Sist oppdatert 08. april 2002 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling
Bokmål
Drosjesjåfør Tobias Ås hadde i lange perioder vært arbeidsudyktig. Hans sønn gårdbruker Peder Ås hadde imidlertid leilighetsvis kjørt drosjen for faren i flere år. Da Tobias døde like før jul i 1986, søkte Peder det ledige drosjeløyve. I samferdselsnemnda var det uenighet om Peders ansiennitet, idet det ble pekt på at det kunne være tvil om riktigheten av de opplysninger Peder hadde gitt. idet kjørebøker Ikke ble fremlagt. Etter forskriftenes pkt. 11 a skulle søker med minst 2 års ansiennitet som fulltids drosjesjåfør i løyvedistriktet ha fortrinnsrett til løyve dersom ikke særlige grunner talte mot dette. Samferdselsnemnda traff 12. februar 1987 under dissens med 1 stemmes overvekt vedtak om i tildele Hans Tastad løyvet.
Samtlige søkere ble gitt underretning om vedtaket. Peder mottok underretningen den 20. februar. Han klaget vedtaket inn for Samferdselsdepartementet som 20. april stadfester nemndas vedtak. I departementets brev het det:
"Etter en totalvurdering av det fremlagte materialet i saken har departementet funnet at Peder Ås Ikke kan godskrives ansiennitet som fulltids drosjesjåfør, da han ikke har utøvd dette som sitt hovederverv. Samferdselsdepartementet er videre enig i uttalelsen fra flertallet i samferdselsnemnda om at det under enhver omstendighet kan reises tvil om riktigheten av det fremlagte materialet. Departementet er derfor blitt stående ved at Hans Tastad er den som har lengst ansiennitet."
Saken førte til en opphetet diskusjon i Lillevik. Peder hadde regnet med at han til syvende og sist ville få løyvet etter sin far. og han var derfor deprimert i lang tid etterat Samferdselsdepartementets avgjørelse ble kjent. I slutten av august kom han imidlertid til hektene, og 30. august sendte han et brev til Samferdselsdepartementet. hvor han begjærte departementets vedtak omgjort, idet han hevdet at vedtaket var ugyldig på grunn av flere saksbehandlingsfeil. Han fremholdt videre at vedtaket måtte kunne omgjøres til fordel for ham særlig i betraktning av de nye opplysningene også selv om vedtaket skulle være gyldig.
Sammen med brevet fulgte gamle kjørebøker som kunne dokumentere at omfanget av hans kjøring var større enn tidligere antatt. Selv om Peder ikke hadde hatt drosjekjøring som hovedyrke, var hans samlede kjøring over en årrekke av et slikt omfang at han klan skilte seg ut blant søkerne.
I brevet opplyste Peder at han nå i ettertid var blitt oppmerksom på at én blant flertallet i samferdselsnemnda Lars Holm var onkel til Tastad. Peder Ås hevdet at departementets vedtak av denne grunn måtte være ugyldig, hvilket departementet bestred.
Hans Tastad ble av departementet gjort kjent med Peder Ås' brev av 30. august 1987. Tastad gjorde da gjennom sin advokat gjeldende at vedtaket under ingen omstendighet kunne omgjøres.
Drøft de spørsmål som oppgaven reiser.
Etter at Peder Ås ble kjent med slektskapsforholdet mellom Hans Tastad og Lars Holm skrev han et innlegg i Lillevikposten under overskriften"Uverdig opptreden av medlem av samferdselsnemnda". Deretter fulgte en redegjørelse for saksforholdet, hvilket senere ikke ble bestridt av Lars Holm. Sistnevnte anmeldte imidlertid Ås til politiet med krav om straff og mortifikasjon. Sak ble reist, men Ås påsto seg frifunnet for begge deler.
Under etterforskningen av ovennevnte inntraff følgende: Lensmannsbetjent Hansen ønsket å avhøre Ås og reiste i den anledning hjem til ham i sivil. Ås befant seg da på stedets gjestgiveri og drakk. Fru Ås som hadde sett at bilen sto parkert utenfor gjestgiveriet. skjønte at Peder nå var på "kjøret" og hun fryktet promillekjøring. Av den grunn, fjernet hun en vital del i motoren. slik at bilen Ikke lot seg starte.
På gjestgiveriet hadde Peder konsumert 6 halvlitere pilsnerøl i løpet av ca. 3 timer. Han forlot stedet og satte seg i sin bil, festet sikkerhetsselene og var i ferd med å vri om startnøkkelen da han igjenkjente lensmannsbetjent Hansen ca. 3o meter unna bilen. Ås trakk ut nøkkelen og gikk forsiktig ut av bilen. Hansen hadde imidlertid observert ham og løp etter Peder for å pågripe denne, da det var åpenbart for enhver at Peder var noe "ustø på beina".
Peder motsatte seg pågripelse ved i gripe tak i en lyktestolpe. Da lensmannsbetjenten greide å løsne Peder fra stolpen, forsøkte Peder å dytte Hansen overende, men uten i treffe. Lensmannsbetjenten kom imidlertid ut av balanse og falt, hvilket bevirket at Peder fikk et forsprang. Peder oppdaget så at Hansens bil sto parkert på bensinstasjonen like ved. Peder kastet seg så inn l denne bilen for å kjøre avgårde og for å glippe blodprøve. Idet han startet motoren. var Hansen kommet, bort til bildøra, men Peder dyttet til lensmannsbetjenten gjennom det åpne bilvinduet, slik at Hansen falt. Peder kjørte så avgårde, men hensatte bilen etter ca. 500 meter og søkte tilflukt i et uthus. Det lyktes ikke for politiet i få fatt i Peder i løpet av dagen.
Saken ble av politiet innsendt til statsadvokaten, hvor den nyansatte statsadvokatfullmektig reiste tilleggstiltale for Lillevik herredsrett for overtredelse av strl. § 268. 1. ledd, Jfr. § 267 og for overtredelse av strl. § 127. første ledd. I grunnlaget for tiltalen etter strl. § 127 var det i pkt. a angitt at bestemmelsen var overtrådt både fordi Peder Ås hadde holdt seg fast i en lyktestolpe og fordi han hadde forsøkt å dytte lensmannsbetjenten overende utenfor gjestgiveriet. I det annet tiltalepunkt (pkt. b) for overtredelse av strl. § 127 var det i grunnlaget anført at bestemmelsen var overtrådt ved at Peder inne på bensinstasjonsområdet hadde dyttet Hansen overende ved sistnevntes parkerte bil.
Videre inneholdt tiltalebeslutningen to punkter for overtredelse av vegtrafikkl. § 22. første ledd. Jfr. § 31. første og annet ledd.
Tiltaltes forsvarer hevdet prinsipalt at saken i sin helhet måtte avvises fra herredsretten, idet tiltalepunktet for ran ville medføre at saken helt ut skulle gi direkte for lagmannsrett.
Når det gjaldt tiltalepunktet for ærekrenkelser fremholdt forsvareren at artikkelen ikke kunne anses injurierende. Under enhver omstendighet måtte Ås frifinnes. idet GrI. § 100. tredje punktum måtte være til hinder både for idømmelse av straff og for mortifikasjon i et tilfelle som dette.
Når det gjaldt sakens realitet. hevdet forsvareren at Peder under ingen omstendighet kunne dømmes for ran. I den anledning pekte han på at Peder ikke hadde vinnings hensikt Hans formål med kjøreturen var bare å forhindre blodprøve. Når det gjaldt strl. § 127. mente forsvareren at tiltalte ikke kunne dømmes. Idet Hansen ved anledningen var i sivil. Det var da ikke avgjørende at Peder visste at Hansen var lensmannsbetjent. Subsidiert gjorde forsvareren gjeldende at gjerningsbeskrivelsen i tiltalens pkt. a ikke kunne rammes av strl. § 127. Atter subsidiert hevdet forsvareren i relasjon til eventuell straffeutmåling at det i tilknytning til strl. § 127 bare var én overtredelse og at påtalemyndigheten uriktig hadde spaltet grunnlaget i henholdsvis pkt. a og pkt. b. Ytterligere subsidiert ble anført at stri. § 127 ikke kunne anvendes sammen med ransbestemmelsen.
Når det endelig gjaldt promillekjøringen. gjorde forsvareren gjeldende at det i første tilfelle ikke forelå noe forsøk. Forsvareren pekte videre på at Peder heller ikke kunne straff es da bilen ikke var kjørbar på grum av den vitale del som var fjernet. Under enhver omstendighet måtte Peder frifinnes for tilbaketreden fra forsøk, idet han hadde vridd nøkkelen tilbake og gått ut av bilen da han oppdaget lensmannsbetjenten.
Drøft de spørsmål som oppgaven reiser.
|
Sist oppdatert 08. april 2002 av TEG Kommentarer til denne siden. |