Sist oppdatert 07.november 2001 av BMT
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
DEL I
Natt til søndag 9 september 2001 ca kl 05.00, i Lillevikvegen
5, våknet Peder Ås av et brak. Han tumlet ut av sengen
og så straks at deler av rekkverket på terrassen på
forsiden av huset var falt ned. I samme øyeblikk så
han en person løpe ut hageporten med en sekk på ryggen.
Ås trev telefonen og ringte til Lillevik politikammer og
ga en god beskrivelse av gjerningsmannen. Politikammeret varslet
en sivil politipatrulje som tilfeldigvis var i området.
Politipatruljen satte kursen mot huset til Peder Ås. I Lillevikvegen,
noen få hundre meter fra åstedet, observerte patruljen
Hans Tastad, som er en gammel kjenning av politiet. Tastads utseende,
påkledning og sekk stemte godt overens med den beskrivelse
Ås hadde gitt av gjerningsmannen. Politibetjent Ole Holm
og politikonstabel Marte Kirkerud var begge kjent med at Hans
Tastad var dømt flere ganger for vold mot politiet. De
bestemte seg derfor for å forsøke å overmanne
Tastad før han rakk å reagere.
Holm og Kirkerud stanset politibilen og gikk etter Tastad for
å pågripe ham. Da de kom nær nok, ropte Holm
"politi" i samme øyeblikk som han kastet seg
over Tastad og fikk lagt ham i bakken. Tastad gjorde kraftig motstand
og sparket vilt rundt seg. Kirkerud fikk seg et kraftig spark
i leggen idet hun kom kollegaen til unnsetning. De to fikk raskt
situasjonen under kontroll, og Tastad ble brakt inn til politikammeret
og satt i arrest etter ordre fra politifullmektig Kjersti Nes.
Politibetjent Holm ba samtidig politifullmektig Nes om ordre til
å ransake Tastads bopel i Lilleviksmauet 2. Han viste til
at Tastad var tatt på fersk gjerning etter et innbruddforsøk,
og at han var domfelt en rekke ganger tidligere for lignende forhold.
Det var derfor en viss mulighet for at man kunne finne tyvegods
hjemme hos Tastad. Politifullmektig Nes fant at vilkårene
var til stede, og ga ordre om ransaking av Tastad sitt gutterom
hos foreldrene i Lilleviksmauet 2. På grunn av mannskapsmangel
måtte effektueringen av ordren utsettes inntil videre, noe
politifullmektigen var innforstått med.
Først mandag 10. september om kvelden gjennomførte
politiet ransaking av gutterommet til Tastad hos foreldrene i
Lilleviksmauet 2, i henhold til ransakingsordren fra søndag
9. september. Det ble ikke funnet tyvegods, men politiet beslagla
50 brukerdoser heroin.
Tastad ble sittende i politiarresten. På grunn av en misforståelse
mellom politifullmektig Nes og en kollega, ble Tastad ikke fremstilt
for forhørsretten med begjæring om fengsling før
tirsdag 11. september 2001.
Politifullmektig Nes møtte som aktor i fengslingsmøtet.
Hun begjærte fengsling i inntil fire uker på grunn
av gjentakelsesfare. Begjæringen var i hovedsak begrunnet
med at Tastad var domfelt en rekke ganger tidligere for volds-,
vinnings-, og narkotikakriminalitet, og at han nå med skjellig
grunn kunne mistenkes for vold mot offentlig tjenestemann (siktelsens
post I - strl § 127), legemsfornærmelse (siktelsens
post II - strl § 228 første ledd), oppbevaring av
50 brukerdoser heroin (siktelsens post III - strl § 162 første
ledd) og for forsøk på innbruddstyveri (siktelsens
post IV - strl § 257, jf § 258, jf § 49).
Tastad erkjente ingen straffeskyld i rettsmøtet.
Når det gjaldt siktelsens post I og II erkjente han å
ha sparket til politikonstabel Marte Kirkerud, og at selve sparket
var forsettelig. Han var imidlertid ikke klar over på det
tidspunktet at det var politifolk som overfalt ham. På grunn
av stor narkotikagjeld, levde han i konstant frykt for torpedoer.
Han trodde at de sivilkledde politifolkene var pengeinnkrevere,
og han måtte forsvare seg mot overfallet. Den aktuelle natten
hadde han inntatt en del tabletter med narkotiske virkestoffer.
Disse medførte at han var noe omtåket, og han regnet
med at det var grunnen til at han ikke oppfattet at det ble ropt
"politi" i forbindelse med pågripelsen. Dosen
han hadde inntatt var noe høyere enn foreskrevet, og effekten
sterkere enn han hadde regnet med, men han understreket at han
kun hadde inntatt tabletter lovlig foreskrevet av lege. Han hadde
ikke inntatt alkohol eller illegale rusmidler.
Tastad vedgikk at han hadde oppbevart 50 brukerdoser heroin som
beskrevet under siktelsens post III, men nektet straffeskyld idet
ransakingen etter hans oppfatning var ulovlig.
Når det gjaldt siktelsens post IV, erkjente Tastad at han
hadde hatt til hensikt å bryte seg inn i huset for å
stjele. Terrasserekkverket ga imidlertid etter idet han var i
ferd med å ta seg opp på terrassen, og han falt ned
og slo seg kraftig. Meningen var å bryte seg inn terrassedøren,
men han ombestemte seg etter fallet. Han var på det tidspunktet
ikke klar over at huseieren hadde oppdaget ham. Tastad trodde
at ingen var hjemme, men på grunn av alt rabalderet han
hadde stelt i stand, fant han det tryggest å stikke av før
noen av naboene fattet mistanke.
Politifullmektig Nes mente at forklaringen til Tastad mest sannsynlig
var riktig, og at han på grunnlag av denne med skjellig
grunn kunne mistenkes for forholdene som var beskrevet i siktelsen.
(Tastads forklaring legges til grunn for løsningen av oppgaven.)
Hans Tastads forsvarer, advokat Bertein Bang, bestred at det forelå
skjellig grunn til mistanke for noen av postene i siktelsen. Når
det gjaldt post I og II viste han til at Tastad måtte bedømmes
ut fra sin subjektive oppfatning av situasjonen på gjerningstidspunktet.
I relasjon til post II hadde Tastad således handlet i nødverge.
Under enhver omstendighet kunne ikke strl § 127 og §
228 første ledd anvendes i konkurrens.
Retten måtte etter forsvarerens oppfatning også se
bort fra siktelsens post III. For det første manglet ransakingsbeslutningen
hjemmel, og for det andre hadde politifullmektig Nes ikke kompetanse
til å beslutte ransaking slik saken lå an.
Kravet om skjellig grunn til mistanke var heller ikke oppfylt
for siktelsens post IV. Slik Tastad hadde forklart seg, var det
etter forsvarerens oppfatning ikke en gang tale om et forsøk.
I alle fall hadde Tastad trukket seg tilbake i tide.
Forutsatt at retten fant at Tastad med skjellig grunn kunne mistenkes
i samsvar med siktelsen, bestred ikke forsvareren at gjentakelsesfaren
var kvalifisert. Han mente imidlertid at Tastad måtte løslates
fordi han var blitt fremstilt for forhørsretten en dag
for sent, uten at påtalemyndigheten hadde noen god unnskyldning
for det.
Om dette skal det skrives en betenkning hvor både de prinsipale
og de subsidiære spørsmål drøftes og
avgjøres.
DEL II
Ole Tastad, som er far til Hans Tastad, hadde i lengre tid vært
engasjert i det rusforebyggende arbeidet i Lillevik kommune, ikke
minst fordi han som far til en narkoman hadde fått problemene
knyttet til rusmisbruk nær inn på kroppen. Han var
ikke fornøyd med det kommunale tilbudet for rusmiddelmisbrukere,
og hadde i flere år hatt tanker om å gjøre
noe med dette.
I januar 2001 ble gården Smalvik i utkanten av Lillevik
kommune lagt ut for salg. Da Ole Tastad ble oppmerksom på
det, så han straks muligheten for å starte et kollektiv
for 10 - 15 rusmiddelmisbrukere.
Kjøpekontrakt ble inngått i februar samme år.
Ole Tastad sendte omgående inn søknad til kommunen
om konsesjon til erverv av gårdsbruket, jf konsesjonsloven
(lov av 31. mai 1974 nr 19).
Utover våren ble kollektivplanene til Ole Tastad allment
kjent. Engasjementet i befolkningen og blant kommunalt ansatte
og folkevalgte var stort. Internt i kommunen var det også
delte meninger om hvorvidt Tastads prosjekt var noe å satse
på.
Landbruksutvalget i Lillevik kommune fikk saken til Ole Tastad
til behandling i slutten av april. Slik saken lå an, fant
utvalget det fornuftig å innhente uttalelser fra politimesteren,
kommunelegen og Smalvik grendelag.
Politimesteren uttalte bl a at etablering av et behandlingstilbud
for rusmiddelmisbrukere, som ofte har en kriminell bakgrunn, alltid
vil medføre en viss risiko for kriminalitet i tilknytning
til dette. Men faren var etter politimesterens oppfatning, betydelig
overdrevet i den offentlige debatten som hadde vært i kommunen.
Samlet sett ville etableringen av et behandlingstilbud utvilsomt
virke positivt på den generelle kriminalitetsutvikling i
kommunen, ut fra erfaringer gjort med lignende behandlingsopplegg
andre steder i landet.
Kommunelegen var på sin side bekymret for at prosjektet
til Ole Tastad ikke ville få tilstrekkelig høy faglig
standard. Etter hans oppfatning var behandling av rusmiddelmisbrukere
meget vanskelig, og stilte krav om faglig godt kvalifisert personell.
Slik kommunelegen oppfattet Ole Tastads planer, skulle kollektivet
drives av Ole Tastad sammen med to tidligere rusmisbrukere uten
spesielle faglige kunnskaper ut over sine egne livserfaringer.
Smalvik grendelag uttalte at det var sterkt bekymret for å
få et behandlingskollektiv i nabolaget, med all kriminaliteten
det ville medføre.
Landbruksutvalget behandlet saken 8. september. Utvalget mente
dette var en svært vanskelig og sammensatt sak. Etter en
lang diskusjon kom det frem til et slikt forslag overfor Fylkesmannen:
"Konsesjonssøknaden innvilges ikke. Landbruksutvalget
har visse landbrukspolitiske motforestillinger mot at Ole Tastad
får konsesjon til erverv av eiendommen Smalvik. Kollektivdrift
synes ikke å være den mest rasjonelle utnyttelse av
landbruksarealet. På den annen side legger en til grunn
at kollektivdrift ikke er direkte til hinder for at bruket kan
drives på regningssvarende måte. I vurderingen legger
Landbruksutvalget også betydelig vekt på kommunelegens
uttalelse, som gir god grunn til å tvile på om Ole
Tastads opplegg for behandling av rusmiddelmisbrukere er faglig
forsvarlig. Endelig regner Landbruksutvalget med at etablering
av et behandlingskollektiv for narkomane ville være svært
uheldig for kriminalitetsutviklingen, både i nærområdet
til kollektivet og i kommunen generelt. En viser i denne sammenheng
særlig til uttalelsen fra Smalvik grendelag."
Den 1. oktober fattet Fylkesmannen vedtak i samsvar med Landbruksutvalgets
innstilling, og med henvisning til utvalgets begrunnelse.
Noen dager senere fikk Ole Tastad underretning om vedtaket. Han
sendte omgående stevning til retten med påstand om
at Fylkesmannens vedtak skulle kjennes ugyldig. Tastad viste til
at vedtaket var begrunnet med flere utenforliggende hensyn. I
alle fall hadde skjønnsutøvelsen en så sterk
slagside mot mer perifere hensyn at dette i seg selv måtte
føre til ugyldighet. Endelig var vedtaket etter hans oppfatning
ugyldig fordi det var fattet på sviktende grunnlag idet
Landbruksutvalget og Fylkesmannen syntes å ha oversett politimesterens
uttalelse, og i stedet gjort seg opp sin egen mening om et tema
disse ikke hadde noen forutsetninger for å uttale seg om.
Om dette skal det skrives en betenkning hvor både de prinsipale og de subsidiære spørsmål drøftes og avgjøres.
Vedlegg:
Konsesjonsloven (lov av 31. mai 1974 nr 19), sist endret 4. mai
2001, i kraft 1. september 2001
DEL I
Natt til søndag 9 september 2001 ca kl 05.00, i Lillevikvegen
5, vakna Peder Ås av eit brak. Han tumla ut av senga og
såg straks at delar av rekkverket på terrassen på
framsida av huset var falle ned. I same augneblinken såg
han ein person springe ut hageporten med ein sekk på ryggen.
Ås treiv telefonen og ringte til Lillevik politikammer og
gav ei god skildring av gjerningsmannen. Politikammeret varsla
ein sivil politipatrulje som tilfeldigvis var i området.
Politipatruljen sette kursen mot huset til Peder Ås. I Lillevikvegen,
nokre få hundre meter frå åstaden, observerte
patruljen Hans Tastad, som er ein gammal kjenning av politiet.
Utsjånaden, kleda og sekken hans stemte godt overeins med
den skildringa Ås hadde gitt av gjerningsmannen. Politibetjent
Ole Holm og politikonstabel Marte Kirkerud var begge kjent med
at Hans Tastad var dømt fleire gonger for vald mot politiet.
Dei ville difor freiste å overmanne Tastad før han
rakk å reagere.
Holm og Kirkerud stansa politibilen og gjekk etter Tastad for
å pågripe han. Då dei kom nær nok, ropte
Holm "politi" i same augneblinken som han kasta seg
over Tastad og fekk lagt han i bakken. Tastad gjorde kraftig motstand
og sparka vilt rundt seg. Kirkerud fekk seg eit kraftig spark
i leggen då ho kom til for å hjelpe kollegaen. Dei
to fekk raskt situasjonen under kontroll, og Tastad vart transportert
inn til politikammeret og sett i arresten etter ordre frå
politifullmektig Kjersti Nes.
Politibetjent Holm ba samtidig politifullmektig Nes om ordre til
å ransake bustaden til Tastad i Lilleviksmauet 2. Han viste
til at Tastad var teken på fersk gjerning etter eit innbrotsforsøk,
og at han var domfelt ei rekkje gonger tidlegare for liknande
forhold. Det var difor ein viss sjanse for at ein kunne finne
tjuvegods heime hos Tastad. Politifullmektig Nes meinte at vilkåra
var til stades, og gav ordre om ransaking av Tastad sitt guterom
hos foreldra i Lilleviksmauet 2. På grunn av mannskapsmangel
måtte effektueringa av ordren utsetjast inntil vidare, noko
politifullmektigen var innforstått med.
Først måndag 10. september om kvelden gjennomførte
politiet ransaking av guterommet til Tastad hos foreldra i Lilleviksmauet
2, i samsvar med ransakingsordren frå søndag 9. september.
Det vart ikkje funnet tjuvegods, men politiet tok beslag i 50
brukardosar heroin.
Tastad vart sitjande i politiarresten. På grunn av ei misforståing
mellom politifullmektig Nes og ein kollega, vart Tastad ikkje
framstilt for forhøyrsretten med krav om fengsling før
tysdag 11. september 2001.
Politifullmektig Nes møtte som aktor i fengslingsmøtet.
Ho kravde fengsling i inntil fire veker på grunn av fare
for gjentaking av straffbare handlingar. Kravet var i hovudsak
grunngjeve med at Tastad var domfelt ei rekkje gonger tidlegare
for valds-, vinnings-, og narkotikakriminalitet, og at han no
med skjellig grunn kunne mistenkjast for vald mot offentleg tenestemann
(siktinga post I - strl § 127), lekamsfornærming (siktinga
post II - strl § 228 første leden), oppbevaring av
50 brukardosar heroin (siktinga post III - strl § 162 første
leden) og for forsøk på innbrotstjuveri (siktinga
post IV - strl § 257, jf § 258, jf § 49).
Tastad vedgjekk inga straffeskuld i rettsmøtet.
Når det gjaldt siktinga post I og II vedgjekk han å
ha sparka til politikonstabel Marte Kirkerud, og at sjølve
sparket var forsettleg. Han var likevel ikkje på det tidspunktet
klar over at det var politifolk som overfall han. På grunn
av stor narkotikagjeld, levde han i konstant frykt for torpedoar.
Han trudde at dei sivilkledde politifolka var pengeinnkrevjarar,
og han måtte forsvare seg mot overfallet. Den aktuelle natta
hadde han teke ein del tablettar med narkotiske virkestoff. Desse
medførte at han var noko omtåka, og han rekna med
at det var grunnen til at han ikkje oppfatta at det vart ropt
"politi" i samband med pågripinga. Dosen han hadde
teke var noko høgare enn føreskrive, og effekten
sterkare enn han hadde rekna med, men han understreka at han berre
hadde teke tablettar lovleg føreskrive av lege. Han hadde
ikkje brukt alkohol eller illegale rusmidlar.
Tastad vedgjekk at han hadde oppbevart 50 brukardosar heroin som
skildra under siktinga post III, men nekta straffeskuld sidan
ransakinga etter hans oppfatning var ulovleg.
Når det gjaldt siktinga post IV, vedgjekk Tastad at han
hadde hatt som mål å bryte seg inn i huset for å
stele. Men terrasserekkverket gav etter då han var i ferd
med å ta seg opp på terrassen, og han fall ned og
slo seg kraftig. Meininga var å bryte seg inn terrassedøra,
men han ombestemte seg etter fallet. Han var på det tidspunktet
ikkje klar over at huseigaren hadde oppdaga han. Tastad trudde
at ingen var heime, men på grunn av alt rabalderet han hadde
stelt i stand, fann han det tryggast å stikke av før
nokon av naboane fekk mistanke.
Politifullmektig Nes meinte at forklaringa til Tastad mest sannsynleg
var rett, og at han på grunnlag av denne med skjellig grunn
kunne mistenkjast for forholda som var skildra i siktinga. (Tastad
si forklaring skal leggjast til grunn for løysinga av oppgåva.)
Forsvararen til Hans Tastad, advokat Bertein Bang, imøtegjekk
at det låg føre skjellig grunn til mistanke for nokon
av postane i siktinga. Når det gjaldt post I og II viste
han til at ein måtte vurdere Tastad ut frå hans subjektive
oppfatning av situasjonen på gjerningstidspunktet. I relasjon
til post II hadde Tastad såleis handla i naudverge. I alle
fall kunne ikkje strl § 127 og § 228 første leden
brukast i konkurrens.
Retten måtte etter forsvararen si oppfatning også
sjå bort frå siktinga post III. For det første
mangla ransakingsavgjerda heimel, og for det andre hadde politifullmektig
Nes ikkje kompetanse til å avgjere ransaking slik saka låg
an.
Kravet om skjellig grunn til mistanke var heller ikkje oppfylt
for siktinga post IV. Slik Tastad hadde forklart seg, var det
etter forsvararen si oppfatning ikkje ein gong tale om eit forsøk.
I alle fall hadde Tastad trekt seg tilbake i tide.
Føresett at retten fann at Tastad med skjellig grunn kunne
mistenkjast i samsvar med siktinga, imøtegjekk ikkje forsvararen
at faren for gjentaking var kvalifisert. Han meinte likevel at
Tastad måtte lauslatast fordi han var blitt framstilt for
forhøyrsretten ein dag for seint, utan at påtalemakta
hadde noko god orsaking for det.
Om dette skal det skrivast ei utgreiing der både dei prinsipale
og dei subsidiære spørsmåla vert drøfta
og avgjorde.
DEL II
Ole Tastad, som er far til Hans Tastad, hadde i lengre tid vore
engasjert i det rusførebyggjande arbeidet i Lillevik kommune,
ikkje minst fordi han som far til ein narkoman hadde fått
problema knytt til rusmisbruk nær inn på kroppen.
Han var ikkje nøgd med det kommunale tilbodet for rusmiddelmisbrukarar,
og hadde i fleire år hatt tankar om å gjere noko med
dette.
I januar 2001 vart garden Smalvik i utkanten av Lillevik kommune
lagt ut for sal. Då Ole Tastad vart merksam på det,
såg han straks sjansen til å starte eit kollektiv
for 10 - 15 rusmiddelmisbrukarar.
Kjøpekontrakt vart inngått i februar same året.
Ole Tastad sendte straks inn søknad til kommunen om konsesjon
til erverv av gardsbruket, jf konsesjonslova (lov av 31. mai 1974
nr 19).
Utover våren vart kollektivplanane til Ole Tastad allment
kjent. Engasjementet i mellom folk i kommunen og mellom kommunalt
tilsette og folkevalde var stort. Internt i kommunen var det også
delte meiningar om kor vidt prosjektet til Tastad var noko å
satse på.
Landbruksutvalet i Lillevik kommune fekk saka til Ole Tastad til
handsaming i slutten av april. Slik saka låg an, fann utvalet
det fornuftig å innhente fråsegner frå politimeisteren,
kommunelegen og Smalvik grendelag.
Politimeisteren uttalte mellom anna at etablering av eit behandlingstilbod
for rusmiddelmisbrukarar, som ofte har ein kriminell bakgrunn,
alltid vil medføre ein viss risiko for kriminalitet i tilknyting
til dette. Men faren var etter politimeisteren si oppfatning,
svært overdriven i det offentlege ordskiftet som hadde vore
i kommunen. Samla sett ville etableringa av eit behandlingstilbod
tvillaust verke positivt på den generelle kriminalitetsutviklinga
i kommunen, ut frå erfaringar gjort med liknande behandlingsopplegg
andre stader i landet.
Kommunelegen var på si side uroa for at prosjektet til Ole
Tastad ikkje ville få tilstrekkeleg høg fagleg standard.
Etter hans oppfatning var behandling av rusmiddelmisbrukarar svært
vanskeleg, og stilte krav om fagleg godt kvalifisert personell.
Slik kommunelegen oppfatta planane til Ole Tastad, skulle kollektivet
drivast av Ole Tastad saman med to tidlegare rusmisbrukarar utan
spesielle faglege kunnskapar ut over sine eigne livserfaringar.
Smalvik grendelag uttalte at det var sterkt uroa for å få
eit behandlingskollektiv i grannelaget, med all kriminaliteten
det ville medføre.
Landbruksutvalet handsama saka 8. september. Utvalet meinte dette
var ei svært vanskeleg og samansett sak. Etter ein lang
diskusjon kom det fram til eit slikt framlegg overfor Fylkesmannen:
"Det vert ikkje gjeve konsesjon. Landbruksutvalet har
visse landbrukspolitiske motførestillingar mot at Ole Tastad
får konsesjon til erverv av eigedommen Smalvik. Kollektivdrift
synes ikkje å være den mest rasjonelle utnyttinga
av landbruksarealet. På den andre sida legg ein til grunn
at kollektivdrift ikkje er direkte til hinder for at bruket kan
drivast på rekningssvarande måte. I vurderinga legg
Landbruksutvalet også stor vekt på fråsegna
til kommunelegen, som gir god grunn til å tvile på
om Ole Tastad sitt opplegg for behandling av rusmiddelmisbrukarar
er fagleg forsvarleg. Endeleg reknar Landbruksutvalet med at etablering
av eit behandlingskollektiv for narkomane ville være svært
uheldig for kriminalitetsutviklinga, både i nærområdet
til kollektivet og i kommunen generelt. Ein viser i denne samanhengen
særleg til fråsegna til Smalvik grendelag."
Den 1. oktober gjorde Fylkesmannen vedtak i samsvar med Landbruksutvalet
si innstilling, og viste til den grunngjevinga utvalet hadde gitt.
Nokre dagar seinare fekk Ole Tastad underretning om vedtaket.
Han sendte omgåande stemning til retten med påstand
om at vedtaket til Fylkesmannen skulle kjennast ugyldig. Tastad
viste til at vedtaket var grunngjeve med fleire utanforliggjande
omsyn. I alle fall hadde skjønnsutøvinga ei så
sterk slagside mot meir perifere omsyn at dette i seg sjølv
måtte føre til at vedtaket var ugyldig. Endeleg var
vedtaket etter hans oppfatning ugyldig fordi det var gjort på
sviktande grunnlag sidan Landbruksutvalet og Fylkesmannen syntes
å ha oversett fråsegna til politimeisteren, og i staden
gjort seg opp si eiga meining om eit tema desse ikkje hadde nokon
føresetnader for å uttale seg om.
Om dette skal det skrivast ei utgreiing der både dei
prinsipale og dei subsidiære spørsmåla vert
drøfta og avgjorde.
Vedlegg:
Konsesjonsloven (lov av 31. mai 1974 nr 19), sist endret 4. mai
2001, i kraft 1. september 2001
|
Sist oppdatert 07.november 2001 av BMT Kommentarer til denne siden. |