ran. Han dømmes nå for overtredelse av § 228, 2.ledd. Dette er overtredelser av lignende art, og § 61 har anvendelse. Dette betyr dobbel strafferamme.
IIc)
En passende fengselsstraff vil kunne ligge et sted mellom ca 90 dager ubetinget fengsel til ca 8 måneder. Her bør man være romslig med kandidatenes angivelser av straff. Men angivelse av fengsel i for eksempel 3-4 år vitner om lite kunnskap om straffutmålingsnivået.
III
Det er naturlig å starte med påtalespørsmålet – og oppgaven inviterer til å drøfte om en anmeldelse er tilstrekkelig som påtalebegjæring. Etter teori og praksis er det ikke tilstrekkelig med en ren anmeldelse. En påtalebegjæring innebærer at man krever den skyldige tiltalt og straffet, se Mæland, Innføring s. 225. Men ofte har man i praksis tolket en anmeldelse dit hen at det er dette som var ment.
Dernest er det et spørsmål om vilkårene i § 270 er oppfylt. Det første sentrale punkt er om vakten handler på vegne av eieren. Dette er avklart i rettspraksis.
Oppgaven inviterer dernest til å ta stilling til en anførsel om at Peder ikke hadde forledet vakten. Til dette er å si at Peder iallfall har utnyttet en villfarelse når frakken mottas, og dette er i seg selv tilstrekkelig.
Det neste spørsmål og det er vanskeligere, er om det foreligger bedrageri hensett til at overleveringen ikke har som formål å overdra en rettighet. I Rt. 1970 s. 650 kom HR under henvisning til motivene til at et sammenlignbart forhold måtte bedømmes som underslag.
Matningsdal har i Straffelovskommentaren bind II s. 715 argumentert for at slike forhold bør behandles som bedrageri dersom gjerningspersonen som mottar en overlevert gjenstand, allerede på dette tidspunkt har tilegnelseshensikt. Dersom han bestemmer seg for å tilegne seg gjenstanden senere hen, bør forholdet behandles som underslag. I så fall foreligger bedrageri i vårt tilfelle.
Det bør her ikke trekkes for at kandidaten ikke kjenner til den spesielle rettstilstand som nevnt ovenfor. På den annen side må det være et stort pluss dersom kandidaten har denne spesielle kunnskapen.
Spørsmålet om subsumsjonsendring må løses ut fra strpl. § 38 og det saken gjelder er om det foreligger ”samme forhold”. Dersom handlingen i tiltalebeslutningen er knyttet opp mot at Peder har solgt frakken for kr. 1500 den 5.april, foreligger åpenbart et annet forhold, idet vi i så fall ”beveger oss på tidsaksen”. Men i dette tilfellet må vi anta at handlingen som er beskrevet i tiltalebeslutningen, er forholdet i tilknytning til selve overleveringen fra vakten. Tiltalen gjaldt jo bedrageri. Det må da kunne argumenteres for at det foreligger samme forhold, jf. Rt. 1970 s. 650, hvor retten står fritt mht. jus, jf. § 38, 2.l.edd.
Møtende aktor har kompetanse til å endre tiltalebeslutningen under hovedforhandling i et tilfelle som dette så sant det dreier seg om samme forhold, jf. § 254, 3.ledd. Også retten kan reise spørsmål om bruk av strl. § 255 i stedet for § 270, jf. § 38, 3.ledd. Det viktige er at partene er gitt anledning til kontradiksjon om en eventuell bruk av § 255.
Ved subsumsjonsendring må det undersøkes om påtalevilkårene er forskjellig. Både ved § 270 og § 255 kreves enten privat påtalebegjæring eller allmenne hensyn, jf. §§ 264 og 280. Subsumsjonsendringen skaper ikke problemer av denne grunn.
Noen vil antagelig drøfte både om § 270 har anvendelse – da i forhold til overleveringen fra vakten, og § 255 – da i forhold til salget av frakken til butikken. Dette er ikke ulogisk, men i praksis straffer vi ikke for underslag/heleri mht. handlinger som blir foretatt vedrørende en gjenstand hvor vi først straffer vedkommende for bedrageri/tyveri, og uansett er salget til butikken ikke omfattet av tiltalen.
Noen vil - kan hende - reise spørsmål om § 391a har anvendelse hensett til at verdien til frakken må antas lav. Det er i så fall helt greit at dette gjøres. Avgjørende er igjen hva som skrives. Etter mitt skjønn får § 391a ikke anvendelse. Kr. 1500 som frakken ble solgt for til bruktklærbutikken, er rett nok innenfor grensen, men dette er ikke avgjørende, idet frakken må antas en god del mer verd, og da slik at frakken ikke kan sies å ha ”ubetydelig verdi”, jf. § 391a.
Om evalueringen
Det bør tas hensyn til at studentene har arbeidet med strafferett under helt andre vilkår enn tidligere. Studentene har arbeidet med med faget i 6 måneder. I denne perioden har de samtidig arbeidet med prosess, og av hensyn til å prøve kandidatene i å se sammenhengen mellom fagene, er det inntatt et par prosess-spørsmål. Vi kan imidlertid ikke kreve den samme modenhet som til 4.avdeling hvor studentene arbeider med fagene over 2 år. På den annen side har oppgavene vært behandlet under seminarer, og studentene er forberedt på å få spørsmål til skoleeksamen hvor iallfall ca 90% er dekket gjennom seminarene. Denne gang tror jeg at nærmere 100% av de spørsmål som er reist i oppgavene, er dekket av seminaroppgavene.
Jeg minner om at
erfaringsmessig har sensorer vært meget tilbakeholden med å gi 2.75 eller bedre
på praktikum 4. avdeling. Disse holdninger skal ikke overføres til
karaktersettingen ved bokstaver. På ny studieordning må nivået nå settes på ny.
Ved store kull skal ca 10% gis A og ca 25% B. Ved mindre kull som i år, er vi
ikke bundet av denne norm, men den bør has i tankene.
|
Sist oppdatert 10. september 2004 av TEG Kommentarer til denne siden. |