UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling

Bokmål UNIVERSITETET I BERGEN CAND. JUR. EKSAMEN FJERDE AVDELING -HØSTEN 1988 Praktisk oppgave - fredag 28. oktober 1988 kl. 09.00 - 18.00 Del A (sivilprosess og stats- og forvaltningsrett) Stortinget godkjente juni 1988 at gassfeltet Snøhvit skulle bygges ut med ilandføringsledning til Lillebygd og gassledning videre til Sverige opp gjennom Lilledal. Etter at Regjeringens forslag om utbygging ble kjent rett over nyttår 1988. ble det stor etterspørsel etter fast eiendom - bebygget og ubebygget - i Lillebygd. Lillebygd hadde til da vært preget av utflytting med svært lave og fallende eiendomspriser. I juli 1988. etter Stortingets beslutning om utbygging. ble etterspørselen i Lillebygd så sterk at prisene økte til mer enn 1000 % av markedsprisen desember 1987. For "å sikre ordnede forhold" ba Lilledal kommune Forbruker- og administrasjonsdepartementet om å innføre midlertidig maksimalpris på salg av eiendommer. I et fortrolig notat fra ordføreren til formannskapsmedlemmene pekte ordfører Even Lund på at siktemålet måtte være i hindre "urimelig fortjeneste for enkelte", og at de aktuelle eiendommer så og si alle var utenbygds eid. Notatet ble ikke oversendt til departementet. Eierne av eiendommene var. het det i notatet. dels folk som hadde flyttet fra Lillebygd i nedgangstiden. og dels fire større selskap fra Oslo og Bergen som hadde overtatt eiendommer i forbindelse med avviklingen av den lokale fiskeforedlingsbedrift og den lokale sardinfabrikk som begge var kommet i økonomiske vanskeligheter for fire år siden. Forbruker- og administrasjonsdepartementet fastsatte ved forskrift maksimalprisbestemmelser for salg av bebygd og ubebygd fast eiendom i Lillebygd og Nedre Lilledal 1. september 1988 i medhold av § 24 i prisloven av 1953. Myndighet til å gi bestemmelser etter § 24 er etter prislovens § 9. 1. ledd delegert til Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Forskriften anga at den trådte i kraft straks. Den ble allerede neste dag gjort kjent for alle aktuelle kjøpere og selgere ved meget aktiv medvirkning fra kommunens administrasjon. Ved stevning av 1. oktober 1988 har advokat Kari Ås på vegne av de 4 utenbygds selskaper og 10 private eiendomseiere som alle har flyttet fra Lillebygd, anlagt sak mot Staten v/Forbruker- og administrasjonsdepartementet med påstand om at forskriften skal "kjennes generelt ugyldig". Spørsmål 1: Er det adgang for advokat Ås til på vegne av sine klienter å anlegge søksmål mot staten for å få maksimalprisforskriften kjent ugyldig? Redegjør for mulige formelle spørsmål som kan reise tvil. Advokat Ås overveier også å anlegge søksmål mot Lillebygd kommune for å få fastsettelsesdom vedrørende forskjellige problemer med omregulering av deres eiendommer til industri- og forretningsvirksomhet. Spørsmål 2: Er det etter rettergangslovgivningen noe til hinder for at søksmål mot kommunen også skal gjelde erstatningskrav mot kommunen pga. tap grunneierne mener å ha lidt for medvirkning til at det på en rettsstridig måte er fastsatt maksimalpris? Drøft her særskilt om kommunens advokat Marta Kirkerud har rett i at saksøkeren i en slik sak vil være formelt avskåret fra å gå inn på gyldigheten av maksimalprisforskriften pga. saksbehandlingsfeil. Praktisk talt alle grunneiere i Nedre Lilledal og nærmere halvparten av de innenbygdsboende grunneiere i Lillebygd har i løpet av de siste 14 dager tegnet seg som medlemmer av Lilledal Grunneierlag og betalt medlemsavgift på kr. 100,-. Grunneierlaget har ennå ikke fått vedtatt vedtekter eller etablert styreorganer, idet advokat Ole Olsen foreløpig har forestått det hele. Spørsmål 3: Kan advokat Olsen på vegne av Lilledal Grunneierlag etter rettergangslovgivningen anlegge søksmål mot staten for å få kjent forskriften ugyldig, eller vil et slikt søksmål måtte avvises? Redegjør for de prosessuelle spørsmål som særlig vil kunne reise problemer. Kommenter særlig hvilken betydning det måtte ha at staten ikke vil reise formelle innvendinger mot søksmålet. Advokat Ås vil i søksmålet mot staten særlig bygge på at maksimalprisforskrifter etter våre forfatningsregler og alminnelige rettsprinsipper skulle vært formelt truffet av Regjeringen (Kongen i statsråd) som kgl. resolusjon i lys av den store viktighet saken har, og i lys av at det ikke etter prislovens § 3, jfr. § 14, var fastsatt retningslinjer som vitnet om at en så viktig sak var "politisk klarert". Forskriften må derfor, mener hun, ansees ugyldig. Det må antas at staten vil bestride både at det var en formell feil at forskriften ikke ble vedtatt som kgl. resolusjon og at dette i tilfelle vil føre til ugyldighet. Spørsmål 4: Var det en formell feil at vedtaket ikke ble truffet som kgl. resolusjon, og vil en slik feil føre til at forskriften er ugyldig? Etter at saken har vært drøftet i uformell regjeringskonferanse, har Forbruker- og administrasjonsdepartementet kommet til at forskriften kanskje bør oppheves, forutsatt at dette kan gjøres også med virkning i forhold til de mange salgsavtaler som allerede er inngått etter 3. september. Spørsmål 5 Kan prisforskriften omgjøres med virkning også i forhold til de allerede inngåtte avtaler? Redegjør for de offentligrettslige spørsmål som her kan oppstå. Del B (strafferett) 10. mars 1988 utferdiget politimesteren et forelegg overfor Peder Vik, f. 16.2. 1970, på kr. 2.000,-, subsidiært 10 dagers fengsel for medvirkning til et bilbrukstyveri nyttårsaften samme år. Peder følte at forholdet var bagatellmessig, men vedtok etter omstendighetene forelegget 20. mars. Lørdag 2. april var Peder på fest i Lillevik samfunnslokale. I garderoben hengte han fra seg sin loslitte frakk og fikk utlevert garderobemerke nr. 91. Peder fant imidlertid festen noe kjedelig og forlot festlokalet tidlig på kvelden. Idet han leverte sitt garderobemerke, så vakten på det og sa: "Ja, det var nr. 19", hvoretter vakten gikk til garderobestativet og hentet en splitter ny og kostbar kamelhårsfrakk. Peder ble straks klar over at frakken tilhørte en annen. men han falt for fristelsen og tok imot frakken uten å oppklare forholdet og forlot straks lokalet. Peder følte at det gjaldt å komme seg snarest mulig vekk. I nærheten så han en parkert Volvo 244 med motoren i gang. Peder regnet med at bilens eier befant seg i køen til en pølsebod ca. 30 m unna. Han gikk forsiktig bort til bilen. satte seg inn i den og kjørte avgårde. På veien kolliderte Peder med en annen bil som kom over i Peders kjørebane i en skarp kurve. Ved det etterfølgende forsikringsoppgjør var selskapene enige om at skylden i sin helhet måtte tilskrives den annen bilfører. Ved kollisjonen ble den borttatte Volvo 244 - som var av eldre årgang -påført skader for kr. 27.000,-. Forsikringsselskapet kondemnerte imidlertid bilen. da dens førverdi ble antatt å være ca. kr. 20.000,-. Etter kollisjonen var bilen ikke kjørbar. Peder forlot åstedet og gikk hjem til fots. Søndag 3. april møtte kjøpmann Hans Tastad opp hos politiet. og i vaktjournalen ble det notert følgende: "Anmeldelse. Jeg ønsker anmeldt og etterforsket tyveriet av min kamelhårsfrakk fra Lillevik samfunnshus i går kveld." Samme dag innga også Lars Holm anmeldelse til politikammeret for borttagelsen av sin Volvo 244. Tirsdag 5. april brakte Peder Vik frakken til en bruktklærforretning og solgte den for kr. 1.000.-. Peder benyttet salgssummen til å betale av på den tidligere ilagte bot. Under etterforskningen fortalte Brita Holm - som hadde vært passasjer i den møtende bil som kolliderte med Peder - at hun på åstedet mente å ha gjenkjent Peder. Statsadvokaten reiste så i august tiltale mot Peder Vik ved Lillebygd herredsrett til fellelse etter strl. § 270 for bedrageri mot Hans Tastad og for bilbrukstyveri etter strl. § 260 første og fjerde ledd. I tiltalebeslutningen var det angitt at det forelå påtalebegjæring for begge punkter. Under hovedforhandlingen i straffesaken mot Peder l slutten av september forklarte Lars Holm at han - da anmeldelsen ble inngitt søndag 3. april - ikke var klar over at det var hans gode venn Peder som hadde tatt bilen. Under hovedforhandlingen erklærte Lars Holm at han nå trakk anmeldelsen tilbake. Han ga videre uttrykk for at Peder ville fått samtykke til lån av bilen dersom han hadde spurt ham. Etter dette påsto forsvareren frifinnelse for overtredelse av strl. § 260. Dessuten bestred forsvareren at vilkårene for anvendelse av bestemmelsens fjerde ledd under enhver omstendighet ikke var til stede. Videre påsto forsvareren frifinnelse for overtredelse av strl. § 270. Forsvareren gjorde her gjeldende at det ikke forelå noen gyldig påtalebegjæring. Dessuten anførte han at Peder ikke hadde ført kjøpmann Hans Tastad bak lyset. Forsvareren mente også at andre grunner tilsa at forholdet ikke kunne rammes av strl. § 270. Den møtende aktor - politifullmektig Iversen mente at retten her burde vurdere subsumsjonsendring til strl. § 255 hvilket forsvareren bestred det var adgang til. Rettsforhandlingene i saken ble av lokalpressen dekket av journalist Eriksen. I sin vitneforklaring forklarte Brita Holm at det angjeldende kveld var meget mørkt, men hun var sikker på at hun hadde sett Peder. Videre forklarte hun at hun også mente å ha sett Peders venn Tobias Lund -sønn av bygdas ordfører - som passasjer i bilen. Hun forklarte også retten at Tobias og Peder hadde vært sammen om et bilbrukstyveri, nemlig det som skjedde nyttårsaften 1987 og som resulterte i forelegg for Peders vedkommende. I sin reportasje neste dag skrev "Lilleviksposten": "Vitne spikret ordførersønn til tiltalebenken i tyverisak". Etter dette reiste Tobias Lund straffesak mot avisen for ærekrenkelse, etter at statsadvokaten hadde henlagt saken. Avisen påsto seg frifunnet. Drøft å ta stilling til de straffeprosessuelle og strafferettslige spørsmål som reises i oppgaven.

Sist oppdatert 08. april 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.