Sist oppdatert 10. april 2006 av LISR
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 4. studieår : JUS242
Del 1 inneholder spørsmål av straffeprosessuell karakter, mens del 2 inneholder spørsmål fra sivilprosessen. Del 1 er klart mest arbeidskrevende og bør antagelig telle ca 2/3 i totalvurderingen. Veiledningen må suppleres med oversikt over læringskrav og oversikt over kjernelitteratur.
Oppgave 1
Avvisningsspørsmålet:
Dette er et kontrollspørsmål. Avvisningsspørsmålet relaterer seg for det første til om tiltalen er tatt ut av rett påtalemyndighet. Politiadvokat Rå har påtalekompetansen etter strl. §229, 1. straffalt, jf. § 232 i og med at han har utvidet påtalekompetanse. Dette fremgår av straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav c. Det kreves ikke påtalebegjæring etter staffeloven § 229.
Spørsmålet er om Klara har vært siktet for drapsforsøk, slik at statsadvokaten skulle ha avgjort påtalespørsmålet. I denne saken er det klart at Klara har vært siktet for drapsforsøk etter straffeprosessloven § 82. Det er tilstrekkelig at påtalemyndigheten har besluttet pågripelse og ransaking. At det ikke ble nødvendig å benytte beslutningen, har ingen betydning. Dessuten er det foretatt beslag. Påtaleinstruksen § 17-1, 2. ledd innebærer et unntak fra ordningen i straffeprosessloven mht. hvem som har påtalemyndighet, men regulerer forholdene innad i påtalemyndigheten. Selv om det var en feil å ikke forelegge saken for statsadvokaten, vil feilen således ikke ha betydningen for gyldigheten av påtalevedtaket.
Forklaring fra Holm:
Det første spørsmålet blir om Holm har forklaringsplikt. Dette reguleres av straffeprosessloven § 122 annet ledd. Spørsmålet blir om Lars og Klara lever sammen i et ”ekteskapslignende forhold”. Forholdet må ha vært forholdsvis stabilt i en viss periode. I dette tilfelle fremgår at de to har vært samboere i ca 1 år, som nok vil bli ansett å være tilstrekkelig. Holm har dermed ingen forklaringsplikt.
Plikten til å møte opp i retten gjelder ”enhver”. Fritak for vitneplikt etter § 122 innebærer ikke at det er gjort unntak fra møteplikten. Spørsmålet er om unntak kan sies å følge av § 126 annet ledd der det fremgår at det kan tilføyes i stevningen at oppmøte fra vitne uten forklaringsplikt ikke er nødvendig dersom vitnet ikke vil forklare seg. Innebærer bestemmelsen at oppmøte er unødvendig, eller at den som innkaller kan velge? Der vitnet har gitt politiforklaring, vil det ha betydning for opplesningsadgangen om vitnet møter eller ikke. Det vil dessuten være letter å reservere seg av rene bekvemmelighetshensyn, om man ikke har plikt til å møte opp. Spørsmålet er løst av Høyesterett i Rt. 2004 s. 1719.
Spørsmålet om Holms politiforklaring kan leses opp dersom han møter reiser flere problemstillinger. For det første vil det være en formell adgang til å stille spørsmål, slik at opplesning vil kunne skje selv om forklaringen skulle være det eneste eller avgjørende bevis. Et spørsmål blir om den manglende informasjonen om sin rett til å ikke avgi forklaring skal ha noen betydning. En slik feil vil kunne være en krenkelse av vitnet sin rett til å ikke bidra til en fellelse mot nærstående, og en opplesning vil kunne innebære en ytterligere krenkelse. I dette tilfellet er det ikke noe tvil om frivilligheten i Holms forklaring og at han åpenbart ikke ga forklaring utfra en oppfatning av at han var forpliktet til dette. I en slik situasjon er det i utgangspunkt ingen feil å la være å gjøre vitnet kjent med sin rett til å nekte å avgi forklaring. Det vil kunne reises spørsmål om motivasjonen til Holm for å oppsøke politiet var at han var bekymret for Klara, ikke for å inngi noen anmeldelse.
Legeerklæringen:
Tilbaketrekking av fritak for taushetsplikt innebærer at legen ikke vil kunne forklare seg. Dokumentbevis som politiet allerede har fått, vil derimot ikke være omfattet av taushetsplikten. Straffeprosessloven § 119 er i en slik situasjon ikke til hinder for at legeerklæringen blir ført som bevis. Det vil kunne bli et spørsmål om erklæringen skal nektes ført etter § 297. Spørsmålet er nå løst av Høyesterett i Rt. 2003 s. 219.
Vitner om tidligere forhold som Klara er frifunnet for:
Kandidatene bør ta utgangspunkt i prinsippet om fri bevisførsel, jf. Straffeprosessloven § 292. Det blir videre et spørsmål om dette er bevisførsel om tiltaltes dårlige vandel, som i så fall krever rettens samtykke, jf. § 301, annet ledd. I denne saken synes bevistilbudet å gjelde voldelig atferd mot tidligere samboere, altså atferd av samme art. Høyesterett har i flere avgjørelser tillat bevisførsel om slike forhold, jf. Rt. 1987 s. 92 og Rt. 1994 s. 969.
Oppgave 2
De to første spørsmålene er korte kontrollspørsmål, som kan og bør besvares med en setning eller to. Det er klart at det ikke er nødvendig å benytte advokat når søksmål skal anlegges, jf tvistemålsloven § 43 første ledd hvor det fremgår at partene kan foreta prosesshandlinger enten selv eller ved prosessfullmektig. Det skal heller ikke foretas forliksmekling ved søksmål mot en kommune, jf tvistemålsloven § 273 nr. 3.
Spørsmålene om organisasjonen ”Nei til Storevikbanen” har partsevne og nødvendig rettslig interesse, krever derimot nærmere drøftelse. Oppgaven er inspirert av saksforholdet i Rt. 2003 s. 833 hvor Høyesteretts flertall fant at Folkeaksjonen Stopp Regionfelt Østlandet hadde tilstrekkelig tilknytning til søksmålsgjenstanden
I forhold til partevnespørsmålet er det alminnelig antatt at ”døgnflueaktige” aksjonskomiteer og ad hoc-organisasjoner som er etablert for det formål å fremme søksmål ikke har partsevne. I Skytefelt-saken fant Høyesterett at organisasjonen hadde den nødvendige faste organisasjonsstruktur. Den organisasjonen hadde imidlertid bestått lenger enn organisasjonen i vår sak. ”Nei til Storevikbaanen” har styre, vedtekter og en medlemsmasse på 500 personer og må antagelig sies å tilfredsstille kravet til partsevne.
Når det gjelder spørsmålet om tilknytning organisasjonen har den nødvendige rettslige interesse må det foretas en vurdering av om den har rimelig grunn til å kreve at spørsmålet blir prøvd for retten. Forutsetningen for at en organisasjon skal ha aktiv søksmålskompetanse i andre spørsmål enn egne rettigheter og plikter er at organisasjonen utfra formål, virksomhet og representativitet har tilstrekkelig tilknytning til søksmålet. I skytefeltsaken fant flertallet på fire dommere at organisasjonen hadde nødvendig tilknytning til søksmålsgjenstanden selv om det i formålsbestemmelsen ikke stod noe om miljø- og naturvernhensyn, og formålet var begrenset til den konkrete sak. Avgjørende var en helhetsvurdering der også virksomheten over tid hadde betydning. I informasjonsmateriell fra organisasjonen var ulike miljøhensyn fremhevet. Det var ikke fremført andre argumenter mot skytefelt enn nettopp naturvernhensyn. Organisasjonen hadde vært engasjert i planprosessen, samarbeidet med naturvernorganisasjoner og i flere år opptrådt som aktør overfor offentlige myndigheter.
I vår sak bør antagelig konklusjonen bli motsatt enn i skytefeltsaken, men drøftelsen er det sentrale.
|
Sist oppdatert 10. april 2006 av LISR Kommentarer til denne siden. |