Sist oppdatert 31. mars 2007 av LISR
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 4. avdeling
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
I
Peder Ås kjøpte i 2003 en hytteeiendom i Lillevik. Eiendommen bestod av to teiger. Den ene teigen lå på en øy, hvor hytta var plassert. Den andre teigen lå på fastlandet, og ble benyttet til parkeringsplass. Hytta hadde et bruksareal på 35 m2, og lå ca 10 meter fra strandkanten i et område som i kommuneplanens arealdel var avsatt til landbruks- natur- og friluftsområde (LNF), jf. plan- og bygningsloven (plbl) § 20-4 nr. 2. Det var ingen andre hytteeiendommer på øya, men det var en del hyttebebyggelse på øyene i nærheten. Disse øyene lå utenfor LNF-området. Teigen på fastlandet grenset til Marte Kirkeruds eiendom, hvor hun hadde helårsbolig. Dette området var regulert til byggeformål. For å komme seg til Peders hytte, måtte man parkere på biloppstillingsplassen, og deretter benytte båt over til øya.
På fastlandsteigen ønsket Peder Ås å bygge en garasje på 50 m2. Ettersom teigen var liten, var garasjebygget tenkt plassert ca. en meter fra grensen mot Kirkeruds eiendom. Vedlagt byggesøknaden lå et skriv fra Kirkerud, som kommunen tolket som et samtykke til å plassere garasjen nærmere nabogrensen enn fire meter, jf. plbl. § 70 nr. 2 annet ledd bokstav a. Kommunens fattet vedtak 2. februar 2004, hvor Ås ble gitt igangsettingstillatelse.
Da Kirkerud ble gjort kjent med vedtaket, følte hun seg lurt av sin tidligere venn, Peder Ås. Hun påklagde vedtaket og viste til at hun bare hadde gitt samtykke til at Ås skulle oppføre en garasje. Hun hadde aldri akseptert at garasjen skulle plasseres så nær hennes eiendom. Peder Ås søkte etter dette om ny godkjennelse for det samme byggetiltaket, jf. plbl. § 70 nr. 2 annet ledd bokstav b. Kirkerud mottok nabovarsel, og sendte brev til kommunen hvor hun protesterte på plasseringen.
Bygningsmyndighetene vurderte deretter saken på nytt. I vedtak 15. mars 2004 ble det lagt til grunn at vedtaket 2. februar var ugyldig fordi det bygget på feil faktum vedrørende Kirkeruds samtykke. I det samme vedtaket ble det gitt godkjennelse til å fravike avstandskravet under henvisning til plbl. § 70 nr. 2 annet ledd bokstav b.
Etter at klagefristen var gått ut, bestemte Kirkerud seg for å ta ut stevning mot Peder Ås ved Lillevik tingrett. I stevning la hun ned påstand om at kommunens vedtak 15. mars 2004 var ugyldig. For det første ble det anført at kommunen hadde begått en saksbehandlingsfeil ved at det påklagede vedtak ble endret uten at Kirkerud fikk mulighet til å prøve saken sin hos klageinstansen. Kommunen hadde dessuten tolket plbl. § 70 nr. 2 annet ledd uriktig når garasjens plassering var godkjent. Det ble vist til at plasseringen tett inntil Kirkeruds frukthage ville føre til tap av lys og reduserte solforhold. Garasjen kunne dessuten med enkle grep flyttes til den andre siden av eiendommen hvis bare Peder Ås kunne vise litt nøkternhet og bygge en mindre garasje.
Peder Ås innga tilsvar og påstod prinsipalt saken avvist. Ås viste til at bestemmelsene i plbl. § 70 nr. 2 var offentligrettslige, og Kirkerud dermed manglet rettslig interesse i å anlegge søksmålet mot ham. Subsidiært anførte Ås at kommunen ikke hadde begått noen saksbehandlingsfeil da underinstansen uansett måtte kunne stadfeste sitt eget vedtak på et annet grunnlag, jf. forvaltningsloven § 33 annet ledd. Den konkrete skjønnsutøvelsen som Kirkerud hadde angrepet, kunne domstolene uansett ikke prøve.
II
Peder Ås satte pris på litt komfort og ønsket å oppføre et moderne tilbygg til hytta på ca 80 m2. I medhold av plan- og bygningsloven § 7 søkte han derfor Lillevik kommune om dispensasjon fra både kommuneplanens arealdel og byggeforbudet i 100-metersonen langs sjøen, jf. plbl. § 17-2 fra første ledd. Ved Lillevik kommunes vedtak 23. april 2004 ble det lagt til grunn at det forelå ”særlige grunner” til å dispensere fra både kommuneplanen og byggeforbudet i 100-meterssonen.
Lillevik Naturvern hadde etter hvert sett seg lei av den stadige utbyggingen i strandsonene i området, og påklagde vedtaket til fylkesmannen. Etter at kommunens faste utvalg for plansaker, i samsvar med rådmannens innstilling, enstemmig hadde vedtatt å opprettholde dispensasjonen, ble saken sendt over til fylkesmannen for klagebehandling. Ås ville komme i gang med byggingen så fort som mulig. Han tok derfor en telefon til fylkesmannen, som var en god venn fra studietiden. Fylkesmannen forsikret om at når rådmannen hadde gitt grønt lys for bygging, var det lite trolig at klageinstansen ville komme til noen annen konklusjon. Tilbygget ble etter dette oppført og ferdigstilt i løpet av sommeren 2004.
I mellomtiden var det regjeringsskifte, og den nye miljøvernministeren sendte brev til alle landets kommuner og fylker, hvor det i klartekst ble gitt uttrykk for at den liberale dispensasjonspraksisen som ble ført i visse kommuner nå måtte innskjerpes. Til Peders store overraskelse ble klagen fra Lillevik Naturvern tatt til følge, og søknaden om dispensasjon ble avslått i fylkesmannens vedtak 2. november 2004. Kommunen fattet deretter vedtak hvor Ås ble gitt pålegg om å fjerne tilbygget, jf. plbl. § 113.
Peder Ås innga stevning mot Lillevik kommune ved Lillevik tingrett og nedla påstand om at han skulle gis dispensasjon til å oppføre tilbygget, jf. plan- og bygningsloven § 7. Når det gjaldt dispensasjonen, aksepterte Peder Ås at ”kan-skjønnet” i plbl. § 7, måtte anses som forvaltningsrettslig fritt, men spørsmålet om det forelå ”særlige grunner”, måtte derimot etter hans oppfatning være et rettsanvendelsesskjønn. Det forelå flere grunner til å gi dispensasjon: Det dreide seg om utvidelse og oppgradering til dagens standard av en hytte som nå var ubrukelig. Det visuelle inntrykk ville bli bedre. Området hadde dessuten vanskelig atkomst fra sjøsiden, og ble brukt lite av allmennheten. Tiltaket var derfor uten betydning for allmennhetens ferdselsrett.
Subsidiært anførte Ås at avslaget på dispensasjonssøknaden innebar en usaklig forskjellsbehandling mellom ham og de øvrige hytteeierne. Peders øy var den eneste som lå i LNF-området uten at det var påvist noen saklig grunn for dette. De andre hytteeierne som lå utenfor LNF-området, hadde fått tillatelse til å bygge luksuriøse hytter.
Atter subsidiært anførte Ås at vedtaket var urimelig tyngende fordi han hadde vært i aktsom god tro da bygget ble oppført. Han hadde verken trosset seg frem eller bevisst tatt noen risiko.
Staten ved Miljøverndepartementet innga tilsvar og krevde saken avvist fordi domstolen ikke hadde kompetanse til å avsi dom for realiteten i en sak som denne. Subsidiært ble det gjort gjeldende at begge vurderingskriteriene, ”særlige grunner” og ”kan-skjønnet”, var underlagt forvaltningens frie skjønn, ettersom dette i realiteten var en og samme vurdering. Vedtaket var ikke utslag av usaklig forskjellsbehandling. Staten innrømte at også de andre øyene i området inneholdt friluftsområder som kunne vært avsatt til LNF-område i kommuneplanen, men kommunen hadde valgt å prioritere hyttebebyggelse på disse øyene. Vedtaket var heller ikke urimelig tyngende ettersom Ås var kjent med klagen fra Lillevik Naturvern.
Peder Ås innga prosesskrift hvor han gjorde gjeldende at dersom domstolen ikke kunne avsi dom for det som han hadde nedlagt påstand om, ønsket han å endre den prinsipale påstanden slik at det ble avsagt dom for at fylkesmannens vedtak 2. november 2004 var ugyldig.
III
Den 20. januar 2003 gjennomførte politiet i Lillevik ransaking av boligen til Lars Holm, og fant ca 50 kilo amfetamin. Etter videre etterforskning mente politiet å ha avdekket et omfattende system for omsetning av narkotika, som ble organisert av Lars Holm og Ole Vold. Alle tre ble pågrepet og avhørt av politiet. Ole Vold nektet for å ha hatt noe med narkotikaen å gjøre. Lars Holm erkjente straffeskyld og forklarte seg også om Ole Volds rolle. Det ble foretatt rettslig avhør av Lars Holm hvor dommeren, siktede, hans forsvarer og aktor var tilstede, mens forsvareren til Vold var varslet. Forklaringen ble tatt opp på lydbånd.
De eneste beviser politiet hadde mot Ole Vold, var de forklaringer som Lars Holm hadde avgitt. Under varetektsoppholdet kom Vold i kontakt med en medinnsatt, Peder Ås, og under en fortrolig samtale ga Vold uttrykk for at han ønsket å ta livet av Lars Holm. Peder Ås, som håpet at han med dette skulle oppnå fordeler hos påtalemyndigheten, tok kontakt med politiet og opplyste om Volds skumle planer. Holm ble informert om innholdet i samtalen, men politiet forsikret om at de hadde satt i gang strenge sikkerhetstiltak for å beskytte ham. Kort tid senere tok Holm sitt eget liv i Lillevik fengsel.
Statsadvokaten tok ut tiltale mot Ole Vold for overtredelse av straffeloven § 162 første, jf. tredje ledd og straffeloven § 233a, jf. § 49 (forsøk på inngå drapsforbund).
Da saken kom opp for Lillevik tingrett, ba aktor om å spille av lydbåndopptakene med Holms rettslige forklaringer. Forsvarerne motsatte seg dette, og gjorde gjeldende at avspillingen ville være i strid med det rettsprinsippet om partenes likestilling -”equality of arms”- og kravet til rettferdig rettergang. Aktor var ikke enig og viste for det første til at det var Ole Vold som etter alt å dømme hadde drevet Holm til selvmord, og da kunne ikke Vold etterpå påberope seg at rettergangen ikke var forsvarlig. Volds forsvarer hadde dessuten hatt anledning til å krysseksaminere Holm under avhør hos politiet, og dette måtte være tilstrekkelig. Volds forsvarer protesterte mot dette. For det første ville det være i strid med uskyldspresumpsjonen i EMK å legge til grunn at Vold hadde ”drevet” Holm til selvmord, og for det andre var ikke Volds forsvarer tilstede under avhørene fordi han hadde vært opptatt i rettsmøter.
Om dette skrives en betenkning hvor både prinsipale og subsidiære rettspørsmål drøftes og avgjøres.
Nynorsk:
I
Peder Ås kjøpte i 2003 ein hytteeigedom i Lillevik. Eigedommen bestod av to teigar. Den eine teigen låg på ei øy, der hytta var plassert. Den andre teigen låg på fastlandet, og vart nytta som parkeringsplass. Hytta hadde eit bruksareal på 35 m2, og låg ca 10 meter frå strandkanten i eit område som i kommuneplanen sin arealdel var avsett til landbruks- natur- og friluftsområde (LNF), jf. plan- og bygningslova (plbl) § 20-4 nr. 2. Det var ingen andre hytteeigedommar på øya, men det var ein del hyttebusetnad på øyene i nærleiken. Desse øyene låg utanfor LNF-området. Teigen på fastlandet grensa til Marte Kirkerud sin eigedom, der ho hadde heilårsbustad. Dette området var regulert til byggeføremål. For å komme seg til Peder si hytte, måtte ein parkere på biloppstillingsplassen, og deretter bruke båt over til øya.
På fastlandsteigen ynskte Peder Ås å byggje ein garasje på 50 m2. Ettersom teigen var liten, var garasjebygget tenkt plassert ca. ein meter frå grensa mot Kirkerud sin eigedom. Vedlagd byggesøknaden låg eit skriv frå Kirkerud, som kommunen tolka som eit samtykke til å plassere garasjen nærare nabogrensa enn fire meter, jf. plbl. § 70 nr. 2 andre ledd bokstav a. Kommunen fatta vedtak 2. februar 2004, der Ås fekk igangsettingsløyve.
Då Kirkerud vart gjort kjent med vedtaket, følte ho seg lurt av sin tidlegare venn, Peder Ås. Ho klaga over vedtaket og viste til at ho berre hadde gitt samtykke til at Ås skulle oppføre ein garasje. Ho hadde aldri akseptert at garasjen skulle plasserast så nære hennar eigedom. Peder Ås søkte etter dette om ny godkjenning for det same byggetiltaket, jf. plbl. § 70 nr. 2 andre ledd bokstav b. Kirkerud fekk nabovarsel, og sende brev til kommunen der ho protesterte på plasseringa.
Bygningsmyndigheitene vurderte deretter saka på ny. I vedtak 15. mars 2004 vart det lagt til grunn at vedtaket 2. februar var ugyldig fordi det bygde på feil faktum med omsyn til Kirkerud sitt samtykke. I det same vedtaket vart det gitt løyve til å fråvike avstandskravet under tilvising til plbl. § 70 nr. 2 andre ledd bokstav b.
Etter at klagefristen var gått ut, bestemte Kirkerud seg for å ta ut stemning mot Peder Ås ved Lillevik tingrett. I stemninga la ho ned påstand om at kommunen sitt vedtak 15. mars 2004 var ugyldig. For det første vart det gjort gjeldande at kommunen hadde gjort ein feil ved sakshandsaminga ved at det påklaga vedtaket vart endra utan at Kirkerud fekk høve til å prøve saka si hos klageinstansen. Kommunen hadde dessutan tolka plbl. § 70 nr. 2 andre ledd uriktig når garasjen si plassering var godkjent. Det vart synt til at plasseringa tett inntil Kirkerud sin frukthage ville føre til tap av lys og reduserte soltilhøve. Garasjen kunne dessutan med enkle grep flyttast til den andre sida av eigedommen dersom Peder Ås berre kunne syne litt måtehald og byggje ein mindre garasje.
Peder Ås gav tilsvar og påstod prinsipalt saka avvist. Ås viste til at føresegnene i plbl. § 70 nr. 2 var offentlegrettslege, og at Kirkerud dermed mangla rettsleg interesse i å reise søksmålet mot han. Subsidiært gjorde Ås gjeldande at kommunen ikkje hadde gjort nokon feil ved sakshandsaminga då underinstansen uansett måtte kunne stadfeste sitt eige vedtak på eit anna grunnlag, jf. forvaltningslova § 33 annet ledd. Den konkrete skjønsutøvinga som Kirkerud hadde angripe, kunne domstolane uansett ikkje prøve.
II
Peder Ås sette pris på litt komfort og ynskte å oppføre eit moderne tilbygg til hytta på ca 80 m2. I medhald av plan- og bygningslova § 7 søkte han difor Lillevik kommune om dispensasjon frå både kommuneplanen sin arealdel og byggeforbudet i 100-metersona langs sjøen, jf. plbl. § 17-2 frå første ledd. Ved Lillevik kommune sitt vedtak 23. april 2004 vart det lagt til grunn at det låg føre ”særlige grunner” til å dispensere frå både kommuneplanen og byggeforbudet i 100-metersona.
Lillevik Naturvern hadde etter kvart sett seg leie på den stadige utbygginga i strandsona i området, og klaga over vedtaket til fylkesmannen. Etter at kommunen sitt faste utval for plansaker, i samsvar med rådmannen si innstilling, samrøystes hadde vedteke å halde fast ved dispensasjonen, vart saka sendt over til fylkesmannen for klagehandsaming. Ås ville komme i gang med bygginga så fort som mogleg. Han tok difor ein telefon til fylkesmannen, som var ein god venn frå studietida. Fylkesmannen forsikra om at når rådmannen hadde gjeve grønt lys for bygging, var det lite truleg at klageinstansen ville komme til nokon annan konklusjon. Tilbygget vart etter dette oppført og ferdigstilt i løpet av sommaren 2004.
I mellomtida var det skifte av regjering, og den nye miljøvernministeren sende brev til alle kommunane og fylka i landet, der han i klartekst gav uttrykk for at den liberale dispensasjonspraksisen som vart ført i visse kommunar no måtte innskjerpast. Til Peder si store overrasking vart klaga frå Lillevik Naturvern teke til følgje, og søknaden om dispensasjon vart avslått i fylkesmannen sitt vedtak 2. november 2004. Kommunen fatta deretter vedtak der Ås fekk pålegg om å fjerne tilbygget, jf. plbl. § 113.
Peder Ås sende stemning mot Lillevik kommune til Lillevik tingrett og la ned påstand om at han skulle gjevast dispensasjon til å oppføre tilbygget, jf. plan- og bygningsloven § 7. Når det gjaldt dispensasjonen, aksepterte Peder Ås at ”kan-skjønet” i plbl. § 7, måtte reknast som forvaltningsrettsleg fritt, men spørsmålet om det låg føre ”særlige grunner”, måtte derimot etter hans oppfatning vere eit rettsanvendelsesskjøn. Det låg føre fleire grunnar til å gi dispensasjon: Det dreidde seg om utviding og oppgradering til dagens standard av ei hytte som no var ubrukeleg. Det visuelle inntrykket ville bli betre. Området hadde dessutan vanskeleg tilkomst frå sjøsida, og vart brukt lite av ålmenta. Tiltaket hadde difor ikkje noko å seie for ålmenta sin ferdselsrett.
Subsidiært gjorde Ås gjeldande at avslaget på dispensasjonssøknaden innebar ei usakleg forskjellsbehandling mellom han og dei øvrige hytteeigarane. Peder si øy var den einaste som låg i LNF-området utan at det var påvist nokon sakleg grunn for dette. Dei andre hytteeigarane som låg utanfor LNF-området, hadde fått løyve til å byggje luksuriøse hytter.
Atter subsidiært gjorde Ås gjeldande at vedtaket var urimeleg tyngjande fordi han hadde vore i aktsam god tru då bygget vart oppført. Han hadde verken trassa seg fram eller medvite teke nokon risiko.
Staten ved Miljøverndepartementet gav tilsvar og kravde saka avvist fordi domstolen ikkje hadde kompetanse til å avseie dom for realiteten i ei sak som denne. Subsidiært vart det gjort gjeldande at begge vurderingskriteria, ”særlige grunner” og ”kan-skjønet”, høyrde under forvaltninga sitt frie skjøn, ettersom dette i realiteten var ei og same vurdering. Vedtaket var ikkje utslag av usakleg forskjellsbehandling. Staten vedgjekk at også dei andre øyene i området inneheldt friluftsområde som kunne vore avsett til LNF-område i kommuneplanen, men kommunen hadde valt å prioritere hyttebusetnad på desse øyene. Vedtaket var heller ikkje urimeleg tyngjande ettersom Ås var kjent med klaga frå Lillevik Naturvern.
Peder Ås leverte eit prosesskrift der han gjorde gjeldande at dersom domstolen ikkje kunne avseie dom for det som han hadde lagt ned påstand om, ynskte han å endre den prinsipale påstanden slik at det vart avsagt dom for at fylkesmannen sitt vedtak 2. november 2004 var ugyldig.
III
Den 20. januar 2003 gjennomførde politiet i Lillevik ransaking av bustaden til Lars Holm, og fann ca 50 kilo amfetamin. Etter vidare etterforsking meinte politiet å ha avdekka eit omfattande system for omsetning av narkotika, som vart organisert av Lars Holm og Ole Vold. Alle tre vart pågripne og avhøyrde av politiet. Ole Vold nekta for å ha hatt noko med narkotikaen å gjere. Lars Holm vedgjekk straffeskuld og forklarte seg også om Ole Vold si rolle. Det vart halde rettsleg avhøyr av Lars Holm der dommaren, sikta, forsvararen hans og aktor var til stades, medan forsvareren til Vold var varsla. Forklaringa vart teken opp på lydband.
Dei einaste bevisa politiet hadde mot Ole Vold, var dei forklaringane som Lars Holm hadde gjeve. Under opphaldet i varetekt kom Vold i kontakt med ein medinnsett, Peder Ås, og under ein fortruleg samtale gav Vold uttrykk for at han ynskte å ta livet av Lars Holm. Peder Ås, som håpa at han med dette skulle oppnå fordelar hos påtalemakta, tok kontakt med politiet og opplyste om Vold sine skumle planar. Holm vart informert om innhaldet i samtalen, men politiet forsikra om at dei hadde sett i gang strenge tryggleikstiltak for å beskytte han. Kort tid seinare tok Holm sitt eige liv i Lillevik fengsel.
Statsadvokaten tok ut tiltale mot Ole Vold for brot på straffelova § 162 første, jf. tredje ledd og straffelova § 233a, jf. § 49 (forsøk på å inngå drapsforbund).
Då saka kom opp for Lillevik tingrett, bad aktor om å få spele av lydbandopptaka med Holm sine rettslege forklaringar. Forsvararane sette seg i mot dette, og gjorde gjeldande at avspeling ville vere i strid med rettsprinsippet om partane si likestilling -”equality of arms”- og kravet til
rettferdig rettargang. Aktor var ikkje samd og synte for det første til at det var Ole Vold som etter alt å døme hadde drive Holm til sjølvmord, og då kunne ikkje Vold etterpå gjere gjeldande at rettargangen ikkje var forsvarleg. Vold sin forsvarar hadde dessutan hatt høve til å krysseksaminere Holm under avhøyr hos politiet, og dette måtte vere tilstrekkeleg. Vold sin forsvarar protesterte mot dette. For det første ville det vere i strid med uskyldspresumpsjonen i EMK å leggje til grunn at Vold hadde ”drive” Holm til sjølvmord, og for det andre var ikkje Vold sin forsvarar til stades under avhøyra fordi han hadde vore oppteken i rettsmøte.
Om dette skal det skrivast ei utgreiing der både prinsipale og subsidiære rettspørsmål skal drøftast og avgjerast.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av LISR Kommentarer til denne siden. |