Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 4. studieår : JUS241
1) Kan Ås straffes for overtredelse av straffeloven § 407?
Det er ingen tvil om at Ås objektivt sett har overtrådt § 407. Videre har han utvist hensikt- forsett mht å skyte hjorten. Det spørsmålet oppgaven reiser er om Ås har utvist den nødvendige skyld mht å krenke grunneierens rett. Skyldkravet er forsett, jf straffeloven § 40 første ledd.
Ås har verken utvist hensiktforsett eller sannsynlighetsforsett i forhold til krenkelsen av grunneierens rett. For at Ås skal kunne straffes må derfor enten villfarelsen til Ås bedømmes som en rettsvillfarelse som ikke anses unnskyldelig eller som må han ha utvist dolus eventualis.
Når det gjelder villfarelsen, må denne bedømmes som en faktisk villfarelse etter straffeloven § 42 første ledd.
Når det gjelder dolus eventualis, er det vesentlige at kandidatene er kjent med at kun den positive innvilgelsesteori regnes som forsett, har forstått at hva som ligger i den positive innvilgelsesteori, og kan foreta en drøftelses av denne teorien opp mot de tanker Ås gjorde seg før han skøyt.
Det kreves at gjerningsmannen innså muligheten for at skaden, faren eller lignende kunne inntre, og at han bestemte seg for å handle selv om det skulle være sikkert eller mest sannsynlig at skaden, faren eller lignende ville inntre. Det vises generelt sett til Rt 1991 s 600, Rt 2004 s 1565 (punkt 15), og en kjennelse fra Høyesterett avsagt 17. november 2004 (punkt 11).
Ås innså muligheten for at hjorten befant seg på fremmed grunn. Det spørsmål oppgaven reiser er om en positiv innvilgelse forelå hos Ås.
Den formulering som er benyttet i oppgaven er ikke helt klar mht hvilken vurdering Ås gjør seg. Personlig mener jeg det er naturlig å forstå den slik at Ås bestemmer seg for å skyte hjorten uavhengig av om han er grunneier der hjorten står eller ikke, slik at en tilstrekkelig positiv innvilgelse foreligger.
2) Kan Tastad straffes for overtredelse av straffeloven § 407?
I forhold til Tastad reiser oppgaven to spørsmål: har han opptrådt på en måte som rammes av bestemmelsen i § 407 og har han i tilfelle utvist nødvendig subjektiv skyld.
Som kandidatene bør se nevner ikke § 407 medvirkning, slik at det avgjørende blir den nærmere rekkevidden av uttrykkene ”krænke” og ”dræpe Dyr”, dvs om andre enn den som skyter kan rammes og i tilfelle om Tastad har opptrådt på en slik måte at han rammes. At andre enn den som trakterer jaktredskapet kan rammes er på det rene, jf Rt 1938 s 21 og Rt 1970 s 914. Hadde hjorten vært skutt på ordinært vis måtte nok også Tastad sies å ha overtrådt § 407 rent objektivt sett. Saken må stille seg annerledes her siden Ås skøyt på impuls. Ås og Tastad kom ikke så langt som til å drøfte om de skulle jakte i det området der eiendomsforholdene var usikre. Tastad har således ikke kommet med noen konkret tilskyndelse på dette punkt.
Rent subjektivt har Tastad uansett ikke utvist forsett.
3) Kan Ås og/eller Tastad straffes for overtredelse av viltloven § 56, jf § 27?
Det første og det mest vesentlige spørsmål er her om bestemmelsen i viltloven § 56, jf § 27, overhode gir noe straffesanksjonert vern av grunneierens enerett til jakt.
Kandidatene må her se problemstillingen og forsøke å trekke slutninger av lovens utforming i § 27. Et viktig poeng er at § 27 er formulert som en rettighetsbestemmelse for grunneier, ikke som et forbud rettet mot allmennheten. Et annet moment er at en alt har en spesialregel i straffeloven § 407, som dekker jakt i strid med grunneierens rett.
I oppgavesamlingen som benyttes i kursundervisningen i strafferett er den tilsvarende problemstilling i forhold til lakse- og innlandsfiskloven § 49, jf § 16 bokstav a og § 17, tatt opp i en av oppgavene. Kandidatene bør derfor se problemstillingen i oppgaven.
Det korrekte er nok at viltloven § 56, jf § 27, ikke gir noe straffesanksjonert vern for grunneier. Straffeloven § 407 er med andre ord den eneste bestemmelsen som verner grunneier mot ulovlig jakt. Det motsatte syn er forutsatt i Rt 1986 s 346, uten at problemstillingen synes å ha vært fremme. Jeg viser imidlertid her til avgjørelsen i Rt 1997 s 188, som gjaldt den parallelle problemstillingen etter lakse- og innlandsfiskloven. Videre vises det til den utførlige drøftelsen i RG 1997 s 1222.
Det følger av viltloven § 56 annet ledd annet punktum at skyldkravet er uaktsomhet og at medvirkning er straffbar. At Ås må sies å ha utvist uaktsomhet er ikke tvilsomt.
Etter min vurdering er det imidlertid ikke gitt at Tastad kan sies å ha medvirket. Slik oppgaven er formulert har Tastad og Ås i forkant drøftet hvorvidt det aktuelle området tilhører Ås sin eiendom. Noen spesiell tilskyndelse fra Tastad sin side foreligger imidlertid ikke, utover at han er med på jakta. Dette må sammenholdes med at Ås nærmest skøyt på impuls.
4) Kan straffeloven § 407 og viltloven § 56, jf § 27, anvendes ved siden av hverandre?
For de kandidater som konkluderer med at viltloven ikke rammer jakt i strid med grunneierens rett blir denne drøftelsen subsidiær. Det fremgår klart av oppgaven at dette spørsmålet uansett skal drøftes.
Problemstillingen er om bestemmelsene kan anvendes i ulikeartet idealkonkurens. Spørsmålet er ikke løst i loven. Viltloven § 56 viker kun for strengere straffebestemmelser, noe straffeloven § 407 ut fra strafferammen ikke er.
Kandidatene må her vurdere om bestemmelsene verner samme interesse og om de dekker ulike sider av den straffbare handling. Begge bestemmelsene er gitt til vern av samme interesse, nærmere bestemt grunneieren. Etter det jeg kan bedømme får en ikke frem flere sider av den straffverdige handling ved å anvende begge bestemmelsene. Jeg mener derfor at bestemmelsene neppe kan anvendes ved siden av hverandre. Det vises til de generelle uttalelser i Rt 2004 s 1449 (se særlig pkt 22).
1) Kan Holm straffes for legemsbeskadigelse?
Tiltalten etter straffeloven § 229 første straffalternativ reiser i første omgang to spørsmål: er Ås påført en skade i lovens forstand og har Holm utvist forsett mht skaden.
Kutt under øyet som må syes med tre sting ligger nok over grensen for hva som kan anses som en skade i lovens forstand. Det er ikke opplyst i oppgaven om Ås er påført et varig arr som er godt synlig. I så fall ville nok kravet til skade klart være oppfylt. Det viktigste her er at kandidatene ser problemstillingen og tar opp de relevante momenter.
Holm opplyser at han ikke hadde hensiktsforsett i forhold til å skade Ås. Oppgavene gir imidlertid begrenset veiledning mht om Holm utviste sannsynlighetsforsett. Det viktigste også her er at kandidatene ser problemstillingen og drøfter de momenter som har betydning for forsettet, herunder at det en Holm sin subjektive oppfatning som er temaet for drøftelsen.
Uansett hva kandidatene kommer til mht om Holm kan straffes etter § 229 første straffalternativ, inviteres de til å drøfte provokasjon etter § 228 tredje ledd for det tilfellet Holm ikke kan straffes for legemsbeskadigelse. Kandidatene bør her få frem at det er alternativet forutgående ærekrenkelse som er aktuelt, at også ærekrenkelse av nærstående kan være en relevant provokasjonshandling, og at spørsmålet om straffrihet beror på en konkret vurdering av forholdet mellom provokasjonen og gjengjeldelseshandlingen dersom en provokasjon i lovens forstand først foreligger.
Personlig mener jeg at det må være greit å frifinne Holm under den forutsetning at hans egen handlemåte kun rammes av § 228.
2) Kan Holm straffes for promillekjøring?
Oppgaven inviterer ikke til noen omfattende drøftelse av reglene om promillekjøring. Problemstillingen er om Holm kan frifinnes ut fra bestemmelsen om nødrett i straffeloven § 47. Kandidatene bør klart se at det er bestemmelsen om nødrett som er aktuell, ikke bestemmelsen om nødverge.
Ut fra oppgaven bør det reises spørsmål om Holm var i en slik fare at det overhodet kan bli tale om nødrett. Det var mange folk rundt Holm og Ås utenfor samfunnshuset. Muligheten for bistand må derfor vurderes. Også andre momenter er aktuelle, typisk muligheten for flukt til fots. For øvrig er det et moment at Holm ikke er mer redd for Ås generelt sett at han i første omgang slår til Ås i ansiktet.
I forhold til bilturen, den avvergende handling, blir det et spørsmål om graden av påvirkning, kjøreavstand mv opp mot den faren som truer fra Ås. Kandidatene bør få frem at kjøring med alkoholkonsentrasjon i blodet på 1,8 promille innebærer en betydelig risiko overfor allmennheten (øvrige trafikanter) og at en feilbedømmelse på dette punkt fra Holm må komme han til skade. Ut fra oppgaven er det ikke grunnlag for å anse Holm sin beruselse som annet enn selvforskyldt.
For de kandidater som kommer til at Holm i utgangspunktet var i en nødrettssituasjon, bør det drøftes om situasjonen gjorde det berettiget å kjøre helt hjem eller om Holm skulle satt fra seg bilen når faren var avverget. En del kandidater som kommer til at kun den første delen av turen var berettiget, vil nok også ta opp spørsmålet over overskridelse av nødrett, jf straffeloven § 56 bokstav a.
Etter rettspraksis skal det relativt mye til før frifinnelse på grunn av nødrett er berettiget i en situasjon som den foreliggende. Ut fra faktum er det nok vanskelig å trekke en sikker konklusjon om Holm var i en situasjon som gjorde bruk av bil berettiget som nødverge-handling. Å kjøre hele 8 km synes imidlertid uansett for mye.
3) Kan Ås straffes for skadeverk?
Ut fra faktum er både de objektive og subjektive vilkårene for straff etter straffeloven § 291 i utgangspunktet til stede. Den problemstilling oppgaven reiser er om en ut fra analogi-slutninger fra prinsippet i straffeloven § 228 tredje ledd kan legge til grunn av provokasjon kan gjøre at den skadevoldende handling ikke anses som ”rettsstridig” etter § 291.
Ut fra en generell betraktning kan det hevdes at bedømmelsen ikke bør være strengere der den som er provosert avreager mot provokatørens eiendeler enn hva situasjonen blir der vedkommende avreagerer mot hans person. Jeg mener det er naturlig å tolke § 291 slik at frifinnelse etter forholdene kan skje der skadevolderen er utsatt for en forutgående provokasjon fra eier eller den han tror er eier. Noen rettspraksis til støtte for et slikt syn har jeg imidlertid ikke funnet. Mitt syn må anses som dristig.
Oppgaven legger opp til at kandidatene skal drøfte denne problemstillingen, både generelt og mer spesielt i forhold til om det er grunnlag for å frifinne Ås. Generelt er problemstillingen om provokasjon overhode kan lede til frifinnelse etter § 291. Konkret blir det spørsmål om provokasjonen i form av et knyttneveslag kan anses relevant på bakgrunn av den forutgående ærekrenkelsen, og i tilfelle om Ås gikk for langt da han løp etter Holm med en trestokk og slo til bilens frontrute. Enkelte kandidater som komme til at provokasjon ikke kan lede til frifinnelse vil nok ta opp om Ås handlet i berettiget harme etter straffeloven § 56 bokstav b.
1) Kan Ås straffes for tyveri?
Etter straffeloven § 257 må gjerningsmannen i uberettiget vinnings hensikt ”tilegne” seg gjenstanden. Hvorvidt Ås rammes av tyveribestemmelsen avhenger av om det å ta en gjenstand i pant anses som en tilegnelse i lovens forstand.
Å ta en gjenstand med det som mål å pantsette gjenstanden for å oppnå kreditt hos tredjemann anses som tilegnelse, jf Rt 1949 s 726 og Rt 1964 s 1076. Se nærmere Andenæs: Formuesforbrytelsene, 6. utg. s 31. I dette tilfelles har gjerningsmannen tatt gjenstanden som håndpant for å fremtvinge oppfyllelsen av et krav han mener er rettmessig. Etter min vurdering kan dette ikke anses som en tilegnelse i lovens forstand. Situasjonen er her sammenlignbar med de tilfeller gjerningsmannen borttar gjenstanden med sikte på midlertidig bruk. Rettstilstanden antas å være usikker.
Slik faktum ligger an har Ås neppe har til hensikt å skaffe seg en ”uberettiget” vinning. Det er ikke holdepunkter for at han hadde planer om å bruke sykkelen. Videre mener han seg berettiget til å få utlevert TVen og DVD-spilleren. Han mener med andre ord å forfølge et rettmessig krav. Den faktiske hensikten er her avgjørende, dvs at en eventuell villfarelse om berettigelsen av å kunne kreve TVen og DVD-spilleren ikke kommer han til skade.
Jeg kan ikke se at kandidatene har noen oppfordring til å ta opp andre sider av straffbarhetsvilkårene etter § 257.
2) Foreligger det innbrudd i lovens forstand?
Det avgjørende på dette punkt er om stripsen var ”egnet til beskyttelse mot inntrengen”, jf straffeloven § 147 første ledd. Ut fra faktum har Ås klart skadet stripsen.
Det er ikke sikkert alle kandidatene vet hva en strips er. Etter min vurdering har dette ikke betydning. Det avgjørende for straffbarheten er ikke hva en strips er, men om det etter loven er tilstrekkelig at hindringen kan overvinnes med håndmakt, dvs hvor den nedre grense for innbrudd skal trekkes.
Det foreligger etter det jeg kan se lite rettspraksis om hvordan den nedre grensen for innbrudd skal trekkes i tilfeller som dette. Personlig antar jeg at grensen må være overskredet der gjerningsmannen må bruke ikke ubetydelig med krefter for å slite av en strips, et bånd eller lignende som er satt opp for beskyttelse.
3) Er et tyveri i tilfelle grovt?
Oppgaven er formulert slik at det er innbruddsmomentet som gjør tyveriet grovt etter tiltalen.
Straffeloven § 258 fastsetter at de i bestemmelsen nevnte momenter er noe man ”særlig” skal vektlegge i vurderingen av om et tyveri er grovt. Dette innebærer at på den ene siden at det ikke uten videre er avgjørende om ett eller flere av momentene foreligger, og på den annen side at det heller ikke uten videre er avgjørende at ingen av lovens momenter foreligger. Formålet med oppgaven er at kandidatene skal drøfte hvilken betydning det må tillegges at en i mht innbruddmomentet ligger i nedre sjikt i forhold til hva som kan anses som innbrudd i lovens forstand. Verdien av sykkelen (kr 8.000) kan neppe tillegges særlig betydning i den ene eller andre retning.
Etter min vurdering er det noe usikkert om handlingen til Ås, dersom den først anses som et tyveri, kan anses som et grovt tyveri.
4) Omsubsumering til straffeloven § 392
Spørsmålet er om retten i medhold av straffeprosessloven § 38 kan domfelle for overtredelse av straffeloven § 392. Det er ikke tvil om at retten her vil holde seg innenfor samme straffbare forhold og at hensynet til kontradiksjon er ivaretatt ved at møtende aktor kommer med subsidiær anførsel om omsubsumering.
Problemstillingen i oppgaven ligger i straffeloven § 408 tredje ledd, der påtale etter § 392 er betinget av både påtalebegjæring fra fornærmede og at allmenne hensyn tilsier påtale.
For så vidt gjelder det siste har aktor her subsidiært påstått at § 392 må navendes. Siden det dreier seg om en forseelse har politifullmektigen kompetanse til å vurdere de allmenne hensyn, jf straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav a. Enkelte kandidater vil her kanskje reise spørsmål om en subsidiær påstand om omsubsumering er tilstrekkelig eller om aktor uttrykkelig må gi uttrykk for at allmenne hensyn tilsier påtale etter § 392.
Ut fra oppgaven må det legges til grunn at Kirkerud ikke har begjært påtale. Fristen på 6 måneder for å gjøre dette er utløpt, jf straffeloven § 80 første ledd første punktum. Det foreligger med andre ord et prosessuelt hinder for omsubsumering.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |