UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling

BOKMÅL

 

UNIVERSITETET I BERGEN CAND. JUR. EKSAMEN FJERDE AVDELING -VÅREN 1999 Praktisk oppgave - onsdag 21. april 1999 kl. 09.00 - 18.00 Studieordningen av 1984 og studieordningen av 1997 DEL I

Peder Ås, som fylte 70 år høsten 1998, syntes etter hvert at det ble for slitsomt å fortsette driften av gårdsbruket "Ås nordre", gnr 6 bnr 28, i Halldalen i Lillevik kommune. Han hadde drevet med sauehold de siste årene. Peder var ugift og barnløs. Som venn av familien Holm hadde han imidlertid Fungert som en slags "bestefar" for Lars Holm, den yngste av brødrene på Holmgården litt lenger oppe i bygda. Lars var meget landbruksinteressert, men fikk ikke overta hjemmegården da hans eldre bror hadde benyttet sin åsetesrett. Han var nettopp ferdig utdannet bygningsingeniør, hadde fatt fast jobb i Lillevik kommune og bodde i Lillevik sentrum. Lars hadde hjulpet Peder i slåttonna hver sommer fra han var 12 år til han ble ferdig utdannet sivilingeniør. Han hadde også bistått Peder med å bygge om driftsbygningen for e par år siden, slik at gården var klar for eventuell omlegging til nye produksjonsformer.

Både Tobias Ås som eide naboeiendommen, småbruket "Ås søndre", og Marte Kirkerud på nabobruket på andre siden av Peders eiendom, hadde uttrykt interesse for å kjøpe eiendommen når Peder en dag ble for gammel til å drive gården. Peder ønsket imidlertid at Lars Holm skulle bli bonde på "Ås nordre" etter ham, og tok ikke kontakt med naboene.

I begynnelsen av desember 1998 henvendte Peder seg på landbrukskontoret i Lillevik kommune, og sa at han vurderte å selge eiendommen til Lars Holm. Han spurte om Holm ville kunne påregne å få konsesjon dersom prisen lå innenfor lovlig konsesjonspris. Jordbrukssjefer svarte at han måtte undersøke saken noe nærmere, bl a ville han ta spørsmålet opp med formannen i den kommunale landbruksnemnda og dessuten kontakte landbruksavdelingen hos fylkesmannen, som forbereder saker for fylkeslandbruksstyret. Etter en ukes tid ringte jordbrukssjefen tilbake til Peder og meddelte at dersom Holm i en eventuell konsesjonssøknad sa seg villig til å ta grunnleggende, landbruksutdanning, så "kunne man påregne at konsesjon ville bli gitt. Han uttalte videre at konsesjonsprisen på eiendommen neppe ville overstige kr 700.000.-. Jordbrukssjefen spurte om Peder ønsket å få dette bekreftet skriftlig. Peder svarte at det ikke var nødvendig, da han skulle varsle Holm omgående og gjennomføre handelen straks.

Allerede den 4. januar 1999 inngikk Peder Ås og Lars Holm kjøpekontrakt, hvoretter gårdsbruket ble overdratt til Lars Holm for kr 550.000.-. Samme dag sendte Holm søknad til kommunen om konsesjon på erverv av fast eiendom i henhold til konsesjonsloven av 31 mai 1974 § 19. Av søknaden fremgikk det at eiendommen hadde et totalt jordbruksareal på 112 daa, hvorav 58 daa var fulldyrket. I tillegg kommer et skogareal på 280 daa, vesentlig barskog. Bygningsmassen besto av våningshus, kårstue og driftsbygning. Peder skulle i følge kontrakten ha livsvarig bruksrett til kårstua samt enkelte andre kårrettigheter. I følge søknaden var Holms formål med ervervet å bosette seg på eiendommen og drive med kalkunproduksjon. Denne produksjonsformen var valgt fordi den er lite arealkrevende og meget miljøvennlig. En detaljert driftsplan var vedlagt som dokumentasjon. Holm viste i søknaden til at han hadde vært mye på konsesjonseiendommen, og at det var Peders ønske at han skulle bli fremtidig eier. Han opplyste at han ville ta landbruksutdanning innen 3 år.

Både Tobias Ås og Marte Kirkerud meldte sin interesse som jordsøkere overfor de lokale landbruksmyndighetene straks de fikk vite at kjøpekontrakt var inngått. Marte opplyste at hm trengte tilleggsjord for å styrke mjølkeproduksjonen på gården, som hm og familien levde av. Småbruket til Tobias var totalt på 38 daa. Våningshuset og låven var i meget dårlig stand. Jorden hadde vært bortforpaktet til Marte Kirkerud og brukt til grasproduksjon de siste årene. Tobias - som var uten jordbrukserfaring - var lærer i nabobygda Storvik, og hadde leilighet der. Marte Kirkerud og Tobias Ås anmodet begge om at det offentlige benyttet sin forkjøpsrett til å skaffe dem tilleggsjord.

I jordbrukssjefens innstilling til vedtak fremgikk det at landbrukskontoret ikke hadde noen merknader til den faktiske beskrivelse av eiendommen i konsesjonssøknaden. Jordbrukssjefen anbefalte at konsesjon ble gitt som omsøkt, på det vilkår at Holm tok grunnleggende landbruksutdanning innen 3 år.

Landbruksnemnda i Lillevik kommune traff imidlertid den 26 januar 1999 følgende enstemmige vedtak:

"Ut fra en totalvurdering antas den beste løsningen for lokalsamfunnet å være at statens forkjøpsrett benyttes til fordel for Tobias Ås forsåvidt gjelder hele eiendommen."

I vedtaket het det nærmere om begrunnelsen:

"Småbruket "Ås søndre" er for lite til å kunne gi noen selvstendig landbruksmessig avkastning. Bygningene er i dårlig forfatning, og jorden er bortforpaktet på åremål Tobias Ås har i dag sitt utkomme som grunnskolelærer i nabokommunen, og bor i en leilighet der. "Ås nordre" kan nok med en intensiv produksjonsform i dag gi grunnlag for et selvstendig årsverk i landbruket, men i fremtiden vil eieren måtte påregne å ha en større eller mindre del av sin inntekt fra kilder utenom bruket. Både drifts- og aronderingsmessig ligger eiendommene gunstig til for en sammenslåing. Driften kunne bli mer rasjonell og billigere etter en sammenføyning av brukene, enn når de drives som to separate eiendommer. Lillevik kommune har hatt befolkningsnedgang de siste årene med mye fraflytting fra bygdene. Det er viktig både for fremtidige skatteinntekter og opprettholdelsen av skolekretser å få snudd denne utviklingen. Bruk av forkjøpsretten vil her kunne gi grunnlag for at Tobias Ås flytter tilbake, og bosetter seg i bygda. Det legges videre vekt på at det til skogen som tilhører "Ås nordre " knytter seg vesentlige offentlige friluftsinteresser, bl a er det behov for å rydde turveger, og å gjøre kulturlandskapselementer mer tilgjengelige for innbyggerne i Lillevik kommune. Det vil være vesentlig enklere rettslig sett, raskere og fremfor alt mye billigere å realisere disse målsettinger når en jordsøker blir eier av skogen gjennom at det offentlige benytter sin forkjøpsrett, enn i ordinære tilfeller. Da kan det offentlige sette vilkår ved overdragelsen til jordsøkeren, og slippe å måtte forhandle frem avtaler eller å benytte ekspropriasjon - med de forsinkelser og kostnader som erfaringsmessig knytter seg til det. Hensynet til å redusere det offentliges utgifter, og å få folk til å etablere seg på bygdene må derfor slå gjennom i et tilfelle som dette."

Fylkeslandbruksstyret behandlet saken den 15 februar 1999, og traff i tråd med tilrådingen fra landbruksavdelingen hos fylkesmannen følgende vedtak:

"Konsesjon innvilges på det vilkår at jordbruksarealet fradeles og overdras til Marte Kirkerud som tilleggsjord, dog slik at konsesjonssøkeren beholder en tomt stor 4 daa rundt husene på eiendommen samt eiendommens skogareal."

Tobias Ås klaget omgående fylkeslandbruksstyrets avgjørelse inn for Det Kongelige landbruksdepartement, idet han gjorde gjeldende at forkjøpsrett skulle ha vært anvendt for eiendommen i sin helhet. Landbruksdepartementet traff den 10 mars 1999 følgende vedtak:

"I medhold av konsesjonsloven § 2, ff § I og jordloven § I nyttes forkjøpsrett ved Lars Holm sitt erverv av eiendommen "Ås nordre" gnr 6 bnr 28 i Lillevik kommune fra Peder Ås. Fordelingen av eiendommen på aktuelle jordsøkere behandles som egen sak når staten har fått hjemmelen til eiendommen"

I begrunnelsen for vedtaket het det:

"Departementet finner at hensynet til rasjonelle driftsforhold i landbruket, sysselsettingshensyn, bosettingsforhold, miljøhensyn og ganske særlig økonomiske forhold må medføre at statens forkjøpsrett benyttes i dette tilfelle. Departementet finner for øvrig å kunne tiltre vurderingene til den kommunale landbruksnemnda."

Vedtaket ble sendt Lars Holm og Tobias Ås samme dag.

Lars Holm tok den 24 mars 1999 ut stevning for Lillevik byrett mot Staten v/Landbruksdepartementet med slik påstand: "Landbruksdepartementets vedtak av 10 mars 1999 om å bruke statens forkjøpsrett til å erverve eiendommen "Ås nordre" gnr 6 bnr 28 i Lillevik kommune kjennes ugyldig."

Lars Holm anførte at departementets vedtak led av flere mangler som enkeltvis eller samlet måtte lede til ugyldighet. For det første skulle ikke departementet ha realitetsbehandlet Tobias Ås sin klage idet hele tatt, idet Ås ikke hadde klagerett over fylkeslandbruksstyrets konsesjonsvedtak. Han har kun klagerett i en eventuell etterfølgende sak om hvem av jordsøkerne som skal få erverve eiendommen av staten etter at forkjøpsretten er benyttet. Departementet hadde således ikke kompetanse til å treffe noe vedtak i saken.

For det annet måtte landbruksmyndighetene være bundet av det forhåndstilsagn Peder hadde fått om at konsesjon ville bli gitt under de forutsetninger som var meddelt ham. Holm fylte for øvrig alle krav for å få konsesjon,

Når det gjaldt selve forkjøpsvedtaket anførte Holm at det ikke var foretatt et forsvarlig skjønn, idet verken Holms tilknytning til eiendommen eller Peders ønske om hvem som skulle overta var vurdert eller tillagt vekt. Det var dessuten tatt utenforliggende hensyn da man la vekt på å spare utgifter for det offentlige, og de i vedtaket anførte grunner var heller ikke tilstrekkelige til å foreta et så sterkt inngrep i en ellers gyldig kjøpekontrakt.

Til realitetsspørsmålet anførte staten at departementets vedtak lå innenfor lovgivningens rammer, og at det ikke heftet saksbehandlingsfeil eller andre feil ved vedtaket som kan medføre ugyldighet. Staten anførte for øvrig at retten uansett ikke kunne prøve departementets skjønnsutøvelse. Staten krevet seg frifunnet.

DEL II

Harry Sørgård "Hurry" var en talentfull fotballspiller fra Lillevik som i 1996 reiste til England hvor han ble proffspiller i Premier League. Hurry var en mye omtalt person i norske media blant annet fordi han i de siste tre årene hadde spilt hver eneste kamp på det norske landslaget.

Noen dager i februar måned 1999 var han på besøk i Lillevik. Den ene kvelden gikk han på pub sammen med to av sine tidligere lagkamerater fra Lillevik ballklubb, Jan Corner og Lars Målløs. Etter å ha drukket atskillige glass med øl, ble de alle tre til dels meget beruset og det utspant seg en heftig diskusjon om overgangssummer og svarte penger. Lars Målløs utbrøt til slutt høyrøstet at Hurry burde ikke sitte å skryte av "å ha mottatt I million kroner uten å oppgi det til myndighetene".

Ved et bord like ved satt Mikkel Snusen. Snusen som var journalist i avisen "Lillevik Tidende" hadde overhørt hele samtalen, og han hadde gjort notater. Neste dag brakte "Lillevik Tidende" på førstesiden et referat av alt som var sagt samt en omtale av de tre kjente fotballspillernes alkoholinntak og opptreden. Alle de tre fotballspillerne var navngitt. Avisen brakte overskriften: "Hurry underslo en million kroner".

Hurry reiste injuriesak mot Mikkel Snusen etter strl. §§ 246 og 247 og § 253 med krav om straff og mortifikasjon for beskyldninger både om underslag og om skatteunndragelse av en million kroner. Under bevisførselen vedgikk Hurry at 100 000 kroner av mottatt betaling. ikke var oppgitt til skattemyndighetene i 1997. Han innrømmet også at han hadde skrytt av dette på puben og der uriktig uttalt at beløpet var en million kroner.

Hurry fremholdt videre under henvisning til straffeloven § 249 nr. 2, subsidiært strl. § 390, at det var straffbart av avisen å omtale at han drakk øl og hvor meget, da dette satte ham som idrettsmann i et dårlig lys. Det ble derfor fremsatt straffekrav for denne omtalen.

Mikkel Snusen fremholdt at de alle tre var kjente fotballspillere i Lillevik og at det var av allmenn interesse hva som ble sagt dem imellom og hvordan de opptrådte når de var på puben. Spesielt måtte dette gjelde omtalen av Hurry. Videre anførte Snusen at han hadde alene omtalt og referert hva som faktisk hadde passert - verken mer eller mindre, og hensynet til ytringsfriheten tilsier at avisen da måtte kunne publisere dette. Hans tilbud om sannhetsbevis begrenset seg idet hele til hva som faktisk skjedde på puben. Han erkjente imidlertid at avisens overskrift ikke var 100% dekkende for det som ble uttalt, idet uttrykket underslag rent terminologisk ikke er det samme som å unnlate å oppgi næringsinntekt til skattemyndighetene. Dette kunne likevel ikke være avgjørende hensett til at det fremgår nærmere i teksten hva som menes. Under enhver omstendighet kunne ikke han holdes ansvarlig for valg av denne overskriften. Overskriften var blitt bestemt av vaktsjefen i avisens redaksjon etter at Snusen hadde avlevert sin artikkel der. Det som sto i selve artikkelen var alene at det ikke var innberettet en million kroner til skattemyndighetene, et utsagn som kom fra Hurry selv.

Både prinsipale og subsidiære spørsmål oppgavene reiser skal drøftes og avgjøres. Begge oppgaver skal besvares.

Sist oppdatert 19. april 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.