UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling

UNIVERSITETET I BERGEN
CAND. JUR. EKSAMEN
FJERDE AVDELING -HØSTEN 2002
Praktisk oppgave fredag 01. november. 09.00-18.00

Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk

Bokmål

DEL I

Peder Ås har helt siden slutten av 1950-årene hatt konsesjon til, og drevet fiskeoppdrett utenfor gården sin i Trangviksfjorden.

I oktober 1999 ble Fiskeridirektoratets regionkontor i Hordaland (heretter benevnt FDH) gjort oppmerksom på at Ås hadde plassert et brukt stålanlegg beregnet for oppdrett ca. 400 meter lenger inne i fjorden. Anlegget var ikke omfattet av de konsesjoner Ås hadde fra før, og det var heller ikke gitt konsesjoner til andre for å ha et slikt anlegg på det aktuelle sted.

Samme dag sendte FDH brev til Peder Ås hvor det bl.a. het: "De underrettes med dette om at anlegget er ulovlig plassert, og at det kan bli truffet vedtak hvorved eieren kan bli pålagt å fjerne anlegget." Avslutningsvis i brevet het det at: "Det vil også kunne bli gitt pålegg om bruk av tvangsmidler etter lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. (oppdrettsloven)".

I mai 2000 innløp det melding til FDH fra skipperen på et fiskefartøy om at anlegget/stålkonstruksjonen lå og fløt i sjøen på en måte som kunne representere fare for skipsfarten. FDH gjorde straks undersøkelser på stedet, og fikk bekreftet at innholdet i meldingen var korrekt. Situasjonen ble vurdert som så alvorlig at FDH straks fattet sålydende vedtak: "Utstyret/anlegget er å anse som ulovlig oppdrett, jf. oppdrettsloven § 3 første ledd. Frist for fjerning av utstyret settes til 30. juni 2000. De underrettes med dette om at De vil bli ilagt tvangsmulkt dersom pålegget ikke etterkommes." Vedtaket ble begrunnet med at "innretningen er plassert uten tillatelse, og den er til fare for skipsfarten". Det ble også vist til at "anlegget var meget skjemmende, og at det ville kunne komme til å foranledige forurensing i sjøen lokalt".
Da anlegget ikke ble fjernet innen fristen, traff FDH den 20. juli 2000 vedtak om tvangsmulkt, jf. forskrift om tvangsmidler 12. juli 1989, gitt i medhold av oppdrettsloven § 22. Tvangsmulkten ble satt til kr. 2.500.- pr. dag. Vedtaket ble sendt Peder Ås på telefaks samme dag.

Peder Ås påklaget i rett tid vedtaket om tvangsmulkt. FDH fant ikke grunn til å omgjøre vedtaket, og videresendte klagen til Fiskeridirektoratet med forslag om at den ikke ble tatt til følge. Fiskeridirektoratet forkastet klagen i vedtak av 21. august 2001. I Fiskeridirektoratets vedtak ble det opplyst at søksmål må reises innen 6 måneder, jf. tvistemålsloven § 437 annet ledd. Peder Ås mottok vedtaket to dager senere.

Ved stevning av 20. mars 2002 til Bergen tingrett reiste Peder Ås sak mot Staten v/Fiskeridirektoratet vedrørende gyldigheten av FDH´s vedtak, jf. tvistemålsloven § 435 nr. 1, og nedla påstand om at vedtaket måtte oppheves.

Han anførte at anlegget/utstyret i hans eiertid ikke hadde vært i bruk som fiskeoppdrett, selv om det opprinnelig var beregnet for det. Det har f. eks. ikke vært not i stålrammene, eller på annen måte vært tilrettelagt for å oppbevare eller å produsere fisk i anlegget. Det kunne etter hans oppfatning ikke anses som oppdrettsvirksomhet bare å ha anlegget stående, når det ikke ble drevet oppdrettsvirksomhet i det. Da er det bare tale om lagring/oppbevaring av anlegget/konstruksjonen. En slik situasjon falt etter Ås´ vurdering helt utenfor virkeområdet til oppdrettsloven § 2. Det fremgår av samme lovs §§ 21 og 22 at hjemmelen for å gi pålegg om tiltak kun omfatter oppdrettsvirksomhet. I oppdrettsloven § 3 fremgår det riktignok at man ikke kan "eie" anlegg for oppdrett av fisk og skalldyr uten tillatelse (konsesjon) fra departementet. Det måtte imidlertid etter Ås´ oppfatning være en forutsetning for å anvende bestemmelsen som grunnlag for å ilegge tvangsmulkt at anlegget faktisk brukes i oppdrettsvirksomhet, slik dette er definert i lovens § 2. Han gjorde derfor gjeldende at vedtaket manglet lovhjemmel.

Peder Ås gjorde videre gjeldende at det var tatt utenforliggende hensyn når det var lagt vekt på sikkerheten til sjøs. Oppdrettsloven skal kun regulere de oppdrettsmessige, fiskehelsemessige og fiskehygieniske sider av oppdrettsvirksomheten, mens det er annen lovgivning som skal regulere sjøsikkerhet og estetiske forhold. Peder Ås anførte at vedtaket var ugyldig på grunn av dette. Annen lovgivning forvaltes eksklusivt av andre myndigheter.

Staten v/Fiskeridepartementet innga rettidig tilsvar, og krevde saken avvist på grunn av oversittelse av søksmålsfristen, og dessuten fordi Peder Ås manglet rettslig interesse i å få prøvet gyldigheten av FDH´s vedtak da dette vedtaket jo var stadfestet av overordnet organ (Fiskeridirektoratet).

Når det gjaldt realitetsspørsmålet, bestred staten at det forelå hjemmelsmangel. Staten anførte at Peder Ås uten tillatelse hadde drevet virksomhet som omfattes av oppdrettsloven § 3, og at det følgelig var grunnlag for vedtak om fjerning etter oppdrettsloven § 21. Det følger videre av oppdrettsloven § 22 og tvangsforskriften at fiskerimyndighetene kan fastsette tvangsmulkt for å sikre gjennomføring av vedtak. Etter statens oppfatning kreves det etter oppdrettsloven § 3 tillatelse til å "bygge, innrede, utvide, erverve, drive eller eie anlegg for oppdrett av fisk og skalldyr". Allerede ordlyden viser etter statens syn at kravet om tillatelse er knyttet til det fysiske anlegget. Etter statens oppfatning var det ikke grunnlag for å tolke bestemmelsen innskrenkende i lys av oppdrettsloven § 2. Regelen må i følge staten forstås slik at det fysiske anlegget i seg selv omfattes av uttrykket "oppdrettsvirksomhet".

Staten bestred videre at det var tatt utenforliggende hensyn, og at det kunne lede til ugyldighet.

Det var ikke uenighet mellom partene om hvorvidt forskriften var hjemlet i oppdrettsloven.

I prosesskrift av 27. april 2002 anførte Peder Ås at det ikke var tilstrekkelig avvisningsgrunnlag at han ikke hadde angrepet Fiskeridirektoratets vedtak, men FDH´s vedtak. I alle tilfeller måtte han kunne få anledning til å rette påstanden i stevningen for å hindre avvisning. Nå det gjaldt den påståtte overskridelsen av søksmålsfristen begjærte Peder Ås oppreisning mot fristoversittelsen etter domstolloven § 153, under henvisning til at forsinkelsen skyldtes svikt i kommunikasjonen mellom ham og hans prosessfullmektig som følge av en poststreik i Spania, hvor Peder oppholdt seg store deler av året. Staten bestred Peder Ås´ anførsler, og motsatte seg oppreisningskravet.

II

Nyhetsredaktør Hans Tastad i Trangviksposten har de siste årene arbeidet mye fra sitt hjemmekontor. Han disponerte i egenskap av nyhetsredaktør både en bærbar og en stasjonær PC som avisen hadde kjøpt, slik at han kunne betjene avisens behov til alle døgnets tider. Den bærbare PC-en benyttet han til sine artikler og intervjuer, mens hans sønn Martin Tastad hadde overtatt den stasjonære maskinen. Hans Tastad var for så vidt klar over at han - i forhold til Trangviksposten - ikke hadde rett til å overlate den stasjonære PC-en til sønnen. Han mente imidlertid at avisen hadde fått så mange nyere PC-er de siste årene, at han sommeren 2002 valgte å overlate maskinen til sønnen. Maskinen var dessuten neppe verd mer enn noen få tusenlapper lenger.

Mandag morgen den 9. september i år, da Tastad var på vei til jobb, ble han stanset på gaten av en sivilkledt polititjenestemann som opplyste at Tastad var mistenkt for besittelse av barnepornografi, og at han måtte bli med på politistasjonen. Tastad fant beskyldningen helt absurd, og svarte bryskt at han "ikke hadde tid til dette tøvet". Da grep polititjenestemannen Tastad i jakke-ermet, og trakk ham til seg. Tastad rykket raskt løs armen sin slik at tjenestemannen kom ut av balanse et kort øyeblikk og måtte ta seg for mot en støpekant, nok til at Tastad kom seg unna i oppstyret som oppsto.

Hans Tastad møtte senere frivillig til avhør sammen med advokat Kirkerud, og ble kort tid etterpå dimittert, da det viste seg at det var hans sønn Martin Tastad (19) som hadde benyttet den stasjonære PC-en til å surfe på nettet fra sin fars e-postadresse/brukeridentitet. Hans Tastad erkjente at han visste at sønnen "surfet" mye på nettet natterstid, og at han nok i perioder hadde vært engstelig for hvilke linker og adresser Martin var inne på - men at han likevel håpet at sønnen ikke drev med noe ulovlig. Selv var han ikke så erfaren med å bruke nettet.

Martin Tastad hadde i august i år kommet over en link med betegnelsen "Try Lolita", som viste seg å inneholde barnepornografisk materiale - nemlig bilder av nakne barn som utførte seksuelle handlinger. Martin Tastad dobbeltklikket på ikonet for linken, og bildene ble vederlagsfritt nedlastet til maskinen og la seg i maskinens mellomlager. Han kikket raskt gjennom bildene, og lagret deretter filen på harddisken - før han slo av PC-en. Han brukte ikke PC-en de neste 2-3 dagene. Da han slo på maskinen neste gang, slettet han nokså raskt filene med barnepornografisk materiale for å få plass til nye mp3 musikkfiler. Ved gjennomgang av harddisken på den stasjonære PC-en fant etterforskerne adressen til det nettstedet Martin Tastad hadde vært inne på, og sporene etter skallet til de nedlastede filene. Martin Tastad erkjente i avhør forholdet slik som beskrevet, da etterforskeren foreholdt ham at politiet hadde funnet farens e-postadresse i samarbeid med utenlandsk politi. Forholdet var at en arbeidsgruppe ("Child abuse task force") i politiet på New Zealand hadde lagt ut dette nettstedet som "agn" for å avdekke barnepornografibrukere og distributører, og fortløpende overvåket aktivitetene på nettstedet og adressen/brukeridentiteten til alle som klikket seg inn på linken/nettstedet.

Politimesteren tok den 7. oktober 2002 ut tiltale for tingretten mot Hans Tastad for overtredelse av straffeloven § 257, straffeloven § 127 og straffeloven § 204 første ledd bokstav d, jf. § 205. I hovedforhandlingen krevde Tastad seg frifunnet for alle poster i tiltalen. Vedrørende straffeloven § 257 viste han til at Trangvikspostens direktør ikke ville ha hatt noe i mot at han overlot maskinen til sin sønn, dersom han hadde spurt ham. Han påsto seg frifunnet for overtredelsen av straffeloven § 127 fordi pågripelsen av ham var uten hjemmelsgrunnlag, og at maktbruken dessuten var helt unødvendig. Han viste for øvrig til at hans handling heller ikke var straffbar.

Martin Tastad ble tiltalt for overtredelse av straffeloven § 204 første ledd bokstav d, straffeloven § 317 og straffeloven § 393. Også han påsto seg frifunnet, fordi han hadde vært utsatt for en politiprovokasjon, og fordi han mente at den erkjente handling uansett ikke kunne rammes av straffebudet. Han krevde seg frifunnet for overtredelse av straffeloven § 317 og straffeloven § 393, fordi faren hadde sagt til ham at Trangviksposten aldri kom til å kreve maskinen tilbake.

Om dette skrives en betenkning hvor både de prinsipale og de subsidiære rettsspørsmål drøftes og avgjøres.

Nynorsk

FJERDE AVDELING -HAUSTEN 2002
Praktisk oppgåve fredag 01. november. 09.00-18.00

DEL I

Peder Ås har heilt sidan slutten av 1950-åra hatt konsesjon til, og drive fiskeoppdrett utanfor garden sin i Trangviksfjorden.

I oktober 1999 vart Fiskeridirektoratet sitt regionkontor i Hordaland (etter dette kalla FDH) gjort merksam på at Ås hadde plassert eit brukt stålanlegg berekna for oppdrett ca. 400 meter lenger inne i fjorden. Anlegget var ikkje omfatta av dei konsesjonane Ås hadde frå før, og det var heller ikkje gitt konsesjonar til andre for å ha eit slikt anlegg på den aktuelle staden.

Same dagen sende FDH brev til Peder Ås der det m.a. stod: "De vert med dette underretta om at anlegget er ulovleg plassert, og at det kan verte gjort vedtak om at eigaren kan bli pålagt å fjerne anlegget." Avslutningsvis i brevet stod det: "Det vil også kunne verte gitt pålegg om bruk av tvangsmidlar etter lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. (oppdrettslova)."

I mai 2000 kom det inn melding til FDH frå skipperen på eit fiskefarty om at anlegget/stålkonstruksjonen låg og flaut i sjøen på ein måte som kunne representere fare for skipsfarten. FDH gjorde straks undersøkingar på staden, og fekk stadfesta at innhaldet i meldinga var korrekt. Situasjonen vart vurdert som så alvorleg at FDH straks gjorde slikt vedtak: "Utstyret/anlegget er å rekne som ulovleg oppdrett, jf. oppdrettslova § 3 første leden. Frist for fjerning av utstyret vert sett til 30. juni 2000. De vert med dette underretta om at De vil få tvangsmulkt dersom pålegget ikkje vert etterkomme." Vedtaket vart grunngjeve med at "innretninga er plassert utan løyve, og den er til fare for skipsfarten". Det vart også vist til at "anlegget var svært skjemmande, og at det ville kunne komme til å medføre ureining i sjøen lokalt".
Då anlegget ikkje vart fjerna innan fristen, gjorde FDH den 20. juli 2000 vedtak om tvangsmulkt, jf. forskrift om tvangsmidler 12. juli 1989, gitt i medhald av oppdrettslova § 22. Tvangsmulkta vart sett til kr. 2.500,- pr. dag. Vedtaket vart sendt Peder Ås på telefaks same dagen.

Peder Ås klaga i rett tid over vedtaket om tvangsmulkt. FDH fann ikkje grunn til å omgjere vedtaket, og sende klagen vidare til Fiskeridirektoratet med framlegg om at den ikkje vart teken til følgje. Fiskeridirektoratet forkasta klagen i vedtak av 21. august 2001. I Fiskeridirektoratet sitt vedtak vart det opplyst at søksmål må reisast innan 6 månader, jf. tvistemålslova § 437 andre leden. Peder Ås mottok vedtaket to dagar seinare.

Ved stemning av 20. mars 2002 til Bergen tingrett reiste Peder Ås sak mot Staten v/Fiskeridirektoratet om kor vidt FDH sitt vedtak var gyldig, jf. tvistemålslova § 435 nr. 1, og la ned påstand om at vedtaket måtte opphevast.

Han gjorde gjeldande at anlegget/utstyret i hans eigartid ikkje hadde vore i bruk som fiskeoppdrett, sjølv om det opphavleg var meint for det. Det har t.d. ikkje vore not i stålrammene, eller på annan måte vore tilrettelagt for å oppbevare eller å produsere fisk i anlegget. Det kunne etter hans oppfatning ikkje reknast som oppdrettsverksemd berre å ha anlegget ståande, når det ikkje vart drive oppdrettsverksemd i det. Då er det berre tale om lagring/oppbevaring av anlegget/konstruksjonen. Ein slik situasjon fall etter Ås si vurdering heilt utanfor verkeområdet til oppdrettslova § 2. Det går fram av §§ 21 og 22 i same lova at heimelen for å gi pålegg om tiltak berre omfattar oppdrettsverksemd. I oppdrettslova § 3 går det rett nok fram at ein ikkje kan "eie" anlegg for oppdrett av fisk og skaldyr utan løyve (konsesjon) frå departementet. Det måtte likevel etter Ås si oppfatning vere ein føresetnad for å bruke føresegna som grunnlag for bruke tvangsmulkt at anlegget faktisk vart brukt i oppdrettsverksemd, slik dette er definert i § 2 i lova. Han gjorde difor gjeldande at vedtaket mangla lovheimel.

Peder Ås gjorde vidare gjeldande at det var teke utanforliggjande omsyn når det var lagt vekt på tryggleiken til sjøs. Oppdrettslova skal berre regulere dei oppdrettsmessige, fiskehelsemessige og fiskehygieniske sidene av oppdrettsverksemda, mens det er anna lovgjeving som skal regulere sjøtryggleik og estetiske tilhøve. Peder Ås gjorde gjeldande at vedtaket var ugyldig på grunn av dette. Anna lovgjeving vert forvalta eksklusivt av andre styresmakter.

Staten v/Fiskeridepartementet gav rettidig tilsvar, og kravde saka avvist på grunn av overskriding av søksmålsfristen, og dessutan fordi Peder Ås mangla rettsleg interesse i å få prøvd om vedtaket til FDH var gyldig, då dette vedtaket jo var stadfesta av overordna organ (Fiskeridirektoratet).

Når det gjaldt realitetsspørsmålet, imøtegjekk staten at det låg føre heimelsmangel. Staten gjorde gjeldande at Peder Ås utan løyve hadde drive verksemd som er omfatta av oppdrettslova § 3, og at det difor var grunnlag for vedtak om fjerning etter oppdrettslova § 21. Det følgjer vidare av oppdrettslova § 22 og tvangsforskrifta at fiskeristyresmaktene kan fastsetje tvangsmulkt for å sikre gjennomføring av vedtak. Etter staten si oppfatning trengs det etter oppdrettslova § 3 løyve til å "bygge, innrede, utvide, erverve, drive eller eie anlegg for oppdrett av fisk og skalldyr". Allereie ordlyden viser etter staten sitt syn at kravet om løyve er knytt til det fysiske anlegget. Etter staten si oppfatning var det ikkje grunnlag for å tolke føresegna innskrenkande i lys av oppdrettslova § 2. Ein må i følgje staten forstå regelen slik at det fysiske anlegget i seg sjølv er omfatta av uttrykket "oppdrettsvirksomhet".

Staten imøtegjekk vidare at det var teke utanforliggjande omsyn, og at det kunne føre til at vedtaket er ugyldig.

Det var ikkje usemje mellom partane om kor vidt forskrifta var heimla i oppdrettslova.

I prosesskrift av 27. april 2002 gjorde Peder Ås gjeldande at det ikkje var tilstrekkeleg avvisingsgrunnlag at han ikkje hadde imøtegått vedtaket til Fiskeridirektoratet, men vedtaket til FDH. I alle tilfelle måtte han kunne få høve til å rette påstanden i stemninga for å hindre avvisning. Nå det gjaldt den påståtte overskridinga av søksmålsfristen kravde Peder Ås oppreising mot fristoverskridinga etter domstollova
§ 153, med tilvising til at forseinkinga skuldast svikt i kommunikasjonen mellom han og hans prosessfullmektig på grunn av ein poststreik i Spania, der Peder oppheldt seg store delar av året. Staten imøtegjekk Peder Ås sine motsegner, og motsette seg oppreisningskravet.

II

Nyheitsredaktør Hans Tastad i Trangviksposten har dei siste åra arbeidd mykje frå heimekontoret sitt. Han disponerte i eigenskap av nyheitsredaktør både ein bærbar og ein stasjonær PC som avisa hadde kjøpt, slik at han kunne tilfredsstille behovet til avisa til alle tider på døgnet. Den bærbare PC-en nytta han til artiklane og intervjua sine, medan sonen hans, Martin Tastad, hadde overteke den stasjonære maskina. Hans Tastad var for så vidt klar over at han - i høve til Trangviksposten - ikkje hadde rett til å overlate den stasjonære PC-en til sonen. Han meinte likevel at avisa hadde fått så mange nyare PC-ar dei siste åra, at han sommaren 2002 valde å overlate maskina til sonen. Maskina var dessutan neppe verd meir enn nokre få tusenlappar lenger.

Måndag morgon den 9. september i år, då Tastad var på veg til jobb, vart han stansa på gata av ein sivilkledd polititenestemann som opplyste at Tastad var mistenkt for innehaving av barnepornografi, og at han måtte bli med på politistasjonen. Tastad fann skuldinga heilt absurd, og svarte bryskt at han "ikkje hadde tid til dette tøvet". Då greip polititenestemannen Tastad i jakke-ermet, og drog han til seg. Tastad rykte raskt laus armen sin slik at tenestemannen kom ut av balanse ein kort augneblink og måtte ta seg for mot ein støypekant, nok til at Tastad kom seg unna i oppstyret som oppstod.

Hans Tastad møtte seinare frivillig til avhøyr saman med advokat Kirkerud, og vart kort tid etterpå dimittert, då det viste seg at det var sonen hans, Martin Tastad (19), som hadde nytta den stasjonære PC-en til å surfe på nettet frå faren si e-postadresse/brukaridentitet. Hans Tastad vedgjekk at han visste at sonen "surfa" mykje på nettet natterstid, og at han nok i periodar hadde vore uroa for kva linkar og adresser Martin var inne på - men at han likevel håpa at sonen ikkje dreiv med noko ulovleg. Sjølv var han ikkje så erfaren med å bruke nettet.

Martin Tastad hadde i august i år komme over ein link med namnet "Try Lolita", som viste seg å innehalde barnepornografisk materiale - nemleg bilete av nakne barn som utførte seksuelle handlingar. Martin Tastad dobbeltklikka på ikonet for linken, og bileta vart vederlagsfritt nedlasta til maskina og la seg i mellomlageret på maskina. Han kikka raskt gjennom bileta, og lagra deretter fila på harddisken før han slo av PC-en. Han brukte ikkje PC-en dei neste 2-3 dagane. Då han slo på maskina neste gong, sletta han nokså raskt filene med barnepornografisk materiale for å få plass til nye mp3 musikkfiler. Ved gjennomgang av harddisken på den stasjonære PC-en fann etterforskarane adressa til den nettstaden Martin Tastad hadde vore inne på, og spora etter skalet til dei nedlasta filene. Martin Tastad vedgjekk i avhør forholdet slik som skildra ovanfor, då etterforskaren gjorde han kjent med at politiet hadde funne
e-postadressa til faren i samarbeid med utanlandsk politi. Forholdet var at ei arbeidsgruppe ("Child abuse task force") i politiet på New Zealand hadde lagt ut denne nettstaden som "agn" for å avdekke barnepornografibrukarar og distributørar, og uavbrote overvaka aktivitetane på nettstaden og adressa/brukaridentiteten til alle som klikka seg inn på linken/nettstaden.

Politimeisteren tok den 7. oktober 2002 ut tiltale for tingretten mot Hans Tastad for brot på straffelova § 257, straffelova § 127 og straffelova § 204 første leden bokstav d, jf. § 205. I hovudforhandlinga kravde Tastad seg frifunnen for alle postane i tiltalen. Når det gjaldt straffelova § 257 viste han til at direktøren i Trangviksposten ikkje ville ha hatt noko imot at han overlet maskina til sonen, dersom han hadde spurt han. Han påsto seg frifunnen for brot på straffelova § 127 fordi pågripinga av han var utan heimelsgrunnlag, og at maktbruken dessutan var heilt unødvendig. Han viste elles til at handlinga hans heller ikkje var straffbar.

Martin Tastad vart tiltalt for brot på straffelova § 204 første leden bokstav d, straffelova § 317 og straffelova § 393. Også han påsto seg frifunnen, fordi han hadde vore utsett for ein politiprovokasjon, og fordi han meinte at den handlinga han hadde vedgått i alle høve ikkje kunne råkast av straffebodet. Han kravde seg frifunnen for brot på straffelova § 317 og straffelova § 393, fordi faren hadde sagt til han at Trangviksposten aldri kom til å krevje maskina tilbake.

Om dette skal det skrivast ei utgreiing der både dei prinsipale og dei subsidiære rettsspørsmåla vert drøfta og avgjorte.

Sist oppdatert 01.november 2002 av BMT Kommentarer til denne siden.