Sist oppdatert 08. mai 2008 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 4. studieår : JUS243
Del I
Oppgaven knytter seg til et klassisk problem på juridisk embetseksamen – løsørekjøperens rettsvern overfor selgerens konkursbo. Litteratur Andenæs: Konkurs 2. utg 1999 s. 180 flg. Emnet er grundig dekket i undervisningen. Eksamenskravene – se http://org.uib.no/jur/Studier/Reglementer/master/JUS243.htm
Etter å ha slått fast at utgangspunktet om overlevering ikke er innfridd, vil kvaliteten på besvarelsene vise seg i evnen til å drøfte om kjøperen Marius kan ha rettsvern uten overlevering. Studenter som viser evne til å argumentere med de hensyn som rettsvernsreglene bygger på – særlig notoritet – skal honoreres.
For det første oppstår spørsmålet om bilen var hos selgeren i kjøpers eller selgers interesse, jf Andenæs s. 183-184. Teoretiske betraktninger rundt dommer om kyr og jernskrap og andre kilder som kan begrunne interesseregelen er ikke påkrevd. Interesselæren er så innarbeidet at den uten videre kan legges til grunn. Men studenter som treffsikkert redegjør for kilder som begrunner denne læren kan selvsagt ikke få noe minus, tvert i mot hvis redegjørelsen er poengtert og viser forståelse.
For det andre reiser det seg spørsmål om betydningen av at monteringen av lydanlegget ikke var avsluttet, og at deler av forskuddsbetalingen gjaldt finansiering av monteringen. Studenter som knytter linjer til tilvirking skal ha et pluss, i den forstand at praksis og teori har hatt atskillig sympati med tilvirkingskjøperens krav på separatiststilling, jf Andenæs s. 185-187.
For det tredje oppstår spørsmålet om individualisering, jf Andenæs s. 188. To problemer reiser seg; (1) om plasseringen i garasjen er tilstrekkelig, (2) om Marius kan få rettsvern til tross for at det ikke er mulig å vite hvilken bil som var tiltenkt han. Særlig det siste problemet er åpent.
Marius’ advokat anfører at forbrukerinteressene må vektlegges. Spørsmålet om innskrenkende tolking av rettsvernsreglene i mulige tilfeller av urimelighet har vært forelagt HR i flere saker, se Andenæs s. 169. Linjen i praksis er restriktiv. Denne anførselen gir dyktige studenter muligheten for å vise seg frem, f.eks ved å problematisere hva som er ”urimelig” – klarhet basert på forutberegnelighet eller skjønn i enkeltsaker. Basert på kildene, er det mest nærliggende å hevde at denne typen forbrukerhensyn ikke kan ha vekt. Skulle noen studenter argumentere for det motsatte, skal vi være åpne for det. Formueretten er ikke statisk, og i HR finnes langt mer dramatiske eksempler på rettsskapende virksomhet enn en forsiktig innskrenkende tolking av rettsvernsregler. En naken henvisning til Marius’ behov for utlevering er selvsagt ikke tilstrekkelig, men kan noen argumentere innsiktsfullt for en regeldanning i retning vektlegging av forbrukerhensyn vedrørende rettsvern skal vi honorere solid – uavhengig av om den enkelte sensor er enig med studenten eller ikke.
Del II
For å redusere risikoen for tidsnød, er det i oppgaven fastsatt at problemet bare skal drøftes i relasjon til subjektiv omstøtelse, deknl § 5-9:
”Disposisjoner som på en utilbørlig måte begunstiger en fordringshaver på de øvriges bekostning eller unndrar skyldnerens eiendeler fra å tjene til dekning for fordringshaverne eller forøker skyldnerens gjeld til skade for dem, kan omstøtes dersom skyldnerens økonomiske stilling var svak eller ble alvorlig svekket ved disposisjonen, og den annen part kjente eller burde kjent til skyldnerens vanskelige økonomiske stilling og de forhold som gjorde disposisjonen utilbørlig.”
Olga erkjente at betalerens økonomiske stilling var ”svak”. Dette vilkåret skal derfor ikke drøftes. At en betaling er en ”disposisjon” er opplagt, og kan fastslås. Kvaliteten på besvarelsene vil vise seg ved drøftelsen av (1) om betalingen ”begunstiger” kreditor Olga som angitt i lovteksten, et problem som må sees i sammenheng med (2) om hun var ”utilbørlig”, og (3) om de subjektive vilkårene er til stede. Det er en sammenheng mellom vilkårene, for så vidt som utilbørlighet vanskelig kan tenkes hvis Olga var aktsom. Litteratur, se Andenæs s. 278 flg. Emnet er dekket i undervisningen.
Kravene om utilbørlighet og skyld er kjernepunkter knyttet til Actio Pauliana, og gir § 5-9 dens særtrekk. Studentene har her muligheter til å vise seg frem, jf særlig Andenæs s 286-287 og s 291-292. Når det gjelder skyldens omfang, bør studentene – i hvert fall de flinkere – se at lovteksten knytter sammen to forhold ved hjelp av ordet ”og”.
Både i del I og del II ligger det til rette for subsidiære drøftelser dersom en kandidat avgjør tvisten uten at alle vilkår er behandlet, f.eks avgjør rettsvernsproblemet i del I fordi bilen ble ansett for å være hos selger i selgers interesse. Individualisering mv. må da drøftes subsidiært. I en oppgave som dette vil det være en mangel hvis sentrale problemer er ubehandlet fordi kandidaten ikke har drøftet subsidiært.
Del III
Litteratur er Skoghøy: Panterett 2004 s. 21 flg. Emnet er dekket i undervisningen. Det mest hensiktsmessige vil formentlig være å ta utgangspunkt i panteloven § 1-1 første ledd – ”særrett”, ”søke dekning”, ”krav”, ”formuesgoder”. Hvis fremstillingen ikke forankres til lovteksten, vil den lett bli fortellende og upoengtert.
Innenfor lovtekstens ramme gir oppgaven studentene rike muligheter til å vise seg frem, særlig når det gjelder begrunnelsen for at pant som dekningsprivilegium aksepteres, pant for egen vs fremmed gjeld, hvordan tvangsdekning kan skje osv. Skulle noen fremstille relevante forskjeller på avtale- og utleggspant, skal vi honorere.
Bedømmelsen
Nivået vil for det første vise seg i evne til å formulere problemene. Studenter med en problematiserende form skiller seg ut. For det andre vises nivå ved struktur og ryddighet. Studenter som har en treffende rekkefølge på drøftelsene, og som kan hakke opp problemet i ulike bestanddeler, og drøfte disse hver for seg, skal honoreres. Nivået vil for det tredje vise seg i evnen til å argumentere rettslig. En vanlig svakhet er å gli ut av lovteksten og inn i synsing – studenter som i motsetning til dette knytter drøftelsen tett opp til vilkår i lovtekst eller annen rettsregel, viser forståelse. Nivået vil for det fjerde vise seg i hvor langt ned i dybden studentene kommer. Men her må vi ikke stille urealistiske krav. For det femte vises nivå ved en konsis fremstillingsform. Skulle huskestoff som rettspraksis eller teoriuttalelser være uteglemt, har det liten eller ingen betydning – denne oppgaven skal det være mulig å besvare med et topp resultat bare med lovsamlingen og generell forståelse som kilde for sine argumenter.
Oppgaveutvalget har vurdert om vi i oppgaveteksten burde vekte de tre delene med en prosentangivelse. Vi gjorde ikke det, fordi studentene bør kunne vektlegge hva man vil prioritere. Det samlede inntrykket av besvarelsen er avgjørende ved sensuren.
Unødvendig ordrikdom trekker ikke nødvendigvis ned, men er i hvert fall intet pluss. Studenter som skriver treffende og poengtert skal honoreres. Hvis ordrikdom avslører faglig usikkerhet, er det et minus. Og i hvert fall i forhold til grensen A/B og B/C kan det ved tvil vektlegges om studenten er unødvendig ordrik eller tung i formen, eller om studenten på den annen side er konsis, treffsikker og poengtert.
Sensorene må ikke være for strenge i forhold til grensen A/B. Under det gamle tallsystemet var mitt inntrykk at for mange sensorer var for strenge i forhold til de øvre karakternivåer. Under nåværende bokstavsystem er det tilsvarende viktig at vi ikke stiller urealistiske krav for ”A”. Det skal kunne gis ”A”, selv om besvarelsen har mange ”feil”. Avgjørende er studentens faglige evne til forstandige drøftelser, ikke om sensor er enig eller uenig i studentens problemformuleringer, argumentasjon og konklusjoner.
Når det gjelder strykgrensen, har den langvarige sensortradisjon etablert en oppfatning som de fleste sensorer deler. Problemet i slike tilfeller vil som regel være om de få lyspunkter som er i besvarelsen kan forsvare ”E”.
|
Sist oppdatert 08. mai 2008 av TEG Kommentarer til denne siden. |