Sist oppdatert 31. mars 2007 av LISR
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling
1 Innledning
Oppgaven behandler tema innen sivilprosess, forvaltningsrett (del I og II) og straffeprosess (del III). Spørsmålene skulle gi alle kandidater muligheter til å få med noe, og også gi de gode kandidater mulighet til å vise seg frem. De fleste antas å få med nok til å bestå, mange av spørsmålene er sentrale.
2 Nærmere om oppgavens enkelte deler
2.1 Del I
Denne delen reiser spørsmål innen sivilprosess og forvaltningsrett, med vekt på forvaltningsrett. Marte Kirkerud (MK) tar ut stevning mot Peder Ås (PÅ) ved Lillevik tingrett med påstand om at kommunens enkeltvedtak av 15. mars 2004 var ugyldig. Hun anfører at det foreligger 1) saksbehandlingsfeil og 2) manglende materiell hjemmel for vedtaket. PÅ påstår saken avvist og bestrider forøvrig MKs anførsler.
2.1.1 Avvisningsspørsmålet
Noen kandidater påpeker at søksmålet ikke kan avvises pga manglende forliksmegling, jf tvml § 273 nr 3.
PÅ begrunner avvisningspåstanden med at bestemmelsene i pbl § 70 nr 2 var offentligrettslige og at MK dermed manglet rettslig interesse i å anlegge søksmål mot ham. Rettslig grunnlag er tvml § 54 om rettslig interesse. Kravene til søksmålsgjenstand og aktuell interesse er oppfylt. Spørsmålene gjelder søksmålskompetanse, aktiv og passiv.
Dersom MK var part i forvaltningssaken og også i alminnelighet der hun har rettslig klageinteresse har hun aktiv søksmålskompetanse. Man må her drøfte ut fra fvl § 28 om de faktiske konsekvenser av vedtaket for MK er store nok til å gi slik status, få kandidater ser bestemmelsen.
Når det gjelder passiv søksmålskompetanse kan MK saksøke PÅ angående vedtaket, dette er sikker rett og følger forutsetningsvis av bl a Rt 2000.1195. Spørsmålet er om hun også må saksøke den offentlige part. I Rt 2000.1195 ble resultatet at søksmål må reises også mot den offentlige part.
Søksmålet må i utgangspunktet avvises dersom det også skulle vært reist mot den offentlige part. Men her kan det gis frist for retting etter tvml § 97, jf også Rt 2000.1195 der det ble forutsatt at vilkårene i § 97 var oppfylt selv om problemstillingen vedrørende avvisning synes sett av saksøkerne (jf deres subsidiære påstand i saken).
2.1.2 Saksbehandlingsfeil
MK hevder at det er begått saksbehandlingsfeil ved at det påklagede vedtak ble endret uten at saken ble prøvd av klageinstansen. PÅ anfører at underinstansen etter forvaltningslovens § 33 annet ledd måtte kunne stadfeste sitt eget vedtak på et annet grunnlag.
Det fremgår av fvl § 33 annet ledd at underinstansen “kan oppheve eller endre vedtaket dersom den finner klagen begrunnet”. Av pbl § 15 fjerde ledd fremgår at: “Ved klage over vedtak av det faste utvalg for plansaker gjort i medhold av loven her, skal saken forelegges utvalget som kan omgjøre vedtaket dersom det finner klagen begrunnet. I motsatt fall sendes saken med utvalgets uttalelse til departementet.” (Departementets myndighet som klageinstans etter pbl § 15 tredje ledd er delegert til fylkesmannen.) Omgjøring etter § 15 fjerde ledd inkluderer også oppheving av vedtaket, som er det beste klager kan oppnå.
Vedtaket av 15. mars 2004 kan på denne bakgrunn ses som et slikt opphevingsvedtak basert på feil faktum vedrørende MKs samtykke. I samme vedtak blir det også gitt godkjennelse etter pbl § 70 nr 2 annet ledd bokstav b basert på den nye søknaden. Dersom dette hadde blitt gjennomført ved to separate vedtak ville det ikke oppstått problemer, forutsatt at begge saker ble forsvarlig behandlet (noe som vel må legges til grunn i og med at Marte mottok nabovarsel og sendte brev til kommunen med protest). Det innebærer neppe en saksbehandlingsfeil i denne situasjon å kun fatte et vedtak. MK oppnådde reelt sett det beste hun kunne i klagesaken, nemlig oppheving av det opprinnelige vedtaket. Det synes ikke å være grunnlag hverken i pbl, fvl eller ut fra det ulovfestede krav til forsvarlig saksbehandling å se dette som saksbehandlingsfeil.
Subsidiært bør fvl § 41 drøftes. Spørsmålet er da om feilen “kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold”. Her er det etter forarbeider, teori og rettspraksis nok med en ikke helt fjerntliggende mulighet for at feilen kan ha innvirket. At det her formelt sett kun foreligger ett vedtak kan neppe ha virket inn på vedtakenes innhold. Alt for mange kandidater stiller forøvrig her spørsmål om vedtaket “har” virket bestemmende på vedtakets innhold.
2.1.3 Hjemmelsspørsmålet
MK anfører at kommunen (forutsatt: det faste utvalget for plansaker) hadde tolket pbl § 70 nr 2 annet ledd uriktig når garasjens plassering var godkjent. PÅ mener at domstolene ikke kunne prøve den konkrete skjønnsutøvelse.
Bestemmelsen i § 70 annet ledd er en “kan”-regel og således i utgangspunktet en fritt skjønn-regel, jf bl a Naturfredningsdommen, Rt 1995.1427, der det var uomtvistet at “kan”-skjønnet i naturvernlovens § 8 var fritt. Det er videre ganske klart at de øvrige vilkår er oppfylt da det her gjelder “oppføring av garasje” selv om den er på 50 kvm. Det går nok en grense for størrelsen her jf § 70 nr 2 annet ledd bokstav b i.f.: “lignende mindre bygning” og den tidligere grense på grunnflate 50 kvm (før lovendringen), men så lenge bygget skal brukes som garasje som i dette tilfellet må det vel være tilstrekkelig. Kommunen kan da ut fra fritt skjønn godkjenne plasseringen av garasjen. Dette synes å være et typisk faglig skjønn og de argumenter MK gir om lys, sol og flytting synes å ligge midt i dette faglige skjønnet.
Endel kandidater drøfter “garasje”-vilkåret, herunder om dette er rettsanvendelsesskjønn ut fra Rt 1995.1427 og deretter subsumsjonen og får frem noen gode poenger her.
De i rettspraksis fastsatte skranker for det frie skjønn (myndighetsmisbrukslæren) kommer heller ikke til anvendelse her, skjønnet kan bl a ikke ses å være vilkårlig og heller ikke sterkt urimelig da det skal særdeles mye til.
Kommunen hadde etter dette materiell hjemmel for vedtaket.
2.2 Del II
Også denne delen reiser spørsmål innen sivilprosess og forvaltningsrett, med vekt på forvaltningsrett. PÅ tar ut stevning mot Staten ved Miljøverndepartementet ved Lillevik tingrett med påstand om at han skulle gis dispensasjon til å oppføre tilbygget etter pbl § 7.
2.2.1 Avvisningsspørsmålet
Noen kandidater drøfter verneting og ser tvml § 21 om statens ordinære verneting og deretter tvml § 439 som gjør Lillevik tingrett til rett verneting.
Staten ved Miljøverndepartementet krevde saken avvist fordi domstolene ikke hadde kompetanse til å avsi dom for realiteten i en sak som denne.
Rettslig grunnlag er her ulovfestet rett/rettspraksis. Det er kun i rene unntakstilfelle at domstolene vil avsi dom for realiteten i forhold til saker om enkeltvedtak der det foreligger fritt skjønn, “kan”-skjønn. Mortvedtdommen, Rt 1951.19, var et slikt tilfelle, men er kritisert i ettertid. Rt 2001.995, Uførepensjonskjennelsen, er sentral her. HR slår her fast at det i tradisjonell norsk rett ikke er grunnlag for en generell regel om at domstolene ved lovbundne vedtak kan gi dom for realiteten, og at det kun i særlige tilfelle kan tenkes unntak, f eks der annet vil være unødig formalisme eller ved mangel på lojalitet fra forvaltningens side i relasjon til en domsavgjørelse.
I vårt tilfelle er det et vanlig fritt skjønn, “kan”-skjønn, kombinert med et faglig preget skjønn vedr “særlige grunner”. Hovedregelen etter Rt 2001.995 kommer da til anvendelse. Dette medfører at saken i utgangspunktet skal avvises. Endel kandidater ser det sentrale her.
2.2.2 Spørsmålet om endring av påstand
Forutsatt at det ikke kunne gis dom for realiteten (avvisning) ville PÅ endre påstanden slik at det ble avsagt dom for at fylkesmannens vedtak av 2. november 2004 var ugyldig.
Enkelte drøfter her tvml § 60 og om det er “samme krav”, uten at det gir særlig resultat da det her ikke er samme krav. Men noen relevante momenter kan gi noe uttelling her.
Rettslig grunnlag er tvml § 97. Tvml § 97 gir hjemmel for slik påstandsendring forutsatt at feilen som hindrer at saken fremmes er “uforsætlig”.
Avgjørende er da om PÅ da stevning ble sendt inn var klar over eller anså det overveiende sannsynlig at han begikk en prosessuell feil, jf Rt 1990.709 og Rt 1994.1363. Det er her ikke nok at han eventuelt kan bebreides, jf Rt 1996.1054. Det vises også til Rt 2000.1195 som nevnt. Feilen er her “uforsætlig”. Ikke mange kandidater ser § 97, men de som ser den ser ofte poenget vedr “uforsætlig”.
Forutsatt uforsettlig feil vil saken gjelde gyldigheten av fylkesmannens vedtak av 2. november 2004 i dispensasjonssaken. Det kan her også nevnes at pålegget om å fjerne tilbygget ikke berøres av denne saken, PÅ må i tilfelle gå til separat sak om gyldigheten av fjerningspålegget. Problemet hans er da at vilkårene for pålegget vel foreligger så lenge han ikke har fått innvilget dispensasjon for å oppføre sitt tilbygg.
2.2.3 Hjemmelsspørsmålet
Her må det først tas stiling til om “særlige grunner” er rettsanvendelsesskjønn eller fritt skjønn, og dersom det er rettsanvendelsesskjønn hvorvidt vilkåret er oppfylt. Deretter må PÅs anførsler om usaklig forskjellsbehandling og urimelig tyngende vedtak etter myndighetsmisbrukslæren behandles.
Vilkåret “særlige grunner”
Staten anfører her at begge vurderingskriteriene i pbl § 7 var underlagt forvaltningens frie skjønn ettersom det i realiteten var en og samme vurdering.
Spørsmålet gjelder tolking av pbl § 7. Selv om det her er et vagt og skjønnsmessig begrep som brukes kan det være underlagt full rettslig overprøving. Tolkingen må skje på bakgrunn av ordlyd, forarbeider, rettspraksis og reelle hensyn. Høyesteretts dommer i saker om andre vage/skjønnsmessige begrep kan her gi kandidatene argumenter vedrørende tolkingen, f eks Rt 34.330 “villamessig bebygget” og Rt 1995.1427 “spesiell naturtype”. At vurderingstemaet her er så vagt at det kan nærme seg det intetsigende gir vidt spillerom for skjønn og trekker i retning av fritt skjønn. Dette kan knyttes til Statens anførsel om at det i realiteten var en og samme vurdering. At det her i realiteten blir tale om mer faglige, tekniske og politisk pregede vurderinger kan også trekke i retning av fritt skjønn. Man kan selvsagt også skjele hen til rimeligheten av det resultat vedtaket medfører.
Forarbeidene behandler ikke spørsmålet om rekkevidden av domstolskontrollen.
Sivilombudsmannen har ment at det her foreligger rettsanvendelsesskjønn, også etter dom fra Agder lagmannsrett i RG 2004.1176.
I dom fra Agder lagmannsrett i RG 2004.1176 kom retten til at “særlige grunner” måtte oppfattes som retningslinjer for anvendelsen av det frie forvaltningsskjønnet. Det vises her til at det etter rettens mening er kunstig å opprettholde et skille mellom “kan”-skjønnet og “særlige grunner”-skjønnet, jf statens anførsel her.
Forutsatt at “særlige grunner” er rettsanvendelsesskjønn fremgår det av Naturfredningsdommen at utgangspunket er at subsumsjonen kan prøves fullt ut dersom det ikke er “sikre holdepunkter” for unntak. Det uttales i dommen at det likevel ofte vil være grunn til å vise tilbakeholdenhet med å overprøve de mer faglig pregede skjønnsmessige vurderinger fra forvaltningens side.
Det må vedr subsumsjonen vurderes om vilkåret er oppfylt ut fra PÅs angitte grunner om utvidelse/oppgradering av ubrukelig hytte, visuelt inntrykk og forholdet til almenhetens ferdselsrett. Det må vurderes om de hensyn som begrunner pbl § 17-2 og hensynene bak reguleringsplanen (LNF) slår gjennom i forhold til de hensyn som bærer dispensasjonssøknaden.
Dersom vilkåret “særlige grunner” (hvis rettsanvendelsesskjønn) ikke er oppfylt kan PÅ under ingen omstendighet få medhold i at fylkesmannens vedtak var ugyldig. Dersom vilkåret er oppfylt må skrankene usaklig forskjellsbehandling/urimelig tyngende vedtak drøftes, eventuelt subsidiært.
Usaklig forskjellsbehandling
PÅ anfører at han ble usaklig forskjellsbehandlet i forhold til de øvrige hytteeierne. Argumentet er at det innebar usaklig forskjellsbehandling å holde hans øy utenfor LNF-området som den eneste, med den konsekvens at kun de øvrige hadde fått bygge luksuriøse hytter. Staten viste til at også de andre øyene kunne vært avsatt til LNF-område, men at kommunen hadde valgt å prioritere hyttebebyggelse på disse øyene.
Retttslig grunnlag er her myndighetsmisbrukslærens skranke vedr usaklig forskjellsbehandling fastsatt i rettspraksis og teori. Dersom kandidatene ser relevant rettspraksis som kan gi føringer for drøftelsen er det bra, f eks Rt 1974.149, Saudadommen, der kommunen ikke kunne forskjellsbehandle ut fra bl a bedriftenes størrelse og tidligere avtale/praksis.
Det kan spørres om det i det hele tatt er forskjellsbehandling når forskjellene skyldes at områdene er regulert til forskjellig bruk. Det kan da hevdes at like tilfeller må behandles likt innenfor hver enkelt kategori.
Uansett må forskjellsbehandlingen være usaklig, og det skal endel til her. Grunnen til forskjellsbehandlingen er at områdene er regulert til forskjellig bruk. Spørsmålet er da om det er relevant å legge vekt på disse forskjellene. Det må det være i og med at arealplanleggingen ellers ville miste noe av sin hensikt. Det kan i forlengelsen av dette neppe anføres at kommunens valg/prioritering i arealplanleggingen her i seg selv innebærer usaklig forskjellsbehandling, tvert imot må det være betydelig rom for kommunens skjønn om hva som samlet er den beste løsning i denne situasjonen. Flere kandidater får godt tak på dette.
Urimelig tyngende
PÅ anfører at han hadde vært i aktsom god tro da bygget ble oppført og at han ikke hadde trosset seg frem eller bevisst tatt noen risiko. Staten anfører at PÅ kjente til klagen fra Lillevik Naturvern da bygget ble oppført.
Retttslig grunnlag er her myndighetsmisbrukslærens skranke vedrørende sterkt urimelige vedtak fastsatt i rettspraksis og teori. Det fremgår av Mortvedtdommen, Rt 1951.19 at vedtakene der var “så urimelig og så stridende mot alminnelig samfunnsoppfatning” at de var rettsstridige. I Rt 1997.1784 er begrepene “grov” eller “sterk urimelighet” brukt, og på side 1795 uttales at “det skal svært mye til” før resultatet blir ugyldighet.
Det skal således svært mye til før et vedtak anses urimelig tyngende/sterkt urimelig.
Dommen i Rt 2002.209 er av stor interesse. Saken gjaldt pålegg om riving etter pbl § 113 av tilbygg/påbygg på hytteeiendom ved drikkevannskilden til Trondheim, Jonsvatnet. HR kom her til at selv om tiltakshaver ikke hadde trosset seg frem så hadde han opptrådt klanderverdig i betydelig grad i form av manglende undersøkelser av hvilke tillatelser som var nødvendige. Det lange tidsløp før rivningspålegget ble utferdiget og som delvis kunne belastes kommunens trege saksbehandling kunne da ikke føre til at vedtaket var urimelig tyngende etter pbl § 116 b. Det ble uttalt at tiltakshaver ikke på noe tidspunkt hadde grunn til å regne med at det var kurant å få de nødvendige tillatelser, dette i motsetning til tilfellet i Rt 1979.341 der bygningssjefen hadde gitt inntrykk av at tillatelse til hyttebygging ville være kurant.
Kandidatene må her drøfte de faktiske forhold. Det kan hevdes at PÅ i dette tilfellet tok en bevisst sjanse i og med at han visste at vedtaket var påklaget og stod for fylkesmannen. PÅ kunne nok her ikke fullt ut basere seg på den uformelle uttalelsen fra fylkesmannen, og denne tok også det forbehold at det var “lite trolig” at klageinstansen ville komme til en annen konklusjon.
Det kan videre påpekes at en eventuell aktsom god tro ikke er det eneste momentet som må trekkes inn i avgjørelsen av om vedtaket er urimelig tyngende, det må foretas en helhetsvurdering, bl a av overtredelsens karakter og vedtakets betydning.
Vedtaket er ikke urimelig tyngende.
Endel kandidater drøfter her forhåndsbinding av myndighet. Dette kan gi en viss uttelling, men blir skjevt, og kriteriet urimelig tyngende må uansett drøftes.
2.3 Del III
Denne del gjelder i det vesentlige det straffeprosessuelle spørsmål om avspilling av lydbåndopptakene med Holms rettslige forklaringer for retten.
Noen kandidater drøfter også de strafferettslige sider, men oppgaven legger ikke opp til dette, og her er det lite å få ut av i alle fall den første tiltaleposten vedr § 162. Drøftelsen av forsøk etter § 233a jf § 49 kan gi mer uttelling, og flere får frem gode poenger her.
Enkelte drøfter påtalekompetanse etter strpl § 65 i relasjon til § 162 tredje ledd, noe som kan gi uttelling.
Det må legges til grunn at de formelle regler for politiavhøret og det rettslige avhør er fulgt, herunder at Holm som vitne er gjort kjent med sine retter etter strpl §§ 230 og 235.
Spørsmålet gjelder adgangen til fremleggelse av lovlig ervervet bevis. Utgangspunktet kan tas i prinsippet om fri bevisførsel, som også fremgår forutsetningsvis av strpl § 292 annet ledd som fastsetter unntak fra prinsippet. Ingen av unntakene i annet ledd er aktuelle og utgangspunktet er da fri bevisførsel.
Avspilling av lydbånd reguleres av § 300 som bl a viser til § 297. Det fremgår av § 297 at gjengivelse i rettsbok av forklaring som vitnet tidligere har gitt i saken kan leses opp når muntlig avhør ikke er mulig, hvilket er tilfelle her. Ender nevner her også muntlighetsprinsipp/bevisumiddelbarhetsprinsipp og § 278.
Adgangen til avspilling skulle således være klar ut fra reglene i strpl. Men det følger en ytterligere begrensning av reglene i EMK, jf strpl § 4 og menneskerettsloven §§ 2 og 3. som fastslår at EMK går foran strpl ved eventuell motstrid.
Spørsmålet blir da om prinsippet om rettferdig rettergang “fair trial” i EMK art 6 nr 1 og retten til å eksaminere vitner etter EMK art 6 nr 3 litra d fører til at avspilling av lydbåndopptakene likevel må nektes.
Spørsmålet er her om rettergangen som helhet tilfredsstiller kravet til rettferdig rettergang, art 6 nr 3 litra d er en spesiell side av det grunnleggende krav etter art 6 nr 1. Det avgjørende her er om tiltalte eller hans forsvarer enten før eller under hovedforhandling har hatt en reell mulighet til å avhøre vitnet. Forklaringens bevisvekt er også av betydning i den foreliggende EMD-praksis. Det er også av betydning om vitnet har blitt alvorlig truet.
Aktors anførsel om at Vold etter alt å dømme hadde drevet Holm til selvmord og at Vold derfor ikke kunne påberope seg at rettergangen ikke var forsvarlig synes å ha lite hold. Det må her for det første stilles relativt strenge krav til bevisene for at det er tiltalte som har forårsaket at vitnet ikke kan forklare seg. Disse beviskrav synes langt fra oppfylt. Dersom beviskravet hadde vært oppfylt fremgår det av Rt 1994.469 at siktede selv må ha fremsatt trusler og av Rt 2004.1425 fremgår at tiltalte må ha rettet et direkte press mot fornærmede. Dette kan neppe sies å være tilfellet i vårt tilfelle i og med at Volds samtale med PÅ nettopp ikke var ment å komme til Holms kunnskap. At politiet så informerte Holm om dette forhold kan neppe føre til at Vold taper retten til å påberope seg prinsippet om forsvarlig rettergang.
Høyesterett har i Rt 2004.1789 og 1974 fastslått at i de tilfelle der vitnebeviset er det “eneste eller avgjørende” bevis mot tiltalte må retten til krysseksaminering være oppfylt for å kunne føre beviset. I vårt tilfelle er vitnebeviset/lydbåndene det eneste og avgjørende bevis mot tiltalte. Spørsmålet er da ifølge kjennelsene om det har vært “en passende og tilstrekkelig” adgang til krysseksaminering. Høyesterett har her lagt til grunn at det er nok at det har vært anledning for tiltalte eller hans forsvarer til å krysseksaminere vitnet, det er ikke nødvendig at vitnet har svart på spørsmålene. Dette forutsatt at det ut fra helhetsvurderingen kan konstateres at tiltalte har fått en rettferdig rettergang.
I vår sak hadde Vold forsvarer både ved politiavhøret og det rettslige avhør av Holm. Men forsvarer var ikke tilstede under avhørene av Holm fordi han hadde vært opptatt i rettsmøter. Vold/hans forsvarer har således ikke hatt adgang til å stille spørsmål til Holm før hovedforhandlingen. Dette synes i utgangspunktet å være brudd på retten til krysseksaminering. Det kan likevel spørres om det er nok at Volds forsvarer var varslet til politiavhør/det rettslige avhør, og at det da blir Volds risiko at forsvareren ikke møter, jf “reell mulighet”.
Av § 237 fremgår at rettslig avhør til bruk for etterforskningen kan begjæres av påtalemyndigheten, og av annet ledd fremgår at bevisopptak til bruk for hovedforhandlingen kan holdes når vilkårene etter § 270 foreligger og det ikke uten skade kan utstå til spørsmålet om tiltale er avgjort. Etter § 270 første ledd kan bevisopptak forut for hovedforhandling holdes når det bl a er fare for at verdien av beviset vil bli forringet. Etter § 270 annet ledd kan påtalemyndigheten selv avgjøre om vilkåret er oppfylt. Motparten skal etter § 271 underrettes ved bevisopptak etter § 270, og det fremgår av § 97 at siktede ved bevisopptak i en sak som denne skal ha forsvarer “om ikke retten finner det ubetenkelig å fremme bevisopptaket uten forsvarer”.
Man må her se hen til den avgjørende betydningen av Holms forklaring for tiltalen mot Vold sett i forhold til den senere utvikling med Holms dødsfall. Holms dødsfall kunne ikke forutses av forsvarer, slik at han hadde grunn til å tro at han ville få krysseksaminere Holm under hovedforhandlingen. Det synes da, i relasjon til spørsmålet om krysseksaminering, som om det ikke var nok at Volds forsvarer var varslet til avhørene. Det forelå her i realiteten ikke en reell mulighet til å krysseksaminere vitnet. Retten skulle heller ikke fremmet bevisopptaket uten forsvarer, og utsettelse hadde vært en mulighet her.
Retten til krysseksaminering er ikke oppfylt og avspilling av lydbåndopptakene må dermed avskjæres etter bestemmelsene i EMK art 6.
3 Om bedømmelsen
Nivået hos meg synes å være ganske normalt, men kanskje noe svakere enn vanlig. Det er få stryk men også få gode besvarelser.
Ikke bestått gir seg oftest selv, da er det lite av verdi, svak juridisk metode og kand viser ofte i tillegg misforståelser på sentrale punkt. E-besvarelser inneholder såpass av verdi at det er forsvarlig å la besvarelsen passere, men ikke særlig mer. De gode besvarelser (A) utmerker seg ved solid materiell forståelse, god rettskildebruk og dybde i drøftelsene. B-besvarelsene får med mye av det sentrale på fornuftig vis, selv om det også kan være endel mangler. Karakterene C og D gis gjerne til besvarelser med større mangler, selv om det er endel verdier, og jo større mangler jo nærmere D.
Oppgaven synes å skille mellom kandidatene på en god måte, men mange har hatt større problemer med forvaltningsretten/sivilprosessen enn straffeprosessen.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av LISR Kommentarer til denne siden. |