UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling

Sensorveiledning teorioppgave nr. 1 
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2
Sensorveiledning teorioppgave nr. 3
Sensorveiledning teorioppgave nr. 4

Sensorveiledning, endelig utgave
Fjerde avdeling jus
Høstsemesteret 2000
Teoretisk oppgave nr. 1

(Veiledningen er skrevet ut fra pensumsituasjonen i Bergen - jeg forstår at Tromsø fremdeles kjører parallelt med Bergen - i alle fall for denne oppgaven - skulle det være forskjeller mht pensum går jeg ut i fra at Tromsø utarbeider en tilleggskommentar for sitt bruk)

Oppgaven er meget sentral for faget strafferett, det er vel kanskje det enkeltemne sum, om man først skal rangere, kunnskaps og pensumsmessig er "viktigst" innen strafferetten, da i den forstand at det må kreves en god del av kandidatene.
    Emm må det også kreves i stor grad at kandidatene holder seg til oppgavens tema. Det er et gjennomgående fenomen (på alle avdelinger) at relativ svake kandidater sper på med kunnskaper når de går tom for oppgavens emne. Det kan i og for seg være fornuftig og korrekt hva de skriver om, men besvares en annen oppgave skal det ikke gi uttelling.
    I Johs Andenes lærebok Alminnelig strafferett, er under hovedinndeling "subjektiv skyld": kapittel 22 benevnt: "Forsett, hensikt overlegg". Dette er også oppgavens tittel, så man må forvente at det store flertall av kandidatene kommer til å legge opp besvarelsen deretter.

Kap 22 har følgende underinndeling:

1. Oversikt
2. Forsett hvis følgen er tilsiktet
3. Forsett også med hensyn til momenter som gjerningsmannen har regnet som sikre eller overveiende sannsynlig. (Sannsynlighetsforsett)
4. Grensetilfelle - dolus eventualis. (Følgen fremstilte seg som mulig, Positiv innvilgelse, Er formlene uttømmende?, Nødvendige sidefølger, Forsettlig uvitenhet, Likegyldighetstilfellene, Gjerningsmannen må ha tenkt seg muligheten av følgen.)
5. Bevisspørsmål
6. Bestemmelser som krever hensikt
7. Overlegg
8. Særbestemmelser om skyldgraden.

(Til orientering har Mælands bok "Innføring i alminnelig strafferett" for forsett følgende kapittelinndeling under "Forsett":

1. Når gjelder skyldkravet forsett
2. Hva ligger i kravet forsett
3. Bevisspørsmål
4. Fingering av forsett ved selvforskylt rus
5. Straffebud med krav om kvalifisert forsett. Skyldkravet formodning.)

Som også Andenæs nevner under Oversikt, har vi ingen legaldefinisjon på forsett men Straffelovkommisjonen har gjort et forsøk og i lovforslaget i NOU 1992:23 er inntatt under forslagets § 30 en definisjon. Lovforslaget er lovlig hjelpemiddel på eksamen, så det kan forventes at kandidatene vil nytte dette utkastet ved behandling av oppgaven.

Jeg tar her til orientering med Straffelovkommisjonens forslag til Forsettdefinisjon slik den lyder i forslagets § 30:

"        Forsett foreligger når noen

1. med hensikt foretar en handling som oppfyller gjerningsbeskrivelsen i straffebudet eller
2. handler med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig oppfyller gjerningsbeskrivelsen i straffebudet, eller
3. regner det som mulig at handlingen oppfyller gjerningsbeskrivelsen i straffebudet, og bestemmer seg for å foreta handlingen selv om gjerningsbeskrivelsen vil bli oppfylt. 
   Det kreves ikke forsett at gjerningspersonen er kjent med at handlingen er ulovlig, jf § 34."

For den kandidat som har litt kunnskaper og tankeevne vil utkastet i seg selv kunne gi mange momenter som kan tas opp i besvarelsen.

Oppgaven skulle ikke gi foranledning til noen større gjennomgang av de fire straffbarhetsvilkårene, eller generell gjennomgang av de forskjellige skyldkrav, jf hva jeg skriver ovenfor. Men at man plasserer emnet i en større sammenheng er greit nok bare det ikke tværes ut. På den annen side er det intet minus emm om man går rett på oppgaveteksten uten noen større innledning.
    Det bør komme frem enten under drøftelsene eller som eget tema i forbindelse med innledningen noe (kort) om hva forsettet skal dekke ete, dvs. hvilke momenter skylden må omfatte (Andenæs på side 204 flg.) Men dette er ikke oppgavens egentlige tema - men må anses nødvendig i alle fall når man bruker eksemplene om at forsettet må dekke følgene, at dette gjelder alle de objektive momenter i gjerningsbeskrivelsen. Likeledes at det kommer noe med (kort) om skyldkravet i strafferetten - men for all del - uten at man ved det skal gjennomgå alle former ....
    Oppgavens ordlyd og tema er "Begrepene" så det sentrale er å få frem kjernen i forsett, så bevege seg "nedover" i sannsynlighetsforsett, eventuelt forsett (dolus eventualis) til grensen mot uaktsomhet. Videre, som fremgår av oppgaveteksten, de kvalifiserte forsettformene overlegg og hensikt.
    Kjernen i forsettsbegrepet er at noen handler med viten og vilje - altså at følgen er tilsiktet. Gjerningsmannen begår handlingen med forståelse for konsekvensene og at dette er ønsket, eksempel ved forsettlig drap hvor fornærmede skytes. Følgen regnes også som tilsiktet om man ikke ønsker følgen, men utfører handlingen for egentlig å oppnå noe annet enn følgen, man dreper sin tante for å oppnå arv. Her spiller sannsynligheten for at følgen inntreffer ingen rolle (Andenæs s. 216): Den som skyter en annen for å drepe ham, handler med drapsforsett selv om avstanden er så stor at det er rent slumpetreff om han har hellet med seg.
    En del kandidater bruker, som flere teoretikere gjør, uttrykket hensikt både i forbindelse med forklaring av hva forsett er, og i forbindelse med det subjektive overskudd hensikt i f. eks. vinnings hensikt. Det er jo strengt tatt ok, men som jeg selv en gang påpekte i bokanmeldelse av Andenæs Alm strafferett, pedagogisk kan det virke forvirrende - og det gjør det nok for enkelte kandidater. Det tales om hensiktsforsett og så blandes typetilfellene.
    Sannsynlighetsforsett - forsett foreligger også overfor en uønsket følge hvis gjerningsmannen har regnet den som sikker eller overveiende sannsynlig. Eksempel forsikringssvindleren som tenner på sitt hus og regner det som overveiende sannsynlig at en av leieboerne vil omkomme i brannen. Kand bør her også ta opp hvilken grad av sannsynlighet som trengs (sannsynlighetsovervekt).
    Nærmere her i Andenæs side 217.
    Eventuelt forsett - følgen fremstilte seg som mulig - Når følgen ikke har vært tilsiktet, eller ikke forutsett som sikker eller overveiende sannsynlig, men har fremstilt seg som mulig for gjerningsmannen. Altså hva som benevnes som Dolus eventualis. 
Det er to teorier her: Den hypotetiske innvilgelsesteori og den Positive innvilgelsesteori. I Rt 1990 s. 600 er den hypotetiske innvilgelsesteori utrykkelig avvist for norsk retts vedkommende. Altså man tenker seg her inn i gjerningsmannens situasjon, dersom han hadde tenkt seg følgen (noe han altså ikke har gjort), dommeren skal da spørre seg selv: Hva ville han da ha gjort - hadde han likevel handlet er forsettet tilstede, men om man tror gjerningsmannen ikke ville handlet (om han hadde halt klarhet om følgen) så er det ikke forsett. Dette er nå "rettshistorie" i Norge. Derimot er godtatt den positive innvilgelse - dvs. at gjerningsmannen selv bevisst har tatt det standpunkt at han ønsker handlingen foretatt selv om den uheldige/fatale følgen skulle inntre. Han har her godtatt følgen i sin bevissthet. I NOU 1992:23 er den positive innvilgelsesteori godtatt av straffelovkornmisjonen (i motsetning til første utredningen NOU 1983:57).
    Man nærmer seg grensen til uaktsomhet om man formulerer det slik at gjerningsmannen har "tatt følgen med på kjøpet". Dvs. hvor man egentlig mener at gjerningsmannen bevisst har tatt en risiko. Det er forskjell på å akseptere en risiko og å akseptere en følge. (Andenæs s. 219).
    Jeg nevner særtilfelle hos Andenæs s. 220/221: Om formlene er uttømmende/nødvendige sidefølger/forsettlig uvitenhet/likegyldighetstilfellene. Forsettlig uvitenhet har vært oppe en del ganger i forbindelse med kvantum og narkoforbrytelser. Kureren som bevisst lar være å undersøke hvilket stoff han bringer og omfang/vekten. Høyesterett har vært inne på dette i forbindelse med straffutmålingen - men dette vil også kunne være aktuelt vedr selve skyldspørsmålet. I prinsippet, og rettslig sett, må forsettet omfatte også mengden - men i praksis blir det ofte et rent bevisspørsmål - hvor mye tror man på kurerens forklaring.
    Hensikt- Når loven krever en bestemt hensikt er sannsynlighetsforsett ikke tilstrekkelig. Som regel er det slik at loven i tillegg til forsett som dekker det objektive gjerningsinnhold, krever en videregående hensikt - det subjektive overskudd - . Som Andenæs på side 222: I disse tilfeller er det den videregående hensikt som gir en ellers harmløs handling dens forbryterske karakter. Den viktigste gruppen er vinningsforbrytelsene -handlingen må være skjedd i den hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning. Bruker loven ordene "søker å oppnå noe har det bare vært meningen å slå fast at forbrytelsen er fullbyrdet ved en forsøkshandling - ikke at det kreves hensikt. Også v "tilsiktedes" i forsøk jf § 49 - det kreves ikke mer enn vanlig forsett.
    Overlegg - Kort og greit - fastslått i rettspraksis: har hatt tid til overveielser og har overveiet. Det vanskelige er å avgjøre hvor mye tid som skal til - det kreves egentlig ikke så mye tid ( i timer/minutter) - poenget er om det har vært tid nok til en "overveid beslutning". Altså forgåelsen er resultat av overveiet beslutning og ikke en umiddelbar impuls. Problemet med overlegg i praksis er som regel bevissituasjonen - hva finner man bevist om handlingsmannens mulige overveielser og motivasjonsprosessen. Nærmere hos Andenæs side 223.

*****

For å få laud må man kreve at kand på en ordentlig og oversiktlig måte går gjennom forsettsformene, og klarer å gi uttrykk for kjernen i hver form. Noe stort referat av konkret rettspraksis kan man ikke forvente, men det må vises ved eksempler at kand har forstått.
    Den gode laud klarer å utdype emnet nærmere og redegjøre for tankegangen bak kravet og innholdet til forsettsbegrepet.
    Ikke bestått skulle jeg tro det blir lite av her - har man overhode lest og satt seg noe inn i strafferetten må vil vel regne med at såpass henger igjen at listen passeres. Hvis man unngår direkte brølere - som viser total mangel på forståelse - så burde man klare seg - og avstanden fra ikke bestått til laud er kanskje ikke så lang.
    Problemet blir kanskje de som får en del med om forsettsbegrepet inkl hensikt/overlegg, men så utbroderer om tilstøtende emner som da er på siden/utenfor oppgaven. Her kan det kanskje bli litt problemer med sensuren mellom de som har en del med ut over kjernen i oppgaven, men da for å plassere oppgavens emne i en større sammenheng, og de som tar med "rubb og rake" av tilstøtende strafferettsemner for å fylle på skortende kunnskaper om kjerneemnet.

*****

Jeg nevner helt på tampen - emm skal ikke "følgeskadene" behandles, dvs. Culpa levissima - men om det nevnes noe i forbindelse med hva forsettet skal dekke, dvs. at forsettet ikke skal dekke følgeskadene (i så fall ville helt andre bestemmelser få anvendelse), jf forholdet dødsfølgen i § 228 og forsettlig drap etter § 233, får det være greitt nok.

Sensorveiledning, endelig utgave
Fjerde avdeling jus
Høstsemesteret 2000
Teoretisk oppgave nr. 2

1)    Innledning

Oppgaven dekkes av læringskravene i helse- og sosialrett og forvaltningsrett II. Den faller inn under det kandidatene skal ha "grundig kjennskap til". Av litteraturen er det særlig "Sosial trygghet og rettssikkerhet" (Bernt, Hove, Kjellevold og Kjønstad) som er sentral. Ny utgave kom ut i år, relativt sent i semesteret. Mange kandidater kan forventes å ha benyttet forrige utgave (1993); denne er også nevnt i litteraturlisten slik jeg har mottatt den fra fakultetet. Henvisningene nedenfor gjelder den nye utgaven.

Sensorene bør ha i mente at kandidatene ikke har kunnet basere egenstudier på en oppdatert fremstilling av gjeldende rett.

Kapittel II, pkt. 2-5, s. 63-109 dekker de grunnleggende problemstillingene vedrørende preget av individuell rettighet, vurderingstemaet og virkningssiden etter sosialtjenestelovens § 5-1. Oppstilling av tilleggsvilkår ved tildeling av sosiale ytelser er behandlet i kapittel IV, pkt. 2-5, s. 146-194. Saksbehandling og klage er tatt opp i kapittel V, pkt. 2.-7.4, s. 200-224. Fremstillingen integrerer de generelle forvaltningsrettslige regler fortløpende.

I den øvrige forvaltningsrettslitteraturen er sosialhjelp eksplisitt behandlet i korte avsnitt av Eckhoff/Smith s. 358 (rettighetspreget) og på s. 352 nederst (vilkår). Siste utgave av Frihagens bok kom ut før gjeldende lov, men også her trekkes en del linjer fra det generelle til trygd og sosiale ytelser, se fx. kap. 6 s. 191 (I). Begge bøker tar etter mitt syn opp de generelle emnene på en måte som skulle være egnet til å fremme integrering av kunnskap/forståelse mellom det generelle og spesielle, se fx. Eckhoff/Smith s. 149 øverst, s. 333 ff og s. 350 ff.

Der har vært avholdt forelesninger og manuduksjoner i forvaltningsrett og helse- og sosialrett i løpet av vår og høstsemesteret 2000, med utgangspunkt i de gjeldende læringskrav. For øvrig vises til utsendt kopi for fulltekst av læringskrav og litteraturliste. Disse finnes også på fakultetets hjemmesider.

2)    Innhold 

a)    Avgrensning/disponering/vektlegging

Oppgaven fremstår som forholdsvis vid; og kandidatene må gis et stort spillerom i avgrensning og valg av hovedstruktur. Kandidatene bør dog se at det store poenget ligger i ordet "rett", og vektlegge besvarelsen ut i fra dette. Preget av individuell rettighet og skjønnselementet hører nøye sammen. Dette fører naturlig over i vilkårslæren og spørsmål om vilkårskompetanse. Det vil etter mitt syn kunne gi en mer helhetlig fremstilling om man også tar med vilkårskompetansen, siden dette henger såpass nært sammen med kjernespørsmålet om rettighetspreg. En avgrensning mot dette bør vel aksepteres, men vil gjøre at kandidaten går glipp av et par C-momenter.
    Virkningssiden bør diskuteres. Kandidater som gir seg til å behandle andre ytelser enn de økonomiske må trekkes. På dette punktet er oppgavens ordlyd helt klar. Kandidatene bør etter mitt syn stilles fritt i forhold til om de vil avgrense mot saksbehandling/overprøving, eller om dette skal med. Det er dog lite poeng i en bredt anlagt behandling av bestemmelsene om saksbehandling og overprøving hvis ikke kandidatene tar fatt i det som særpreger feltet, jfr. fx. Sostjl. § 8-7. En drøftende tilnærming ut i fra et rettssikkerhetsperspektiv - basert på områdets særlige forhold/hensyn - er etter mitt syn mest fruktbart i så måte.
    De som forsøker seg med at dette er en "oversiktsoppgave", og deretter unnlater å gå inn i problemstillingene på en skikkelig måte, må trekkes for det. Det samme gjelder dersom strukturen på annet vis tydelig er reist på en grunnmur av manglende kunnskaper, lovreferat og/eller fragmenter fra generell forvaltningsrett. Det kan selvsagt ikke gis noen standardoppskrift.
    De fleste kandidater velger en struktur som ligger temmelig nær opp til kap5. Stort sett virker det som om kandidatene ikke har hatt problemer med å finne frem til fungerende avgrensninger, rekkefølge eller problemstillinger. En del av de bedre kandidatene viser en viss selvstendighet og unngår at disposisjonen blir for tett knyttet opp mot bestemmelsenes ordlyd, punkt for punkt. Dette er velegnet i forhold til å få frem systemet i loven og forholdet mellom ulike §§, fx 5-1 og 5-3.

b)    Nærmere om innholdet

De sentrale temaene er antydet ovenfor. Kandidatene bør kunne si noe om de grunnleggende hensyn bak bestemmelsene om økonomisk sosialhjelp, ut over rene slagord. Gode kandidater vise utover i oppgaven hvordan disse hensynene er søkt ivaretatt ved utformingen av reglene.
    Det kan gjerne påpekes at man i utgangspunktet ikke trenger lovhjemmel for tildeling av goder, men at det er dette som gir grunnlag for å hevde at der foreligger en individuell rettighet. Betraktninger om rettighetens vern/karakter kan være et pluss, se for øvrig pkt. 2.3 i læreboken.
    Krumtappen i besvarelsen er sosialtjenestelovens § 5-1, hvor det sentrale vilkår er at man ikke er i stand til å "sørge for sitt livsopphold". Kandidatene bør observere dette, og drøfte rekkevidden av kriteriet. Det er viktig at kandidatene har et klart øye for at vurderingen ikke er en "moralsk, tilbakeskuende vurdering" (se Læreboken s. 74), og at man ikke skiller mellom "verdige" og "uverdige" trengende.
    Kandidatene bør påpeke at rettigheten er subsidiær til andre forsørgelseskilder og drøfte rekkevidden av dette, jfr. også §§ 5-8, 5-9. Spørsmålet om hvilke kilder som kan hensyntas etter loven, og hva som kan kreves er behandlet på s. 68 og 74 ff i læreboken. Kandidatene bør også to opp kravet til egeninnsats, se s.69 og s. 84. Her kan det også etter mitt syn på sin plass å nevne relasjonen til vilkårshjemmelen i § 5-3.
    Det bør presiseres at loven ikke fastlegger ytelsenes nivå eksplisitt. Kandidatene bør vise at de har forstått det grunnleggende argumentet for en slik ordning; forestillingen om en individuell vurdering av behovet. Kandidatene bør også få frem det sentrale motargumentet; nemlig ubegrunnede forskjeller mellom og innad i kommunene.
    For øvrig vises til lærebokens fremstilling når det gjelder ytelsenes nivå. Det bør ikke kreves detaljer, men kandidatene bør kunne nevne noe om kjerneområdet av livsoppholdsbegrepet og relasjonen til minsteytelser etter trygdeloven. Gode kandidater vil kunne få mye ut av en godhetsvurdering på dette punktet.
    Nevnes kan også de valgmuligheter forvaltningen har etter § 5-4, men uten at det bør trekkes om kandidatene utelater dette. Kandidater som kommer inn på § 5-2 bør få frem den grunnleggende forskjellen mellom denne bestemmelsen og § 5-1. Kandidater som går grundig og nyansert til verks mht. forholdet skjønn/rettsanvendelse bør gis et kraftig løft, forutsatt at behandlingen i tilstrekkelig grad rettes inn mot de aktuelle reglene.
    Tolkningen av vilkårshjemmelen i § 5-3 vil være avgjørende for rettighetens karakter, se nærmere læreboken på s. 155. Kandidater som påpeker denne sammenhengen bør etter mitt syn honoreres. Sentrale spørsmål ved en eventuell nærmere behandling av vilkårsadgangen er hvilke hensyn om spiller inn, når vilkår kan oppstilles, hvilke vilkår som kan oppstilles, skjønnselementet og særlig relasjonen mellom § 5-1 og § 5-3. Kandidater som får noe fornuftig ut av det siste bør gis et solid løft (se læreboken s. 156 nederst).

3)    Nærmere om bedømmelsen

Svakere kandidater vil formodentlig gripe til atskillig lovreferat og løsprat omkring dette. Dersom flere av de sentrale problemstillingene knyttet til tolkning av regelverket ikke er med, kan besvarelsen ikke bestå. Det må også kreves noe ut over å observere spørsmålsstillingen når det gjelder hensyn, vilkårssiden i § 5-1 og stønadens nivå/innhold.
    Gode kandidater har store muligheter for å vise innsikt i sentrale forvaltningsrettslige prinsipper ved å anvende disse på det mer spesifikke område oppgaven spør etter. Dersom kandidaten gjennom behandlingen trekker paralleller til andre rettsområder og operasjonaliserer generelle regler på en god måte, vil dette kunne gi grunnlag for et kraftig løft. Gode kandidater vil også som regel kunne si noe fornuftig om forholdet mellom § 5-3 og § 5-1.
    Men dersom besvarelsen i for stor grad dreier seg om generelle spørsmålsstillinger, og kandidaten ikke trekker de nødvendige linjene, vil dette kunne gi inntrykk av kunnskapssvikt. Slik svikt skal trekke ned. Det må følgelig vurderes om kandidatene integrerer de generelle poenger i besvarelsen på grunn av oversikt og forståelse eller på grunn av nød og fortvilelse.
    Grensen laud/haud vil i de fleste tilfeller måtte bero på kvaliteten i de sentrale drøftelsene. For øvrig vil den nærmere fastsettelse av nivå - som alltid - måtte bero på en bedømmelse av helheten i prestasjonen. Det ovenfor gjennomgåtte er derfor kun ment som et utgangspunkt for vurderingen, og bør ikke oppfattes som en definitiv skranke for det forsvarlige sensorskjønn.

Sensorveiledning, endelig utgave
Fjerde avdeling jus
Høstsemesteret 2000
Teoretisk oppgave nr. 3

I    OVERSIKT

1.1.     Emnet

Oppgavens sentrale tema er rettsanvenderens eget bidrag ved fastleggelsen av rettslige normers innhold (og ved anvendelsen av samme). Dette er et særdeles sammensatt og opp gjennom historien omstridt tema, som fremstår som relativt krevende for mange av kandidatene. Enkelt og unyansert angår emnet det en i rettskildelæren kaller reelle hensyn. Men slik oppgaven er utformet spenner den langt videre enn en fremstilling av reelle hensyn som egen rettskildefaktor. Også ved fastleggelsen av slutninger en kan trekke av andre rettskildefaktorer og ved den samlede vektleggelse av rettskildefaktorer, vil rettsanvenderen kunne gi sitt selvstendige bidrag. Men oppgaven er ikke snevert avgrenset til rettsanvenderen selv, også alminnelige samfunnsoppfatninger som rettsanvenderen ikke deler vil kunne være relevant ved rettsanvendelsen, og her kommer vurderinger inn på to plan, hvilke slutning rettsanvenderen kan dra fra f. eks. alminnelige samfunnsoppfatninger og så det mer tekniske, hvorvidt slik skal tillegges relevans og vekt ved rettsanvendelsen.
    Emnet står sentralt i faget, læreboken og ser ut til å være godt utdypet i forelesninger. Det bør derfor stilles krav om at kandidatene har relativt klart for seg hva oppgaven dreier seg om og kan gjengi og drøfte problemstillingene ut over det rent overfladiske referat. I en alminnelig fremstilling er emnet temmelig abstrakt og stiller krav til analytisk refleksjon, hvilket igjen fordrer skjønnsom disponering og avgrensning. Selv om emnet har en fast kjerne, antar jeg likevel det må innrømmes kandidatene betydelig frihet mht disponeringen av oppgaven. Men sensorene bør være på vakt overfor fremstillinger som i for stor grad behandler rettskildelærens struktur og innhold uten å knytte fokus til at det er "vurderinger" som skal beskrives. Slike fremstillinger vil ha liten verdi idet en da ikke besvarer oppgaven.
    Oppgaven er tidligere gitt ved UiB høsten 1997 og daværende stipendiat Line Ravlo skrev den gang sensorveiledningen. Nærværende veiledning er i hovedsak på linje med veiledningen fra 1997, jeg mener dog at det i dag ikke kan gis full uttelling til kandidater som bare behandler reelle hensyn som rettskildefaktor.

1.1.1.  Litteratur

I studiehåndboken er litteraturlisten til faget fastsatt slik:

Litteratur:

De krav som må reises til kandidatene bygger på læringskravene og ikke på hvordan disse er behandlet i den oppgitte litteraturlisten. Litteraturlisten ved UiB er ikke noe "pensum", men kort og godt universitetets anbefaling om hvor kandidatene kan ta fatt i arbeidet med å innfri kunnskapskravet de møter ved eksamensbordet. Jeg viser til Stude- og eksamensreglementet § 1-4 første ledd første og siste punktum som lyder slik: "Kva som det vert kravt kjennskap eller grundig kjennskap til ved eksamen, går fram av læringskrava. [...] Litteraturlistene er berre rettleiande, og det er føresetnaden at studentane sjølv gjer det utval og den prioritering som trengst."
    Echoffs lærebok har vært hovedlæremiddelet i rettskildelære i en årrekke, og det må antas at de fleste kandidatene rent faktisk også har benyttet boken. Det helt sentrale kapittel i boken er kapittel 14 "Rettslige vurderinger". Men også kap 1 har særlig interesse idet forfatteren der gir overbygningen for den fremstillingen videre. Av aktuelle bøker som ikke er på læreplanen kan nevnes Fleischers bok "Rettskilder og Juridisk metode", Oslo 1998. Videre Nils Nygaards bok "Rettsgrunnlag og standpunkt", Bergen 1999. Nygaards bok er læremiddel for rettskildefaget på tredje avdeling.
    Professorene Jan Frithjof Bernt og Kai Krüger har holdt en omfattende forelesningsserie i faget våren 2000. Av omfattende forelesningsmateriell fremgår at vurderinger har stått sentralt for undervisningen. Materialet er tilgjengelig på internett i form av PowerPoint-presentasjoner, se http://www.jur.uib.no/ansatte/jprkk.

1.2.     Lærlingskrav og litteratur

1.2.1.  Læringskrav

Kunnskapskravet innen rettskildefaget etter den gjeldende studieordningen er følgende:

Betegnelsen "læringskrav" erstattet det gamle uttrykket "eksamenskrav" ved vedtakelsen av den gjeldende studieordningen, uten at ordvalget i seg selv innebærer noen endring av realiteten. Læringskravene er imidlertid mer utfyllende nå enn tidligere, og det fremgår det at det kreves "grundig kjennskap" til vårt emne, jf nest siste strekpunkt ovenfor.

1.3.     Veien videre

Jeg fremhevet innledningsvis at kandidatene bør gis betydelig frihet ved disponeringen av oppgaven. Jeg ser det derfor ikke som hensiktsmessig å stille opp noen standarddisposisjon over hvordan besvarelsen bør bygges opp. Jeg vil nedenfor gå inn på visse linjer som bør bør være fremme i besvarelsene.

Når dette er sagt vil kandidatene likevel med nødvendighet måtte innom enkelte hovedbolker; 

1. Et oversiktsavsnitt der oppgavens tema presiseres gjennom begrepsavklaring og avgrensing med utgangspunkt i oppgavens ordlyd. 

2. En gjennomgang hvordan vurderinger kommer inn ved relevans, slutning og vektomgangen for de "objektive rettskildefaktorene".

3. Reelle hensyn som rettskildefaktor.

II    MOMENTER

1.4.     Presiseringer og avgrensinger - problemstillinger

Kandidatene bør innledningsvis tolke oppgavens ordlyd. "Rettsanvendelse" har et dobbelt innhold; Rettsanvendelse i snever forstand som angår fastleggelse av rettsreglers generelle innhold, og Rettsanvendelse i vid forstand som også tar inn i seg anvendelsen av den ferdig fastlagte norm på et ferdig fastlagt faktum. Denne sondringen poengteres ikke særlig sterkt i Eckhoffs bok, som på side 33 fremhever at det i rettskildelæren ikke er grunn sondre mellom tolkning og subsumsjon. Fremstillingen i læreboken beskjeftiger seg imidlertid for det meste om rettsanvendelse i snever forstand, hvoretter det etter min mening må være forsvarlig at kandidater avgrenser mot subsumsjonen. Dette også bevisst eller ubevisst av de aller fleste kandidatene.
    "Vurderinger" er heller intet entydig begrep, se Eckhoff s. 352. Men for vår oppgave bør kandidatene presisere at vurderinger er standpunkter til verdispørsmål og de overveielser som ligger til grunn for disse, og hvor kjernen er at standpunktet må være skjønnspreget. Med den fokus som er rettet på dette spørsmålet i nyere rettskildelære, mener jeg videre at kandidatene ikke kan høres med å avgrense besvarelsen til reelle hensyn som rettskildefaktor og jeg viser til at Eckhoff i kap. 14 har et eget avsnitt om vurderingers betydning på de forskjellige stadier under avgjørelsesprosessen. Så langt jeg kan se har dette også stått sentralt ved undervisningen i faget. Oppgavens ordlyd synes derfor å være som den er nettopp for å at kandidatene skal se og behandle også dette. Dessverre viser det seg at heller mange kandidater nettopp avgrenser besvarelsen til å angå reelle hensyn som rettskildefaktor. Dette bør det da gis trekk for, jeg kan ikke uten videre se at en slik avgrensning skal avskjære en kandidat fra laudabelt resultat om det som behandles ellers er bra.
    Kandidatene bør også ta opp hvem hvis vurderinger som det siktes til. Dette for å slå an tonen i forhold til det helt sentrale problem knyttet til vurderinger, nemlig at det en for en stor del står overfor produkter av rettsanvenderens egne overveielser, se Eckhoff s. 24. Det er forsvarlig å rette fokus på dommeren som rettsanvender, hvilket er i tråd med tradisjonene i faget. Og det er etter min mening nyttig om kandidatene i tilknytning til en slik klargjøring skuer hen til de spenningsfelter dette skaper i ulike relasjoner; hensynet til lovgiver der det er lovbaserte regler det er tale om, klassejustis og en eventuell svikt i partenes forutberegnelighet som introduksjonen av rettsanvenderens egne vurderinger kan lede til. Alt i alt at en står overfor spenningsfeltet mellom rettspositivismen og den såkalte rettsrealismen.
    Et gjennomgangstema for svakere besvarelser er mangel på presisjon, som viser seg innledningsvis idet oppgavens tema enten ikke presiseres eller den presisering som foretas er mer eller mindre intetsigende, f eks at med vurderinger menes reelle hensyn. Da er man like langt. Enkelte kandidater durer bare i vei og bruker en mengde spalteplass der de tar for seg rettsanvendelsesprosessen for samtlige rettskildefaktorer, beskriver disse uten å poengtere fremstillingen til oppgavens tema, og hvor de med ujevne mellomrom uttaler at de som hittil er gjennomgått er uttrykk for "vurderinger". Slike fremstillinger gir liten mening.
    Det er påregnelig at kandidatenes opplegg og bruken av eksempler bærer sterkt preg av fagsammensetningen til siste avdeling, dvs. de offentligrettslige fag. Selv om det kan virke litt snevert i forhold til oppgaven, mener jeg at det ikke er grunn til å gi trekk for dette.

1.5.     Rettsanvendelsesprosessen – Rettskildeprinsipper, –faktorer og vurderinger

Kandidatene bør kort beskrive rettsanvendelsesprosessen, herunder rettskildeprinsipper og rettskildefaktorer. Kandidatene bør ha det klart for seg at rettskildeprinsippene er ulovfestede og vage, hvoretter disse ikke gir entydig retningslinjer for hvordan rettsanvenderen skal gå frem ved fastleggelsen av rettsregelen.
    Dette åpner igjen for større eller mindre innslag av skjønn fra rettsanvenderens side. Legger en dette sammen med at de slutninger som kan dras fra ulike rettskildefaktorer gjennomgående ikke er entydige, ligger det an til at skjønn kan komme inn på alle tre nivåer ved fastleggelseen av normens innhold; relevans, slutning og vektomgangen. I tillegg kommer den konkrete rettsanvendelsen, i tilfeller hvor rettsnormen selv åpner for et betydelig dommerskjønn. I den grad kandidatene makter å krydre fremstillingen med eksempler fra rettspraksis, er dette som ellers med å underbygge inntrykket av forståelse.
    Kandidater som redegjør for ovennevnte uten at de ender opp i en lang og omstendelig gjennomgang av generell rettskildelære bør honoreres for det. Videre er det en fordel om at kandidatene nyanserer noe i forhold til at vurderinger er noe dommeren suger av eget bryst. Verdioppfatninger knyttet til rettskildelæren vil i mange tilfeller være en del av fagets felles gods, og det at dommeren til en viss grad er lydhør for større strømninger i samfunnet, objektiviserer vurderingene til en viss grad, se f. eks. Rt 1951 s. 19 Mortvedt.
    Men kandidaten bør også få frem at det er grenser for hvor langt vurderinger kan spille en rolle ved lovtolkningen, dels fordi rettskildelæren også operere med en målsetning for tolkningen, særlig der det er tale om lovbaserte regler, sml Eckhoff s. 146 ff, eller kanskje særlig der en står overfor normeringer under hensyntagen til legalitetsprinsippet.
    De forhold jeg her har tatt opp er på sett og vis nøkkelen til en god besvarelse av oppgavens tema. Dessverre er det svært få av de besvarelser jeg har gjennomgått som er poengterte på disse forholdene, slik at en må gå veien om indirekte slutninger fra det som skrives for å kunne gjøre seg opp en mening om kandidaten har forstått det som han skriver om.

1.6.     Reelle hensyn

Kandidaten er nødt til å gå igjennom reelle hensyn som rettskildefaktor. Det er et tegn på forståelse om han klarer å forklare hva som ligger i dette, sml Eckhoff s. 24, samtidig som han klarer å forklare hva dette er til forskjell for vurderinger som kommer inn ved fastleggelsen av og vektleggelse av slutninger som bygger på mer objektiviserte normer.
    Eckhoff understreker i læreboken at en står overfor standpunkt til verdispørsmål og fremhever flere ulike kategorier av slike; Rettferdighetsoppfatninger, virkningsorienterte vurderinger, formålsbetraktninger, interesseavveininger og samfunnsnytten, se s. 368 ff. Etter min oppfatning ligger det på siden å kreve at studentene gjengir og drøfter alle disse kategoriene. Det sentrale må imidlertid være at kandidaten ikke kan introdusere og behandle reelle hensyn uten å presisere at innholdet må konkretiseres ved rettsanvendelsen; Utsagn som "reelle hensyn tilsier" ett eller annet er i seg selv intet annet enn tomt prat og lite tillitsvekkende. Også her må det spørres om den vurdering en vurderer å introdusere som et reelt hensyn er relevant, og at det er grunnlag for å dra den aktuelle slutningen fra dette, og endelig kommer vektleggelsen ved faktorharmoniseringen.
    Det må være grunn til å forvente at kandidatene trekker frem enkelte rettsavgjørelser, og følgende ser ut til å være fremme i de hos de aller fleste; Rt 1952 s. 1217 To mistenkelige personer og Rt 1977 s. 1035 Sykejournaldommen. I tillegg kommer en rekke kandidater inn på farskapssakene fra mellomkrigstiden, Rt 1916 s. 648 og Rt 1921 s. 406, tilsvarende illustrerer mange eksempler gjennom å stille Rt 1952 s. 989 (telefonsjikane) opp mot Rt 1973 s. 433 (passbåt). Endelig kommer Rt 1079 s. 1089 (sinnsykes ankerett) inn i mange besvarelser. Et inntrykk som sitter igjen er at mange kandidater ikke helt har forstått hvordan de skal presentere og behandle rettspraksis i besvarelser. Enkelte bruker lang tid på å beskrive saken, uten at dommene drøftes i særlig grad i relasjon til oppgavens tema. Og enkelte drar alt for drastiske slutninger fra rettspraksis, henimot at dommeren med ett eller annet reelt hensyn i hånden på skjønnsmessig grunnlag kan tilsidesette en lov han ikke liker.
    I tilknytning til gjennomgangen av rettspraksis er det ellers fint om kand. peker på den tendens som domstolene har til å kamuflere egne vurderinger med å vise til ytre, om enn vage fundamenter; allmenne rettsgrunnsetninger, alminnelig rettsoppfatning, rettssikkerhetshensyn med mer. Og i forlengelsen av dette er det fint om kand. kan si noen ord om hvorfor norske dommere opp gjennom årene har hatt en tendens til knytte rettsanvendelsesresultatet opp mot slike knagger. Mange av de kandidater som er inne på dette, fremhever at rettskildebildet er åpnere i dag enn det var for en del år tilbake, og at det for så vidt er bra at domstolene benytter en ettersporbar argumentasjon i anledning rettsanvendelsen. Men det er svært få som tar inn over seg de underliggende problemer knyttet til demokrati og forutberegnelighet som knytter seg til en rettsanvendelse fra domstolenes side der lovens betydning i tilfellet reduseres, ved at domstolen i stedet for å si at spørsmålet må løses gjennom lovgivning, baserer resultatet på rimelighetsgrunnlag. Årsaken til at kandidatene ikke går inn på motforestillinger i særlig grad blir bare spekulasjoner fra min side. En side av dette kan kanskje bunne tilbake til den – etter mitt syn – noe ukritiske rettsliggjøring av spørsmål som tidligere ble ansett å ikke være av rettslig art, og som tildels får sin velsignelse gjennom litteratur og undervisning. En rettsanvendelse ut fra slike premisser må med nødvendighet bringe med seg større elementer av dommerskjønn, hvoretter spennet for reelle hensyn – lovgivning fra dommersetet – får en sterkere gjennomslagskraft i forhold til de tradisjonelle autorative kilder.

1.7.     Subsumsjonen

Jeg antydet ovenfor under pkt 1.1. at det burde kunne være forsvarlig om kandidatene avgrenset mot den konkrete rettsanvendelsen, subsumsjonen. De kandidater som behandler emnet og er rimelig poengtert om dette, bør gis en pluss for det.
    Temaet er særlig aktuelt ved skjønnsmessige subsumsjoner, typisk i forhold til lovbaserte regler som overlater mye til rettsanvenderes skjønn, eller der en utenfor loven opererer med rettslige standarder, se f. eks. avtaleloven § 36 og culpanormen. I en slik situasjon vil normen som sådan være løs i formen, hvoretter det blir vektleggelsen av de ulike hensyn/faktiske forhold som forefinnes i saken som vil kunne avgjøre sakens utfall.
    Kandidatene har neppe noe å hente på å trekke inn spørsmål knyttet til forvaltningens frie skjønn. Det eneste som kunne være aktuelt å se hen til er at nettopp i kompetansegrunnlaget for slike bestemmelser ligger en dynamikk med hensyn til vektleggelsen som kan antas å være større enn for ordinære kompetansebestemmelser der domstolene har full prøvelsesrett. Vurderinger kan mao hevdes å ha en sterkere posisjon her enn ellers.

III   KARAKTERSETTINGEN

Oppgaven har falt vanskelig for mange kandidater. Og løsningen for disse har vært å skrive så mye som mulig om rettsanvendelsesprosessen generelt, og reelle hensyn spesielt, for på denne måten håpe å berøre oppgavens tema (hvilken oppfatning kand. enn har hatt om dette) et tilstrekkelig antall ganger, slik at det hele går bra. Dette ender med at det så langt jeg kan se ikke blir så mange stryk, men heller ikke så mange gode karakterer. De kandidatene som har fått grepet på oppgaven, skriver seg imidlertid relativt greit til bra karakterer.
    Som nevnt innledningsvis mener jeg det er greit at kandidatene avgrenser mot subsumsjonen og konsentrerer seg om den generelle regelforståelsen. Fullt så greit er det ikke om kandidaten avgrenser oppgaven til bare å gjelde reelle hensyn som rettskildefaktor. Da bør det gis et mindre trekk, dog slik at kand. ikke av denne grunn alene bør være avskåret fra å få laud. Grensen laud – haud bør som ellers bero på om kand. ha holdt seg innenfor oppgavens tema og har kunnet fremstille de hovedsyn/regler som gjelder på en relativt skjønnsom måte. Her bør det også kreves at kandidaten har sagt noe om det metodiske grunnlaget for rettsanvenderens skjønnsadgang, og har reflektert noe over for og mothensyn knyttet til rettanvenderens (dommerens) adgang til å trekke inn faktorer som ikke normative og objektivt etterprøvbare. Når det gjelder grensen bestått – ikke bestått, skal det som følge av at de fleste greier å skrive noe av verdi en del til for å stryke. . Besvarelser som ikke avspeiler en viss grunnleggende forståelse av emnet og som ellers i hovedsak bare kommer med generell, løs rettskildelære ligger etter min mening i faresonen.

Sensorveiledning, endelig utgave
Fjerde avdeling jus
Høstsemesteret 2000
Teoretisk oppgave nr. 4

1. Oppgaven hører til de emner som det etter læringskravene i internasjonal rett kreves grundig kjennskap til, se særlig formuleringen om at det kreves grundig kjennskap til institusjoner for gjennomføring av menneskerettighetene.
    I hovedlitteraturen er emnet behandlet hos Bårdsen, Klageprosessen under den europeiske menneskerettighetskonvensjon, JV 1997 s. 76-107, og Bårdsen, Den nye, europeiske menneskerettighetsdomstolen, Festskrift Stavang (1998) s. 377-386. Det er ikke angitt støttelitteratur av nevneverdig betydning for emnet. Den spesielt interesserte vil imidlertid kunne finne utdypninger i Bårdsen, Krenkelser og klager (1999).
    Det er forelest forholdsvis grundig over temaet, på mange punkter et godt stykke ut over dekningen i den litteraturen kandidatene forventes å ha lest.

2. For å plassere emnet, bør kandidatene først presentere Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og dens funksjon i forbindelse med gjennomføringen av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Reformen av selve prosessordningen i 1998 bør også nevnes i denne forbindelse, se redegjørelse i Bårdsen 1998. Det bør videre komme frem at Domstolen bare trer i funksjon på grunnlag av en klage fra en konvensjonsstat eller fra private, jfr. artikkel 33 og 34. Den orienterte kandidat vil her kunne score ved å trekke noen sammenlignende linjer til andre internasjonale gjennomføringssystemer.
    Oppgaven gjelder vilkårene for at Domstolen skal kunne ta en klagesak opp til realitetsbehandling, og dekker etter ordlyden både inter-statlige klager og private klager. Det er grunn til vente at kandidatene konsentrerer seg om de private klagesakene. Tatt i betraktning at de inter-statlige klagesakene ikke spiller nevneverdig betydning i praksis, er dette en riktig prioritering. Det bør likevel komme frem at det også er klagerett for konvensjonsstatene. En kandidat som far frem at vilkårene for realitetsbehandling av slike saker en noe annerledes enn tilfellet er for private klagesaker, viser oversikt, sml. Bårdsen 1997 s. 94-95.
    Det er bra om kandidatene får frem reglenes store betydning i praksis. Grovt regnet 80 % av klagene avvises. Det vil være utmerket om det i forbindelse med dette gjøres noen refleksjoner omkring formålet med avvisningsgrunnene mer generelt, og deres funksjon som "livbøye" for en domstol som i dag er i ferd med å drukne i saker.
    Noen ord om selve saksbehandlingen ved Domstolen, særlig hva gjelder avvisningsspørsmålet, vil også kunne høre med i innledningen. Her skal man imidlertid ikke ha store forventninger. En kandidat bør kunne komme meget bra fra oppgaven uten å ta opp dette spesielt. På den andre siden er det lite elegant å fylle på med oppramsing av alminnelige saksbehandlingsregler.
    En del kandidater tar opp hevingsreglene i artikkel 37. Dette er som sådan utenfor oppgaven, og omtalen bør derfor eventuelt begrenses til å peke på reglene og forbindelsen til avvisningsreglene. Flere kandidater bruker også en del plass på spørsmålet om konvensjonens gjennomslagskraft i norsk rett, særlig på bakgrunn av menneskerettsloven av 1999. Et par korte merknader om dette er i og for seg greit. Videre utlegninger hører derimot ikke med, og far lett karakter av fyllstoff.

3. Vilkårene for realitetsbehandling av private klager fulgte tidligere av artikkel 25-27. Etter reformen av prosessordningen i 1998, fremgår de nå av artikkel 35. Reformen innebar ingen innholdsmessig endring mht. avvisningsgrunnene, og praksis under det gamle systemet har således fremdeles betydning.
    Ordlyden i artikkel 35 er ikke i alt avklarende verken mht. hvilke avvisningsgrunner som gjelder, eller mht. hvilket innhold de har. Bestemmelsen må i vesentlig grad suppleres med annet rettskildemateriale, i særlig grad rettspraksis. I det følgende gis en stikkordmessig oversikt:

a) Klager som er uforenlige med konvensjonen skal avvises i henhold til artikkel 35 (3). Dette dekker:

• klager hvor klageren eller innklagede mangler partsevne eller klageinteresse (klagen er uforenlig ratione personae), jfr. artikkel 34
• klager som gjelder et forhold utenfor konvensjonens stedlige dekningsområde (klagen er uforenlig ratione loci)
• klager hvis gjenstand faller utenfor konvensjonens virkeområde i tid (klagen er uforenlig ratione temporis)
• klager over krenkelse av rettigheter som konvensjonen ikke gir (klagen uforenlig ratione materiae).

Av de her nevnte elementene, er det naturlig å legge hovedvekten på det første (ratione personae), altså på spørsmålet om hvem som har henholdsvis aktiv og passiv partsevne og klageinteresse, jfr. artikkel 34. Særlig sentralt er de krav om tilknytning og aktualitet som må være oppfylt for at en person kan betraktes som "offer" for en krenkelse, og spørsmålet om for hvilke forhold en stat kan trekkes til ansvar, jfr. også artikkel 1.
    Hva gjelder partsevne, gjør for øvrig mange kandidater den "blemmen" at de baserer seg på den norske oversettelsen av konvensjonen, hvor det tales om partsevne for frivillig organisasjoner. I de autoritative konvensjonstekstene - som altså må legges til grunn for tolkningen - tales det derimot om ikke-statlig organisasjon, hvilket etter praksis også inkluderer de rene forretningsforetak.
    Den gjennomgående sensuren så langt viser at svært få kandidater ser hva som ligger i at en klage er uforenlig med konvensjonen. Innholdet i de enkelte elementene kommer i mange tilfeller greit frem, men dette forankres enten ikke i noe rettsgrunnlag, eller det vises til bestemmelser som bare mer indirekte er av betydning. Kjenner en kandidat det reelle innholdet, bør man imidlertid ikke trekke særlig for svikt mht. det formelle grunnlaget.

b) En klage skal avvises dersom klageren ikke først har uttømt alle, effektive nasjonale rettsmidler, jfr. artikkel 35 (1). Det er positivt om det først sies noe om formålet med denne regelen. I alle tilfeller bør kandidatene forsøke å klargjøre hva som ligger i at bare effektive, nasjonale rettsmidler kreves brukt. I de besvarelsene jeg har lest, er det imidlertid bare mer unntaksvis at kandidatene får frem særlig mer enn det helt elementære om uttømmingsregelen.

e) En klage skal avvises dersom den ikke er sendt innen seks måneder etter at siste, effektive nasjonale rettsmiddel var uttømt, jfr. artikkel 35 (1). Noen merknader om fristens start og avbrudd kan være på sin plass, herunder også om fristberegningen i tilfeller der det ikke finnes noen rettsmidler å uttømme. Få kandidater har imidlertid sett den sistnevnte problemstillingen.

d) En klage skal avvises dersom saken er litispendent eller rettskraftig avgjort, jfr. artikkel 35 (2) b). Dels gjelder dette tidligere behandling og avgjørelse ved Menneskerettighetsdomstolen selv. Men dels dekkes også annen internasjonal behandling. Her vil den orienterte kandidat kunne får frem noen perspektiver mht. samvirke mellom ulike internasjonale håndhevingsorganer, herunder også om forholdet mellom Menneskerettighetsdomstolen og EF-domstolen.
    Ganske mange av de besvarelser jeg har lest bygger på at denne avvisningsregelen kan anvendes der den nye saken reiser rettslige spørsmål som allerede er avklart i en tidligere dom. Det finnes ikke dekning for dette.

e) En klage skal avvises dersom den er åpenbart grunnløs, jfr. artikkel 35 (3). Det vesentlige her er å få frem at dette gir rom for avvisning etter en foregrepet og forenklet realitetsprøving, og at man i praksis legger til grunn en langt strengere norm enn den som følger av ordlyden isolert sett. Det er treffende å si at klagen i hvert fall må være velgrunnet.

f) En klage skal avvises dersom den er anonym eller representerer misbruk av klageretten, jfr. artikkel 35 (2) a) og 35 (3). Disse avvisningsgrunnene har liten praktisk betydning, og bør heller ikke vies stor oppmerksomhet fra kandidatenes side.

4. Det er første gang denne oppgaven gis, og den kom nok overraskende på mange kandidater. Det er en hel del nokså famlende besvarelser, preget av innfall assosiert med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.
    For å passere må det kreves at kandidaten får frem hva oppgaven gjelder, finner frem til de sentrale konvensjonsbestemmelsene, og gir et rimelig dekkende bilde av hovedinnholdet i hvert fall for de viktigste avvisningsgrunnenes del. De aller fleste makter dette, slik at andelen ikke-bestått antagelig blir lav. Typisk er imidlertid at flertallet heller ikke kommer særlig videre enn det elementære. Det er derfor forholdsvis mange svake og middelmådige besvarelser. Noen få kandidater peker seg imidlertid klart ut i positiv retning, gjennom mer eksakt kunnskap og utdypning, evne til å begrunne og problematisere, og ved å dokumentere oversikt over, og sikkerhet i, stoffet.

 

Sist oppdatert 18. april 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.