Sist oppdatert 19. april 2002 av BMT
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
DEL I
Folketrygdloven regulerer blant annet rett til refusjon fra trygden for utgifter
til legehjelp, jfr. folketrygdloven av 1997 § 5-4, 4.ledd som gir hjemmel
for forskrift for utgifter til legehjelp. Slik forskrift ble fastsatt ved kgl.
res. 24. juni 1994 hvor det er gitt nærmere regler om de utgifter som
kan kreves refundert og om hvor stor andel trygden dekker. Denne forskriften
er betegnet Refusjonstariffen.
Fastsettelsen av innholdet i Refusjonstariffen er gjenstand for forhandlinger
mellom Den norske lægeforening og Rikstrygdeverket.
I Refusjonstariffen §1 er det i grunnvilkårene bl a fastsatt at godtgjørelse
av
"utgifter til legehjelp ytes dersom lege er søkt for sykdom eller mistanke om sykdom".
Refusjonstariffen inneholder bestemmelser som forutsetter at den trygdede selv dokumenterer og fremmer stønadskravet for sine utgifter til legehjelp direkte overfor trygdekontoret. Dette er imidlertid en upraktisk ordning, og Refusjonstariffen § 2 nr. 2 åpner derfor for et system med direkte oppgjør for refusjon mellom den enkelte lege og det lokale trygdekontor. I henhold til samme bestemmelse kan Rikstrygdeverket også inngå avtale med Legeforeningen om direkte oppgjør mellom trygdekontorene og legeforeningens medlemmer. En slik avtale, kalt kollektivavtalen, var allerede inngått 1. mai 1991. Kollektivavtalen har senere blitt revidert flere ganger, siste gang 18. august 1997.
Kollektivavtalen av 1997 pkt. 9.1. fjerde ledd har følgende ordlyd:
"En lege, som har fått utbetalt mer refusjon enn det som følger av Refusjonstariffen, plikter å betale dette tilbake med de begrensninger som følger av foreldelseslovens regler dersom han har benyttet takster for utført undersøkelse eller behandling i et slikt omfang at bruken er i strid med lovgivningen og legen visste eller burde forstått dette."
Peder Ås drev som allmennpraktiserende lege i Lillevik. Som medlem av legeforeningen hadde Ås en tilslutningsavtale til kollektivavtalen med Lillevik trygdekontor.
Ås anskaffet eget laboratorium i november 1997. Rutinene ved legekontoret var slik at pasientene først ble ledet inn til legen som etter en kort samtale med pasientene, anmodet legekontorets sykepleier ved ca 50% av pasientkonsultasjonene å ta en laboratorieprøve som i henhold til Refusjonstariffen er betegnet takst 706A (differensialtelling). Denne analysen var medisinsk indisert ved mistanke om leukemi (blodkreft) og tilstander med beinmargshemning.
Hver måned sendte Ås refusjonskrav med nærmere dokumentasjon til trygdekontoret i Lillevik. Dokumentasjonen inneholdt regningskort med angivelse av diagnoser og legebehandling for hver enkelt pasient som det ble søkt refusjon for. Refusjonskravene ble fortløpende dekket i hele 1998 og fram til 5. november 1999. Denne dagen sendte Lillevik trygdekontor et brev til Peder Ås hvor kontoret reiste spørsmål om det kunne foreligge overforbruk av laboratorieprøver. Det ble særlig vist til at legen den siste måneden hadde krevd refusjon for prøven 706A (differensialtelling) ved 50% av pasientkonsultasjonene. Statistiske tall som trygdemyndighetene hadde, viste at det blant allmennpraktiserende leger var høyst uvanlig at den aktuelle prøven ble tatt ved mer enn 5% av pasientkonsultasjonene.
Saken ble deretter overtatt av Fylkestrygdekontoret i Troms som undersøkte
samtlige refusjonskrav fra Peder Ås i perioden 1. januar 1998 til 31.
oktober 1999. I hele perioden hadde Peder Ås den samme høye takstbruk
med hensyn til analysen 706A (differensialtelling). Fylkestrygdekontoret gjennomgikk
de sykdomsdiagnoser som Peder Ås hadde angitt på regningskortene
for de enkelte pasientene.
På dette grunnlag vurderte Fylkestrygdekontoret takstbruken dit hen at
prøven 706A bare kunne antas medisinsk indisert i forhold til hver tiende
pasient. Fylkestrygdekontoret i Troms fattet vedtak 10. mars 2000 om tilbakebetaling
av 90% av den refusjon som i perioden var utbetalt legen for prøven,
beregnet til totalt kr. 80.000, og da begrunnet med "feil takstbruk/overforbruk".
Etter klage til Rikstrygdeverket, ble tilbakekrevingsvedtaket stadfestet 1. juni 2000.
Den 4. oktober 2001 reiste staten v/Rikstrygdeverket - uten forutgående forliksrådsbehandling - søksmål mot Peder Ås for Lillevik tingrett med påstand om at Ås hadde plikt til å tilbakebetale kr. 80.000 til Troms Fylkestrygdekontor for urettmessig mottatt refusjon ved pasientbehandling.
I tilsvaret til tingretten påsto Peder Ås saken avvist. Subsidiært bestred Peder Ås at han hadde tilbakebetalingsplikt i forhold til staten, ettersom han mente at de tidligere refusjonskrav var fremsatt i samsvar med lov og forskrifter. Han viste til lov om helsepersonell m.v. av 2. juli 1999 nr. 64 (helsepersonelloven) §§ 4 og 6, og han fremholdt at han hadde tatt prøvene etter beste skjønn ved utøvelse av forsvarlig legegjerning under sin pasientbehandling. Han erkjente at det sykdomsbildet som de opplyste diagnoser avtegnet, var uforenlig med prøvetakningen. Diagnosene viste imidlertid et ufullstendig sykdomsbilde av pasientene. Som nytt bevis for tingretten tilbød han samtlige pasientjournaler. Disse dokumentbevisene måtte han ha adgang til å fremlegge uavhengig av om de inneholder opplysninger med taushetsplikt, jfr. helsepersonelloven § 47. Denne bevisførselen viste at halvparten av de pasienter som prøven var tatt på, hadde symptomer på blodkreft og beinmargshemning. Peder Ås fremholdt at prøvene måtte godtas iallfall i forhold til alle disse pasientene.
Peder Ås fremholdt videre at han for sin del trodde at prøvene var nyttig hver eneste gang den ble tatt, men han erkjente at han visste at prøven i henhold til vanlig medisinsk oppfatning ble ansett ikke å ha verdi i forhold til ca halvparten av de av pasientene som han hadde tatt prøven på. Avgjørende for ham var likevel at han for sin del mente at prøven var nyttig. Ås viste også til at det iallfall var to andre leger i Troms fylke som støttet hans syn på prøvens nytteverdi.
Videre anførte Ås at selv om det objektivt sett forelå overforbruk, hadde trygdemyndighetene likevel ikke adgang til å treffe vedtak om tilbakebetaling, idet dette innebar ulovlig omgjøring av de tidligere utbetalingsvedtak. Under henvisning til Kollektivavtalen mellom legeforeningen og Rikstrygdeverket fremholdt Ås at han hadde handlet i aktsom god tro og omgjøring kunne da ikke skje. Ås påpekte i den forbindelse at trygdekontoret hadde godtatt takstbruken gjennom sine utbetalinger ved atskillige refusjonskrav over meget lang tid uten at trygdekontoret hadde varslet ham om at han tok prøver i strid med regelverket.
Ås anførte også at tilbakebetalingsvedtaket måtte være ugyldig på grunn av usaklig forskjellsbehandling. Han viste til at trygdemyndighetene ved flere tilbakebetalingskrav mot andre leger for tilsvarende overforbruk, hadde godtatt en høyere takstbruk uten at det kunne påvises noen grunn for forskjellsbehandlingen.
Atter subsidiært fremholdt Ås at tilbakebetalingskravet måtte reduseres fra kr. 80.000 til kr. 40.000, idet trygdemyndighetene iallfall hadde lagt til grunn et overforbruk som var dobbelt så stort som det forelå grunnlag for å hevde.
Staten v/Rikstrygdeverket anførte i et senere prosesskrift av 2. mars 2002 at det forelå et gyldig vedtak om tilbakebetaling. Staten viste til regelverkets kriterier om at refusjon bare kunne kreves for "nødvendige" utgifter ved "sykdom eller mistanke om sykdom". Dette tema var vurdert av Fylkestrygdekontoret, som ved bistand av leger - etter en medisinskfaglig vurdering - påviste betydelig overforbruk. Domstolen kunne da ikke overprøve et slikt faglig skjønn.
Tilbakekrevingsvedtaket innebar omgjøring av tidligere ugyldige utbetalingsvedtak, jfr. fvl. § 35 første ledd c), og forvaltningsorganet kan da bestemme omgjøring iht. loven uten hensyn til om det kan bevises at Ås har opptrådt uaktsomt. Riktignok inneholder kollektivavtalen en regel om krav til subjektiv skyld for at trygdemyndighetene skal kunne kreve penger tilbake ved feil takstbruk/overforbruk. Men en avtale mellom legeforeningen og Rikstrygdeverket - slik som kollektivavtalen - kunne ikke sette til side den forvaltningsrettslige regel om omgjøring av ugyldige vedtak i forvaltningsloven § 35 første ledd. (For drøftelsen skal det legges til grunn at både utbetalingsvedtakene og vedtak med krav om tilbakebetaling utgjør enkeltvedtak).
Videre bestred staten at Peder Ås kunne fremlegge pasientjournaler som bevis i saken. Dette bevistilbudet inneholdt taushetsbelagt materiale og bevistilbudet var i strid med tvistemålsloven hvilket måtte være avgjørende. (For drøftelsen av de materielle spørsmål legges til grunn at pasientjournalene tillates fremlagt i retten.)
Når det gjelder anførselen om forskjellsbehandling, erkjente staten at det hadde skjedd en viss forskjellsbehandling, idet vedtak - som var truffet både før og etter desember 2000 - med tilbakebetalingskrav mot enkelte andre leger har vært for lave i forhold til overforbruket som faktisk var bevist. Dette har vært feil. Denne forskjellsbehandlingen kan likevel ikke tilsi at tilbakekrevingsvedtaket mot Peder Ås er ugyldig når det henses til at tilbakebetalingskravet iallfall ikke overstiger omfanget av overforbruket.
DEL II
Rikstrygdeverket innga 10. oktober 2001 anmeldelse mot Peder Ås til Lillevik
politidistrikt med begjæring om straff i anledning de refusjonskrav som
hadde vært innsendt Lillevik trygdekontor.
Den 5. januar 2002 tok statsadvokat Vold ut tiltale mot Ås for overtredelse av strl. § 271, jfr. § 270 og folketrygdloven 1997 § 25-12.
Under hovedforhandlingen fremholdt aktor at både de objektive og subjektive vilkår for straff var tilstede etter strl. § 271 og folketrygdloven § 25-12 i konkurrens. Om Ås hadde særegne oppfatninger med hensyn til prøvenes nytteverdi, var dette i høyden en rettsvillfarelse som han ikke kunne bli hørt med. Subsidiært fremholdt aktor at Ås iallfall måtte dømmes for overtredelse av strl. § 271a, jfr. § 270.
Ås' forsvarer nedla påstand om frifinnelse.
Ås bestred at vilkårene for straff etter straffeloven § 271
var til stede prinsipalt fordi Ås kun hadde krevd det han var berettiget
til. Selv om det ble lagt til grunn at han hadde krevd høyere beløp
i refusjon enn han hadde krav på, fremholdt Ås at han for hele perioden
hadde gitt korrekte opplysninger til trygdekontoret. Iallfall hadde han ikke
gitt faktiske opplysninger som tilsa for høy refusjon. Hvis trygden mente
at han ikke hadde krav på refusjon hensett til de opplyste diagnosene,
måtte trygdekontoret ha plikt til å varsle ham langt tidligere.
Strl. § 271 kunne allerede av disse grunner ikke være overtrådt.
Under enhver omstendighet hadde han ikke fremmet for høye refusjonskrav
forsettlig og i uberettiget vinnings hensikt. Refusjonskravene bygget på
de prøver han hadde tatt under pasientbehandling i samsvar med de medisinske
kunnskaper og de oppfatninger om pasientbehandling som han hadde. Om hans syn
med hensyn til prøvenes nytte var i strid med det alminnelige syn i medisinen,
måtte likevel hans oppfatning være avgjørende ved spørsmål
om straffansvar etter strl. § 271.
Atter subsidiært ble anført at overtredelsen under enhver omstendighet ikke kunne rammes av annet enn strl. § 270 hensett til overtredelsens omfang. Ås bestred også at vilkårene for straffansvar var til stede iht. folketrygdloven § 25-12. Folketrygdloven § 25-12 kunne under enhver omstendighet ikke anvendes i konkurrens med bedrageribestemmelsen.
Drøft de prinsipale og subsidiære spørsmål som oppgaven
reiser.
DEL I
Folketrygdlova regulerer mellom anna rett til refusjon frå trygda for
utgifter til legehjelp, jfr. folketrygdlova av 1997 § 5-4, 4. leden som
gir heimel for forskrift for utgifter til legehjelp. Slik forskrift vart fastsett
ved kgl. res. 24. juni 1994 der det er gitt nærare reglar om dei utgiftene
som kan krevjast refundert og om kor stor del trygda dekker. Denne forskrifta
er kalla Refusjonstariffen.
Innhaldet i Refusjonstariffen vert fastsett etter forhandlingar mellom Den
norske lægeforening og Rikstrygdeverket.
I Refusjonstariffen § 1 er det i grunnvilkåra m a fastsett at godtgjering
av
"utgifter til legehjelp ytes dersom lege er søkt for sykdom eller mistanke om sykdom".
Refusjonstariffen inneheld føresegner som føreset at den trygda sjølv dokumenterer og fremjar stønadskravet for sine utgifter til legehjelp direkte overfor trygdekontoret. Men dette er ei upraktisk ordning, og Refusjonstariffen § 2 nr. 2 opnar difor for eit system med direkte oppgjer for refusjon mellom den enkelte lege og det lokale trygdekontoret. I samsvar med same føresegn kan Rikstrygdeverket også inngå avtale med legeforeininga om direkte oppgjer mellom trygdekontora og medlemmene til legeforeininga. Ei slik avtale, kalla kollektivavtala, var allereie inngått 1. mai 1991. Kollektivavtala har seinare blitt revidert fleire gonger, siste gong 18. august 1997.
Kollektivavtala av 1997 pkt. 9.1. fjerde leden har denne ordlyden:
"En lege, som har fått utbetalt mer refusjon enn det som følger av Refusjonstariffen, plikter å betale dette tilbake med de begrensninger som følger av foreldelseslovens regler dersom han har benyttet takster for utført undersøkelse eller behandling i et slikt omfang at bruken er i strid med lovgivningen og legen visste eller burde forstått dette."
Peder Ås dreiv som allmennpraktiserande lege i Lillevik. Som medlem av legeforeininga hadde Ås ei tilslutningsavtale til kollektivavtala med Lillevik trygdekontor.
Ås skaffa seg eige laboratorium i november 1997. Rutinane ved legekontoret var slik at pasientane først vart leia inn til legen som etter ein kort samtale med pasientane, bad sjukepleiaren ved legekontoret ved ca 50% av pasientkonsultasjonane om å ta ein laboratorieprøve som etter Refusjonstariffen er kalla takst 706A (differensialteljing). Denne analysen var medisinsk indisert ved mistanke om leukemi (blodkreft) og tilstandar med beinmargshemming.
Kvar månad sende Ås refusjonskrav med nærare dokumentasjon til trygdekontoret i Lillevik. Dokumentasjonen inneheldt rekningskort med opplysningar om diagnosar og legebehandling for kvar enkelt pasient som det vart søkt refusjon for. Refusjonskrava vart etter kvart som dei vart sende inn, dekka i heile 1998 og fram til 5. november 1999. Denne dagen sende Lillevik trygdekontor eit brev til Peder Ås der kontoret reiste spørsmål om det kunne føreliggje overforbruk av laboratorieprøver. Det vart særleg vist til at legen den siste månaden hadde kravd refusjon for prøven 706A (differensialteljing) ved 50% av pasientkonsultasjonane. Statistiske tal som trygdestyremaktene hadde, viste at det mellom allmennpraktiserande legar var høgst uvanleg at den aktuelle prøven vart teken ved meir enn 5 % av pasientkonsultasjonane.
Saka vart deretter overteken av Fylkestrygdekontoret i Troms som undersøkte
alle refusjonskrava frå Peder Ås i perioden 1. januar 1998 til 31.
oktober 1999. I heile perioden hadde Peder Ås den same høge takstbruken
med omsyn til analysen 706A (differensialteljing). Fylkestrygdekontoret gjekk
igjennom dei sjukdomsdiagnosane som Peder Ås hadde gitt på rekningskorta
for dei enkelte pasientane.
På dette grunnlaget vurderte Fylkestrygdekontoret takstbruken slik at
prøven 706A berre kunne reknast for medisinsk indisert i forhold til
kvar tiande pasient. Fylkestrygdekontoret i Troms gjorde vedtak 10. mars 2000
om tilbakebetaling av 90% av den refusjonen som i perioden var utbetalt legen
for prøven, utrekna til totalt kr. 80.000, og då grunngjeve med
"feil takstbruk/overforbruk".
Etter klage til Rikstrygdeverket, vart tilbakekrevjingsvedtaket stadfesta 1. juni 2000.
Den 4. oktober 2001 reiste staten v/Rikstrygdeverket - utan forliksrådshandsaming før dette - søksmål mot Peder Ås for Lillevik tingrett med påstand om at Ås hadde plikt til å tilbakebetale kr. 80.000 til Troms Fylkestrygdekontor for urettkomme motteken refusjon ved pasientbehandling.
I tilsvaret til tingretten påsto Peder Ås saka avvist. Subsidiært imøtegjekk Peder Ås at han hadde tilbakebetalingsplikt i forhold til staten, ettersom han meinte at dei tidlegare refusjonskrava var framsette i samsvar med lov og forskrifter. Han viste til lov om helsepersonell m.v. av 2. juli 1999 nr. 64 (helsepersonellova) §§ 4 og 6, og han viste til at han hadde teke prøvene etter beste skjønn ved utøving av forsvarleg legegjerning under pasientbehandlinga si. Han vedgjekk at det sjukdomsbiletet som dei opplyste diagnosane viste, ikkje var i samsvar med prøvetakinga. Men diagnosane viste eit ufullstendig sjukdomsbilete av pasientane. Som nytt bevis for tingretten tilbaud han alle pasientjournalane. Desse dokumentbevisa måtte han ha rett til å leggje fram uavhengig av om dei inneheld opplysningar med teieplikt, jfr. helsepersonellova § 47. Denne bevisføringa viste at halvparten av dei pasientane som prøven var teken på, hadde symptom på blodkreft og beinmargshemming. Peder Ås hevda at prøvene måtte godtakast i alle fall i forhold til alle desse pasientane.
Peder Ås viste vidare til at han for sin del trudde at prøven var nyttig kvar einaste gong den vart teken, men han erkjente at han visste at prøven etter vanleg medisinsk oppfatning vart rekna for ikkje å ha verdi i forhold til ca halvparten av dei av pasientane som han hadde teke prøven på. Avgjerande for han var likevel at han for sin del meinte at prøven var nyttig. Ås viste også til at det i alle fall var to andre legar i Troms fylke som støtta hans syn på nytteverdien prøven hadde.
Vidare gjorde Ås gjeldande at sjølv om det objektivt sett låg føre overforbruk, hadde trygdestyremaktene likevel ikkje rett til å gjere vedtak om tilbakebetaling, sidan dette innebar ulovleg omgjering av dei tidlegare utbetalingsvedtaka. Med tilvising til Kollektivavtala mellom legeforeininga og Rikstrygdeverket hevda Ås at han hadde handla i aktsam god tru og omgjering kunne då ikkje skje. Ås påpeikte i samband med dette at trygdekontoret hadde godteke takstbruken gjennom utbetalingane sine ved ei rekkje refusjonskrav over svært lang tid utan at trygdekontoret hadde varsla han om at han tok prøver i strid med regelverket.
Ås gjorde også gjeldande at tilbakebetalingsvedtaket måtte vere ugyldig på grunn av usakleg ulikebehandling. Han viste til at trygdestyremaktene ved fleire tilbakebetalingskrav mot andre legar for tilsvarande overforbruk, hadde godteke ein høgare takstbruk utan at det kunne påvisast nokon grunn for ulikebehandlinga.
Atter subsidiært hevda Ås at tilbakebetalingskravet måtte reduserast frå kr. 80.000 til kr. 40.000, sidan trygdestyremaktene i alle fall hadde lagt til grunn eit overforbruk som var dobbelt så stort som det var grunnlag for å hevde.
Staten v/Rikstrygdeverket gjorde i eit seinare prosesskrift av 2. mars 2002 gjeldande at det låg føre eit gyldig vedtak om tilbakebetaling. Staten viste til vilkåra i regelverket om at refusjon berre kunne krevjast for "nødvendige" utgifter ved "sykdom eller mistanke om sykdom". Dette temaet var vurdert av Fylkestrygdekontoret, som ved bistand av legar - etter ei medisinskfagleg vurdering - påviste eit stort overforbruk. Domstolen kunne då ikkje overprøve eit slikt fagleg skjønn.
Tilbakekrevjingsvedtaket innebar omgjering av tidlegare ugyldige utbetalingsvedtak, jfr. fvl. § 35 første leden c), og forvaltningsorganet kan då omgjere etter lova utan omsyn til om det kan bevisast at Ås har handla aktlaust. Rett nok inneheld kollektivavtala ein regel om krav til subjektiv skuld for at trygdestyremaktene skal kunne krevje pengar tilbake ved feil takstbruk/overforbruk. Men ei avtale mellom legeforeininga og Rikstrygdeverket - slik som kollektivavtala - kunne ikkje setje til side den forvaltningsrettslege regelen om omgjering av ugyldige vedtak i forvaltningslova § 35 første leden. (For drøftinga skal det leggjast til grunn at både utbetalingsvedtaka og vedtak med krav om tilbakebetaling er enkeltvedtak).
Vidare imøtegjekk staten at Peder Ås kunne leggje fram pasientjournalar som bevis i saka. Dette bevistilbodet inneheldt materiale underlagt teieplikt og bevistilbodet var i strid med tvistemålslova, noko som måtte vere avgjerande. (For drøftinga av dei materielle spørsmåla skal det leggjast til grunn at pasientjournalane kan leggjast fram i retten.)
Når det gjeld innvendinga om ulikebehandling, vedgjekk staten at det hadde skjedd ei viss ulikebehandling, sidan vedtak - som var gjort både før og etter desember 2000 - med tilbakebetalingskrav mot enkelte andre legar har vore for låge i forhold til overforbruket som faktisk var bevist. Dette har vore feil. Denne ulikebehandlinga kan likevel ikkje tilseie at tilbakekrevjingsvedtaket mot Peder Ås er ugyldig når ein tek omsyn til at tilbakebetalingskravet i alle fall ikkje overstiger omfanget av overforbruket.
DEL II
Rikstrygdeverket melde 10. oktober 2001 Peder Ås til Lillevik politidistrikt med krav om straff i høve dei refusjonskrava som hadde vore sendt til Lillevik trygdekontor.
Den 5. januar 2002 tok statsadvokat Vold ut tiltale mot Ås for brot på strl. § 271, jfr. § 270 og folketrygdlova 1997 § 25-12.
Under hovudforhandlinga hevda aktor at både dei objektive og subjektive vilkåra for straff var til stades etter strl. § 271 og folketrygdlova § 25-12 i konkurrens. Om Ås hadde særeigne oppfatningar med omsyn til nytteverdien av prøvane, var dette i høgda ei rettsvillfaring som han ikkje kunne bli høyrt med. Subsidiært hevda aktor at Ås i alle fall måtte dømmast for brot på strl. § 271a, jfr. § 270.
Forsvararen til Ås la ned påstand om frifinning.
Ås imøtegjekk at vilkåra for straff etter straffelova §
271 var til stades, prinsipalt fordi Ås berre hadde kravd det han hadde
rett til. Sjølv om det vart lagt til grunn at han hadde kravd høgare
summar i refusjon enn han hadde krav på, hevda Ås at han for heile
perioden hadde gitt korrekte opplysningar til trygdekontoret. I alle fall hadde
han ikkje gitt faktiske opplysningar som tilsa for høg refusjon. Dersom
trygda meinte at han ikkje hadde krav på refusjon på grunnlag av
til dei opplyste diagnosane, måtte trygdekontoret ha plikt til å
varsle han langt tidlegare.
Strl. § 271 kunne allereie av desse grunnane ikkje vere broten. I alle
fall hadde han ikkje fremja for høge refusjonskrav forsettleg og i urettkomen
vinnings hensikt. Refusjonskrava bygde på dei prøvene han hadde
teke under pasientbehandling i samsvar med dei medisinske kunnskapane og dei
oppfatningane om pasientbehandling som han hadde. Om hans syn med omsyn til
nytten av prøvane var i strid med det alminnelege syn i medisinen, måtte
likevel hans oppfatning vere avgjerande ved spørsmål om straffansvar
etter strl. § 271.
Atter subsidiært gjorde han gjeldande at lovbrotet i alle fall ikkje
kunne råkast av anna enn strl. § 270 når ein tek omsyn til
omfanget av lovbrotet. Ås imøtegjekk også at vilkåra
for straffansvar var til stades etter folketrygdlova § 25-12. Folketrygdlova
§ 25-12 kunne i alle fall ikkje brukast i konkurrens med bedrageriføresegna.
Drøft dei prinsipale og subsidiære spørsmåla som oppgåva
reiser.
|
Sist oppdatert 19. april 2002 av BMT Kommentarer til denne siden. |