Sist oppdatert 1.november 2004 av UK
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 4. avdeling
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
DEL I
Våren 2004 vedtok Trangvik kommunestyre ny reguleringsplan for indre deler av Skippersundet, et ca. 4200 daa stort område bakenfor 100 metersbeltet langs sjøen. De nye reguleringsbestemmelsene satte utnyttingsgraden til 12 %, mens den tidligere hadde vært uregulert. Det innebærer at bebygd areal ikke kan overskride 12 % av eiendommens samlede tomteareal. Samtidig ble maksimalt tillatt grunnflate for fritidsboliger med tilhørende bebyggelse (uthus, bod mv.) satt til 80 m2. I forslaget til vedtak heter det at formålet med endringene var å ”sette en stopper for utviklingen av nye hyttepalass i Skippersundet til hinder for allmennhetens fri ferdsel”. Det var etter forslaget også av betydning å ”redusere byggepresset/prispresset på nordre del av Skippersundet - slik at kommunens utgifter til ekspropriasjon av grunn for etablering av fritidsområde på 2200 daa etter neste rullering av kommuneplanen, dvs om ca fire års tid, ikke blir unødig høye”.
Peder Ås eier fritidseiendommen ”Skipperhaugen”, som ligger innenfor reguleringsplanområdet. I lengre tid hadde han ønsket å utvide den 75 m2 store hytta på sommerstedet til 125 m2, slik at hele storfamilien kunne få plass i sommerferien. Han hadde allerede innhentet arkitekttegninger på sitt utvidelsesprosjekt. Han påklaget rettidig i mars 2004 kommunestyrets vedtak om reguleringsplan, jf. plan- og bygningsloven § 27-3 annet ledd, jf. § 15. Han anførte i klagen at de nye begrensningene innebar en urimelig innskrenkning av hans handlefrihet, at de medførte reduksjon av eiendommens verdi og at bestemmelsene var usaklig motiverte. I mai 2004 forkastet klagemyndigheten klagen fra Peder Ås.
Han bestemte seg likevel for å søke om tillatelse til den prosjekterte påbyggingen av hytta med 50 m2, jf. 93 første ledd bokstav a, jf. § 7. Som grunnlag for dispensasjonssøknaden viste han til at hans tomt var på hele 4,5 daa, nærmere fem ganger så stor som gjennomsnittstomtene i planområdet. Dermed fikk han urimelig liten nytte av tomtens potensiale innenfor utnyttingsgraden i planen. Han pekte videre på at tomten hans ligger lavere i terrenget enn resten av området, og at hytta på tross av utvidelse til 1252 ikke ville bli visuelt dominerende allerede på grunn av tomtens størrelse. Teknisk hovedutvalg (bygningsrådet) ga Peder Ås dispensasjon til påbygging inntil 90 m2. Han påklaget i juni 2004 vedtaket til fylkesmannen, og krevde det omgjort til en byggetillatelse som omsøkt. I fylkesmannens klageavgjørelse het det bl.a.:
”Plan og bygningsloven § 15 tredje ledd lyder: ”Det kan likevel
ikke klages på forhold som har vært avgjort tidligere gjennom klage
eller innsigelse på reguleringsplan eller bebyggelsesplan.” Bestemmelsens
tredje ledd trådte i kraft 1. juli 2004, og medfører at det ikke
kan klages to ganger over samme forhold. I dette tilfelle har tiltakshaveren
påklaget både reguleringsvedtaket og nå byggesaken. Allerede
av denne grunn må klagen avvises. Fylkesmannen finner uansett grunn til å bemerke
at ingen har krav på å få dispensasjon etter sitt eget ønske,
jf. § 7. Fylkesmannen deler for øvrig kommunens restriktive holdning
i slike saker, jf. forvaltningsloven § 34. Plan- og bygningslovens rammer
er dessuten ganske vide, jf. plan- og bygningsloven § 26, jf. § 2.
Kommunens avgjørelse blir etter dette å stadfeste.”
Peder fant avslaget helt uakseptabelt. Han tok derfor umiddelbart ut stevning
mot fylkesmannen ved tingretten. Han påsto fylkesmannens vedtak kjent
ugyldig. Peder anførte at avslaget på hans søknad manglet
hjemmel når reguleringsvedtaket var ugyldig etter de ulovfestede regler
om myndighetsmisbruk.
Peder anførte videre at det var feil av fylkesmannen å avvise
klagen. Klagebegrensningsregelen i plan- og bygningsloven § 15 tredje
ledd kunne uansett ikke anvendes overfor ham da den ikke var trådt
i kraft da han klaget over reguleringsvedtaket.
Han anførte videre at det forelå saksbehandlingsfeil knyttet til fylkesmannens klagebehandling og skjønnsutøvelse, idet fylkesmannen har unnlatt å behandle klagens anførsler. Det var også mangler ved begrunnelsen til fylkesmannens vedtak.
Han gjorde gjeldende at det uansett forelå ”særlige grunner” etter plan- og bygningsloven § 7. I et slikt tilfelle hadde han krav på å få dispensasjon som omsøkt.
Regjeringsadvokaten innga rettidig tilsvar på vegne av staten. I tilsvaret ble saken prinsipalt krevd avvist fordi fylkesmannen ikke har partsevne. Subsidiært ble det anført at domstolene ikke kan prøve om det foreligger særlige grunner i et tilfelle som dette. Staten bestred ikke de faktiske forhold Peder påviste, men anførte at selv om det eventuelt skulle foreligge ”særlige grunner” etter plan- og bygningsloven § 7, kunne kommunen lovlig avslå søknaden allerede på det grunnlag at man generelt ikke ønsket store hytter i området. Derved måtte både skjønnsvurderingen og begrunnelsen knyttet til fylkesmannens vedtak anses som forsvarlig.
DEL II
Jusstudent Lars Holm hadde sommerjobb i hjembyen Tønsberg. Han bodde
da i kjellerleiligheten hos sine foreldre noen kilometer fra sentrum. I forbindelse
med St. Hansfesten på Hotell Klubben låntok han foreldrenes nye
Mercedes og kjørte inn til byen. Bilnøklene hang som vanlig i
skapet i gangen i første etasje, og foreldrene hans var på ferie
i Spania. Han hadde fått låne bilen to ganger før i sommer
da han hadde forsovet seg og lå an til å komme for sent på jobb.
På Klubben traff han Hans Tastad. Sammen oppholdt de seg på diskoteket,
hvor Lars drakk noen halvlitere øl. Da Klubben stengte gikk de ut i
bilen. Lars satte nøklene i tenningen, slik at de fikk strøm
til stereoanlegget. Lars Holm duppet deretter litt av i baksetet, mens Hans
Tastad satt i passasjersetet foran. Hans spurte Lars om han skulle kjøre.
Lars, som nærmest sov, hvisket bare: er du ”kjørbar”?
Hans Tastad startet deretter bilen og kjørte av sted. Etter noen kilometer
ble de stanset i en større politikontroll. Da bråvåknet
Lars og spurte Hans: men kjører du? Det ble tatt utåndingsprøve
av begge. Den viste en alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften for Lars
Holm på 1,15 og for Hans Tastad på 0, 26.
Lars Holms far fant handlemåten så uakseptabel at han anmeldte bilbrukstyveri til politiet straks han fikk høre hva som hadde skjedd.
Politimesteren tok ut slik tiltale mot Lars Holm og sendte den til tingretten sammen med bevisoppgaven:
”I Straffeloven § 260, 1. ledd, jf. 3. ledd
for uten å høre til den berettigedes husstand eller å være
i hans tjeneste, rettsstridig å ha tatt og brukt en motorvogn.
Grunnlag er følgende forhold:
Onsdag 23. juni 2004 ca. kl. 18.45 i Tønsberg, tok han Mercedes personbil
tilhørende Anton Holm, og kjørte deretter med bilen på veier
og gater i Tønsberg inntil han ble stanset av politiet.
II Vegtrafikkloven § 31, 1. ledd, jf. § 17, 2. ledd
for å ha latt en annen bruke en motorvogn som han eide eller hadde rådighet
over på eiers vegne, uten å ha forvisset seg om at den som han
lar bruke motorvognen fyller vilkårene for å føre den
Grunnlag er følgende forhold:
Torsdag 24. juni 2004 ca. kl. 01.55 i Tønsberg, hadde han på eierens
vegne rådighet over Mercedes personbil. I den forbindelse lot han Hans
Tastad føre bilen uten å forvisse seg om at han fylte vilkårene
for å føre den, idet Tastad var påvirket av alkohol. Alkoholutåndingsprøve
tatt av Tastad kl. 01.57 viste en alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften
på 0,26 milligram pr. liter luft.
I hovedforhandlingen påsto aktor Lars Holm dømt i henhold til tiltalen. Holms anførsel om at han var sliten og trett og derfor ikke fikk med seg at Tastad kjørte kunne ikke frita for skyld, da hans tilstand uansett skyldtes selvforskyldt rus. Han viste videre til at regelen om bilbrukstyveri ville bli uten innhold, dersom man bare kunne vise til at man hadde fått lånt bilen tidligere og ville ha fått låne den igjen. Subsidiært måtte tiltalte domfelles for overtredelse av straffeloven § 393 for dette forholdet.
Lars Holms forsvarer krevde ham frifunnet på alle poster. Forsvareren anførte at Holm ikke kunne domfelles for overlatelsesmedvirkning (vtrl.§ 31, 1. ledd, jf. §17, 2. ledd) fordi han var sliten og trett og ikke fikk med seg at Hans Tastad startet og kjørte. Tastad hadde dessuten meget beskjeden påvirkningsgrad som ikke var lett å oppdage. I tillegg ble anført at vtrl.§ 17, 2. ledd iallfall ikke var anvendelig dersom Lars Holm ble dømt for bilbrukstyveri. Men forsvareren fremholdt prinsipalt at Lars heller ikke kunne felles for bilbrukstyveri, da hans far mest sannsynlig ville ha latt ham låne bilen igjen. Vilkårene for domfellelse etter straffeloven § 393 var uansett ikke til stede verken prosessuelt eller materielt.
******************
Om dette skrives en betenkning hvor både de prinsipale og de subsidiære rettsspørsmål drøftes og avgjøres.
Utskrift av plan- og bygningsloven § 15, slik den lyder etter endringslov 07.05.2004 nr. 24 i kraft 01.07.2004 følger vedlagt.
Del I
Våren 2004 vedtok Trangvik kommunestyre ny reguleringsplan for indre delar av Skippersundet, eit ca. 4200 daa stort område bakanfor 100 metersbeltet langs sjøen. Dei nye reguleringsføresegnene sette utnyttingsgraden til 12 %, medan den tidligare hadde vore uregulert. Det inneber at bebygd areal ikkje kan overskride 12 % av eigedommen sitt samla tomteareal. Samstundes vart maksimalt tillaten grunnflate for fritidsbustader med tilhøyrande bygningar (uthus, bod mv.) sett til 80 m2. I forslaget til vedtak heiter det at føremålet med endringane var å ”setje ein stoppar for utviklinga av nye hyttepalass i Skippersundet til hinder for ålmenta sin frie ferdsel”. Det var etter forslaget også av betydning å ”redusere byggjepresset/prispresset på nordre del av Skippersundet - slik at kommunen sine utgifter til ekspropriasjon av grunn for etablering av fritidsområde på 2200 daa etter neste rullering av kommuneplanen, dvs om ca fire års tid, ikkje blir unødig høge”.
Peder Ås eig fritidseigedommen ”Skipperhaugen”, som ligg innanfor reguleringsplanområdet. I lengre tid hadde han ynskt å utvide den 75 m2 store hytta på sommarstaden til 125 m2, slik at heile storfamilien kunne få plass i sommarferien. Han hadde allereie innhenta arkitektteikningar på utvidingsprosjektet sitt. Han klaga i mars 2004 rettidig på kommunestyret sitt vedtak om reguleringsplan, jf. plan- og bygningslova § 27-3 andre ledd, jf. § 15. Han gjorde gjeldande i klaga at dei nye avgrensingane innebar ein urimeleg innskrenking av handlefridomen hans, at dei førte til reduksjon av verdien på eigedommen og at føresegnene var usakleg motiverte. I mai 2004 forkasta klageinstansen klaga frå Peder Ås.
Han bestemte seg likevel for å søkje om løyve til den prosjekterte påbygginga av hytta med 50 m2, jf. 93 første ledd bokstav a, jf. § 7. Som grunnlag for søknaden om dispensasjon viste han til at tomta hans var på heile 4,5 daa, nærare fem gonger så stor som gjennomsnittet for tomtene i planområdet. Dermed fekk han urimeleg liten nytte av tomta sitt potensiale innanfor utnyttingsgraden i planen. Han peikte vidare på at tomta hans ligg lågare i terrenget enn resten av området, og at hytta på tross av utviding til 125 m2 ikkje ville bli visuelt dominerande allereie på grunn av tomta sin storleik. Teknisk hovudutval (bygningsrådet) gav Peder Ås dispensasjon til påbygging inntil 90 m2. Han klaga i juni 2004 på vedtaket til fylkesmannen, og kravde det omgjort til eit byggjeløyve som omsøkt. I fylkesmannen si klageavgjerd heitte det m.a.:
”Plan og bygningslova § 15 tredje ledd lyder: ”Det kan likevel
ikke klages på forhold som har vært avgjort tidligere gjennom klage
eller innsigelse på reguleringsplan eller bebyggelsesplan." Føresegna
sitt tredje ledd tok til å gjelde 1. juli 2004, og medfører at
det ikkje kan klagast to gonger over same omstende. I dette høvet har
tiltakshavaren klaga både på reguleringsvedtaket og no byggjesaka.
Allereie av denne grunn må klaga avvisast. Fylkesmannen finn uansett
grunn til å nemne at ingen har krav på å få dispensasjon
etter sitt eige ynske, jf. § 7. Fylkesmannen deler for øvrig kommunen
si restriktive haldning i slike saker, jf. forvaltningslova § 34. Plan-
og bygningslova sine rammer er dessutan ganske vide, jf. plan- og bygningslova § 26,
jf. § 2. Kommunen si avgjerd blir etter dette å stadfeste.”
Peder fann avslaget heilt uakseptabelt. Han tok difor umiddelbart ut stemning
mot fylkesmannen ved tingretten. Han påstod fylkesmannen sitt vedtak
kjent ugyldig. Peder gjorde gjeldande at avslaget på søknaden
hans mangla heimel når reguleringsvedtaket var ugyldig etter dei ulovfesta
reglane om misbruk av myndigheit.
Peder gjorde vidare gjeldande at det var feil av fylkesmannen å avvise
klaga. Regelen om klageinnskrenking i plan- og bygningslova § 15 tredje
ledd kunne uansett ikkje brukast overfor han då den ikkje hadde teke
til å gjelde då han klaga over reguleringsvedtaket.
Han gjorde vidare gjeldande at det låg føre sakshandsamingsfeil knytta til fylkesmannen si klagehandsaming og skjønnsutøving, idet fylkesmannen har late vere å handsame merknadene i klaga. Det var også manglar ved grunngjevinga i fylkesmannen sitt vedtak.
Han gjorde gjeldande at det uansett låg føre ”særlige grunner” etter plan- og bygningslova § 7. I eit slikt tilfelle hadde han krav på å få dispensasjon som omsøkt.
Regjeringsadvokaten gav rettidig tilsvar på vegner av staten. I tilsvaret blei saka prinsipalt kravd avvist fordi fylkesmannen ikkje har partsevne. Subsidiært blei det gjort gjeldande at domstolane ikkje kan prøve om det ligg føre særlege grunnar i eit tilfelle som dette. Staten motsa ikkje dei faktiske omstenda Peder påviste, men gjorde gjeldande at sjølv om det eventuelt skulle liggje føre ”særlige grunner” etter plan- og bygningslova § 7, kunne kommunen lovleg avslå søknaden allereie på det grunnlag at ein generelt ikkje ynskte store hytter i området. Dermed måtte både skjønnsvurderinga og grunngjevinga knytta til fylkesmannen sitt vedtak reknast som forsvarleg.
DEL II
Jusstudent Lars Holm hadde sommarjobb i heimbyen Tønsberg. Han budde då i kjellarhusværet hos foreldra sine nokre kilometer frå sentrum. I samband med St. Hansfesten på Hotell Klubben låntok han foreldra sin nye Mercedes og kjørte inn til byen. Bilnøklane hang som vanleg i skapet i gangen i første etasje, og foreldra hans var på ferie i Spania. Han hadde fått låne bilen to gonger før i sommar då han hadde forsove seg og låg an til å komme for seint på jobb. På Klubben traff han Hans Tastad. Saman oppheldt dei seg på diskoteket, kor Lars drakk nokre halvliterar øl. Då Klubben stengde, gjekk dei ut i bilen. Lars sette nøklane i tenninga, slik at dei fekk straum til stereoanlegget. Lars Holm duppa deretter litt av i baksetet, medan Hans Tastad sat i passasjersetet føre. Hans spurde Lars om han skulle kjøre. Lars, som nærast sov, kviskra berre: er du ”kjørbar”? Hans Tastad starta deretter bilen og kjørte av garde. Etter nokre kilometer vart dei stansa i ein større politikontroll. Då bråvakna Lars og spurde Hans: men kjører du? Det blei teke utandingsprøve av begge. Den viste ein alkoholkonsentrasjon i utandingslufta for Lars Holm på 1,15 og for Hans Tastad på 0, 26.
Lars Holm sin far fann handlemåten så uakseptabel at han melde bilbrukstjuveri til politiet straks han fekk høyre kva som hadde skjedd.
Politimeisteren tok ut slik tiltale mot Lars Holm og sende den til tingretten saman med bevisoppgåva:
”I Straffelova § 260, 1. ledd, jf. 3. ledd
for uten å høre til den berettigedes husstand eller å være
i hans tjeneste, rettsstridig å ha tatt og brukt en motorvogn.
Grunnlag er følgjande forhold:
Onsdag 23. juni 2004 ca. kl. 18.45 i Tønsberg, tok han Mercedes personbil
tilhøyrande Anton Holm, og kjørte deretter med bilen på vegar
og gater i Tønsberg inntil han blei stansa av politiet.
II Vegtrafikklova § 31, 1. ledd, jf. § 17, 2. ledd
for å ha latt en annen bruke en motorvogn som han eide eller hadde rådighet
over på eiers vegne, uten å ha forvisset seg om at den som han
lar bruke motorvognen fyller vilkårene for å føre den
Grunnlag er følgjande forhold:
Torsdag 24. juni 2004 ca. kl. 01.55 i Tønsberg, hadde han på eigaren
sine vegner rådvelde over Mercedes personbil. I den samanheng lét
han Hans Tastad føre bilen utan å forvisse seg om at han fylte
vilkåra for å føre den, idet Tastad var påverka av
alkohol. Alkoholutandingsprøve teken av Tastad kl. 01.57 viste ein alkoholkonsentrasjon
i utandingslufta på 0,26 milligram pr. liter luft.
I hovudforhandlinga påstod aktor Lars Holm dømd etter tiltalen. Holm si motsegn om at han var sliten og trøtt og difor ikkje fekk med seg at Tastad kjørte kunne ikkje frita for skyld, då tilstanden hans uansett skuldast sjølvforskyldt rus. Han viste vidare til at regelen om bilbrukstjuveri ville bli utan innhald, dersom ein berre kunne vise til at ein hadde fått lånt bilen tidlegare og ville ha fått låne den igjen. Subsidiært måtte tiltalte domfellast for brot på straffelova § 393 for dette forholdet.
Lars Holm sin forsvarar kravde han frifunnen på alle postar. Forsvararen gjorde gjeldande at Holm ikkje kunne domfellast for overlatingsmedverking (vtrl.§ 31, 1. ledd, jf. §17, 2. ledd) fordi han var sliten og trøtt og ikkje fekk med seg at Hans Tastad starta og kjørte. Tastad hadde dessutan svært beskjeden påverknadsgrad som ikkje var lett å oppdage. I tillegg vart det gjort gjeldande at vtrl.§ 17, 2. ledd i alle fall ikkje kunne brukast dersom Lars Holm blei dømd for bilbrukstjuveri. Men forsvararen heldt prinsipalt fram at Lars heller ikkje kunne fellast for bilbrukstjuveri, då faren hans mest sannsynleg ville ha late han låne bilen igjen. Vilkåra for domfelling etter straffelova § 393 var uansett ikkje til stades verken prosessuelt eller materielt.
*********************
Om dette skal det skrivast ei utgreiing der både dei prinsipale og dei subsidiære rettsspørsmåla blir drøfta og avgjort.
Utskrift av plan- og bygningslova § 15, slik den lyder etter endringslov 07.05.2004 nr. 24 i kraft 01.07.2004 følgjer vedlagt.
VEDLEGG
§ 15. Forholdet til forvaltningsloven og klage
Når ikke annet er bestemt gjelder forvaltningsloven for behandling av saker etter denne lov.
Fylkeskommunen og statlig organ kan påklage enkeltvedtak etter denne lov dersom vedtaket direkte berører vedkommende myndighets saksområde.
Det kan likevel ikke klages på forhold som har vært avgjort tidligere gjennom klage eller innsigelse på reguleringsplan eller bebyggelsesplan.
Departementet er klageinstans for vedtak etter denne lov.
Ved klage over vedtak av det faste utvalget for plansaker gjort i medhold
av loven her, skal saken forelegges utvalget som kan omgjøre vedtaket
dersom det finner klagen begrunnet. I motsatt fall sendes saken med utvalgets
uttalelse til departementet. Ved klage over vedtak om dispensasjon av kommunestyret
eller annet organ som er dispensasjonsmyndighet etter særskilt bestemmelse
i kommuneplanens arealdel, reguleringsplan eller bebyggelsesplan skal saken
på samme måte forelegges det organ som er dispensasjonsmyndighet.
Departementet er klageinstans for vedtak truffet av fylkesmannen eller annen
offentlig eller privat fagkyndig.
|
Sist oppdatert 1.november 2004 av UK Kommentarer til denne siden. |