UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Fjerde avdeling jus
Vårsemesteret 2000
Praktisk oppgave

1.    Avvisningsspørsmålene

Staten anfører prinsipalt at saken må avvises for begge saksøkernes vedkommende.

1.1. Avvisning i forhold til foreningen "Skålas vel"

 Avvisningsanførselen er begrunnet med at søksmålsbetingelsene ikke er oppfylt, uten at staten presiserer hvilken eller hvilke søksmålsbetingelser som ikke er til stede. Det er nærliggende å ta opp spørsmålene om foreningen har partsevne, og om den i så fall bar rettlig interesse. Noen kandidater tar også opp spørsmål f eks om vernetinget er riktig og om forliksmegling skulle vart gjennomført, og det må være greit hensett til at staten ikke presiserer hvilke søksmålsbetingelser som mangler.

a)    Partsevne

Opplysningene som er gitt i oppgaveteksten reiset spørsmålet om foreningen "Skålas vel" har tilstrekkelig "evne" til å være part i saken Det beror på en sammensatt vurdering om en forening kan ha partsevne, bl a om sammenslutningen har egne midler, og om den har organer som kan opptre på vegne av den, j f Hov, Rettergang (2. utg. 1994) s. 213. Hov nevner syklubber og løkkefotballklubber som eksempler på hva som vanligvis ikke kan regnes som foreninger med partsevne.

I RT 1933 s. 425 ble en sak reist av "kreditorene i det ugyldig stiftede aksjeselskap Tista" avvist fordi selskaper kreditorer "ikke utgjør noe særskilt rettssubjekt".

I Rt 1988 s. 940 ble '"Tillitsmannsutvalget ved Ullersmo landsfengsel" ikke regnet som en sammenslutning med partsevne.

I vår sak er det opplyst at foreningen stiftet i 1992 hadde vedtekter, eget styre og inntekter i form av medlemsavgifter på kr. 300,- pr medlem pr år. I og med at foreningen bare har 8 medlemmer, kan man vel legge til grunn at kassabeholdningen ikke er særlig stor. Selv om denne organisasjonen er forholdsvis liten, trå vel det at den har egne vedtekter, eget styre og egne - om enn beskjedne - inntekter, være tilstrekkelig til å anse den som en forening med partsevne. Det er i denne sammenheng også et poeng at foreningen ikke er stiftet med det formål å være part i en prosess, men ble stiftet flere år før tvisten oppstod. Noen kandidater vil kanskje også nevne at løst sammensatte foreninger vil kunne ha partsevne i visse typer saker, men ikke i andre. Det er således en viss sammenheng mellom spørsmålet om partsevne og spørsmålet om rettslig interesse. I vår sak er det derfor et poeng at det er en naturlig oppgave for velforeningen å ivareta medlemmenes behov for strømtilførsel på øya, jf punkt b) nedenfor.
     Konklusjonen på denne drøftelsen er vel ikke det viktigste, men kandidatene bør i alle fall få frem hvilke momenter som har betydning for vurderingen.

b)    Rettslig interesse - sametilknytning (søksmålskompetanse)

Et annet spørsmål er om foreningen "Skålas vel" er rette vedkommende til å reise sak i dette tilfellet, med andre ord om foreningen har den nødvendige tilknytting til tvistegjenstanden. Som det fremgår av Hov, Rettergang (2. utg. 1994) s. 164, er det et krav at sak reises av den som er materielt berettiget i et rettsforhold. Spørsmålene knyttet til offentligrettslige forhold er nærmere drøftet samme sted s. 171-177.
    Spørsmålet i vår sak blir om foreningen "Skålas vel" er rette vedkommende til å kreve dom for at dispensasjonsvedtaket er ugyldig. Foreningen som sådan er ikke part i saken - det er det den enkelte grunneier som er. Det er de som blir rammet direkte av dispensasjonsvedtaket. Begrepet "rettslig interesse" i tvistemålsloven (og det tilsvarende begrepet "rettslig klageinteresse" i forvaltningsloven) er imidlertid videre enn partsbegrepet i forvaltningsloven. Det er det også alminnelig akseptert at en forening kan reise søksmål når det gjelder rettigheter som tilkommer det enkelte medlem, dersom saken gjelder rettigheter som det er naturlig at foreningen håndhever, jf Hov (2. utg. 1994) s. 175. Flere eksempler fra rettspraksis er gitt i Hov s. 175-76, bl a disse:

Lektordommen i Rt 1952 s. 555: Norsk Lektorlag var berettiget til å gå til sak vedrørende lovligheten av et vedtak om at lærerne ved sjømanns- og maskinistkolene skulle få bruke tittelen "lektor".

Altakjennelsen Rt 1980 s. 569 illustrerer at en forening kan ha rettlig interesse i et offentligrettslig forhold selv om saken ikke gjelder rettigheter som tilkommer det enkelte medlem. Norges Naturvernforbund ble ansett som søksmålsberettiget i sak som gjaldt gyldigheten av en kongelig resolusjon om utbygging av Altaelven.

Fri Film-kjennelsen Rt 1974 s. 1272: Høyesteretts kjæremålsutvalg kom her til at foreningen Fri Film ikke var søkmålsberettiget i sak om gyldigheten av et sensurvedtak truffet av Statens filmkontroll vedrørende to filmer. Kjæremålsutvalget la til grunn at rette vedkommende var den norske distributøren. og at Fri Film ikke hadde den nødvendige rettslige interesse.

Foreningen "Skålas vel" er sammensatt av 8 av hytteeierne på Skåla, mens dispensasjonsvedtaket rammer til sammen 16 abonnenter. Det kan imidlertid neppe vavre avgjørende at foreningen ikke representerer alle abonnentene, jf Kjæremålsutvalgets bemerkninger i Rt 1989 s. 218.

Rt 1989 s. 218: En oljearbeiderforening krevde dom overfor et rederi for at foretatt skattetrekk var ulovlig. Lagmannsretten kom til at tilstrekkelig rettslig interesse ikke forelå, og la bla a vekt på at det bare var 4 av de ca 50 som var blitt trukket i skatt som var organisert i denne foreningen. Kjæremålsutvalget uttalte at det ikke vør så stor grunn til å legge vekt på hvor mange etler hvor få medlemmer en forening representerte, men at kjæremålsutvalget ikke kunne prøve den konkrete rettsanvendelse.

Når det gjelder foreningers søksmålskompetanse for å ivareta medlemmenes interesser i prinsippsaker, har det vært en utvikling i retning av å tolke uttrykket "rettslig interesse" forholdsvis vidt, jf Rt 1982 s. 1710. Etter min oppfatning kan det ikke vavre så stor tvil om at foreningen "Skålas vel" er tilstrekkelig representativ til å ha rettslig interesse i forhold søksmålet om dispensasjonsvedtakets gyldighet. Vedtaket rammer medlemmene direkte, og det må være en naturlig oppgave for en velforening å ivareta medlemmenes behov for strømtilførsel på øya.

 1.2. Avvisning i forhold til Klara Holm

 a)    Farens manglende utnyttelse av klageretten

Avvisningsanførselen i forhold til Klara Holm er for det første begrunnet med at Lars Holm ikke har benyttet sin klagerett fullt ut.
    Etter tvistemålsloven § 437 første ledd første punktum, kan vedkommende forvaltningsorgan bestemme at et søksmål etter § 435 første ledd -bl a søksmål om lovmessigheten av avgjørelser truffet under utøving av offentlig tjeneste --- ikke skal kunne reises uten at vedkommende part har nyttet den adgang han har til å klage over avgjørelsen og at klagen er avgjort av den høyeste klageinstans som står åpen. Bestemmelse om dette må i tilfelle meddeles vedkommende samtidig som han får melding om avgjørelsen, jf § 437 første ledd annet punktum. Hjemmelen i § 437 er lite benyttet i praksis, jf Frihagen, Forvaltningsrett III s. 207.
    Oppgaven gir ikke opplysninger om at departementet eller NVE i dette tilfellet har fattet et slikt vedtak, og ikke om det er gitt slik underretning som nevnt. En m$ derfor kunne legge til grunn at så ikke er skjedd. En må etter dette konkludere med at det at Lars Holm ikke har benyttet sin klagerett fullt ut ikke avskjærer Klara Holms søksmålsrett.
    Selv om en legger til grunn at klagemulighetene skulle vært uttømt, kan det ikke være avgjørende for Klara Holm. hvorvidt Lars Holm har benyttet klagemulighetene eller ikke. Har klara Holm rettslig interesse i å reise søksmål (jf nedenfor) har hun også rettslig klageinteresse i forhold til forvaltningslovens klageregler. Dersom forvaltningen i vår sak hadde fastsatt at klagemulighetene måtte være uttømt, måtte det være Klara Holm som først måtte forsøke forvaltningsklage før hun gikk til søksmål. Lars Holms manglende klage kunne i seg selv ikke være til hinder for at Klara Holm reiste sak etter at hun hadde klaget til topps. På den annen side kunne det ikke være tilstrekkelig at Lars Holm hadde benyttet alle klagemuligheter dersom hun selv ikke hadde gjort det.

b)    Rettslig interesse - sakstilknytning og aktualitet

For det andre begrunner staten avvisning med at Klara Holm mangler rettslig interesse. Dette er i første rekke et spørsmål om hun har tilstrekkelig tilknytning til tvistegjenstanden, jf tvistemålsloven § 54.
    Som nevnt ovenfor, er det et krav at sak reises av den som er materielt berettiget i et rettsforhold. Dette har i alle fall vært antatt i privatrettslige forhold. I offentligrettslige forhold kan det vevre vanskeligere å avgjøre hvem som er rette vedkommende til å reise sak. I vår sak har Klara Holm i øyeblikket ikke noen aktuelle rettigheter i forhold til strømleveringen på Skåla. En må forstå faktum slik at hennes interesser i saken har sammenheng med at hun er datteren til Lars Holm, og således har utsikter til å arve ham. Etter min oppfatning kan det ikke være særlig tvilsomt at et er Lars Holm som er rette vedkommende til å reise sak i dette tilfellet, fordi det er han som nå eier eiendommen.

Løtensaken i Rt 1937 s. 803 kan nevnes som eksempel på at det bare er den materielt berettigede som kan reise sak. Løten kommune hadde kommet i økonomiske vanskeligheter. En av kreditorene, som var en bank, motregnet sitt tilgodehavende i et beløp kommunens elektrisitetsverk hadde stående på konto i banken. To av kommunens andre kreditorer reiste sak for å f kjent motregningen ugyldig og at beløpet skulle betales tilbake. De fikk medhold i byretten, men dommen ble opphevet i Høyesterett, fordi avgjørelsen ikke gjaldt saksøkernes egen rettsstilling. Dette rettssynet ble opprettholdt i Rt 1969 s. 1032.

Problemstillingen er nærmere drøftet i Hov, Rettergang (2. utg. 1994) s. 166 flg. Spørsmål i tilknytning til offentligrettslige forhold er nærmere drøftet på s. 171 flg, bl a gned henvisninger til rettspraksis.

En annen måte å angripe dette spørsmålet på er så drøfte om aktualitetskravet i tvistemålsloven § 54 er oppfylt. Etter lovens forarbeider har domstolene "alene at paakjende aktuelle krav, ikke fremtidige muligheder", se nærmere lov, Rettergang (2. utg. 1994) s. 158 flg. Klara Holm har nå under enhver omstendighet ikke noe krav på å få levert strøm til Skåla Dersom kraftselskapet har leveringsplikt, får Holm en korresponderende rettighet først når hun eventuelt arver faren. En kan på denne bakgrunn se det slik at hun nå ikke har noen rettlig interesse i å få prøvet sin sak. Retten plikter ikke å ta stilling til. fremtidige tvister. Selv om faren er 88 år gammel og rullestolpasient etter hjerneslag, er det foreløpig i det blå når datteren vil overta de rettigheter faren bar nå.

Problemstillinger i tilknytning til "hypotetiske rettsforhold" er nærmere drøftet i Hov, Rettcrgang (2. utg. 1994) s. 158 -164, bla med omtale av rettspraksis.

 2.    Realitetsspørsmålene

Foreningen "Skålas vel" og Klara Holm påstår at departementets vedtak om dispensasjon fra leveringsplikten av elektrisk kraft overfor oppsitterne på Skåla skal kjennes ugyldig. Påstanden er begrunnet med flere anførsler.

2.1. Hjemmelsspørsmålene

a)    Spørsmål om dispensasjonsadgang ved avbrytelse overfor eksisterende abonnenter.

Anførselen om manglende hjemmel er for det første begrunnet med at dispensasjonsadgangen ikke kunne benyttes ved avbrytelse av levering til eksisterende abonnenter, men kunne ved nektelse av tilknytning av nye abonnenter. Dette er et spørsmål om tolking av energiloven § 3-3.
    Ordlyden gir ikke nevneverdig veiledning, men uttalelsene i forarbeidene som er gjengitt i oppgaveteksten, kan tyde på at det i første rekke er i tilfeller der det er spørsmål om utbygging av kraftledninger til nye abonnenter lovgiver har hatt i tankene. Dessuten er det et annet sted i proposisjonen (prp s. 62 - ikke gjengitt i oppgaveteksten) vist til at det følger av prislovens § 23 at fordelingsverkene har betydelige forpliktelser med hensyn til levering av kraft. Det kan også argumenteres med at det er en reell forskjell på det å nekte tilknytning av nye abonnenter og det å det å avskjære nåværende abonnenter fra fremtidig levering av kraft. De som alt får levert kraft har gjerne innrettet seg etter det, og har en berettiget forventing om også å få levert kraft i fremtiden.
    På den annen side har dispensasjonshjemmelen en funksjon som sikkerhetsventil for å hindre at konsesjonshaverne blir tvunget til å levere kraft på svært urimelige vilkår. Behovet for en slik sikkerhetsventil vil viere til stede ikke bare der det er spørsmål om tilknytning av nye abonnenter, men også ved avbrytelse av levering til eksisterende abonnenter. En slik tolking er ikke i strid med lovens ordlyd, og er etter min oppfatning nødvendig om man skal kunne hindre alt for stivbeinte regler om leveringsplikt.
    Kandidatenes konklusjoner på dette spørsmålet varierer, og en bør vel akseptere forskjellige løsninger, selv om det etter min oppfatning er mest nærliggende å konkludere med at vedtaket ikke manglet hjemmel. Det viktigste er at kandidatene ser argumenter i begge retninger.

b)    Spørsmål om adgang til å skille mellom fritidsbebyggelse og annen bebyggelse

For det endre anfører "Skålas vel" og Klara Holm at det etter loven ikke er grunnlag for uten videre å skille mellom fritidsbebyggelse og annen bebyggelse.
    I Ot prp nr 43 (1989-90) s. 63 (som man naturligvis ikke kan forvente at kandidatene kjenner til) uttaler Olje- og energidepartementet følgende om et forslag fra. Miljøverndepartementet om at leveringsplikten i utgangspunktet bare skulle gjelde for boliger og næringsvirksomhet:

"Det vil (…) variere en meget vanskelig oppgave å foreta en sondring mellom boliger og fritidsbebyggelse da en rekke eiendommer store deler av året brukes som boliger, mens andre fritidseiendommer etter hvert glir over til å bli helårsboliger. Departementet er likevel klar over at fremføring av kraft til fritidsboliger kan medføre naturinngrep. Hensynet til de allmenne interesser ivaretas ved at fylkesmannen v/miljøvernavdelingen skal forelegges planer for kraftledninger som skal bygges i medhold av områdekonsesjoner før arbeidet settes i verk."

I de spesielle merknadene til dispensasjonshjemmelen i energiloven § 3-3 tredje ledd, sier ikke departementet stort mer enn det som er gjengitt i oppgaveteksten, bl a at dispensasjon er særlig aktuelt "ved tilknytning av fritidsbebyggelse, seteranlegg eller turisthytter" (prp s. 88).
    De siterte uttalelsene fra forarbeidende synes å gi klare holdepunkter for at et skille mellom fritidsbebyggelse og annen bebyggelse ikke er utelukket. På den annen side kan det argumenteres med at man generelt gjerne forbinder fritidsbebyggelse med bebyggelse som ligger avsides til, og fremføring av kraftledninger både vil bli dyrt og kreve skjemmende naturinngrep. Det er kanskje ikke uten videre gitt at man kan trelase et skille mellom fritidsbebyggelse og annen bebyggelse som ligger på samme sted, slik som i vår sak. I vår sak er det imidlertid et poeng at leveringsplikten overfor den fastboende kunne oppfylles ved en midlertidig løsning. Det må da være anledning til å frita fra leveringsplikten overfor fritidseiendommene.

 c)    Spørsmål om gårdsbruk kan anses som fritidsbebyggelse

For det tredje er det anført at et gårdsbruk uansett ikke kan anses som fritidsbebyggelse selv om det for tiden brukes til fritidsformål.
    Det kan her argumenteres med at forpliktelsen til å levere kraft bør være streng, og at. dispensasjonsadgangen bør være snever. Det kan således være grunn til å forstå uttalelsene i forarbeidene om "fritidsbebyggelse" i snever forstand, slik at det bare siktes til typiske fritidseiendommer som hytter o.l., mens eiendommer som dels kan benyttes til fritidsformål og dels for fastboende faller utenfor rekkevidden av dispensasjonshjemmelen. I så fall vil det ikke være riktig å gi dispensasjon fra leveringsplikten når det gjelder gårdsbruket til Peder Ås.
    På den annen side vil det være vanskelig å trekke grensen etter arten eiendom. En hytte kan f eks en tid være benyttet til rene fritidsformål, for så å bli benyttet mer eller mindre som fast bolig. Det er også vanlig at småbruk benyttes som rene fritidseiendommer. Etter min oppfatning må dispensasjonshjemmelen tolkes slik at den åpner for en konkret vurdering av den enkelte eiendom, der man bl a legger vekt på i hvilken utstrekning den blir brukt til fritidsformål. Departementet kan derfor ikke være generelt avskåret fra å gi dispensasjon fra leveringsplikten når det gjelder landbrukseiendommer.

d)    Spørsmål om rettslig adgang til å tidsbegrense strømforsyningen til Lars Holms levetid

Klara Holm anførte seerskilt at det ikke var rettslig adgang til å tidsbegrense strømforsyningen til Lars Holms levetid.
    En del kandidater drøfter dette spørsmålet med utgangspunkt i vilkårslæren, og spør om tidsbegrensningen var et lovlig "vilkår". Jeg er ikke så sikker på om det er den mest nærliggende angrepsvinkelen. Begrepet "vilkår" brukes i forskjellige betydninger i forvaltningsretten, bl a i betydningen forbehold som begrenser rekkevidden av et vedtak, f eks en tidsbegrensning ved at rettsvirkningene av vedtaket opphører ved en bestemt begivenhet, som f eks en bevillingshavere død, se Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett (6. utg. 1997) s. 369-70. Denne typen forbehold faller utenfor vilkårslæren. I vilkårslæren mener man med "vilkår" forbehold som består i at det knyttes plikter til et ellers begunstigende vedtak. Unntaket i dispensasjonsvedtaket er riktig nok til gunst for Lars Holm, men etter min mening er det ikke naturlig å se begrensningen til hans levetid som en plikt som pålegges Lars Holm som ledd i et ellers begunstigende vedtak.
    Spørsmålet om tidsbegrensningen er lovlig må etter mitt skjønn avgjøres på grunnlag av tolking av hjemmelsgrunnlaget, på samme måte som drøftelsen av de øvrige hjemmelsspørsmålene. Jeg kan vanskelig se at tidsbegrensningen i seg selv mangler hjemmel. Om en kommer til at vilkåret "særlige grunner" ikke er til stede så lenge Lars Holm lever (eventuelt at vilkåret er til stede, men at dispensasjon likevel ikke bør gis så lenge han lever), kan loven neppe være til hinder for at unntaket fra dispensasjonen begrenses til hans levetid.

 2.2. Spørsmål om mangler ved tilblivelsen av vedtaket

 a)    Forvaltningslovens krav til begrunnelse

Foreningen "Skålas vel" og Klara Holm gjør for det første gjeldende at forvaltningslovens krav til begrunnelse ikke er oppfylt. Anførselen er begrunnet med at det ikke er foretatt en konkret og individuell vurdering av den enkelte abonnents situasjon, men at fritidseiendommene er bedømt under ett.
    Før man går inn på spørsmålet om forvaltningslovens krav til begrunnelse er oppfylt, er det naturlig å drøfte statens anførsel om at forvaltningsloven ikke kommer til anvendelse på levering av strøm fra kommunale kraftverk. Dette er et spørsmål om dispensasjonsvedtaket kan anses som "utøving av offentlig :myndighet" etter forvaltningslovens § 2 første ledd bokstav a). Er dispensasjonsvedtaket ikke det, er det ikke et "vedtak" i lovens forstand og følgelig heller ikke et "enkeltvedtak" etter § 2 første ledd bokstav b). I så fall gjelder ikke reglene i lovens §§ 24 og 25 om begrunnelse, jf lovens § 3 første ledd.
    Ifølge Frihagen, Forvaltningsloven I s. 48, er utgangspunktet at en avgjørelse er et vedtak i lovens forstand dersom det er en avgjørelsestype som er særpreget for det offentlige og utslag av statens makt over borgerne, i motsetning til beslutninger ved privatrettslige virkemidler. Krav om at enkeltvedtak må være på det offentligrettslige området, tar først og fremst sikte på å holde utfor kjøp, entrepriseavtaler og lignende, se samme sted s. 51. Tildeling av offentlige serviceytelser har, i alle fall tradisjonelt, vært ansett som privatrettslige i denne sammenheng, se nærmere Frihagen, Forvaltningsrett II s. 79.
    Vår sak har et visst privatrettslig preg ved at den gjelder levering av strøm til abonnentene på Skåla. Eckhoff og Smith nevner som eksempel at de standardavtaler om tjenester og leveranser som inngås av f eks Postverket, televerket og kommunale e-verk m v er undergitt visse offentligrettslige regler, men at det likevel tas for gitt at forvaltningslovens regler om enkeltvedtak ikke får anvendelse på de enkelte avtaler som inngås, se nærmere Forvaltningsrett (6. utg. 1997) s. 465-66. Det må være en slik tankegang departementet i vår sak sikter til når det vises til at forvaltningsloven ikke kommer til anvendelse på levering av strøm fra kommunale kraftverk.
    I vår sak er det imidlertid ikke så nærliggende å se på forholdet som et privatrettslig / avtalerettslig forhold. Saksøkerne har angrepet departementets vedtak om dispensasjon fra leveringsplikten, og det er dette vedtaket som hevdes å være mangelfullt begrunnet. Dispensasjonsvedtaket er gjort med hjemmel i energiloven § 3-3 tredje ledd, og det kan etter min oppfatning ikke være særlig tvil om at avgjørelser etter denne bestemmelsen må anses som utøvelse av offentlig myndighet. Det er ikke en oppsigelse av et avtaleforhold vi har med å gjøre, men en avgjørelsestype som er "særpreget for det offentlige og utslag av statens makt over borgerne", for å bruke Frihagens formulering.

Se også Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett (6. utg. 1997) s. 465, der Tjøme-dommen i RG 1969 s. 325, om dispensasjon etter strandloven, nevnes som eksempel på at det er klart at det treffes vedtak når noen som ledd i en avtale fritas for en offentligrettslig plikt.

Det er relativt få kandidater som ser problemstillingen knyttet til statens anførsel om at forvaltningsloven ikke kommer til anvendelse. Det blir ofte ikke mer enn noen setninger om at forvaltningsloven gjelder og at vedtaket er et enkeltvedtak fordi det regulerer rettigheter og plikter til bestemte personer. Manglende kunnskaper her kan forklares med at vedtaks- og enkeltvedtaksbegrepet i forvaltningsloven § 2 er stoff som kandidatene var igjennom på 1. avdeling, og som kanskje ikke sitter så godt i dag.
    Spørsmålet er så om lovens krav til begrunnelse er oppfylt, jf forvaltningsloven § 25. Slik saksøkernes anførsel er formulert, er det naturlig å drøfte om kravet i § 25 tredje ledd er oppfylt. Ifølge denne bestemmelsen bør de hensyn som har vært avgjørende ved utøving av forvaltningsskjønn nevnes. Selv om loven bruker formuleringen "bør", må loven forstås slik at forvaltningen i stor utstrekning også plikter å begrunne slik skjønnsmessig myndighetsutøving, men at kravene tål begrunnelsen ikke er så strenge, jf Frihagen, Forvaltningsloven II s. 576, hvor det også er sagt at begrunnelsen som utgangspunkt bør gjøre det mulig å kontrollere innen rimelighetens grenser at likhetsgrunnsetningen ikke er krenket eller at det ikke foreligger misbruk av myndighet. I Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett (6. utg. 1997) s. 503 er det lagt til grunn at ordet "bør" angir at det ikke dreier seg om noe ufravikelig krav, og at det således skal være adgang til å fravike bestemmelsen i unntakstilfelle. Begrunnelsen for det forsiktige kravet er at det av og til er svært vanskelig å begrunne et skjønn.
    I denne sammenheng nevner enkelte kandidater Isene-dommen i Rt 1981 s. 754.1 rettens begrunnelse heter det bl a at det dreiet seg om et inngripende vedtak, og at departementets avgjørelse etterlot "tvil om alle relevante forhold har vært overveiet", og at "vedtaket gjør det ikke mulig å avgjøre om departementet har lagt en riktig rettsoppfatning til grunn". Dommen er omtalt i Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett (6. utg. 1997) bl a på s. 279 og 301. I denne saken strakk Høyesterett begrunnelsesplikten langt ut over de krav som følger av forvaltningsloven § 25.

Isene-dommen i Rt 1981 s. 754: A som trengte tilleggsjord, fikk kjøpe et bruk (bnr. 1) som lå i nærheten, men ikke hadde felles grense med hans tidligere eiendom. A hadde i flere år leiet bnr. 1. Fylkeslandbruksstyrets vedtak om å gjøre forkjøpsrett gjeldende ble stadfestet av Landbruksdepartementet. Da A's tidligere eiendom ikke alene ga eksistensgrunnlag, mistet A og hans sønn sin levevei i jordbruket. Jorden skulle i stedet legges til tilgrensende bruk som tilleggsjord. Høyesterett kjente forkjøpsvedtaket ugyldig. Departementets avgjørelse etterlot tvil om alle relevante forhold hadde vært overveiet, jfr. formålsbestemmelsen i jordloven § 1. Jordloven måtte forståes slik at det ikke kunne gripes inn med forkjøpsrett i et salg med mindre det måtte ansees rimelig klart at man derved oppnådde et bedre resultat vurdert ut fm lovens formålsbestemmelse. Et så inngripende vedtak som det foreliggende, skjerpet kravene til begrunnelsen.

Dommen kan tas til inntekt for at kravet til begrunnelsen er strengere desto mer inngripende et vedtak er. I og med at vår sak gjelder et forholdsvis inngripende vedtak, kan det argumenteres med at departementet burde gått grundigere til verks og gjort rede for begrunnelsen for dispensasjonsvedtaket i relasjon til hver enkelt eier. Jeg mener at det bør åpnes for forskjellige konklusjoner på denne drøftelsen; og at det bli kvaliteten på selve drøftelsen som blir avgjørende for bedømmelsen av den enkelte kandidat. Det er for øvrig en flytende overgang mellom spørsmålet om forvaltningslovens krav til begrunnelse er oppfylt, og de øvrige anførslene fra saksøkerne. En mangelfull begrunnelse kan for eksempel tyde på at skjønnet er vilkårlig, slik at vedtaket kjennes ugyldig etter den ulovfestede myndighetsmisbrukslæren.

 b)    Den konkrete skjønnsutøvelsen vedrørende "særlige grunner "

Før man går løs på drøftelsen av saksøkernes anførsler vedrørende skjønnsutøvelsen, bør en drøfte statens anførsel om at domstolene ikke kunne overprøve departementets konkrete skjønnsutøvelse vedrørende "særlige grunner", jf energiloven § 3-3 tredje ledd. Staten begrunner dette med at avveiningen av de motstridende hensyn som kriteriet skal ivareta har sterke islett av samfunnspolitisk og energipolitisk skjønn.
    Vilkåret "særlige grunner" er en forutsetning for at dispensasjonsadgangen kan benyttes. Dersom vilkåret er tilstede, "kan" departementet dispensere. Dette "kan"-skjønnet er klart nok et fritt skjønn. Spørsmålet er om vurderingen av om vilkåret "særlige grunner" er til stede, er et fritt skjønn eller et lovanvendelsesskjønn som domstolene kan prøve fullt ut. Spørsmålet er med andre ord om domstolene bare kan prøve den abstrakte tolkingen av formuleringen. "særlige grunner", eller om de også kan prøve den konkrete subsumsjonen. Noen eksempler fra rettspraksis kan belyse hvordan grensen mellom lovanvendelsesskjønn og fritt skjønn trekkes:

Det at et uttrykk er vagt, er i seg selv ikke nok til å begrense domstolenes prøvelsesrett til den abstrakte tolkingen. jf Eckhoff Smith, Forvaltningsrett (6. utg. 1997) s. 280, som bl a nevner Grisehusdommen, Rt 1934 s. 330, hvor det et spørsmål om helserådet hadde kompetanse til å forby grisehold på Solemskogen. Vilkåret for slik kompetanse var at det aktuelle strøket var "villamessig bebygget". Retten la til grunn at dette spørsmålet var et rettsspørsmål som domstolene kunne prøve fullt ut, altså ikke bare den generelle tolkingen, men også den konkrete vurderingen av om Solemskogen var "vlllamessig" bebygget.

Mer tvilsomt blir spørsmålet der lovteksten inneholder uttrykk som henviser til vurderingsnormer som f eks "rimelig", "urimelig", "uverdig", "uskikket", "utilbørlig", "nødvendig", "tilstrekkelig grunn", "samfunnsmessige grunner", "allmenne interesse" o. l., se nærmere Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett (6. utg. 1997) s. 281-82.1 følgende saker la Høyesterett til grunn at subsumsjonen var underlagt fritt skjønn:

Rt 1954 s. 989 gjaldt vergerådsloven av 06.06.1896 § 39 om at forføyning som gikk ut på å anbringe barn i barnehjem, fosterhjem e. l. "blir at oppheve, naar der ikke lenger findes tilstrekkelig grund for samme". Tolkingen av "tilstrekkelig grund" kunne prøves, men hva som var best for barna i det foreliggende tilfelle, og hvordan deres interesser skulle avveies mot foreldrenes, anså retten for å høre under vergerådets frie skjønn.

Rt 1950 s. 501: Politiets vurdering av om "allmenne hensyn" tilsa at en drosjesjåførs kjøreseddel ble inndradd, ble ansett for å være underlagt det frie skjønn.

Rt 1949 s. 564: Spørsmålet om ekspropriasjon er "nødvendig" for å fremme et eller annet formål, ansett for å høre under det frie skjønn.

Derimot ble subsumsjonen overprøvd i følgende saker:

Rt 1906 s. 316: Retten kunne overprøve om en lærer var "uskikket til forsvarlig å røgte sin lærergjerning" og derfor kunne avskjediges.

Rt 1956 s. 234: retten kunne overprøve om en person hadde gjort seg skyldig i "grovt uverdig forhold", som var et vilkår for å kunne nekte pensjon etter krigspensjoneringsloven fra 1946.

Rt 1965 s. 466: Spørsmålet om "misbruk" av prøveskilt, kunne prøves fullt ut.

Det at det i vår sak er tale om et forholdsvis vagt kriterium og at dispensasjonsvedtaket er gjort av et organ med særlig sakkunnskap, er argumenter mot for å anse subsumsjonsspørsmålet som underlagt departementets frie skjønn. Dette er momenter som har vært tillagt stor vekt i rettspraksis. Imidlertid synes det å være en tendens i retning av mer intensiv overprøving i nyere rettspraksis. Naturfredningsdommen inntatt i Rt 1995 s. 1427 er i så måte sentral. Her gis det klart uttrykk for at hovedregelen er at subsumsjonen kan prøves, og at unntak krever særskilt begrunnelse. Samtidig fremheves det at domstolene bør være tilbakeholdne med å fravike det faglige skjønn bak et fredningsvedtak, som den aktuelle saken gjaldt.

Naturfredningsdommen Rt 1995 s. 1427 gjaldt freding av to vann med omgivelser som naturreservater, jf naturvernloven § 8. Det ble forgjeves gjort gjeldende at fredningsvedtakene var ugyldige. Høyesterett la til grunn at domstolene kan prøve subsumsjonen etter naturvernloven § 8. Etter denne bestemmelsen kan bl a område som "utgjør spesiell naturtype", på nærmere vilkår fredes som naturreservat. Vedrørende spørsmålet om domstolenes prøvelsesrett uttalte førstevoterende bl a (Rt s. 1433):

"Det er i dag et alminnelig prinsipp i forvaltningsretten at domstolene kan prøve ikke bare lovtolkingen, men også subsumsjonen ved anvendelsen av lover som gjør inngrep overfor den enkelte. Dette anses som en viktig del av rettssikkerheten. Selv om det er unntak fra denne hovedregel, må de særskilt begrunnes. I det foreliggende tilfelle måtte begrunnelsen" i tilfelle søkes i de skjønnsmessige formuleringer i naturvernloven § 8. Jeg kan imidlertid ikke se at disse formuleringene er slik at de i seg selv skulle indikere at det ikke skal være domstolsprøvelse av den konkrete rettsanvendelse. (...) Det tilføyes at jeg også er enig med lagmannsretten i at domstolene bør være tilbakeholdne med å fravike det faglige skjønn bak et fredningsvedtak."

I vår sak er den mest nærliggende konklusjonen at domstolene kan overprøve subsumsjonen når det gjelder "særlige grunner" i energiloven § 3-3. Denne formuleringen kan vel neppe sies å være mer skjønnspreget enn "spesiell Naturtype" i naturvernloven § 8, og innslaget av faglig skjønn er vel heller ikke større i vår sak enn i saken i Rt 1995 s. 1427.
    Selv om man skulle komme til at domstolene ikke kan overprøve subsumsjonen når det gjelder "særlige grunner" i energiloven § 3-3, vil domstolene ikke være helt avskåret fra å prøve departementets skjønnsutøvelse i forbindelse med behandlingen av dispensasjonssaken. "Særlige grunner" er vilkåret for at departementet "kan" dispensere, og vurderingen om dispensasjon skal gis eller ikke, er underlagt fritt skjønn. "Det frie skjønn" er som kjent ikke helt fritt, og retten vil kunne prøve departementets skjønnsutøvelse på grunnlag av de alminnelige reglene om myndighetsmisbruk. Dette fører oss over til de øvrige anførslene fra saksøkernes side.
    Mange kandidater får ikke et skikkelig grep på denne problemstillingen, bl a fordi sondringen mellom abstrakt tolking og subsumsjon ikke kommer frem. Ofte blir drøftelsen en luftig diskusjon om "arbeidsfordelingen" mellom domstolene og forvaltningen, der konklusjonen blir at skjønnet i alle fall kan overprøves etter reglene i myndighetsmisbrukslæren.

c)    Vilkårlig skjønn

Den andre anførselen fra saksøkernes side, er at skjønnet var vilkårlig. Også denne anførselen er begrunnet med at det ikke er foretatt en konkret og individuell vurdering av den enkelte abonnents situasjon, men at fritidseiendommene er bedømt under ett.
    I departementets begrunnelse på dette punktet er det vist til at samfunnsmessige, miljømessige, bosettingsmessige og næringsmessige forhold tilsa at fritak burde gis for fritidseiendommene. Departementet har således, på bakgrunn av de nevnte hensyn, trukket en grense mellom fritidseiendommer på den enes side og eiendommen til den fastboende Peder Ås på den andre. Hensett til vedtakets inngripende karakter overfor den enkelte, kan det argumenteres med at fritak fra leveringsplikten må begrunnes særskilt for hver enkelt abonnent. Det vil kunne være for enkelt, og gi tilfeldige utslag, dersom man uten nærmere vurdering i slike saker trekker en generell grense mellom fritidseiendommer eiendommer for fastboende.
    Som nevnt ovenfor, er det i Ot prp nr 43 (1989-90) s. 63 (ikke gjengitt i oppgaveteksten) uttalt at det vil være en meget vanskelig oppgave å foreta en sondring mellom boliger og fritidsbebyggelse da en rekke eiendommer store deler av året brukes som boliger, mens andre fritidseiendommer etter hvert glir over til å bli helårsboliger.
    Denne uttalelsen gjelder Ikke direkte vår problemstilling, men illustrerer likevel det poeng at man ikke uten videre kan legge til grunn at "en fritidseiendom er en fritidseiendom". Det kan være omstendigheter ved den enkelte eiendom og bruken av denne som kan begrunne at den likestilles med en eiendom for fastboende. Faktum i vår sak gir ikke nærmere opplysninger knyttet til den enkelte hytteeiendom, og det er derfor vanskelig å komme til en sikker konklusjon med hensyn til om noen av hytteeierne har blitt utsatt for vilkårlighet. I forhold til Peder As går det frem av departementets begrunnelse at hans planer om kalkunproduksjon ikke er tillagt avgjørende vekt, fordi han ikke hadde gjort noen konkrete forberedelser til dette. Det er således etter min oppfatning ikke rent vilkårlig at kraftselskapet fritas fra plikten til å levere kraft til ham.

d)    Usaklig forskjellsbehandling.

For det tredje anfører foreningen og Klara Holm at det var tale om usaklig forskjellsbehandling mellom Lars Holm og de øvrige abonnenter, særlig i forhold til Peder Ås.
    Mens problemstillingen under bokstav c) ovenfor reiser spørsmål om vilkårlighet og mangel på begrunnelse for forskjellsbehandlingen, er spørsmålet herom den begrunnelsen som er gitt for forskjellsbehandlingen bygger på utenforliggende / usaklige hensyn.
    Departementet begrunner forskjellsbehandlingen med samfunnsøkonomiske, miljømessige, bosettingsmessige og næringsmessige forhold.

Utgangspunktet er at de hensyn som ligger til grunn for et forvaltningsvedtak må være i samsvar med lovens formål. Ved vurderingen av om departementets begrunnelse er formålsmessig, er det derfor nærliggende å ta utgangspunkt i formålsbestemmelsen i energiloven § 1-2 som lyder slik:

"Loven skal sikre at produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte, herunder skal det tas hensyn til allmenne og private interesser som blir berørt."

Bestemmelsen må vel forstås slik at hovedformålet med loven er å sikre samfunnsmessig rasjonell produksjon m v av energi. Det er således klart i samsvar med lovens formål når departementet legger vekt på samfunnsøkonomiske hensyn.
    I forvaltningsrettsteorien er det drøftet i hvilken utstrekning det kan legges vekt på mer allmenne samfunnshensyn. Blant annet har det vært sondret mellom utenforliggende hensyn og lovlige sidehensyn, ved siden av de hovedhensyn hjemmelsloven skal ivareta. Det er mulig at den del kandidater vil trevne denne sondringen, under henvisning til bl a Bjørlo Hotelldommen i Rt 1996 s. 78. Dommen er omtalt i Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett (6. utg. 1997) s. 289.

Bjørlo Hotell, Rt 1996 s. 78: Søker om skjenkebevilling fikk ikke medhold i krav om erstatning fordi hans søknad var avslått og andre søkere ble foretrukket. Det ble forgjeves gjort gjeldende at det var tatt utenforliggende hensyn. Når kommunen måtte foreta et valg mellom søkt". som det ut fra en alkoholpolitisk vurdering ikke var noe å innvende mot, måtte det være adgang til å legge vekt på hvilken lokalisering av skjenkestedet  ut fra en bredere vurdering ville være den heldigste. To dommere fant at dette lå utenfor de alkoholpolitiske hensyn som skal være avgjørende i skjenkesaker. Høyesterett kom enstemmig til at det ikke var sannsynlighetsovervekt for at søkeren hadde fatt skjenkebevilling dersom de "næringspolitiske hensyn" ikke var blitt trukket inn i vurderingen.

Miljømessige, bosettingsmessige og næringsmessige forhold er typer hensyn som i en del sammenhenger vil kunne være lovlige sidehensyn. Hvordan grensen trekkes må avgjøres konkret i forhold til den enkelte hjemmelslov. I vårt tilfelle er det i formålsbestemmelsen sagt at man ikke bare kan, men skal legge vekt på allmenne og private interesser som blir berørt. Formålsparagrafen er således meget vidt formulert, og det er etter non oppfatning nærliggende å forstå loven slik at de nevnte hensyn er en del av de hovedhensyn loven skal ivareta. Det kan heller ikke være så stor tvil om at miljømessige, bosettingsmessige og næringsmessige hensyn omfattes av formuleringen i formålsparagrafen. Derfor bør det etter min oppfatning konkluderes med at departementet ikke har lagt til grunn utenforliggende hensyn, i alle fall om en ser bort fra Peder Ås. Dispensasjonen i forhold til Peder Ås er, for uten de ovennevnte hensyn, begrunnet med at han ikke hadde gjort noen konkrete forberedelser til å flytte til Skåla. Jeg kan på bakgrunn av den vide formålsbestemmelsen ikke se at dette er et hensyn som ligger utenor lovens formål.
    Det forekommer at domstolene ikke bare tar stilling til hva som er relevant å ta i betraktning, men også kommer med uttalelser om hvilken vekt forskjellige hensyn må tillegges, jf Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett (6. utg. 1997) s. 289. Tendensen går imidlertid i retning av å la forvaltningen stå forholdsvis fritt til å fastlegge den innbyrdes vekt av de relevante hensynene. Eckhoff og Smith viser i denne sammenheng til Pukkverkdommen i Rt 1993 s. 528 og den ovenfor nevnte Bjørlo Hotell-dommen i Rt 1996 s. 78.

Pukkverkdommen i Rt 1993 s. 528: I denne saken avviste Høyesterett saksøkerens anførsel om at hensynet til trafikkstøy i et boligområde ikke kunne tjent som viktigste argument for å nekte utslippstillatelse til et pukkverk etter forurensningsloven (1. 13.03.1981 nr 6) § 11 fjerde ledd om at det skal legges vekt på de "forurensningsmessige ulempene ved tiltaket".

Bjørlo Hotell, Rt 1996 s. 78: Førstvoterende uttaler bl a (Rt s. 86): "Når man først er kommet til (...) at kommunestyret var berettiget til å legge vekt på de [aktuelle] hensyn (...) kan domstolene ikke overprøve den vekt representantene har tillagt disse hensyn i forhold til andre relevante hensyn. Den skjønnsmessige avveining av de ulike hensyn horer ber under forvaltningens frie skjønn".

I vår sak bør en på denne bakgrunn konkludere med at departementet ikke har lagt vekt på utenforliggende hensyn, og at retten ikke kan overprøve departementets vektlegging av de ulike hensynene som er tatt i betraktning. Mitt inntrykk er at det er denne konklusjonen de fleste kandidatene kommer til. Det som skiller kandidatene kandidatene, er først og fremst kvaliteten på drøftelsen. Enkle begrunnelser som f eks at forskjellsbehandlingen er saklig fordi sakene til Lars Holm på den ene side, og de øvrige abonnentene på den annen, er forskjellige, bør ikke gi særlig uttelling. Selv om regelen er at like tilfeller skal behandles likt (i alle fall som hovedregel), kan man ikke uten videre legge til grunn at ulik behandling av ulike saker er saklig.

e)    Sterkt urimelig vedtak

Endelig er det anført at avslaget er så urimelig overfor foreningens medlemmer at det uansett ikke kunne være gyldig. Det er på dette punktet vist til alvorlig reduksjon i fremtidig utbygging og fremtidig næringsvirksomhet, samt at vedtaket ville innebære en betydelig verdiforringelse på eiendommene.
    Uavhengig av hvordan et vedtak er begrunnet, kan domstolene kjenne et vedtak ugyldig dersom dette er sterkt urimelig. Det mest kjente eksemplet på dette er Mortvedtdommen i Rt 1951 s. 19.

Mortvedtdommen, Rt 1951 s. 19: Saken gjaldt nektelse av å utstede nye drosjebevillinger pga. passivt medlemskap i NS under krigen. Vedtaket ble kjent ugyldig. 4 drosjeeiere fikk sine søknader om nye bevillinger avslått av Samferdselsdepartementet utelukkende fordi de hadde vært passive medlemmer av N.S. under krigen. Det var lovlig adgang for de administrative myndigheter å nekte gamle bevillingshavere nye bevillinger på det grunnlag at de hadde vært straffet for landssvik, idet avgjørelsen måtte bero på et skjønn fra administrasjonens side. Men i dette tilfelle var nektelsen "så urimelig og stridende mot alminnelig samfunnsoppfatning", at beslutningen ble erklært ugyldig, og hver av drosjeeierene ble tilkjent kr. 10.000,- i erstatning. Under dissens ble departementet også tilpliktet å utstede nye bevillinger

I vår sak kan en legge til grunn at dispensasjonsvedtaket er svært inngripende overfor de abonnentene som rammes. Det er likevel tvilsomt at vedtaket er så urimelig at det kan settes til side av den grunn. I rettspraksis er det få eksempler på at anførsler om sterk urimelighet har gått frem. Hovedinntrykket av rettspraksis er at det skal svært mye til for at domstolene underkjenner et forvaltningsvedtak på dette grunnlaget, jf Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett (6. utg. 1997) s. 301. hvor det bl a vises til Rt 1995 s. 738. Her nevnes prøvelsesgrunnlaget "grov" eller "sterk" urimelighet, men uten å føre frem. Samme sted nevnes også Isene-dommen i Rt 1981 s. 745 (omtalt ovenfor) som eksempel på at domstolene finner andre grunner til å underkjenne vedtak som de anser som urimelige.

2.3. Spørsmål om virkningen av eventuelle feil - forvaltningsloven § 41

a)    Innholdsmangler (materielle kompetansemangler)

Kommer man til at departementets vedtak har en materiell kompetansemangel, kan man nærmest uten videre legge til grunn at vedtaket er ugyldig, jf Eckhoff og Smith. Forvaltningsrett (6. utg. 1997) s. 573-74. Det er i så fall en feil ved avgjørelsens innhold, og det oppstår således ikke noe spørsmål om feilen kan ha påvirket innholdet i avgjørelsen. Således er departementets vedtak ugyldig dersom man kommer til at det foreligger hjemmelsmangel, jf punkt 2.1. ovenfor. Også brudd på reglene om at avgjørelser ikke kan ha et sterkt urimelig eller diskriminerende innhold, regnes blant de materielle kompetansemangler, Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett (6. utg. 1997) s. 572. Vedtaket er således ugyldig dersom man konkluderer med at vedtaket er sterkt urimelig, jf punkt 2.2. bokstav e) ovenfor.

b)    Tilblivelsesmangler

Konkluderer man med at forvaltningslovens krav om begrunnelse ikke er oppfylt, at skjønnet er vilkårlig eller at det er gjort usaklig forskjellsbehandling, oppstår spørsmålet om feilene kan ha hatt innvirkning på vedtakets innhold. Forvaltningsloven § 41 gjelder direkte bare for saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven, men prinsippet gjelder generelt for alle tilblivelsesmangler, jf f eks Georges-dommen Rt 1965 s. 712. En begrunnelse som ikke tilfredsstiller kravene i forvaltningsloven § 25, vil sjelden antas å ha hatt innflytelse på vedtakets innhold. Er det mangler ved begrunnelsen som kan tyde på svikt ved selve avgjørelsen, vil vedtaket lettere bli kjent ugyldig, jf Isene-dommen i Rt 1981 s. 754, omtalt i Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett (6. utg. 1997) s. 577-78. Er det lagt utenforliggende hensyn til grunn for avgjørelsen, vil man gjerne komme til at feilen kan ha hatt innflytelse på vedtakets innhold, jf samme sted s. 582.

1.    Avvisningsspørsmålet

Forsvareren krevde under hovedforhandlingen saken prinsipalt avvist. for begge de tiltaltes vedkommende. Det er ikke gitt noen nærmere begrunnelse for avvisningspåstanden.
    Spørsmålet er om Politimesteren i Trangvik hadde kompetanse til å ta ut tiltale for de forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningene.
    Alle forholdene i tiltalebeslutningene er forbrytelser, og kandidatene bør kjenne til hovedregelen i straffeprosessloven § 66 om at statsadvokaten avgjør spørsmålet om tiltale i slike saker. Kandidatene bør også kjenne til bestemmelsen i straffeprosesslovens § 67 annet ledd annet punktum som gir Kongen i statsråd hjemmel til å bestemme at politiet avgjør spørsmålet om tiltale for visse typer forbrytelser, jf oppregningen i bestemmelsen. Bedrageribestemmelsen (§ 270) er med i denne oppregningen., og i påtaleinstruksen § 22-2 er politiet gitt hjemmel for å avgjøre tiltalespørsmålet bl a i slike saker. Etter min mening bør man ikke kreve at kandidatene kjenner til det nærmere innholdet i påtaleinstruksen § 22-2. Antakelig har ikke alle kandidatene med seg påtaleinstruksen på eksamen, og det bør ikke spille noen rolle for vurderingen av besvarelsene om den enkelte kandidat har med seg denne eller ikke.
    Straffeprosesslovens § 67 annet ledd annet punktum gir ikke hjemmel til å bestemme at politiet avgjør spørsmålet om tiltale etter straffeloven § 174 eller § 229. Politimesteren har således ikke påtalerett for tiltalepostene etter disse bestemmelsene, noe som er en avvisningsgrunn, jf straffeprosessloven § 81 om at retten av eget tiltak prøver om den som forfølger saken har påtalerett. De fleste kandidatene konkluderer derfor med at saken må avvises. Etter straffeprosessloven § 285 skal retten imidlertid gi adgang til å avhjelpe feil som hindrer fremme av saken, og innrømme den nødvendige utsettelse. Retten kan i vårt tilfelle altså ikke avvise saken med en gang. Det riktige må vel i denne omgang være å utsette saken til kompetent påtalemyndighet har avgjort tiltalespørsmålet. Det er relativt få kandidater som nevner § 285.
    En annen mulighet er å dele opp saken etter straffeprosessloven § 13 annet ledd, slik at man bare behandler bedrageriforholdene i tiltalebeslutningene og utsetter behandlingen av de øvrige. En slik oppdeling ville imidlertid være lite hensiktsmessig i denne saken fordi det er nær sammenheng mellom bedrageriforholdene, pengefalskforholdet på legemsbeskadigelsen. Selv om oppgaveteksten ikke gir nærmere opplysninger om det, må en anta at bevisførselen for de forskjellige forholdene i alle fall et stykke på vei vil verre felles. Det vil således neppe være noe å vinne på en oppdeling, jf også hovedregelen i straffeprosessloven § 13 om at forfølging mot samme person for flere straffbare handlinger skal forenes i en sak. Få kandidater (om noen) er inne på dette.
    Det er noen kandidater som hopper over avvisningspørsmålet, og det er grunn til å tro at det skyldes kunnskapssvikt. Det bør trekke ned, siden disse kompetansereglene er sentrale i straffeprosessen.
    Noen kandidater drøfter spørsmålet om påtalebegjæring for bedrageriene. Oppgaven gir imidlertid ingen opplysninger om fornærmede har begjært påtale eller ikke, og det er etter min oppfatning ikke grunn til å gå inn på dette. Det må likevel være greit at dette nevnes.

2.    Realitetsspørsmålene vedrørende Peder Ås

2.1. Skyldspørsmålet

Forsvareren bestrider ikke straffansvaret vedrørende straffeloven § 174. Likevel er det en del kandidater som drøfter dette. Etter min mening er det ikke grunn til å trekke for det. Forsvarerens anførsler er naturligvis ikke avgjørende i en straffesak, og når en del kandidater finner f eks at Peder Ås manglet utgivelseshensikt da han fremstilte sedlene, kan de ikke straffes for å ha drøftet seg frem til at Peder Ås må frifinnes på dette punktet. Om straffeloven § 174 er drøftet eller ikke, bør etter min vurdering ikke ha betydning for vurderingen av den enkelte kandidat.
    Forsvareren hevder for det første at Peder Ås må frifinnes for bedrageri. Dette er begrunnet med at han kun ville teste om han hadde lykkes i å fremstille så gode sedler på datamaskinen at de ble godtatt. Dette er et spørsmål om Peder Ås har handlet i uberettiget vinnings hensikt.
    Peder Ås er tiltalt for tre tilfeller av bedrageri (§ 270). Spørsmålet om vinnings hensikt bør drøftes særskilt for hvert enkelt forhold. I alle fall bør kandidatene skille mellom bedrageriene overfor Rema 1000 og Narvesen på den ene side og bedrageriet overfor EL-KJØP på den annen. Kandidater som ikke skiller her, skaper lett uklarhet om hvorvidt begrepet vinnings hensikt er forstått. Det må føre til trekk.

a)    Bedrageriene overfor Rema 1000 og Narvesen

Ved det to førstnevnte bedrageriene er det etter mitt skjønn ikke holdepunkter i faktum for at Peder Ås handlet i uberettiget vinnings hensikt. Tar man faktum på ordet, hadde han ikke ymtet mål for sine handlinger enn å "prøve ut sedlene i virkeligheten". Ved begge anledningene oppnår han riktig nok en uberettiget vinning ved at han mottar formuesverdier i form av en sjokolade og en avis - og sannsynligvis også vekslepenger. Dette er klart nok en vinning i lovens forstand, likeså klart som at vinningen er uberettiget, noe en må kunne legge til grunn at Peder Ås også var klar over. Forsett er imidlertid ikke tilstrekkelig på dette punktet. Skal han dømmes for bedrageri må målet -- hensikten - med handlingen, i alle fall delvis ha vært å oppnå en vinning. Andenæs uttrykker det slik at tanken på vinning må være et motiv for å foreta handlingen, jf Formuesforbrytelsene (6. utg. 1996) s. 28. Det å prøve ut om eksperimenteringen på datamaskinen har vært vellykket, kan etter min oppfatning ikke være tilstrekkelig. De fleste kandidatene forstår begrepet vinnings hensikt, men enkelte legger f eks til grunn at Peder forsto (eller måtte forstå) at han oppnådde en vinning, og at vilkåret dermed er oppfylt. Misforståelser om et sentralt begrep som dette, må føre til trekk.
    Siden vinningshensikten mangler, ligger saken an til omsubsummering til straffeloven, § 294 nr 1, jf Andenæs, Formuesforbrytelsene (6. utg. 1996) s. 107. Oppgaven legger ikke opp til en drøftelse av dette spørsmålet, men det må likevel være et pluss om bestemmelsen nevnes.

b)    Bedrageriet overfor EL-KJØP

Saken står i en annen stilling når det gjelder bedrageriet overfor EL-KJØP. Det går frem av faktum at Peder Ås i lengre tid hadde hatt lyst på en trådløs telefon, og at han hadde sett en til kr 998,- i den nevnte forretningen. Her må man kunne legge til grunn at Peder Ås i alle fall hadde som delmotiv å tilegne seg en formuesverdi på uberettiget vis. Det kan da ikke være avgjørende at han også har hatt til hensikt å prøve ut 1000-kronerseddelen.
    I forhold til bedrageriet mot EL-KJØP er det fra forsvarerens side videre anført at Peder Ås ikke kan dømmes fordi han ikke hadde tatt med seg telefonen da han forlot forretningen. Dette er et spørsmål onn bedrageriet er fullbyrdet, eller om Peder Ås bare kan straffes for forsøk på bedrageri. Det er med andre ord ikke spørsmål om domfellelse eller frifinnelse, men om subsumsjonen må endres fra fullbyrdet bedrageri til forsøk på bedrageri. At Peder Ås har passert grensen for straffri forberedelse kan det ikke være tvil om, og det er etter min oppfatning heller ikke naturlig å drøfte spørsmålet om frivillig tilbaketreden fra forsøk.
    Forsvareren begrunner sitt standpunkt med at Peder Ås ikke hadde tatt med seg telefonen da han forlot butikken. Spørsmålet om en forbrytelse er fullbyrdet eller om det bare foreligger forsøk, må avgjøres på grunnlag av tolking av det enkelte straffebud. Spørsmålet er således om Peder Ås har oppfylt det objektive gjerningsinnholdet i straffeloven § 270 første ledd nr 1. Enkelte kandidater nevner rettspraksis knyttet til § 257, noe som ikke har relevans for tolkingen av § 270. Det er. for øvrig ikke alle kandidatene som finner frem til de riktige formuleringene i § 270, og drøftelsen blir da noe synsepreget.
    At Peder Ås har fremkalt eller utnyttet en villfarelse hos ekspeditøren må være klart nok. Etter min oppfatning må det også være forholdsvis klart at Peder As på denne måten har forledet ekspeditøren til "en handling som volder tap eller fare for tap" for EL-KJØP. Hovedpoenget er å få frem at det er tilstrekkelig for fullbyrdet bedrageri at fare for tap er oppstått. Det kan således ikke være avgjørende at Peder Ås ikke tar med seg telefonen ut av forretningen, og at forretningen således ikke har lidt noe tap. Faren for tap må i alle fall anses for å ha oppstått idet Peder Ås fikk overlevert telefonen, om ikke på det tidligere tidspunkt da de nødvendige papirer var utfylt. I teorien er det lagt til grunn at forbrytelsen er fullbyrdet allerede ved inngåelsen av avtalen, jf Andenæs, Formuesforbrytelsene (6. utg. 1996) s. 104, med videre henvisninger. Se også Bratholm og Matningsdal, Straffelovkommentaren II s. 720, hvor det bl a vises til Rt 1986 s. 1076 og Rt 1990 s. 55.

I Rt 1986 s. 1076 hadde domfelte ved et av bedrageritilfellene oppnådd et boligtilskudd på kr 60.000 ble kreditert hans private konto i vedkommende selskap. Men pengene hadde ikke blitt utbetalt ham. Høyesterett kom til at det likevel forela fullbyrdet bedrageri. Det ble vist til at det allerede ved krediteringen oppstod fare for tap for selskapet.

 2.2. Straffespørsmålet

 Når det gjelder straffespørsmålet anfører forsvareren at straffepåstanden var alt for streng når det uansett maksimalt kunne dreie seg om tre sedler og lave verdier.
    Etter straffeloven § 174 første ledd er minstestraffen 3 års fengsel. Dersom denne bestemmelsen kommer til anvendelse, kan man neppe uten videre si at en straff på 3 år og 1 måned, hvorav 3 år betinget, er for streng.

Som eksempel kan nevnes: Høyesteretts dom av 24.03.2000, som gjelder overtredelse av straffeloven § 174 første ledd. Domfelte, som vag tidligere ustraffet, benyttet en PC med tilhørende scanner, farge/fotoskriver og vanlig blekkskriverpapir. På denne måten laget han i alt 15 etterligninger av en norsk 500-kronerseddel. En av etterligningene var mislykket. Sammen med en kamerat benyttet domfelte et par dager senere 7 av sedlene som betalingsmidler. Retten viste bl a til uttalelser i Rt 1995 1314 om at pengefalsk er en forbrytelse der allmennpreventive hensyn må veie tungt ved fastsettelsen av straff. Dette måtte også gjelde i et tilfelle som det foreliggende, hvor domfelte ved hjelp av lett tilgjengelig teknologi har produsert og senere benytte forfalskede pengesedler bare i et begrenset antall. Videre ble det vist til dommen i Rt 1999 1561, hvor 19 falske 100-kroncrscdler var fremstilt ved bruk av fargekopieringsmaskin og senere benyttet som betalingsmiddel. Straffen ble der satt til fengsel i 3 år og 1 måned, hvorav 2 år og 7 måneder ble hjort betinget. Høyesterett fastsatte straffen til fengsel i 3 år og 1 måned, hvorav 2 år og 7 måneder ble gjort betinget med en prøvetid på 2 år.

 Eksamenskandidater har sjelden inngående kjennskap til straffenivå og straffutmålingspraksis, i alle fall når det gjelder straffebestemmelser som ligger utenfor "pensum". Mangler på dette punktet bør derfor ikke føre til nevneverdig trekk.
    Anførselen til forsvareren reiser imidlertid også et lovanvendelsesspørsmål; spørsmålet om straffeloven § 174 annet ledd kommer til anvendelse. Etter denne bestemmelsen kan kortere fengselsstraff benyttes dersom "det alene er enkelte Mynter eller Pengesedler, som er anskaffede, eller som uden Benyttelse av dertil særlig egnede Redskaber er eftergjorte". I så fall er nedre strafferamme 14 dager, jf straffeloven § 17 første ledd bokstav a). Annet ledd i § 174 er en seerregel for de lite omfattende tilfellene og for de mindre profesjonelle, jf Bratholm og Matningsdal, Straffelovkommentaren II s. 389. Siden bestemmelsen som nevnt ikke dekket av "pensum", skal man ikke forvente særlige kunnskaper om denne. Fornuftige resonnementer på grunnlag av ordlyden og bestemmelsens formål må imidlertid være et klart pluss.
    Som det fremgår av ordlyden i første ledd, består gjerningsbeskrivelsen av to alternativer; enten å ettergjøre penger, eller å anskaffe ettergjorte penger. For begge alternativene er det et vilkår at hensikten er "at udgive dem", dvs. at man har til hensikt å fa andre til å akseptere dem som betalingsmiddel. Også ordlyden i annet ledd er formulert som to alternativer; enten at bare enkelte mynter eller sedler er anskaffet, eller at myntene eller. sedlene er ettergjorte uten å benytte særlig egnede redskaper. Tar man loven på ordet, spiller det ingen rolle hvor få sedler som ettergjøres dersom utstyret som benyttes til fremstillingen er godt egnet for dette. Om man forstår loven slik, har antallet sedler bare betydning for den som anskaffer sedler, uten å produsere dem selv. Formålet med annet ledd er som nevnt å redusere strafferammen for den lite profesjonelle, og fremstilling av sedler med "dertil egnede redskaber" vil ha et visst profesjonelt preg, selv om det bare produseres få sedler. Det datautstyret og den programvaren som Peder i dette tilfellet har benyttet, kan neppe karakteriseres som mindre egnet for fremstilling av pengesedler. Den mest nærliggende konklusjonen er etter min oppfatning at Peders pengeproduksjon rammes av § 174 første ledd, selv om det dreier seg om tre sedler og forholdsvis lave verdier.

Til illustrasjon kan nevnes Agder lagmannsretts dom, av 26.01.2000 (straffutmålingsanke). To av de domfelte var funnet skyldige i overtredelse av straffeloven § 174 første ledd og straffeloven § 270 første ledd nr 1 jf. annet ledd. Ved hjelp av PC-utstyr har de produsert til sammen syv 200 kroner sedler for å bruke dem som betalingsmidler. Sedlene ble brukt i forretninger og restauranter til kjøp av varer og mat. En tredje domfelt var funnet skyldig bl a i overtredelse av straffeloven § 174, annet ledd og straffeloven § 270 første ledd nr 1 jf. annet ledd. Ham forhold bestod i at han mottok 4 ettergjorte 200-kroner sedler fra de to andre domfelte. Sedlene ble brukt i 2 restauranter.

Erfaringen fra sensuren viser også at det er få kandidater som får noe særlig ut av straffutmålingsspørsmålet. Noen fester seg ved strafferammene og straffeloven § 62 (som tolkes på de forskjelligste måter) og slår seg til ro med at påstanden ligger innenfor rammene. Andre nevner noen generelle straffeutmålingsmomenter uten at det gir så mye. En del kandidater ser spørsmålet om § 174 annet ledd kommer til anvendelse, men leser ikke lovteksten godt nok. En annen feil som går igjen, er at kandidatene ikke tar utgangspunkt i påstanden, men i det den enkelte har kommet til at han skal domfelles for. En slik feiltolking av oppgaven er det ikke grunn til å trekke særlig for, men resultatet blir gjerne at drøftelsen av straffutmålingsspørsmålet ikke gir så mye.

3.    Realitetsspørsmålene vedrørende Tobias Ås

3.1. Skyldspørsmålet

a)    Pengefalsk

Forsvareren hevder for det første at Tobias Ås ikke kan dømmes for pengefalsk fordi vilkårene for rnedvirkningsansvar ikke er til stede.
    Det fremgår av faktum at Tobias Ås ikke har vært med på selve fremstillingen av de falske pengesedlene. Spørsmålet er om han har medvirket til fremstillingen. Det blir i tilfelle spørsmål om psykisk medvirkning til dette.
    Ifølge Andenæs, Alminnelig strafferett (4. utg. 1997) s. 299, er det ikke tilstrekkelig at en person i ord eller handling gir uttrykk for at han ikke har noe imot at handlingen blir foretatt. Det kreves vanligvis en positiv tilskyndelse.

Som eksempel nevner Andenæs bl a Rt 1926 s. 581 som gjelder en kvinne som i mannens påsyn og uten at han hadde grepet inn, hadde solgt brennevin fra ektefellenes felles bolig. Underretten dømte mannen for medvirkning fordi han opptreden måtte betraktes som et samtykke til salget. Høyesterett opphevet dommen fordi et passivt forhold ikke betraktes som straffbar medvirkning selv om man av dette kunne slutte seg til en godkjennelse av handlingen.

Det som i vår sak eventuelt skulle utløse et medvirkningsansvar for Tobias Ås, måtte være at han sa til Peder Ås at han syntes eksperimentet var "kult". Peder ble inspirert av dette, og produserte deretter en 100-kronerseddel og ett 200-kronerseddel. På denne bakgrunn kan det argumenteres med at Tobias Ås ikke har forholdt seg passiv, men positivt tilskyndet produksjon av de nevnte sedlene. Jeg synes likevel det blir noe anstrengt å statuere medvirkningsansvar i dette tilfellet. Riktig nok synes det å ha vært en årsakssammenheng mellom Tobias Ås' ytring og den videre produksjonen av pengesedler. Selv om faktum ikke opplyser noe om hva Tobias Ås tenkte, mener jeg at det er lite naturlig å legge til grunn at hans forsett omfattet det at hans utsagn ville inspirere til produksjon av flere pengesedler. Siden faktum på dette punktet ikke gir nærmere opplysninger om hva Tobias Ås tenkte, bør en vel akseptere begge løsninger på denne problemstillingen, men selv mener jeg det er mest nærliggende å konkludere med at Tobias Ås ikke har gjort seg skyldig i medvirkning til pengefalsk.
    Som nevnt ovenfor, er det et vilkår i straffeloven § 174 at gjerningsmannen har til "hensigt at udgive" pengene. Et spørsmål er om dette villkåret også gjelder for medvirkeren. Er det tilstrekkelig at Peder har hatt slik hensikt, eller må også Tobias ha hatt samme hensikt? Oppgaven legger ikke opp til en drøftelse av dette spørsmålet, og det er ikke så mange kandidater som kommer inn på dette. Jeg nøyer meg derfor med å vise til drøftelsen i Andenæs, Alminnelig strafferett s. 310 (petitavsnittet).

b)    Bedrageri

Forsvareren hevder for det andre at Tobias Ås ikke kan dømmes for bedrageri fordi vilkårene for medvirkningsansvar ikke er til stede.
    Også her er det et spørsmål om psykisk medvirkning. Ifølge faktum følte Peder seg usikker på 1000-kronerseddelens kvalitet, og ønsket å ha med seg Tobias i tilfelle det oppstod problemer. En kan således legge til grunn at Tobias objektivt sett medvirket psykisk til bedrageriet ved å bli med Peder. Det at Tobias ble med, styrket Peder i hans forsett. På den annen side går det frem av faktum at Tobias på dette tidspunktet ikke kjente til årsaken til at Peder ønsket å ha ham med. Det må derfor veene klart at han så langt ikke hadde noe forsett om å medvirke til bedrageri.
    Spørsmålet blir om Tobias pådro seg medvirkningsansvar idet han stod i forretningen, så den falske seddelen og kikket lurt på Peder. Han sa ingenting, og har således ikke gitt noen uttrykkelig oppfordring eller støtte til Peders gjennomføring av bedrageriet. På den annen side har Tobias gjort noe mer enn å forholde seg passiv. Det må vel være forsvarlig ut fra opplysningene i faktum å legge til grunn at hans lure blikk styrket Peders forsett, og at denne psykiske medvirkningen var dekket av Tobias forsett. De fleste kandidatene heller i den retningen. Konklusjonen bør imidlertid ikke ha nevneverdig betydning for vurderingen. Det sentrale må være begrunnelsen. Noen kandidater begrunner medvirkningsansvaret med at Tobias hadde plikt til å gripe inn for å hindre Peder i å begå bedrageriet. Dette er neppe holdbart. Saken ville stilt seg annerledes dersom Tobias og Peder var enige om å begå bedrageriet på forhånd. Tobias måtte da på en klar måte ha distansert seg fra det straffbare forhold for å komme fri, jf Biltyvpassasjerdommen i Rt 1984 s. 1300 (referert i Andenæs, Alminnelig strafferett s. 299). Noen kandidater legger feilaktig til grunn at faktum i denne dommen er parallelt med vår sak.

c)    Legemsbeskadigelse

 For det tredje hevder forsvareren at Tobias Ås ikke kan dømmes for legemsbeskadigelse fordi verken de objektive eller de subjektive vilkår for straff er til stede.
    Det første spørsmålet er om kuttet ekspeditøren pådro seg er en "skade på legeme" i lovens forstand, jf straffeloven § 229 første ledd. Ikke enhver skade på kroppen blir rammet av straffeloven § 229. Grensen for skadebegrepet i § 229 er skjønnsmessig, og momenter som skadens varighet og omfang, og hvor på kroppen skaden er skjedd, har betydning, jf Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett (3. utg. 1996) 63-64, og Bratholm og Matningsdal, Straffelovkommentaren II s. 570.

Bratholm og Matningsdal viser bl a til Rt 1983 s. 1100. Fornærmede var i denne saken påført "et knusningssår i bakhodet som gikk inn til kraniet, uten at kraniet ble skadet. Dette såret hadde en stjernefortet i størrelse 3 x 2 cm. Under den senere behandling på Legevaktcn ble såret revidert og sydd med 2 sting". Den behandlende legen betegnet skaden som en "moderat sårskade", og fornærmede fikk ingen synlige men eller etterfølgende plager. Høyesterett subsummerte skaden under § 229 og la særlig vekt på at det var tale om "en sårskade i hodet, at såret gikk inn til kraniet og at såret ikke var slik at det kunne heles på naturlig måte, men måtte syes".

Skaden i vår sak ligger vel helt i nedre sjikt av hva som rammes av straffeloven § 229. Den enkelte kandidats konklusjon på denne drøftelsen berr etter min oppfatning ikke ha noen betydning for vurderingen. Det viktigste må være at de relevante momenter trekkes frem i drøftelsen, og at det går frem at innholdet i § 229 er forstått. Selv mener jeg det er mest nærliggende å konkludere med at skaden går inn under skadebegrepet i bestemmelsen. Jeg legger da vekt på at skaden ikke gode av seg selv, men måtte syes med to sting, samt at den er lokalisert i ansiktet til fornærmede.
    Forutsatt at "skade" er voldt, oppstår spørsmålet om Tobias Ås handlet forsettelig. Man må uten videre kunne legge til grunn at selve slaget var forsettelig, selv om Tobias langet ut i panikk. En må vel forstå faktum slik at Peder var klar over hva han gjorde.
    Spørsmålet er så om forsettet dekker skadefølgen. Jeg forstår faktum slik at ekspeditøren ikke fikk kuttet da neven til Tobias straff ekspeditøren i ansiktet, men at skaden oppsto som følge av at ekspeditøren falt sidelengs mot en hylle. Kandidatene bør derfor forholdsvis raskt komme til at forsettet ikke omfattet skadefølgen. Det mest nærliggende er etter min mening å konkludere med at handlingen rammes av straffeloven § 228 første ledd, jf annet ledd første straffalternativ (legemsfornærmelse med skade til følge).
    For det tredje er det et spørsmål om Tobias Ås handlet i nødverge. Dette er først og fremst et spørsmål om han ble utsatt for et "rettsstridig angrep" jf straffeloven § 48. Det går frem av faktum at ekspeditøren grep tak i jakkeslaget til Tobias, og trakk ham hardt til seg. Handlingen ligger vel på grensen av hva som rammes av § 228, men om en legger det til grunn, kan handlingen være et rettsstridig angrep på Tobias. På den annen side har ekspeditøren innen rimelighetens grenser lov til å pågripe Peder fordi han har medvirket til bedrageri. Pågripelsesretten er hjemlet både i straffeloven § 48 tredje ledd og i straffeprosessloven § 176 første ledd annet punktum. Etter straffeloven § 48 tredje ledd brekkes grensene for pågripelsesretten på tilsvarende måte som for nødvergeretten i annet ledd, noe som kort sagt innebærer at den som pågriper ikke kan gå lenger i maktanvendelse enn nødvendig, og at maktanvendelsen heller ikke må være uforholdsmessig. Hensett til at ekspeditøren i dette tilfellet pågriper Tobias på grunn av mistanke om bedrageri ved hjelp av en falsk seddel, kan jeg ikke se at han ved sin forholdsvis beskjedne maktanvendelse har gått for langt. Det kan således ikke være grunnlag for å frifinne Tobias på grunnlag av nødverge. Av samme grunn er det heller ikke aktuelt å frita han for straff etter provokasjonsbestemmelsen i straffeloven § 228 tredje ledd.

3.2. Straffespørsmålet

 Også vedrørende Tobias Ås anførte forsvareren at straffepåstanden var altfor streng.
    Påstanden for Tobias' vedkommende er strengere enn for Peder: Forskjellen må vel forklares med at Tobias også er tiltalt for legemsbeskadigelse. Når det gjelder spørsmålet om anvendelse av § 174 første eller annet ledd, viser jeg til drøftelsen ovenfor. Tobias kommer etter min oppfatning ikke i en annen stilling en Peder på dette punktet, selv om det eventuelle medvirkningsansvaret bare gjelder to av de tre produserte pengesedlene. En annen sak er at Tobias' bidrag til produksjonen i beste fall er her en høyst beskjeden psykisk medvirkning. Det er etter min oppfatning ikke rimelig at han må sone fengselsstraff for å ha sagt til Peder at han syntes eksperimentet var "kult".
    Det kan også reises spørsmål om "legemsbeskadigelsen" kvalifiserer for ubetinget fengselsstraff. Etter min oppfatning blir. det noe søkt å drøfte dette spørsmålet nærmere, fordi det vel er temmelig klart at det ikke er grunnlag for å dømme ham for forsettelig legemsbeskadigelse, jf drøftelsen ovenfor. Men selv om man forutsetter at han dømmes i samsvar med tiltalen, blir vel 60 dager ubetinget for legemsbeskadigelsen isolert sett, i drøyeste laget.

Noen synspunkter på karakterfastsettelsen

Oppgaven favner relativt bredt ved at den henter problemstillinger fra sivilprosessen, forvaltningsretten, straffeprosessen og strafferetten. De fleste problemstillingene gjelder sentrale tema, og oppgaveteksten er forholdsvis klar med hensyn til hvilke spørsmål som reises, og ikke alle spørsmål er like vanskelige. De fleste kandidatene bør derfor få en del ut av denne oppgaven. På den annen side reiser oppgaven en lang rekke spørsmål fra forskjellige tema. Evnen til å fatte seg i korthet om det enkle og klare er en del av prøven, men det bør likevel tas hensyn til at oppgaven kan bli for omfattende spesielt for de svakere kandidatene. Det bør derfor ikke føre til for mye trekk om den enkelte kandidat ikke rekker å behandle alle spørsmål, eller om noen problemstillinger blir svært summarisk behandlet. Noen kandidater kommer i tidsnød, men ikke flere enn normalt. Enkelte kandidater kommer i slik tidsnød at større eller mindre deler av oppgaven besvares med stikkord og/eller ved innlevering av kladd. Slike stikkordsmessige fremstillinger. kan ha noe av verdi, men ofte blir det vanskelig å vurdere om de spørsmålene som oppgaven reiser er forstått. Det må naturligvis få konsekvenser for karaktersettingen.
    Oppgavens del I er vel den mest krevende, både i omfang og vanskelighetsgrad. Erfaringen fra sensuren så langt er at mange kommer noenlunde greit fra de prosessuelle spørsmålene, mens det varierer mer hvor godt grep den enkelte kandidat får på de forvaltningsrettslige problemstillingene. Også del II reiser en rekke problemstillinger, men i alle fall en del av disse er forholdsvis enkle. Manglende kunnskaper om sentrale begreper som f eks vinnings hensikt og forsett avsløres imidlertid lett. Del I bør veie noe tyngre enn del II. Jeg vil antyde en vektfordeling på 60/40 mellom de to delene.
    Generelt bør man ved vurderingen legge vekt på evnen til å formulere klare problemstillinger, og til å drøfte disse ved hjelp av rettskildene. Evne til selvstendig og rettskildemessig godt funderte drøftelser, bør gi god uttelling. For noen problemstillingers vedkommende er evnen til å drøfte viktigere enn å komme frem til "riktig" konklusjon. I de tilfeller løsningen er klar, bør kandidatene derimot komme raskt til konklusjonen. I del II er det f eks enkelte kandidater som taper tid og energi på å gå igjennom alle vilkårene for straff fra A til Å, slik at det blir for snaut om de spørsmålene oppgaven reiser.
    For å bestå bør kandidatene se i alle fall de mest sentrale problemstillingene, samt kjenne til hjemlene som har relevans for disse. En besvarelse som avslører flere alvorlige misforståelser på sentrale punkter, kommer lett i faresonen, men her som ellers må det foretas en helhetsvurdering av den enkelte kandidats kunnskapsnivå og forståelse. Gode kunnskaper på ett område vil, innen visse grenser, kunne veie opp for dårlige kunnskaper på et annet.
    For å få laud bør man som utgangspunkt kreve at de fleste problemstillingene er forstått og drøftet på en forstandig og rettskildemessig god måle. Det bør imidlertid tas høyde for at selv de bedre kandidatene kan komme i tidsnød. Det bør således ikke uten videre utelukke en god karakter at enkelte mindre sentrale problemstillinger er oversett eller summarisk drøftet på grunn av mangel på tid. På den annen side bør de som kommer gjennom alt, og således dokumenterer gode kunnskaper innenfor både sivilprosess, forvaltningsrett, strafferett og straffeprosess, honoreres for det. De som i tillegg glimter til med mer avanserte resonnementer, og har et godt grep på de vanskeligere problemstillingene, ligger an til en god laud.

Erfaringen fra den gjennomgående sensuren er at kandidatene fordeler seg på karakterskalaen noenlunde som normalt. Det er få stryk. Ellers er det mange som ender opp på en middels haud. Det er ikke mange laudable prestasjoner, men enkelte av disse er til gjengjeld ganske gode.

 

Sist oppdatert 15. april 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.