Sist oppdatert 02. juli 2007 av teg
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 4. studieår : JUS241
I
Spørsmål 1
Denne delen må anses som forholdsvis enkel og ukomplisert. Kandidatene skal kun vise at de er i stand til å lese og tolke lovtekst, og at legalitetsprinsippets klarhetskrav er forstått.
Straffeloven § 162 gjelder bl.a. den som ”oppbevarer” stoff som er ansett som narkotika. Begrepet ”oppbevarer” innebærer et krav om besittelse av en viss varighet. Enhver mer eller mindre tilfeldig fysisk kontakt med narkotisk stoff vil derfor i utgangspunktet ikke være omfattet.
Grensen mellom oppbevaring og den rene besittelse som omfattes av legemiddelloven skal etter forarbeidene trekkes slik at legemiddelloven straffer den rent midlertidige besittelse som er forbundet med eget bruk. Besittelse ut over dette regnes som oppbevaring. Dette innebærer at dersom noen blir pågrepet med større mengder narkotika, blir det normalt ansett som oppbevaring. Se Bratholm/Matningsdal s. 309 flg.
Dette viser at i et tilfelle som dette, med et narkotikaparti som ikke relaterer seg til eget bruk, er det straffeloven § 162 som skal anvendes. Det er således uklart om legemiddelloven gjennom begrepet ”besittelse” omfatter kvalitativt og kvantitativt ”mindre” befatning med stoffet i et tilfelle som dette.
Arvids befatning med stoffet kan drøftes som selvstendig overtredelse og som medvirkning. Sistnevnte fører nok ikke til domfellelse i dette tilfellet. Arvid har kun oppholdt seg i samme rom hvor en kamerat bor, han ristet på hodet da han fikk tilbudet, og ”transporten” noen få meter for å skylle det i do kan vel vanskelig anses som en straffbar medvirkning og solidarisering til Lars’ oppbevaring. Mest treffende er det etter min mening å drøfte om Arvid ”oppbevarer” narkotika på selvstendig grunnlag.
De av kandidatene som gjør et poeng ut av at legemiddell. § 31 (2) har en annen formulering – besittelse – bør få et pluss for det. På bakgrunn av spørsmålets utforming er det imidlertid ikke grunn til å honorere kandidater som henfører forholdet under denne bestemmelsen.
II
Spørsmål 2
Også dette spørsmålet er nokså enkelt. Kandidatene må her vise nokså grunnleggende kunnskap om læren om fortsatt forbrytelse, lovtolkning og grensen mellom forsøk og fullbyrdet overtredelse.
Domfellelse for grovt tyveri må eventuelt begrunnes i at det foreligger en fortsatt forbrytelse. Det gjør det ikke. Selv om overtredelsene skjer i sammenheng, er likeartet og har et ”felles” forsett, er det et veldig klart utgangspunkt at 15/16 forskjellige fornærmede innebærer 15/16 selvstendige overtredelser. I Rt. 1992 s. 1463 uttales at ” Jeg antar at det må være riktig å anse tyveriene fra hver enkelt bedrift som en fortsatt forbrytelse, jf. Rt-1985-520 og at det altså foreligger like mange tyverier som det er fornærmede bedrifter”. Rettspraksis viser at unntak kan være aktuelt dersom det er snakk om samme gjerningssted eller et abstrakt forsett hvor det er helt vilkårlig hvem som er fornærmet. Dette er ikke tilfelle her. Temaet er omfattende og grundig behandlet av Ørnulf Øyen i ”Fortsatt forbrytelse”, JV 2005 s. 218 flg pkt. 4.3.1.
Kandidatene oppfordres ikke til å drøfte straffbarheten av de 15 første overtredelsene, men derimot det siste. Dersom det er et naskeri, vil det ikke være straffbart dersom det kun foreligger forsøk, jf. strl. § 49 (2). Det er imidlertid nokså opplagt at det foreligger en fullbyrdet overtredelse her. Noen vil kanskje nevne ”Kjøttlårdommen” i Rt. 1894 s.484 og Rt. 1971 s. 667 hvor det legges til grunn at tyveri/naskeri er fullbyrdet i det varene fjernes fra sin opprinnelige plassering med tanke på borttakelse. Dette passer ikke helt for selvbetjeningsbutikker i åpningstiden, men sier likevel noe generelt om grensedragningen forsøk/fullbyrdet ift ”borttar”. Her er gjenstandene tatt fra hyllen og skjult i bekledningen, Arvid har satt kursen ut av butikken, og hele gjerningsbeskrivelsen i strl § 257 er da e.m.m. oppfylt. Det er neppe rettslige holdepunkter for å innfortolke et krav om at siste betalingspunkt må passeres uten å betale i ”borttar”.
Det skal også drøftes om det foreligger 15 eller 16 tyveri eller naskeri. Etter strl. § 391 a straffes den som forøver tyveri for naskeri, når straffskylden må regnes for liten på grunn av de tilvendte gjenstanders verdi og forholdene for øvrig. Verdien tilsier i dette tilfellet naskeri. Det som må vurderes er om straffeskylden likevel ikke er liten på grunn av de øvrige omstendighetene. Selv om hver overtredelse i utgangspunktet skal vurderes isolert, hvilket drøftelsen av fortsatt forbrytelse belyser, er et fast felles forsett, det planlagte aspekt, hyppighet m.m. egnet til å gi overtredelsen karakter av å være mer straffverdig enn det typiske naskeri. I dommen i Rt. 1980 s. 1085 ble dette trukket såpass langt som at selv om tidligere vandel i seg selv ikke kan vektlegges, kan man ta hensyn til ”trekk ved handlingen” som går igjen ved den gjentatte overtredelse og som derved har betydning for den utviste straffeskyld. Her er det nok mest nærliggende å konkludere med 15/16 tyveri.
Spørsmål 3
Denne delen reiser i hovedsak 3 spørsmål – om dette er tyveri eller underslag (besittelse), om det foreligger uberettiget vinnings hensikt, og om heleribestemmelsen kan anvendes i tillegg til et straffebud som rammer handlingen som skaffer utbytte fra en straffbar handling.
Underslag krever at gjerningspersonen ”besitter” gjenstanden. Det må være en kvalifisert besittelse, i motsetning til mer eller mindre tilfeldig lovlig atkomst. Avgjørende er hvor varig og selvstendig vedkommendes rådighet over gjenstanden er. Ved tvil er atkomsten relevant, om forholdet har underslagets karakter av tillitsbrudd og hva som er et naturlig valg mellom tyveri og underslag. Her foreligger neppe slik besittelse som § 255 krever, se bl.a. Andenæs på side 15 i ”Formuesforbrytelsene”.
I forhold til de øvrige vilkår i straffeloven § 257 bør kandidatene helt kort fastslå at de objektive vilkårene for straff er oppfylt, og at Arvid utvilsomt har utvist forsett i forhold til samtlige av de objektive vilkår. Videre bør det bare helt kort fastslås at Arvid hadde til hensikt å oppnå en vinning gjennom en tilegnelse av verktøyet. Det vilkåret kandidatene må se nærmere på er om hensikten var ”uberettiget vinning”. Dette er drøftet Andenæs på side 27-28 i ”Formuesforbrytelsene”. Hvorvidt Arvid hadde krav på erstatning for rentetap er et kontrakts- /arbeidsrettslig spørsmål. Det avgjørende strafferettslig er hvorvidt han selv mente at kravet materielt sett var u-/berettiget. I rettspraksis er det lagt til grunn at den som mener å gjøre gjeldende et underliggende materielt krav, ikke har hensikt om å skaffe seg en ”uberettiget” vinning, se jf Rt 1995 s 1521 og Rt 1999 s 379. Dette gjelder også i såpass ”hårreisende” tilfeller som dette (noe annet er vel at i virkeligheten ville neppe en domstol lagt et slikt faktum til grunn). Siden hensikten må være å skaffe uberettiget vinning, er det ikke noe krav om at Arvids totale mangel på forståelse for rettsreglene må være unnskyldelig, jf. strl. § 57. Tilegnelsen skjedde ikke i uberettiget vinnings hensikt.
Et pluss til de kandidatene som konstaterer at dette er en straffbar besittelseskrenkelse etter strl. § 392. Lite tvilsomt, bør derfor gjøres kort. Oppgavens formulering begrenser ikke drøftelsen til § 255 og § 257.
Til slutt må kandidatene drøfte om Arvid kan straffes for heleri, i tillegg til besittelseskrenkelse (eller underslag/tyveri). De som frifinner på alle punkter for borttakelsen, bør se at heleri skal drøftes subsidiært under forutsetning om domfellelse. Ordlyden i strl. § 317 omfatter det å motta eller skaffe seg utbytte av en straffbar handling. Rent språklig favner dette ekstremt vidt, herunder det å motta penger ved salg av ”selvtatt” tyvegods. Loven har ikke noe uttrykkelig unntak for utbytte fra egne straffbare handlinger. Det er imidlertid åpenbart ikke meningen at tyven, underslageren, utpresseren, raneren el.a. skal straffes for heleri for sine disposisjoner over utbyttet. Kandidaten må vite dette og derfor raskt avvise denne tiltaleposten.
De kandidatene som nevner hvitvaskingslovens bestemmelser og argumenterer fornuftig om dette må få et lite pluss. Dette har vært tema i undervisningen i kurset. Grunn til omfattende problematisering er det likevel ikke.
III
Spørsmål 4
Denne delen reiser mange ulike spørsmål, og mest sentralt er at kandidatene viser forståelse for læren om straffbar unnlatelse, forsettskravet, årsakssammenheng, provokasjon og samtykke.
Anførselen om nødrett er så håpløs at den skal tilbakevises kort og kontakt.
Først må det vurderes om Arvid kan straffes etter strl. § 233 – om han ved unnlatelse ”forvolder” Erlends død. Det er klart at § 233 kan omfatte rene unnlatelser. En sterk forventning om handling – særlige omstendigheter som omsorg- og tilsynsplikter, offentlige tjenesteplikter, kontrakt, eller at gjerningspersonen selv har skapt en situasjon ved farevoldende handling – kan tilsi at det foreligger en handleplikt som er så sterk at strl. § 233 straffer det å forholde seg passiv. Avgjørende er om gjerningspersonen ved å forholde seg passiv opptrer så straffverdig at han derved pådrar seg det straffansvar som § 233 tar sikte på å beskrive.
Det dødelige hodestøtet i seg selv er Erlend alene om å forårsake. Arvids tilknytning er at han har sendte Erlend i bakken med et mageslag noen minutter tidligere, og at han er til stede når Erlend skaller hodet i bakken. Slaget er i utgangspunktet nokså fjernt i årsaksrekken fram til det dødelige fallet. Slaget skapte heller ingen fare for alvorlig hodeskade.
En del kandidater vil trolig nevne dommen i Rt. 1978 s. 147 hvor avdøde gjorde homoseksuelle tilnærmelser overfor en bekjent under en båttur. Som svar på tilnærmelsen fikk avdøde en ørefik, og han falt i vannet. Han klarte ikke å holde seg flytende, den bekjente så dette, men foretok seg ikke noe for å redde han. Høyesterett sluttet seg til at en slik unnlatelse gikk inn under strl. § 233.
Denne dommen har noen likhetstrekk og noen klare forskjeller i forhold til vårt faktum. Slaget var der den direkte årsak til en farlig situasjon, mens det i vår sak er en fjernere og mer avledet sammenheng. Dette kan illustreres ved å tenke seg at Arvid hadde gått umiddelbart etter å ha slått Erlend i magen. Dersom Erlend hadde falt og slått seg på samme måte et par minutter senere, ville Arvid klart ikke ha opptrådt på en måte som § 233 rammer. Sentralt i vårt faktum blir derfor om Arvid ved å bli stående får en slik tilknytning til det dødelige ”selvpåførte” fallet, at hans unnlatelse kan tilnærmet likestilles med straffverdigheten til en aktiv dødsforvoldelse. Et annet poeng er at mens det i dommen var nokså opplagt for gjerningspersonen hva som ville være utfallet av en unnlatelse, personen klarte ikke å holde seg flytende, var det mer usikkert hva som var nødvendig og adekvat hjelp i Arvids tilfelle. Argumenter kan også hentes fra strl. § 387 som uttrykkelig tar sikte på å omfatte den passive og utenforstående tilskuer som ikke gir betimelig hjelp til den som er i fare. Det er neppe grunnlag for domfellelse etter strl. § 233 her.
Dersom de objektive vilkår for straff er til stede, og uansett subsidiært, må det drøftes om Arvid har utvist forsett med hensyn til dødsfølgen. Ikke hensikt- eller sannsynlighetsforsett. Spørsmål om han positivt har innvilget følgen – såkalt dolus eventualis. For at dette skal være oppfylt må han ha tenkt at døden var en mulig følge av at han ikke skaffet hjelp, og deretter bestemt seg for å gå også for det tilfellet at Erlend sikkert eller mest sannsynlig kom til å dø på grunn av mangel på hjelp.
Straffeloven § 228 drøftes eventuelt subsidiært. Slaget var forsettlig, men døden inntraff på grunn av andre årsaker. Klart ikke en følge han kunne ha innsett muligheten av, § 228 (2) jf. § 43.
Kandidatene må drøfte om det foreligger samtykke ift legemsfornærmelsen, jf. strl. 235 (1). Det må også drøftes om det foreligger provokasjon (ærekrenkelse) som medfører fritak for straff, jf. strl. § 228 (3).
Straffeloven §242 er ikke anvendelig. Det er ikke Arvid som ”hænsetter” (årsakskrav) Erlend i en hjelpeløs tilstand. Straffeloven § 387 nr. 1 kommer til anvendelse ved at Arvid unnlater å hjelpe.
Bedømmelsen
I skrivende stund, før eksamen, antar jeg at dette er en forholdsvis enkel oppgave, men at den kan skape litt vanskeligheter på grunn av omfang. De kandidatene som har problemer med å skjære igjennom der utfallet er opplagt vil kunne få tidsnød. Enkelte utelatelser bør ikke være til hinder for noe med hensyn til karakter, men dersom en hel del er ubesvart er det noe helt annet. At oppgaven er noe omfattende er forsøkt kompensert ved å gjøre anførslene m.m. tydelige.
Sentralt ved bedømmelsen er om kandidatene evner å se de rettslige problemstillingene, og å drøfte dem ut fra noenlunde kjente strukturer og begreper. Evne til å tolke og bruke loven er viktig, samtidig som det vises forståelse for sentrale tema som for eksempel forsettskravet, grensen for fullbyrdet overtredelse og ”medvirknings- og unnlatelseslæren”. God struktur og indre sammenheng i drøftelsene er også viktig, og ofte noe som skiller mellom de ulike karakternivå.
Før sensuren er kommet i gang er det vanskelig å si noe generelt om hvordan denne oppgaven vil slå ut og hva som vil skille karaktertrinnene. Trolig vil de beste karakterer bli brukt på kandidater som drøfter ryddig og strukturert, med en god indre sammenheng, og som ser alle eller de fleste problemstillingene oppgaven reiser. At noe er oversett eller at forståelsen virker uklar noen steder må nok forventes også på dette nivået.
De mer gjennomsnittlige prestasjoner vil ofte bygge en stor kunnskapsmengde, men her er forståelse og oversikten mer uklar, det skilles ikke like godt mellom det opplagte og det tvilsomme, og drøftelsene er ofte rotete.
De svakere karakternivå kjennetegnes som regel av en ikke ubetydelig kunnskapsmangel i forhold til det som er relevant, men ikke alltid tilsvarende få ord. I tillegg kommer svak forståelse og oversikt, og rotete og usammenhengende drøftelser.
Besvarelser som har utelatt hele deler av oppgaven, eller som inneholder grunnleggende misforståelser av tema som lovtolkning, forsettskravet og lignende, vil i utgangspunktet ikke passere.
|
Sist oppdatert 02. juli 2007 av teg Kommentarer til denne siden. |