Sist oppdatert 08. april 2002 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling
Bokmål
I 1982 arvet Peder Ås av en onkel et mindre areal i Storemark kommune. Arealet egnet seg etter Peders mening godt som tomt for et bolighus som han og familien ville flytte inn i. Han fikk en arkitekt til å tegne et hus han likte.
Det arvete areal, som ikke var større enn vanlig boligtomt i området, grenset opp til Lars Holms eiendom. Holm hadde bygget hus på sin eiendom og hadde bodd på stedet i 20 år da Peder Ås arvet naboarealet. Holm hadde vakker utsikt fra sitt hus og han kunne se ut over store deler av kommunen.
Etter at Peder Ås hadde fått tegningene, søkte han bygningsrådet i Storemark kommune om byggetillatelse etter bygningsloven. Etter at han hadde fått nabovarsel, protesterte Lars Holm overfor bygningsrådet mot bygging av hus på Peder As tomt. Holm hevdet at et hus der ville frata ham en stor del av utsikten.
Holm fikk ikke gjennomslag i bygningsrådet for sitt syn. Peder Ås fikk byggetillatelse 30. november 1983. Holm påklaget vedtaket til fylkesmannen.
Fylkesmannen opprettholdt byggetillatelsen gitt av bygningsrådet, men satte som vilkår en nærmere bestemt totalhøyde på huset og maksimum høyde på grunnmuren.
Peder Ås godtok dette og startet byggingen.
Under oppføringen av huset til Peder Ås, ble bygningsrådet i Storemark kommune oppmerksom på at grunnmuren var blitt høyere enn fastsatt i byggetillatelsen. Med henvisning til bygningslovens § 113 gjorde bygningsrådet den 1. februar 1984 vedtak om at byggearbeidene umiddelbart skulle stanses og høyden på grunnmuren reduseres til tillatt nivå.
Peder Ås klaget den 4. februar 1984 til fylkesmannen over bygningsrådets vedtak av l. februar 1984, men fylkesmannen forkastet klagen den 10. februar 1984.
Peder Ås tok kontakt med advokat som 20. februar 1984 tok ut stevning ved herredsretten med staten som saksøkt. i stevningen ble det erkjent at grunnmuren var blitt for høy. Det ble videre erkjent at det var lovlig å sette vilkår om høyde på grunnmur i byggetillatelse, men det ble hevdet at bygningsloven § 113 ikke ga hjemmel for å kreve nedriving av grunnmuren. Fylkesmannens vedtak ble påstått opphevet.
Stevning og pålegg om tilsvar innen 21 dager ble forkynt for staten. 3 dager etter at tilsvarsfristen var gått ut, innkom til herredsretten tilsvar fra staten ved Regjeringsadvokaten. Staten la ned påstand om frifinnelse.
Da advokaten til Peder Ås ble oppmerksom på at tilsvaret var innkommet etter utløpet av tilsvarsfristen, sendte han et prosesskriv til herredsretten der han la ned påstand om uteblivelsesdom. Regjeringsadvokaten, som fikk anledning til å uttale seg om dette kravet, hevdet at det ikke var anledning til å avsi uteblivelsesdom fordi det ikke var begjært uteblivelsesdom i stevningen.
Drøft om bygningslovens § 113 ga hjemmel til å kreve nedrivning av grunnmuren og om det kan avsies uteblivelsesdom.
Den 30. april 1984 ble det holdt et møte mellom Regjeringsadvokaten, en representant for fylkesmannen, Peder Ås og advokaten hans. I møtet ble det enighet om at byggingen av Peder Ås sitt hus kunne starte opp igjen uten at grunnmuren ble endret mot at Peder Ås betalte kr. 10.000,­til Lars Holm. Regjeringsadvokaten og advokaten til Peder Ås skrev deretter under et felles prosesskriv til herredsretten der saken mellom Ås og staten ble begjært hevet som utenrettslig forlikt.
Herredsretten hevet deretter saken den 5. mai 1984 i en kjennelse som ble forkynt for de to prosessfullmektigene dagen etterpå.
Peder Ås startet opp igjen byggearbeidet.
Ved en tilfeldighet ble de kommunale myndigheter i juni 1984 oppmerksom på at Peder Ås hadde startet opp igjen byggearbeidet. Da bakgrunnen for dette ble kjent for kommunen, innleverte kommuneadvokaten i Storemark på vegne av ordføreren et kjæremål til lagmannsretten over herredsrettens hevningskjennelse. Kjæremålet ble levert til herredsretten den 10. juni 1984.
I kjæremålet ble det bedt om at det måtte bli behandlet selv om kommunen var noe sent ute. Det ble henvist til at kommunen ikke hadde fått beskjed fra staten om forliket med Peder Ås. I kjæremålet ble det videre hevdet at staten ikke kunne inngå forlik over hodet på kommunen. Kommunen hevdet at det var bygningsrådet som skulle gitt tillatelse til å fortsette byggingen på den for høye muren. Bygningsrådet var ikke kontaktet før staten og fylkesmannen ga Peder Ås tillatelse til å fortsette byggingen.
Regjeringsadvokaten hevdet i sitt tilsvar at kjæremålet måtte avvises. I alle tilfeller hadde staten anledning til å heve saken og la Peder Ås fortsette byggingen på den for høye muren.
Drøft og ta stilling til de foreliggende rettsspørsmål.
Politimesteren i Bergen tok 1. september 1985 ut tiltale mot Peder Ås. Han ble for det første tiltalt for overtredelse av straffelovens § 229, første straffealternativ. For det andre ble han satt under tiltale for å ha kjørt med 69 km/t i 50 km-sonen, se vegtrafikklovens § 31, 1. ledd, jfr. § 5, 2. ledd.
Under hovedforhandlingen nevnte forsvareren at tiltalebeslutning var tatt ut av politimesteren og ikke av statsadvokaten. Dommeren tok deretter pause i rettsforhandlingene og ringte til statsadvokaten. Han uttalte at han aldri hadde sett dokumentene i saken, men han mente at saken var så pass alvorlig at han aksepterte politimesterens avgjørelse om å ta ut tiltalebeslutningen. Retten bestemte deretter at saken kunne behandles.
Dagen etter hovedforhandlingen avsa byretten dom i saken.
I dommen uttalte retten følgende om skyldspørsmålet:
"Spørsmålet om Ås har overtrådt strl. § 229, første straffalternativ".
Torsdag 16. mai 1985 kom Lars Holm gående over Torvalmenningen i 3ergen ca. kl. 2330. Peder Ås var kraftig beruset og stilte seg i veien for Holm på fortauet. Holm sa "flytt deg, fyllik", hvoretter Ås slo til Holm flere ganger i ansiktet. Holm fikk som følge av dette store blå merker rundt øynene som først forsvant tre uker senere. Dessuten ble han påført en bloduttredelse i leppen som måtte behandles på legevakten. Videre ble nesebeinet forstuet. Denne skaden ble først leget to uker etterpå.
Peder Ås var kraftig beruset, men retten bygger på at en edru mann i aller høyeste grad ville ha forstått at det er mulig at knyttneveslagene ville kunne få de konsekvensene som er omtalt foran. Frifinnelse på grunn av provokasjon er ikke aktuelt.
Det foreligger påtalebegjæring fra fornærmede og retten er kommet til at Peder Ås er skyldig i en forbrytelse mot strl. § 229, første straffalternativ.
Spørsmålet om Ås har overtrådt vegtrl. § 31, 1. ledd, jfr. § 5, 2. ledd.
På bakgrunn av måling utført fra politibil har Peder Ås erkjent at han 30. april 1985 kl. 15.30 kjørte med 69 km/t i Kong Oscarsgt. i Bergen. Han krever seg imidlertid frifunnet fordi det forelå en nødssituasjon.
Etter bevisførselen legger retten til grunn at Ås ble truet med juling av en ungdomsgjeng som holdt til på Bryggen. Han måtte kaste seg i bilen for å flykte og så seg nødsaget til å holde stor fart ettersom noen fra denne gjengen fulgte etter ham i bil.
Ås ble utsatt for et rettsstridig angrep - jfr. strl. § 48 - når ungdomsgjengen truet ham med juling. Han kjørte imidlertid med stor fart i noen av de mest trafikkerte bygatene i rushtrafikken om ettermiddagen og i denne høye farten kunne en ulykke meget lett ha skjedd. En avveining av Ås' risiko for å bli jult opp og de alvorlige skadene en bilulykke kunne ha ført til må innebære at han ikke kan frifinnes pga. nødverge.
Etter at politiet hadde stanset Ås, kontrollerte politibetjent Johannessen bremsene hans. Johannessen fremholdt i retten at bremsene var svake, Ås uttalte derimot at bremsene var gode. Aktor understreket i retten at det skyldtes en forglemmelse fra politiets side at det ikke også var tatt ut tiltale for kjøring med dårlige bremser, se vegtrafikklovens § 31, l. ledd jfr. § 13, jfr. kjøretøyforskriftenes § 15 om kravene til bremser for bil.
Retten finner at det er overveiende sannsynlig at bremsene var i strid med forskriftene og Ås burde forstått dette før kjøringen begynte. Påstanden om frifinnelse på grunn av nødverge kan heller ikke på dette punktet føre frem.
Retten mener at den har prosessuell adgang til å dømme Ås for kjøring med dårlige bremser. Det er tatt ut tiltale for å ha kjørt for fort. Kjøringen med dårlige bremser gjelder samme handling som er omtalt i tiltalebeslutningen. Dessuten beskytter forbudet mot å kjøre for fort samme interesse som påbudet om tilfredstillende bremser, nemlig det offentliges interesse i en best mulig trafikksikkerhet".
(Kjøretøyforskriftene gir ingen veiledning ved løsning av oppgaven).
Drøft og ta stilling til om det kan foreligge feil i denne dommen. Både eventuelle feil ved saksbehandlingen og i dommens innhold skal behandles.
Storefossen på Osterøy har i uminnelige tider vært en god lakseelv. I 1899 sluttet Nils Olsen en avtale med grunneierne til elven om at han og hans etterkommere skulle få en stedsevarig enerett til å fiske laks i utløpet av elven. Nils Olsen fikk ved hjelp av denne rettigheten et rimelig utkomme for seg og familien. Han døde i 1935 og sønnen Peder Olsen overtok laksefisket i utløpet av Storefossen. også han kunne brødfø seg og sin familie ved hjelp av laksefisket. Peder døde i 1970 og sønnen Hans Olsen overtok fisket av laks.
Hans Olsen kjøpte høsten 1984 det beste utstyret for laksefiskere som var tilgjengelig på markedet. Han betalte kr. 10.000, for utstyret. Dette førte til at inntektene fra laksefisket økte og han kunne opprettholde en forholdsvis høy inntekt fra laksefisket. Han hadde ikke annet arbeid.
Laksestyret i Osterøy hadde møte i mai 1985 og det ble her fremlagt opplysninger som tydet på at laksen i Storefossen ble beskattet for sterkt. Laksestyret oversendte saken til Miljøverndepartementet. Departementet bestemte 1. oktober at fisket i utløpet av Storefossen skulle forbys med øyeblikkelig virkning, jfr. lakseloven av 6. mars 1964 § 68. Fredningen var tidsubegrenset.
Hans Olsen protesterte straks. Han fremholdt at avgjørelsen ville innebære at han og familien ville tape hele inntekten og han ville bli arbeidsledig som følge av fredningen. Lakseloven ble derved brukt på en utilbørlig måte til å gripe inn i rettigheter som ble stiftet lenge før loven ble gitt.
Inngrepet var derfor ugyldig fordi det var i strid med Grl. 97.
Subsidiært krevde han erstatning fordi vedtaket måtte likestilles med ekspropriasjon av hans bruksrett, jfr. Grl. § 105. Han viste bl.a. til at inngrepet var rettet spesielt mot ham. Olsen krevde dekket kr. 10.000, i tapte investeringer samt tap av fremtidig fortjeneste på fisket i Storefossen.
Staten erkjente at Hans Olsens inntekt ville falle helt bort pga. fredningen, men avviste likevel alle kravene. Grl. § 97 var overhodet ikke anvendelig. Erstatning kunne ikke komme på tale. Dersom Hans Olsen mot formodning skulle få medhold i erstatningskravet, kunne han i hvert fall ikke få erstattet tapt fortjeneste i fremtiden.
Drøft og ta stilling til de foreliggende rettsspørsmål.
(Forholdet til lakseloven og andre forvaltningsrettslige regler
skal ikke behandles.)
|
Sist oppdatert 08. april 2002 av TEG Kommentarer til denne siden. |