Sist oppdatert 30. april 2002 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling
Bokmål
Marte Kirkerud er 78 år og bosatt i Lillevik kommune. Hun har sin egen leilighet i samme hus som hennes sønn Ole Kirkerud og svigerdatter Kari Ås. Marte Kirkerud har i alle år hatt god helse, men høsten 1996 ble hun temmelig redusert blant annet som følge av et lårbeinsbrudd. Hun har siden den gang trengt hjelp til å komme seg opp av sengen, toalettbesøk, personlig hygiene samt daglige gjøremål som rengjøring, matlaging osv.
Den 20. januar 1997 gjorde pleie- og omsorgsavdelingen i Lillevik kommune følgende vedtak:
"Med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven § 2-1 og sosialtjenesteloven § 4-3 jf § 4-2 bokstav a), innvilges Marte Kirkerud seks og en halv time hjemmesykepleie og to timer hjemmehjelp per uke. Hjelpen ytes ved at en sykepleier hjelper Marte Kirkerud opp om morgenen og med morgenstellet hver dag, og en hjemmehjelp tar seg av rydding, husvask og klesvask en gang i uken. For å forebygge ryggskader hos hjemmesykepleierne settes det som vilkår for hjelpen at Marte Kirkerud lar kommunen montere en heis over sengen, slik at hjemmesykepleieme lettere skal kunne hjelpe henne opp og ut av sengen."
Heisen ble montert, men det viste seg at Marte Kirkerud ikke stolte på denne innretningen.
Hun følte seg mye tryggere når hjemmesykepleierne løftet henne opp av sengen uten tekniske hjelpemidler. Hjemmesykepleierne mente at frykten var ubegrunnet, og de var lite villige til å hjelpe Marte Kirkerud uten heisen. De henvendte seg derfor til pleie- og omsorgsleder Hans Tastad for å få omgjort vedtaket fra 20. januar 1997. Den 15. februar samme år fattet Hans Tastad følgende vedtak:
"Vedtaket av 20. januar 1997 omgjøres slik at tildelingen av seks og en halv time hjemmesykepleie utgår. Begrunnelsen er at Marte Kirkerud motsetter seg bruk av tekniske hjelpemidler som forutsatt i det nevnte vedtaket."
Marte Kirkeruds svigerdatter, som etter dette måtte gjøre en betydelig innsats for å hjelpe svigermoren, skrev straks en klage til pleie- og omsorgsavdelingen på vegne av Marte Kirkerud. Klagen ble behandlet på vanlig måte, først av kommunens klientutvalg, deretter av fylkeslegen, jf kommunehelsetjenesteloven § 2-4 første og annet ledd. Da klagen ikke ble tatt til følge, stevnet Marte Kirkerud Lillevik kommune ved ordføreren inn for Lillevik herredsrett.
Marte Kirkeruds prosessfullmektig, advokat Oskar Nes, satte i stevningen frem krav om at Marte Kirkerud skulle tilkjennes rett til seks og en halv times hjemmesykepleie i uken. Dette ble for det første begrunnet med at vilkåret i det opprinnelige vedtaket om bruk av heis var ugyldig. For det andre ble det vist til at omgjøringsvedtaket av 15. februar var ugyldig. Advokat Nes argumenterte blant annet med at den hjelpen kommunen hadde gjort vedtak om 20. januar ikke var mer omfattende enn det som var helt nødvendig ut fra Marte Kirkeruds hjelpebehov. Hjelpebehovet hennes måtte for øvrig vurderes uavhengig av at hun hadde familie i nærheten som kunne hjelpe henne.
Under hovedforhandlingen gjorde advokat Nes subsidiært gjeldende at dersom Marte Kirkerud ikke fikk medhold i kravet om hjemmesykepleie, måtte kommunen i alle fall dømmes til å betale omsorgslønn til svigerdatteren Kari Ås etter sosialtjenesteloven § 4-2. Det ble vist til at Karis hjelp var helt nødvendig for å yte Marte den hjelp hun hadde krav på, dersom kommunen ikke kunne gi henne hjemmesykepleie.
Kommunen, representert ved kommuneadvokat Torstein Tveit, påsto prinsipalt saken avvist, idet den skulle vært anlagt mot staten siden fylkeslegen hadde stadfestet kommunens vedtak. I alle fall måtte kravet om omsorgslønn avvises. For det første var Kari As ikke part i rettssaken. For det andre var det for seint å fremsette kravet om omsorgslønn under hovedforhandlingen.
Subsidiært påsto kommuneadvokaten frifinnelse. Han bestred at Marte Kirkerud hadde krav på hjemmesykepleie. Kommuneadvokaten mente at både vilkåret om bruk av heis i vedtaket av 20. januar, og omgjøringsvedtaket av 15. februar, var gyldig. Han hevdet at vilkåret om bruk av heis var saklig begrunnet, og at en vesentlig forutsetning for vedtaket av 20. januar sviktet da Marte Kirkerud motsatte seg at heisen ble brukt. Kommuneadvokaten bestred også at kommunen pliktet å betale omsorgslønn til Kari Ås. Han viste til at denne typen ytelser måtte anses underlagt kommunens frie skjønn.
Advokat Nes bestred at saken måtte avvises, selv om fylkeslegen hadde stadfestet kommunens vedtak. Det var, hevdet han, kommunens vedtak som måtte være gjenstand for søksmålet ikke fylkeslegens stadfestelse. Advokat Nes hevdet at det heller ikke var prosessuelle hindringer for å fremme kravet om omsorgslønn. Han mente at det ikke kunne ha noen betydning at Kari Ås ikke var part i rettssaken. Han viste blant annet til at omsorgslønn var nødvendig for at Marte Kirkerud skulle få den hjelp hun hadde krav på etter loven, i mangel på hjemmesykepleie fra kommunen. Nes hevdet videre at en ikke hadde reist noe nytt krav under hovedforhandlingen, men bare ønsket å nedlegge en subsidiær påstand vedrørende samme krav.
Didrik "Dirken" Ås ble 20. desember 1997 pågrepet og siktet for overtredelse av straffelovens § 229 første straffalternativ, jf § 232. Ås' samboer Doris Lillevik var kvelden før funnet bevisstløs på stuegulvet i parets leilighet. Det ble raskt påvist skader som indikerte gjentatte slag mot hodet. Ås selv ble funnet sovende og beruset på sofaen.
Ved pågripelsen av As ble det beslaglagt et større parti med narkotiske tabletter. Sammen med tablettene ble det funnet en liste med navn og telefonnummer på en rekke personer fra Lillevikdistriktet, deriblant Ås' gamle venn Kåre Motbør.
Ved Lillevik herredsretts dom av 2. februar 1998 ble Å's dømt for overtredelse av straffelovens § 229 første straffalternativ, jf § 232 og § 162 annet ledd, jf tredje ledd. Dommen omfattet også en overtredelse av straffelovens § 257, jf § 25 8. Forholdet gjaldt medvirkning til et innbruddstyveri i disponent Storviks enebolig i Lillevik, hvor det bl a ble stjålet en verdifull frimerkesamling. Selve tyveriet var utført av Kåre Motbør. As anket dommen på grunn av saksbehandlingsfeil vedrørende tiltalens post I og H; overtredelse av straffelovens § 229, jf § 232 og straffelovens § 162.
I ankeerklæringen ble det anført at saken skulle vært avvist for såvidt gjaldt overtredelsen av straffelovens § 162. 1 tiltalebeslutningen var det straffbare forhold angitt slik:
"I perioden november 1995 til februar 1997, fra leilighet i Sleikebekkveien 3b i Lillevik sentrum, solgte Didrik Ås ved en rekke anledninger, og i alt et betydelig kvantum, ecstacytabletter til et større antall personer, blant annet til:
Retten hadde funnet det bevist at Ås ved disse tre anledninger, samt et tilfelle i august 1996, hadde solgt narkotika, og la til grunn at det forelå et sammenhengende straffbart forhold for hele perioden. I ankeerklæringen ble det hevdet at tiltalebeslutningen på dette punkt ikke i tilstrekkelig grad individualiserte det straffbare forhold. Det ble vist til strpl § 252 og EMK art 6 nr 3. Slik tiltalen var utformet var det ikke mulig for Ås å få innkalt vitner, eller på annen måte forberede bevisførsel i hans favør for annet enn de spesifiserte salg.
Når det gjaldt domfellelsen for overtredelse av straffelovens § 229 første straffaltemativ, jf § 232 ble det anført at det var uriktig av byretten å tillate opplesning av en politiforklaring fra Doris Lilleviks sønn, Kjell. Forut for den øvrige bevisførsel hadde retten, på begjæring fra møtende aktor, besluttet at hans politiforklaring kunne oppleses i sin helhet i medhold av strpl. § 297. Kjell var lovlig stevnet, men uteble. Det fremkom under hovedforhandlingen at han var på et lengre studieopphold i USA.
Det ble for det første hevdet at Kjell ikke hadde forklaringsplikt for retten, noe han heller ikke var gjort oppmerksom på i politiavhøret. Uansett måtte det være uriktig å avgjøre spørsmålet om opplesning av forklaringen før retten hadde fått seg forelagt de øvrige bevis i saken. Det fremgikk av domspremissene at retten hadde lagt betydelig vekt på de opplysninger som fremkom i Kjells politiforklaring. Kjell hadde vært tilstede på festen, og av forklaringen fremgikk det at han ved to anledninger denne kvelden hadde hørt As uttale til Doris at han skulle gi henne "en god omgang juling" så snart gjestene var gått. Doris selv kunne ikke redegjøre for hva som hadde skjedd fordi hun hadde vært sterkt beruset.
Anken ble fremmet for ankeforhandling 4. april 1998. Under ankeforhandlingen hevdet forsvareren at det, i tillegg til de feil som var anført i ankeerklæringen, også forelå feil ved byrettens lovanvendelse vedrørende tiltalens post Ill; overtredelsen av straffelovens § 257, jf 258.
Forsvareren hevdet at det måtte bero på uriktig lovanvendelse når Ås var domfelt for medvirkning til overtredelse av straffelovens § 257, jf § 258. Domfellelsen på dette punkt bygget hovedsakelig på Kjell Lilleviks politiforklaring, hvor det fremkom at Å's hadde lånt bort sin Berghaus ryggsekk til Kåre Motbør, som hadde sagt at han trengte den til et forestående innbrudd. Kjell hadde også hørt Å's uttale til Motbør at disponent Storevik hadde en verdifull frimerkesamling i sin enebolig som ville være et "lett bytte".
Ås hadde ikke bestridt at han hadde tipset Motbør om frimerkesamlingen og at han kjente til hva sekken skulle brukes til, men nektet straffeskyld. Forsv åreren hevdet at handlingene var av en slik art at de falt utenfor det loven rammer som straffbar medvirkning. Under enhver omstendighet måtte Ås frifinnes fordi sekken aldri ble brukt. Kåre Motbør hadde i ettertid funnet den for liten og uegnet til formålet. Han la igjen sekken hjemme og brukte i stedet en stor koffert han fant på åstedet.
I Didrik "Dirken" Ås' forklaring under hovedforhandlingen fremkom at det var han som for ett år siden hadde lært Motbør hvordan han hurtig og effektivt kunne åpne de mest vanlige dørlåser på markedet. Det var på det rene at Kåre Motbør hadde benyttet seg av denne kunnskapen ved innbruddet. Forsvareren hevdet at heller ikke dette kunne være tilstrekkelig til å begrunne et medvirkningsansvar for Ås.
Møtende aktor, statsadvokat Medvind, påstod anken forkastet. Under enhver omstendighet hevdet han at innvendingen mot lovanvendelsen måtte avvises, fordi lagmannsretten ikke hadde kompetanse til å prøve dette i forbindelse med ankebehandlingen.
Herover forfattes en betenkning hvor så vel de prinsipale som de subsidiære spørsmål skal behandles.
|
Sist oppdatert 30. april 2002 av TEG Kommentarer til denne siden. |