Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 4. avdeling
Oppgaven: Gjer greie for kva som skal til for å verte straffa etter straffelova § 239. Forklar og kort kva som styrer utmålinga av straff i slike saker.
Oppgåva som handlar om aktlaust drap, er henta frå den spesielle strafferetten. Straffelova § 239 vart gitt som heildagsoppgåve til eksamen på utsett prøve på 4. avdeling våren 2004 og som halvdagsoppgåve til same avdeling våren 1989. Oppgåva er krevjande, men sentral. Det er naudsynt med god kjennskap både til dette spesielle emnet og til den almenne strafferetten for å kunne skrive eit godt oppgåvesvar.
Av læringskrava til den spesielle strafferetten går det fram at ein av kandidatane skal krevje grundig kjennskap til reglane i straffelova om lekamskrenkingar og drap ( strl §§
238 - 239). Om reaksjonslæra er det sagt i læringskrava i den almenne strafferetten, at kandidatane skal ha kjennskap til reaksjonssystemet, herunder vilkåra for å idømme dei einskilde reaksjonane. Dei skal dessutan ha grundig kjennskap til prinsippa for straffutmålinga og -læra om vilkårsdom.
I tilrådd litteratur er aktlaust drap drøfta i Johs. Andenæs og Anders Bratholm, Spesiell strafferett s. 85 fylgjande og også i Johs. Andenæs, Alminnelig strafferett s. 100, 101, 137, 198,'231, 232, 301-303, 318 og 487. Straffelova § 239 vart sist endra ved lov av 15. juni 2001 nr. 64. Denne lovendringa er ikkje med i dei nemde framstillingane, men kandidatane bør vere kjend med ho frå undervisninga der ho i fylgje Henry meland er grundig gjennomgått. Dette gjeld og rettspraksis om aktlaust drap som er av så ny dato at den ikkje er komen med i tilrådd litteratur. Ein må likevel ta omsyn til læreboksituasjonen på den måten at ein ikkje stiller for store krav til framstillinga av lovendringar og rettspraksis som ikkje er med i det som er tilrådd litteratur. For sensorane sitt vedkomande syner eg til Ot. prp. nr. 46 (2000-2002) og til 5. utgåve av Johs. Andenæs, Alminnelig strafferett ved Magnus Matningsdal og Georg Frederik Rieber-Monn.
Reaksjonslæra, herunder prinsippa for straffutmåling er drøfta både i Johs. Andenæs,.Ålminneleg Strafferett 4. utg og i Henry John Mæland, Innføring i alminnelig strafferett, 2. utg.
Innleiingsvis i oppgåva er det sjølvsagt naturleg å byrje med å seie kva straffelova §239 strafflegg, nemleg aktlaust drap.
Det kan og vere naturleg å nemne at dei fleste domfellingar etter strl § 239 gjeld aktlause drap i samband med bruk av motovogn. Likeeins er det fint om kandidatane klarer å seie noko om dei omsyna som talar for og mot at aktlaust drap skal vere strafflagt og om rettskjeldebiletet.
Kandidatane må deretter seie noko om det objektive gjerningsinnhaldet i straffebodet. Herunder må kravet til årsakssamanheng og medverknad drøftast. Det kan og seiast noko om forsøk og straff ved unnlating.
Ei drøfting av skuldkravet i føresegna, aktløyse, lyt dessutan vere ein sentral del av oppgåvesvaret. Her må kandidatane få med seg den differensieringa av skuldkravet i høve til vegtrafikklova § 3 som skjedde ved lovendring av 15. juni 2001 nr. 64. Kandidatane lyt og seie noko om at aktløysa må omfatte dødsfylgja og at det må vere årsakssamanheng mellom aktløysa og dødsfylgja.
Kandidatane kan dessutan kort drøfte prosessuelle spørsmål som er spesielle for reglane om aktlaust drap, til dømes påtalereglane, før dei avslutnadsvis går over på å drøfte reaksjonsspørsmålet. Det kan og vere naturleg å drøfte konkurrensspørsmål og spørsmål relatert til forholdet mellom tiltalevedtak og dom, strprl § 38.
Kandidatane kan sjølvsagt tenkjast å ville disponere oppgåva annleis enn det eg har skissert her, utan at er noko minus. Det sentrale er ikkje kva rekkjefylgje spørsmåla oppgåva reiser vert drøfta i, men at dei vert drøfta. Ein gjennomtenkt disposisjon der ein unngår dobbelthandsaming og der rettspørsmåla som reiser seg vert drøfta i ei naturleg rekkjefylgje, er likevel eit pluss. Kandidatane bør og klare å skilje klårt mellom det objektive og det subjektive i drøftingane sine.
Innleiingsvis kan det som sagt vere naturleg å seie noko om at sjølv om stri § 239. er generelt utforma, har straffebodet størst praktisk betydning i samband med dødsulukker i trafikken.
Det er og fint om kandidatane i samband med dette klarer å seie noko om det som i denne relasjonen er spesielt for rettskjeldebiletet, nemleg den måten Stortinget har brukt lovmotiva til strl.§ 239 til å påverke praksis i domstolar og påtalemakta, og dei prinsipielle motføresteliingane som i strafferetten kan reisast mot dette. Sjå nedanfor under punkt 5.
Vidare kan kandidatane med fordel seie noko om omsyna som talar for og mot å straffe aktlaust drap, men dette bør ikkje utarte til ei generell drøfting av aktløyse som skuldkrav i strafferetten..
Eg reknar elles med at mange kandidatar vil bruke plass på å seie noko om dei fire vilkåra for straff, legalitetsprinsippet etc. Dette bør i så fall relaterast til det som er emnet for oppgåva. Om slike emne kort. vert nemt på generelt grunnlag, bør det likevel ikkje trekkjast. Det må ein derimot gjere om ein får lange generelle utgreiingar på bekostning av stoff som bør vere med i oppgåvesvaret.
Føresegna i strl § 239 rettar seg mot " Den som ... [..] ...ved bruk av våpen, ved motorvogn eller på annen måte forvolder en annens død".
"[E]n annens død" betyr sjølvsagt eit anna menneske sin død.
Straffebodet nemner særskilt at døden vert forvoldt ved bruk av våpen eller motorvogn, men kva måte døden er forvoldt på har ikkje betydning strafferettsleg sett. Straffebodet rettar seg generelt mot det å forvolde eit anna menneske sin død.
Årsaka til at straffebodet særskilt nemner det å forvolde døden ved bruk av våpen eller motorvogn kjem eg attende til nedanfor under avsnitt 5.
I omgrepet "forvolde" ligg det innbakt eit krav om årsakssamanheng mellom gjerningspersonen si handling og dødsfylgja. Ein lyt ta stilling til både om det ligg føre faktisk og om det ligg føre. rettsleg - adekvat - årsakssamanheng.
I samband med drøftinga av omgrepet forvolde, vil nok einskilde kandidatar og drøfte spørsmålet om stri § 239 er eit såkalt uekte unnlatingsdelikt: Med andre ord om straffebodet kan råke unnlating av å handle sjølv om dette ikkje direkte er sagt i gjerningsskildringa. Sjølv om ordlyden i straffebodet, "forvolder", i første rekkje synest å. ta sikte på aktive handlingar, har vi i rettspraksis døme på at ein kan bli dømt for aktlaust drap ved unnlating. (Sjå til dømes Rt. 1992 S.
810 om ein bileigar som let være å gripe inn overfor føraren si hasardiøse køyring). Om denne problemstillinga først vert reist, er det fint om kandidatane seier noko om kva som skal til for å straffe unnlating av å handle etter denne føresegna.
Dette må likevel ikkje utarte til ei generell framstilling av strafflagd unnlating.
Elles må medverknad til aktlaust drap drøftast. Straffelova §
239 har ikkje, slik som strl § 233 som rettar seg mot forsetleg drap, noko medverknadstillegg. Skal ein straffe medverknadshandlingar til aktlaust drap, må difor medverknadshandlinga etter ei naturleg tolking falle inn under omgrepet "forvolde[ I en annens død". Sjå her prinsipputtalelsen i Rt 1936 s. 612. Dette må kandidatane klare å seie noko om. Dersom dei i tillegg klarer å stille spørsmålet om ansvaret for medverknad hadde nådd lenger om strl § 239 hadde hatt eit medverknadstillegg, er dette eit pluss. Dette spørsmålet vart forutan i dommen i Rt 1936 s.
612, reist av mindretalet i Lillehammer-saka i Rt 1974 s. 382.
Avgjerda i Rt. 1936 s. 612 galdt ikkje strl § 239, men stri §
237 (aktlaus lekamsskading). Tiltalte i saka hadde overlatt køyringa av bilen sin til ein person som korkje hadde førarkort -eller tilstrekkeleg Øving i å køyre bil. Denne føraren køyrde på ein forgjengar som kom til skade. Tiltalte hevda at det han hadde gjort berre kunne sjåast på som medverknad og at han difor måtte frifinnast sidan § 237 ikkje nemner medverknad. Han fekk ikkje medhald i dette. Førstvoterande sa at etter hans oppfatning omfatta ordet "forvolder" etter ei naturleg forståing "enhver som setter et årsaksmoment for vedkommende rettsstridige resultat ... Dette gjelder uten hensyn til om den handlende naturlig ville benevnes som gjerningsmann eller medvirkende Han har i begge tilfelle forvoldt resultatet og omfattes av lovbudets ord 11.
På generelt grunnlag uttalte førstvoterande så : "Hvis derfor lovbudets egen beskrivelse av gjerningsinneholdet er så generelt formet, at loven etter en naturlig tolkning omfatter handlingen også når denne språklig ville betegnes som medvirkning, så blir vedkommende å straffe etter bestemmelsen, selv om medvirkning ikke er nevnt i lovbudet, med mindre der måtte foreligge særlige grunner til å tillegge straffebudet en snevrere ramme".
Desse synspunkta er lagt til grunn i praksis. Sjå td Rt. 1945 s. 109, særleg s. 115 og 135-136 der Quisling vart dømd for aktlaust drap på dei jødane han hadde vore med på å sende til Tyskland slik at dei vart drepne i gasskammeret. Sjå og Rt.
1992 s. 810 som galdt ein bileigar som let vere å gripe inn mot føraren si hasardiøse køyring.
Kandidatane kan og reise spørsmål om forsøk på aktlaust drap kan straffast. Teoretisk sett er dette ikkje utenkjeleg, men av stri § 49 fylgjer det at det ikkje er aktuelt med forsøksstraff ved straffebod med aktløyse som skuldkrav.
Forsøksdefinisjonen omfattar berre handlingar "hvorved" forbrytelsens "Udførelse tilsigtedes paabegynt". Handlingar som det kunne vore aktuelt å straffe som forsøk, kan likevel verte råka av andre straffebod, til dømes av vtrl § 3 eller
stri § 352.
Hovudtyngda av oppgåvesvaret bør etter mitt syn ligge i ei framstilling av skuldkravet. Ei utfording her er imidlertid å klare å relatere dette til det som er emnet for oppgåva, nemleg aktlaust drap. Eg kan tenkje meg at mange kandidatar her vil ha ein tendens_ til å gje ei generell framstilling av aktløyse som skuldkrav. Dersom dette vert gjort på ein grei måte som syner at dei har forståing for denne skuldforma, synest eg likevel ikkje sensorane bør trekkje for mykje for dette.
Her må kandidatane og få fram at aktløysa må omfatte dødsfylgja. Dei må vidare få fram at det må vere årsakssamanheng mellom aktløysa og dødsfylgja. Dersom døden hadde inntruffe på same måte og til same tid og stad sjølv om tiltalte hadde vore aktsam, er det ikkje årsakssamanheng. Har ein til dømes køyrt bil i påverka tilstand og køyrt på og drepe ein fotgjengar, kan ein ikkje verte dømd for aktlaust drap dersom det ikkje er noko å utsetje på sjølve køyringa. Rt 1977 s. 831)
Kandidatane må vidare seie noko om medviten og umedviten aktløyse og om den øvre og den nedre grensa for aktløysa, altså om grensa mellom det som kan straffast og det som er straffritt og om grensa mellom aktlaust og forsetleg drap.
Med medviten. aktløyse meiner ein i relasjon til aktlaust drap at gjerningspersonen har vore klar over at døden kan inntre, men likevel tek sjansen og vonar at det skal gå bra.
Kandidatane kan her med fordel her seie noko om skilnadenn mellom dolus eventualis og medviten aktløyse.
Aktløysa er umedviten når ein opptrer tankelaust. Ein tenkjer ikkje på at aktløysa kan forårsake døden. Psykologisk sett er det stor skilnad mellom å vere omsynslaus og tankelaus, men i høve til skuldspørsmålet er dette rettsleg sett irrelevant.
Det kan derimot i visse høve få betydning i høve til straffutmålinga.
Når kandidatane drøftar kva som er den Øvre grensa for aktløysa, bør dei få fram at denne fell saman med den nedre grensa for. forsettet. Det kan og vere naturleg å ta opp at bevisproblem som oppstår på grunn av det strenge beviskravet i strafferetten, kan medføre at ein får domfellingar for aktlaust drap der det i realiteten er tale om forsetleg drap.
I høve til den nedre grensa for aktløysa må kandidatane få fram at den strafferettslege culpanorma i prinsippet ikkje er lik den sivilrettslege, til dømes den skadebotrettslege. I motiva til straffelova er det framheva at det er grunn til å vere varsam med å straffe for aktløyse. (S.K.M 1896 s. 62). I praksis har ein generelt sett likevel ikkje vore så tilbakehaldne med dette som det som synest å vere intensjonen i motiva til straffelova. Aktlaust drap har imidlertid her stått i ei særstilling. I Norge har ein samanlikna med andre europeiske land vore tilbakehaldne med å straffe for aktlaust drap.
Dei fleste kandidatane vil nok på dette tidspunktet i framstillinga samanlikne skuldkravet i stri § 239 med skuldkravet i vtrl § 3. Spørsmålet om det.skal krevjast ei anna grad av aktløyse etter strl § 239 enn etter vtrl § 3 (før motorvognlova § 17) kom opp til prinsipiell drøfting i Rt.
1963 s. 744. Før denne saka kom opp, var det ikkje uvanleg at tiltalte vart domfelt for brot på motorvognlova § 17, men ikkje for brot på stri § 239. Påtalemakta let dessutan ofte vere å ta ut tiltale etter § 239 i saker der det kunne vere aktuelt å ta ut tiltale etter begge straffeboda. I Rt 1963 s.
774 sa imidlertid Høgsterett at det i prinsippet ikkje skulle krevjast større grad av aktløyse etter strl § 239 enn etter motorvognlova § 17 (no vtrl § 3). Forklaringa til Høgsterett på at det i praksis likevel kunne verte fleire domfellingar etter motorvognlova § 17 enn etter strl § 239, var at etter strl § 239 må aktløysa referere seg direkte til dødsfylgja.
Avgjerda frå 1963 førte likevel ikkje til noko markant endring i praksisen til påtalemakta og til dei underordna domstolane.
Dette hang truleg saman med at saker om aktlaust drap tidlegare vart handsama av lagmannsretten sett med jury. I
1988 gjorde Stortinget to grep for å få fleire domfellingar for aktlaust drap i trafikksaker. For det første tilføyde det tillegget "herunder ved bruk av motorvogn" til gjerningsskildringa i stri § 239 og tok inn ei henvisning til strl § 237 og stri § 239 i vtrl § 31. I motiva til føresegna vart det uttalt at ein med dette ynskte å gje påtalemakta og domstolane eit signal om at dei skulle skjerpe reaksjonane i trafikksaker.
For det andre endra Stortinget strprl § 6. Det vart bestemt at aktlaust drap ved bruk av motorvogn ikkje lenger skulle gå for lagmanssretten med jury. Slike saker skulle gå for herreds og byrettane i førsteinstans. Som fylgje av kravet til domsgrunnar i slike saker, ville då Høgsterett og, i motsetnad til når sakene vart avgjort med jury, få grunnlag for å prøve om aktsemdsnorma var rett brukt. Ved ei ny lovendring av 1989 vart det gjort enno ei endring av straffeprosesslova § 6.
Denne medførte at alle saker om aktlaust drap, ikkje berre trafikksakene, skulle gå for herreds og byrett i førsteinstans. Det vart dessutan bestemt at lagmanssretten ved fornya handsaming ikkje lenger skulle setjast med jury, men som stor meddomsrett.
Desse materielle og..prosessuelle lovendringane førte til ei markant auke i talet på domfellingar for aktlaust drap. Ein ser her eit interessant samspel mellom prosessuelle og materielle føresegner. Dersom kandidatane syner forståing for dette, er det eit stort pluss. Det er og eit pluss om dei ser at lovendringa som vart gjort i stri § 239 er interessant ut frå eit rettskjeldemessig perspektiv. Ved å gje eit tilegg i gjerningsskildringa i straffebodet som rettsleg sett tilsynelatande skulle vere utan betydning, gjev lovgjevar i forabeida eit sterkt signal til påtalemakta og domstolane. Ein ser her ei slags "lovgjeving" gjennom forarbeid som det kan reisast innvendingar mot både frå eit strafferettsleg og rettskjeldemessig perspektiv.
Etter at toinstansordninga var innført frå hausten 1995 går no alle straffesaker for tingretten i førsteinstans. Vert saker om aktlaust drap anka, vil lagmannsretten slik som frå 1989 framleis verte sett som stor meddomsrett, jf strprl § 352.
Det interessante er at stortingspolitikarane på eit tidspunkt kom til at pendelen hadde svinga for langt. Ved den lovendringa eg innleiingsvis nemde, vart difor strl § 239 i
2001 på ny endra, men denne gongen for å redusere talet på domfellingar for aktlaust drap, sjå Ot. prp. nr. 46 for
2000-2001 s. 55-67 og s. 79. Teknikken som vart brukt var denne gongen og ei tilføying i gjerningsskildringa i straffebodet som rettsleg sett tilsynelatande var utan betydning, og merknader i lovmotiva om praktiseringa av aktsemdsnorma. Det som vart tilføyd var tillegget "ved bruk av våpen, ved motorvogn eller på annen måte" . Typiske tilfelle som i fylgje forarbeida i dag vil falle innanfor stri § 239 er å sovne bak rattet, promillekøyring samt det å rette merksemda mot anna enn trafikkbiletet. Utanfor Strl § 239 fell kortvarig feilfordeling av merksemda i trafikkbiletet ( contra Rt 1990. 1021) samt tilfelle der vedkomande kan gje ei adekvat forklaring på kvifor han ikkje vart merksam på faren før.
I Rt. 2002 s. 1139 fylgjer Høgsterett opp intensjonen i forarbeida ved å seie at "det ikke lenger uten videre [er] slik at det er den samme aktsomhetsnorm som legges til grunn i vegtrafikklovens § 3 og straffelovens § 239 om uaktsomt drap".
Vidare heiter det at."[s]ely om kjøring over fartsgrensen klart øker risikoen generelt, og dermed i seg selv krever skjerpet oppmerksomhet, må det etter mitt syn kreves noe mer konkret kritikkverdig ved kjøringen utover fartsovertredelsen for at forholdet skal kunne rammes av § 239". I denne dommen vart det og lagt vekt på at dei endringane i aktløysevurderinga som forarbeida til lovendringa initierte, var til gunst for gjerningspersonen. Det var tale om ei mindre streng aktsemdsnorm enn før.
I rettspraksis er lovendringa som vart gjort i 2001 også handsama i Rt. 2002 s. 190 (Skopjedommen), Rt 2002 s. 709 og Rt. 2002 s. 1556
Påtalen etter stri § 239 er ubetinga offentleg. Det fylgjer av stri §
77.
Einskilde kandidatar vil sikkert drøfte om stri § 239 kan brukast i idealkonkurrens med stri § 228 og 229. Eg syner her til Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett s. 93-94.
Eit meir praktisk spørsmål er om stri § 239 og vtrl § 3 kan brukast i idealkonkurrens. Etter sikker rettspraksis kan dei det, men då må det vere reist tiltale etter begge straffeboda, jf strprl § 38. Brot på vtrl § 31 første ledd jf § 3 er eit anna tilhøve enn brot på stri § 239.
Nokre kandidatar vil kanskje og ta opp om samtykke til ei aktlaus handling, til dømes passasjeren som samtykker til uforsvarleg køyring, medfører at den som har handla aktlaus ikkje kan dømmast for aktlaust drap. Strl § 235 regulerer ikkje spørsmålet, men vanleg oppfatning er at samtykke ikkje verkar straffriande der livet står på spel. Eg syner her til Andenæs og Bratholm; Spesiell strafferett s 94 - 95 og til Andenæs, Alminneleg strafferett, 5 utgåve ved matningsdal og Rieber-Mohn s. 197.
Straffa etter stri § 239 er fengsel inntil 3 år. Under særleg skjerpande omstende kan fengsel inntil 6 år idØmmast og under særdeles formildande omstende kan bøter brukast.
I praksis vert det likevel ikkje nytta bøter ved domfelling for aktlaust drap. Det vanlege er fengselsstraff utan vilkår. Før hang dette saman med at det berre vart domfelt for aktlaust drap i tilfelle der tilhøvet var graverande. Ein rettsstilstand vi etter lovendringa i 2001 for så vidt er attende til. Etter lovendringa i 1988 vart det og domfelt for mindre graverande tilfelle av aktøyse, men dette gav seg lite utslag i straffutmålinga fordi det frå lovgjevar si side i forarbeida vart uttrykt ynskje om å skjerpe reaksjonane ved trafikkulukker med dødsfylgje. Denne vurderinga av lovgjevar sa Høgsterett at rettspraksis måtte fylgje ( sjå td Rt. 1989 s. 741) både ved fastsetjing av lengda på fengselsstraffa og ved valet mellom fengsel på og utan vilkår. Det hender imidlertid at det vert gitt vilkårsdom for aktlaust drap, men det skal etter praksis frå Høgsterett mykje til.
Ved fastsetjinga av lengda på fengselsstraffa kan straffa verte svært høg i grensetilfella, mellom forsett og aktløyse. Det er imidlertid prinsipielt urett å ta omsyn til at tiltalte i realiteten er skuldig i forsetleg drap. Dette ville vere ei slags mistankestraff.
.Dersom aktløysa er lita, vil fengselstraffa kunne ligge i nedre del av strafferemma. Sjå til dømes Rt. 1990 s. 1021 som galdt ein billist som på grunn av "en kortvarig feilfordeling av oppmerksomheten mellom trafikkenhetene" køyrte inn i ein bil som stod framfor han i ei bilkø med fylgje at føraren av denne bilen vart drepen. Billisten vart dømt til fengsel i 60 dagar. Etter lovendringa av 2001 vil imidertid tilfelle der aktløysa er lita, sjeldan føre til domfelling.
Det er ikkje lett å seie så mykje om vurderinga av oppgåvesvara før eg har lese nokon av dei. Heilt sentralt må det likevel vere at kandidatane klarer å få fram det mest sentrale vedrørande skuldkravet.
Elles ligg utfordringa som er knytt til denne oppgåva, forutan å få med seg betydninga av dei lovendringane som har vore, i å vise at ein veit korleis ein skal tolke eit straffebod. At kandidatane syner at dei mestrar lovtolking på eit sentralt. rettsområde, er eit stort pluss. Her bør etter mitt syn sensorane krevje ein del sidan dette er avsluttande eksamen. Vidare ligg det ei utfordring i å drøfte generelle strafferettslege problemstillingar knytt til eit konkret straffebod. Her må ein ideelt sett både syne at ein forstår det generelle og at ein klarer å bruke det i relasjon til tolkinga av eit konkret straffebod. Ei generell framstilling av emne som aktløyse, medverknad, forsøk, unnlating etc. utan at dette vert forsøkt relatert til strl § 239 bør føre til trekk, men ein bør nok ikkje vere for strenge her.
Sensorane bør dessutan honorere kandidatar som har eit auge for det rettspolitiske, klarer å formulere gode rettslege problemstillingar, har god og presis språkbruk og som drøftar problemstillingane oppgåva reiser ved hjelp av god rettskjeldebruk og gode og skjønnsame resonement.
Om fordelinga av kandidatane på dei ulike bokstavkarakterane, syner eg til at det på sensurmøta etter at dette systemet vart tatt i bruk, synest å vere lagt til grunn at dersom ein skal få til den ynskjelege normalfordelinga på sikt, vil innslagspunktet på A-karakteren ligge i grenseland mellom det som etter det gamle systemet var 2.60 og 2.65. Innslagspunktet på B karakteren vil ligge på om lag 2. 80 etter det gamle systemet.. For Øvrig vil karakterane C til og med E, som er siste ståkarakter, fordele seg på den gjenverande delen av haud-skalaen. Noko meir enn ei hjelp for tanken er dette sjølvsagt ikkje.
Ut i frå røynsler med tidlegare sensurarbeid, vil eg tru det byr på få problem å finne A- kandidatane og stryk-kandidatane. Det kan likevel vere lett å stille for strenge krav til A-karakteren. Ein del sensorar kan ha ein tendens til å vere for restriktive med å gje beste kararkter.
I skrivande stund har eg lese gjennom dei fleste oppgåvesvara eg har fått til gjennomgåande sensur. Eg synest karakterfastsetjinga har vore vanskeleg. Årsaka til det er at eg hadde altfor store forventningar til kandidatane sitt kunnskapsnivå. Dette kan skuldast at eg gjennom arbeidet med å skrive sensorrettleiing har sett meg relativt grundig inn i det som er emnet for oppgåva og ubevisst har forventa eit tilsvarande kunnskapsnivå hjå kandidatane, noko som sjølvsagt er heilt urealistisk. Eg har difor lese igjennom fleire av bunkane to gongar og sett opp dei fleste karakterane ved andregangs gjennomlesing. Eg. ber likevel kommisjonane vere merksame på at eg kan ha vore for streng på karakterane.
Av konkrete ting kommisjonane må vere merksame på, nemner eg særksilt at tillegga "våpen" og "motorvogn" har valda problem for svært mange av kandidatane. Ein del kandidatar trur at dersom døden ikkje er forvoldt ved våpen eller motorvogn kan ein ikkje straffe for aktlaust drap. Ein annan variant er at døden og kan vere forvoldt ved anna særleg farleg reiskap. Svært mange kandidatar brukar dessutan mykje plass på å definere desse omgrepa, før dei kjem til at føresegna råkar aktlause drap generelt.
Eg hadde ikkje førestilt meg at det kunne gå an å tolke straffebodet slik, så då eg byrja å sensurere strauk eg alle som ikkje såg at tilegga våpen og motorvogn var utan betydning i høve til det objektive i strl § 239. Då eg hadde sensurert 16 oppgåvesvar og hadde ein strykprosent på 50, fann eg ut dette var for strengt og gjekk gjennom bunken på nytt. Eg har enda opp med å stryke oppgåvesvar av denne typen berre dersom også framstillinga av det subjektive er kvalifisert dårleg. Slik forstår eg at også dei to andre som har vore gjennomgåande sensorar på denne oppgåva har vurdert slike oppgåvesvar.
Eg hadde og forventa at kandidatane var kjende med lovendringane frå 88/89 og 2001. Få kjenner til 88/89-lovendringane og svært få kjenner til 2001- lovendringa. Dette har eg difor ikkje lagt så stor vekt på i karakterfastsetjinga. Hos meg har det vel likevel fordelt seg slik at A kandidatane og nokre av dei som ligg i øvre sjikt av B-karakteren har hatt ein viss kjennskap til begge lovendringane og nyare rettspraksis. B-kandidatane og dei fleste C-kandidatane har hatt ein viss kjennskap til 88/89-lovendringane. Dei som karaktermessig plasserer seg i nedre sjikt av C-karakteren og nedover haudskalaen har ikkje hatt kjennskap til lovendringane.
Punktet om straffutmåling vert svært generelt hjå dei fleste. Eg har ikkje trekt for dette, men har likevel gitt kreditt til dei kandidatane som har klart å seie noko om det som er spesielt for utmålinga av straff etter strl § 239.
Eg synest elles det har vore vanskeleg å sondre mellom kandidatane i gruppa C-IB fordi dei fleste av desse har så marginale kunnskapar om stri § 239. Eg tenkte at framstillinga av lovendringane og bruken av rettspraksis ville gje eit godt grunnlag for å differensiere, noko det i. liten grad har gjort fordi så få skriv noko om dette. Sondringa mellom dei ulike karakterane i denne enden av karakterskalaen har difor hovudsakleg skjedd på grunnlag av evna til å tolke eit straffebod dei veit minimalt om og evna til å framstille dei meir ålmenne strafferettslege spørsmåla.
Oppgaven: Utenforliggende hensyn.
Emnet er sentralt. Fra læringskravene i forvaltningsrett fremgår følgende:
”Det kreves grundig kjennskap til reglene om grunnlaget for forvaltningsorganers kompetanse og den bindende kraft av forvaltningsvedtak, til de rettslige kravene til utøvelsen av forvaltningsskjønnet (”forvaltningens frie skjønn”), til reglene om når forvaltningsvedtak er ugyldige, og til reglene om kontroll og overprøving av forvaltningsvedtak”.
Videre heter det: ”Sentrale temaer er: ”Rettslige skranker for og krav til forvaltningens skjønnsutøving i spørsmål som ikke er rettslig normert”.
Temaet er grundig behandlet i den anbefalte hovedlitteraturen og i tilleggslitteraturen. Anbefalt hovedlitteratur er: Torstein Eckhoff og Eivind Smith: Forvaltningsrett, 7. utg. (2003)
Sensorveiledningen tar sikte på å gi de andre sensorene inngående kjennskap til oppgavens tema. Det forventes selvsagt ikke at kandidatene behandler samtlige problemstillinger sensorveiledningen tar opp.
Kandidaten bør relativt tidlig plassere oppgavens tema som et spørsmålet om hvor langt forvaltningens myndighet rekker. Dersom forvaltningen har tatt utenforliggende hensyn er dette en feil som kan lede til ugyldighet. Oppgaven består da i å gjøre rede for hva som skal til for at et hensyn anses usaklig og når dette leder til ugyldighet.
De aller fleste kandidaterer plasserer temaet i forhold til grensen mellom ”lovbundet” kompetanse og spørsmål som er undergitt forvaltningsskjønn. Slik læren om utenforliggende hensyn i stor grad presenteres i litteraturen vil poenget være at oppgavens tema i utgangspunktet kun er aktuell dersom spørsmålet er undergitt forvaltningens frie skjønn. Dette må begrunnes: Når det gjelder rettsanvendelsesskjønnet fremgår det av hjemmelsgrunnlaget selv hva vedtaket skal gå ut på. I slike tilfeller er forvaltningens kompetanse rettslig styrt slik at domstolen kan føre kontroll med alle sider av et forvaltningsvedtak – også de materielle. Når en avgjørelse derimot er underlagt forvaltningens diskresjonære kompetanse gir ikke reglene et uttømmelig svar på hva forvaltningen kan foreta seg. Reglene om at forvaltningen ikke kan ta usaklige hensyn fungerer da som en skranke.
For noen kandidater er dette så opplagt at det ikke faller naturlig å foreta ovennevnte presisering. Man må her danne seg et inntrykk av kandidatens forståelsesnivå. For enkelte svakere kandidater kan det imidlertid være mer problematisk å plassere hvor i forvaltningsretten oppgavens tema befinner seg. Det må forventes at en god kandidat evner å plassere problemstillingen der den hører hjemme i det forvaltningsrettslige landskap.
En plassering av oppgaven i forhold til fritt skjønn må selvsagt aksepteres ettersom dette er den systematikk som benyttes i Eckhoff/Smith. Det er likevel verd å merke seg at det kan virke ganske innøvet hos en del kandidaten at problemstillingen bare opptrer i relasjon til det fri skjønn. De aller fleste innleder med at utenforliggende hensyn er en del av den såkalte myndightsmisbrukslæra, og at denne fungerer som en skranke for det frie skjønn. Men de aller færreste evner å rette fokuset mot at spørsmålet om utenforliggende hensyn egentlig er en del av den generelle tolkningen av rettsgrunnlaget som domstolen kan gjøre uavhengig av om skjønnet er undergitt direkte domstolsprøving eller ikke.
Den nærmere grensedragningen mellom fritt og lovbundet skjønn faller selvsagt uten for oppgaven. Dessverre er det alt for mange kandidater som foretar en grundig drøftelse av dette spørsmålet.
Det forekommer enkelte teminologiske forskjeller mellom Eckhoff og Boe. Ettersom Eckhoff er anbefalt hovedlitteratur vil også denne fremstilling i hovedsak følge Eckhoffs teminologi.
Kandidaten bør innledningsvis klargjøre regelens rettslige grunnlag. Den bedre kandidat bør også redegjøre noe nærmere for terminologien. Det vil si om regelen må anses som en egen lære eller om den kun følger direkte av kompetansegrunnlaget.
Videre kan det være naturlig å dele inn oppgaven i en vilkår og en virkningsdel.
Kjernen av oppgaven består i å redegjøre for hva som skal til for å konstatere at det er tatt utenforliggende hensyn. Kandidaten bør si noe generelt om hvordan vi kan oppstille en målestokk for å skille mellom saklige og usaklige hensyn. De fleste kandidater kommer også inn på ulike typetilfeller av usaklige hensyn, slik som Eckhoff/Smith opererer med i ”Forvaltningsrett”.
Til slutt bør kandidaten behandle konsekvensene av at det er tatt utenforliggende hensyn. Det sentrale her er å redegjøre for når de usaklige hensyn leder til ugyldighet.
Kandidaten kan innledningsvis presisere at det må oppstilles grenser for hvilke hensyn forvaltningen kan legge vekt på ved utøvelsen av ”det frie skjønn”. Dette innebærer at forvaltningen ikke har adgang til å ta utenforliggende hensyn når det treffes en avgjørelse. Kandidaten må få klart frem at målestokken for hva som er saklig må søkes i tilknytning til det aktuelle kompetansegrunnlag.
Det er imidlertid ikke gitt at tolkningen av hjemmelsgrunnlaget gir et sikkert svar på hvor grensene for forvaltningens kompetanse skal settes. Spørsmålet er om det i tillegg kan opereres med et generelt, uskrevet prinsipp om at forvaltningen ikke kan ta usaklige hensyn. Det er positivt om kandidaten ser problemstillingen, men spørsmålet har muligens i hovedsak teoretisk interesse. Resultatet vil sannsynligvis bli det samme om man velger den ene eller den andre innfallsvinkelen. I Eckhoff/Smith brukes som eksempel: ”Om man f.eks. vil si at konsesjonssøkerens hårfarge er irrelevant fordi det strider mot et alminnelig saklighetsprinsipp eller fordi det faller utenfor konsesjonslovgivningens formål å legge vekt på den, vil således komme ut på ett.” Kandidaten kan imidlertid vise forståelse ved å forklare hvorfor resultatet mest sannsynlig blir det samme uansett grunnlag.
Vurderingen av om et hensyn er saklig eller ikke har i følge Eckhoff/Smith to sider: For det første om hensynet er relevant og for det andre hvilken vekt to relevante hensyn skal tillegges i forhold til hverandre. Eckhoff/Smith rubriserer altså sistnevnte spørsmål under oppgavens tema, mens Boe delvis behandler vektleggingen som et spørsmål om proporsjonalitet/forholdsmessighet, eventuelt urimelighet. Jeg har fått opplyst at på manduksjonsforelesningene presenteres ikke spørsmålet om vektlegging som en problemstilling under oppgavens tema. På denne bakgrunn må det selvsagt anses fullt forsvarlig at kandidatene avgrenser til relevanspørsmålet. Mange kandidater behandler likevel vektspørsmålet, og dette er også forsvarlig. I så fall er det en fordel at kandidaten tegner opp hele bildet, og således trekker paralleller til andre rettslige skranker for forvaltningens kompetanse, herunder forholdsmessighet og urimelighet.
Det er uansett en fordel om kandidaten kjenner til at domstolenes prøvelsesrett kan være en annen når det gjelder spørsmålet om et hensyn er relevant, enn når det gjelder den innbyrdes vektleggingen mellom flere relevante hensyn.
I vurderingen av om et hensyn er saklig må det aktuelle kompetansegrunnlag tolkes i samsvar med alminnelige rettskildemessige prinsipper. Hjemmelsbestemmelsen kan selv gi veiledning til hvilke hensyn som er relevante. Eventuelt kan vedkommende lov ha en formålsparagraf som gir visse holdepunkter.
Det er imidlertid ikke gitt at det som eksplisitt følger av kompetansegrunnlaget eller lovens formål uttømmende regulerer hva som kan anses som relevante hensyn. Det kan tenkes at det også er adgang til å trekke inn andre hensyn, såkalte sidehensyn. Kandidaten bør redegjøre noe for hva som menes med et sidehensyn og hva som skal til for at et sidehensyn anses relevant.
Det foreligger mye rettspraksis på området. Det må kunne forventes at kandidatene kan redegjøre for enkelte dommer som viser at domstolene har gått langt i å både akseptere andre hensyn enn de som faller innenfor den aktuelle lovens hovedformål og at de sentrale hensynene kommer et stykke i bakgrunnen.
Det er vanskelig å oppstille en generell rettsregel på området. Det må likevel forventes at kandidaten får klart frem at det avgjørende vil være om hensynet står i tilstrekkelig nær sammenheng med kompetansegrunnlagets formål. Hva som menes med dette må illustreres ved bruk av rettspraksis.
Det kan bl.a. vises til Bjørlo hotell dommen, Rt. 1996 s. 78. I denne saken måtte en kommune foreta et valg mellom to søkere på skjenkebevilling. Vedkommende som fikk avslag begrunnet sitt erstatningskrav med at det var tatt utenforliggende hensyn, men fikk ikke medhold. Flertallet kom frem til at de hensyn som var vektlagt kunne karakteriseres som miljø- og byutviklingshensyn i meget vid forstand. Disse hensyn ble ansett å ligge innenfor den ”rommelige grense” som rettspraksis og lovforarbeidene til hjemmelsegrunnlaget ga anvisning på. Mindretallet på to, la til grunn at de hensyn som gjorde seg gjeldende ikke hadde tilstrekkelig alkoholpolitisk tilknytning.
Det er viktig å få frem at det interessante er ikke om hensynet i seg selv er fornuftig eller aktverdig. To saker som illustrerer dette er Frogner hospits-dommen, Rt. 1957 s. 86, og Bjørlo Hotell-dommen. I førstnevnte dom fikk det ikke betydning at det i og for seg var et godt formål å skaffe sykepleiere et sted å bo. Erstatningskravet vant ikke frem ettersom det ikke var noen saklig sammenheng mellom lovens formål og det som kommunen ønsket å oppnå.
I Bjørlo Hotel-dommen, ble følgende lagt til grunn:
”Spørsmålet er om det dermed er tatt et hensyn som må ansees som utenforliggende. At det her er tale om et under enhver omstendighet aktverdig formål er ikke avgjørende, dersom det i denne sammenheng ikke er adgang å legge vekt på det.”
Jo lengre vi beveger oss fra kompetansegrunnlgets formål, jo mer nærliggende vil det være at hensynet er ulovlig. Men domstolen har ikke stengt for ethvert hensyn som faller utenfor kompetansegrunnlagets formål. Først når hensynet står uten enhver forbindelse med dette formålet vil domstolen anse vilkåret for utenforliggende.
Dette er formulert av annenvoterende i Bjørlo Hotell-dommen ( s. 87), på følgende måte:
”Som påpekt av førstvoterende, må en avgjørelse av en søknad om skjenkerett ikke bero på betraktninger som er uten enhver forbindelse med alkoholpolitiske hensyn”.
Hvorvidt det kan anses å være tilstrekkelig nær sammenheng mellom det aktuelle formål og sidehensynet vil muligens variere noe ettersom hvilket livsområde en befinner seg på. Betenkeligheten ved å gå utenfor hjemmelsgrunnlagets ordlyd er større jo mer inngripende tiltak det dreier seg om. På legalitetsprinsippets område bør en være varsom med å tolke hjemmelslover fritt. Det kan imidlertid ikke forventes at kandidaten får frem alle disse nyansene.
Rettspraksis har videre gått langt i akseptere at det legges vekt på mer overordnede samfunnshensyn/almene hensyn, som f.eks. miljø.
En dom som illustrerer betydningen av såkalte overordnede samfunnshensyn er Lunner Pukkverk-dommen, Rt. 1993 s. 528. I denne saken gikk et pukkverk til erstatningssøksmål mot miljøverndepartementet fordi det ble nektet utslippstillatelse. Hovedbegrunnelsen for vedtaket var at tungtrafikken til og fra pukkverket ville ha stor trivselsreduserende virkning i boligområder på stedet. Om lovligheten av hensynet uttalte førstvoterende følgende:
”At hensynet til å unngå trafikkforurensning står sentralt ved beslutninger som treffes etter samferdsels- og planlovgivningen, kan ikke begrense forurensningsmyndighetenes adgang til å vektlegge dette ved avgjørelser av utslippssøknader. Det dreier seg om et hensyn som har vesentlig betydning på tvers av forvaltningssektorene. I så måte er dette en del av de overordnede miljøhensyn som det er en målsetning å innarbeide i beslutningsprosessen – jfr. det prinsipp som nå er nedfelt i grunnloven § 110 b – og som nettopp miljøvernmyndighetene er satt til å ivareta. For min del finner jeg det nokså klart at også andre miljøulemper enn de forurensningsmessige etter omstendighetene vil kunne tillegges avgjørende vekt som avslagsgrunn etter forurensningsloven. For eksempel må dette kunne gjelde ødeleggelser av naturmiljøet eller estetiske ulemper, også når slike konsekvenser skyldes andre sider ved virksomheten enn den forurensning som utløser konsesjonsplikt”.
Bensinstasjondommene i R. 1934 s. 625 og Rt. 1936 ss. 801, er også begge eksempler på at andre almene hensyn enn det som fremgikk av lovens opprinnelige formål ble ansett som relevante. I disse sakene ga både lovens innhold og lovens formål klare føringer på at det først og fremst måtte tas hensyn til ildsfarligheten ved avgjørelser av om det skulle gis tillatelse til lagring av bensin. Høyesterett kom likevel frem til at også andre almene hensyn var relevante, og at tillatelse kunne nektes selv om det ikke forelå noen ildsfare. Et avslag begrunnet i trafikkmessige og estetiske hensyn ble på dette grunnlag godtatt.
Problemstillingen om såkalte sidehensyn er saklige, leder over i spørsmål om vektlegging mellom hovedhensyn og sidehensyn. Domstolenes prøvelse av disse spørsmål kan være mer eller mindre inngående. Det forekommer at de ikke bare tar stilling til hvilke hensyn som er relevante, men også uttaler seg om hvilken vekt forskjellige hensyn må tillegges. Den bedre kandidat vil kunne redegjøre noe for rettstilstanden på området ved å vise til retspraksis.
Av interesse her førstvoterendes uttalelse i Bjørlo Hotell-dommen på s. 86:
”Når man først er kommet til ... at kommunestyret var berettiget til å legge vekt på de aktuelle hensyn ..., kan domstolene ikke overprøve den vekt representantene har tillagt disse hensyn i forhold til andre relevante hensyn. Den skjønnsmessige avveiningen av de ulike hensyn hører her under forvaltningens frie skjønn.”
I Eckhoff/Smith presiseres det at uttalelsen må leses i sin sammenheng og ikke anvendes som en generell rettssetning. Det hevdes imidlertid at det er rimelig å lese uttalelsen som et uttrykk for at domstolene vil være forsiktige med å overprøve forvaltningens vektlegging av relevante hensyn.
Videre har vi Lunner pukkverk–dommen, hvor retten avviser saksøkerens anførsel om at hensynet til trafikkstøy i et boligområde ikke kunne tjene som viktigste argument for å nekte utslippstillatelse til pukkverket. Etter at førtvoterende har konstatert at det aktuelle hensyn e relevant etter bestemmelsen, formuleres problemstillingen slik:
”Spørsmålet er om slike ulemper kan danne hovedbegrunnelsen for avslag på en søknd om utslippstillatelse, med andre ord om bestemmelsen i § 11 fjerde ledd må forstås slik at den ikke bare anviser hvilke hensyn som er relevante, men også sier noe om den vekt de har ved avveiningen”.
Retten kom etter dette frem til at bestemmelsen ikke inneholdt noen begrensning med hensyn til den vekt som kunne legges på trafikkforurensningen.
Domstolenes kompetanse når det gjelder prøvelse av den innbyrdes vekt er noe uavklart. I følge Eckhoff/Smith synes tendensen å gå i retning av å anta at forvaltningen står relativt fritt til å fastlegge den innbyrdes vekt ved hensyn som i seg selv er relevante. Spørsmålet vurderes noe annerledes av Boe. I følge Boe går dommer Leivestads votum i Georges-dommen (1965 s. 712) langt med hensyn til å illustrere rettens adgang til å prøve både den generelle og den konkrete vektleggingen. Spørsmålet vurderes på samme måte av Bernt i TfR 1978. Ettersom jeg antar at det er svært få kandidater som vil berøre problemstillingen går jeg ikke nærmere inn på dette i den foreløpige veiledningen. Det kan antas at de få kandidater som behandler spørsmålet vil følge det syn som er lagt til grunn i Eckhoff/Smith. Det bør gi grunn til belønning å i det hele tatt se problemstillingen. Det bør videre gi grunn til et stort pluss dersom kandidaten ser at både Bjørlo Hotell-dommen og Lunner Pukkverk-dommen muligens ikke gir så klart uttrykk for en begrenset prøvelsesrett for domstolene som det antydes i Eckhoff/Smith.
Det er videre positivt om kandidaten ser at spørsmålet har flere likhetstrekk med andre skranker for forvaltningens myndighet, herunder forholdsmessighet mellom mål og middel. Flere avgjørelser kan også tyde på at retten prøver vektleggingen under andre beskrivelser, som f.eks. at vedtaket er uforholdsmessig eller urimelig. En inngående behandling av denne del av ”myndighetsmisbrukslæra” vil likevel falle på siden av oppgavens tema.
Tolkning av hjemmelsgrunnlag gir ikke alltid like sikre holdepunkter for å trekke grensen mellom saklige og usaklige hensyn. I Eckhoff/Smith blir dermed noen typer av hensyn plassert i ulike grupper. Svært mange kandidater velger denne fremgangsmåte. Det kan være mange meninger om hvor hensiktsmessig det er med en slik kategorisering helt løsrevet fra hjemmelsgrunnlaget. Men all den tid den anbefalte hovedlitteraturen presenterer temaet på denne måte, må det nok også aksepteres at kandidatene gjør det.
Når kandidaten benytter en slik fremgangsmåte er det meget viktig å få frem at slike typetilfeller må brukes med forsiktighet. Kandidaten må uansett få klart frem at den målestokk som vurderingen må ta utgangspunkt i, etableres gjennom tolkning av kompetansegrunnlaget. Dessverre er det en del kandidater som behandler disse tyepetilfellene uten å få frem dette helt nødvendige poenget.
Som veiledningen tidligere har vært inne på leder dette over i spørsmålet om vi her er over i et alminnelige saklighetsprinsippet som en del av den såkalte myndighetmisbrukslæra.. Jeg viser til pkt. 3.1 om dette.
De hovedgrupper Eckhoff/Smith opererer med er følgende:
Offentlige tjenestemenn handler ikke på egne vegne
Det kan som regel ikke tas hensyn til personlige kjennetegn ved parten, som f.eks. kjønn, rase, religion, politisk holdning, organisasjonsmedlemskap, e.l.
Et særlig spørsmål som kan reises er om det er adgang til å ta politiske hensyn ved en forvaltningsavgjørelse. Problemstillingen blir i Eckhoff/Smith kategorisert på følgende måte:
Er det adgang il å ta hensyn til eget politiske grunnsyn når det ikke er spørsmål om å favorisere partifeller e.l.?
Er det adgang til å legge vekt på hva et parti eller en organisasjon venter av en?
Jeg går ikke nærmere inn på dette, men viser til fremstillingen i Eckhoff/Smith.
I Eckhoff/Smith presenteres temaet som en mangel ved de overveielser som har ledet frem til avgjørelsen. Det foreligger med andre ord en tilblivelsesmangel. Det trenger således ikke være noe å innvende mot resultatet. Det må forventes at kandidatene kjenner til forskjellen mellom tilblivelsesmangler og innholdsmangler. (Det bemerkes at en del kandidater presenterer temaet som en materiell kompetansemangel, eventuelt noe midt i mellom en tilblivelsesmangel og en innholdsmangel. Den tradisjonelle lære om at utenforliggende hensyn er en tilblivelsesmangel er blitt noe nyansert på forelesning. Det må selvsagt aksepteres at kandidatenen gjør det, og også gi plusspoeng til de kandidater som får noe fornuftig ut av det.)
Med ”overveielser” siktes her til de reelle beveggrunner, det vil si de fakta eller formål som har ligget til grunn for avgjørelsen. Hva forvaltningen anfører som begrunnelse har selvsagt ingen betydning dersom det kan påvises at det er andre hensyn som egentlig har vært avgjørende.
Her kan det oppstå bevisproblemer. Når det gjelder hvem som skal ha bevisbyrden for at det er tatt utenforliggende hensyn er rettstilstanden noe usikker. Få kandidater går inn på problemstillingen, og jeg nøyer meg med en liten kommentar: Hensynet til å både forebygge misligheter og hensynet til borgernes tillit til forvaltningen kan tilsi at bevisbyrden i større grad legges på forvaltningen, og ikke på den enkelte borger. Dette gjelder dersom det er forhold ved avgjørelsen som gir grunn til å stille spørsmålstegn ved.
Dersom retten kommer frem til at det er tatt utenforliggende hensyn kan vedtaket kjennes ugyldig dersom det er en viss sannsynlighet for at de ulovlige hensyn har påvirket resultatet.
Et lignende prinsipp som har kommet til uttrykk i forvaltningsloven § 41 kommer til anvendelse. Det må forventes at kandidatene kjenner til bestemmelsen og kan si noe om dens innhold.
Bestemmelsen gir anvisning på en sannsynlighetsbedømmelse. For å kjenne et vedtak ugyldig trenges ikke non overvekt av sannsynlighet for at feilen kan ha virket inn på resultatet. Det er nok at det er en ikke helt fjerntliggende mulighet for det.
Det er i flere rettsavgjørelser oppstilt et vesentlighetskrav. (Se bl.a. Rt. 1969 s. 1374 (Drosjebevilling-dommen). For at utenforliggende hensyn skal medføre ugyldighet må feilen ha vært såpass vesentlig at man må regne med at den kan ha øvet innflytelse på avgjørelsen.
Hva som kreves ut over vesentlighet, beror som utgangspunkt på om ugyldighet er til gunst eller skade for den private part. Her reiser det seg en rekke problemstillinger som fort , og jeg går ikke nærmere inn på dette.
Det er positivt om kandidaten ser at når det er snakk om utenforliggende hensyn vil man nok ofte regne med at de kan ha virket inn. Men det forekommer selvsagt at man har grunnlag for å mene at resultatet ville blitt det samme selv om det aktuelle hensyn ikke hadde vært med i overveielsene. Særlig nærliggende er en slik slutning dersom avgjørelsen er truffet av et kollegialt organ hvor bare noen av medlemmene har tatt utenforliggende hensyn, og disse er så få at deres stemmegivning ikke kan ha vært utslagsgivende. Men også når det er en enkeltperson som har truffet avgjørelsen, kan det være grunnlag for den slutning at feilen ikke har virket inn. Det kan f.eks. tenkes at hovedvekten er lagt på relevante hensyn, og at det utenforliggende hensyn ikke har vært tillagt særlig betydning.
Kandidaten bør få stor frihet i sin tilnærming av oppgaven, både i innhold og struktur. Avgjørende er som vanlig ikke om kandidaten har fått med det antall problemstillinger som sensorveiledningen tar opp, men om fremstillingen samlet sett gir inntrykk av en grunnleggende forståelse for det tema oppgaven omhandler, de hensyn som gjør seg gjeldende og faget i sin helhet.
Til tross for at oppgaven må anses som meget sentral, kan det tenkes at vi her befinner oss på en del av forvaltningsretten som flere kandidater oppfatter som vanskelig tilgjengelig. Det kan tenkes at det forutsetter en nokså høy grad av forståelse for å få til en ryddig fremstilling. I så måte er det grunn til å hevde at det ikke bør kreves for mye av kandidatene.
Vi må belønne de kandidater som evner å plassere temaet i det uoversiktlige forvaltningsrettslige landskap. Det er nettopp dette som blir problematisk for en del kandidater. Alt for mange besvarelser konsentreres rundt en oppramsing av sentrale dommer og eksempler på hensyn som er usaklige (f.eks. hårfarge, religion, osv.). En slik fremstilling trenger ikke å ha så stor verdi dersom ikke kandidaten samtidig evner å forankre dette rettslig, få frem det prinsipielle og sette det inn i en større sammenheng, herunder redegjøre for hvilke rettsregler som kan utledes at domsmaterialet.
Oppgavens hovedel må være å gjøre rede for hva som skal til for at et hensyn anses som utenforliggende. Det er videre mange problemstillinger som reiser seg i tilknytning til den konkrete ugyldighetsvurderingen. De fleste kandidater legger hovedtrykket på vilkårssiden, og dette er nok også mest naturlig. Det har forekommet besvarelser som overhodet ikke behandler virkningssiden. Spørsmålet er da hvordan man skal forholde seg til dette. Selv om dette i utgangspunktet kan anses som en mangel ved besvarelsen, trenger det ikke gi grunnlag for noe stort trekk. Kandidatens forståelsesnivå må som utgangspunkt vurderes ut fra hva som er behandlet, og ikke det som er utelatt, så fremt utelatelsen da ikke representerer en mangel på forståelse. Dette vil f.eks. være tilfelle dersom kandidaten har fått tidsnød.
Under ugyldighetsvurderingen blir enkelte kandidater for generelle. Det er ikke ugyldighetsgrunner som rettsinstitutt som her skal behandles, men derimot utenforliggende hensyn som ugyldighetsgrunn. Kandidaten må derfor gjøre rede for de problemstillinger som er særlig aktuelle i denne henseende.
For å bestå må det forventes at kandidaten evner å plassere oppgavens tema som et spørsmål om forvaltningens kompetanse. Kandidaten bør ha fått med seg noen av de mest sentrale spørsmål oppgaven reiser, kjenne til noen dommer, samt si noe om de grunnleggende hensyn som gjør seg gjeldende.
Det bør også komme frem at kandidaten har forstått at det er en tolkning av kompetansegrunnlaget som er det klare utgangspunkt når en skal ta stilling til om det er tatt utenforliggende hensyn. Kandidaten bør også kunne si noe om hvilke problemstillinger som kan reise seg i tilknytning til denne tolkningen.
Noen helt få kandidater med svake kunnskaper på området faller for fristelsen og skriver generelt om myndighetsmisbrukslæren uten å identifisere oppgavens tema.
En omfattende fremstilling av de øvrige ugyldighetsgrunner knyttet til denne læren faller selvsagt utenfor oppgavens tema. For å bestå bør det kreves at relevant stoff utgjør en vesentlig del av oppgaven.
For å oppnå A eller B, bør kandidaten vise solid metodebruk knyttet til tolkning av lovtekst og rettspraksis. Kandidaten bør videre vise evne til å sette reglene i perspektiv og gi fremstillingen en viss dybde. Problemstillinger bør tydeliggjøres og det må forventes en viss substans i analysen. Oppgavens tema skulle gi god mulighet til å vise bred oversikt over forvaltningsretten i sin helhet.
Oppgaven: 1. Gi en oversikt over vilkårene for varetektsfengsling.
2. Om opplesning av politiforklaringer (vitneforklaringer avgitt til politiet) etter straffeprosessloven § 296
I studie- og eksamensreglement for Det juridiske fakultet - cand.jur.-studiet, heter det om faget rettargang bl a (det som er relevant for oppgavene):
Det kreves grundig kjennskap til reglene for føring av dokumentbevis og vitnebevis.
Det kreves grundig kjennskap til reglene for bruk av tvang mot mistenkte under etterforskningen.
Det kreves kjennskap til internasjonale rettskilders betydning for rettergangen. Det er således kjennskap til betydningen av Den europeiske Menneskerettighetskonvensjonen ved tolkningen av prosesslovene.
Følgende er oppgitt som hovedlitteratur:
Jo Hov, Rettergang I, Sivil- og straffeprosess, Oslo 1999, med unntak av kap. 8-9, kap. 15 og kap. 19, Jo Hov, Rettergang II, Straffeprosess Oslo 1999, med unntak av kap. 1 III nr. 3-9, kap. 3 IX, og Jo Hov, Rettergang III, Sivilprosess Oslo 2000, med unntak av kap 4 II nr. 3-4 og V-IX, kap. 5, kap 9, kap. 10-12 og kap.17-20.
Temaet for oppgave
1 er godt dekket av litteraturen, se Jo Hov, Rettergang II s 48-57 (om
grunnvilkår og tilleggsvilkår), s 63-64 (om fengslingssurrogater) og s 76-77 (om
forholdsmessighet). Temaet for oppgave 2 er mer kortfattet behandlet,
se Jo Hov, Rettergang I s 55-57 og s 236-37.
Etter det jeg har fått opplyst av Magnus Matningsdal, er temaene i begge oppgavene grundig gjennomgått i hans forelesninger. Særlig når det gjelder opplesning av politiforklaringer, gikk forelesningene langt ut over lærebokens behandling av temaet. Matningsdal har bl a gjennomgått rettspraksis fra før 1990 og frem til slutten av november 2003, da siste forelesning for 4. avdeling ble holdt.
Siden bøkene til Jo Hov er fra 1999, er de ikke lenger à jour i forhold til lovendringer og rettspraksis. Selv om kandidatene har et ansvar for å holde seg oppdatert bl a ved å følge forelesninger, bør det i en viss utstrekning tas hensyn til dette ved sensuren. Det må også tas hensyn til at det har kommet til en del rettspraksis også etter at forelesningene ble holdt, særlig i tilknytning til oppgave 2. Denne sensorveiledningen er et forsøk på å gi en oppdatert fremstilling til bruk for sensorene, og må ikke leses som noen beskrivelse av hva som må være med i en besvarelse for å oppnå en god karakter.
Avgrensing av oppgaven bør ikke by på de store problemene. Etter strpl § 184 annet ledd kan fengsling besluttes dersom vilkårene etter §§ 171, 172 eller 173 annet ledd er til stede og formålet ikke kan oppnås ved tiltak etter § 188. Etter strpl § 170 a, kan et tvangsmiddel bare brukes når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmidlet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.
Det er de nevnte bestemmelsene som er oppgavens sentrale tema – med andre ord de materielle vilkår for varetektsfengsling. Kandidatene bør ikke bruke nevneverdig med tid på kompetanse- og saksbehandlingsreglene strpl kap 14. Størst vekt bør det etter min oppfatning legges på grunn- og tilleggsvilkårene i § 171, vilkårene i § 172 og forholdsmessighetskravet i § 170 a.
Kravet om skjellig grunn til mistanke innebærer som kjent at det må være mer sannsynlig at siktede har begått den straffbare handling, enn at han ikke har begått den, jf Rt 1993 s 1302. Det må med andre ord være sannsynlighetsovervekt for at de objektive og subjektive vilkårene for straff er til stede.
Det må foreligge objektive omstendigheter som underbygger en slik mistanke. Dette kan f eks være siktedes forklaring, vitneforklaringer, beslag, tekniske bevis osv.
Jo Hov mener ”i alle fall de lege ferenda” at det kan reises en del innvendinger mot å operere med et helt unntaksfritt krav til sannsynlighetsovervekt, se nærmere Rettergang II s 49-50.
Formuleringen ”kan medføre (…) straff” innebærer at mistanken må gjelde en handling som oppfyller både subjektive og objektive vilkår for straff. Når det er reist sak om overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 eller tvungen omsorg etter straffeloven § 39 a, eller det er sannsynlig at slik sak vil bli reist, kan pågripelse og varetektsfengsling skje uansett om straff kan idømmes, jf § 171 annet ledd.
Det er strafferammen i vedkommende straffebud som er avgjørende, og ikke den straff som kan forventes, jf formuleringen ”etter loven”. For eksempel er en overtredelse av strl § 228 første ledd ikke tilstrekkelig.
Hvis det foreligger spesielle skjerpende omstendigheter som forhøyer strafferammen, er den forhøyde strafferamme avgjørende, f eks strl § 228 første ledd, jf § 232.
Real- eller idealkonkurrens medfører forhøyet strafferamme etter strl § 62 annet ledd, og denne strafferammen er avgjørende i forhold til strpl § 171. To legemsfornærmelser kan således være grunnlag for fengsling.
Den generelle adgang til å idømme bot i tillegg til fengselsstraff, er uten betydning for adgangen til pågripelse og varetektsfengsling, jf strl § 26a annet ledd. Men dersom det aktuelle straffebud hjemler fengsel i inntil 6 måneder og bot, vil bøtehjemmelen være avgjørende. Eksempel på dette er legemiddelloven § 31 annet ledd.
Etter strpl § 171 første ledd nr 1 er det et krav at det er grunn til å frykte for at siktede vil unndra seg forfølgingen eller fullbyrdingen av straff eller andre forholdsregler.
Fare for flukt både innenlands og utenlands kan begrunne varetektsfengsling, men i praksis vil faren sjelden være tilstrekkelig stor dersom det ikke er fare for flukt til utlandet.
Det er etter § 171 første ledd ikke krav om at det er fare for varing unndragelse. En kortvarig unndragelse, som f eks en konsekvens av behandlingen av en utleveringsbegjæring, vil kunne være tilstrekkelig til at vilkåret er oppfylt, jf Rt 1999 s 698.
Formuleringen ”grunn til å frykte” innebærer at det kreves objektive momenter for å konstatere at unndragelsesfare er sannsynlig, men sannsynlighetsovervekt kreves ikke, jf bl a Rt 1997 s 2032, Rt 1998 s 1212 og Rt 2000 s 1319.
Flere momenter vil være relevante i vurderingen av om det foreligger unndragelsesfare. Den straff som kan forventes, har stor betydning. Tilknytningen til riket er også sentralt, og f eks statsborgerskap, oppholdstillatelse, arbeids- og familieforhold vil være viktige momenter i vurderingen. Det vil sjelden være tilstrekkelig unndragelsesfare der siktede ikke har noen tilknytning til utlandet. Se likevel Rt 2002 s 46, hvor det forelå unndragelsesfare fordi siktede hadde tilknytning til Hells Angels, som regnes som en internasjonal kriminell organisasjon. Siktede hadde ikke noen tilknytning til utlandet, og hadde samboer og barn i Norge.
Forspillelse av bevis kan skje f eks ved å fjerne spor eller påvirke vitner eller medskyldige, som uttrykkelig nevnt i strpl § 171 nr 2.
Det må være ”nærliggende fare” for bevisforspillelse. Det vil si at det må foreligge en reell og konkret mulighet for siktede til å forspille bevis, og at det må være sannsynlighetsovervekt for at muligheten blir benyttet, jf bl a Rt 2003 s 1296. I samme avgjørelse er det uttalt at det i alminnelighet ikke er et krav om at retten konkret angir hvilken bevisforspillelsesfare som foreligger. Fengsling kan begrunnes med fare for bevisforspillelse i forhold til medskyldige - som kan tilpasse sin forklaring - og det er ikke noe ubetinget krav at disse må være identifisert.
Bestemmelsen har vært forstått slik at denne kvalifiserte fare for bevisforspillelse også vil kunne foreligge fra avsluttet etterforskning og fram til hovedforhandling, jf bl a Rt 1999 s 1163, Rt 1999 s 1072 og Rt 2000 s 522. Bevisforspillelsesfaren vil imidlertid ofte være størst i etterforskningens innledende fase. Etter hvert som bevis sikres, vil bevisforspillelsesfaren gjerne avta, jf Ot.prp.nr.53 (1984-1985): ”Dersom den nødvendige bevissikring har funnet sted, f eks gjennom ransaking og beslag, åstedsgransking og avhør, vil det normalt ikke lenger foreligge bevisforspillelsesfare”.
En tilståelse som styrkes av andre opplysninger i saken, vil ofte eliminere bevisforspillelsesfaren. Bevisforspillelsesfare i forhold til f eks å dekke andre impliserte i saken kan begrunne fengsling, selv om siktede har tilstått, men det skal tungtveiende grunner til for å fengsle på et slikt grunnlag, jf bl a Rt 1994 s 1336 og Rt 2001 s1431.
Fengsling på grunn av bevisforspillelsesfare skjer ofte med restriksjoner i form av brev- og besøksforbud/-kontroll og delvis eller fullstendig isolasjon, jf strpl § 186 annet ledd og § 186a. Det er etter min mening ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse bestemmelsene.
Det tredje spesielle fengslingsgrunnlaget er at fengsling antas påkrevd for å hindre at siktede på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, jf strpl § 171 nr 3.
Formuleringen ”antas påkrevd for å hindre” er ment å gi uttrykk for et strengere krav enn ”grunn til å frykte” i nr 1 og ”nærliggende fare” i nr 2. Det må foreligge en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at siktede vil begå et nytt lovbrudd med en strafferamme på mer enn 6 måneder, dersom han ikke varetektsfengsles, se bl a Rt 1990 s 379. En mer alminnelig fare for straffbare handlinger er ikke tilstrekkelig, jf Rt 1996 s 93.
Retten må også her foreta en konkret vurdering der en rekke momenter vil være av betydning. For det første vil utskriften av strafferegisteret kunne si en del om prognosen for fremtiden. Denne gir informasjon om bl a antallet tidligere dommer, hvor hyppig siktede er domfelt tidligere, om dommene er fellesstraff med betinget (del av) dom eller resttid etter prøveløslatelse, og om tidligere dommer gjelder forhold av samme karakter som de siktede nå mistenkes for. Et langt synderegister er i seg selv ikke uten videre nok til å fastslå at det foreligger kvalifisert gjentakelsesfare, men dette vil ofte være tilfelle f eks om siktede relativt kort tid etter siste dom med skjellig grunn kan mistenkes for nye straffbare forhold.
Siktelsens alvor og omfang vil også kunne si en del om gjentakelsesfaren. Dersom siktede med skjellig grunn kan mistenkes for en serie straffbare handlinger over tid, vil gjentakelsesfaren ofte være kvalifisert. Gjelder siktelsen svært alvorlige forhold som f eks grov vold, ran eller grove narkotikaforbrytelser, skal det gjerne færre forhold til før man kan konstatere kvalifisert gjentakelsesfare. Det ligger i formuleringen ”antas påkrevd…” at man i den skjønnsmessige vurderingen ikke bare kan se hen til faregraden, men også til alvorligheten.
Det er etter ordlyden ikke noe krav at det er fare for gjentakelse av straffbare handlinger av samme karakter som de siktelsen gjelder. I den konkrete vurderingen vil man imidlertid lettere konkludere med at gjentakelsesfaren er kvalifisert dersom det er fare for nye straffbare handlinger av samme karakter som forholdene i siktelsen.
Siktedes livssituasjon vil også være et sentralt moment i vurderingen. Det vil således være av betydning om siktede har fast arbeid, fast bopel, et sosialt nettverk og hvilket forhold han har til narkotika eller andre rusmidler.
Det siste spesielle grunnlaget for fengsling, er at siktede selv begjærer det av grunner som finnes fyllestgjørende, jf strpl § 171 første ledd nr 4.
Det må foreligge positiv begjæring fra siktede. Samtykke er ikke nok. Fyllestgjørende grunn kan f eks være å unngå lediggang i påvente av at saken kommer opp for retten, eller frykt for represalier fra andre kriminelle.
Hjemmelen er ikke ofte benyttet i praksis, men det skjer fra tid til annen f eks at narkomane ber om å bli fengselet for å greie å holde seg borte fra narkotika.
Strpl § 172 kan komme til anvendelse når mistanken gjelder en forbrytelse som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller en forbrytelse mot straffeloven § 228 annet ledd annet straffalternativ jf. § 232, § 229 annet straffalternativ jf. § 232, eller § 229 tredje straffalternativ.
Forutsetningen er at det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken. Retten må føle seg temmelig sikker på skyldspørsmålet. Vilkåret vil f eks normalt være oppfylt når det er avsagt fellende dom, jf Rt 1995 s 1073. Det kan også være grunnlag for fengsling hvor juryen i lagmannsretten har svart nei på skyldspørsmålet og kjennelsen blir satt til side av fagdommerne, jf Rt 1999 s 790 og Rt 2002 s 252.
Ved vurderingen skal det ifølge bestemmelsen særlig legges vekt på om det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot. Det skal foretas en sammensatt og konkret vurdering hvor også hensynet til rettshåndhevelsen tillegges vekt. Slike hensyn vil ofte kunne gjøre seg gjeldende f eks i alvorlige voldssaker, mens rettspraksis er mer tilbakeholden med å anvende bestemmelsen i alvorlige narkotikasaker.
Etter strpl § 173 første ledd, kan den som treffes på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare virksomhet, pågripes uten hensyn til størrelsen av straffen. Etter annet ledd gjelder det samme der den mistenkte ikke vites å ha fast bopel i riket, når det er grunn til å frykte for at han ved flukt til utlandet vil unndra seg forfølgingen eller fullbyrding av straff eller andre forholdsregler.
Jeg går ikke nærmere inn på disse bestemmelsene, og kandidatene trenger etter min mening ikke bruke så mye tid på dem.
Etter strpl § 170 a, kan et tvangsmiddel bare brukes når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmidlet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.
En rekke momenter vil kunne ha betydning i forholdsmessighetsvurderingen. Sentralt er siktelsen omfang og alvor, hvilken straff som kan forventes, hva som er grunnlaget for fengslingen (jf de spesielle vilkår), siktedes livssituasjon og hvilke konsekvenser fengsling vil få for vedkommende. Bestemmelsen har betydning både for spørsmålet om et tvangsmiddel kan brukes og for spørsmålet om hvor lenge et tvangsmiddel skal brukes.
I tilfeller der påtalemyndigheten tar sikte på fengsling frem til hovedforhandlingen, må forholdsmessigheten vurderes i lys av det, jf bl a Rt 1997 s 1242. Dersom hovedforhandlingen f eks ligger 4 måneder frem i tid, vil fengsling kunne være uforholdsmessig selv om begjæringen gjelder fengsling i fire uker. Fengsling vil for øvrig lett kunne bli uforholdsmessig dersom det er fare for ”oversoning”.
Etter strpl § 275 annet ledd skal hovedforhandling, om ikke særlige forhold er til hinder, være påbegynt innen seks uker etter at saken kom inn til tingretten, og innen åtte uker etter at anke til lagmannsretten er henvist til ankeforhandling, dersom den siktede er varetektsfengslet når saken berammes. Etter ordlyden i denne bestemmelsen har ikke fristoverskridelsen andre konsekvenser enn at grunnen opplyses i rettsboken, jf § 275 tredje ledd. Ifølge forarbeidene, Ot.prp.nr.66 (2001-2002), vil imidlertid overskridelse av fristen etter omstendighetene kunne føre til at fortsatt fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep etter strpl §170 a.
I tillegg til at fengslingen skal være forholdsmessig, må det være tilstrekkelig grunn til å ta påtalemyndighetens begjæring til følge. Også andre momenter enn forholdsmessighetsbetraktninger kan være relevante. Retten må foreta en samlet vurdering av om det er tilstrekkelig grunn til å varetektsfengsle, jf f eks Rt 1986 s 760 og Rt 1988 s 760.
Etter strpl § 184 annet ledd er det en forutsetning for fengsling at formålet ikke kan oppnås ved tiltak etter strpl § 188.
Slike tiltak kan være meldeplikt for politiet, plikt til å ikke å forlate et bestemt oppholdssted, eller andre vilkår, så som innlevering av pass, førerkort, sjøfartsbok, fartsbevis eller liknende. Videre nevner strpl § 188 annet ledd beslutning om plassering i institusjon eller kommunal boenhet.
Meldeplikt kan etter omstendighetene være tilstrekkelig til å redusere gjentakelsesfare eller unndragelsesfare. Innlevering av pass vil typisk ha som formål å redusere unndragelsesfare, mens plassering i institusjon vel er mest aktuelt ved gjentakelsesfare. Fengslingssurrogater kan sjelden avverge bevisforspillelsesfare.
Avgrensing av oppgaven bør være uproblematisk, siden oppgaveteksten uttrykkelig sier hvilken lovbestemmelse oppgaven gjelder.
Det er i rettspraksis lagt til grunn at det må innfortolkes en begrensning i opplesningsadgangen etter § 296 annet ledd første punktum, hvor forsvarlighets- og forholdsmessighetsbetraktninger har stor betydning. Sentralt i denne vurderingen er kravet om ”fair trial” i EMK artikkel 6 nr. 1, og artikkel 6 nr. 3 om tiltaltes rett til å avhøre vitner som blir ført mot ham. De nevnte artiklers betydning for tolkingen av § 296, omfattes derfor også av oppgaven.
Strpl § 296 annet ledd likestiller opplesning av rettslige forklaringer (”gjengivelse i rettsbok”), politiforklaringer og skriftlige erklæringer, men oppgaven er altså avgrenset til politiforklaringer.
Strpl § 296 første ledd gir uttrykk for muntlighets- og bevisumiddelbarhetsprinsippet når det gjelder vitnebeviset. Vitner skal som hovedregel forklare seg for den dømmende rett. Unntak gjelder når ”særegne forhold er til hinder for det”.
Det er viktig å få frem disse grunnleggende utgangspunktene i straffeprosessen. Men en nærmere redegjørelse for disse prinsippene og om unntaket i § 296 første ledd, faller etter min mening utenfor oppgaven. Det er opplesning av politiforklaringer som er oppgavens tema, og dette er regulert av annet ledd første punktum.
Strpl § 296 annet ledd første punktum regulerer opplesningsadgangen der vitnet møter under hovedforhandlingen.
Strpl § 297 første ledd hjemler opplesning der vitnet ikke møter. Det gjelder dessuten egne regler for sakkyndige, jf strpl § 299. Strpl §300 regulerer avspilling av og opplesning av utskrift av lydopptak av forklaringer. Strpl § 290 regulerer opplesning av tiltaltes forklaring. De nevnte bestemmelsene faller utenfor oppgavens tema, men det er et pluss om de nevnes for å få klart frem anvendelsesområdet for § 296 annet ledd.
Et spørsmål som vi vel ikke kan forvente at så mange kandidater tar opp, er om opplesning av tiltaltes politiforklaringer er regulert av strpl § 290 eller § 296 i tilfeller der vedkommende reelt sett er vitne mot en annen tiltalt i samme sak. Rt 2004 s 97 ble det ikke tatt stilling til dette spørsmålet, da sondringen ikke var av særlig betydning for det spørsmål som var til behandling. Også når det gjaldt medtiltaltes forklaring, måtte opplesningsadgangen i forhold til bestemmelsene i EMK artikkel 6 nr. 1 og nr. 3 bero på tilsvarende betraktninger som for vitner. Høyesterett viste til EMDs avgjørelse i saken Lucà mot Italia av 27. februar 2001.
Bestemmelsen hjemler opplesning der det foreligger motstrid mellom vitnets forlaringer, eller når det gjelder punkter som vitnet nekter å uttale seg om eller erklærer at det ikke husker.
Motstriden kan
relatere seg til en eller flere tidligere avgitte politiforklaringer. Dersom
vitnet
f eks har gitt to politiforklaringer, og under hovedforhandlingen forklarer seg
i samsvar med en av dem, er det anledning til å lese opp den andre.
Opplesningsadgangen
der vitnet nekter å forklare seg, gjelder uavhengig av om vitnet er fritatt fra
vitneplikt eller nekter å forklare seg av andre grunner. Forutsetningen for
opplesning er imidlertid at vitnet i politiavhøret er gjort oppmerksom på sin
rett til å nekte forklaring,
jf f eks Rt 1992 s 1500.
Bestemmelsen hjemler opplesning av de deler av forklaringen som det foreligger motstrid i forhold til, som vitnet nekter å forklare seg om eller ikke husker. Man kan med andre ord ikke lese opp hele forklaringen fordi om det f eks er noen punkter i forklaringen vitnet ikke husker. På den annen sider er det adgang til å lese så mye at sammenhengen kommer frem, selv om det bare er deler av det oppleste som vitnet ikke husker.
Før betydningen av EMK ble ”oppdaget” omkring 1990, var spørsmålet om adgang til opplesning med hjemmel i strpl § 296 (eller § 297) gjerne knyttet til om det heftet formelle feil ved politiforklaringen, jf f eks Rt 1987 s 1318 hvor det forutsettes at vitnet er gjort kjent med sin rett til å nekte å avgi forklaring før politiforklaringen ble gitt – noe som er en grunnleggende forutsetning også i dag.
Formelle feil ved
politiforklaringen fører ikke uten videre til at opplesning avskjæres,
jf Rt 2004 s 858 der en 16 år gammel gutt hadde avgitt politiforklaring uten at
vergen var til stede. Høyesterett kom til at det var en saksbehandlingsfeil å
avhøre gutten uten at vergen fikk anledning til å være til stede, jf strpl § 232
tredje ledd. Det utgjorde imidlertid ingen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten
tillot politiforklaringen fremlagt som bevis.
Som nevnt ovenfor, innfortolkes en begrensning i opplesningsadgangen etter § 296 annet ledd første punktum, hvor forsvarlighets- og forholdsmessighetsbetraktninger har stor betydning, jf f eks Rt 2004 s 97. Kandidatene bør derfor kunne si noe om hvilken betydning EMK artikkel 6 nr. 1 og artikkel 6 nr. 3 bokstav d har for tolkingen og anvendelsen av bestemmelsen.
Opplesning av politiforklaring er ikke i seg selv i strid med de nevnte artiklene, men forklaringene må brukes i samsvar med tiltaltes rettigheter etter konvensjonen. Retten til å stille spørsmål til vitner som blir ført mot tiltalte, er en av den tiltaltes grunnleggende rettssikkerhetsgarantier.
Høyesterett har tidligere avgjørelser lagt til grunn at dersom forklaringen vil være et ”hovedsakelig” bevis for tiltaltes skyld, er det en forutsetning for opplesning at tiltalte har eller har hatt hatt anledning til å stille spørsmål til vitnet. I f eks Rt 1991 s 1096 var det således avgjørende om en fellende dom ”hovedsakelig” ville måtte bygge på de forklaringer det var spørsmål om å lese opp.
I Rt 2001 s 29 var formuleringen noe annerledes. Her uttalte førstvoterende at det var ”en reell mulighet for at opplesningen av Ds politiforklaring har hatt en utslagsgivende betydning i den samlede bevisbedømmelse, og at den således fremstilte seg som et viktig og kanskje nødvendig bevis”. I Rt 2004 s 97 bygde Høyesterett på den presiseringen ”og antakelig modifikasjon” av vurderingstemaet som fremgår av den nevnte avgjørelsen. Høyesterett synes således i disse avgjørelsene å ha strammet inn opplesningsadgangen noe i forhold til tidligere høyesterettspraksis.
I Høyesteretts kjennelse av 17.09.04 (altså avsagt etter de ovennevnte) finner vi imidlertid igjen den ”gamle” formuleringen ”avgjørende eller hovedsakelige bevis”. Spørsmålet om vesentligheten av forklaringen i denne saken ikke var omtvistet og derfor ikke det springende punkt, men måten Høyesterett formulerer seg på skaper etter min oppfatning noe uklarhet om hva som er det avgjørende kriterium.
Selv om en politiforklaring kan ha utslagsgivende betydning i den samlede bevisbedømmelse, kan forklaringen likevel tillates opplest dersom tiltalte eller hans forsvarer har fått en passende og tilstrekkelig anledning til å imøtegå og stille spørsmål til vitnet enten da forklaringen ble avgitt, eller på et senere stadium av forfølgningen – forutsatt at forfølgningen etter en totalbedømmelse fremstår som forsvarlig og rettferdig. Se Rt 2003 s 1808, med henvisning til EMDs dommer av 26. april 1991 i saken Asch mot Østerrike, 27. februar 2001 i saken Lucà mot Italia, og 5. desember 2002 i saken Craxi mot Italia.
Dette utgangspunktet kommer etter min oppfatning ikke så godt frem i læreboken til Jo Hov, idet fremstillingen synes å fokusere på de tilfeller der vitnet ikke møter – noe som faller utenfor oppgavens tema. Jeg frykter derfor at mange kandidater ikke ser sondringen mellom tilfellene der vitnet møter og tilfelle der vitnet uteblir, og at de derfor utelukkende fokuserer på om beviset kan ha utslagsgivende betydning (evt hovedsakelig bevis) eller ikke. I så fall er et svært vesentlig poeng oversett.
Dersom vitnet møter – og det er jo forutsetningen for anvendelse av strpl § 296, som er oppgavens tema – vil forholdene i utgangspunktet ligge til rette for spørsmål fra tiltalte/forsvarer til vitnet. Det er i utgangspunktet uproblematisk at hele eller deler av forklaringen leses opp, når tiltalte får anledning til å stille spørsmål til vitnet om det som er opplest – i alle fall der vitnet svarer på spørsmålene.
Adgangen til opplesning gjelder imidlertid normalt selv om vitnet av en eller annen grunn nekter å svare på spørsmål. I avgjørelsene i Rt 1992 s 1500, Rt 1995 s 289, Rt 1998 s 1182, Rt 1999 s 757, Rt 2003 s 1808, Rt 2004 s 97 ble det regnet som tilstrekkelig at tiltalte har hatt en formell adgang til å utspørre vitnet, selv om vedkommende for eksempel har påberopt seg rett til å nekte å avgi forklaring. Opplesningsadgangen er med andre ord normalt til stede, selv om retten til å stille spørsmål har begrenset verdi. Situasjonen er i prinsippet den samme som der vitnet møter og forklarer seg. Heller ikke da har tiltalte noen garanti for at vitnet vil svare på de spørsmål som blir stilt.
Problemstillingen er drøftet bl a i Rt 2003 s 1808, avsnitt 18:
«Det kan etter min oppfatning ikke være noe vilkår for å tillate opplesning at vitnet svarer på de spørsmål tiltalte eller hans forsvarer stiller. Såfremt tiltalte eller hans forsvarer under hovedforhandlingen har fått anledning til å stille spørsmål til vitnet, må en forklaring som er avgitt under etterforskningen, normalt kunne leses opp selv om vitnet påberoper en gyldig grunn for å nekte å forklare seg eller av andre grunner nekter å svare, se for eksempel EMDs avvisningsavgjørelse fra 1999 i saken Peltonen mot Finland (application no. 30409/96), Asch-dommen avsnitt 28, Lucà-dommen avsnitt 40 og Craxi-dommen avsnitt 86. EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav d er begrunnet i prinsippet om « equality of arms » (partslikhetsprinsippet), og dersom tiltalte eller hans forsvarer har fått anledning til å stille spørsmål, er dette prinsippet tilfredsstilt, selv om vitnet nekter å svare. Under forutsetning av at forfølgingen ut fra en totalbedømmelse fremstår som forsvarlig og rettferdig, kan det derfor i tilfeller hvor tiltaltes rett til å stille spørsmål er tilfredsstilt, ikke være i strid med EMK artikkel 6 nr. 1, jf. nr. 3 bokstav d å tillate at en forklaring fra et vitne som nekter å forklare seg, blir lest opp under hovedforhandlingen..... »
I Rt 1994 s 1324 (flydroppsaken) ble det lagt til grunn at en formell adgang til å utspørre medsiktede som under hovedforhandlingen nekter å avgi forklaring, ikke alltid vil være avgjørende. Vurderingen av om det foreligger brudd på bestemmelsene i EMK, må skje etter en helhetsvurdering av om rettergangen totalt sett fremstår som ”forsvarlig og rettferdig” og således tilfredsstiller kravet til ”fair trial” i artikkel 6 nr. 1. Det må blant annet legges vekt på om det er praktisk mulig å føre beviset på annen måte, jf. Rt 1985 s 289. At det må foretas en helhetsvurdering, er også lagt til grunn i Rt 2003 s 1808 og Rt 2004 s 97.
Det avgjørende i flydroppsaken var at Høyesterett på grunnlag av en konkret vurdering fant at sakene mot tiltalte og de som var siktet i samme sakskompleks, av hensyn til en best mulig opplysning av saken burde ha vært forent til felles behandling.
I Rt 2003 s 1808 er det imidlertid gitt uttrykk for at rekkevidden av denne avgjørelsen må være begrenset, og at det ikke kan oppstilles som noen generell regel at politiforklaringer fra personer som er siktet i samme saksforhold, og som nekter å forklare seg, bare kan leses opp såfremt sakene mot dem blir eller har vært forsøkt forent. Så lenge tiltalte eller hans forsvarer under hovedforhandlingen har fått anledning til å stille spørsmål til vitnet, må en forklaring som er avgitt under etterforskningen, normalt kunne leses opp selv om vitnet påberoper seg en gyldig grunn for å nekte å forklare seg eller av andre grunner nekter å svare.
Avgjørelsen i Rt 2004 s 97 gjaldt en narkotikasak hvor lagmannsretten tillatte en politiforklaring fra en av de tiltalte opplest selv om den tiltalte hadde benyttet seg av retten til å nekte å avgi forklaring. Høyesterett anså det for å være en reell mulighet for at opplesningen hadde hatt utslagsgivende betydning i den samlede bevisbedømmelsen. Etter en helhetsvurdering ble retten til rettferdig rettergang likevel ikke ansett krenket.
Etter dette er den store hovedregelen at politiforklaringer kan leses opp så fremt vitnet møter og vilkårene i strpl § 296 er oppfylt. Om forklaringen kan ha utslagsgivende betydning i den samlede bevisbedømmelse, har her en klart mindre sentral betydning enn ved opplesning etter § 297, altså i tilfeller der vitnet ikke møter.
Oppgaven sier ikke noe om hvor stor vekt som skal legges på hver av de to oppgavene. I utgangspunktet er det derfor nærliggende å legge til grunn en 50/50 fordeling. Bl a på bakgrunn av det som er sagt innledningsvis om ”pensumdekningen” for de to temaene, vil jeg imidlertid tro at en hel del kandidater vil ha problemer med å skrive like mye om opplesning av politiforklaringer som om vilkårene for varetektsfengsling. Jeg mener derfor at det bør være akseptabelt om kandidatene bruker noe mer tid på varetektsfengsling enn på politiforklaringer, selv om oppgave 1 bare ber om ”en oversikt”.
Oppgave 1 er sentral innenfor straffeprosessen, og emnet er godt dekket både i litteraturen og i undervisningen. Emnet ligger innenfor de tema det kreves ”grundig kjennskap” til.
Selv om oppgaven ikke ber om mer enn en oversikt, må det av de beste kandidatene kunne forventes en viss dybde i drøftelsene – i alle fall på de sentrale punktene. Selv om oppgaveteksten innbyr til en kortfattet fremstilling, trenger ikke det å komme i konflikt med presisjonsnivået i fremstillingen. Kandidater som gir en kortfattet, men presis fremstilling som viser god forståelse for oppgavens tema, vil gjerne havne i det øvre skikt.
Jeg vil i utgangspunktet tro at det er vanskelig å stryke på oppgave 1 isolert sett. Kandidatene har en del lovtekst å støtte seg til, og bør få noe fornuftig ut av den. Kandidater som har lite eller intet å tilføre ut over det som kan leses direkte ut av lovteksten, eller avslører alvorlige misforståelser, vil lett komme i faresonen.
Oppgave 2 gjelder også et sentralt og praktisk viktig tema, men jeg vil tro at denne oppgaven vil falle vanskeligere enn oppgave 1 for en del kandidater. Temaet vil antakelig av noen kandidater oppfattes som relativt snevert, bl a fordi det ikke er viet så stor plass i læreboken. De mer inngående forelesningene over temaet kompenserer for dette, men etter min oppfatning bør det likevel ikke stilles for store krav til kandidatene.
Jeg vil tro at oppgave 2 vil være godt egnet til å skille ut de virkelig gode kandidatene, bl a fordi oppgaven gir rom for å vise både forståelse og evne til rettskildemessig argumentasjon, for dem som har brukt tid på å sette seg inn i temaet.
For å stå på oppgave 2 isolert sett, må det vel kunne kreves at kandidatene sier noe fornuftig om vilkårene i § 296, og at det vises et visst kjennskap til de begrensninger som følger av EMK, uten å avsløre de helt store misforståelsene.
Det avgjørende for karaktersettingen bør ikke være hvor mange av punktene i sensorveiledningen kandidatene er innom, men hva som er det samlete inntrykk av kandidatenes kunnskap om og forståelse av temaene i begge oppgavene. I denne vurderingen vil kandidatenes modenhet og evne til rettskildemessig argumentasjon være sentralt.
Oppgaven: Internasjonale rettsregler og rettskildefaktorers betydning for norsk rettsanvendelse.
1. Litt om veiledningen
Dette er en sensorveiledning for siste dags eksamensoppgave (heldags teori) ved fjerdeavdelingseksamen høsten 2004. Jeg viser til at det i retningslinjene for utarbeidelse av sensorveiledninger heter at sensorveiledningen skal:
”kort gjera greie for hva problemstillingar som det er rimeleg å vente at studentane tek opp. Vidare skal det gjerast greie for kva grunnlag kurset har gjeve for svaret på oppgåva. Så langt det er råd, bør det òg gjevast retningsliner for vurderinga. Ein bør unngå at sensorrettleiinga inneheld ei utførleg framstilling av de rettsspørsmåla som oppgåva reiser eller kan reise, og på det viset skapar eit urealistisk inntrykk av kva som kan krevjast av studentane.”
2. Kunnskapskrav, læreboksituasjon, undervisning, osv.
En oppgave over ”faggrensene” – kunnskapskravene i de ulike fagene
Oppgaven ligger i grenseområdet mellom flere fag, i hvert fall fagene Internasjonal rett, Statsrett II og Rettskilde- og metodelære III. Det er en oppgave som faller innenfor hva det kreves grundig kjennskap om innenfor alle disse fagene.
Faget rettskilde- og metodelære III avkrever studentene grundig kjennskap til begreper som rettsregler og rettskildefaktorer, samt ”Internasjonale rettskildefaktorers betydning. Menneskerettigheter, EØS-rett og alminnelig folkerett som rammer for og momenter ved rettsanvendelsen”.
Faget internasjonal rett omfatter sentrale deler av folkeretten og hovedtrekkene i EU- og EØS-systemet. Også menneskerettighetssystemene og generelt ”individenes stilling i folkeretten” er en del av dette faget. Det kreves grundig kjennskap til både individenes stilling i folkeretten og til hovedtrekkene i EU- og EØS-systemene.
I Statsrett II skal studentene ha grundig kjennskap til ”prinsippene for statens plikt til å sikre menneskerettighetene” og til ”prinsippene for tolkning av grunnlovs- og konvensjonsbestemmelsene og til stillingen av disse ulike regelsettene i norsk rett.”
Oppgaven har også berøringspunkter til de andre fagene. I faget Rettergang kreves for eksempel det kjennskap til ”internasjonale rettskilders betydning for rettergangen”, særlig EMK-retten og Luganokonvensjonen. Jeg vil tro de fleste av disse er dekket innenfor disse tre angitte fagene. I faget Strafferett kreves det grundig kjennskap til ”forholdet til … folkerett, herunder menneskerettigheter”.
Læreboksituasjon
I Internasjonal rett er det Ruud og Ulfsteins bok Innføring i folkerett (fra 1998) som står som hovedlitteratur, men her er ikke kapittel 2, som gjelder forholdet mellom folkerett og norsk rett, med blant det studentene skal lese. Av annen hovedlitteratur fremheves Stortingsmelding nr 40 (1993-94) Om medlemskap i Den europeiske union side 87-108.
I Rettskilde- og metodefaget er det Jan Helgesen/Torstein Eckhoffs Rettskildelære (2001) som er hovedlitteratur, og her vil en finne en oppdatering av det stoffet som også finnes hos Ruud/Ulfstein, men fra en rettskildefaglig synsvinkel.
Av hovedlitteratur i Statsrett er Njål Høstmælingen (red.): Gjennomføring av internasjonale menneskerettigheter i norsk rett (1996) tatt med. Det er skjedd mye etter dette på menneskerettsområdet, og Jørgen Aalls Rettsstat og menneskerettigheter (2004) vil være hovedlitteratur fra våren 2005. Mange studenter har sikkert holdt seg til denne også for årets eksamen. Her er det kapittel 6 ”Domstolskontroll med lovers konstitusjons- og konvensjonsmessighet” som er særlig sentralt.
Undervisning
Så vidt jeg har klart å bringe på det rene har det vært undervist om temaet (om ikke direkte oppgavens ordlyd) i form av forelesninger.
3. Hva en kan forvente: Hovedtemaer for oppgaven
En sentral, men utradisjonelt utformet, oppgave
Oppgaven er sentral. Det må derfor kreves en god del. Hovedutfordringen vil være å identifisere hovedlinjene og se temaet i et bredere perspektiv som omfatter mer enn bare ett av fagene. Hovedinntrykket etter gjennomgående sensur er at mange av kandidatene makter å få et bredt perspektiv på oppgaven, selv om enkelte svakere kandidater ser ut til å sette likhetstegn mellom ”internasjonal rett” og internasjonale menneskerettigheter, og da særlig rettstilstanden under Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK).
Problematisering av oppgavetekstens ordlyd
Mange av kandidatene begynne med å definere eller problematisere oppgaveteksten, og det er jo en god begynnelse. Mye kan for så vidt sies om disse begrepene:
§ ”internasjonale” (rettsregler og rettskildefaktorer): Dette omfatter det tradisjonelle begrepet ”folkerett”, men det omfatter også normer som i sitt innhold også har preg av overnasjonale rettssystemer, typisk EØS-regelverket. Enkelte kandidater mener at også utenlandsk rett, dvs retten i andre nasjonalstater, omfattes av oppgaven. Det må det etter min mening trekkes for. Flere kandidater avgrenser mot internasjonal privatrett/interlegal rett, og det er bra at dette gjøres. Det faller ikke naturlig inn i oppgaven å redegjøre for internasjonal privatrett.
§ ”rettsregler” og ”rettskildefaktorer”: Jeg tolker dette dit hen at det spørres om to forskjellige ting. Dels spørres det om internasjonalrettslige kilders relevans og vekt for norsk rettsanvendelse og dels at det spørres om betydningen av tolkingsresultater i folkeretten, slik de er fastlagt internasjonalt, for nasjonal rettsanvendelse. Det er mulig dette blir en for formalistisk tilnærming. De fleste studentene vil nok, tror jeg, tolke oppgaven dit hen at den spør om internasjonal retts betydning som rettskilde og tolkingsnorm i norsk rettsanvendelse. Jeg tror dette har en del for seg. De gode studentene bør kunne fremheve innledningsvis at oppgaveteksten er komplisert. Det vil nok være flere som gjennomgår ’lister’ av internasjonalrettslige kilder, og mange vil kanskje ta utgangspunkt i oversikten i artikkel 38 i Statuttene til Den internasjonale domstol i Haag. Den er ikke spesielt illustrerende for kildesituasjonen anno 2004. Folkerettslige traktater, sedvanerett, rettspraksis av ulike slag, statspraksis og forarbeider til traktater mv. er eksempler på typiske folkerettslige ”rettskildefaktorer”. En for omfattende behandling av folkerettslige kilder, uten at dette knyttes til hvilken betydning de har for norsk rettsanvendelse, er etter min mening i ytterkantene av hva besvarelsene kan tåle før det går utover karakternivået.
§ ”norsk rettsanvendelse”: Studentene vil være kjent med at det er flere grupper av nasjonale rettsanvendere, men at det er domstolenes rettsanvendelse som stadig er retningsgivende. Det vil være fullt ut forsvarlig, og sikkert også en nødvendig avgrensning, å begrense oppgaven til å diskutere internasjonal retts betydning for den rettsanvendelse som praktiseres av våre offentlige domstoler og da særlig Høyesterett. Det er jo også dette mesteparten av læringsstoffet tar som utgangspunkt.
Det er ikke naturlig å gi lengre utgreiinger om hva rettsregler og rettskildefaktorer er, samt hva en rettsanvendelsesprosess er. Hovedtema for oppgaven er skjæringspunktet mellom internasjonal rett og norsk rett, slik den håndteres av domstolene. Redegjørelsen for begrepene må derfor hele tiden orienteres inn mot dette temaet.
Sentrale elementer:
Det er en utfordring å avgrense besvarelsen innenfor en håndterlig ramme. Her er noen av hovedproblemstillingene oppgaven synes å legge opp til en fremstilling og diskusjon av:
§ Dualismegrunnsetningen som utgangspunkt: Det faller de fleste kandidatene naturlig å redegjøre kort for den rettsteoretiske diskusjonen mellom dualister og monister i en norsk sammenheng. Så lenge det ikke gjøres for mye ut av dette, bør en kunne godta en teoridiskusjon her. Men det er ikke tvil om at dualismen er den grunnsetning norsk rett bygger på i sitt forhold til folkeretten. Dette er også kommet til uttrykk i høyesterettspraksis.
§ Dualismegrunnsetningen er modifisert, slik at i visse tilfeller vil likevel internasjonal rett spille en vesentlig betydning for norsk rettsanvendelse. Her kan en hensiktsmessig skille mellom de tilfellene hvor internasjonal rett er gjennomført i norsk rett ved en egen rettsakt, og de områder av internasjonal rett som ikke er gjennomført på denne måten. For de sistnevnte områdene vil særlig presumsjonsprinsippet, slik det er utviklet gjennom Høyesteretts praksis, være relevant. Men også lex superior-prinsippet og legalitetsprinsippet vil være relevante. Helgesen/Eckhoff går i detalj i behandlingen av disse spørsmålene. Jeg vil tro at bare de bedre kandidatene vil være i stand til å gjengi slike diskusjoner på en oversiktlig måte. Gjennomgående sensur viser imidlertid at kandidatene har et visst overblikk over dette, og kanskje i større grad enn hva jeg ville tro. Særlig imponerer kandidatene generelt i sin gjennomgang av legalitetsprinsippets betydning og ulike nyanser i diskusjoner om presumsjonsprinsippets innhold.
§ På bakgrunn av litteraturen mv. kan det nok forventes at mange vil legge størst arbeid ned i redegjørelsen for situasjonen for de internasjonale rettsområder som er gjennomført i norsk rett ved en egen rettsakt. Kandidatene kan komme til å gjøre rede for ulike måter å gjennomføre folkerett i norsk lovgivning på (transformasjon, inkorporasjon i ulike varianter), men det er ikke dette som er oppgavens hovedanliggende. Flere kandidater går nokså omfattende gjennom de ulike gjennomføringsmåtene som et separat tema. Dette er ikke særlig skjønnsomt. Fokus er snarere hvordan domstolene har anvendt og forholdt seg til den internasjonale retten som gjennomført i norsk rett og hvordan domstolene har tolket bestemmelser om gjennomføring av internasjonal rett i internretten. Her har kandidatene mye stoff å ta av, herunder ’sektormonistiske’ bestemmelser som straffeprosessloven § 4 og tvistemålsloven § 36a og sentrale inkorporasjonslover som EØS-loven av 1991 og menneskerettsloven av 1999 (som på hvert sitt felt gjorde store sett av regelverk til formell norsk lovgivning, se EØS-loven § 1 og mrl § 2). I praksis har det vist seg å være en viss diskusjon om innholdet i slike lover, og da særlig deres bestemmelser om forrang for internasjonal rett (eks. EØS-loven § 2, mrl § 3). Høyesterettspraksis har vært utpreget dynamisk på dette området. Jeg vil anta at mange kandidater vil kjenne til de nyeste avgjørelsene om mrl § 3. Her vil rettsutviklingen fra og med Bøhler-dommen, Rt 2000 side 996 (side 1006 flg) være viktig (hvor Høyesterett eksplisitt forlot sin ”klarhetsdoktrine” fra 1994 og erstattet den med synspunktet om at spørsmålet om det foreligger motstrid, slik at konvensjonsbestemmelser må gå foran, må bero på en nærmere tolking av de aktuelle rettsregler): Saker som kan forventes behandlet er Rt 2001 side 1006 (side 1015-16) og Dobbeltstraff I-saken, Rt 2002 side 557 (side 565 flg.), som bygger på Bøhler-dommens lære og for så vidt utdyper den. Det er flere som ikke har fått med seg av Bølgepapp-kjennelsens formuleringer er forlatt. Det må det trekkes for.
§ Forholdet mellom rettsanvendelse på grunnlovsplan og på formell lovs plan: Mye av det som hittil er nevnt har sin største relevans på nivået under grunnlovsretten. Internasjonal retts betydning for norske domstolers tolking av Grunnloven og fastleggelsen av innholdet i uskrevne konstitusjonelle normer reiser til dels andre spørsmål. Det vil være relevant særlig å peke på rettsanvendelse på området for grunnleggende rettigheter og friheter – menneskerettigheter – her: Grunnloven § 110c er unik i grunnlovssammenheng ved at den knesetter en plikt for myndighetene til å respektere internasjonale menneskerettigheter. De kandidater som får noe fornuft ut av bestemmelsen bør honoreres. Det er også på sin plass å gjøre rede for hvordan internasjonal rett om menneskerettighetsbeskyttelse, og særlig Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, vil være et relevant tolkingsmoment ved fastleggelsen av Grunnlovens rettighetsbestemmelser eller uskrevne forfatningsrettslige rettsregler. Her vil mye høyesterettspraksis være av betydning. Plenumssakene om forholdet mellom ytringsfrihet og rasediskrimineringsvernet er sentrale eksempler: Rt 1997 side 1821 (Kjuus-kjennelsen) og Rt 2002 side 1618 (Boot Boys-dommen). Gjennomgående sensur viser imidlertid at de færreste kandidater problematiserer grunnlovsspørsmålene som nå er skissert. Det kan derfor neppe trekkes særlig for de som ikke går inn på folkerettens betydning for grunnlovstolking.
4. Momenter til vurdering av oppgavene
Som et minstemål må det forventes at kandidatene viser kjennskap til dualismegrunnsetningen og hvordan denne teorien praktisk sett modifiseres. Det bør også kreves en viss bredde i de sektorer av internasjonal rett som behandles: Eksempelvis vil det være svært svakt kun å omhandle forholdet mellom norskprodusert rett og internasjonale menneskerettighetsnormer. Det bør også være et minimum at kandidatene ser at det er rettsanvenderens ståsted oppgaven handler om: Lange redegjørelser for former for gjennomføringslovgivning hører ikke hjemme i oppgaven. Det må også forventes et visst kjennskap til relevant høyesterettspraksis fra de senere år.
Utover dette er det vanskelig å gi antydninger om hva som må kreves for de enkelte karakternivåer. De gode kandidatene vil alltid utmerke seg ved sin presisjon og evne til å se temaet i fugleperspektiv. Godt begrunnet kritikk av gjeldende rett bør honoreres.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |