Sist oppdatert 24. april 2003 av BMT
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
DEL I
Stortinget vedtok den 23. mars 1999 å etablere et regionalt skyte- og
øvingsfelt for Forsvaret - Regionfelt Østlandet - på Blåfjellet
i Trangvik kommune. Øvingsfeltet omfatter et areal på i alt ca.
250.000 daa, hvor det bl.a. inngår etablering av anleggsveger, bygninger,
militære konstruksjoner og anlegg.
I vedtak av 21. oktober 2002 ga Trangvik kommune Forsvarsbygg rammetillatelse
for utbygging av anleggsveger i Regionfelt Østlandet, jf. lov av 14.
juni 1985 nr. 77 (plan- og bygningsloven) § 95 a nr. 1, jf. § 7. Det
ble gitt tillatelse til igangsetting for tiltaket etter plan- og bygningsloven
§ 95 a nr. 2 en uke senere. I rammetillatelsen het det bl.a.:
”Trangvik kommune mistet for få år siden en stor hjørnesteinsbedrift. Etablering av nye og varige arbeidsplasser er derfor av meget stor betydning for kommunens fremtidige økonomi. Forsvarets tilstedeværelse - gjennom den nyetablerte Trangvik leir og et fremtidsrettet skytefelt - er et viktig element i å skape sikre arbeidsplasser i kommunen i fremtiden.
De nærmere detaljer i hva som skal tillates av bygninger, konstruksjoner og tiltak, kommer de berørte kommunale bygningsmyndigheter tilbake til når senere byggetillatelser skal behandles. Det synes imidlertid ikke som om fremtidige tiltak og bygninger vil komme i konflikt med tungtveiende offentlige eller private interesser. Forurensningsmessige forhold, og forholdet til kulturminner m.v. kan utredes nærmere frem til byggetillatelsen skal behandles.
Tiltaket er på enkelte punkter i strid med kommuneplanen, både når det gjelder arealbruksformål og mht tiltakets omfang. Det haster imidlertid å komme i gang, og kommuneplanarbeidet kan pågå mens byggesøknad for de permanente anlegg og tiltak utarbeides. Bygningsrådet finner på bakgrunn av ovenstående å kunne dispensere fra plankartet og bestemmelsene i kommuneplanens arealdel, jf. plan-og bygningsloven § 20-6, jf. § 7.”
Folkeaksjonen ”Stopp Regionfelt Østlandet” fremmet den 1. november 2002 begjæring om midlertidig forføyning til Trangvik tingrett mot Staten v/Forsvarsdepartementet med krav om stansing av anleggsarbeidene i Regionfelt Østlandet i det den anførte at rammetillatelsen gitt av Trangvik kommune var ugyldig.
Folkeaksjonen er en ideell miljø- og naturvernorganisasjon. Organisasjonen har vært i virksomhet i ca. 8 år, og vedtektene har vært de samme i hele perioden, nemlig:
”Å forhindre etablering av et regionalt skyte- og øvingsfelt på Østlandet - ved å samle bredest mulig interesse fra enkeltpersoner, institusjoner, bedrifter nasjonalt og internasjonalt for å påvirke og gi nødvendig informasjon til de myndigheter som tar beslutninger i saken.”
Organisasjonen har et styre. Medlemmene betaler kontingent. Medlemstallet er skiftende, og har variert fra ca. 1000–1500 medlemmer.
Det ble i begjæringen bl.a. vist til at Folkeaksjonen har engasjert seg aktivt i skytefeltspørsmålet helt fra starten av, og har vært godtatt som høringsinstans av myndighetene i den innledende planprosessen. Folkeaksjonen har også sendt klage til Sivilombudsmannen over avgjørelser tidligere i prosessen. Det ble for øvrig vist til prinsippene i Grunnloven § 110 b, hvoretter borgerne har særlige rettigheter på miljørettens område.
Når det gjaldt de materielle spørsmål, anførte Folkeaksjonen prinsipalt at vedtaket om å gi rammetillatelse var ugyldig pga lovstrid, i det et så omfattende tiltak som et nasjonalt skyte- og øvingsfelt av denne dimensjon krever at det først utarbeides reguleringsplan, jf. plan- og bygningsloven § 23. Det er ikke nevnt i vedtaket om rammetillatelse at kommunen har dispensert fra dette kravet, og det er heller ikke rettslig adgang til å dispensere fra dette lovkravet etter plan- og bygningsloven § 7. Et så omfattende geografisk og fysisk inngrep som et skyte- og øvingsfelt, kan under ingen omstendigheter gjennomføres ved dispensasjon, men må være gjenstand for en mer utførlig og betryggende behandling og derfor hjemles direkte i et planvedtak. Noe annet ville være i strid med lovens system og formål, og dessuten uthule de demokratiske rettigheter knyttet til planprosessen.
Folkeaksjonen anførte videre at kommunens vedtak om rammetillatelse uansett var ugyldig, da det var tatt utenforliggende hensyn ved at man hadde lagt vekt på hensynet til arbeidsplasser – noe som er plan- og bygningsloven helt uvedkommende.
Folkeaksjonen krevet således saken fremmet, og begjæringen tatt til følge.
I rettidig tilsvar av 12. november 2002 tok Staten v/Forsvarsdepartementet v/Forsvarsbygg til motmæle og krevde saken prinsipalt avvist, og subsidiært påstod frifinnelse.
Når det gjaldt avvisningskravet anførte staten at
Folkeaksjonen ikke hadde partsevne, og dessuten manglet rettslig interesse.
For så vidt gjaldt spørsmålet om partsevne, viste staten
til at Folkeaksjonen er av midlertidig karakter da den etter sitt eget formål
må antas opphøre å eksistere når skytefeltsaken er
endelig avgjort.
Staten bestred for øvrig at kommunens vedtak led av noen form for ugyldighet.
Bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven vedrørende midlertidig forføyning
skal ikke behandles.
DEL II
Den 2. februar 2003 startet Forsvaret forhåndsundersøkelser i skyte- og øvingsfeltet. Kaptein Peder Ås sammen med mannskaper fra Trangvik leir satte ned vegstikker og markerte nivelleringspunkter ved hjelp av beltevogner og snøscootere. Marte Kirkerud i Folkeaksjonens aksjonsgruppe fikk varsel om dette. Hun ringte umiddelbart sin gode venn Lars Holm. Han tok snøscooteren til sin far, Tobias Holm, og transporterte Marte sammen med en gruppe demonstranter til Blåfjellet. Tobias Holm og hans to sønner hadde tillatelse til å kjøre snøscooter frem og tilbake mellom familiens hjem og familiehytta de eide i sameie i Sørfjellet - beliggende i en annen del av kommunen. Lars kjørte derfor umiddelbart hjem etter å ha satt av aksjonistene. Lars studerte medisin i Skottland, og bodde hjemme i alle ferier og ellers når han var på besøk eller hadde strøjobber hjemme i Trangvik.
Aksjonsgruppa etablerte seg umiddelbart på det sted hvor Forsvaret lagret sitt utstyr for vegstikking. Under ledelse av Marte Kirkerud lenket de seg fast til Forsvarets utstyrslager for å hindre Forsvarets personell å få tak i utstyret. Da kaptein Ås med mannskap kom til stede neste morgen, påla han straks de tilstedeværende å fjerne seg fra skyte- og øvingsfeltet innen kl. 12.00 samme dag. I det han snudde seg for å gå, kastet en av aksjonistene en isklump etter ham og traff ham nesten i bakhodet. Det ble også ropt ”Nei til skytefelt” taktfast flere ganger etter kaptein Ås. Ingen av demonstrantene fjernet seg innen fristen, noe de også signaliserte til Ås da han ga pålegget.
Lars Holms far, Tobias Holm, var selv offiser og ble bestyrtet da han fikk høre om saken. Han ringte straks politiet, og varslet om den ulovlige kjøreturen. Et par dager senere angret han seg, og ringte politiet og sa at han ikke ønsket å anmelde forholdet. Kommunens miljøvernleder fikk også kunnskap om at Holms snøscooter var benyttet, og trakk da kjøreløyvet tilbake med umiddelbar virkning for hans vedkommende, jf. motorferdselloven § 3. Dette var i samsvar med vedtaket om kjøreløyve, hvor det var tatt eksplisitt forbehold om å trekke løyvet tilbake dersom det f. eks. ble kjørt utenfor godkjent trasé. Lars Holm påklaget ikke dette vedtaket.
Kaptein Ås anmeldte forholdene til politiet. Politimesteren i Trangvik tok den 25. mars 2003 ut tiltale mot både Marte Kirkerud og Lars Holm. Marte ble satt under tiltale for overtredelse av straffeloven §§ 127, 228 og 329. Lars Holm ble satt under tiltale for overtredelse av straffeloven § 260, og motorferdselloven § 12, jf. § 3. Under hovedforhandlingen i Trangvik tingrett krevde de begge saken avvist, subsidiært krevde de seg frifunnet.
Marte viste til at om ikke hun hadde ledet aksjonen, så ville noen andre ha gjort det, og at aksjonen ville ha funnet sted uansett. Hun viste videre til at hun ikke kunne kontrollere hva den enkelte aksjonist foretok seg, hennes beskjed hadde kun vært at de skulle hindre Forsvarets videre arbeid. Hun krevde seg uansett frifunnet på grunn av nødrett for så vidt gjaldt overtredelsen av straffeloven § 329, da det stod om å avverge et større overgrep mot både folk i nærmiljøet og mot naturen selv i form av støy og utslipp av miljøgifter som f. eks. bly og hvitt fosfor. Dessuten var vedtaket om rammetillatelse ugyldig, noe som gjorde hele Forsvarets handlemåte ulovlig.
Lars Holm anførte at når han hadde mistet scooterløyvet
som følge av kjøreturen, kunne han ikke også dømmes
for overtredelse av motorferdselloven, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon
(EMK) Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 om rett til ikke å bli utsatt for straffeforfølgning
to ganger for samme forhold. Han viste dessuten til at hans far ikke ønsket
ham straffet for handlingen.
Om dette skrives en betenkning hvor både de prinsipale og de subsidiære rettsspørsmål drøftes og avgjøres
I vedtak av 21. oktober 2002 ga Trangvik kommune Forsvarsbygg rammeløyve for utbyggjing av anleggsvegar i Regionfelt Østlandet, jf. lov av 14.juni 1985 nr. 77 (plan- og bygningslova) § 95 a nr. 1, jf. § 7. Det vart gitt løyve til igangsetjing for tiltaket etter plan- og bygningslova § 95 a nr. 2 ei veke seinare. I rammeløyvet stod det bl.a.:
”Trangvik kommune miste for få år sidan ei stor hjørnesteinsverksemd. Etablering av nye og varige arbeidsplassar har difor mykje å seie for den framtidige økonomien i kommunen. Forsvaret sitt nærvær - gjennom den nyetablerte Trangvik leir og eit framtidsretta skytefelt - er eit viktig element i å skape sikre arbeidsplassar i kommunen i framtida.
Dei nærare detaljar i kva som skal tillatast av bygningar, konstruksjonar og tiltak, kjem dei berørte kommunale bygningsstyresmaktene tilbake til når seinare byggjeløyve skal handsamast. Det synest likevel ikkje som om framtidige tiltak og bygningar vil komme i konflikt med tungtvegande offentlege eller private interesser. Forureiningsmessige tilhøve, og tilhøvet til kulturminner m.v. kan utgreiast nærare fram til byggjeløyvet skal handsamast.
Tiltaket er på enkelte punkt i strid med kommuneplanen, både når det gjeld arealbruksformål og med omsyn til omfanget av tiltaket. Det hastar likevel å komme i gang, og kommuneplanarbeidet kan pågå medan byggjesøknad for dei permanente anlegg og tiltak blir utarbeida. Bygningsrådet finn på bakgrunn av det ovenståande å kunne dispensere frå plankartet og føresegnene i kommuneplanens arealdel, jf. plan- og bygningslova § 20-6, jf. § 7.”
Folkeaksjonen ”Stopp Regionfelt Østlandet” fremja den 1.
november 2002 krav om mellombels åtgjerd til Trangvik tingrett mot Staten
v/ Forsvarsdepartementet med krav om stansing av anleggsarbeida i Regionfelt
Østlandet i det dei gjorde gjeldande at rammeløyvet gitt av Trangvik
kommune var ugyldig.
Folkeaksjonen er ein ideell miljø- og naturvernorganisasjon. Organisasjonen har vore i gang i ca. 8 år, og vedtektene har vore dei same i heile perioden, nemleg:
”Å forhindre etablering av eit regionalt skyte- og øvingsfelt
på Østlandet - ved å samle
breiast mogleg interesse frå einskildpersonar, institusjonar, verksemder
nasjonalt og internasjonalt for å påverke og gi naudsynt informasjon
til dei styresmakter som tek avgjerd i saka.”
Organisasjonen har eit styre. Medlemmene betaler kontingent. Medlemstalet er skiftande, og har variert frå ca. 1000 – 1500 medlemmer.
Det vart i kravet m.a. vist til at Folkeaksjonen har engasjert seg aktivt i
skytefeltspørsmålet heilt frå starten av, og har vore godteken
som høyringsinstans av styresmaktene i den innleiande planprosessen.
Folkeaksjonen har også sendt klage til Sivilombodsmannen over avgjerder
tidlegare i prosessen. Det vart for øvrig vist til prinsippa i Grunnlova
§ 110 b,
kor etter borgarane har særskilte rettar på miljøretten sitt
område.
Når det gjaldt dei materielle spørsmåla, gjorde Folkeaksjonen prinsipalt gjeldande at vedtaket om å gi rammeløyve var ugyldig pga lovstrid, i det eit så omfattande tiltak som eit nasjonalt skyte- og øvingsfelt av denne dimensjon krev at det først blir utarbeida reguleringsplan, jf. plan- og bygningslova § 23. Det er ikkje nemnd i vedtaket om å gi rammeløyve at kommunen har dispensert frå dette kravet, og det er heller ikkje rettsleg høve til å dispensere frå dette lovkravet etter plan- og bygningslova § 7. Eit så omfattande geografisk og fysisk inngrep som eit skyte- og øvingsfelt, kan ikkje under nokon omstende gjennomførast ved dispensasjon, men må vera gjenstand for ei meir utførleg og betryggjande handsaming og difor heimlast direkte i eit planvedtak. Noko anna ville vera i strid med lova sitt system og formål, og dessutan uthola dei demokratiske rettane knytt til planprosessen.
Folkeaksjonen gjorde vidare gjeldande at kommunen sitt vedtak om rammeløyve uansett var ugyldig, då det var teke utenforliggjande omsyn ved at ein hadde lagt vekt på omsynet til arbeidsplassar - noko som er plan- og bygningslova heilt uvedkommande. Folkeaksjonen kravde såleis saken fremja, og kravet teke til følgje.
I rettidig tilsvar av 12. november 2002 tok Staten v/Forsvarsdepartementet v/Forsvarsbygg til motmæle og kravde saken prinsipalt avvist, og subsidiært påstod dei frifinning.
Når det gjaldt avvisningskravet gjorde staten gjeldande at Folkeaksjonen ikkje hadde partsevne, og dessutan mangla rettsleg interesse. For så vidt gjaldt spørsmålet om partsevne, viste staten til at Folkeaksjonen er av mellombels karakter då den etter sitt eige formål må reknast med å vilje opphøyre å eksistere når skytefeltsaka er endeleg avgjort.
Staten nekta for øvrig for at kommunen sitt vedtak lei av noko form for ugyldigheit.
Føresegnene i tvangsfullbyrdingslova vedrørande mellombels åtgjerd skal ikkje handsamast.
DEL II
Den 02. februar 2003 starta Forsvaret førehandsundersøkjingar i skyte- og øvingsfeltet. Kaptein Peder ÅS saman med mannskap frå Trangvik leir sette ned vegstikker og markerte nivelleringspunkt ved hjelp av beltevogner og snøscootarar. Marte Kirkerud i Folkeaksjonen si aksjonsgruppe fekk varsel om dette. Ho ringte straks sin gode ven Lars Holm. Han tok snøscooteren til faren, Tobias Holm, og transporterte Marte saman med ei gruppe demonstrantar til Blåfjellet. Tobias Holm og hans to søner hadde løyve til å kjøre snøscooter fram og tilbake mellom familien sin heim og familiehytta dei eigde i sameige i Sørfjellet - som låg i ein annan del av kommunen. Lars kjørte difor straks heim etter å ha sett av aksjonistane. Lars studerte medisin i Skottland, og budde heime i alle feriar og elles når han var på vitjing eller hadde strøjobbar heime i Trangvik.
Aksjonsgruppa etablerte seg straks på staden der Forsvaret lagra sitt utstyr for vegstikking. Under leiing av Marte Kirkerud lenkja dei seg fast til Forsvaret sitt utstyrslager for å hindre Forsvaret sitt personell å få tak i utstyret. Då kaptein Ås med mannskap kom til stade neste morgon, påla han straks dei som var til stades å fjerne seg frå skyte- og øvingsfeltet innan kl. 12.00 same dag. I det han snudde seg for å gå, kasta ein av aksjonistane ein isklump etter han og traff han nesten i bakhovudet. Det blei også ropt ”Nei tilskytefelt” taktfast fleire gongar etter kaptein Ås. Ingen av demonstrantane fjerna seg innan fristen, noko dei også signaliserte til Ås då han ga pålegget.
Lars Holm sin far, Tobias Holm, var sjølv offiser og blei bestyrta då han fekk høyre om saka. Han ringte straks politiet, og varsla om den ulovlege kjøreturen. Eit par dagar seinare angra han seg, og ringte politiet og sa at han ikkje ønskte å melde forholdet. Kommunen sin miljøvernleiar fekk også kunnskap om at Holm sin snøscooter var nytta, og trekte då kjøreløyvet tilbake med umiddelbar verknad for hans vedkommande, jf. motorferdselslova § 3. Dette var i samsvar med vedtaket om kjøreløyve, der det var teke eksplisitt atterhald om å trekkje løyvet tilbake dersom det for eksempel vart kjørt utanfor godkjent trasé. Lars Holm påklaga ikkje dette vedtaket.
Kaptein Ås melde forholda til politiet. Politimeisteren i Trangvik tok den 25. mars 2003 ut tiltale mot både Marte Kirkerud og Lars Holm. Marte blei sett under tiltale for brot på straffelova §§ 127, 228 og 329. Lars Holm vart sett under tiltale for brot på straffelova § 260, og motorferdsellova § 12, jf. § 3. Under hovudforhandlinga i Trangvik tingrett kravde dei beggje saken avvist, subsidiært kravde dei seg frifunne.
Marte viste til at om ikkje ho hadde leia aksjonen, så ville nokon andre ha gjort det, og at aksjonen ville ha funne stad uansett. Ho viste vidare til at ho ikkje kunne kontrollere kva den enkelte aksjonist føretok seg, hennar beskjed hadde berre vore at dei skulle hindre Forsvaret sitt vidare arbeid. Ho kravde seg uansett frifunnen på grunn av naudrett for så vidt gjaldt brotet på strl. 329, då det stod om å avverge eit større overgrep mot både folk i nærmiljøet og mot naturen sjølv i form av støy og utslepp av miljøgifter som f.eks. bly og kvitt fosfor. Dessutan var vedtaket om rammeløyve ugyldig, noko som gjorde heile Forsvaret sin handlemåte ulovleg.
Lars Holm gjorde gjeldande at når han hadde mista scooterløyvet som følgje av kjøreturen, kunne han ikkje også dømmast for brot på motorferdsellova, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 om rett til ikkje å bli utsett for straffeforfølgjing to gongar for same forhold. Han viste dessutan til at faren hans ikkje ønskte han straffa for handlinga.
Om dette skal det skrivast ei utgreiing der både dei prinsipale og dei
subsidiære rettsspørsmåla skal drøftast og avgjerast.
|
Sist oppdatert 24. april 2003 av BMT Kommentarer til denne siden. |