Sist oppdatert 31.oktober 2003 av BMT
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
DEL I
Marte Kirkerud var ute på byen sammen med noen venninner i Storvik. Etter
en lang og fuktig kveld gikk hun alene – temmelig beruset – for å ta
drosje hjem. Drosjen hun praiet var en kraftig Range Rover med påmontert
kufanger. Marte Kirkerud var i godt humør og pratet i vei med drosjesjåføren.
Han ble distrahert, og ble derfor for sent oppmerksom på en Audi A4 2000-
modell som kom skjenende over i feil kjørefelt i Mjølkerutevegen.
Drosjen frontkolliderte med Audien. Air bagene i drosjebilen slo seg ut og
Marte Kirkerud konstaterte noen sekunder etter kollisjonen, at både hun
og drosjesjåføren tilsynelatende var fysisk uskadet. Drosjebilen
hadde bare mindre skader, idet kufangeren hadde tatt av for smellen. Drosjesjåføren
var likevel svært preget av sjokk og virret bare rundt, uten mål
og mening, da han kom seg ut av drosjen. Marte Kirkerud derimot sprang bort
til Audien som var blitt slengt ut av kjørebanen. Der stod det atskillig
verre til. Bilen var totalskadet og de to som satt i bilen - de 19 år
gamle, eneggede tvillingene Peder og Tobias Ås – hadde ikke hatt
sikkerhetsbelte på seg og var blitt slengt ut gjennom frontruten som
var blitt slått ut i kollisjonen. De var bevisstløse, blødende
og sterkt forslått.
Politi, brannmannskap og ambulanse kom raskt til stedet. Ambulansepersonell tok hånd om de involverte i ulykken og fikk de til nærmeste sykehus. Heldigvis var ingen alvorlig skadet, og Peder og Tobias Ås våknet snart til live. Det ble raskt klart at her var det snakk om kjøring i påvirket tilstand. Promillen til Peder Ås var på 2,7 og Tobias Ås hadde en promille på 2.5. Begge hadde dessuten spor av rohypnol og cannabis i blod og urin. Både drosjesjåføren, Marte Kirkerud, Tobias og Peder Ås måtte bli på sykehuset til observasjon til dagen etter. Politiet tok straks til med å avhøre de involverte. Drosjesjåføren husket ikke noe av ulykken, med unntak fra selve kollisjonen og at han så tvillingene bevisstløse på bakken ved bilen. Marte Kirkerud gjorde rede for noe av det som hadde skjedd, men var så pass indisponert at hun ikke kunne si noe om hvem av tvillingene som hadde kjørt bilen. Peder Ås nektet å forklare seg for politiet. Det gjorde derimot Tobias Ås etter at tjenestemennene som skulle avhøre han, sa at dersom han gjorde det, skulle han slippe å bli fremstilt for varetekstsfengsling når han kom ut av sykehuset. Tobias Ås sa at han og tvillingbroren hadde ruset seg både på alkohol, hasjisj og piller og fortalte også at det var Peder Ås som hadde kjørt Audien. Hvor bilen kom fra, husket han ikke. Men det ble senere meldt om at den var stjålet fra en parkeringsplass i Fagerveien, og der hadde Tobias Ås forklart at han og tvillingbroren hadde vært på en fest samme kveld. Bilen hadde stått ulåst og nøklene stod i tenningen. Senere viste det seg dessuten at en mann som bodde i Fagerveien hadde stått i stuevinduet sitt og sett at tvillingbrødrene gikk inn i bilen.
Politimesteren i politidistriktet tok ut tiltale mot Peder Ås for brudd på Legemiddelloven (legml) 4. des nr. 132, 1992 §§ 31 jf 24, for brudd på Vegtrafikkloven (vtrl) 18. juni nr. 4, 1965 §§ 31 jf 22 og for brudd på straffeloven (strl) § 260, 4. jf 1. ledd. Tobias Ås ble tiltalt etter de samme straffebestemmelsene, men i relasjon til vtrl §§ 31 jf 22, avgrenset tiltalen seg til å gjelde medvirkning. Straffeforfølgingen mot Peder og Tobias Ås ble forent i en sak i henhold til Straffeprosessloven (strprl) § 13.
Da saken kom opp i tingretten, nektet ikke Peder og Tobias Ås for at de var skyldige i brudd på legemet §§ 31 jf 24. Men de påstod at de ikke kunne bli dømt etter vtrl §§ 31 jf 22. I overensstemmelse med strprl § 90 og strprl § 123 nektet de nemlig å forklare seg for retten om denne tiltaleposten. Marte Kirkerud og drosjesjåføren møtte som vitner i straffesaken, men de kunne ikke forklare seg mer utførlig for retten enn de hadde gjort for politiet. Det var funnet fingeravtrykk på rattet i Audien, men disse var heller ikke til noen hjelp, fordi de var for dårlige til at det gikk an å se hvem av tvillingene de tilhørte. Aktor ønsket derfor å lese opp politiforklaringen der Tobias Ås hadde sagt hvem som var sjåføren av bilen, men påstod at uansett måtte begge to kunne dømmes for medvirkning til kjøring i påvirket tilstand, fordi de hadde vært sammen om å ta og bruke Audien. Forsvarerne til tvillingbrødrene imøtegikk disse påstandene. Forsvareren til Peder Ås vektla sterkt at det ville være i strid med menneskerettene så vel som norske prosessregler, å lese opp politiforklaringen til Tobias Ås i retten.
Når det gjaldt tiltalen etter strl § 260, påstod tvillingene seg òg frifunnet. De husket verken at de hadde gått fra festen, hvem som hadde tatt Audien eller at de hadde satt seg inn den. Derfor mente de at verken de objektive eller de subjektive straffevilkårene, var oppfylte. Særlig prøvde de å få frem at de ikke kunne hatt noe mål om å tilegne seg en urettmessig vinning, da de tok bilen. Dessuten mente de at om de kunne dømmes etter strl § 260, så ble i alle fall ikke forholdet rammet av strl § 260, 4. ledd, men bare 1. ledd. Aktor derimot hevdet at ikke noe av dette kunne være til hinder for å dømme tvillingene etter tiltaleposten. De måtte dømmes som om de hadde vært edru. Det var dessuten så store skader på den fine Audien de hadde stjålet, at 4. ledd i strl § 260 måtte komme til anvendelse.
Del II
Storvikjenten, Gurine Vold var nylig ferdig utdannet ved Hotellhøyskolen.
Hun bodde i Lillevik der hun var gift med eiendomsinvestoren Ole Vold. Den økonomiske
situasjonen til ekteparet var slik at det ikke var nødvendig at Gurine
var yrkesaktiv, men livet som hjemmefrue var kjedelig. Hun ba derfor sin far,
hotellkongen Hans Tastad, om å etablere et luksushotell med tilknyttet
helsesportssenter og Spa-anlegg i nærheten av Lillevik. Hun så for
seg at en stilling som adm.dir. på et slikt hotell kunne fylle dagene
hennes.
Hans Tastad tente straks på ideen. Det var ikke noe han heller ville enn at datteren skulle gå inn i hotellbransjen. Han mente også at hun kunne trenge litt erfaring fra det praktiske hotell livet før hun en dag skulle overta familiekonsernet etter han. Hans Tastad tok derfor kontakt med en rekke av kommunene rundt Lillevik og fortalte om hotellplanene. Flere kommuner så en sjanse til en ny giv for det lokale arbeids- og reiselivet. Det manglet derfor ikke på tilbud om naturskjønne lokaliteter, etableringsstøtte og konsulenthjelp for den investeringsvillige hotellkongen. Hans Tastad som hadde lang erfaring i å forhandle med offentlige etater, så at her kunne han klare å gi ekteparet Vold ytterligere en håndsregning. Han visste at Ole og Gurine Vold lenge hadde vært på utkikk etter en passende hyttetomt med strandlinje i nærheten av Lillevik. Dette hadde til nå være umulig å realisere på grunn av den strenge praksisen kommunene rundt byen hadde lagt seg på i saker om dispensasjon fra bygge og fradelingsforbudet i 100- metersbeltet langs sjøen, jf Plan og Bygningsloven (pbl) 14. juni nr. 77, 1985 § 17-2. Tastad gjorde derfor klart for de kommunene som hadde meldt sin interesse for hotellprosjektet, at han ville bygge i den kommunen som kunne tilby ekteparet Vold den beste hyttetomten.
Trangvik kommune gav rask respons. Kommunen eide et nydelig område ved Trangvikfjorden. Dette var i kommuneplanen satt av til landbruk, natur og friluftsformål (LNF-område). Men administrasjonssjefen sa i et møte med Tastad at dersom han ville bygge hotellet i Trangvik, skulle ekteparet Vold få kjøpe en del av området og få tillatelse til å bygge hytte i strandkanten der. Tastad aksepterte dette og var godt fornøyd med avtalen han hadde gjort. Etter møtet skjedde ting raskt. Tastad tok til å detaljplanlegge hotellprosjektet. Administrasjonssjefen orienterte kommunestyret om planene han og Tastad hadde lagt og gjorde fremlegg om at det skulle vedta å selge en del av området ved Trangvikfjorden som hyttetomt til ekteparet Vold, samt dispensere fra pbl §17-2 i medhold av pbl § 7 og gi byggetillatelse etter pbl § 93. I et møte i september 2002 traff kommunestyret enstemmig vedtak i samsvar med administrasjonssjefen sin innstilling. Ole og Gurine Vold betalte kommunen kjøpesummen for tomten. Den var i henhold til det man regnet med ville være markedspris. De fikk et arkitektfirma til å tegne hytten og hyrte inn bygningsfolk og bestilte bygningsmateriale. Byggestart ble satt til juli 2003.
I april 2003 leste Lars Holm om avtalen mellom Trangvik kommune og Hans Tastad i Trangvikposten. Kommunen hadde valgt å la være å gå ut med informasjonen tidligere, fordi Tastad hadde ønsket å holde hotellprosjektet hemmelig en tid av forretningsmessige årsaker. Lars Holm vart svært misfornøyd med vedtaket kommunestyret hadde gjort om å la ekteparet Vold få bygge hytte. Han hadde selv hytte på en flott og fredfull tomt som grenset opp til LNF-området der Gurine og Ole Vold skulle bygge, og hadde ingen interesse av å få hyttenaboer så nær inn på seg. Lars Holm bestemte seg derfor for å prøve og stanse hytteprosjektet. Han kontaktet en advokat i Lillevik som tok ut stevning mot ekteparet Vold og Trangvik kommune ved Lillevik og omegn Tingrett, med krav om at ekteparet ikke skulle få bygge hytte i LNF-området ved Trangvikfjorden. Saken kom opp i juni 2003.
Som grunnlag for kravet, anførte advokaten til Lars Holm at kommunestyret sitt vedtak om å dispensere frå pbl § 17-2 var ugyldig. Det heftet feil ved vedtaket som både enkeltvis og samlet gjorde at det måtte oppheves. For det første var det etter pbl § 7, 1. ledd, 2. pkt, plan og bygningsutvalget i Trangvik – som var kommunen sitt faste utvalg for plan saker - og ikke kommunestyret, som skulle truffet dispensasjonsvedtaket. Det stod ikke noe i de kommunale planene for området om at denne kompetansen skulle ligge hos kommunestyret. Kommunestyret hadde i dispensasjonssaken dessuten lagt avgjørende vekt på ulovlige hensyn. Hvilket utbyggingsprosjekt far til Gurine Vold ville gå i gang med i Trangvik, var ikke relevant å legge vekt på i saker om dispensasjon fra bygge og fradelingsforbudet i 100 metersbeltet.
Kommuneadvokaten i Trangvik som representerte både ekteparet Vold og Trangvik kommune, påstod prinsipalt at saken måtte avvises. Kommunadvokaten hadde ikke innvendinger mot at saken ble brakt direkte inn for tingretten uten at klageadgangen etter forvaltningsloven var uttømt, men hevdet at prosesslovgivningen ikke gav noen rett for Lars Holm til å gå til sak om retter som ikke direkte tilkom han selv.
For det tilfelle at saken likevel ikke ble avvist, påstod kommuneadvokaten at tingretten ikke kunne prøve om kommunestyret sitt vedtak om å dispensere fra pbl § 17-2 var gyldig. Det var kommunen alene som hadde kompetanse til å avgjøre om det forelå slike særlig forhold som pbl § 7 viste til. Uansett kunne det heller ikke sies at Trangvik kommune hadde lagt vekt på hensyn som den ikke hadde lov til å legge vekt på, da dispensasjonsvedtaket ble truffet. Nærings- og reiselivet i kommunen var det tvert imot viktig å ta hensyn til i saker etter plan og bygningsloven, og det var på det rene at Tastad ikke ville valgt å lokalisere hotellet i Trangvik dersom ekteparet Vold ikke hadde fått hyttetomt der.
Det var også uten betydning at det var kommunestyret og ikke plan og bygningsutvalget i Trangvik, som hadde truffet dispensasjonsvedtaket. I saker som dette, hvor det var nødvendig å se på flere byggeprosjekt samlet, var det naturlig at det var kommunestyret som det politisk overordnete organet i kommunen, som fattet vedtak. I en totalvurdering av om dispensasjonsvedtaket var ugyldig, måtte dessuten retten legge vekt på at ekteparet Vold hadde gjort store forberedelser og investeringer i tillit til vedtaket. Kommuneadvokaten innvendte for øvrig at det var usikkert om forvaltningsrettslige ugyldighetsregler i det hele kunne komme til anvendelse på dispensasjonsvedtaket, siden vedtaket inngikk som ledd i en større avtale Trangvik kommune hadde gjort med Tastad.
-------------
Drøft og avgjør de prinsipale og subsidiære rettsspørsmål som oppgaven reiser. Det skal svares både på del I og del II.ksamensformann
Del I
Marte Kirkerud var ute på byen saman med nokre venninner i Storevik.
Etter ein lang og fuktig kveld gjekk ho åleine – temmeleg berusa – for å ta
drosje heim. Drosja ho praia var ein kraftig Range Rover med påmontert
kufangar. Marte Kirkerud var i godt humør og prata i veg med drosjesjåføren.
Han vart distrahert, og vart difor for seint merksam på ein Audi A4 2000-
modell som kom skjenande over i feil køyrefelt i Mjølkerutevegen.
Drosja frontkolliderte med Audien. Air bagane i drosjebilen slo seg ut og Marte
Kirkerud konstaterte nokre sekund etter kollisjonen, at både ho og drosjesjåføren
tilsynelatande var fysisk uskadde. Drosjebilen hadde berre mindre skadar, idet
kufangaren hadde tatt av for smellen. Drosjesjåføren var likevel
svært prega av sjokk og virra berre rundt, utan mål og meining,
då han kom seg ut av drosja. Marte Kirkerud derimot sprang bort til Audien
som var blitt slengt ut av køyrebana. Der stod det adskilleg verre til.
Bilen var totalskadd og dei to som sat i bilen - dei 19 år gamle, einegga
tvillingane Peder og Tobias Ås – hadde ikkje hatt tryggingsbelte
på seg og var blitt slengt ut gjennom frontruta som var blitt slått
ut i kollisjonen. Dei var medvitslause, blødande og sterkt forslegne.
Politi, brannmannskap og ambulanse kom raskt til staden. Ambulansepersonell tok hand om dei involverte i ulukka og fekk dei til næraste sjukehus. Heldigvis var ingen alvorleg skadde, og Peder og Tobias Ås vakna snart til live. Det vart raskt klart at her hadde det vore køyrt i påverka tilstand. Promillen til Peder Ås var på 2,7 og Tobias Ås hadde ein promille på 2.5. Begge hadde dessutan spor av rohypnol og cannabis i blod og urin. Både drosjesjåføren, Marte Kirkerud, Tobias og Peder Ås måtte bli på sjukehuset til observasjon til dagen etter. Politiet tok straks til med å avhøyre dei involverte. Drosjesjåføren hugsa ikkje noko av ulukka bortsett frå sjølve kollisjonen og at han såg tvillingane medvitslause på bakken ved bilen. Marte Kirkerud gjorde greie for noko av det som hadde skjedd, men var så pass indisponert at ho ikkje kunne seie noko om kven av tvillingane som hadde køyrt bilen. Peder Ås nekta å forklare seg for politiet. Det gjorde derimot Tobias Ås etter at tenestemennene som skulle avhøyre han, sa at dersom han gjorde det, skulle han sleppe å bli framstilt for varetekstsfengsling når han kom ut av sjukehuset. Tobias Ås sa at han og tvillingbroren hadde rusa seg både på alkohol, hasjis og piller og fortalde også at det var Peder Ås som hadde køyrt Audien. Kvar bilen kom frå, hugsa han ikkje. Bilen vart seinare meldt stolen frå ein parkeringsplass i Fagerveien, og der hadde Tobias Ås forklart at han og tvillingbroren hadde vore på ein fest same kveld. Bilen hadde stått ulåst og nøklane stod i tenninga. Seinare synte det seg dessutan at ein mann som budde i Fagerveien hadde stått i stovevindauga sitt og sett at tvillingbrørne gjekk inn i bilen.
Politimesteren i politidistriktet tok ut tiltale mot Peder Ås for brot på Legemiddellova (legml) 4. des nr. 132, 1992 §§ 31 jf 24, for brot på Vegtrafikklova (vtrl) 18. juni nr. 4, 1965 §§ 31 jf 22 og for brot på straffelova (strl) § 260, 4. jf 1. ledd. Tobias Ås vart tiltalt etter dei same straffeboda, men i relasjon til vtrl §§ 31 jf 22, avgrensa tiltalen seg til å gjelde medverknad. Straffeforfylginga mot Peder og Tobias Ås vart sameint i ei sak i samsvar med Straffeprosesslova (strpl) § 13.
Då saka kom opp i tingretten, nekta ikkje Peder og Tobias Ås for at dei var skuldige i brot på legeml §§ 31 jf 24. Men dei påstod at dei ikkje kunne bli dømde etter vtrl §§ 31 jf 22. I samsvar med strprl § 90 og strprl § 123 nekta dei nemleg å forklare seg for retten om denne tiltaleposten. Marte Kirkerud og drosjesjåføren møtte som vitne i straffesaka, men dei kunne ikkje forklare seg meir utførleg for retten enn dei hadde gjort for politiet. Det var funne fingeravtrykk på rattet i Audien, men desse var heller ikkje til noko hjelp, fordi dei var for dårlege til at det gjekk an å sjå kven av tvillingane dei tilhøyrte. Aktor ynskte difor å lese opp politiforklaringa der Tobias Ås hadde sagt kven som var førar av bilen, men påstod at uansett måtte begge to kunne dømmast for medverknad til køyring i påverka tilstand, fordi dei hadde vore saman om å ta og bruke Audien. Forsvararane til tvillingbrørene imøtegjekk desse påstandane. Forsvararen til Peder Ås vektla sterkt at det ville vere i strid med menneskerettane så vel som norske prosessreglar, å lese opp politiforklaringa til Tobias Ås i retten.
Når det gjaldt tiltalen etter strl § 260, påstod tvillingane seg òg frifunne. Dei hugsa korkje at dei hadde gått frå festen, kven som hadde tatt Audien eller at dei hadde sett seg inn han. Difor meinte dei at korkje dei objektive eller dei subjektive straffevilkåra, var oppfylte. Særleg prøvde dei å få fram at dei ikkje kunne hatt noko mål om å tileigne seg ei urettmessig vinning, då dei tok bilen. Dessutan meinte dei at om dei kunne dømmast etter strl § 260, så vart i alle fall ikkje tilhøvet ramma av strl § 260, 4. ledd, men berre 1. ledd. Aktor derimot hevda at ikkje noko av dette kunne vere til hinder for å dømme tvillingane i samsvar med tiltaleposten. Dei måtte dømmast som om dei hadde vore edru. Det var dessutan så store skader på den fine Audien dei hadde stole, at 4. ledd i strl § 260 måtte kome til bruk.
Del II
Storevik-jenta, Gurine Vold var nyleg ferdig utdanna ved Hotellhøgskulen.
Ho budde i Lillevik der ho var gift med eigedomsinvestoren Ole Vold. Den økonomiske
situasjonen til ekteparet var slik at det ikkje var naudsynt at Gurine var
yrkesaktiv, men livet som heimefrue var kjedeleg. Ho ba difor far sin, hotellkongen
Hans Tastad, om å etablere eit luksushotell med tilknytt helsesportssenter
og Spa-anlegg i nærleiken av Lillevik. Ho såg for seg at ei stilling
som adm.dir. på ein slikt hotell kunne fylle dagane hennar.
Hans Tastad tende straks på ideen. Det var ikkje noko han heller ville enn at dotra skulle gå inn i hotellbransjen. Han meinte også at ho kunne trenge litt røynsle frå det praktiske hotellivet før ho ein dag skulle overta familiekonsernet etter han. Hans Tastad tok difor kontakt med ei rekkje av kommunane rundt Lillevik og fortalde om hotellplanane. Fleire kommunar såg ein sjanse til ein ny giv for det lokale arbeids- og reiselivet. Det mangla difor ikkje på tilbod om naturskjønne lokalitetar, etableringsstønad og konsulenthjelp for den investeringsvillige hotellkongen. Hans Tastad som hadde lang røynsle i å forhandle med offentlege etatar, såg at her kunne han klare å gje ekteparet Vold ytterlegare ein handsrekning. Han visste at Ole og Gurine Vold lenge hadde vore på utkikk etter ei høveleg hyttetomt med strandline i nærleiken av Lillevik. Dette hadde til no vore umogeleg å realisere på grunn av den strenge praksisen kommunane rundt byen hadde lagt seg på i saker om dispensasjon frå byggje og frådelingsforbodet i 100- metersbeltet langs sjøen, jf Plan og Bygningslova (pbl) 14. juni nr. 77, 1985 § 17-2. Tastad gjorde difor klart for dei kommunane som hadde meldt si interesse for hotellprosjektet, at han ville byggje i den kommunen som kunne tilby ekteparet Vold den beste hyttetomta.
Trangvik kommune gav rask respons. Kommunen eigde eit nydeleg område ved Trangvikfjorden. Dette var i kommuneplanen sett av til landbruk, natur og friluftsformål (LNF-område). Men administrasjonssjefen sa i eit møte med Tastad at dersom han ville byggje hotellet i Trangvik, skulle ekteparet Vold få kjøpe ein del av området og få løyve til å byggje hytte i strandkanten der. Tastad aksepterte dette og var godt nøgd med avtalen han hadde gjort. Etter møtet skjedde ting raskt. Tastad tok til å detaljplanlegge hotellprosjektet. Administrasjonssjefen orienterte kommunestyret om planane han og Tastad hadde lagt og gjorde framlegg om at det skulle vedta å selje ein del av området ved Trangvikfjorden som hyttetomt til ekteparet Vold, samt dispensere frå pbl §17-2 i medhald av pbl § 7 og gje byggjeløyve etter pbl § 93. I eit møte i september 2002 traff kommunestyret samrøystes vedtak i samsvar med administrasjonssjefen si tilråding. Ole og Gurine Vold betalte kommunen kjøpesummen for tomta. Den var i samsvar med det ein rekna med ville vore marknadspris. Dei fekk eit arkitetfirma til å teikne hytta og hyrte inn bygningsfolk og tinga bygningsmateriale. Byggjestart vart sett til juli 2003.
I april 2003 las Lars Holm om avtalen mellom Trangvik kommune og Hans Tastad i Trangvikposten. Kommunen hadde valt å la vere å gå ut med informasjonen tidlegare, fordi Tastad hadde ynskt å halde hotellprosjektet hemmeleg ei tid av forretningsmessige årsaker. Lars Holm vart svært misnøgd med vedtaket kommunestyret hadde gjort om å la ekteparet Vold få byggje hytte. Han hadde sjølv hytte på ei flott og fredfull tomt som grensa opp til LNF-området der Gurine og Ole Vold skulle byggje, og hadde inga interesse av å få hyttenaboar så nær inn på seg. Lars Holm bestemte seg difor for å prøve og stogge hytteprosjektet. Han kontakta ein advokat i Lillevik og fekk han til å ta ut stemning mot ekteparet Vold og Trangvik kommune ved Lillevik og omegn Tingrett, med krav om at ekteparet ikkje skulle få byggje hytte i LNF-området ved Trangvikfjorden. Saka kom opp i juni 2003.
Som grunnlag for kravet, anførte advokaten til Lars Holm at kommunestyret sitt vedtak om å dispensere frå pbl § 17-2 var ugyldig. Det hefta feil ved vedtaket som både enkeltvis og samla gjorde at det måtte opphevast. For det første var det etter pbl § 7, 1. ledd, 2. pkt, plan og bygningsutvalet i Trangvik – som var kommunen sitt faste utval for plansaker - og ikkje kommunestyret, som skulle treft dispensasjonsvedtaket. Det stod ingen ting i dei kommunale planane for området om at denne kompetansen skulle liggje hjå kommunestyret. Kommunestyret hadde i dispensasjonssaka dessutan lagt avgjerande vekt på ulovlege omsyn. Kva utbyggingsprosjekt far til Gurine Vold ville gå i gang med i Trangvik, var ikkje relevant å legge vekt på i saker om dispensasjon frå byggje og frådelingsforbodet i 100 metersbeltet.
Kommuneadvokaten i Trangvik som representerte både ekteparet Vold og Trangvik kommune, påstod prinsipalt at saka måtte avvisast. Kommunadvokaten hadde ikkje innvendingar mot at saka vart brakt direkte inn for tingretten utan at klageadgangen etter forvaltningslova var uttømt, men hevda at prosesslovgjevinga ikkje gav nokon rett for Lars Holm til å gå til sak om rettar som ikkje direkte tilkom han sjølve.
For det tilfelle at saka likevel ikkje vart avvist, påstod kommuneadvokaten at tingretten ikkje kunne prøve om kommunestyret sitt vedtak om å dispensere frå pbl § 17-2 var gyldig. Det var kommunen åleine som hadde kompetanse til å avgjere om det låg føre slike særleg tilhøve som pbl § 7 synte til. Uansett kunne det heller ikkje seiast at Trangvik kommune hadde lagt vekt på omsyn som den ikkje hadde lov til å leggje vekt på, då dispensasjonsvedtaket vart treft. Nærings- og reiselivet i kommunen var det tvert om viktig å ta omsyn til i saker etter plan og bygningslova, og det var på det reine at Tastad ikkje ville valt å lokalisere hotellet i Trangvik dersom ekteparet Vold ikkje hadde fått hyttetomt der.
Det var også utan betydning at det var kommunestyret og ikkje plan og bygningsutvalet i Trangvik, som hadde treft dispensasjonsvedtaket. I saker som dette, der det var naudsynt å sjå på fleire byggeprosjekt samla, var det naturleg at det var kommunestyret som det politisk overordna organet i kommunen, som fatta vedtak. I ei totalvurdering av om dispensasjonsvedtaket var ugyldig måtte dessutan retten leggje vekt på at ekteparet Vold hadde gjort store førebuingar og investeringar i tillit til vedtaket. Kommueadvokaten innvendte for øvrig at det var usikkert om forvaltningsrettslege ugyldigheitsreglar i det heile kunne kome til bruk på dispensasjonsvedtaket, sidan vedtaket inngjekk som ledd i ein større avtale Trangvik kommune hadde gjort med Tastad.
-------------
Drøft og ta stilling til dei prinsipale og subsidiære rettsspørsmåla oppgåva reiser. Det skal svarast på både del I og del II i oppgåva.
|
Sist oppdatert 31.oktober 2003 av BMT Kommentarer til denne siden. |