Sist oppdatert 08. april 2002 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling
Bokmål
I februar 1986 dannet legene Peder Ås og Lars Holm selskapet "Privat Helse A/S". Selskapets formål var å undersøke om kvinner i Bergensregionen kunne være rammet av brystkreft. og videre drive sykehus med sikte på å behandle de kreftrammede. Samtidig kontaktet Ås og Holm advokat Marte Kirkerud for å få ordnet en del formelle spørsmål.
I brev datert 14. mars sendte advokat Kirkerud alle opplysninger om prosjektet til Sosialdepartementet. Brevet ble avsluttet med spørsmål om "hvilke synspunkter departementet hadde på opplegget". Departementet svarte 10. april at "en ser positivt på oppstarting av privat sykehusdrift, som vil avhjelpe kapasitetsproblemene ved Haukeland Sykehus".
Da saken ble kjent. vakte den stor oppsikt i politiske kretser. Dette førte til at den ble tatt opp i Stortingets spørretime 23. april 1986. Her uttalte sosialministeren at "Regjeringen mener at Privat Helse A/S vil bli et nyttig tillegg til det offentlige helsevesen".
Etter dette mente både advokaten og legene at alt var i orden. Privat Helse A/S bestemte seg derfor for å iverksette sine planer snarest mulig. og allerede 25. april inngikk selskapet kontrakt om leie av egnede lokaler og kjøp av nødvendig kontorutstyr. De samlede investeringer var kr. i million.
Samtidig kunngjorde de at det nye selskapet ville starte sin virksomhet 2. juni med undersøkelse av kvinner, og at det seinere på sommeren også håpet å kunne ta imot kreftrammede til behandling.
28. april søkte regjeringen avskjed etter å ha tapt en viktig votering i Stortinget. og en ny ble utnevnt med virkning fra 7. mai. Den nye regjeringen var langt mer skeptisk til private helsetilbud enn den gamle. og Sosialdepartementet. som hadde merket seg kunngjøringen fra Privat Helse A/S om oppstarting 2. juni 1986. skrev alt 15. mai til selskapet og meddelte at virksomheten måtte ha godkjenning etter sykehusloven av 19. juni 1969 nr. 57 § 3, 1. ledd, jfr. § 1. 1. ledd, jfr. legaldefinisjonen av "sykehus" i § 15. Slik godkjenning hadde selskapet ikke fått. idet selskapets brev av 14. mars ikke kunne oppfattes som en søknad, og departementets brev datert 10. april bare framsto som en forhåndsuttalelse. Departementet la derfor ned forbud mot at selskapet startet opp virksomheten 1. juni. Samtidig gjorde det kjent at det hadde endret oppfatning med hensyn til hvor ønskelig selskapets virksomhet var, og at selskapet ikke kunne regne med å få godkjenning dersom det skulle komme til å søke om det. Advokat Kirkerud klaget straks til Kongen i Statsråd som 6. juni stadfestet departementets vedtak.
Privat Helse A/S mente at vedtaket om å nekte selskapet å starte virksomheten måtte være ugyldig. Det startet derfor opp sin virksomhet 2. juni 1986, slik det hadde kunngjort. Allerede etter tre uker hadde det meldt seg 500 kvinner som ville la seg undersøke, og listen ble stadig lengre. Privat Helse A/S bestemte seg derfor for at det ville gjennomføre sine planer fullt ut, slik at senteret også kunne drive behandling. I slutten av juni inngikk selskapet derfor kontrakt om leveranse av operasjonsutstyr for kr. 10 millioner som skulle leveres 1. august. 15. august mottok helsesenteret den første pasient for operasjon.
Staten, ved Regjeringsadvokaten, mente at dette var en åpenbar selvtekt og tok derfor den 1. september ut stevning ved Bergen byrett. Her ble det lagt ned påstand om at selskapets virksomhet måtte opphøre. Regjeringsadvokaten krevde samtidig midlertidig forføyning i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 262. særlig alternativet "vesentlig skade eller ulempe" i § 262 nr. 2. Bergen byrett tok begjæringen om midlertidig forføyning til behandling umiddelbart, og innkalte til muntlig forhandling om dette spørsmålet 25. september.
Under behandlingen i byretten viste Regjeringsadvokaten til Sosialdepartementets anførsler i brevet datert 15. mai om at selskapets virksomhet krevde tillatelse etter sykehusloven og at slik tillatelse ikke var gitt. Departementets brev av 10. april kunne bare regnes som en forhåndsuttalelse, og sosialministerens uttalelse i Stortinget framsto heller ikke som noe bindende tilsagn. Subsidiært hevdet Regjeringsadvokaten at departementet måtte ha adgang til å omgjøre et eventuelt vedtak. og at departementets brev av 15. mai måtte oppfattes som en slik omgjøring. Skulle en komme til at omgjøring var utelukket på grunn av at selskapet hadde innrettet seg i tillit til de uttalelser som forelå, ville dette i så fall bare gjelde den delen av virksomheten som omfattet undersøkelser av pasienter. og ikke den delen av selskapets virksomhet som omfattet behandling.
Advokat Kirkerud hevdet på sin side at sosialdepartementets brev av 10. april. samt sosialministerens uttalelse i Stortinget 23. april måtte regnes for et bindende vedtak om å gi samtykke til drift av senteret. Etter Kirkeruds mening var omgjøring ikke mulig. bl.a. fordi Privat Helse A/S hadde innrettet seg i tillit til de uttalelser som forelå.
Subsidiært hevdet Kirkerud at avgjørelsen i Statsråd, der departementets vedtak ble stadfestet, var ugyldig pga. saksbehandlingsfeil. Privat Helse A/S var ikke varslet før departementet gjorde sitt vedtak av 15. mai, jfr. forvaltningslovens § 16.
Regjeringsadvokaten mente at selskapet hadde uttalt seg så utførlig i brevet av 14. mars til departementet at det ikke forelå noen plikt til varsel etter fvl. § 16. Vedtaket av 15. mai var dessuten nødvendig av hensyn til selskapet for å hindre dette i å foreta unødvendige investeringer. også av den grunn måtte forhåndsvarsel være unødvendig. Videre anførte Regjeringsadvokaten at en eventuell feil var avhjulpet gjennom klagebehandlingen. Dessuten var den nye regjeringen så skeptisk til private helsetilbud at en eventuell mangelfull saksbehandling ikke kunne ha hatt noen betydning for vedtakets innhold.
Når det gjaldt kravet om midlertidig forføyning. hevdet advokat Kirkerud at et slikt tiltak ikke kunne nyttes uansett hvordan den forvaltningsrettslige stilling måtte være, idet vilkårene i tvangsfullbyrdelsesloven § 262 ikke var oppfylt. For det første hadde Staten intet "krav" på selskapet (jfr. innledningen til tvfbl. § 262), og for det andre kunne undersøkelse og behandling av kvinner som hadde brystkreft ikke føre til noen "vesentlig skade eller ulempe".
Regjeringsadvokaten erkjente at senterets arbeid medisinsk og legeetisk var forsvarlig, men Privat Helse A/S ville på en uheldig måte gripe inn i den nye regjerings helsepolitikk og vanskeliggjøre utarbeidelse av en samlet helseplan for Hordaland fylke. Vilkårene for midlertidig forføyning måtte derfor være til stede. Og selv om vedtaket mot formodning var ugyldig. kunne byretten likevel gi Staten medhold i kravet om midlertidig forføyning.
Drøft de prinsipale og subsidiære spørsmål som her er reist.
Staten, ved Regjeringsadvokaten, anmeldte videre Ås og Holm til Bergen politikammer og krevde at begge måtte bli straffet etter straffelovens § 332, 1. ledd. Politimesteren i Bergen svarte straks at "mangelen på personellressurser, særlig politifullmektiger, er særdeles alvorlig på Bergen politikammer" og at anmeldelsen derfor ville bli henlagt uten etterforskning. Politimesteren uttalte at kammeret måtte prioritere alvorligere saker. Kopi av politimesterens brev til Regjeringsadvokaten ble sendt til advokat Kirkerud.
Regjeringsadvokaten klaget henleggelsen inn for Statsadvokatene i Hordaland. Regjeringsadvokaten mente at henleggelsen innebar at politiet i Bergen helt generelt unnlater å håndheve strl. § 332 i saker som dette. En slik praksis måtte være rettsstridig bruk av kompetansen til å henlegge.
Advokat Kirkerud hevdet overfor statsadvokaten at politimesterens avgjørelse ikke kunne endres, idet det ikke eksisterer noe formelt system med klage i saker som dette.
Du er statsadvokatfullmektig i Hordaland. Sett opp et notat til statsadvokaten om de spørsmål som her er reist.
Ole Olsen arbeidet på dataavdelingen i Fana bank. Han hadde en underordnet stilling, men var sterkt interessert i databehandling. En kveld Olsen arbeidet overtid alene forsøkte han å komme inn på anlegget. Til sin egen overraskelse klarte han å koble seg inn på dataprogrammet for utbetaling av lønn til bankens ansatte. Etter mange forsøk klarte han også å endre programmet slik at han skulle få utbetalt kr. 2.000 ekstra i lønn pr. måned. Olsen fikk utbetalt lønn over sin lønnskonto i Fana bank.
Tre måneder senere oppdaget bankens revisorer forholdet. Olsen kom straks i søkelyset og snart innrømmet han forholdet. Han ble anmeldt. Olsen hadde da fått utbetalt kr. 6.000 uberettiget i lønn.
Statsadvokatene i Hordaland tok ut tiltale ved Bergen byrett for grovt bedrageri (strl. § 271, jfr. § 270) og grovt underslag (§ 256, jfr. § 255). Forsvareren nedla påstand om frifinnelse på begge punktene. Subsidiært mente han at hverken bedrageriet eller underslaget var grovt. Dessuten kunne ikke disse to bestemmelsene i denne saken anvendes ved siden av hverandre.
Drøft og avgjør de prinsipale og subsidiære
spørsmål saken reiser. (Det skal legges til grunn
at de prosessuelle vilkår for å fremme straffesaken
er oppfylt).
|
Sist oppdatert 08. april 2002 av TEG Kommentarer til denne siden. |