UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling

Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk

Bokmål

UNIVERSITETET I BERGEN
CAND. JUR. EKSAMEN
FJERDE AVDELING -VÅREN 2001
Praktisk oppgave torsdag 19. april kl. 09.00-18.00

Per Ås og Kari Kirkerud traff hverandre på Lillevik Pub en vårdag i år 2000. Det oppsto straks søt musikk, og det ble til at Per flyttet inn i leiligheten til Kari i Storevikveien 10 i Lillevik i begynnelsen av august samme år. De hadde imidlertid ingen planer om å gifte seg. Kari hadde ett barn som heter Kristine, fra tidligere ekteskap. Kari hadde den daglige omsorgen for henne. Både Per og Kari hadde fast arbeid.
Det tok ikke lang tid før Per og Kari fant ut at de ikke passet så godt sammen likevel. Begge hadde høyt temperament, og utover høsten ble det stadig høylydte krangler dem imellom. Dette toppet seg i midten av oktober, i forbindelse med en krangel om 15.000 kroner som Kari hadde lånt av Per i august i forbindelse med vedlikehold av badet i leiligheten. Det var i alle fall Per sitt syn på saken. Kari på sin side mente at pengene ikke var et lån, men at også Per måtte dekke sin del av vedlikeholdsutgiftene, selv om det var Kari som eide leiligheten.
Krangelen endte med at Kari ba Per komme seg ut av hennes leilighet. Per ble rasende og slo et kraftig slag med knyttneven i ansiktet på Kari, slik at hun falt bakover og ble liggende på gulvet. Deretter satte Per seg oppå Kari, skrevs over hoftene hennes, og holdt hendene hennes fast bak hodet hennes. Kari gjorde først motstand, men innså at Per var sterkere enn henne, og sa til slutt ”jeg gir meg”. Per slapp da taket, men fikk i samme øyeblikk den innskytelse at han skulle ta lommeboken til Kari. Etter å ha sluppet taket i hendene til Kari, nappet han derfor lommeboken ut av baklommen hennes, reiste seg opp og sprang på dør. Idet han forsvant ut av huset, ropte han til Kari at ”kan du ikke gjøre opp gjelden din selv, så skal jeg gjøre det for deg”.
Per gikk strake veien til Lillevik Sparebank. Han utstyrte seg med en håndskrevet fullmakt hvor han skrev: ”Jeg, Kari Kirkerud, gir herved Per Ås fullmakt til å heve kr 15.000,- fra min lønnskonto i Lillevik sparebank”. Per prøvde å etterligne signaturen til Kari så godt han kunne. Han presenterte fullmakten, Kari sitt bankkort og sitt eget bankkort for bankfunksjonæren. Bankfunksjonæren, som kjente både Per og Kari fra før, fattet ingen mistanke, og betalte ut pengene.
Straks etter ringte Per til Kari og opplyste at nå hadde han gjort opp gjelden for henne. Fra denne dagen var samboerforholdet mellom Per og Kari slutt.
Naboene i huset, som hadde hørt alt bråket, varslet politiet som kom til straks etter at Per hadde forlatt leiligheten. Politibetjent Ragnar Rusken kom til stedet, og Kari fortalte hva som hadde skjedd. Rusken ba henne komme inn på politikammeret neste dag. Dagen etter avga Kari politiforklaring til politibetjent Rusken, etter å ha blitt gjort kjent med sin rett til å nekte å avgi forklaring. Hun understreket i denne forklaringen at hun ikke begjærte tiltale og straff. Hun ga likevel politiet en legeerklæring hvor det fremgikk at hun hadde store hodesmerter og følte seg noe svimmel etter volden hun var blitt utsatt for. Av den grunn var hun sykemeldt i en uke. Hun hadde ingen tegn til ytre skader, bortsett fra en blålig hevelse på størrelse med en femkrone på venstre kinn.
I midten av september samme år mottok Lillevik politikammer en anmeldelse fra Lillevik Sparebank ved banksjef Ole Sørensen. Vedlagt anmeldelsen fulgte kopi av styrevedtak om at Sørensen hadde fullmakt til å begjære påtale i slike saker. Anmeldelsen avsluttet med:
”En vil på denne bakgrunn anmelde Per Ås for bedrageri, og ber om at vårt erstatningskrav på kr 15.000,- blir tatt med i straffesaken.”
Politifullmektig Eli Olsen fikk saken til påtalemessig behandling i desember. To dager senere sendte hun saken til Storevik statsadvokatembeter med forslag om at Per Ås skulle tiltales for overtredelse av:

I.	Straffeloven § 229, 1 ledd , 1 straffalternativ, på grunnlag av knyttneveslaget.
II.	Straffeloven § 257, på grunnlag av tyveri av lommeboken.
III.	Straffeloven § 270, 1 ledd nr 1, jf 2 ledd, på grunnlag av bedrageri overfor banken.

Statsadvokaten tok 05.01.2001 ut tiltale i samsvar med politiets innstilling, og det fremgikk av tiltalebeslutningen at ”fornærmede har begjært påtale vedrørende post III”.
Kari Kirkerud møtte ikke i retten. Dagen før hovedforhandlingen hadde hun ringt til aktor, politifullmektig Eli Olsen, og opplyst at det var helt uaktuelt for henne å forklare seg i retten. Hun var livredd for hva Per kunne gjøre med henne dersom hun forklarte seg.
Aktor ba på denne bakgrunn om å få lese opp politiforklaringen til Kari Kirkerud. Videre ville aktor føre politibetjent Ragnar Rusken som vitne for å forklare seg om hva Kari Kirkerud hadde fortalt til politiet på åstedet og i politiavhør dagen etter.
Tiltaltes forsvarer, advokat Torstein Bang, motsatte seg alt dette. Han anførte at det ikke var adgang til opplesning eller vitneførsel om hva Marte Kirkerud hadde forklart. I tillegg anførte han at opplesning også var utelukket fordi Marte Kirkerud ikke hadde vitneplikt.
Aktor nedla påstand om domfellelse i samsvar med tiltalebeslutningen, men da slik at forholdet under tiltalebeslutningens post II måtte bedømmes som ran og ikke tyveri. Videre ble det nedlagt påstand om erstatning på kr 15.000,- til Lillevik sparebank.
Forsvareren nedla påstand om avvisning, subsidiært frifinnelse, for alle postene i tiltalebeslutningen.
Når det gjaldt post I viste han til at verken de objektive eller subjektive vilkår for straff etter straffeloven § 229 var til stede. Det kunne i høyden dreie seg om en legemsfornærmelse etter straffeloven § 228, 1. ledd. I så fall måtte dette forholdet avvises på grunn av manglende påtalebegjæring.
Når det gjaldt postene II og III, viste han til at de subjektive vilkår for straff ikke var til stede. Straffeprosessloven var under enhver omstendighet til hinder for domfellelse for ran, selv om retten skulle komme til at ransbestemmelsen kom til anvendelse for forholdet under post II.
Videre hevdet forsvarer at tiltalebeslutningens post III måtte avvises fordi det ikke var fremsatt gyldig påtalebegjæring. I alle fall kunne ikke retten ta stilling til erstatningskravet, siden det ikke var tatt forbehold i tiltalebeslutningen om å nedlegge påstand om erstatning.
Når det gjaldt tiltalebeslutningens post I, hevdet aktor at påtalebegjæring ikke var nødvendig, uansett subsumsjon. Det var heller ikke prosessuelle hindringer for subsumsjonsendring når det gjaldt post II. Når det gjaldt post III hevdet hun at anmeldelsen fra banken ikke kunne forstås som noe annet enn som en begjæring om tiltale og straff. For sikkerhets skyld opplyste hun i prosedyren at slik hun vurderte saken, forelå det allmenne hensyn både for tiltalebeslutningens post I, II og III.
Når det gjaldt erstatningskravet, viste aktor til at det gikk tydelig frem av bevisoppgaven at dokumentasjon for erstatningskravet ville bli fremlagt, og dessuten var erstatningsspørsmålet så enkelt og oversiktlig at dette ikke krevde særskilt forberedelse fra forsvarets side.
Om dette skal det skrives en betenkning hvor både de prinsipale og de subsidiære spørsmål drøftes og avgjøres.

Lillevik kommune eide eiendommen ”Fjordgløtt”, som lå praktfullt til ved Lillevikfjorden. Eiendommen var på 5 daa. På eiendommen var det et hus med et boareal på 40 kvm, oppført i år 1900. Kristin Tastad testamenterte eiendommen til Lillevik kommune som på dette grunnlag overtok eiendommen i 1995. Eiendommen var i heller dårlig forfatning. Det var likevel på det rene at den hadde en betydelig verdi, først og fremst på grunn av beliggenheten.
I 1999 besluttet kommunestyret å legge eiendommen ut for salg på det åpne marked. Pengesterke folk hadde de siste årene kjøpt opp flere lignende eiendommer i kommunen, og kommunestyret regnet derfor med å få en god pris. Kommunen annonserte eiendommen til salgs i flere større aviser i landet 12.05.1999. I annonseteksten het det bl a:
”Rehabilitering av boligen på eiendommen er påkrevd. Eiendommen er for øvrig meget attraktiv. Tomten gir bl a meget gode utbygningsmuligheter.”
Chistian Haug, som bodde i Oslo, fattet interesse for eiendommen straks han så kommunens annonse i Aftenposten. Han tok straks kontakt med rådmann Ole Ås i Lillevik kommune. Ås skrøt av det store potensialet eiendommen hadde, både når det gjaldt rehabilitering og utbygging. Christian Haug ba om å få tilsendt kommunens planer vedrørende området hvor eiendommen lå. Dette var for å forsikre seg om at det ikke var reguleringsmessige hindringer for modernisering og utbygging av boligen på eiendommen. Haug mottok kommunens reguleringsplan etter noen dager.
Christian Haug fant at reguleringsplanen ikke var til hinder for de planer han selv hadde med eiendommen, og la derfor inn er bud på 1,5 mill. kroner. Han fikk tilslaget, og kjøpsavtale ble inngått 15.07.1999. Kort tid etter overtakelsen sendte han en søknad om å bygge på huset som sto på eiendommen ”Fjordgløtt”. Tilbygget skulle være på 30 kvm og én etasje. Kommunen mottok søknaden dagen etter.
I løpet av de senere årene hadde det i Lillevik kommune vært en økende debatt om rikfolk som kjøpte nedlagte gårdsbruk, gamle hus o l, og omgjorde bygningene til palass som etter manges oppfatning ikke stod i stil med den lokale byggeskikken. Det var et voksende krav om en kraftig innstramming av reglene på dette området. Det siste året hadde derfor kommunen arbeidet med en endring av reguleringsplanen. Endelig vedtak om endring av reguleringsplanen forelå 15.12.1999 (jf plan- og bygningsloven § 28-1). I de nye reguleringsbestemmelsene het det blant annet:
”Vesentlige påbygg, fasadeendringer og lignende tillates ikke for eksisterende bygninger i 100-metersbeltet langs sjøen. Forbudet skal ikke være til hinder for vanlig rehabilitering og vedlikehold av eksisterende bygninger.”
Christian Haug fikk først kjennskap til endringsvedtaket etter at det var endelig. Han ble nå alvorlig bekymret for sine utbyggingsplaner.
Det faste utvalget for plansaker i Lillevik kommune behandlet søknaden om påbygg 30.02.2000. Etter en konkret vurdering kom utvalget til at det burde gis dispensasjon fra reguleringsbestemmelsene, med hjemmel i plan- og bygningsloven § 7. Utvalget ga denne begrunnelsen for vedtaket:
”Etter en samlet vurdering finner en at det foreligger særlige grunner til å dispensere fra reguleringsbestemmelsene. Det vises til at Christian Haug vil bli påført et betydelig økonomisk tap dersom hans utbyggingsplaner blir stanset. Videre har han, på bakgrunn av den kjøpsavtalen han har inngått med kommunen, en berettiget forventning om at kommunen ikke vil legge hindringer i veien for at hans intensjoner med kjøpet skal kunne realiseres. Dersom kommunen ikke legger til rette for at Haug får innvilget sin byggesøknad, er det dessuten en fare for at dette vil utløse et erstatningskrav, noe som ville være svært uheldig for en allerede anstrengt komuneøkonomi. Dessuten ligger påbygget innenfor det akseptable, både når det gjelder størrelse og utforming.”
Christian Haug startet påbyggingen straks han fikk kjennskap til vedtaket, og påbygget sto ferdig alt i løpet av sommeren 2000.
Peder Ås er nærmeste nabo til eiendommen ”Fjordgløtt”. Han påklaget vedtaket i rett tid inn for fylkesmannen. Huset på ”Fjordgløtt” lå i siktlinjen ca 200 meter fra stuevinduet til Peder Ås, og han opplevde påbygget som skjemmende. Fylkesmannen, som har full overprøvingskompetanse, opprettholdt 15.04.2000 kommunens vedtak.
Den 16.10.2000 stevnet Peder Ås Lillevik kommune og Christian Haug inn for Lillevik herredsrett, med påstand om at Lillevik kommunes vedtak av 30.02.2000 skulle kjennes ugyldig. Hovedforhandling ble berammet til 04.03.2001.
Peder Ås begrunnet ugyldighetspåstanden med at vedtaket manglet hjemmel i plan- og bygningsloven § 7.
Både Lillevik kommune og Christian Haug påsto prinsipalt saken avvist, og mente det var flere grunnlag for dette.
Når det gjaldt realiteten, bestred Lillevik kommune og Christian Haug at vedtaket var ugyldig. De viste bl a til at retten ikke kunne ikke overprøve kommunens vurdering av hvorvidt det forelå ”særlige grunner” etter plan- og bygningslovens § 7.
Videre viste de saksøkte til at de nye reguleringsbestemmelsene ikke kunne forstås slik at de skulle gjelde med tilbakevirkende kraft for søknader som var sendt før bestemmelsene var trådt i kraft, slik som i dette tilfellet. I alle fall ville det være i strid med grunnlovens § 97 å gi de nye reguleringsbestemmelsene tilbakevirkende kraft på denne måten.
Om dette skal det skrivet en betenkning hvor både de prinsipale og de subsidiære spørsmål drøftes og avgjøres.

Nynorsk

UNIVERSITETET I BERGEN
CAND. JUR. EKSAMEN
FJERDE AVDELING -VÅREN 2001
Praktisk oppgåve torsdag 19. april kl. 09.00-18.00

Per Ås og Kari Kirkerud trefte kvarandre på Lillevik Pub ein vårdag i år 2000. Det oppsto straks søt musikk, og det vart til at Per flytta inn i husværet til Kari i Storevikvegen 10 i Lillevik i byrjinga av august same året. Dei hadde likevel ingen planar om å gifte seg. Kari hadde eitt barn som heiter Kristine, frå tidlegare ekteskap. Kari hadde den daglege omsorga for henne. Både Per og Kari hadde fast arbeid.
Det tok ikkje lang tid før Per og Kari fann ut at dei ikkje passa så godt saman likevel. Begge hadde høgt temperament, og utover hausten vart det stadig høglydte kranglar mellom dei. Dette toppa seg i midten av oktober, i samband med ein krangel om 15.000 kroner som Kari hadde lånt av Per i august i samband med vedlikehald av badet i husværet. Det var i alle fall Per sitt syn på saka. Kari på si side meinte at pengane ikkje var eit lån, men at også Per måtte dekke sin del av vedlikehaldsutgiftene, sjølv om det var Kari som eigde husværet.
Krangelen enda med at Kari bad Per komme seg ut av husværet hennar. Per vart rasande og slo eit kraftig slag med knyttneven i andletet på Kari, slik at ho fall bakover og vart liggjande på golvet. Deretter sette Per seg oppå Kari, skrevs over hoftene hennar, og haldt hendene hennar fast bak hovudet hennar. Kari gjorde først motstand, men innsåg at Per var sterkare enn henne, og sa til slutt ”eg gir meg”. Per slapp då taket, men fekk i same augneblinken den ideen at han skulle ta lommeboka til Kari. Etter å ha sloppe taket i hendene til Kari, nappa han difor lommeboka ut av baklomma hennar, reiste seg opp og sprang på dør. Då han forsvann ut av huset, ropte han til Kari at ”kan du ikkje gjere opp gjelda di sjølv, så skal eg gjere det for deg”.
Per gjekk strake vegen til Lillevik sparebank. Han utstyrte seg med ei handskriven fullmakt der han skreiv: ”Eg, Kari Kirkerud, gir med dette Per Ås fullmakt til å heve kr 15.000,- frå lønskontoen min i Lillevik sparebank”. Per prøvde å etterlikne signaturen til Kari så godt han kunne. Han presenterte fullmakta, Kari sitt bankkort og sitt eige bankkort for bankfunksjonæren. Bankfunksjonæren, som kjente både Per og Kari frå før, fekk ingen mistanke, og betalte ut pengane.
Straks etter ringte Per til Kari og opplyste at no hadde han gjort opp gjelda for henne. Frå denne dagen var sambuarforholdet mellom Per og Kari slutt.
Naboane i huset, som hadde høyrt alt bråket, varsla politiet som kom til straks etter at Per hadde gått frå husværet. Politibetjent Ragnar Rusken kom til staden, og Kari fortalte kva som hadde skjedd. Rusken bad henne komme inn på politikammeret neste dag. Dagen etter gav Kari politiforklaring til politibetjent Rusken, etter å ha blitt gjort kjent med sin rett til å nekte å gi forklaring. Ho understreka i denne forklaringa at ho ikkje kravde tiltale og straff. Ho gav likevel politiet ei legeerklæring der det gjekk fram at ho hadde store hovudsmerter og kjende seg noko svimmel etter valden ho var blitt utsett for. Av den grunn var ho sjukemeld i ei veke. Ho hadde ingen teikn til ytre skadar, bortsett frå ei blåleg heving stor som ein femkrone på venstre kinnet.

I midten av september same året mottok Lillevik politikammer ei melding frå Lillevik sparebank ved banksjef Ole Sørensen. Ein kopi av styrevedtak om at Sørensen hadde fullmakt til å krevje påtale i slike saker, var vedlagt meldinga. Meldinga avslutta med:
”Ein vil på denne bakgrunnen melde Per Ås for bedrageri, og ber om at erstatningskravet vårt på kr 15.000,- vert teke med i straffesaka.”
Politifullmektig Eli Olsen fekk saka til påtalehandsaming i desember. To dagar seinare sende ho saka til Storevik statsadvokatembeter med framlegg om å tiltale Per Ås for brot på:

I.	Straffelova § 229, 1 leden , 1 straffalternativet, på grunnlag av knyttneveslaget.
II.	Straffelova § 257, på grunnlag av tjuveri av lommeboka.
III.	Straffelova § 270, 1 leden nr 1, jf 2 leden, på grunnlag av bedrageri overfor banken.

Statsadvokaten tok 05.01.2001 ut tiltale i samsvar med innstillinga frå politiet, og det gjekk fram av tiltalevedtaket at ”den fornærma har kravd påtale vedrørande post III”.
Kari Kirkerud møtte ikkje i retten. Dagen før hovudforhandlinga hadde ho ringt til aktor, politifullmektig Eli Olsen, og opplyst at det var heilt uaktuelt for henne å forklare seg i retten. Ho var livredd for kva Per kunne gjere med henne dersom ho forklarte seg.
Aktor bad på denne bakgrunnen om å få lese opp politiforklaringa til Kari Kirkerud. Vidare ville aktor føre politibetjent Ragnar Rusken som vitne for å forklare seg om kva Kari Kirkerud hadde fortalt til politiet på åstaden og i politiavhøyr dagen etter.
Forsvararen til tiltalte, advokat Torstein Bang, motsette seg alt dette. Han gjorde gjeldande at det ikkje var høve til opplesing eller vitneføring om kva Kari Kirkerud hadde forklart. I tillegg gjorde han gjeldande at opplesing også var utelukka fordi Kari Kirkerud ikkje hadde vitneplikt.
Aktor la ned påstand om domfelling i samsvar med tiltalevedtaket, men då slik at forholdet under post II i tiltalevedtaket måtte reknast som ran og ikkje tjuveri. Vidare vart det lagt ned påstand om erstatning på kr 15.000,- til Lillevik sparebank.
Forsvararen la ned påstand om avvising, subsidiært frifinning, for alle postane i tiltalevedtaket.
Når det gjaldt post I viste han til at korkje dei objektive eller subjektive vilkåra for straff etter straffelova § 229 var til stades. Det kunne i høgst dreie seg om ei lekamsfornærming etter straffelova § 228, 1. ledd. I så fall måtte retten avvise dette forholdet på grunn av manglande påtalekrav.
Når det gjaldt postane II og III, viste han til at dei subjektive vilkåra for straff ikkje var til stedes. Straffeprosesslova var i alle fall til hinder for domfelling for ran, sjølv om retten skulle komme til at ransparagrafen kunne brukast på forholdet under post II.
Vidare hevda forsvararen at tiltalevedtaket post III måtte avvisast fordi det ikkje var sett fram gyldig påtalekrav. I alle fall kunne ikkje retten ta stilling til erstatningskravet, sidan det ikkje var teke atterhald i tiltalevedtaket om å leggje ned påstand om erstatning.
Når det gjaldt post I i tiltalevedtaket, hevda aktor at påtalekrav ikkje var nødvendig, uavhengig av subsumsjon. Det var heller ikkje prosessuelle hindringar for subsumsjonsendring når det gjaldt post II. Når det gjaldt post III hevda ho at ein ikkje kunne forstå meldinga frå banken som noko anna enn som eit krav om tiltale og straff. For å vere sikker, opplyste ho i prosedyren at slik ho vurderte saka, låg det føre ”allmenne hensyn” både for post I, II og III i tiltalevedtaket.
Når det gjaldt erstatningskravet, viste aktor til at det gjekk tydelig fram av bevisoppgåva at dokumentasjon for erstatningskravet ville bli lagt fram, og dessutan var erstatningsspørsmålet så enkelt og oversiktleg at dette ikkje kravde særskilt førebuing frå forsvaret si side.
Om dette skal det skrivast ei utgreiing der både dei prinsipale og dei subsidiære spørsmåla vert drøfta og avgjorde.

Lillevik kommune eide eigedommen ”Fjordgløtt”, som låg nydeleg til ved Lillevikfjorden. Eigedommen var på 5 daa. På eigedommen var det eit hus med eit buareal på 40 kvm, oppført i år 1900. Kristin Tastad testamenterte eigedommen til Lillevik kommune som på dette grunnlaget overtok eigedommen i 1995. Eigedommen var i heller dårleg stand. Det var likevel klart at den hadde ein høg verdi, først og fremst på grunn av at den låg så fint til.
I 1999 avgjorde kommunestyret at eigedommen skulle leggjast ut for sal på den opne marknaden. Pengesterke folk hadde dei siste åra kjøpt opp fleire liknande eigedommar i kommunen, og kommunestyret rekna difor med å få ein god pris. Kommunen annonserte eigedommen til sals i fleire større aviser i landet 12.05.1999. I annonseteksten heitte det m a:
”Rehabilitering av bustaden på eigedommen er naudsynt. Eigedommen er elles svært attraktiv. Tomta gir m a svært gode utbyggingsmoglegheiter.”
Christian Haug, som budde i Oslo, fatta interesse for eigedommen straks han såg annonsen til kommunen i Aftenposten. Han tok straks kontakt med rådmann Ole Ås i Lillevik kommune. Ås skrytte av det store potensialet eigedommen hadde, både når det gjaldt rehabilitering og utbygging. Christian Haug bad om å få tilsendt planane kommunen hadde for området der eigedommen låg. Dette var for å sikre seg om at det ikkje var reguleringsmessige hindringar for modernisering og utbygging av bustaden på eigedommen. Haug mottok reguleringsplanen frå kommunen etter nokre dagar.
Christian Haug fann at reguleringsplanen ikkje var til hinder for dei planane han sjølv hadde med eigedommen, og la difor inn er bod på 1,5 mill. kroner. Han fekk tilslaget, og kjøpsavtale vart inngått 15.07.1999. Kort tid etter overtakinga sende han ein søknad om å bygge på huset som sto på eigedommen ”Fjordgløtt”. Tilbygget skulle vere på 30 kvm og ein etasje. Kommunen mottok søknaden dagen etter.
I løpet av dei seinare åra hadde det i Lillevik kommune vore eit aukande ordskifte om rikfolk som kjøpte nedlagte gardsbruk, gamle hus o l, og omgjorde bygningane til palass som etter mange si oppfatning ikkje stod i stil med den lokale byggeskikken. Det var eit veksande krav om ei kraftig instraming av reglene på dette området. Det siste året hadde difor kommunen arbeida med ei endring av reguleringsplanen. Endeleg vedtak om endring av reguleringsplanen låg føre 15.12.1999 (jf plan- og bygningslova § 28-1). I dei nye reguleringsføresegnene heitte det mellom anna:
”Vesentlege påbygg, fasadeendringar og liknande skal ikkje tillatast for eksisterande bygningar i 100-metersbeltet langs sjøen. Forbodet skal ikkje vere til hinder for vanleg rehabilitering og vedlikehald av eksisterande bygningar.”
Christian Haug fekk først kjennskap til endringsvedtaket etter at det var endeleg. Han vart no alvorleg uroa for utbyggingsplanane sine.
Det faste utvalet for plansaker i Lillevik kommune handsama søknaden om påbygg 30.02.2000. Etter ei konkret vurdering kom utvalet til at ein burde gi dispensasjon frå reguleringsføresegnene, med heimel i plan- og bygningslova § 7. Utvalet gav denne grunngjevinga for vedtaket:
”Etter ei samla vurdering finn ein at det ligg føre særlege grunnar til å dispensere frå reguleringsføresegnene. Ein viser til at Christian Haug vil bli påført eit stort økonomisk tap dersom utbyggingsplanane vert stansa. Vidare har han, på bakgrunn av den kjøpsavtalen han har inngått med kommunen, ei rettkomen forventning om at kommunen ikkje vil leggje hindringar i vegen for at hans intensjonar med kjøpet skal kunne realiserast. Dersom kommunen ikkje legg til rette for at Haug får medhald i byggesøknaden sin, er det dessutan ein fare for at dette vil utløyse eit erstatningskrav, noko som ville vere svært uheldig for ein allereie stram kommuneøkonomi. Dessutan ligg påbygget innanfor det akseptable, både når det gjeld storleik og utforming.”
Christian Haug starta påbygginga straks han fekk kjennskap til vedtaket, og påbygget sto ferdig alt i løpet av sommaren 2000.
Peder Ås er næraste naboen til eigedommen ”Fjordgløtt”. Han klaga vedtaket i rett tid inn for fylkesmannen. Huset på ”Fjordgløtt” låg i siktlina ca 200 meter frå stovevindauga til Peder Ås, og han opplevde påbygget som skjemmande. Fylkesmannen, som har full overprøvingskompetanse, oppretthaldt 15.04.2000 kommunen sitt vedtak.
Den 16.10.2000 stemna Peder Ås Lillevik kommune og Christian Haug inn for Lillevik heradsrett, med påstand om at Lillevik kommune sitt vedtak frå 30.02.2000 skulle kjennast ugyldig. Hovudforhandling vart dagsett til 04.03.2001.
Peder Ås grunngav påstanden om at vedtaket var ugyldig med at vedtaket mangla heimel i plan- og bygningslova § 7.
Både Lillevik kommune og Christian Haug påsto prinsipalt saka avvist, og meinte det var fleire grunnlag for dette.
Når det gjaldt realiteten, hevda Lillevik kommune og Christian Haug at vedtaket ikkje var ugyldig. Dei viste m a til at retten ikkje kunne overprøve kommunen si vurdering av om det låg føre ”særlige grunner” etter plan- og bygningslova § 7.
Vidare viste dei saksøkte til at ein ikkje kunne forstå dei nye reguleringsføresegnene slik at dei skulle gjelde med tilbakeverkande kraft for søknader som var sendt før føresegnene var sette verk, slik som i dette tilfellet. I alle fall ville det vere i strid med grunnlova § 97 å gi dei nye reguleringsføresegnene tilbakeverkande kraft på denne måten.
Om dette skal det skrivast ei utgreiing der både dei prinsipale og dei subsidiære spørsmåla vert drøfta og avgjorde.

Sist oppdatert 08. april 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.