UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Fjerde avdeling jus
Høstsemesteret 1999
Teoretisk oppgave nr. 1

(For emnet kreves grundig kjennskap og bedømmelsen må bli deretter. Det sies om læringskrav utrykkelig at "Det kreves grundig kjennskap til prinsippene for straffeutmåling og læren om betinget dom.")

Det gjøres nå i den endelige sensorveiledning særskilt oppmerksom på at ifl brev fra juridisk fakultet skal det ved sensuren legges til grunn kravet "kjennskap til " og ikke "grundig kjennskap". Begrunnelsen for dette er nærmere gitt i fakultetets brev datert 1. desember. Denne sensorveiledning, i foreløpig form var skrevet ut fra de opplysninger som var blitt tilsendt (dvs. med krav "grundig kjennskap til"). Veiledningen er nå modifisert slik at den gir uttrykk for kravet "Kjennskap til" ved sensuren.

Det har vist seg tidligere at strafferettsoppgaver som går inn på utmålingsdelen av straff, dvs. mer eller mindre alt som ikke går på betingelsene for straff, synes av mange kandidater å bli "oversett", evt. "puffet", men for de fleste egentlig ikke tatt så nøye. Det kan synes som om mange nok leser igjennom pensumlitteraturen, særlig første gang man tar for seg læreboken (bøkene), for eks man leser Andenæs fra perm til perm en gang, for så videre i studiet å konsentrere seg om vilkårene for straff. Dette fører naturligvis til et noe, overflatisk, og dels fragmentarisk kjennskap til straffutmåling. Dette har nok slått til i en ikke ubetydelig grad denne gang også...
    Innledningsvis kan det vel sies at det ikke er helt enkelt å avgjøre når det skal gis betinget straff, (helt eller delvis). Andenæs er inne på at også fra Høyesterett er det ikke alltid en like klar linje her. Det blir da naturlig nok kanskje ikke godt for kandidatene å fremstille emnet og å peke på når man skal velge det ene eller andre. Men hovedlinjene skulle nok være relativt klare. Generelt kan man si mht oppgaven, at den historiske bakgrunn for betinget dom, henger nøye sammen med også de hensyn som i dag styrer valget av betinget dom. Det vil derfor være viktig for den gode kandidat å få frem hensynene bak instituttet, for nettopp dette er også styrende for valget av om det skal gis betinget dom. Dette må bli sentralt i besvarelsene.

Kand bør få frem - at betinget dom kan deles i to grupper:
domsutsettelse og eksekusjonsutsettelse. Det første gjelder hvor vilkårene for straff avgjøres å være til stede, men man fastsetter ingen straff, dvs. det blir ingen straffutmåling. Et lokalt eksempel var Bergen byretts avgjørelse i den såkalte VIP saken hvor dette ble gjort.

Den andre gruppen er da eksekusjonsutsettelse, dvs. hvor det fastsettes, dvs. utmåles en straff - men denne gjøres betinget. Dvs. at ubetinget straff gjøres betinget slik at det f.eks. ikke skal sones om betingelsene overholdes. For å bruke det forrige eksempelet, da VIP saken for straffutmålingens del ble overprøvd i Høyesterett, ble hele straffen (3 år 6 mnd) gjort betinget. En undergruppe av eksekusjonsutsettelse er den delvis betingete dom, dvs. straffen gjøres dels ubetinget, dels betinget. For å nytte VIP saken, i lagmannsretten ble straffen gjort delvis betinget i det av 3,5 år ble 3 år gjort betinget og 6 mnd ubetinget.
    Kand bør videre få frem hva som ligger i selve "betinget" dvs. det stilles betingelser, om den domfelte oppfyller disse så slipper han å sone/betale bot. Utg. p. som gjelder som hovedvilkår er at det ikke begås nye straffbare handlinger innen et viss tidsrom. I tillegg kan det stilles særlige vilkår, det fremgår nærmere av loven (og jeg kommer tilbake til litt om det).

Det som er det vanskelige (ikke bare for kandidatene) er å avgjøre når det skal gis betinget dom.

Dette blir "kjernen" i oppgaven - men ikke slik at om man bare får med seg dette så er det tilfredsstillende. Dette henger som nevnt nøye sammen med den historiske bakgrunn og hensynene bak instituttet. Hvor kand plasserer dette i fremstillingen (historikk/hensyn) kan nok forventes variere - det vanskelige er å unngå dobbelbehandling - dvs. man tar for seg hensynene to ganger, en gang i en historisk innledning og så senere under hensyn bak valget av betinget/ubetinget.
    Kand må få frem at betinget i formen eksekusjonsutsettelse gjelder både fengselstraff og bøter. Samfunnstjeneste er ikke betinget dom. Det er riktignok først og fremst et alternativ til ubetinget fengselstraff - men det er en egen straffart, og i en del tilfeller har det kommet i stedet for hvor man kanskje ellers ville gitt betinget -selv om det opprinnelig neppe var meningen. Det som derimot den opplyste kandidat vet, er at da man begynte å "eksperimentere"/forsøke med samfunnstjeneste, brukte man reglene for betinget dom, dvs. kompetansen til å stille vilkår for betinget, som hjemmelsgrunnlag for samfunnstjeneste. Nå er det som kjent gitt utrykkelig hjemmel for samfunnstjeneste i straffeloven.
    Omtrent ingen kandidater kommer inn på samfunnstjeneste, og jeg har ikke sett noen som nevner historikken bak samfunnstjeneste og forholdet til betinget dom som hjemmel.
    Dette gir anledning til å nevne at i oppgaven Betinget dom, skal det ikke gis en inngående analyse/beskrivelse av straffartene, herunder skal det ikke gås inn på vilkårene for f. eks samfunnstjeneste. Det vil være feil e.m.m.
    Omtrent alle nevner at betinget dom kan kun gis for fengselstraff og bøter, men overraskende få får frem presist at dette gjelder eksekusjonsutsettelse, mens ved domsutsettelse tas intet valg av straffart, og om det senere skulle bli aktuelt å utmåle straff, vil domstolene da stå fritt om det gis ubetinget.

Tilbake til når det skal gis betinget dom.

Andenæs, Alminnelig strafferett 4 utgave (1997) kap 43 
"Betinget dom" (side 425 - 441) dekker omtrentlig hele oppgaven.

Jeg finner det ikke nødvendig å gå i detaljer om fremstillingen, men "siterer" de små "avsnitts/marg-oppsummeringer" som Andenæs nytter:

*****

Begrunnelse og former.

Domsutsettelse og eksekusjonsutsettelse.

Forelegg

Tilsyn

Forutsetninger for betinget dom.

Betinget bot.

Delvis betinget dom.

Betinget dom kombinert med ubetinget bot.

Bruken av delvis betinget dom.

Straffutmåling ved betinget dom.

Prøvetid og vilkår.

Tilsyn.

Bruk av tilsyn i praksis.

Andre særvilkår.

Erstatning og oppreisning til fornærmede.

Underholdsbidrag.

Endring av vilkår.

Domfelte består ikke prøven.

Brudd på vilkår.

Ny lovovertredelse i prøvetiden.

Lovovertredelse begått før dommen.

Virkningen av bestått prøve.

*****

Jeg kommenterer ikke hver enkel post, men nevner at man skal ikke forvente "full dekning" fra kandidatene - området er omfattende og det må aksepteres et skjønnsomt valg, hvor viktige deler behandles, mens annet tas noe lettere på, evt. velges bort.

*****

Jeg tar med - siden det er også pensumslitteratur på linje med Andnenæs, kap 15 hos Mæland: Innføring i alminnelig strafferett, 2. utg. 1999 (Mitt sitat fra 1. utg. - jeg forutsetter at kapitelnummereringen er uforandret):

Betinget dom

- Hva er betinget dom

- Når anvendes betinget dom

- Straffutmålingen

- Delvis betinget dom (deldom)

- Betinget fengsel og ubetinget bot

- Prøvetid og vilkår

- Brudd i prøvetiden og ny dom

*****

(oppgavemessig er vel Mælands inndeling nær det vi kan forvente av kandidatene). .

Tanken bak betinget dom var først og fremst unge lovbrytere ved de mindre alvorlige forgåelsene hvor man ville unngå fengselssosialiseringen og den uheldige virkning dette kunne få for tilbakefall etc. Dette gjaldt først og fremst da for førstegangsforbryterne. De skulle få en sjanse. Med tiden er nok dette betydelig utvidet, om tanken opprinnelig var slik begrenset. Men fremdeles gjelder at førstegangsforbryterne, særlig de unge, nesten alltid ved mindre alvorlige forbrytelser gis betinget hvor det ellers ville vært naturlig å gi ubetinget fengselstraff. Kand bør for øvrig vite (og få frem) at den mest alminnelige reaksjon mot unge førstegangsovertredere nok er bot ved straffbare handlinger av mindre alvorlig art, enten ved forelegg eller ved dom. Bøter er det i praksis uvanlig å gjøre betinget.
    Overraskende få kand ser at det er bot som er det vanlige ved førstegangskrim av mindre alvorlig art begått av unge personer. Nesten alle slår bare fast. i den grad de kommer inn på dette at det er betinget fengsel…
    Dog viser rettspraksis mange eks på at også vaneforbrytere kan få betinget, det er ofte mer konkret vurdert ut fra domfeltes personlige situasjon, evt. hans families situasjon, under fellesbetegnelsen rehabiliteringsfase.
    Kand bør vise ved eksempler hvor man ikke gir betinget, selv om det er første gang og domfelte er ung: Det klareste eksempel er vel drap hvor det så vidt jeg vet omtrentlig uten unntak utmåles ubetinget, et " berømt" unntak - som flere kand har fått med seg - er "medlidenhetsdrap" hvor vi har et nylig eksempel fra Oslo hvor betinget ble gitt, bla. på grunn av legens høye alder. (Så vidt jeg vet er denne avgjørelse ennå ikke overprøvd av Høyesterett). Et annet eksempel er promillekjøring med promille over 1,5. Men det forholdet, som ved en del andre straffebud at loven selv setter i straffebudet, eller i tilknyttet straffebud opp en minstetid av fengsel, er ikke det avgjørende. Kand bør få frem at betinget kan gis også hvor straffebudet setter minstetid av for eks 1 år fengsel. Men det finnes nok av unntak fra at det selv ved grove overtredelser blir benyttet betinget (helt eller delvis). Høyesterett har godtatt dette i tilfeller med kombinasjonen høy alder og lang tid fra forgåelse til tiltale er tatt ut (dvs. hvor man nærmer seg foreldelsefristene).
    Ett område hvor Høyesterett har gitt betinget, selv om utg punktet klart skulle være ubetinget, er hvor det går meget lang tid til domfellelse. Det var tilfelle i VIP saken nevnt ovenfor. Det var den lange tid alene som gjorde utslaget for Høyesterett. Andenæs på s. 430 nevner en del eksempler fra "varierte" forgåelser hvor betinget har vært gitt.
    Et spm som kan diskuteres er om selve utmålingen skal settes som om det var en ubetinget dom, eller om det skal gis et "påslag" i den betingede dom. Dette er litt omstridt, Andenæs er inne på denne diskusjon og hva som taler for det ene eller andre valg. (Andenæs s. 433). I praksis kan det nok forekomme at det fra tid til annen utmåles noe lengre tid ved betinget enn om ubetinget skulle vært gitt, men det kan nevnes at i den nevnte VIP dom, var Høyesterett enig i at dommen burde vært 3,5 år og gjorde ingen endring i den når den ble gjort helt ut betinget.
    Om samfunnstjeneste nevnes, bør det komme frem at denne straffart normalt gis i stedet for ubetinget fengsel og kun helt unntaksvis i stedet for betinget fengsel.
    Kand bør også to opp vilkårene som kan stilles - jeg tror at kanskje de svake kandidater kommer til å ta med en del her (forholdsmessig) pga man her har litt lovtekst - det blir jo lett et halmstrå for den kunnskapssvake. (Andenæs s. 434-437)
    Dette har slått til og det blir ofte uforholdsmessig mye om vilkårene og detaljdrøftelser her.
    Videre bør av spørsmålene som reiser seg når vilkår brytes, dvs. hva som skjer når man bryter vilkårene, evt. om det kommer opp nye saker etter den første betingete dom, om man forgår seg på nytt i prøvetiden fra den første og de utmålingsmessige problemer man her kan komme opp i. (Andenæs s. 438-441). Jeg tror nok, selv om dette kan være interessante problemstillinger for både dommere og strafferettsjuristene, vi ikke skal forvente for mye her (og vi skal vel heller ikke stille for store krav på dette området). Noen og enhver kan trå feil her. Men man bør forvente at de gode kandidatene sier noe om noen av disse problemstillingene. I alle fall bør man få frem utgangspunktene om man bryter vilkårene. Her bør det sondres ettersom det er snakk om ny forbrytelse eller at vilkårene under § 53 nr 2-5 brytes (for eks alkoholforbud etc) 
    Og så skal det jo ikke glemmes at man bør få frem hva som skjer om man oppfyller vilkårene som er satt, og prøvetiden er gått ut.

En liten ting, vær obs på at 120 dagers regelen er opphevet (i 1993) mho deldom betinget/ubetinget. (Røstad har i "Innkast i straffefeltet" en fremstilling av Betinget dom - som er Støttelitteratur - her fremstilles særlig den historiske utvikling av instituttet men 120 dagers regelen som omtales vår på den tid ikke opphevet). Andenæs er for øvrig à jour her, se side 432 petit avsnittet. Det kan vel nevnes at av de besv jeg har vært igjennom har ingen nevnt den gamle 120 dagers regelen.
    Det som går igjen hos en del kandidater er, som for så vidt jeg har vært inne på ovenfor, at man har heller dårlige kunnskaper om både hensyn bak bet. dom og når bet. dom bør/ikke bør nyttes. Kandidatene kompenserer i stor grad ved å trekke frem alminnelige straffutmålingsmomenter, dvs. i realiteten en vurdering om man bør gi kort eller lang (fengsels)straff, også hvor det bør gis kort sies det at her kan gis betinget, mens hvor det bør være en lengre fengselstraff så bør det gis ubetinget. I denne forbindelse kommer man mer eller mindre tilfeldig til å nevne for eks at alder har betydning, tiden fra forgåelsen, evt. fra tiltale til pådømmelse, handlingens grovhet, skyldgrad osv osv. Poenget med oppgaven er jo å få frem det spesielle som begrunner betinget dom, ikke hvilke individuelle momenter, evt. allmennpreventive momenter som taler for en streng eller mild straff i sin alminnelighet.
    Mange av de "svake" kand i den foran nevnte betydning, tar det ofte igjen ved en nitidig gjennomgang av lovteksten særlig i strl g 53. Man kan jo lese en del ut av lovteksten, men blott å fortolke de enkelte uttrykk etc. gir ikke så mye uttelling. Dessuten blir hele besvarelsen lett ubalansert på denne måte.
    Den laudable kandidat får med seg hovedlinjene i det opplegg som er skissert ovenfor. Får klart frem de to former for betinget, med undergruppering. Særlig må den laudable kand få frem hensyn, helst også noe om den historiske bakgrunn (selv om dette ikke er rettshistoriefag). Videre må kjernen være godt behandlet - dvs. når skal det gis betinget. Noe bør med om vilkår som kan stilles - og kand må få med brudd på vilkårene og nevne typesituasjoner her. Selv om heller ikke den laudable trenger emm noen inngående analyse av vilkårsparagrafene § 52-53-54-54a. (Dersom en først begynner å gå detaljert til verks på særlig § 53-54 så risikerer han lett å komme i tidsnød, eller "glemme" helt det som emm er hovedspørsmålet, hva er betinget dom og når skal den gis.
    Den haudable klarer ikke hva den laudable bør få frem, jf ovenfor, og den som ikke består er kand som ikke får frem hva betinget dom er, evt. ikke makter å si noe fornuftig om når man skal/bør gi betinget - som nok finner § 52-54a og så bare tar for seg dette og bokstavfortolker evt skriver om disse paragrafer. Det siste kan ikke være tilstrekkelig, i alle fall uten at hensyn vektlegges (som viser en viss forståelse for instituttet betinget dom).
    Selv om kravet er kjennskap til så er det betinget dom meget sentralt innen det praktiske rettsliv mht straffutmåling. Kand som synes ikke å ha noe bakgrunnskunnskaper ut over hva som kan leses rett ut av § 52 - 54a bør være i faresonen.

Sensorveiledning, endelig utgave
Fjerde avdeling jus
Høstsemesteret 1999
Teoretisk oppgave nr. 2

Reglene om rettskraft er ikke uttrykkelig nevnt i læringskravene for faget "Rettargang" men må gå inn under det strekpunkt som stiller krav om "grundig kjennskap til domstolenes avgjørelser". I den litteratur som er oppført som hovedlitteratur, dekkes emnet for oppgaven av kapittel 22 og 23 i Jo Hov: Rettergang i sivile saker, 2. utg. (1994). I Jens Edvin A. Skoghøy: Tvistemål (1998) - som er oppført som støttelitteratur - er emnet behandlet i kapittel 17 (pkt. 17.1-17.5). Av annen litteratur kan nevnes Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, Bind I, 2. utgave (1998), side 517 ff.

Samlet sett må litteraturdekningen for oppgaven sies å være god.

Etter min mening faller det naturlig ved besvarelsen av oppgaven først å angi hva som er oppgavens tema, se pkt. 3 nedenfor.

Hoveddelen av besvarelsen må vies de objektive grenser for den materielle rettskraft. Etter min mening er det imidlertid naturlig som bakgrunn for drøftelsen av den materielle rettskrafts objektive grenser å ta med et punkt om hovedsynspunkter på hva som er rettskraftig avgjort, den rettspolitiske begrunnelse for reglene om rettskraft, og hvilke avgjørelser som har materielle rettskraftvirkninger, se pkt. 4 nedenfor. Kandidatene bør her blant annet få frem at det som er rettskraftig avgjort, er rettsstillingen mellom partene på det tidspunkt saken blir tatt opp til doms. Men siden oppgaven fokuserer på grensene for den materielle rettskraft, bør imidlertid dette "bakgrunnspunktet" ikke bli for stort.
    Som nevnt må hoveddelen av besvarelsen bestå av en drøftelse av de objektive grenser for den materielle rettskraft. Ved drøftelsen av dette spørsmålet må det trekkes et grunnleggende skille mellom tilfeller hvor det er spørsmål om å gå til ny sak på grunnlag av faktiske omstendigheter og rettsregler som forelå da saken ble tatt opp til doms (pkt. 5 nedenfor), og tilfeller hvor det er spørsmål om å gå til sak på grunnlag av faktiske omstendigheter som inntrer, eller rettsregler som er trådt i kraft, etter at den første saken ble tatt opp til doms (pkt. 6 nedenfor).
    Til slutt skal jeg komme med noen avsluttende synspunkter på bedømmelsen av besvarelsene (pkt. 7 nedenfor).

Det er vanlig å skille mellom formell og materiell rettskraft. Med "formell rettskraft" menes at avgjørelsen ikke lenger kan angripes med ordinære rettsmidler. Dette innebærer at den aktuelle sak er avsluttet og punktum for saken satt. Med "materiell rettskraft" siktes til hvilken betydning avgjørelsen har for en senere sak.
    Den materielle rettskraft ytrer seg på to måter. For det første på den måte at ny sak om samme forhold skal avvises, se tvml. § 163 første ledd. Dette kalles den materielle rettskrafts negative funksjon ("avvisningsfunksjonen"). For det andre kommer den materielle rettskraft til uttrykk på den måte at dersom et forhold som er rettskraftig avgjort, skulle ha betydning for avgjørelsen av saker som senere blir reist, skal dommen legges uprøvd til grunn. Etter at dommen er rettskraftig, blir det rettsforhold som er avgjort, fastsatt av dommen; man kan ikke lenger gå til det "bakenforliggende" rettsforhold. Denne funksjonen kalles den materielle rettskrafts positive funksjon ("prejudisialfunksjonen"). I Tvistemål side 752 har jeg gitt en oversikt over i hvilke situasjoner den positive funksjonen får betydning. Stikkordsmessig kan disse situasjonene angis slik:

-         Tilfeller hvor det forhold som er rettskraftig avgjort, har prejudisiell betydning i en ny sak

-         Tilfeller hvor det er uklart hva som er avgjort, og dommen må tolkes

-         I tilfeller hvor det blir anlagt ny sak på grunnlag av etterfølgende omstendigheter, er den dom som er avsagt i den første saken, avgjørende for hvordan rettsstillingen var på det tidspunkt denne ble tatt opp til doms

-         Ved gjennomføring av tvangsfullbyrdelse kan det mot et krav som er rettskraftig avgjort, som hovedregel bare gjøres innvendinger som er oppstått etter at saken ble tatt opp til doms.

Mens den negative funksjon er uttrykkelig lovfestet (tvml. § 163 første ledd), er den positive funksjonen ikke kommet eksplisitt til uttrykk i noen lovbestemmelse. Den positive funksjonen er imidlertid en naturlig følge av den negative funksjonen, og er også forutsatt i flere lovbestemmelser - blant annet i tvml. § 162 første ledd og i tvfl. § 4-2.
    Det denne oppgaven spør etter, er den materielle rettskrafts objektive grenser. Uttrykket "objektiv" brukes her som motsetning til "subjektiv". Mens det med rettskraftens "subjektive" grenser menes hvem en dom er bindende for, siktes det med rettskraftens "objektive" grenser til hva som er rettskraftig avgjort.

Som nevnt i pkt. 2 ovenfor, synes jeg det er naturlig som en bakgrunn for det som er oppgavens egentlige tema, å komme med noen hovedsynspunkter på reglene om materiell rettskraft. Denne del av besvarelsen bør imidlertid ikke gjøres så omfattende at den går på bekostning av det som er oppgavens egentlige tema.
    Det som er rettskraftig avgjort, er rettsstillingen på det tidspunkt saken ble tatt opp til doms.
    Hvilke rettsavgjørelser som har rettskraftvirkninger, er noe omtvistet. Etter min mening kan den materielle rettskraft bare omfatte materielle rettsavgjørelser. Tvml. § 163 første ledd omtaler bare dommer. I samme stilling som dommer kommer realitetskjennelser og kjennelser som avgjør materielle bikrav. Det er alminnelig enighet om at prosessledende avgjørelser ikke har materielle rettskraftvirkninger, men at de, dersom det ikke finnes særlig hjemmel for annet, bare har virkning for vedkommende instans, jf. Tvistemål side 758-759. Derimot er det uenighet om hvorvidt avvisningskjennelser har materielle rettskraftvirkninger, se nærmere Tvistemål side 759. Den alminnelige oppfatning har vært at dersom det ikke er særlig hjemmel for annet, har avvisningskjennelser rettskraftvirkninger, men at denne er begrenset til å gjelde den avvisningsgrunn avvisningskjennelsen bygger på. Etter min oppfatning kan avvisningskjennelser ikke tillegges rettskraftvirkninger i det hele tatt. I tilfeller hvor en sak blir avvist fordi domstolen ikke anser seg saklig, stedlig eller funksjonelt kompetent, er kjennelsen bindende for andre domstoler av samme eller lavere orden, men dette er ikke et resultat av rettskraft, se dstl. § 35.
    I tillegg til dommer har også enkelte andre avgjørelser materielle rettskraftvirkninger. Dette gjelder blant annet rettsforlik, se tvml. § 286 første ledd, jf. § 99.
    Den rettspolitiske begrunnelse for rettskraftreglene er blant annet behandlet av Hov side 478 ff. og i Tvistemål side 755 ff. Disse kan stikkordsmessig angis slik:

-         Det behov partene har for å legge saken bak seg og innrette seg i tillit til dommen

-         Forhindre unødige prosesser

-         Stimulere til fullstendig prosedyre.

Ved avgjørelsen av hvor langt rettskraftvirkningen skal trekkes, vil de hensyn som begrunner rettskraftreglene, stå sentralt. Dette gjelder blant annet hensynet til å stimulere til fullstendig prosedyre.
    De motargumenter som kan anføres mot materielle rettskraft, kan langt på veg nøytraliseres gjennom regler om gjenopptakelse.

I tilfeller hvor det faktiske grunnlag for det krav eller rettsforhold som blir gjort gjeldende i et nytt søksmål, var inntrådt, og de rettsregler som danner grunnlag for dette, var trådt i kraft da den første saken ble tatt opp til doms, vil det avgjørende for adgangen til ny prøvelse være om kravet eller rettsforholdet kan sies å være det samme som ble avgjort i den første saken. Avgjørende er om kravene eller rettsforholdene fra et rettslig synspunkt kan sies å være identiske.
    Kandidatene må her få frem at rettskraftvirkningen for det første bare omfatter krav eller rettsforhold som var søksmålsgjenstand i den første saken, ikke spørsmål som retten bare prejudisielt har tatt stilling til.
    For det andre er det en forutsetning for rettskraft, at retten har tatt stilling til kravet, og etter vanlig oppfatning må det også fremgå av konklusjonen hvordan retten har løst dette, for at avgjørelsen kan sies å ha materiell rettskraft, se nærmere Tvistemål side 780 ff.
    Når man skal ta stilling til hva som er rettskraftig avgjort, må det tas utgangspunkt i domskonklusjonen. Denne må imidlertid tolkes på bakgrunn av rettens premisser, de påstander partene har nedlagt, og partenes prosedyrer, se blant annet Rt. 1991 side 43 (Taco) og Rt. 1996 side 1480 (Reksten). Ved tolkingen må det legges til grunn et objektivt tolkingsprinsipp.
    Hvorvidt det er adgang til å gå til ny sak om et mindre omfattende krav, avhenger av hvordan den første saken var lagt opp, se f.eks. Rt. 1972 side 1017 (frifinnelse for et ubetinget forbud mot utslipp var ikke til hinder om ny sak med en subsidiær og mindre vidtgående løsning) og Rt. 1978 side 1564 (frifinnelse for en bestemt grensepåstand i en grensegangssak vil som utgangspunkt ikke være til hinder for en ny sak med en mindre vidtgående grensepåstand) Avgjørende må her være om den første saken har vært lagt opp slik at også mulige subsidiære og mindre vidtgående løsninger har vært behandlet og vurdert.
    I prosessteorien har det vært livlig diskutert hvorvidt det i tilfeller hvor den første saken bare gjaldt en del av et krav eller rettsforhold, senere er adgang til å gå til ny sak om et mer omfattende krav, se Tvistemål side 784 ff. Dette spørsmålet er vanskelig. Det gjelder her å holde tungen rett i munnen, og de som klarer å få noe fornuftig ut av dette, må honoreres for det. Det som etter min mening må være konklusjonen her, er:

-           Dersom gjenstanden for den første del av saken var en ikke individualiserbar del av et krav, må en dom som ikke eller bare delvis tar kravet til følge, ha rettskraftvirkning for hele kravet. Blir kravet fullt ut tatt til følge, kan dommen derimot bare ha rettskraftvirkning for den del av kravet som ble pådømt.

-           I tilfeller hvor gjenstanden for den første saken var en individualiserbar del av et krav, kan dommen ikke ha rettskraftvirkning for ante deler avkravet uten hensyn til i hvilken retning avgjørelsen gikk.

Dersom et motkrav ikke bare er gjort gjeldende som motregningsinnsigelse mot hovedkravet, men gjort gjeldende i motsøksmål, vil rettskraftvirkningene av avgjørelsen av hovedkravet og avgjørelsen av motkravet måtte bedømmes hver for seg. Men hvis motkravet bare er gjort gjeldende som motregningsinnsigelse vil motkravet bare bli rettskraftig avgjort dersom motregningsinnsigelsen blir tatt til følge, og bare for det beløp som blir benyttet til motregning, se tvml. § 163 annet ledd.
    En viktig del av besvarelsen er å gjøre rede for hvilke kriterier som er avgjørende for når man har med samme og når man har med et annet kravet eller rettsforhold å gjøre ("identitetskriteriene"). Disse spørsmålene behandles av Hov side 494 ff. og i Tvistemål side 792 ff. Det som kan sies om dette, er at spørsmålet er avhengig av en totalvurdering av flere momenter. Sentralt i vurderingen står:

-           Om de rettsfølger som gjøres gjeldende, er kvalitativt ulike

-           Om det er noen vesensforskjeller mellom de betingelser som må foreligge for at rettsfølgene skal inntre.

-           Om de interesser som rettsreglene tar sikte på å beskytte, i det vesentlige er de samme

-           Om de forhold det er tale om, tradisjonelt har vært betraktet som samme eller forskjellige rettsforhold ("tradisjon" og "magefølelse").

Av andre problemstillinger som kan tas opp, er forholdet mellom hovedkrav og aksessoriske krav og spørsmålet om i hvilken utstrekning det krav eller rettsforhold som ligger til grunn for en fullbyrdelsesdom, er rettskraftig avgjort ved dommen. Disse spørsmålene blir behandlet i Tvistemål på henholdsvis side 787 og side 789 ff. og av Hov på henholdsvis side 492 og side 487 ff. Etter min mening er disse spørsmålene så vidt spesielle at det ikke kan forventes at kandidatene går inn på dem. Men for det tilfelle at noen kandidater går inn på disse spørsmålene, skal jeg kort gjøre rede for hvordan rettsstillingen er.
    Når det gjelder forholdet mellom hovedkrav og aksessoriske krav, kommer det an på hvilket krav som var søksmålsgjenstand i den første saken.
    Dersom gjenstanden for det første søksmålet var hovedkravet, og retten her kom til at hovedkravet består, er det ikke noe i vegen for at det senere kan reises søksmål om et aksessorisk krav, feks. renter. Ved avgjørelsen av det aksessoriske kravet må retten i slike tilfeller legge til grunn at hovedkravet består. Gikk avgjørelsen derimot ut på at hovedkravet ikke bestod, må søksmål om aksessoriske krav avvises.
    Hvis søksmålsgjenstanden i den første saken var det aksessoriske kravet, vil avgjørelsen av dette være uten rettskraftvirkninger for hovedkravet uten hensyn til i hvilken retning avgjørelsen går.
    Spørsmålet om i hvilken utstrekning det krav eller rettsforhold som ligger til grunn for en fullbyrdelsesdom, er rettskraftig avgjort ved dommen, har jeg og Hov ulike syn på.
    Hov mener at det bakenforliggende rettsforhold må anses som et prejudisielt rettsforhold i den første saken, og derfor ikke er rettskraftig avgjort, se Hov side 487 ff. Han får støtte fra Tore Schei, se Schei I side 523. Etter min mening kan fullbyrdelsesplikten ikke anses som noe eget krav, men må anses som en del av det rettsforhold som danner det umiddelbare grunnlag for fullbyrdelsesforpliktelsen, se Tvistemål side 790 ff. Dette innebærer at også det bakenforliggende rettsforhold må anses rettskraftig avgjort.

Siden det er rettsstillingen på det tidspunkt saken blir tatt opp til doms, som blir rettskraftig avgjort, er rettskraftvirkningene ikke til hinder for ny sak på grunnlag av faktiske omstendigheter som senere er inntrådt ("facta supervenientes"). Det samme gjelder dersom det etter at den første saken ble tatt opp til doms, blir satt i kraft nye rettsregler som får virkning for det krav eller rettsforhold som var søksmålsgjenstand i saken, se Tvistemål side 804, jf. side 810 f Både i teori og praksis har oppmerksomheten i første rekke vært konsentrert om ny sak på grunnlag av nye faktiske omstendigheter. Det kan derfor ikke forventes at kandidatene går inn på spørsmålet om ny sak på grunnlag av ny lovgivning.
    Skal nye faktiske omstendigheter gi grunnlag for ny prøvelse, må det være tale om nye rettsfakta, og disse må objektivt sett være inntrådt etter dommen, se Tvistemål side 806. Nye bevisfakta kan danne grunnlag for gjenopptakelse, men ikke for ny sak.

Jo Hov legger til grunn at det avgjørende burde være om parten hadde noen praktisk mulighet til å gjøre de rettsfakta det er tale om, gjeldende i den verserende saken, se Hov side 507, jf. side 606 note 10. Etter min mening er denne løsningen ikke anbefalelsesverdig, og den kan i alle fall ikke legges til grunn de lege lata.

Ved avgjørelsen av om det er inntrådt nye faktiske omstendigheter, må som utgangspunkt saksøkerens pretensjon legges til grunn. Men for at senere inntrådte omstendigheter skal kunne danne grunnlag for ny sak, må de være av en slik karakter at det er en mulighet for at resultatet kan bli et annet enn det som ble lagt til grunn i den første dommen, se Rt. 1987 side 1154 og 1992 side 1711. I tilfeller hvor det krav som gjøres gjeldende, beror på en helhetsvurdering, må de faktiske omstendigheter som senere er inntrådt, sees i sammenheng med de faktiske omstendigheter som forelå da den første saken ble tatt opp til doms, jf. Tvistemål side 807.
    I visse tilfeller vil en dom ikke bare være basert på faktiske omstendigheter som foreligger på det tidspunkt saken ble tatt opp til doms, men også på en vurdering av den fremtidige utvikling. Dette gjelder f.eks.. ved utmåling av erstatning for tap i fremtidig erverv. Dersom den faktiske utvikling går annerledes enn forutsatt, bør ny prøvelse tillates. Høyesterett har i Rt. 1934 side 1134 lagt til grunn et annet syn, men dette har vært kritisert og bør etter min mening ikke opprettholdes, se nærmere Tvistemål side 814 ff.
    I en annen stilling enn tilfeller hvor den faktiske utvikling går annerledes enn forutsatt, kommer tilfeller hvor retten har (eller hevdes å ha) tatt feil ved beregningen av den økonomiske verdi av en skade som er inntrådt, og tilfeller hvor retten ved kapitaliseringen av et fremtidig tap har tatt feil av hvordan inflasjonen vil utvikle seg, se Tvistemål side 812-813. 1 slike tilfeller kan det etter omstendighetene være grunnlag for gjenopptakelse, men ikke ny sak, se f.eks. Rt. 1972 side 75 og 1998 side 1301.
    Spørsmålet om hvorvidt ny prøvelse skal tillates i tilfeller hvor utviklingen går annerledes enn forutsatt, er vanskelig og lite avklart, og det kan derfor ikke forventes at kandidatene skal kunne trenge til bunns her.

Etter min mening må det ved sensuren legges stor vekt på om kandidatene klarer å få frem at spørsmålet om hva skal anses som samme og hva som skal anses som forskjellige krav ("identitetsspørsmålene"), bare får betydning i tilfeller hvor den nye saken er basert på faktiske omstendigheter som forelå (og rettsregler som var trådt i kraft) da den første saken ble tatt opp til doms, og at rettskraften ikke er til hinder for ny sak på grunnlag av etterfølgende rettsfakta ("facta supervenientes").
    Ved bedømmelsen må det også legges stor vekt på om kandidatene klarer å få frem at man ved avgjørelsen av hva som er rettskraftig avgjort, må to utgangspunkt i domsslutningen, og at det bare er det eller de krav eller rettsforhold som var søksmålsgjenstand i saken, som blir rettskraftig avgjort.
    Det må også legges vekt på om kandidatene klarer å si noe fornuftig om når man står overfor samme og når man står overfor forskjellige krav ("identitetskriteriene").
    Om kandidatene ikke har fått med de øvrige problemstillinger jeg har behandlet i denne veiledningen, er det ikke like katastrofalt. Men for de gode kandidatene må det kreves at de også har gått inn på et skjønnsomt utvalg av disse.

Sensorveiledning, endelig utgave
Fjerde avdeling jus
Høstsemesteret 1999
Teoretisk oppgave nr. 3

1.          Innledning 

1.1.       Emnet

Oppgavens tema er forholdet mellom en lovtekst (i formell lov) som utgangspunktet for rettsanvendelsen og det abstrakte produkt av rettsanvendelsen - rettsreglen. Med ståsted ved den ferdig fastlagte rettsregel vil denne i forhold til utgangspunktet kunne innebære ulike resultat, herunder bl a presiserende, utvidende og innskrenkende fortolkningsresultat i forhold til ordlyden. En del av oppgaven er å peke på de resultater fortolkningen frembringer, men etter min mening er en vesentlig del av oppgaven å gå inn på de prosesser som ligger til grunn for om man skal lande på en rettsregel som på en eller annen måte avviker fra en naturlig språklig forståelse av lovtekstens ordlyd.
    Oppgaven leder oppmerksomheten hen til et helt sentralt tema i så vel rettskildelæren som jussen som sådan, uavhengig av om en har fokus på regelprodusenten, regelanvenderen, publikum eller domstolene. Det må derfor reises ganske store forventninger om at kandidatene har relativt klart for seg hva oppgaven dreier seg om og kan gjengi problemstillingene ut over det rent overfladiske referat. I en alminnelig fremstilling er emnet temmelig abstrakt og setter ganske store krav til analytisk refleksjon, hvilket igjen fordrer skjønnsom disponering og avgrensing. Selv om temaet har en fast kjerne, antar jeg likevel at det må innrømmes kandidatene en betydelig frihet mht disponeringen av oppgaven. Når dette er sagt, bemerker jeg at emnet ligger i kjernen av læringskravene og er godt dekket i undervisning og tilrådd litteratur. Fremstillinger som ikke bærer preg av en overordnet forståelse av emnet, vil derfor ikke ha særlig verdi.

1.2.       Læringskrav og litteratur

1.2.1.    Læringskrav vs eksamenskrav

Besvarelsene skal bedømmes etter de eksamenskrav - "læringskrav" som er fastsatt til den nye studieordningen. Læringskrava erstatter de tidligere "eksamenskrav" og hvor siktemålet bl a er å gi en noe mer utførlig fremstilling av de forventninger studenten stilles overfor til eksamen en det som fremgikk av de tidligere "eksamenskrav". I forhold til nærværende eksamensoppgave antar jeg at det ikke er reelle forskjeller mellom det nivå som forventes etter det nye opplegget i forhold til det gamle.

Læringskravet for rettskildelære er som følger:

Læringskrav: Faget tar sikte på å gi en dypere teoretisk forståelse av juridisk argumentasjon og de premisser denne bygger på. Det kreves grundig kjennskap til:

• Grunnlaget for å tillegge ulike typer rettslige argumenter (rettskildefaktorer) vekt ved avgjørelsen av hva som er gjeldende rett. 

• Avveiningen mellom ulike typer rettskildefaktorer. 

• Rettsstatlige og rettssikkerhetsmessige argumenters rettskildemessige betydning. 

• Internasjonale rettskildefaktorers betydning. 

• Formålsbetraktningers betydning ved rettslig argumentasjon. 

• Forholdet mellom rettsdogmatikk og rettspolitikk 

Til illustrasjon gjengir jeg de tidligere "eksamenskrav" til samme fag:

"Eksamenskrav: Grundig kjennskap til rettskjeldene, til vilkår for relevans og vekt og deles om innbyrdes motsetnad eller samverknad mellom rettskjelder under avgjerda av konkrete rettsspørsmål"

1.2.2.    Litteratur

I forhold til den tidligere ordningen, der en opererte med sondringen mellom "tilrådd litteratur" og "tilleggslitteatur", opererer den nye ordningen med "innføringslitteratur", "hovedlitteratur" og "støttelitteratur". Denne tredelingen synes i første rekke å være av pedagogisk art. For på samme måte som tidligere fremgår det av studieplanen at litteraturlistene ikke er ‘pensum’, men kort og godt en anbefaling fra universitetets side hvor studenten kan ta fatt for å tilegne seg de kunnskapskrav som forventes til eksamen. Jeg viser til Studie- og eksamensreglementet kapittel 1 § 1-4 der første ledd første punktum lyder slik: "Eksamenskrava er ikkje knytt til ei klårt avgrensa litteraturliste, men går fram av dei emneområde det krevst kunnskap om."

Litteraturlisten er i studieplanen fastsatt slik:

Litteratur:

Innføringslitteratur (etter behov):

Jan Fridthjof Bernt, og David R. Doublet: Juss, samfunn og rettsanvendelse, 2. utg.1999, Del I: Juss, rettsregler og rettsanvendelse, del III: Rettsregelbegrepet, del VI: Retten i utvikling.

Hovedlitteratur:

Torstein Eckhoff, og Jan E. Helgesen: Rettskildelære, 4. utg., Oslo 1997.

Støttelitteratur:

Jan Fridthjof Bernt: Rettsdogmatikkens metode og rettspolitikkens muligheter (Hefte for kritisk juss 1995, s. 11-37.)

I forhold til forrige utgave av litteraturlisten kan bemerkes at Eckhoffs lærbok fortsatt er det sentrale læremiddelet som universitetet anbefaler for studentene. Boken kom i ny utgave i 1997 v/Jan Helgesen og det er grunn til å regne med at flertallet av studentene har hatt denne utgaven for hånden ved rettskildestudiet. Av litteratur utenfor litteraturlisten kan det være grunn til å anta at endel studenter også har sett hen til C.A. Fleischers bok "Rettskilder og juridisk metode", Oslo 1998, eller boken "Rettskilder", Oslo 1995 fra samme hånd. På et så sentralt område som det vi har for oss, antar jeg at hvilket læremiddel studenten har brukt er av mindre betydning, dog slik at kanskje eksempler fra rettspraksis ol kan være noe forskjellige avhengig av den enkelte forfatters tilnærmingsmåte. Undervisning i rettskildelære har vært gjennomført våren 1999 ved professorene Bernt og Krüger. Av tilsendt forelesningsmateriale har jeg merket meg at det tema som står sentralt for vår oppgave, i forelesningene har vært fokusert på under paraplyen "dispositivt utsagn" der formell lov er ett av flere utgangspunkt for fortolkningen. I den grad studentene bruker utrykk som "heteronom" og "autonom" kompetanse, må det påregnes at dette er begrepsapparat som er tilegnet gjennom undervisningen.

1.3.        Veien videre

Jeg ser liten hensikt i å forsøke å lage noen standarddisposisjon over hvordan oppgaven bør besvares. Jeg viser til den frihet kan bør ha når det gjelder disponeringen av oppgaven. I det følgende trekkes imidlertid frem linjer som bør være fremme i besvarelsene.

2.          Momenter og vurderinger

2.1.       Presiseringer og avgrensinger

Kandidatene bør innledningsvis angi sin forståelse av hva oppgaven går ut på, herunder presisere de uttrykk som oppgaveteksten angir. "Lovtekst" bør henlede kandidatens oppmerksomhet til formelle lover gitt av Stortinget. I enkelte sammenhenger brukes uttrykket som en fellesbetegnelse på alle generelle bestemmelser som anses bindende uansett form og innhold, dvs. bla forskrifter og grunnlovsbestemmelser. Etter min vurdering er det forsvarlig og ønskelig at oppgaven presiseres dit hen at kandidaten bare tar for seg formell lov. Enkelte kandidater tar med grunnlov, provisorisk anordning og forskrifter, uten at de får særlig ut av drøftelser av slike. Fortolkningen av forskrifter og grunnlovsbestemmelser vil imidlertid ta inn i seg hensyn som kan settes i relieff til vanlig lovtolking, men en gjennomgang av dette er etter min mening å kreve for mye av kandidatene hensett den tid de har til rådighet. Ingen av de besvarelser jeg til dags dato har sensurert har maktet å få noe ut av slike problemstillinger.
    Kand bør også presisere hva han legger i "rettsregel" og denne presiseringen bør gå på to plan; For det første bør det presiseres at rettsregelen er den ferdig fortolkede norm som anvendes på et bestemt faktum i en rettsanvendelsesprosess. For det annet bør det presiseres at rettsreglen er en abstrakt størrelse i forhold til det rettskildemateriale som danner grunnlag og utgangspunkt for fortolkningen. Det er ellers forsvarlig om kandidatene nevner at rettsreglene som norm kan være f eks en handlenorm, kompetansenorm eller kvalifikasjonsnorm. Men noen større utlegning av dette faller utenom oppgaven.
    Når lovtekst og rettsregel i oppgaven er satt opp mot hverandre bør kand deretter innledningsvis se og gi uttrykk for temaet i oppgaven. Dette kan hensiktsmessig gjøres ved at kand peker på at vi i forhold til grunnlaget har to typer rettsregler, lovbaserte og ikke-lovbaserte rettsregler, hvor den prinsipielle skillelinjen går på om rettsregelen har en formell lovbestemmelse som utgangspunkt eller ikke. Denne presiseringen vil også gi temaet og avgrensingen av oppgaven; Lovteksten ikke bare som en rettskildefaktor, men som gjenstand/utgangspunkt for den prosess som leder frem til fastleggelsen av rettsregelens innhold. Enkelte kand kan tenkes å introdusere de samme synspunkter ut fra en mer relativisert modell, men der lovtekstens autoritet likevel fremheves gjennom korreksjonsfaktoren ‘egenvekt’, sml Eckhoff/Helgesen 1997 på side 28. Et gjennomgående inntrykk er imidlertid at vinklinger bygget på konstruksjonen ‘egenvekt’ er mer egnet til å forvirre enn til å klargjøre. Mer om dette nedenfor.

2.2.       Rettsanvendelsesprosessen - Rettskildeprinsipper og - faktorer -- tolkningsresultater

Kand bør presisere at veien fra lovtekst til ferdig regel går gjennom en rettsanvendelsesprosess, der rettskildeprinsipper styrer hvilke momenter som kan trekkes inn ved avveiningen, hvilke slutninger som kan trekkes fra de enkelte faktorer og hvilken vekt ulike faktorer i det enkelte tilfelle skal tillegges ved avveiningen. Kand bør da komme innom den modellen som er rådende i dag med et tilsynelatende relativisert liste av rettskildefaktorer som styres/normeres av rettskildeprinsipper, og herunder fremheve at rettskildeprinsippene for så vidt er usynlig for øyet idet den ikke er ‘hjemlet’ noe konkret sted. De flinkere kandidatene vil gjerne komme inn på kritikken som er rettet mot dette relativiserte rettskildebildet idet lovteksten tilsynelatende legges inn i en smørbrødliste sammen med andre rettskildefaktorer, og at dette lett kan lede til at man taper av siktet at lovteksten er det normative utgangspunktet for fortolkningen av en lovforankret rettsregel. Uansett bør det forventes at kandidatene reflekterer over det normative grunnlaget for rettsanvendelsesprosessen. Mange kandidater begir seg inn på en generell gjennomgang av rettsanvendelsesprosessen som løper over en rekke spalter. Et slikt løp er etter min vurdering mindre heldig når fremstillingen ikke vinkles opp mot oppgavens tema.
    Skal besvarelsen i det hele tatt gi noen mening må kand gjennomgå de ulike resultater som rettsanvendelsen vil kunne lede til når en sammenligner rettsregelen med det en kan utlede av lovteksten alene; Presiserende, innskrenkende, utvidende, analogisk og antitetisk anvendelse. Med hensyn til særlig analogisk anvendelse kan det kanskje argumenteres med at dette ligger utenfor oppgavens tema, idet det her er tale om å anvende den ferdig fortolkede regel på et analogt forhold, og at en derfor ikke har den kontakten til lovteksten slik at en kan tale om en lovbasert rettsregel. Da det er anerkjent at det er en flytende overgang mellom utvidende tolkning og analogi, og lærebøkene ikke foretar noen særlig avgrensing, er det forsvarlig at også analogier behandles. Kand som evner å nyansere bør imidlertid honoreres for dette.

2.3.       Rettsanvendelsens målsetning - hva er rettesnoren for lovtolkingen ?

Stortinget gir ikke lover bare ut fra fornøyelsens skyld. Stortinget er et politisk organ som bruker lovgivningen som ett blant flere virkemidler for å oppnå ett eller annet. Språkets mangfoldighet sammenholdt med det kvaliteten på det arbeid som nedlegges med å få brakt intensjonen inn i lovteksten er opphavet til flere av de tolkningsproblemer som reises.
    I en oppgave som dette kommer kandidaten derfor ikke utenom en refleksjon over hva som er rettesnoren eller målsetningen for rettsanvendelsen. At en skal komme frem til en rettsregel er så sin sak, men spenningstemaet i forholdet mellom en slutning basert på en naturlig språklig forståelse av lovteksten og slutninger fra f eks forarbeider, bringer en inn på det gamle stridstemaet hvorvidt rettesnoren for tolkningen er lovgivers uttalte evt. hypotetiske vilje. Dette som en motsetning til andre størrelser som f eks "lovens mening". I nyere teori blir det imidlertid pekt på at disse argumentasjonsmodellene gjerne ble brukt tidligere for å kamuflere rettsanvenderens eget bidrag til rettsanvendelsen, sml "domstolenes rettsskapende virksomhet" i forhold til paradigmet knyttet til lov og sedvane som de eneste gyldige rettskilder.
    Samme hva en måtte mene om kvaliteten på de ulike tilnærmingsmåter, kommer en ikke forbi at Høyesterett ser hen til bla lovforarbeider som en faktor ved lovtolkningen. At HR også i våre dager griper til fiksjoner som kan minne om leten etter en hypotetisk lovgivervilje, bærer eksempelvis drøftelsen av omfanget av domstolens prøvelsesrett i Rt 1995 s. 72 -Aslam - rimelig klart preg av.
    Hvordan kand tar opp slike spørsmål vil nok variere. Noen kandidater tar opp spørsmål knyttet til hva som er tolkningens målsetning opp som et eget punkt. Det er vel og bra, men et gjennomgående trekk ved flere slike besvarelser er at det ikke er spor etter denne problemstillingen når kandidatene senere gjennomgår eksempler fra rettspraksis. Mange av de besvarelsene jeg har rettet kommer inn på spørsmålene indirekte, ved at det uttales at forarbeidene er en relevant og viktig rettskildefaktor. Men der kand tar opp uttalelser eller fravær av slike i lovforarbeider, som støtte for det ene eller annet tolkningsresultat, må det forventes at kand reflekterer over hvorfor han evt. bruker forarbeider som et argument ved rettsanvendelsen, og hvilken vekt han i ulike situasjoner bør kunne tillegg slutninger fra forarbeidene i forhold til mot- og medhensyn fra andre kilder, f eks legalitetsprinsippet, konsekvenshensyn, rettferds- og rimelighetsbetraktninger. Her ligger hovedproblemet for mange kandidater.

2.4.       Hvordan tolkningsalternativene kommer opp - spenningsfelt på faktornivå

Kand bør dvele ved lovens ordlyd og fremheve at den primære er å danne seg en oppfatning av hva som følger av denne basert alminnelig norsk språkbruk. Det skader ikke at kand er innom typisk oppbygging av en lovbestemmelse, med vilkårs og følgeside og sveiper innom problemstillinger som kan oppstå knyttet til semantikk og syntaks. For i en slik sammenheng vil det være et viktig poeng å fremheve at et normativt tolkningsalternativ mht rettsregelen er en naturlig språklig forståelse av lovteksten.
    Tolkningsalternativer vil på den ene side kunne bygge på uklarheter i lovgivers ordvalg, semantikk og syntaks. På den annen side kan en møte på argumenter knyttet til at regelen enten favner videre eller snevrere enn en rent alminnelig språklig forståelse skulle tilsi, f eks uttalelser i forarbeider, reelle hensyn herunder legalitetsprinsippet som tolkningsfaktor. Jeg ser det som en fordel om kandidatene skisserer slike situasjoner idet dette kan gi inntrykk av kand modenhet i forhold til stoffet.
    I det hele mener jeg en viktig del av oppgaven er å gi kandidatene muligheten til å vise kunnskap og forståelse knyttet til spenningsfeltet mellom lovteksten og de øvrige rettskildefaktorene ved rettsanvendelsen. Dette spenningsfeltet reguleres av rettskildeprinsippene. På legalitetsprinsippets område blir det et poeng å vise dette som et mothensyn mot å gå ut over en språklig forståelse av lovens ordlyd, samtidig som det samme prinsipp kan være et hensyn for innskrenkende fortolkning av svært vide fullmakter til forvaltningen. Selv om legalitetsprinsippet for Stortinget i første rekke er en saksbehandlingsregel og lovgiverviljen på godt og vondt vil være en rettesnor for fortolkningen, kjenner vi også eksempler på at Høyesterett har lagt til grunn at lovens ordlyd er så vidt klar at retten til tross for relativt håndfaste lovgiveruttalelser om en videre forståelse, har lagt til grunn en regel i tråd en naturlig språklig forståelse av ordlyden. Dette kan brukes som et argument for relevansen og vekten av forskjellige mothensyn, som f eks befolkningens forventninger til forutberegnlighet. Dessverre viser det seg at svært mange kandidater ikke kommer forbi rene tekniske fremstillinger av rettsanvendelsens ytre forløp ("referat-fremstillinger") og bygger opp fremstillinger basert på "regler" og "unntak" over en lav sko. Når analysen uteblir bør kandidaten heller ikke gjøre seg særlige forhåpninger om den store uttellingen ved karakterfastsettelsen.

2.5.       Den konkrete harmoniseringen på faktornivå

Et betydelig antall kandidater foretar en utlegning knyttet til lovteksters relevans, herunder generell og spesiell relevans. Med det tema som oppgaven angir, kan kandidatene trygt legge til grunn som en forutsetning at den lovteksten som oppgaven viser til blitt til i henhold til de regler som grunnloven forutsetter, ikke har falt bort ved ikke bruk osv. Etter min vurdering er slike drøftelser aldeles perifere for oppgaven. Det vil derfor heller ikke være tillitsvekkende når kandidater drøfter dette over flere spalter.
    Mange kandidater bygger fremstillingen rundt en anført sondringen mellom formelle lovers egenvekt og relative vekt. Mitt gjennomgående inntrykk er at flertallet av kandidatene får lite ut av sondringen, hvoretter fremstillingene av "egenvekt" fort blir både meningsløse og absurde. De verste utslagene er der kandidater taler om at helt nye lover har liten egenvekt fordi befolkningen ikke har rukket å innrette seg etter dem.
    Spenningsfeltet mellom slutninger fra lovtekst og slutninger fra andre rettskildefaktorer blir av mange fremstilt i parvise konstellasjoner, som f eks lovtekst vs. forarbeider, lovtekst vs. rettspraksis. Jeg har ingen avgjørende innvendinger mot en slik disponering, men kandidatene som legger opp til slik disposisjon, løper imidlertid lett en risiko for å bli relativt endimensjonal og banal i formen, idet det til stadighet tales om konflikt mellom slutningene og hvor der oppstilles hovedregler og unntak på relativt skjematisk grunnlag. Gjennomgående blir det ille når svakere kandidater kommer innom rettspraksis og vikler seg inn utlegninger om lovteksters egenvekt og relativ vekt i forhold til denne rettskildefaktoren. Noe mer enn en henvisning til prejudikatlæren er etter min mening ikke nødvendig. Midt inne i det hele er det også mange som mister av syne at det er slutninger fra rettskildefaktorene vi taler om - ikke rettskildefaktoren som sådan.
    Enkelte kand kan tenkes å bringe inn lex-superiorprinsippet i form av grunnlovbestemmelser som argument for innskrenkende fortolkning av en lovbestemmelse, sml f eks Rt 1976 s. 1 - Kløfta. Grunnloven har også vært brukt motsatt lei, sml Rt 1993 s. 528 - Pukkverkdommen. Andre kan tenkes å dra inn hensynet til å overholde allmenn folkerett eller statens forpliktelser etter traktater, f eks EMK eller EØS, som argument for det ene eller det annet tolkningsresultat. Selv om dette tradisjonelt har vært løst ut fra synsvinkelen konflikt mellom rettsregler, synes det i dag å være anerkjent at slike konflikter like hensiktsmessig kan løses ad tolkningsveien. Kand som går inn på dette og får noe ut av det bør etter min mening honoreres for det. Mange kandidater kommer innom lex-prinsippene på regelnivå og har lengre løsrevne fremstillinger over dette temaet. Slike fremstillinger vil gjennomgående ligge på siden av oppgavens tema, og er videre med på å svekke tilliten til kandidatens overordnede forståelse av rettskildelæren og oppgavens tema. Det verste utslagene er der hvor kandidater taler om kollisjon mellom lovtekster.

2.6.       Emnevalg og fremstilling - Bruken av eksempler og rettspraksis

Jeg mener som nevnt at kand bør gir en relativt stor frihet mht hvordan de vil gå frem når de skal behandle de hovedspørsmål oppgaven reiser. Men fremstillingen må likevel holdes i streng regi, ellers flyter det hele utover. Enkelte vil kanskje av hensyn til legalitetsprinsippet som tolkningsfaktor dra et prinsipielt skille mellom privatrett og offentlig rett. Det må være greit nok, men en kommer ikke utenom at flere av de hensyn som ligger bak legalitetsprinsippet som tolkningsfaktor også gjør seg gjeldende når Stortinget ved lovgivning regulerer forholdet mellom private og dermed regulerer disses handlefrihet i forhold til hverandre. Med basis i avdelingsordningen og rettskildelærens tradisjonelt offentligrettslige fokus, bør det likevel aksepteres at kand vinklinger/eksempelbruk hovedsakelig har offentligrettslige forhold for øye. Når det er sagt, ligger det eem en fare ved f eks overdreven bruk av eksempler fra strafferetten eller helse- og sosialretten. Det synes ellers å være en trend at en i større grad trekker inn privatretten i fremstillinger av metodelæren. Forelesninger i faget ved UIB (Bernt og Krüger) ser ut til å ta inn over seg dette, idet en behandler vårt tema under paraplyen "Rettskildemessig argumentasjon basert på det dispositive utsagns autoritet".
    Oppgavens tema er i seg selv svært abstrakt og det er en fordel om kand bruker eksempler, enten fra lovtekster eller fra rettspraksis. Evnen til å bruke rettspraksis som eksempel er ulikt fordelt og vil selvsagt reflekteres i fremstillingens presisjon. Lange gjenfortellinger av mer eller mindre skjønnsomt valgte rettsavgjørelser bør ikke honoreres i seg selv. Det er påfallende at så vidt mange kandidater ikke makter å følge opp forstandige gjengivelser av aktuell rettspraksis med drøftelser av samme. Typisk eksempel på slike mangler er f eks der kandidatene på legalitetsprinsippets område postulerer en eller annen regel om at en ikke kan forta utvidende eller analogisk fortolking. I neste setning postulerer kand deretter f eks Passbåtdommen eller Rt 1993 s. 249 som "unntak" fra denne "hovedregelen". Resultatet begrunnes gjerne ut fra "reelle hensyn" uten at kand finner det bryet verdt å informere om hvilke hensyn det da skulle være. Deretter forsetter kand ubesværet med Telefonsjikanedommen. Mitt poeng er at rettskildematerialet her skriker etter en nærmere analyse, mens en større andel av kandidatene ikke kommer seg over "referat-juss" stadiet.

3.          Karaktersettingen

Oppgavens tema er som nevnt helt sentral men setter allikevel kandidatene på en vanskelig prøve fordi det fordres et relativt høyt abstraksjonsnivå som igjen skal bringes ned på jorden med konkrete eksempler fra praksis. Rettskildelæren er et typisk modningsfag og jeg antar derfor at oppgaven egner seg greit til å skille mellom kandidatene. Grensen mellom haud og laud bør reflekteres i hvorvidt kand har sett lovtekstens særegne stilling ved rettsanvendelsen, og med utgangspunkt i rettskildeprinsippene makter å formidle at vedkommende i hovedsak har forstått det spenningsfelt som kan ligge mellom lovteksten og det øvrige rettskildematerialet. Presisjonsnivået, relevant stofftilfang og fremstillingsevne vil her som ellers være forhold som bringer kandidatene videre til virkelig gode karakterer.
    Når det gjelder den andre enden av skalaen antar jeg de fleste klarer å skrive noe om emnet. Problemet vil heller være at enkelte vil ha problemer med å finne fokus for oppgaven, evt. å beholde en slik fokus oppgaven igjennom. Faren vil være at besvarelser glir over til å bli av typen "det jeg husker fra læreboka". Slike fremstillinger vil da fra tid til annen komme innom oppgavens tema, uten at dette bør berge besvarelsen.
    For å bestå bør kandidatene få frem hva rettsanvendelse innebærer, at rettsregelen er noe mer enn lovteksten og at det derfor kan være forskjell mellom ordlyden og regelen. Kand bør videre få frem at en ved tolkningen tar utgangspunkt i en alminnelig språklig forståelse av lovens ordlyd. Kand bør videre vise en viss (et minimum av) refleksjon over hvorfor det kan være grunnlag for å fravike en naturlig språklig forståelse av ordlyden.

Sensorrettleiing, endelig utgåve
Fjerde avdeling jus
Haustsemesteret 1999
Teoretisk oppgåve nr. 4

1.    Læringskrav og litteratur

Emnet for oppgåva er henta frå sosialretten. I læringskrava heiter det mellom anna:

”Det kreves grundig kjennskap til de rettslige prinssipper for inngrepskompetansen til de offentlige organer, om saksbehandlingen og om vernet av individenes rettssikkerhetsinteresser. Det kreves grundig kjennskap til de viktigste materielle regler om tvangsinngrep i det psykiske helsevern overfor sinnslidende, i sosialsektoren overfor rusmisbrukere, og i barnevernet. Det kreves kjennskap til reglene om overprøving av slike tvangsvedtak i forvaltningen, og om domstolskontrollen.”

Slik eg oppfattar oppgåva, er det ei framstilling og vurdering av dei materielle reglane om tvangsinnlegging og tvangsbruk som er det mest sentrale, men det kan også vere grunn til å seie noko om rettsleg overprøving. Dei særlege reglane i sosialtenestelova kapittel 9 om fylkesnemndhandsaming bør nemnast, men ei nærare drøfting og vurdering av desse reglane fell etter mitt syn som utgangspunkt utanfor oppgåva. Mange kandidatar drøftar likevel sakshandsamingsreglane, og oppgåveteksten er ikkje så klar at dei bør trekkjast for det. Ei anna sak er at gjennomgangen av sakshandsamingsreglane ofte langt på veg vert eit referat av lovteksten, og det bør gi lita utteljing.

I hovudlitteraturen er emnet for oppgåva drøfta i Bernt, Hove, Kjellevold og Kjønstad, Sosial trygghet og rettssikkerhet, 1993, særleg kapittel V ”Tvangsbruk i sosialtjenesten”. I dette kapittelet drøftar Jan Fridthjof Bernt tvangsbruk i sosialtenesta generelt, medan oppgåva er avgrensa til dei reglane som gjeld for rusmiddelmisbrukarar.

I støttelitteraturen er det særleg Andenæs og Olsen, Sosialrett, 5. utg. 1996 kapittel 3 punkt 5, som har relevans for oppgåva. 

2.    Nærare om avgrensinga av oppgåva

Dei mest sentrale reglane om tvangsinnlegging og tvangsbruk overfor rusmiddelmisbrukarar finst no i sosialtenestelova (lov 13. des. 1991 nr 81) kapittel 6. Lova § 6-2 regulerer tilbakehald i institusjon utan eige samtykke, medan § 6-3 regulerer tilbakehald i institusjon med eige samtykke.
    Ved lov av 23. juni 1995 nr 41 fekk vi dessutan nye reglar om tilbakehalding av gravide rusmiddelmisbrukarar i sosialtenestelova § 6-2 a. Også desse reglane fell inn under ordlyden i oppgåveteksten. Ein skal likevel merke seg at desse reglane ikkje er drøfta i den litteraturen som står oppført på hovudlitteraturlista. Sjølv om kandidatane pliktar å halde seg oppdatert når det gjeld rettsutviklinga også på område der litteraturen er forelda, er det mi meining at ein bør stille mindre krav til kunnskapen når det gjeld særreglane om gravide misbrukarar. Det kan endåtil vere forsvarleg å avgrense mot desse reglane. I alle fall bør det ikkje føre til vesentleg trekk om desse reglane vert haldne utanfor framstillinga, dersom drøftinga elles er god. Erfaringa frå sensuren er at dei fleste kandidatane drøftar § 6-2 a. Reglane i § 6-2 a er drøfta i Andenæs og Olsen på side 261-62. 
    Ved lov av 18. des. 1998 nr 87 (i kraft 1. jan 1999) kom det til nokre endringar og tillegg i sosialtenestelova kap 6. Mellom anna har det komme til ein ny § 6-1 a, som vel er mindre sentral for temaet i oppgåva. Føresegna regulerer plikta sosialtenesta har til å vurdere bruk av tvang etter melding frå pårørande. Elles er det gjort nokre endringar i §§ 6-2, 6-2 a og 6-3, mellom anna om at fylkesnemnda skal ta stilling til om det skal vere høve til urinprøvekontroll. Reglane er ikkje omtalt i læreboka, og kandidatane bør ikkje trekkjast om dei ikkje kjenner til desse reglane, evt ikkje har med seg oppdatert lovtekst på eksamen.
    Oppgåva spør både om ei framstilling og ei vurdering om reglane. Om ein vel å framstilla reglane først, for så å vurdere dei etterpå, eller om vurderingane vert gjort etter kvart som dei vert framstilt, får vere ei smakssak. Men ein må krevje eit større innslag av vurderingar enn det som elles er vanleg i teorioppgåver. Dette medfører m a at dei reelle omsyna står sentralt, kanskje særleg rettstryggleiksomsynet. Ei hovudproblemstilling vil vere kor sterkt rettsvern rusmiddelmisbrukarar har mot tvang og integritetskrenkingar. Legalitetsprinsippet og dei krava dette stiller til klar heimel, vil vere sentralt her.
    Elles bør ikkje avgrensinga den enkelte kandidat vel tilleggjast så stor vekt ved karaktersetjinga. Det er heller ikkje noko stort poeng å utpensle alle sidene ved reglane i detalj. Sosialtenestelova kapittel 6 har ein heil del lovtekst, og kandidatar som gir seg til å referere og tolke alt som står her, vil kanskje ikkje komme i mål. Det mest sentrale må vere evna til å plukke ut dei prinsipielt viktige problemstillingane og ikkje minst til å dokumentere innsikt og forståing om det ein skriv om.
Mitt inntrykk så langt i sensuren er at kandidatane legg hovudvekta på § 6-2 og § 6-2 a, og at det gjerne vert avgrensa mot § 6-3, det siste gjerne med den grunngjevinga at sjølve innlegginga skjer etter samtykke. Det må vere forsvarleg å avgrense mot § 6-3, sjølv om desse reglane gjeld tvangsbruk som neppe kunne heimlast i samtykke åleine. Manglande drøfting av § 6-3 bør ikkje føre til trekk. Oppgåva vert svært omfattande dersom alt som går inn under ordlyden skal takast med, og kandidatane må som utgangspunkt stå nokså fritt til å avgrense oppgåva slik at dei får tid til å drøfte prinsipielle spørsmål og å vurdere reglane.
    Ein del kandidatar drøftar barneverntenestelova § 4-24, som gir heimel for plassering og tilbakehald i institusjon utan eige samtykke, ved alvorlege åtferdsvanskar m.a. ved vedvarande misbruk av rusmidlar. Også denne tvangsheimelen fell inn under ordlyden i oppgåva, og det må vere greitt om kandidatane drøftar desse reglane.
    Nokre kandidatar skriv ein del om sakshandsamingsreglane, m a om kap 9. Sjølv om hovudvekta ikkje bør leggjast på desse reglane, må det vere fullt forsvarleg å skrive noko om desse.
    Ein del kandidatar kommenterer også sosialtenestelova § 7-11 og Forskrift til lov om sosiale tjenester m.v. (FOR 1992-12-04 915), som gjeld rettar og bruk av tvang under opphald bl a i institusjonar for rusmiddelmisbrukarar. Kap. 5 i forskriftene inneheld føresegner m.a. om kontroll av post, kroppsvisitasjon, ransaking mv. Også dette fell inn under oppgåva, men rein referering av innhaldet i lova og forskriftene bør gi lita utteljing.
    Det er altså ei rekkje tema som kan drøftast, utan at dei kan seiast å liggje klart på sida av temaet i oppgåva. Poenget med oppgåva er ikkje å gje ei heildekkande framstilling av tvangsreglane men å drøfte dei prinsipielle rettsspørsmåla. Faren med ei for breitt opplagt framstilling er at kandidatane ikkje får tid til meir enn rein referering av innhaldet i lov og forskrifter, slik at det vert lite tid til vurdering og drøfting av det prinsipielle.

3.    Bakgrunn og reelle omsyn

Tidlegare var tvang overfor rusmiddelmisbrukarar regulert av edruskapsvernlova (26. feb. 1932 nr 1 – oppheva då sosialtenestelova vart vedteken). Edruskapsvernlova gjaldt både ved misbruk av alkohol og andre rusande eller døyvande midlar. Lova regulerte såleis også narkotikamisbruk, men fungerte i liten utstrekning overfor narkomane, jf NOU 1985: 18 s. 225 (Sosiallovutvalget). Lova hadde ein vid heimel for bruk av tvang, og den var kritisert m a fordi lengstetida for tvangsinnlegging var urimeleg lang – inntil 90 dagar i løpet av eit år. På den andre sida vart heimelen lite nytta. Berre 14-15 var tvangsinnlagt kvart år. Edruskapsvernlova hadde også ein heimel om innlegging på grunnlag av eige samtykke (lova § 16). Regelen, som heimla tilbakehald i institusjonen i inntil 2 år, vart ikkje nytta dei seinaste åra før lova vart oppheva.
    Bruk av tvang har lenge vore eit kontroversielt spørsmål i sosialpolitikken. Mellom anna har det vore hevda at det ikkje er utilstrekkelege heimlar for tvangsinnlegging som er problemet, men å få dekka behovet for institusjonsplassar og andre hjelpetilbod. Det er mange som er motiverte for behandling, men som ikkje får tilbod om dette – eller i alle fall må dei vente for lenge for å få nødvendig hjelp. Det kan såleis ha lita meining å bruke tvang overfor dei som ikkje vil la seg behandle, dersom ikkje alle dei som er motiverte får plass. Det kan dessutan tenkjast at grunnen til at enkelte ikkje er tilstrekkeleg motiverte, er at kvaliteten på behandlingstilbodet slik det er i dag, er for dårleg. I så fall vil det ikkje vere rett å bruke tvang i staden for å betra kvaliteten i behandlinga.
    Motstanden mot tvang har dels ei prinsipiell side. Det kan hevdast at alle menneske bør ha råderett over eige liv, også rusmiddelmisbrukarar. Dels har det vore argumentert med omsynet til behandlinga. Behandling av alkohol- og narkotikamisbruk er vanskeleg, og krev at misbrukaren er motivert for å få bukt med problema. Dessutan kan det vere vanskeleg å oppnå eit tillitsfullt samarbeid dersom behandlinga er basert på tvang. Faren for å bli utsett for tvang vil også kunne bidra til at dei som treng hjelp, heilt unnlet å oppsøkje hjelpeapparatet.
    På den andre sida kan det argumenterast med at tunge misbrukarar ikkje er i stand til å ta vare på seg sjølv, fordi rusmiddelet tvingar dei til å halde fram med misbruket. Ein heroinmisbrukar må til dømes igjennom abstinensar med store smerter dersom han eller ho sluttar med stoffet. Det kan i slike tilfelle vere forsvarleg å bruke tvang til vedkommande blir rusfri, slik at misbrukaren forstår situasjonen sin betre, og held fram behandlinga på frivillig grunnlag.
    Eit anna argument for tvang er at retten til å råde over eige liv ikkje bør gå så langt at ein kan øydeleggje sitt eige liv, og at samfunnet har ei plikt til å gripe inn for å hindre at misbrukarane går til grunne. Ei side ved dette er også at misbruket ikkje berre går ut over misbrukaren sjølv, men også pårørande og samfunnet elles.
    Ein hovudmotivasjon bak sosiallovreforma på dette området, var at vilkåra for tvangsvedtak etter edruskapsvernlova var altfor vide. Sosiallovreforma medførte ei kraftig innstramming retten til tvangsbruk. I tillegg fekk vi nye sakshandsamingsreglar for å styrkje rettstryggleiken ved slike tvangsvedtak, jf kap. 9 i lova. Hovudtanken bak lovverket har vore, og er framleis, at behandling av rusmiddelmisbrukarar skal baserast på fri vilje. Likevel såg ein behovet for bruk av tvang i visse tilfelle. Reglane skulle utformast med sikte på dei som utsette si eiga psykiske og fysiske helse for fare. Ein meinte det ville vere fagleg og etisk forsvarleg å bruke tvang for å få i gang ein behandlingsprosess m a overfor dei som treng hjelp til å komme over abstinensproblem.
    Ei rein opprekning av omsyn som gjer seg gjeldande på dette området har i seg sjølv ikkje så stor verdi. Evna kandidatane har til å vurdere reglane står sentralt, og i den vidare framstillinga av reglane er det difor viktig å få fram korleis lovgjevaren har vege dei ulike omsyna mot kvarandre ved utforminga av lovteksten. Dette er gjerne eit godt utgangspunkt for ei sjølvstendig vurdering av reglane. Vurderinga bør mellom anna ta opp rettstryggleiksproblemet i denne samanhengen. Kandidatane bør mellom anna ta opp spørsmålet om kor vide fullmakter styremaktene er gitt for å gripe inn ved tvang, og kor presist tvangsheimlane er utforma. Eller sagt på ein annan måte: Kor langt rekk vernet misbrukarane har mot inngrep i deira personlege integritet?
    Mange kandidatar gjer greitt greie for dei reelle omsyna innleiingsvis, men det vert gjerne litt knapt om kva omsyn lovgjevaren har lagt vekt på. Eit anna gjennomgåande trekk er at kandidatane viser til at t.d. ”rettstryggleiksomsyn” eller ”omsynet til personleg autonomi” grunngir den og den regelen eller den og den tolkinga, utan å utdjupe nærare kva som ligg i desse honnørorda. Det er dessutan ikkje mange kandidatar som kjem inn på at fleire av vilkåra er både vide og vage, og at dette reiser problem i høve til kravet om klar heimel. Gjennomsnittskandidaten ser i det heile nokså få problem med reglane, og kjem kanskje med inkjeseiande konklusjonar om at reglane alt i alt tek tilstrekkeleg omsyn til rettstryggleiksomsynet, at dei er rimelege osv.

Tilbakehald i institusjon utan eige samtykke – sosialtenestelova § 6-2

På nærare vilkår heimlar sosialtenestelova § 6-2 vedtak om at ”vedkommende uten eget samtykke kan tas inn i en institusjon for undersøkelse og tilrettelegging av behandling, og holdes tilbake der i opptil tre måneder”.
    For det første er det eit krav at ”hjelpetiltak etter § 6-1 ikke er tilstrekkelig”. Dette medfører at frivillige hjelpetiltak anten må vere prøvd, eller klart ikkje vil ha noko fornuftig formål, jf Bernt s. 167. Den bærande tanken er altså at behandling av rusmiddelmisbrukarar som den store hovudregelen skal baserast på fri vilje.
    Edruskapsvernlova heimla tvangsvedtak på fleire ulike grunnlag, mellom anna mishald av underhaldsplikt og at vedkommande hadde behov for sosialhjelp for seg og familien. Ved sosiallovreforma vart grunnvilkåret stramma kraftig inn, slik at det no berre er omsynet til misbrukaren sjølv som kan grunngi bruk av tvang, jf formuleringa ”utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare ved omfattende og vedvarende misbruk”. Lova tek såleis ikkje sikte på å verje pårørande m.v., trass i at mange misbrukarar er plagsame for sine næraste omgjevnader. Lovgjevaren såg det slik at det var politiet si oppgåve å verne andre enn misbrukaren sjølv, jf NOU 1985: 18 s. 233. På denne måten har lovgjevaren avgrensa fullmaktene til sosialstyremaktene til det mest nødvendige, og på denne måten styrkt rettsvernet for misbrukarane.
    Den nemnte formuleringa tek etter forarbeida sikte på jamnleg og omfattande misbruk over tid, i motsetnad til meir sporadisk misbruk (NOU 1985: 18 s. 232). Sosiallovutvalget sette dessutan krav om at faregraden skulle vere kvalifisert ved formuleringa ”alvorlig fare…”. Departementet fjerna ordet ”alvorlig”, utan å grunngi dette nærare, noko som kan gi grunn til tvil om kor mykje som skal til. All vedvarande rusmiddelmisbruk vil jo statistisk sett føre til fare for helseskade, jf Andenæs og Olsen s. 259. Bernt (side 167) legg til grunn at den nemnte ordlydsendringa er gjort med tanke på misbruk av narkotiske tablettar og lettare stoff som cannabis. Ein skulle såleis kunne bruke tvang overfor ein som omfattande og vedvarande misbruker hasjisj, sjølv om faren for den fysiske eller fysiske helsa ikkje er alvorleg. På den andre sida går det fram av proposisjonen at det er ”de sterkt belastede misbrukere” § 6-2 tek sikte på, noko som leier tanken i retning av langtkomne alkoholikarar og misbrukarar av tunge narkotiske stoff som til dømes heroin.
    Etter dette er det nokså klart kva som er kjerneområdet for bruken av tvangsheimelen i § 6-2. I praksis er det vel også overfor dei verkeleg tunge misbrukarane at heimelen vert brukt, til dømes dei som har brukt heroin i fleire år. Om behandlingskapasiteten vert betre utbygd, vil spørsmålet om kvar den nedre grensa for bruk av tvang går, kunne komme meir på spissen. Omgrepa ”omfattende” og ”vedvarende” er ikkje så presise at det er klart når ein kan gripe inn overfor ein pillemisbrukar, ein hasjmisbrukar eller ein som over tid har problem med å styre alkoholforbruket. Mange kandidatar kjem då også ofte med døme som ligg til dels lagt frå grensespørsmåla.  Det blir ein del banale døme, som t.d. at eit glas vin i ny og ne eller ein fest kvar helg ikkje er nok. Dei forholdsvis få kandidatane som ser rettstryggleiksproblemet knytt til desse tolkingsspørsmåla, bør få utteljing for det. 
    Eit neste vilkår for tvangsinnlegging, er at den aktuelle institusjonen er ”faglig og materielt i stand til å tilby vedkommende tilfredsstillende hjelp”, jf § 6-2, 2. ledd (§ 6-2. 3. ledd etter endringa i 1998). Etter lovendringa i 1998 er det først på iverksetjingstidspunktet dette vilkåret må vere oppfylt. Ein del kandidatar er inne på at ein kan sjå dette vilkåret som eit utslag av forholdsmessighetsprinsippet, noko som er eit klart pluss. Bruk av tvang vil vere urimeleg dersom den faglege eller ressursmessige standarden er for låg. Som Bernt skriv (på s. 167-68) vil bruken av tvang også i framtida vere eit kapasitetsspørsmål. Kravet i lova vil såleis vere viktig for å hindre at ein brukar behandlingsinstitusjonar som reine oppbevaringsplassar.
    Det er viktig å få fram at § 6-2 ikkje gir heimel for tvangsbehandling, sjå Andenæs og Olsen s. 250-52 der det går fram at misforståinga om at sosialtenestelova heimlar tvangsbehandling har fått hjelp av forarbeida, der omgrepet tvangsbehandling er brukt fleire stader. Tvangen gjeld berre innlegging og tilbakehald for ”undersøkelse og tilrettelegging av behandling”. 
    Tankegangen er at tvang kan vere nødvendig for å få misbrukaren til å komme over abstinensproblema og for å komme i ein slik tilstand at ein kan motivere vedkommande for frivillig behandling. Det er såleis ikkje heimel for tvangsmedisinering eller andre behandlingstiltak mot viljen til misbrukaren, om ein då ser bort ifrå det reint negative – at vedkommande ikkje får tilgang til rusmidlar. Lovgjevaren har altså ikkje hatt tru på at rusmiddelmisbruk let seg behandle under tvang. 
    Kravet om at formålet må vere ”undersøkelse og tilrettelegging av behandling” medfører også at siktemålet med tvangsinnlegginga må vere meir enn rein avrusing. Det er ikkje grunnlag for å bruke heimelen utan at det er konkret grunn til å tru at ein i løpet av den fastsette perioden kan klare å gjere noko som på sikt har positiv verknad for misbrukaren, jf NOU 1985: 18 s. 350.
    Mange kandidatar er knappe eller upresise på dette punktet, andre legg til grunn at føresegna heimlar tvangsbehandling. Dette bør gi trekk i seg sjølv. Dessutan vil misforståing eller manglande presisjon kunne gå ut over vurderinga som i så fall lett vil bli gjort på feile premissar. Kritikk som t.d. går på at behandling med tvang sjeldan er vellukka, eller at 3 månader er alt for kort tid til å gjennomføre eit behandlingsopplegg, vil såleis ikkje treffe så godt.
    Tilbakehaldsretten er avgrensa til 3 månader, noko som har samanheng med formålet som nemnt ovanfor. Sosiallovutvalget gjorde framlegg om å avgrensa tilbakehaldsretten til 3 veker, som er vesentleg mindre inngripande enn den fristen som vart vedteken. Utvalet såg det slik at tvangstiltak som dette ikkje burde vare lenger enn det som er nødvendig for å klarleggje føresetnadene for ei meir langsiktig frivillig behandling (NOU 1985: 18 s. 232). Departementet meinte derimot at 3 veker ikkje var tilstrekkeleg for å oppnå dei intensjonane som låg bak framlegget. Erfaring hadde vist at det kan ta mykje lenger tid enn tre veker å kartleggje misbrukarens moglegheiter, behov og ynskje, og å finne fram til eit relevant behandlingsopplegg som kan ta imot vedkommande (Ot prp nr 29 1990-91 s. 91). 
    Tremånadersfristen er maksimallengda, og fylkesnemnda må vurdere kor lang tid som trengst i kvart enkelt tilfelle. På den andre sida er det mykje som talar for at misbrukaren må skrivast ut før den fastsette fristen, dersom det under vegs viser seg at det ikkje er utsikter til eit frivillig behandlingsopplegg, jf Andenæs og Olsen s. 260. 
    Lova er etter ordlyden ikkje direkte til hinder for at det vert gjort nytt vedtak om tvangsinnlegging etter at misbrukaren er skreiven ut. Formålskritereiet medfører likevel at det ved eit nytt vedtak må vere tilstrekkeleg dokumentert at det no er utsikter til å komma i gang med eit frivillig behandlingsopplegg.

Tilbakehald i institusjon etter eige samtykke, sosialtenestelova § 6-3

Edruskapsvernlova § 16 hadde heimel for at den som la seg inn frivillig kunne samtykke i at han eller ho kunne haldast tilbake i institusjon i inntil 2 år. Dette var ein svært vidtrekkande regel som reiste rettstryggleiksproblem, sjølv om tvangen i utgangspunktet var basert på samtykke. Ein tung rusmisbruker kan nok innsjå at tvang kan vere den einaste løysinga på problema sine, men han eller ho kan vanskeleg ha full oversikt over kva konsekvensar eit slikt samtykke kan få heile 2 år fram i tid. I praksis kunne det også vere så som så med den frie viljen til den som gav eit slikt samtykke, sjå Bernt s. 168-69.
    Reglane i sosialtenestelova, som gir heimel for tilbakehald i inntil 3 veker, er såleis ei kraftig innstramming i forhold til edruskapsvernlova § 16. Slik heimelen no er utforma, tek den sikte på m a rusmiddelmisbrukarar som under opphaldet kan få personlege kriser. Ein bør då kunne halde vedkommande tilbake ein kort periode, slik at krisa kan overvinnast, jf NOU 1985: 18 s. 233. Utvalet meinte at 1 veke var nok, medan departementet utvida tilbakehaldsretten til 3 veker, sjå nærare Ot prp nr 29 (1990-91) s. 92 om grunngjevinga for dette.
    Etter § 6-3 første ledd kan misbrukaren haldast tilbake inntil 3 veker rekna frå inntaket. Meir vidfemnande er regelen i andre ledd. Ved opphald i ein institusjon som tek sikte på behandling eller opplæring i minst tre månader, kan det setjast som vilkår at misbrukaren kan haldast tilbake i opptil tre veker etter at samtykket er trekt tilbake. Dette kan skje opp til tre gonger for kvart opphald. I praksis må altså misbrukaren halde fast ved at vedkommande vil skrive seg ut i tre veker i strekk, dersom han eller ho skal lukkast i å bli utskriven, jf Bernt s. 169.
    Som nemnt innleiingsvis er det eit mindretal av kandidatane som omtalar § 6-3, og dei som gjer det, gjer det gjerne nokså summarisk. Blir det ikkje stort meir enn referat av lovteksten, bør utteljinga vere liten.

Tilbakehald av gravide rusmiddelmisbrukarar – sosialtenestelova § 6-2 a

Sosialtenestelova § 6-2 kan sjølvsagt også brukast overfor gravide rusmiddelmisbrukarar, dersom vilkåra er til stades. Men etter § 6-2 kan misbrukaren ikkje haldast tilbake mei enn 3 månader, og det er noko av bakgrunnen for § 6-2a, som heimlar bruk av tvang under heile svangerskapet. Som det går fram av 2. ledd, er formålet å hindre at barnet blir påført skade.
    Som nemnt innleiingsvis, er dette temaet ikkje drøfta i den læreboka som er oppført på lista over hovudlitteratur. Ein bør difor ikkje stille for store krav til kunnskapen om desse reglane.
    Det mest sentrale ved denne føresegna er vilkåra i første ledd; ”dersom misbruket er av en slik art at det er overveiende sannsynslig at barnet blir født med skade”.
    Vilkåret ”overveiende sannsynlig” er etter forarbeida eit krav om at det er mest sannsynleg at barnet vil få skade. I Ot prp (1994-95) s. 20 heiter det såleis at det ikkje er nok at det er like sannsynleg at barnet vert fødd med skade som at det ikkje får slik skade. Ein del kandidatar tolkar ”overveiende sannsynlig” slik at det må vere ei meir kvalifisert overvekt enn det som etter mitt syn er den mest nærliggjande tolkinga utifrå ordlyden og forarbeida. På den andre sida kan det argumenterast for å tolke vilkåret strengare enn dette. Hovudpoenget er at kandidatane grunngir den tolkinga dei kjem fram til. 
    Et sentralt spørsmål er kva som meinast med ”skade”. I lovproposisjonen brukte departementet formuleringa ”betydelig skade”, og meinte med dette at ikkje ein kvar skade skulle gi grunnlag for tvangsbehandling. Det måtte stillast visse krav til skadeomfang og skadetype. Når det gjaldt det nærare innhaldet i omgrepet ”betydelig skade”, viste departementet til ei utgreiing frå dr med Rolf Lindemann, med oversyn over omfang og typar skader som kan oppstå som konsekvens av ulike former for rusmisbruk. (Sjå Ot prp nr 48 (1994-95) s. 12 og 20, og utgreiinga frå Lindemann teken inn som vedlegg i proposisjonen s. 25-28). Fleirtalet i sosialkomiteen endra ordlyden slik at ”skade” skulle vere tilstrekkeleg, dette fordi det er få data som kan seie kor stort misbruket må vere for at barnet skal få varige skader. Ein meinte difor at de ville bli eit vanskeleg skjønn om lova sa at misbruket måtte vere av ein slik art at det var overvegande sannsynleg at barnet ville bli fødd med ”betydelig” skade (Innst O nr 68 (1994-95) s. 2).
    For å letta skjønnet, valde ein altså ei formulering som etter ordlyden rekk svært vidt. Det er openbert omsynet til det ufødde barnet som er motivet for endringa. Etter dette er det noko uklart kvar den nedre grensa for bruk av tvang etter § 6-2 a går, og styremaktene synest etter ordlyden å vere gitt nokså vide fullmakter til å gripe inn med tvang overfor gravide rusmiddelbrukerar. Dei kandidatane som på denne bakgrunnen drøftar spørsmålet om kva rettstryggleiksproblem det reiser, bør få utteljing.
    Nokre få kandidatar nemner at tvangsheimelen kan ha uheldige sideverknader som at mora heilt unnlet å søkje hjelp av frykt for å bli utsett for tvang. I så fall kan reglane gjere større skade enn nytte. Dessutan kan ein tenkje seg at mora vel å ta abort for å hindre at ho vert utsett for tvang. Om og eventuelt i kva utstrekning reglane har slike biverknader, veit vi vel lite om. Kandidatar som peikar på desse problemstillingane, må likevel få god utteljing.

Nærare om tvangsbruk under opphaldet

Som nemnt tidlegare gir ikkje reglane i sosialtenestelova heimel for tvangsbehandling. Dette er etter mi oppfatning noko av det mest sentrale å få fram når det gjeld tvangsbruk under opphaldet. Likevel er det mange kandidatar som ikkje er presise nok på dette punktet. Ikkje heilt få kandidatar skriv som om lova heimlar tvangsbehandling. Det er eit klart minus.
    Sjølv om lova ikkje heimlar tvangsbehandling, er det ei spørsmål om i kva utstrekning ein kan bruke ulike former for tvang under opphaldet i institusjonen. Ein del kandidatar tek utgangspunkt i sosialtenestelova § 7-11 med tilhøyrande forskrifter, og nokre drøftar nødrett og nødverge. Eg vil ikkje gå i detalj når det gjeld innhaldet i § 7-11 eller forskriftene, men vil peike på nokre moment i vurderinga av kandidatane.
    For det første bør dei kandidatane som berre skriv av lovtekst og forskrifter få lita utteljing. Ein bør i det minste krevje nokre eksempel som illustrerer reglane.
    Kandidatane bør dessutan få fram at § 7-11 og forskriftene knapt kan seiast å vere nokon sjølvstendig heimel for tvangsbruk. I alle fall vert det ikkje heilt rett når enkelte kandidatar framstiller det slik at lova og forskriftene gir utførlege reglar om tvangsbruk, slik at rettstilstanden når det gjeld desse spørsmåla no er klar.
    Nokre kandidatar tek opp spørsmålet om i kva utstrekning nødrett og nødverje (som også er nemnt i forskriftene) kan heimle tvang. Det bør gi utteljing – i alle fall dersom kandidaten har med døme som illustrerer at han eller ho har forstått det vedkommande skriv om. Generelle vendingar t.d. om at det skal mykje til før nødrett kan gi grunnlag for tvang, har ikkje så stor verdi.

Nokre synspunkt på karaktersetjinga

Emnet for oppgåva er sentralt i sosialretten, og i læringskrava heiter det som nemnt innleiingsvis at det krevst grundig kjennskap til emnet. Rettstryggleiksproblematikken i sosialretten burde vere velkjent for dei fleste kandidatane. Temaet er i utgangspunktet ikkje særskilt vanskeleg, men oppgåva er krevjande på den måten at den stiller krav til sjølvstendig analyse og vurderingar av reglane. Dei kandidatane som ikkje har reflektert over dei spørsmåla oppgåva reiser, vil gjerne falle i gjennom. 
    Eit hovudinntrykk så langt er at det er få verkeleg svake oppgåvesvar, og at det på den andre sida er langt mellom dei verkeleg gode kandidatane. Spreiinga på karakterskalaen er såleis klart mindre enn vanleg.
    Dei fleste finn noko å skrive om, sidan ein har lovteksten å støtte seg til. På den andre sida er faren med lovtekst at enkelte kandidatar – gjerne dei med svake kunnskapar – ikkje skriv stort meir enn eit referat av lovteksten, og eventuelt synsar litt rundt denne. Dei aller fleste kandidatane flyt på generell metodekunnskap, og greier å utleie såpass av lovteksten at det held til ståkarakter, sjølv om presisjonsnivået ikkje er særleg høgt. Nivået på vurderingane er generelt ikkje så høgt, og ein kan difor ikkje krevje så mykje av vurdering for å oppnå ståkarakter. Men dei som viser klare manglar når det gjeld kunnskap om innhaldet i vilkåra, og som også presterer lite av verdi når det gjeld reelle omsyn og vurderingar, bør ikkje passere. Dei fleste kandidatane kjem over lista. Mine eigne erfaringar og tilbakemeldingane frå dei andre sensorane, er at det er relativt få kandidatar som stryk på denne oppgåva.
    Kandidatar som viser akseptable kunnskapar om reglane og dei reelle omsyna, men som ikkje maktar å trengje djupare ned i stoffet, vil gjerne hamne midt på treet ein stad. Innlært opplisting av reelle omsyn bør gje lita utteljing dersom ikkje reglane vert drøfta og vurdert i lys av desse omsyna. Dei fleste kandidatane hamnar i denne kategorien. Drøftinga av vilkåra er gjerne enkel og overflatisk, med få eller lite klargjerande presiseringar av vilkåra i lova. Ein del kandidatar avgrensar oppgåva vidt, slik at det ikkje vert tid til så mykje meir enn referat av lovteksten. Eit gjennomgåande trekk er at kandidatane får lite ut av vurderingane. Det vert gjerne nokre spreidde kommentarar undervegs og /eller eit eige vurderingsavsnitt til slutt meir prega av synsing enn drøfting av prinsipielle spørsmål.
    For å oppnå laud, bør ein såleis krevja noko meir. Ein bør kunne analysere reglane meir djuptgåande, og vise innsikt og evne til sjølvstendig vurdering av reglane. Særleg strenge krav til djuptpløyande analyse kan ein likevel ikkje stille. Eit ryddig og velskrive oppgåvesvar der dei sentrale omsyna er forstått, og kandidaten også får til ei vurdering noko ut over den reine synsing, vil gjerne liggje an til ein laud. Her som elles må det vere det samla inntrykket av kunnskap og forståing som avgjer.
    Som nemnt er det langt mellom topprestasjonane. Det er kanskje særleg vurderingsdelen av oppgåva som vil kunne gi kandidaten eit lyft til den betre halvdelen av skalaen. Ei god evne til å reise meir overordna juridiske og metodiske spørsmål, t.d. knytt til legalitetsprinsippet, vil gjerne vere eit krav for å oppnå kvalifisert laud eller betre.

 

Sist oppdatert 29. april 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.