Sist oppdatert 10. september 2004 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 4. studieår : JUS242
Ia)
Erklæringen fra Dollys arbeidsgiver er utvilsomt et dokument som er utarbeidet og innhentet i anledning rettssaken, og som av den grunn som utgangspunkt ikke kan legges fram med mindre motpart samtykker, jf. tvml. § 197. Tvml. § 197 tolkes imidlertid innskrenkende i forhold en del erklæringer som kun inneholder objektive konstateringer slik som værkonstateringer fra Meterologisk institutt ol. Spørsmålet er om erklæringen fra Dollys arbeidsgiver må sidestilles med slike. Erklæringen inneholder ingen vurderinger, men kun konstateringer om arbeidstid og månedslønn pr. september 2001. Begge løsninger bør godtas. Drøftelsene er avgjørende.
Ib)
Det som skal drøftes, er om domstolen har gått utenfor den påstand som var nedlagt av Dolly, hvilket det ikke er adgang til, jf. tvml. § 85. Dolly har rett nok påstått totalt kr. 190.000 som det er gitt dom for. Men spørsmålet er om Dollys påstander som samlet gir dette beløp, relaterer seg til ulike krav. Hvis så er tilfelle, har domstolen gått utenfor den påstand som foreligger.
Når vi står overfor ett krav eller flere krav, beror i stor grad på om de rettslige og faktiske grunnlagene for påstandsbeløpene er identiske eller ikke. I dette tilfellet er de rettslige grunnlagene såpass forskjellige mht. utmålingskriteriene at det må antas å foreligge tre krav hvilket betyr at rammen for saken er satt ved de påstandsbeløp som Dolly har nedlagt i forhold til hvert enkelt påstandsbeløp.
Konklusjon: Domstolen har gått utenfor påstanden?
Ic)
Det dreier seg om et rettskraftspørsmål. Dolly har tidligere ikke fått medhold i krav om erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, men kravet relaterte seg da til en tidligere tidsperiode. Kravet som nå er reist, knytter seg til et tap som har oppstått etter tingrettens dom. Det gjelder et etterfølgende faktum, og kravet er ikke rettskraftig avgjort ved den tidligere dom.
................ Konklusjon: Kravet skal realitetsbehandles.
II
Drøftelsen må basere seg på tvml. § 251 nr. 2, jf § 207. Oppgaven består nærmest alene i å finne fram til disse bestemmelsene og å kunne lese dem.
III
Dette er tre til dels enkle kontrollspørsmål.
Spørsmål a) og b) besvares begge med nei og da under henvisning til hhv. strpl. § 67 og § 68. Tiltale etter § 231 tas av statsadvokaten (både iht. dagens regler i § 67 og iht. de nye regler i § 67 som trer i kraft 1.4.2004). Anke etter strl. § 228, 1.ledd besluttes også av statsadvokaten, jf. § 68, 1.ledd tredje punktum (men av politimesteren iht. de nye reglene i § 68, 1.ledd b) som trer i kraft 1.4.2004).
Beviskravet ”skjellig grunn til mistanke” i strpl. § 171, 1.ledd innebærer et krav om sannsynlighetsovervekt. Jeg nevner her at tilrådd litteratur, Hov, Rettergang II, s. 49-50, argumenterer for at man undertiden også må tillate fengsling selv om det ikke foreligger sannsynlighetsovervekt.
IV
Er det begått noen saksbehandlingsfeil?
Den formelle forankring av en eventuell feil, kan knyttes til strpl. § 305 jfr. § 294 jfr. § 292 tredje ledd. Poenget er at retten egenhendig har foretatt en åstedsbefaring uten at partene har vært til stede. Dette må ansees som et brudd på det kontradiktoriske prinsipp og det er således en saksbehandlingsfeil.
Det er et pluss dersom virkningen av feilen drøftes. Feilen som er begått i dette tilfellet, må vurderes etter strpl. § 343 første ledd. Generelt sett må man legge til grunn at feil som knytter seg til brudd på det kontradiktoriske prinsipp, normalt alltid kan ha innvirket på dommens innhold.
I dette tilfellet er det endog tale om brudd på det kontradiktoriske prinsipp i forhold til bevis som har betydning for skyldspørsmålet.
Dette innebærer at dommen må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil. Dette ble også resultatet i Rt. 1992 s. 1537 som ligner svært meget på vår sak.
Va)
Spørsmålet må forankres i de krav som stilles til tiltalebeslutningen angitt i strpl. § 252 nr. 4, EMK art. 6 nr. 3 bokstav a og prinsippet om ”fair hearing” / hensynet til kontradiksjon. Tiltalen fremtrer som svært vid og ubestemt og den er nok helt i grenseland av hva som kan passere. Dette gjelder gjerne særlig i forhold til eventuell medvirkning.
Avgjørende er til syvende og sist om tiltalte er gitt tilstrekkelig anledning til å forberede et forsvar. Ved vurderingen her vil domstolen også kunne ta hensyn til den bevisoppgave som også er fremlagt og til hva som for øvrig fremgår av sakens dokumenter (politidokumentene). Sistnevnte er oversendt forsvarer og forsvarer skal ha gjennomgått dokumentene sammen med tiltalte. Dersom dokumentene samlet sett gir tiltalte tilstrekkelig foranledning til at han vet hva han skal måtte forsvare seg mot, vil tiltalen aksepteres, ellers ikke, jf. Rt. 2001 s. 38.
Vb)
I forholdet til Holm reguleres opplesning av tiltaltes forklaring av strpl. § 290 og EMK art. 6 om ”fair hearing”. I denne forbindelsen inviteres man til å drøfte spørsmål om ulovlig ervervet bevis og evt. om et slikt bevis kan fremlegges. En nokså tilsvarende sak er inntatt i Rt. 1994 s. 1139.
Utgangspunktet er at tidligere politiforklaringer av siktede kan leses opp så fremt det foreligger motstrid mellom hans forklaringer, eller når det gjelder forhold som han nekter å forklare seg om, jfr. strpl. § 290. Adgangen til opplesning av forklaringer, synes imidlertid å forutsette at det ikke hefter noen prosessuell feil med avhøret.
Et løfte om amnesti, vil kunne være i strid med strpl. § 92 andre ledd. I så fall vil det foreligge en prosessuell feil som kan avskjære adgangen til å foreta opplesning etter § 290. Nå er § 290 muligens ikke helt treffende for vårt tilfellet, idet § 290 taler kun om politiforklaring i samme sak. Men av § 292, 2.ledd følger at PM vil kunne føre beviset, dvs. lese det opp, dersom det ikke er hindringer, for eksempel slik at beviset må anses ulovlig ervervet og at det av den grunn ikke kan føres.
Utgangspunktet er at ikke ethvert ulovlig bevis kan nektes ført i retten. Spørsmålet må avgjøres ut fra en konkret bedømmelse, se Rt. 1991 s. 616. Poenget er at retten kan ta hensyn til at beviset er ulovlig ervervet ved vurderingen av bevisets vekt.
Avgjørelsen vil som nevnt bero på en konkret vurdering, men det kan anføres at en så vidt sentral tilsidesettelse av regler til vern for den siktede som det her er tale om, tilsier at forklaringen ikke kan leses opp, se Rt. 1994 s. 1139 (s. 1141).
Det er imidlertid et bevisspørsmål om hva som faktisk hadde skjedd ved opptak av forklaringen. Her står påstand mot påstand. I dette tilfellet gjelder ikke ”in dubio pro reo”. Dette prinsippet gjelder i forhold til faktum under skyldspørsmålet, ikke ved tvil vedrørende prosessuelle spørsmål. I denne sammenheng må det mest sannsynlige faktum legges til grunn.
Slik faktum er beskrevet vil nok en domstol normalt legge til grunn polititjenestemannens versjon.
I forholdet til Peder Ås reguleres opplesning av Holms politiforklaring av strpl. § 296 og EMK art 6. I denne forbindelse bør behandles EMDpraksis (Unterpertinger, Asch m.fl. norske avgjørelser) mht. å sikre kontradiksjon, og da slik at Peder Ås skal ha anledning til å stille spørsmål til det ”sentrale” vitnet før en domstol kan basere sin dom på et slikt bevis. Dersom altså politiforklaringen er det hovedsakelige bevis, kan det ikke skje opplesning dersom kontradiksjon umuliggjøres. Etter Rt. 2001 s. 29 må vi antagelig gå noe lenger. Allerede dersom beviset er utslagsgivende (avgjørende), kan det ikke leses opp.
Når Holm er til stede, men nekter helt å svare på spørsmål, må det være forsvarlig å sidestille dette med at Ås ikke er gitt anledning til å stille spørsmål i tilknytning til den fremstilling som Holm har kommet med.
En annen måte å se det på, er at Ås nettopp har anledning til å stille spørsmål. At Holm forholder seg taus, er en annen sak. Avgjørende er at Ås har fått stille spørsmål. Sistnevnte er det standpunkt Høyesterett tok i en avgjørelse av 19. desember 2003 (HR-2003-01098a), men som vi ikke kan forvente at studentene kjenner til. Denne siste dommen synes langt på veg å innebære en tilsidesettelse av 1994-dommen.
Vc)
Dersom man først kommer til at Holms politiforklaring ikke kan leses opp, er det klart iht. rettspraksis at man ikke kan komme utenom ved å føre Berger som vitne.
Om evalueringen
Det bør tas hensyn til at studentene har arbeidet med prosess under helt andre vilkår enn tidligere. Studentene har arbeidet med prosessfagene i 6 måneder. I denne perioden har de samtidig arbeidet med strafferett. Vi kan i det hele ikke kreve den samme modenhet som til 4.avdeling hvor studentene arbeider med fagene over 2 år. På den annen side har oppgavene vært behandlet under seminarer, og studentene er forberedt på å få spørsmål til skoleeksamen hvor iallfall ca 90% er dekket gjennom seminarene. Denne gang tror jeg at nærmere 100% av de spørsmål som er reist i oppgavene, er dekket av seminaroppgavene.
Jeg minner om at erfaringsmessig har sensorer vært meget tilbakeholden med å gi 2.75 eller bedre på praktikum 4. avdeling. Disse holdninger skal ikke overføres til karaktersettingen ved bokstaver. På ny studieordning må nivået nå settes på ny. Ved store kull skal ca 10% gis A og ca 25% B. Ved mindre kull som nærværende, er vi ikke bundet av denne norm, men den bør has i tankene.
|
Sist oppdatert 10. september 2004 av TEG Kommentarer til denne siden. |