Sist oppdatert 24. april 2003 av BMT
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Eksamen : oppgaver 4. avdeling
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
DEL I
Natt til søndag 4. januar 2004 kl 01.35 mottok Lillevik politistasjon
en melding fra Lillevik pub om slagsmål på stedet. Peder Ås
hadde slått ned dørvakten Per Storefjell med balltre. En politipatrulje
kjørte utrykning til stedet, og ankom 10 minutter senere. Peder Ås
ble pågrepet.
To politibetjenter tok Peder Ås med seg ut i politibilen, mens politibetjent
Eli Holm skaffet seg oversikt over aktuelle vitner inne i lokalet. Hans Tastad
tok kontakt med henne og ga henne uoppfordret en del opplysninger. Verken Hans
Tastad eller Eli Holm tenkte over at opplysningene han gav, kunne gi grunnlag
for å mistenke ham for medvirkning til det som hadde skjedd. Holm skrev
en rapport om samtalen. Rapporten lød slik:
”
Vitnet Hans Tastad tok kontakt med undertegnede og opplyste at han ca 01.00
samme natt var blitt ringt opp av Peder Ås, som hadde bedt Hans Tastad
komme og hente ham i bil i Storevik. Peder Ås ville bli kjørt
til Lillevik pub for å ta en ”alvorsprat” med sin bekjente
Trond Sund. Da Hans Tastad plukket opp Peder Ås, forsto han at Peder Ås
hadde tenkt å gi Trond Sund ”en skikkelig omgang juling”.
Dette var fordi Peder Ås virket svært ruset og sint, og fordi han
tok med seg et balltre som Hans Tastad visste at han hadde brukt til å angripe
folk med tidligere. Hans Tastad ga klart uttrykk overfor Peder Ås at
han ikke måtte finne på noe dumt, og at han ikke ville være
med på dette opplegget. Det ble likevel til at Tastad kjørte Ås
til Lillevik pub. Tastad ble med inn, men holdt seg i bakgrunnen da forholdet
inntraff.”
Peder Ås forklarte seg i politiavhør søndag ettermiddag.
Han ville ikke forklare seg om hvilken rolle Hans Tastad hadde i saken. For øvrig
forklarte Peder Ås at han kom til Lillevik pub for å gi Trond Sund
juling. Han tok med seg et balltre og hadde til hensikt å slå Trond
Sund med dette. Da han traff på Trond Sund i publokalet, slo Peder Ås
et kraftig svingslag rettet mot hodet til Trond Sund. Han dukket i siste liten,
og Peder Ås traff i stedet dørvakten Per Storefjell i skulderen.
Slaget var så kraftig at dørvakten falt bakover og slo hodet mot
bardisken. Per Storefjell var blitt påført en lettere hjernerystelse
og en kul i bakhodet. Han ble sykemeldt i en uke.
I midten av januar ble Hans Tastad innkalt til avhør, og ble nå gitt
status som mistenkt. Han forklarte at han ikke hadde kjennskap til at Peder Ås
hadde planer om å utøve vold. Det politibetjent Eli Holm hadde
skrevet i sin rapport, måtte bygge på misforståelser, mente
han.
Politiet hadde beslaglagt mobiltelefonen til Peder Ås ved pågripelsen. Politibetjent Eli Holm mente det burde undersøkes om telefonen var stjålet, fordi telefonen var forholdsvis dyr og Peder Ås tidligere var domfelt en rekke ganger for vinningskriminalitet. Det viste seg at telefonen ikke var meldt stjålet, men Eli Holm ønsket likevel å undersøke om telefonen inneholdt noe av interesse før Ås fikk den tilbake, og fant en rekke tekstmeldinger som kunne tyde på omsetning av narkotika.
En dag kom det inn en melding fra Hans Tastad om at ”jeg har rypper (slang
for ”Rohypnol”). Hun tok opp telefonen og besvarte meldingen med ”hvor
mange?”. Hun fikk til svar ”seks tusen”. De avtalte tid og
sted for overlevering av tablettene. Den 15. februar slo politiet til og pågrep
Hans Tastad og beslagla 6.000 tabletter Rohypnol.
Statsadvokaten satte 1. mars 2004 Peder Ås og Hans Tastad under tiltale
for overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ,
jf § 232. Grunnlaget under post I, som var felles for de to tiltalte,
var formulert slik:
”
Natt til søndag 4. januar 2004 ca kl 01.30, på Lillevik pub i
Lillevik, slo han dørvakt Per Storefjell i skulderen med et balltre
slik at han falt bakover og slo hodet mot en bardisk, slik at han ble påført
lettere hjernerystelse, en kul i bakhodet og sykemelding i en uke, eller medvirket
til dette.”
Det fremgikk av sakens dokumenter at Per Storefjell hadde begjært tiltale
mot Ås og Tastad. Hans Tastad ble også tiltalt for overtredelse
av straffeloven § 162 første ledd, jf andre ledd, jf § 49.
Grunnlaget lød slik:
”
Søndag 15. februar 2004 ca kl 23.30, i Storevik sentrum, forsøkte
han å overdra 6.000 tabletter Rohypnol, inneholdende det narkotiske virkestoffet
flunitrazepam. Forsøket mislyktes idet tablettene ble beslaglagt av
politiet.”
Hovedforhandling ble holdt i Storevik tingrett mandag 15. mars 2004. Politiadvokat
Marte Kirkerud møtte som aktor. Begge de tiltalte nektet straffeskyld.
Når det gjaldt post I, forklarte de tiltalte seg på samme måte
som de hadde gjort i politiavhør. Hans Tastad nektet å forklare
seg om post II, siden han mente at denne posten bygde på ulovlige bevis.
Politiadvokat Marte Kirkerud krevde å føre politibetjent Eli Holm
som vitne, for å føre bevis for at Hans Tastad hadde medvirket
til legemsbeskadigelsen. Hans forsvarer motsatte seg dette, og viste til at
Hans Tastad ikke var gjort kjent med sin rett til å nekte å forklare
seg for politiet da han tok kontakt og snakket med politibetjent Holm den aktuelle
natten.
Peder Ås bestred at vilkårene for straff etter post I var oppfylt.
Han hadde ikke begått noen legemsbeskadigelse i lovens forstand. Når
det gjaldt det subjektive, hevdet han for det første at hans mål
var å slå til Trond Sund med balltreet. Det var et rent uhell at
han traff dørvakten Per Storefjell i stedet. For det andre var ikke
forsettskravet oppfylt med hensyn til den skaden Per Storefjell ble påført.
Hans Tastad bestred at han kunne straffes for medvirkning til legemsbeskadigelse,
selv om retten skulle legge politibetjentens forklaring til grunn.
Når det gjaldt post II, hevdet han for det første at han måtte
frifinnes på grunn av ulovlig provokasjon fra politiets side. For det
andre hevdet han at politiet hadde fremskaffet bevis på ulovlig måte,
og at bevisene derfor måtte avskjæres. Han begrunnet dette med
at politiet ikke hadde hjemmel til å beslaglegge telefonen, eller til å opprettholde
beslaget etter at det var konstatert at den ikke var stjålet. I alle
fall var det ulovlig å lese tekstmeldingene på telefonen uten å innhente
samtykke fra retten på forhånd.
Om dette skal det skrives en betenkning hvor både de prinsipale og de
subsidiære spørsmål drøftes og avgjøres.
DEL II
I 1975 etablerte Trangvik skytterlag en skytebane på Stormyra i Trangvik
kommune.
Veslemyra, som lå like ved skytebanen, ble utbygd med 15 eneboliger i årene
fra 1990 og frem til 2000. Etter hvert mente beboerne at skytebanen gikk på helsen
løs, og sommeren 2003 skrev de til kommunen, og ba om at skytebanen
ble stengt umiddelbart.
Den 15. august 2003 gjorde kommunestyret dette vedtaket:
”
Med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven § 4a-8 pålegges Trangvik
skytterlag retting i form av å flytte skytebanen fra Stormyra til annet
egnet sted innen 31. desember 2004. Vedtaket er begrunnet med at støyen
fra skytebanen kan ha negative virkninger for helsen.”
Trangvik skytterlag klaget vedtaket inn for fylkesmannen. Klagesaken ble
avgjort 25. september 2003. Klagen førte ikke frem. Fylkesmannen sluttet seg
til den begrunnelse som kommunestyret hadde gitt. Den 1. oktober 2003 sendte
skytterlaget stevning til Oslo tingrett, med staten v/ Helsedepartementet som
saksøkt.
Saken kom opp for retten 19. april 2004. Trangvik skytterlag krevde fylkesmannens
vedtak av 25. september 2003 kjent ugyldig, og viste til to grunnlag for dette.
For det første mente skytterlaget at vedtaket manglet hjemmel i kommunehelsetjenesteloven § 4a-8.
Skytterlaget bestred ikke helsefaren, men mente at pålegget som var gitt,
lå utenfor det som kunne regnes som ”retting”.
For det andre mente skytterlaget at vedtaket var uforholdsmessig tyngende
siden någjeldende reguleringsplan ikke åpnet for en alternativ plassering
av skytebanen, og at det dermed ikke var mulig å etterleve pålegget
om å flytte skytebanen. Pålegget om flytting innebar i realiteten
nedlegging av skytebanen og avvikling av skytterlaget.
Staten påsto saken avvist, og hevdet at Trangvik skytterlag manglet rettslig
interesse i å få behandlet saken for retten nå. Staten viste
til at fristen for å oppfylle pålegget i kommunestyrets vedtak
av 15. august 2003 først utløp 31. desember 2004. Søksmålet
gjaldt derfor et fremtidig rettsforhold.
Når det gjaldt realiteten, bestred staten at fylkesmannens vedtak av 25 september 2003 manglet hjemmel. Staten bestred også at vedtaket var uforholdsmessig tyngende.
* * *
Om dette skal det skrives en betenkning der alle spørsmål, både
de prinsipale og de subsidiære, drøftes og avgjøres.
DEL I
Natt til sundag 4. januar 2004 kl 01.35 fekk Lillevik politistasjon ei melding frå Lillevik pub om eit slagsmål på staden. Peder Ås hadde slått ned dørvakta Peder Storefjell med eit balltre. Ein politipatrulje rykte ut og kom til staden 10 minuttar seinare. Peder Ås vart pågripen.
To polititenestemenn tok Peder Ås med seg ut i politibilen, medan polititenestemann
Eli Holm skaffa seg oversyn over aktuelle vitne inne i lokalet. Hans Tastad
kontakta henne og gav henne utan oppfordring ein del opplysningar. Korkje Hans
Tastad eller Eli Holm tenkte over at opplysningane han gav, kunne gje grunnlag
for å mistenkje han for medverknad til det som hadde hendt. Holm skreiv
ein rapport om samtalen. Den såg slik ut:
”
Vitnet Hans Tastad tok kontakt med undertegnede og opplyste at han ca 01.00
samme natt var blitt ringt opp av Peder Ås, som hadde bedt Hans Tastad
komme og hente ham i bil i Storevik. Peder Ås ville bli kjørt
til Lillevik pub for å ta en ”alvorsprat” med sin bekjente
Trond Sund. Da Hans Tastad plukket opp Peder Ås, forstod han at Peder Ås
hadde tenkt å gi Trond Sund ”en skikkelig omgang juling”.
Dette var fordi Peder Ås virket svært ruset og sint, og fordi han
tok med seg et balltre som Hans Tastad visste at han hadde brukt til å angripe
folk med tidligere. Hans Tastad ga klart uttrykk overfor Peder Ås at
han ikke måtte finne på noe så dumt, og at han ikke ville
være med på dette opplegget. Det ble likevel til at Tastad kjørte Ås
til Lillevik pub. Tastad ble med inn, men holdt seg i bakgrunnen da forholdet
inntraff. ”
Peder Ås forklarte seg i politiavhøyr sundag ettermiddag. Han ville ikkje forklare seg om kva rolle Hans Tastad hadde i saka, men han forklarte at han sjølv kom til Lillevik pub for å gje Trond Sund juling. Han hadde hatt med seg eit balltre som han tenkte å slå Trond Sund med. Då han møtte Trond Sund i publokalet, slo han eit kraftig svingslag retta mot hovudet hans. Men Trond Sund dukka i siste liten, og Peder Ås trefte i staden dørvakta Per Storefjell i skuldra. Slaget var så kraftig at dørvakta datt bakover og slo hovudet mot bardisken. Per Storefjell fekk ei lettare hjerneristing og ein kul i bakhovudet, og vart sjukemeld ei veke.
I midten av januar vart Hans Tastad kalla inn til avhøyr, og vart no gitt status som mistenkt. Han forklarte at han ikkje hadde kjennskap til at Peder Ås hadde planar om å utøve vald. Det polititenestemann Eli Holm hadde skrive i rapporten, måtte byggje på mistydingar, meinte han.
Politiet hadde kverrsett (beslaglagt) mobiltelefonen til Peder Ås då han vart pågripen. Polititenestemann Eli Holm meinte ein burde undersøkje om mobiltelefonen var stolen, fordi telefonen var relativt dyr og Peder Ås tidlegare var domfelt ei rekkje gonger for vinningskriminalitet. Det synte seg at telefonen ikkje var meld stolen, men Eli Holm ynskte likevel å undersøkje om telefonen inneheldt noko av interesse før Ås fekk han attende. Ho fann ei rekkje tekstmeldingar som kunne tyde på omsetjing av narkotika. Ein dag kom det inn ei melding frå Hans Tastad om at ”jeg har rypper” (slang for Rohypnol) Ho tok opp telefonen og svarte på meldinga med ”hvor mange?” Ho fekk til svar ”seks tusen”. Dei avtalte tid og stad for overlevering av tablettane. Den 15. februar slo politiet til og pågreip Hans Tastad og kverrsette 6ooo tablettar Rohypnol.
Statsadvokaten sette 1. mars 2004 Peder Ås og Hans Tastad under tiltale
for brot på straffelova § 229 første straffalternativ, jf § 232.
Grunnlaget under post I som var sams for dei to tiltalte, var formulert slik:
”
Natt til søndag 4. januar 2004 kl 01.30 på Lillevik pub i Lillevik,
slo han dørvakt Per Storefjell i skulderen med et balltre slik at han
falt bakover og slo hodet mot en bardisk, slik at han ble påført
lettere hjernerystelse og en kul i bakhodet og sykemelding i en uke, eller
medvirket til dette.”
Det gjekk fram av dokumenta i saka at Per Storefjell hadde kravd tiltale mot både Ås og Tastad. Hans Tastad var òg tiltalt for brot på straffelova § 162 første ledd, jf andre ledd jf. strl § 49.
Grunnlaget såg slik ut:
”
Søndag 15. februar 2004 ca kl 23.30, i Storevik sentrum, forsøkte
han å overdra 6000 tabletter Rohypnol, inneholdende det narkotiske virkestoffet
flunitrazepam. Forsøket mislyktes idet tablettene ble beslaglagt av
politiet.”
Hovudforhandlinga fann stad i Storevik Tingrett måndag 15. mars 2004. Politiadvokat Marte Kirkerud møtte som aktor. Begge dei tiltalte nekta straffeskuld. Når det galdt post I, forklarte dei tiltalte seg på same måten som dei hadde gjort i politiavhøyr. Hans Tastad nekta å forklare seg om post II, sidan han meinte at denne posten bygde på ulovlege prov (bevis).
Politiadvokat Marte Kirkerud kravde å føre polititenestemann Eli Holm som vitne, for å føre prov for at Hans Tastad hadde medverka til lekamsskaden. Forsvararen hans sette seg mot dette, og synte til at Hans Tastad ikkje vart gjort kjend med retten til å nekte å forklare seg for politiet då han tok kontakt og snakka med polititenestemann Holm den aktuelle natta.
Peder Ås nekta for at vilkåra for straff etter post I var oppfylte. Han hadde ikkje gjort seg skuldig i lekamsskade i lova si tyding. Når det galdt det subjektive, hevda han for det første at målet hans var å slå til Trond Sund med balltreet. Det var eit reint uhell at han trefte dørvakta Per Storefjell i staden. For det andre var ikkje forsettskravet oppfylt med omsyn til den skaden Per Storfjell vart påført.
Hans Tastad nekta for at han kunne straffast for medverknad til lekamsskade, sjølv om retten skulle legge til grunn forklaringa til polititenestemann Holm.
Når det galdt post II hevda han for det fyrste at han måtte frifinnast på grunn av ulovleg provokasjon frå politiet si side. For det andre hevda han at politiet hadde skaffa prov på ulovleg måte, og at prova difor måtte avskjerast. Han grunngav dette med at politiet ikkje hadde heimel til å kverrsetje telefonen, eller til å oppretthalde kverrsetjinga etter at det var konstatert at han ikkje var stolen. I alle fall var det ulovleg å lese tekstmeldingane på telefonen utan å skaffe seg samtykke frå retten først.
Drøft og avgjer dei prinsipale og subsidiære rettsspørsmåla oppgåva reiser.
DEL II
I 1975 etablerte Trangvik skyttarlag ei skytebane på Stormyra i Trangvik
kommune. Veslemyra, som låg like ved skytebana, vart utbygd med 15 einebustadar
i åra frå 1990 og fram til 2000. Etter kvar meinte dei som budde
der at skytebana gjekk på helsa laus, og sommaren 2003 skreiv dei til
kommunen, og bad om at skytebana skulle stengjast omgåande.
Den 15. august gjorde kommunen dette vedtaket:
”
Med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven § 4a-8 pålegges Trangvik
skytterlag retting i form av å flytte skytebanen fra Stormyra til annet
egnet sted innen 31. desember 2004. Vedtaket er begrunnet med at støyen
fra skytebanen kan ha negative virkninger for helsen.”
Trangvik skyttarlag klaga vedtaket inn for fylkesmannen. Klaga førte ikkje fram. Fylkesmannen slutta seg til den grunngjevinga som kommunestyret hadde gitt. Den 1. oktober 2003 sendte skyttarlaget stemning til Oslo Tingrett med staten v/helsedepartementet som saksøkt.
Saka kom opp for retten 19. april 2004. Trangvik skyttarlag kravde vedtaket til fylkesmannen av 25. september 2003 kjent ugyldig, og synte til to grunnlag for dette. For det første meinte skyttarlaget at vedtaket mangla heimel i kommunehelsetenestelova § 4a-8. Skyttarlage nekta ikkje for helsefaren, men meinte at pålegget som var gitt låg utanfor det som kunne reknast som ”retting”.
For det andre meinte skyttarlaget at vedtaket var uforholdsmessig tyngjande sidan gjeldande reguleringsplan ikkje opna for ei alternativ plassering av skytebana, og at det dermed ikkje var mogeleg å etterleve pålegget om å flytte skytebana. Pålegget om flytting innebar i realiteten nedlegging av skytebana og avvikling av skyttarlaget.
Staten påstod at saka skulle avvisast, og hevda at Trangvik skyttarlag mangla rettsleg interesse i å få saka handsama for retten no. Staten synte til at fristen for å oppfylle pålegget i kommunestyret sitt vedtak av 15. august 2003 først gjekk ut 31. desember 2004. Søksmålet gjaldt difor eit framtidig rettsforhold.
Når det galdt realiteten, nekta staten for at vedtaket til fylkesmannen av 25. september 2003 mangla heimel. Staten nekta òg or at det var uforholdsmessing tyngjande.
Drøft og avgjer dei prinsipale og subsidiære rettsspørsmåla
oppgåva reiser.
|
Sist oppdatert 24. april 2003 av BMT Kommentarer til denne siden. |