Sist oppdatert 30. april 2008 av teg
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 4. studieår : JUS241
DEL I
1. TILTALEN FOR FORSETTLIG DRAP
Peder Ås var tiltalt for forsettlig drap, jf straffeloven § 233 første ledd. Forsvareren hevdet at Peder måtte frifinnes, og han påberoper flere grunnlag for dette. Av oppgaven fremgår at det ble hevdet
at Peder ikke var tilregnelig på handlingstidspunktet
at forsettskravet ikke var oppfylt
at Peder handlet i nødverge
Var Peder bevisstløs i gjerningsøyeblikket?
Peder forklarte under hovedforhandlingen at han ikke kunne huske at han stakk, og han mente at han måtte ha vært bevisstløs på grunn av rus.
Oppgaven opplyser at de rettspsykiatrisk sakkyndige konkluderte med at Peder Ås på gjerningstiden hadde nedsatt bevissthet på grunn av alkoholrusen. Dette ble ikke bestridt av aktor eller forsvarer og må legges til grunn for besvarelsen.
Straffeloven § 44 setter som vilkår for straff at gjerningspersonen ikke var bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Bestemmelsen gjelder imidlertid bare bevisstløshet. Den anvendes ikke analogisk på nedsatt bevissthet. Dette bør kort konstateres av kandidatene. Etter § 45 fritar heller ikke bevisstløshet for straff når tilstanden er en følge av selvforskyldt rus.
Det er således åpenbart at Peder ikke kan frifinnes på grunn av manglende tilregnelighet. En annen sak er at den nedsatte bevissthet kan ha betydning for forsettsspørsmålet, jf nedenfor.
Handlet Peder forsettlig?
Forsvareren anfører at Peder ikke handlet med det nødvendige forsett, fordi han ikke var klar over at flasken var knust da han stakk den mot Lars Holm.
For straff etter § 233 første ledd kreves at Peder har utvist forsett både med hensyn til stikket og dødsfølgen. Han må altså ha vært seg bevisst både at han stakk og at stikket med overveiende sannsynlighet ville medføre døden. (Jeg finner ikke grunn til å gå inn på de andre forsettsformene.)
Et viktig punkt i oppgaven er om Peder var klar over at bunnen på flasken var slått av. Det er naturlig å anta at dersom Peder var seg bevisst at han stakk med en knust flaske, foreligger trolig også forsett med hensyn til dødsfølgen (§233), og i alle fall med hensyn til om handlingen ville medføre skade (§229). Hvis Peder derimot trodde han støtte en hel flaske i magen på Lars Holm, kan han neppe ha regnet med at handlingen ville medføre døden (§ 233) og heller ikke skade (§ 229). I så fall må forholdet rubriseres under strl. § 228.
Slik faktum er beskrevet i oppgaven, må det legges til grunn at Peder Ås ikke så at bunnen var slått av flasken. Han befant seg således i villfarelse om de faktiske forhold. Hovedregelen er at tiltalte skal bedømmes ut fra sin oppfatning av situasjonen, jf straffeloven § 42. Men Peder var beruset, og ved villfarelse som skyldes selvforskyldt rus skal en misforståelse av den faktiske situasjonen bare tillegges vekt hvis Peder Ås også ville ha misforstått om han hadde vært edru, jfr. strl. § 42, 3.ledd.
Det oppstår således 2 spørsmål:
Var rusen selvforskyldt?
Ville Peder i edru tilstand ha sett at bunnen var slått av flasken?
Selvforskyldt omfatter både forsett og uaktsomhet. En rus er selvforskyldt så snart det kan legges gjemingspersonen til last at han ble beruset. Det er tilfelle når han tar til seg et så stort kvantum at han må regne med muligheten av at han kan miste den fulle kontroll over seg selv.
Oppgaven opplyser at Peder hadde med seg en halvlitersflaske med whisky til festen og at han drakk opp denne i løpet av kvelden. Det kan ikke være tvilsomt at Peders rus i lovens forstand var selvforskyldt.
Peder kan kun straffes for forsettlig drap (§233), dersom han i edru tilstand ville ha sett at flaskebunnen ble slått av idet flasken falt i asfalten, og regnet det som overveiende sannsynlig at Lars Holm ville ha dødd ved å bli rammet av støtet i magen. Man fingerer altså drapsforsettet.
Det må vel kunne legges til grunn at en edru person normalt ville hørt at flasken ble knust og av den grunn blitt oppmerksom på at bunnen på flasken ble slått av. Etter lysforholdene var det vanskelig for Peder å se dette da han løftet flasken opp. Peder ble også angrepet. Han var således i en stresset situasjon, og dette ville også for en edru person medført at oppmerksomheten i stor grad var rettet mot angriperne, ikke mot flasken.
Avgjørende er at kandidatene ser problemstillingene. Begge løsninger må godtas.
Dersom det legges til grunn at Peder ville ha visst at flasken var knust, blir det neste spørsmål om han da også som edru ville ha regnet det som overveiende sannsynlig at Lars Holm ville ha dødd av det støtet han gjorde med den knuste flasken inn i Holms mage. Svaret på dette spørsmålet er ikke opplagt, og en eventuell rimelig tvil om dette skal komme tiltalte til gode. Men Peder må – under de samme forutsetninger - i alle fall tillegges forsett mht. å påføre Lars Holm en skade, og vilkårene i § 229 siste straffealternativ er oppfylt.
Kan Peder frifinnes for forsettlig drap fordi han handlet i nødverge?
Forutsetningen for denne drøftelsen er at Peder har hatt forsett mht. dødsfølgen.
Det første vilkåret for nødverge er at det foreligger et rettsstridig angrep. I dette ligger at angriperen vil komme til å begå ulovlige handlinger.
Det er på det rene at Peder ble angrepet av Lars Holm og Ole, og at disse hadde til hensikt å slå ham. Som utgangspunkt er et slikt angrep klart nok rettsstridig. Lars Holm ropte til Peder at han skulle banke ham opp, og Peder svarte at de kunne gjerne slåss. Det forelå så langt samtykke til slåsskamp mellom de to. Man kan derfor argumentere med at handslag fra Lars Holms side ikke ville utgjøre et rettsstridig angrep. Men det aktuelle samtykke til slåsskamp fra Peders side kan neppe tolkes til å omfatte slåsskamp med to, dvs slik at Holm kan la seg bistå av Ole, og at denne skal kunne slå med balltre.
Nødvergebestemmelsen regulerer alene Peders handlefrihet vis a vis angriperen. Dette betyr at Lars Holm må anses som angriper. Det er på det rene at det er Ole som slår Peder med balltreet og ikke Lars Holm. Men forholdet er at Lars og Ole opptrer i samhandling, truende og fra hver sin side. Slik situasjonen er på handlingstidspunktet, foreligger det derfor et rettsstridig angrep fra Lars Holms side selv om Lars ennå ikke har slått Peder. Peder er slått av Ole, men han forsvarer seg mot ytterligere slag fra så vel Lars som fra Ole.
Et ytterligere vilkår for nødverge er at avvergehandlingen ikke gikk lengre enn det som fremstilte seg som nødvendig. Den som forsvarer seg, skal velge lempeligste handling - det minste onde (subsidiaritetsprinsippet). Dette kan være flukt. Slik faktum er beskrevet i oppgaven, synes det på det rene at flukt var utelukket. Lars Holm og kameraten kom mot ham fra to kanter. Om flukt var mulig avhenger imidlertid av avstander og løpsferdigheter som oppgaven ikke gir opplysninger om. Oppgaven gir også få opplysninger om hvorvidt Peder hadde andre muligheter til å avverge angrepet. Eksempelvis sier oppgaven ikke noe om det var andre personer til stede, slik at Peder kunne rope på hjelp. Konklusjonen blir at oppgaven gir for få opplysninger til å ta stilling til om Peder gikk lengre enn nødvendig ved å angripe Lars Holm med flasken.
Det tredje vilkåret i straffeloven § 48 er at nødvergehandlingen ikke var ubetinget utilbørlig. Ved denne vurderingen skal det etter loven legges vekt på angrepets farlighet, angriperens skyld og det angrepne rettsgode. Gjennom uttrykket "ubetinget utilbørlig" henviser loven til den etiske dom over nødvergehandlingen. Lovgiverens mening har vært å gi den som forsvarer seg en rommelig margin.
Det foreligger her et forsettlig angrep på Peder utført av flere personer, og den ene av dem hadde også et slagvåpen. Faren for at Peder skulle bli utsatt for alvorlig lemlestelse var således overhengende. I en slik situasjon er utgangspunktet at den som blir angrepet må ha anledning til å forsvare seg, selv om det kan gå ille ut over angriperen. Et moment er imidlertid at det var Ole som slo med balltreet og ikke Lars Holm. Dette tilsier at Peders handling må antas fortere ubetinget utilbørlig hvis den retter seg mot Lars enn om den var rettet mot Ole.
Et spørsmål her er hvilken handling som skal legges til grunn ved utilbørlighetsvurderingen. Skal man bygge på den handling Peder faktisk utførte, det vil si stikk med knust flaske, eller skal man bygge på Peders egen oppfatning om at flasken var hel? Her må man følge de samme prinsipper som ellers i strafferetten. Peder skal bedømmes ut fra sin egen forutsetning om den faktiske situasjon, men dersom han var i villfarelse på grunn av selvforskyldt rus, blir det avgjørende hva Peder ville forstått i edru tilstand. Etter drøftelsen ovenfor må legges til grunn at den handling som skal vurderes i forhold til utilbørlighetskravet var stikk med knust flaske, og da slik at Peder også hadde forsett med hensyn til dødsfølge. Det må under disse forutsetninger antas at Peder gikk for langt, slik at han ikke kan frifinnes på grunn av nødverge.
Derimot kan bestemmelsen i § 48 fjerde ledd om overskridelse av nødverge være aktuell. Denne bestemmelsen gir retten en adgang til å frita for straff. Bestemmelsen kan bare anvendes ved en overskridelse i grad, ikke i tid. Det synes å være tilfelle i oppgaven. Videre må overskridelsen alene ha funnet sted på grunn av en ved angrepet fremkalt sinnsbevegelse eller bestyrtelse. Dette vilkåret synes også å være oppfylt. Det går frem av oppgaven at Peder ble svært redd da Lars Holm og kameratene gikk til angrep på ham.
2. Subsidiær drøftelse om strl. § 229 tredje straffealternativ
Oppgaven forutsetter at det subsidiært skal drøftes om § 229 tredje straffealternativ kan anvendes. Forutsetningen for denne drøftelsen er at det ikke foreligger forsett mht. dødsfølgen når Peder støter den knuste flasken i magen til Lars Holm.
Dersom det legges til grunn at Peder i edru tilstand ville ha blitt oppmerksom på at flasken var knust, må det antas at Peder i edru tilstand i alle fall ville ha handlet med det nødvendige forsett mht. til å påføre Lars Holm en skade. Dette bringer oss inn i § 229. Skyldkravet for dødsfølgen er såkalt culpa levissima (§ 43). Spørsmålet er om det for Peder i så fall kunne være forutseelig at Lars Holm ville kunne dø av skader som ble påført på en slik måte. Svaret på dette er åpenbart ja.
Vilkårene for straffansvar etter § 229 tredje straffealternativ er så langt oppfylt.
Det neste spørsmål er om Peder kan frifinnes pga samtykke. Som utgangspunkt forutsetter strl. § 235 at samtykke for legemskrenkelse etter § 229 kan virke straffriende. Men forutsetningen er da at Lars Holm ikke bare hadde samtykket til en slåsskamp, men måtte ha gitt samtykke til at Peder under slik slåsskamp også kunne beskadige ham med redskaper slik som for eksempel en knust flaske. Et samtykke om slåsskamp vil sjelden bli tolket så vidtgående, og i alle fall ikke for vårt tilfellet. Peder kan ikke bli hørt med samtykke som straffrihetsgrunn.
Derimot vil Peder muligens kunne bli hørt med nødverge som straffrihetsgrunn. Drøftelsen av nødverge blir som under § 233, bortsett fra at forholdsmessighetsvurderingen blir annerledes. Spørsmålet er om det er ubetinget utilbørlig av Peder å forsvare seg mot angrepet ved å påføre Lars Holm en forsettlig legemsskade ved støtet med den knuste flasken. Dersom Peder oppfattet angrepet som alvorlig og farlig, handlet han neppe ubetinget utilbørlig. Det er derfor meget mulig at Peder vil kunne blir hørt med nødverge.
3. Atter subsidiær drøftelse om strl. § 228 andre ledd tredje straffealternativ
Oppgaven forutsetter at det atter subsidiært skal drøftes om § 228 andre ledd tredje straffealternativ kan anvendes. Forutsetningen for denne drøftelsen er at det ikke foreligger forsett verken mht. dødsfølge eller skade når Peder støter flasken i magen til Lars Holm.
Dersom det legges til grunn at Peder i edru tilstand ikke hadde blitt oppmerksom på at flasken var knust, må det antas at Peder i edru tilstand heller ikke ville ha handlet med det nødvendige forsett mht. til å påføre Lars Holm en skade. Dette bringer oss inn i § 228 som gjelder legemsfornærmelse. Det foreligger i alle fall en forsettlig legemsfornærmelse når Peder støter en flaske i magen på Lars Holm.
Spørsmålet er dernest om § 228 andre ledd siste straffealternativ har anvendelse hensett til dødsfølgen. Skyldkravet for dødsfølgen er såkalt culpa levissima (§ 43). Spørsmålet er om det for Peder i så fall kunne være forutseelig at Lars Holm ville kunne dø av skader som ble påført ved at han støtet en flaske inn mot magen til Lars. Vi må nå ta med oss at Peder tror at flasken er hel. Under disse forutsetninger er det vel neppe forutseelig for Peder, og § 228 andre ledd siste straffealternativ kan ikke anvendes.
Vilkårene for straffansvar etter § 228 første ledd er derimot i utgangspunktet oppfylt.
Men i forhold til legemsfornærmelse, kan Peder muligens bli hørt med samtykke som straffrihetsgrunn, jf. § 235. Avgjørende er om samtykket til slåsskampen må kunne tolkes slik at det også omfatter bruk av et redskap som en hel flaske dersom flaske støtes mot kropp og ikke ansikt. Spørsmålet er tvilsomt, men begge løsninger må vel godtas.
I alle fall vil Peder kunne bli straffri pga nødverge. I den situasjonen som Peder befant seg var det ikke ubetinget utilbørlig å forsvare seg med en legemsfornærmelse mot Lars Holms mage ved bruk av en hel flaske som redskap.
Enkelte kandidater vil også drøfte om frifinnelse for legemsfornærmelsen (§ 228 første ledd) kan skje fordi Peder var provosert, jfr. § 228 tredje ledd. Et første spørsmål er i så fall om Peder kan gjengjelde overfor Lars, mens den provoserende handling var utført av Ole. Slik faktum beskriver situasjonen, foreligger samhandling mellom Lars og Ole, når Ole slår Peder. Oles handling må av den grunn kunne anses som provokasjon også fra Lars Holms side.
Avgjørende for straffrihet er om den provoserende handling og den gjengjeldende handling er tilnærmet like straffverdig. Dette må det vel svares bekreftende på når vi legger Peders forestillinger til grunn. På den annen side skjer det et dødsfall som et resultat av den gjengjeldende handling (legemsfornæmelsen). Rett nok kan dette ikke bebreides Peder, men forholdet vil nok mest trolig likevel influere på tingrettens skjønnsmessige vurdering om straffen skal settes helt ned til 0 pga provokasjon, dvs slik at Peder frifinnes. Antagelig vil tingretten utmåle en straff i et tilfelle som dette.
4. Strl. § 239 om uaktsomt drap
Endelig nevnes til sist at noen kandidater gjerne reiser spørsmål om anvendelse av strl. § 239 (uaktsomt drap). Dette er i så fall et pluss, men de kandidater som ikke nevner § 239, skal ikke trekkes.
Man bør da påpeke at § 239 ikke vil bli brukt i et tilfelle som det foreliggende, men derimot § 229 tredje straffealternativ som den strengere bestemmelse dersom det foreligger forsett med hensyn til legemsbeskadigelse. Foreligger ikke forsett fra Peders side mht. legemsbeskadigelse, men derimot uaktsom forvoldelse av Lars Holms død, vil vi anvende strl. § 239 som den strengere bestemmelse fremfor strl. § 228 om legemsfornærmelse.
Til dette kan legges til at vi fingerer også skyldkravet uaktsomhet når en person handler under nedsatt bevissthet pga selvforskyldt rus. Avgjørende for om det fingeres forsett eller uaktsomhet er hva vedkommende ville ha oppfattet i edru tilstand. Og er det usikkert om Peder som edru ville ha forstått at flasken var knust, kan det være at vi pga in dubio pro reo faller ned på at han i alle fall burde forstått at flasken var knust. Det er for siste situasjon at strl. § 239 ville ha blitt aktuell.
Slik faktum er beskrevet, blir § 239 verken nevnt av forsvarer eller aktor under hovedforhandlingen. Dersom strl. § 239 behandles, ville det derfor være naturlig å påpeke at straffeprosessloven § 38 krever at tingretten gjør partene oppmerksom på den aktuelle subsumsjonsendring – og da slik at partene gis anledning til å uttale seg - før den kan anvende vedkommende bestemmelse.
Del II
Underslag forutsetter krenkelse av eiendomsrett til en gjenstand som gjerningspersonen selv besitter. Tyveri forutsetter derimot krenkelse av eiendomsrett og besittelse. Det siste uttrykkes i ”borttar” i § 257. Kompasset er i sambesittelse mellom de to eierne. I tillegg til krenkelse av eiendomsrett foreligger det i dette tilfellet derfor også besittelseskrenkelse, og borttagelsen av kompasset i uberettiget vinnings hensikt skal rubriseres som tyveri.
Det neste spørsmål er om forholdet skal pådømmes som naskeri (§ 391 a) eller tyveri (§257). Avgjørende er om straffeskylden er liten pga gjenstandens ubetydelige verdi og forholdene for øvrig.
Det første spørsmål er hva loven legger i at gjenstandens verdi skal være ”ubetydelig”. Straffeloven anga opprinnelig en femkroners grense for hva som skulle regnes som ubetydelig verdi. En fast beløpsgrense ble imidlertid tatt ut av loven fordi det ikke var ønskelig med angivelsen av et fast bestemt beløp. Spørsmålet om hvor terskelen ligger, beror derfor i dag på et skjønn og det er ikke mulig å angi en eksakt grense.
Riksadvokaten antyder i et rundskriv fra 1972 kr. 100 som veiledende norm den gangen. I Rt. 1984 s. 286 gjengir Høyesterett byrettens uttalelse om at en verdi på kr. 500 -1.000 ikke kan anses som ubetydelig uten at Høyesterett kom med innvendinger mot den uttalelsen.. Senere har vi hatt betydelig inflasjon og verdigrensen må nok i dag forhøyes når det ses hen til denne og til hvilken terskel som i dag anvendes i praksis.
Gjenstandens verdi på kr. 2.500 er muligens for høyt. Det har likevel forekommet – særlig i Oslo politidistrikt - at man har behandlet som naskeri der tyvekostens verdi var opp til kr. 3.000.
Likevel er ikke kr. 2.500 avgjørende. Peder eier jo halvparten, og det som han stjeler fra Lars Fjeld er altså kr. 1.250. Dette beløp er klart innenfor beløpsgrenser for naskeri.
I tillegg krever § 391a at straffeskylden skal være liten – ikke bare pga tyvekostens ubetydelig verdi, men også pga forholdene for øvrig. Ved denne vurderingen kommer det selvsagt inn som et formildende moment at Peder er medeier og medbesitter til gjenstanden. På den annen side tar han båtens kompass. Dette må anses som en skjerpende omstendighet all den tid båtens kompass må anses som et viktig apparat i båten og som har stor betydning for sikkerhet. Antagelig vil man i et slikt tilfelle vike tilbake for å uttale at straffeskylden er liten.
Borttakelsen av kompasset bedømmes som tyveri (strl. § 257).
Enkelte vil gjerne reise spørsmål om salget av kompasset også kan straffes, og da som heleri, jf. någjeldende § 317 andre ledd. Både lovens ordlyd og bestemmelsens motiver tilsier at dette spørsmål i prinsippet kan besvares bekreftende. Problemstillingen har vært behandlet på seminar, men er ikke dekket i læremidler. Det forventes ikke at kandidatene kommer inn på dette.
Del III
Oppgaven forutsetter at kandidatene viser at de har forstått strl. § 49 om når forsøkspunktet er overtrådt. Oppgaven er med hensikt gjort snever ved at problemstillingen skal knyttes direkte til innbrudd i hus der gjerningspersonen har til hensikt å begå tyveri.
Kandidaten skal følgelig først og fremst tolke uttrykket ”handling hvorved dens utførelse tilsiktes påbegynt” ved grovt tyveri forøvet ved innbrudd i hus.
Man må få fram at forsøkspunktet i norsk rett ligger nær opp mot fullbyrdelsen. Foreligger et fullbyrdet innbrudd i et hus og gjerningspersonen til samme tid har til hensikt å stjele, foreligger klart nok også forsøk på grovt tyveri. Et slikt forhold skal rubriseres etter strl. § 258, jf § 257, jf § 49. Vedkommende skal ikke i tillegg dømmes for strl. § 147 (innbrudd) ettersom sistnevnte forhold konsumeres av strl. § 258.
Hadde gjerningspersonen kun til hensikt å bryte seg inn i et hus for å rekognosere og skaffe seg oversikt over hva han en måned senere ønsker å stjele, foreligger ikke forsøk på grovt tyveri, kun innbrudd. Eksempelet viser at det kreves en viss nærhet i tid for å se innbruddshandlingen som en ”handling” hvorved tyveriets utførelse tilsiktes påbegynt, jf § 49.
Krav til nærhet både i tid og i handling kan også illustreres med andre eksempler. Det er gjerne mest naturlig at slike eksempler knyttes til ordlyden i strl. § 147 første ledd som beskriver innbruddshandlinger som å bane seg veg eller uberettiget adgang til hus ved å beskadige gjenstand som er egnet til beskyttelse mot inntrengen, eller ved hjelp av dirk, falsk nøkkel eller rett nøkkel som ulovlig er fravendt besitteren.
Er brekkjernet satt inn i dørsprekken, foreligger klart nok også forsøk på grovt tyveri, mens oppsøking av egnet sted for å begå innbrudd nattestid vil normalt ikke i seg selv utgjøre en handling som ligger utførelsen av det grove tyveriet nært nok. Det samme gjelder det å skaffe seg en falsk nøkkel til et hus i den hensikt senere å begå tyveri der.
Enkelte kandidater vil nok også redegjøre for når det foreligger fullbyrdet grovt tyveri. Dette er strengt tatt utenfor emnet. Men det kan likevel forsvares at det kort nevnes da problemstillingen kaster lys over hele forsøksstadiet. Men slik oppgaven lyder, skal kandidater som ikke nevner dette, ikke trekkes noe.
Det kan reises spørsmål om forsøkspunktet ved innbruddsbestemmelsen (§147, jf § 49) ligger annerledes enn forsøkspunktet til grovt tyveri begått ved innbrudd (§147, jf § 49). Dersom vi forutsetter at gjerningspersonen ved innbrudd i hus har til hensikt å begå tyveri, må det antas at de to forsøkspunkt er sammenfallende. Dette betyr at siktede skal enten dømmes for forsøk på grovt tyveri eller frifinnes. Det blir således ikke for denne situasjonen rom for en mellomløsning: forsøk på innbrudd.
Om forholdet mellom de tre deloppgavene
Alle oppgavene reiser problemstillinger som er dekket av anbefalt litteratur og som har vært behandlet på seminarer.
I oppgaveteksten uttales at del I vektlegges ca 2/3 og del II og III ca 1/3, men dette gjelder kun som en veiledende norm. Her må sensor derfor bruke skjønn. Kandidatene må antas å ville behandle de ulike oppgavene forskjellig mht. tidsbruk og dybde.
Del 1 er betydelig mer krevende enn oppgave II og III. Oppgaven i del I gir også kandidatene atskillig større muligheter til å vise selvstendighet og dypere forståelse enn oppgave II og III. Det uttales at besvarelsen av denne oppgave skal telle ca 2/3. Arbeidet med oppgaven tilsier antagelig tidsmessig mer enn 4 timer.
De fleste kandidater vil derfor bruke den altoverveiende tiden på del I. Dette betyr at besvarelsen av del II og III vil kunne bli tilsvarende tynne. Dette bør likevel ikke være til hinder for at det gis A.
Det bør på den annen side vises lite toleranse mot den kandidat som velger å behandle del I meget tynt og stemoderlig, for i stedet å skrive meget om del II og del III. Er del I ubesvart, kan kandidaten ikke bestå.
Men det kan være at svake kandidater som får til dels store problemer med oppgave I likevel gjennom besvarelsene på del II og III kan redde seg.
|
Sist oppdatert 30. april 2008 av teg Kommentarer til denne siden. |