Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 4. studieår : JUS243
Allmenn formuerett er ei samlenemning på reglar om rettar til formuesgode (formuerettar). Rettar til formuesgode kan vera av fleire slag (eigedomsrett, bruksrett, panterett, osb.), og dei kan stiftast på fleire vis (produksjon, arv, avtale, kreditorbeslag osb.). Av og til kan fleire rettar i eitt og same formuesgode ikkje sameinast fullt ut, og da blir det spørsmål om prioritet mellom rettane. Hovudregelen er at eldre rettar går framom yngre rettar, men i nokre tilfelle kan ein yngre rett trengje ein eldre rett tilbake, anten fordi innehavaren av den yngre rett var i god tru (godtruerverv), eller fordi ein rett ikkje har vern mot kreditorbeslag (kreditorekstinksjon). Blir gjeld ikkje betalt friviljug, kan gjelda drivast inn ved at kravshavaren (kreditor) får dekning i formuesgode som tilhøyrer skyldnaren (debitor). Dekninga kan skje gjennom eit samla oppgjer (konkurs), eller ved at kreditorane søkjer dekning ein og ein, normalt ved at det blir stifta eit utlegg, som er ein panterett (ein særleg dekningsrett), i eitt eller fleire formuesgode, og at formuesgodet deretter blir gjort om i pengar. Panterett kan også stiftast ved avtale før gjelda skal betalast, som ei sikring av kravet på betaling. I ein konkurs kan tidlegare disposisjonar frå skyldnaren bli sette til side (omstøytte), enda dei har ordinært vern mot kreditorbeslag.
Læringsmål
Det blir kravt grundig kjennskap til:
– dei grunnleggjande prinsippa om legitimasjon, publisitet og notoritet i
tilknyting til kollisjon mellom rettar i same formuesgode
– reglane om godtruerverv av rettar i fast eigedom, vanlege lausøyreting og
enkle pengekrav
– reglane om vern for rettar i formuesgode mot kreditorbeslag i form av utlegg
eller konkurs
– reglane om omstøyting på objektivt og subjektivt grunnlag, med unntak for
omstøyting av motrekning og omstøyting av utlegg
– reglane om fordelinga mellom kreditorane i konkurs
– reglane om panterett i fast eigedom, vanlege lausøyreting og enkle pengekrav
og reglane om tilhøvet mellom panterett og pantekrav
Det blir kravt kjennskap til:
– reglane om ulike slags rettar til formuesgode, om grunnlaget for rettane og om
overføring av rettane
– inndelinga i typar av formuesgode
– om insolvens som vilkår for å opne konkurs
– om debitors plikt til å gjera oppbod
Mads Henry Andenæs: Konkurs, Oslo
1999 avsnitt 1–6, 12–19, 22–24, 26, 28, 30–32, 34, 35
Sjur Brækhus: Innledning til "omsetning om kreditt", 6. utgave ved Borgar H.
Berg, Oslo 2005 s. 9-32
Jens Edvin Skoghøy: Panterett, Oslo 2004, kapittel 1-3 (s. 21-181)
Kåre Lilleholt: Godtruerverv og kreditorvern, 3. utgåve, Oslo 1999 avsnitt
1–3.4, 3.8, 4.1–3, 5
Innføringslitteratur:
Knophs Oversikt over Norges rett, 11. utgave, Oslo 1998 §§ 36–40, 51–53
Problemene knytter seg til ekstinktivt godtroerverv av løsøre, jf Lilleholt: Godtruerverv og kreditorvern samt forelesninger. Salget av fjernsynet skjedde fra 17-årige Lars. Problemet er om kjøperen, brukthandler Åse Åsen, ervervet eiendomsrett i kraft av ekstinksjonsloven § 1. Studenter som ikke ser dette problemet får trolig problemer med å bestå.
Kandidatene bør ikke bruke mye tid på det opplagte, f.eks om et fjernsyn er en ”løsøreting” etter ekstl. § 1. Hvis ordrike og omstendelige fremstillinger av det opplagte går på bekostning av behandlingen av tvilsomme problemer, er dette et (klart) minus. I denne oppgaven kan i hvert fall fem problemer reises:
1 Overleveringskravet
I ekstl. § 1 nr. 1 heter det at ”får mottakeren [en løsøreting] overlevert til seg”. Problemet blir da om overlevering til Kari er å sidestille med overlevering til kjøperen Åse. Lovteksten trekker kanskje i retning av et benektende svar (”seg”). På den annen side er overlevering til en tredjeperson OK etter håndpantregelen. Konklusjonen er her som ellers ikke det viktigste.
2 God tro?
Studentene må drøfte a) om Kari var uaktsom, og b) om Åse må identifiseres med Kari, slik at Karis eventuelle uaktsomhet skal komme Åse til skade. Spørsmålet om hvem som må være i god tro behandles av Lilleholt s. 154-155. Oppgavens problem er der ikke drøftet. Men kandidatene må kunne forventes å se reelle hensyn knyttet til dette problemet.
3 Lars mindreårig – habilitetsmangel iht vergemålsloven
Lars var 17 år og umyndig. Anses Lars som selger, er avtalen mellom Lars og brukthandleren ugyldig etter vergemålsloven. Konsekvensen blir at vilkåret ”solgt” antagelig ikke er innfridd, fordi salgsbegrepet må forutsette en gyldig avtale, jf også ordet ”avtalen” i ekstl. § 1 nr. 1 første pkt som også kan implisere at avtalen må være gyldig – er den ugyldig, foreligger ingen avtale.
4 Kan Martine gjøre gjeldende habilitetsmangelen?
Reglene om umyndighet er ikke satt for å beskytte Martine. Faren Peder er nærmest til å påberope at sønnen har disponert i strid med vergemålsloven – men Peder var likegyldig til hele affæren. Ettersom Martine ikke tilhører den krets som vergemålsloven skal beskytte, er det kanskje ikke opplagt at hun kan gjøre denne ugyldighetsgrunnen gjeldende som grunnlag for sitt vindikasjonskrav. Det kan da drøftes om lovens vilkår ”solgt” og ”avtalen” likevel må anses innfridd fordi den aktuelle ugyldighetsgrunnen ikke er gitt av hensyn til Martine.
5 Tyveri eller underslag?
Ytterligere et spørsmål er om salget er et tyveri eller et underslag i forhold til Martine som utleier og eier. Dreier det seg om et tyveri, kan Martine uansett vindisere etter ekstl. § 2. Er det et underslag, kan brukthandleren ekstingvere dersom vilkårene i § 1 er innfridd. Grensen mellom tyveri og underslag er særlig knyttet til besittelsesbegrepet, dvs om Lars i dette tilfellet hadde en rådighet over fjernsynet som tilfredsstiller besittelseskriteriet i strl. § 255. Ikke alle kandidatene har hatt strafferett (overgangsordninger mv), men uansett bør det være mulig å se problemet, ettersom begrensningene i § 2 er et kjernepunkt i ekstinksjonsloven.
--
Vi kan ikke forvente at alle kandidatene ser alle problemene. Erfaringsmessig korresponderer evne til å se mange problemer med evnen til å drøfte. Kandidater som ser mange problemer har som regel god kvalitet på sine drøftelser. Oppgaven vil antagelig skille godt.
Problemet knytter seg til inn-i-boet konflikten, dvs rettsforholdet mellom debitors hjemmelsmenn og konkursboet. Se særlig Andenæs: Konkurs s. 131-137 og s. 141-142.
Problemet er om selgeren bare har et dividendekrav på kjøpesummen eller separatiststilling. Det siste kan dreie seg om hevingsrett / stansingsrett, som er to sider av samme sak. Den treffsikre kandidat går rett på sak, og knytter drøftelsen til det tidspunkt da selgerens separatistrett tapes, se særlig deknl. § 7-2, § 7-9 og kjl. § 61 annet ledd ”overgitt”. Deknl § 7-7 annet ledd taler om ”levert”, men dette må tolkes som ”overgitt” (Andenæs s. 142), dvs at hevings- og stansingsrett tapes dersom kjøperen eller kjøperens folk har fått besittelsen av salgsgjenstanden før konkurs er åpnet. Her er det i prinsippet sekundstrid i forholdet mellom besittelsesovergang og konkursåpning.
Problemet er enkelt: Hvor var tingen på tidspunktet for konkursåpning? Var den da overgitt, er hevings- og stansingsretten tapt. Var den da ikke overgitt, er hevings- og stansingsretten i behold. Studenter som evner å få dette enkle poenget tydelig frem, skal honoreres kraftig.
Noen kandidater vil erfaringsmessig blande kjøpslovens leveringsbegrep med konkursrettens regulering av stansings- og hevingsretten. Dette er en misforståelse. Ved f.eks sendekjøp er levering skjedd kjøpsrettslig når tingen er brakt ”innenfor skutesiden” (kjl. § 7 annet ledd), men den er ikke overgitt konkursrettslig før kjøper har fått besittelsen. Studenter som misforstår her, skal trekkes kraftig. Studenter som ser dette poenget, skal honoreres solid.
Andenæs: Konkurs kap. 15 og 16 viser at en drøftelse av hevings- og stansingsrett kan nyanseres i mange retninger. Men en treffsikker fremstilling av kjernen i ”overgitt”-kriteriet er tilstrekkelig. Oppgaven kan derfor trolig besvares på noen få spalter med et topp resultat. Dybdeboring er intet eksamenskrav i dette tilfellet. Skulle noen studenter få tid til dybdeboring, og fremstillingen er forstandig, er dette et pluss. På den annen side er det et minus dersom kandidaten i fremstillingen av hovedproblemet – ”overgitt” – ikke får med det sentrale, mens mindre sentrale forhold blir fremtredende i besvarelsen. Av studenter på fjerde studieår skal vi forvente konsentrasjon om det vesentlige, særlig i lys av at dette er studiets siste obligatoriske kurs.
Det er nå noen år siden bokstavkarakterer ble innført, og det har etter hvert utviklet seg en ganske omforent praksis ved bedømmelsen av denne typen besvarelser. De adjektiver som knytter seg til de ulike karakterer (A ”fremragende” mv) gir også en pekepinn på nivåkravene.
Sensorene må først og fremst granske om studentene stiller rettsspørsmålene presist, om studentene anvender rettskilder i sine drøftelser (i motsetning til privat synsing), om kildene er vektlagt hensiktsmessig (lovteksten har normalt større vekt enn andre kilder etc.), om den skriftlige fremstillingsformen er klar, om konklusjonene er klart formulert etc. Spørsmålsstillinger og drøftelser er det sentrale, ikke konklusjonene, med mindre konklusjonen er uskjønnsom. Vi må være varsomme med å stille for strenge krav når det gjelder huskestoff i form av hva ulike forfattere skriver etc. Poengterte besvarelser skal honoreres. Irriterende omstendelighet er ikke alltid et minus, i hvert fall ikke på ”normale” karakternivåer, så fremt kand. ser og drøfter de relevante problemene. Men hvis omstendelighet trolig skyldes faglig usikkerhet, er dette et minus.
Jeg har rettet over 60 av de obligatoriske kursoppgavene på allmenn formuerett denne våren. Når det gjelder studentenes evne til å meddele seg skriftlig, er det slående hvor mange som skriver et konservativt og til dels tungt bokmål med innslag av kansellistil – f.eks overdreven bruk av ord som ”således”, ”imidlertid”, ”synes”, ”hvilket” etc. Dette behøver ikke å være et minus, men det er erfaringsmessig ofte en sammenheng mellom et enkelt og treffsikkert språk og faglig kvalitet. Hvis sensorene er i tvil om hvilket karakternivå en besvarelse skal plasseres på, har kvaliteten på kandidatens skriftlige fremstillingsform betydning i denne vurderingen.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |