Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 4. avdeling
Sensorveiledning teorioppgave nr. 1
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2
Sensorveiledning teorioppgave nr. 3
Oppgave: «Straffbart forsøk (tilbaketreden fra forsøk skal også behandles)»
1. Læringskrav i faget strafferett – 8 vekttall (de deler som er særlig relevant for oppgaven er uthevet av meg):
«Generelt
- Det kreves grundig kjennskap til strafferettens plass i rettssystemet, særlig sammenhengen mellom strafferett og straffeprosess, og forholdet til statsforfatningsrett og folkerett, herunder menneskerettigheter.
- Det kreves grundig kjennskap til begrunnelsen for straff og ulike strafferettsteorier.
- Det kreves grundig kjennskap til straffelovgivningens oppbygning og den strafferettslige metode.
Den alminnelige strafferett
- Det kreves grundig kjennskap til vilkårene for straffbarhet slik som krav om lovhjemmel, straffrihetsgrunner som nødverge, nødrett og samtykke, skyldkravene forsett og uaktsomhet, og kravet til tilregnelighet. Det kreves grundig kjennskap til reglene om ansvar for medvirkning, forsøk, sammenstøt av forbrytelser, foretaksstraff og straffelovens virkeområde i tid og i rom.
- Det kreves kjennskap til reaksjonssystemet, herunder vilkårene for å idømme den enkelte reaksjon og valget mellom reaksjonene. Det kreves grundig kjennskap til prinsippene for straffutmåling og læren om betinget dom.
- Det kreves kjennskap til hovedreglene om hvordan straffer fullbyrdes og til de midler som tillates brukt under fullbyrdelsen.»
2. Anbefalt litteratur (henvisninger av særlig relevans for oppgaven er tilføyd og uthevet av meg):
«Innføringslitteratur (etter behov):
- Knophs Oversikt over Norges rett, 11. utgave 1998, §§ 119-120. Foreligger nå i 12. utgave. 2003. Forsøk er kort beskrevet på side 771.
- Henry John Mæland: Innføring i alminnelig strafferett, 3. utgave, Bergen 2004, kap. 6-9, 12 og 15. Jeg har bare 2. utgave 1999 tilgjengelig. Her blir forsøk beskrevet i kap. 6.1, side 67-73.
- Svein Slettan og Toril M. Øie: Forbrytelser og straff. Lærebok i strafferett, Oslo 1997. Se side 107-118.
Hovedlitteratur:
- Henry John Mæland: Innføring i alminnelig strafferett, 2. utgave, Bergen 1999, med unntak av kap. 6-9, 12 og 15. Jeg har bare 2. utgave 1999 tilgjengelig. «Mildere straff ved forsøk» blir beskrevet i kap. 14.1.5.1, side 168-169.
- Johs. Andenæs: Alminnelig strafferett, 5. utgave 2004 ved Matningsdal og Rieber-Mohn, kap. 6-7, 12-17, 19-35 og 42-43. Forsøk blir behandlet i kap. 33, side 344-359. Tilbaketreden fra forsøk blir behandlet i kap. 34, side 360-365. Om straffeutmålingen ved forsøk, se side 390 og 463-464.
- Johs. Andenæs: Nyere forskning om almenprevensjonen, status og kommentar, NTfK 1977 s. 61-101 (Også trykt i Johs. Andenæs: Straff, almenprevensjon og kriminalpolitikk, Oslo 1990 s. 128-169.).
- Erling Johannes Husabø: Strafferetten og menneskerettane, Jussens Venner nr. 3/95 s. 129-143.
-
Johs. Andenæs: Formuesforbrytelsene, 6. utgave 1996, unntatt kap. 9, 10,
12, 14-21 og 23.
Johs. Andenæs og Anders Bratholm: Spesiell strafferett, 3. utgave 1996, unntatt
kap. 12-34 og 39-48.
- Henry John Mæland: Straff og mortifikasjon ved ærekrenkelse, 1997. Det juridiske fakultets skriftserie nr. 68.
Støttelitteratur:
- Magnus Matningsdal: Straffansvar for foretak, Jussens Venner 1996 s. 98-115.
- Magnus Matningsdal/Anders Bratholm (red.): Straffeloven kommentarutgave. 2. del. Forbrydelser. 1995, s. 337-368, s. 511-613, s. 628-695, s. 713-747, s. 790-802, s. 842-864 og s. 866-954.
- NOU 1992:23, se side 79-85 og forslag til § 24 på side 279. Om straffeutmålingen se side 85 (kap. IV pkt 4.7.2), side 213 og forslag til § 85 første ledd nr. 4 på side 286, NOU 2002:4, se side 212-216 og forslag til § 3-3 på side 475. Om straffeutmålingen se side 264-265 og forslag til § 14-1 første ledd nr. 9 på side 485 og Ot.prp. 90 (2003-04) Straffeloven, se side 198-202, side 413-417 og forslag til § 16 på side 498. Om straffeutmålingen se side 369-370, side 470 og forslag til § 80 bokstav b på side 507.
- Johs. Andenæs: Straffen som problem. 2. utgave 1996.
- Johs. Andenæs og Anders Bratholm: Spesiell strafferett, 3. utgave, Oslo 1996, kap. 23-34.
- Ragnar Hauge: Straffens begrunnelser. Oslo 1996.
- Helge Røstad: Innkast i straffefeltet. Oslo 1993. Se side 221-260. Er også publisert i Jussens Venner 1985 side 121-149.
- Erling Johannes Husabø: Straffansvarets periferi. Medverking, forsøk, førebuing, Bergen 1999. Om «Forsøk på medverking», se side 199-213. Om «Den nedre grensa for straffbart forsøk», se side 271-299.»
Annen relevant litteratur:
- Ståle Eskeland: Strafferett. 2000. Side 203-214 og 300-310.
- Anders Bratholm/Magnus Matningsdal (red.): Straffeloven kommentarutgave. 1. del. Almindelige Bestemmelser. 1991. § 49: «Forsøk» side 189-195, § 50: «Tilbaketreden fra forsøk» side 195-199 og § 51: «Straffen ved forsøk» side 199-201.
- Finn Haugen: Strafferett – håndbok. 3. utgave 2004. § 49: «Begrepet forsøk» side 73-74, § 50: «Bortfall av straffbarhet ved forsøk» side 74 og § 51: «Straffen ved forsøk» side 74.
3. Generelt
Denne endelige sensorveiledningen er skrevet etter gjennomgående sensur, etter at jeg har vært gjennom 54 besvarelser.
Oppgaven må kunne sies å være meget sentral og ovennevnte viser at litteraturdekningen er god. Jeg har ikke opplysninger om hvordan stoffet er behandlet i forelesningene, men tradisjonelt skal stoffet være godt dekket også her. Oppgaven har flere ganger tidligere vært gitt til eksamen på 4. avdeling og kan neppe ha kommet overraskende på kandidatene.
Jeg skal gi en oversikt over hva kandidatene etter min mening bør kommer inn på i sine besvarelser, jf. pkt. 4. Oversikten må nødvendigvis bli noe skjematisk, men håpet er at den skal kunne fungere som en «huskeliste» for sensorene. Stoffet er for øvrig godt kjent for sensorene. Jeg nøyer meg derfor med å trekke opp noen hovedlinjer. For de dypere drøftelser viser jeg til ovennevnte litteratur.
4. Hva bør kandidatene komme inn på i sine besvarelser?
4.1 Innledning
Mange kandidater starter å skrive kort om de fire straffbarhetsvilkårene for straff. Dette er etter min mening verken nødvendig eller naturlig, men bør ikke føre til særlig trekk. Når kandidaten først skriver om dette må det imidlertid kunne forventes at det knyttes opp mot det sentrale for oppgaven, nemlig at den objektive gjernings-beskrivelsen ikke er oppfylt ved forsøk og at det kreves fullbyrdelsesforsett.
Det ville være naturlig om kandidatene innledningsvis plasserer forsøkshandlinger i en større sammenheng: Handlingene fram mot en overtredelse av et straffebud kan deles i tre stadier; forberedelses-, forsøks- og fullbyrdingsstadiet. Gjennom reglene om straffbart forsøk utvides straffebudets objektive rekkevidde – den objektive gjerningsbeskrivelse er som nevnt ikke oppfylt, men den subjektive skyld dekker fullbyrdelsen av denne. Straffansvar blir pålagt allerede hvor gjerningspersonen har utvist en tilstrekkelig manifestert forbrytersk vilje, uten at det objektivt sett behøver foreligge noen interessekrenkelse.
Den generelle hovedregelen om straff for forsøkshandlinger går fram av straffeloven § 49. Kandidatene bør si noe nærmere om bestemmelsens anvendelsesområde: Bestemmelsen står i straffelovens første del, «Almindelige bestemmelser», og får således anvendelse på alle straffbare handlinger, jf. straffeloven § 1 første ledd. Dette omfatter også straffebestemmelser i spesiallovgivningen. Forsøk på forseelser, jf. strl. § 2, er imidlertid ikke straffbart. Dette følger allerede av strl. § 49 første ledd: «… naar en Forbrydelse …», men følger også uttrykkelig av strl. § 49 annet ledd. For at forsøk på forseelse skal være straffbart, må det derfor foreligge særskilt hjemmel i vedkommende straffebud. Slik hjemmel finnes flere steder i spesiallovgivningen.
Det er ikke uten videre gitt at forsøkshandlinger skal være straffbare. Det må derfor kunne forventes at kandidatene sier noe om hvilke hensyn som ligger bak reglene om straffbart forsøk. Her kan bl.a. pekes på:
- Det allmenpreventive hensyn som ligger i oppfordringen om ikke engang å forsøke å begå lovbrudd.
- Straffverdigheten. Allerede ved forsøket har gjerningsmannen vist et forbrytersk sinnelag det kan være grunn til å reagere mot.
- Hensynet til straffebudets effektivitet, særlig sett opp mot samfunnets behov og ønske om å avverge straffbare handlinger på et så tidlig stadium som mulig.
Kandidatene bør få uttelling om ny straffelov § 16 og § 80 bokstav b, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), berøres innledningsvis, avslutningsvis eller kanskje mest elegant underveis i besvarelsen. Bestemmelsene lyder:
§ 16:
«Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer, og som foretar noe som er ment å lede direkte til utføringen, straffes for forsøk, når ikke annet er bestemt.
Den som frivillig avstår fra å fullbyrde lovbruddet eller avverger at det blir fullbyrdet, straffes likevel ikke for forsøk.»
§ 80:
«Straffen kan settes under minstestraffen i straffebudet eller til en mildere straffart når lovbryteren
…
b) dømmes for forsøk»
4.2 Grensen oppad mot det fullbyrdede lovbrudd
At det må trekkes en grense mot det fullbyrdede lovbrudd følger av strl. § 49 første ledd: «Strafbart Forsøg foreligger, naar en Forbrydelse ei er fuldbyrdet». Grensen er av sentral betydning for spørsmålet om tilbaketreden fra forsøk, jf. pkt. 4.6, og for straffe-utmålingen, jf. pkt. 4.7.
Grensen er i utg.pkt grei å trekke: Forbrytelsen er fullbyrdet når den objektive gjerningsbeskrivelsen etter straffebudet er oppfylt. Grensen beror med andre ord på en tolking av hvert enkelt straffebud:
Mange kandidater henter eksempler fra enkelte straffebud for å illustrere når en forbrytelse er fullbyrdet og må i utgangspunktet få uttelling for dette. Det kan imidlertid innvendes at eksempler fra noen straffebud har liten overføringsverdi for forståelsen av andre straffebud. Etter min mening er det derfor mer fornuftig å dele behandlingen inn etter hovedgrupper av straffebud:
- ved skadedeliktene er handlingen fullbyrdet når skaden er inntruffet.
- ved handlingsdeliktene er handlingen fullbyrdet når handlingen er utført eller faren er fremkalt.
- ved faredeliktene er handlingen fullbyrdet når faren er fremkalt (faredeliktene kan også ses på som en undergruppe av handlingsdeliktene).
For noen tilfeller er det ingen grense å trekke mellom forsøket og den fullbyrdede handlingen. Dette gjelder hvor straffebudet har gjort også forsøkshandlinger til en del av den objektive gjerningsbeskrivelsen. Forsøkshandlingene er her likestilt med den fullbyrdede handlingen, eks. strl. § 127 hvor «søger at formaa» en offentlig tjenestemann ved vold er gjort straffbart.
4.3 Grensen nedad mot straffrie forberedelseshandlinger
At det må trekkes en grense mot forberedelseshandlinger følger av strl. § 49 første ledd: «der er foretaget Handling, hvorved dens Udførelse tilsigtedes paabegyndt.» Grensen er av sentral betydning for straffbarheten – mens forsøk på en forbrytelse er straffbar, er forberedelseshandlingene straffrie både for forseelser og forbrytelser.
«Gjerningsmannens opptreden må vise at nå er forberedelsenes og overveielsenes tid forbi, nå skrider han til verket», jf. Andenæs, Alminnelig strafferett side 347, er en formulering mange kandidater gjengir. Dette er greit som et utgangspunkt. Avgjørende er imidlertid om kandidatene evner å foreta en dypere drøftelse av hva som ligger i dette. Det er etter min mening særlig på dette punkt i oppgaven at kandidatene stilles overfor de største utfordringene. Kandidatene har her god mulighet til å vise forståelse og selvstendighet. Dette punktet skiller således godt mellom kandidatene.
Det må foretas en konkret helhetsvurdering hvor flere momenter må tillegges vekt, bl.a.:
- Nærhet i tid
- Nærhet i art
- Hva er gjort?
- Hva gjenstår?
- Den psykologiske sperre
- Straffverdigheten
Ved behandlingen av momentene har kandidatene god mulighet til å vise kjennskap til og forståelse for relevant rettspraksis på området. Noen lykkes, andre ikke. En del nevner de sentrale momentene, men får ikke frem verken hvordan disse er utledet eller den nærmere analyse av momentene.
Et lite poeng: Mange kandidater skriver om at enkelte forberedelseshandlinger er gjort straffbare. Når slike handlinger er gjort straffbare er de per definisjon ikke lenger forberedelseshandlinger. Handlingsdelikter kan imidlertid være forberedelsesdelikter i både formell og materiell forstand, jf. Husabø, Straffansvarets periferi side 314.
4.4 Skyldkravet
Skyldkravet ved forsøk er forsett. Dette er kommet til uttrykk gjennom strl. § 49 første ledd «tilsigtedes paabegyndt». Uttrykket «tilsigtedes» er brukt fordi det norske språk ikke har noe verb som svarer til substantivet «forsett». Selv om man i og for seg kunne tenke seg straff også for forsøk på uaktsomme forbrytelser, er dette altså ikke lovens standpunkt. På den annen side kreves ikke hensikt, slik ordlyden kunne tyde på.
Gjerningsmannen må ha tilsiktet å utføre (fullbyrde) en forbrytelse. Det må således foreligge fullbyrdelsesforsett, dvs. at gjerningsmannens forsett må dekke alle objektive momenter i den straffbare handling.
4.5 Enkelte særspørsmål
4.5.1 Kvalifisert forsøk
Med «kvalifisert forsøk» menes at forsøk på overtredelse av et straffebud kan innebære en eller flere overtredelser av andre straffebud. Eks: Forsøk på drap etter strl. § 233, kan innebære en overtredelse av strl. § 228 om legemsfornærmelse.
Spørsmålet er om det skal det bare skal straffes for overtredelsen som representerer fyllbyrdelse, om det bare skal straffes for forsøket eller begge deler.
Det foreligger ikke noen konsekvent praksis om dette. Kandidatene bør imidlertid se hen til læren om konkurrens i sine drøftelser.
4.5.2 Feiltreff
Med «feiltreff» menes tilfeller hvor gjerningsmannen har ment å utføre en straffbar handling, men omstendighetene har gjort det slik at han i stedet begår en anen straffbar handling.
Se Snorre Kompagniet-dommen, Rt. 2000 side 970. A mente å skyte en dørvakt, men traff en annen person som døde. Tre dommere mente A kunne dømmes for overlagt drap. To dommere mente at handlingen burde sees på som to forbrytelser, dels et forsøk på overlagt drap og dels et fullbyrdet uaktsomt drap.
4.5.3 Imaginærforbrytelser
Med «imaginærforbrytelser» menes tilfeller hvor en person tror han har begått en straffbar handling. Til tross for den onde vilje, kan man ikke straffe når handlingen ikke rammes av noe straffebud.
4.5.4 Utjenelig forsøk
Med «utjenelig forsøk» menes forsøk som er dømt til å mislykkes, fordi enten middelet eller målet er utjenelig. Selv om forsøket er utjenelig, har gjerningsmannen vist en forbrytersk vilje som gjør at han kan straffes.
4.5.5 Forsøk på medvirkning og medvirkning til forsøk
Kandidatene bør nevne problemstillingene og noen eksempler som illustrerer disse, men det kan etter min mening ikke forventes de dypere redegjørelser på dette punktet.
4.6 Tilbaketreden fra forsøk
4.6.1 Tilbaketreden fra det ufullendte forsøk
Strl § 50: «Forsøgets Strafbarhed bortfalder, saafremt den skyldige af egen fri Vilje enten afstaar fra den forbryderske Virksomhed, før endnu fuldendt Forsøg foreligger, …»
Ufullendt forsøk foreligger altså når gjerningsmannen fortsatt har noe igjen å foreta før forbrytelsen er fullbyrdet. For at straffbarheten skal falle bort kreves det at gjerningspersonene frivillig oppgir forsøket og «afstaar» fra å fullbyrde forbrytelsen. Kandidatene bør belyse problemstillingene ved bruk av eksempler.
4.6.2 Tilbaketreden fra det fullendte forsøk
Strl. § 50 forts.: «… eller forebygger den Følge, ved hvis Indtrædelse Forbrydelsen vilde være fuldbyrdet, forinden han endnu ved, at den forbryderske Virksomhed er opdaget.»
Fullendt forsøk foreligger når gjerningsmannen har foretatt alt som han regnet for nødvendig fra sin side, uten at resultatet likevel er inntrådt (ennå). For at straffbarheten skal falle bort kreves det at gjerningspersonen aktivt «forebygger» de skadelige følger av den eller de handlinger som allerede er foretatt, forebyggelsen må skje før han vet at noen har oppdaget den forbryterske virksomhet og det er et vilkår for straffrihet at han ved sin handling faktisk forebygger følgen. Mislykkes han i dette, inntrer straff for fullbyrdet forbrytelse. Også her må det kunne forventes at kandidatene belyser problemstillingene med eksempler.
4.7 Straffen for forsøk
Strl. § 51: «Forsøg straffes mildere end den fuldbyrdede Forbrydelse; Straffen kan nedsættes under det for denne bestemte Lavmaal og til en mildere Strafart.
Den for den fuldbyrdede Forbrydelse bestemte høieste Straf kan anvendes, saafremt Forsøget har medført nogen Følge, der, om den havde ligget indenfor den skyldiges Forsæt, kunde have berettiget til Anvendelse af en saa høi Straf.»
Forsøk skal straffes mildere enn den fullbyrdede forbrytelse. Selv om bestemmelsen bruker uttrykket «Forbrydelse», gjelder tilsvarende hvor forsøk på forseelse er straffbart.
Bestemmelsen innebærer bl.a. at:
- det ikke kan anvendes maksimumsstraff for forsøk.
- det ikke kan anvendes så streng straff som ville blitt anvendt dersom forbrytelsen var blitt fullbyrdet.
- retten ved forsøk kan gå under lavmålet eller anvende en mildere straffart (eks. bot istedenfor fengsel). Retten kan likevel ikke gå under minstestraffen for fengsel på 14 dager, jf. strl. § 17 første ledd bokstav a.
Unntak:
- Enkelte straffebud har samme strafferamme for forsøk som for fullbyrdet handling, eks. strl. § 148 annet ledd.
- Strl. § 51 første ledd får ikke anvendelse når forsøk etter gjerningsbeskrivelsen er likestilt med fullbyrdet handling, eks. strl. § 98.
Ordlyden etter bestemmelsens annet ledd er noe vanskelig tilgjengelig. Dersom forsøkshandlingen medfører uforsettelige følger som er like alvorlige som de gjerningsmannen tok sikte på å fremkalle, kan lengstestraffen for fullbyrdet forbrytelse anvendes. Eksempel hentet fra Andenæs side 357: A slår etter B, men bommer og velter i stedet en vase som faller i gulvet og knuses. Etter strl. § 51 annet ledd kan man anvende lengstestraffen for fullbyrdet legemsfornærmelser (strl. § 228) fordi lengstestraffen for skadeverket (strl. § 291) er høyere enn for legemsfornærmelse – ett år mot seks måneders fengsel.
5. Karakterfastsettingen
Jeg skrev i den foreløpige sensorveiledningen at det i lys av oppgavens sentrale tema var liten grunn til å tro at det vil være særlig med stryk på denne oppgaven. Tidligere erfaringer med oppgaven viser på den annen side at det kan være vanskelig for kandidatene å skille seg ut i positiv retning. Det er altså grunn til å forvente en opphoping på midten. Dette har vist seg å holde stikk.
Ovenfor er det gitt en oversikt over sentrale momenter det kan forventes at kandidatene kommer inn på i sine besvarelser. Kandidatene må imidlertid innrømmes det tradisjonelle rom og belønning for selvstendighet.
For å bestå er det etter min mening nødvendig at kandidatene har berørt de sentrale momentene som er nevnt over. Særlig må kandidatene ha skrevet noe om grensen oppad mot den fullbyrdede handlingen og nedad mot straffrie forberedelseshandlinger. Uten at dette er berørt er det vanskelig å la kandidaten passere.
For å nå opp på den beste delen av karakterskalaen må kandidatene ha skrevet nærmere om de momentene som er nevnt over, herunder kunne vise til sentral rettspraksis. Det må også kunne forventes at stoffet presenteres ryddig og strukturert, med en viss grad av selvstendighet og slik at kandidaten for øvrig viser forståelse for oppgavens tema.
Vedlagt denne sensorveiledningen følger sensorveiledningen som ble utarbeidet da oppgaven ble gitt høsten 2002. Det er et håp at disse to veiledningene kan utfylle hverandre. Merk at oppgaven den gang ikke omfattet tilbaketreden fra forsøk. Sensorveiledningen går etter min mening på flere punkter lenger enn det man kan forvente selv av de beste kandidatene.
1. Læringskrav og litteratur
Oppgaven må sies å være sentral i forvaltningsretten, men den har ikke vært noen gjenganger på eksamen i de senere år. Siste gang oppgaven ble gitt til eksamen var våren 1989, den gang med ordlyden ”Delegasjon av beslutningsmyndighet i forvaltningssaker”.
I studieplanen heter det om læringsmål for forvaltningsrett II bl a (det som er mest relevant for oppgaven):
”I Forvaltningsrett II kreves grundig kjennskap til reglene om grunnlaget for og kravene til forvaltningsorganers organisering og de personelle kompetansespørsmål. Det gjelder spørsmål om hvem som er tillagt den primære kompetansen og kompetansetildeling (delegasjon), men også spørsmål om instruksjons og organisasjonskompetanse. (…) Det kreves også grundig kjennskap til virkningene av kompetanseoverskridelser, herunder spørsmål om ugyldighet og erstatning. Det forutsettes også grundig kjennskap til den rettslige kontroll og overprøving av forvaltningsvedtak – særlig domstolenes overprøving. (…)
Målet med
kurset i Forvaltningsrett II er at studentene skal bli fortrolig med og i stand
til å analysere og løse problemer knyttet til:
Fra den alminnelige forvaltningsrett:
• Personell kompetanse: primærkompetanse, organisasjons- og
instruksjonsmyndighet og kompetansetildeling (…)”
Oppgavens tema ligger altså innenfor de emner som det kreves ”grundig kjennskap til”.
Av den oppgitte kjernelitteratur i forvaltningsrett II, er følgende mest relevant:
Fra Torstein Eckhoff og Eivind Smith: Forvaltningsrett 7. utg. Oslo 2003: kap. 8-10, og 23-33. Oppgavens tema er behandlet i kapittel 9 ”Delegasjon og annen kompetansetildeling”, dvs s 138-152. Spørsmålet om virkningen av personelle kompetansemangler, er behandlet på side 427-28, i kapittel 9 om ugyldighetsgrunner
Alternativ til Eckhoff og Smith er: Hans Petter Graver: Alminnelig forvaltningsrett 2. utg. Oslo 2002 kap. 3, 4, 6-8, 10-15, 29-31. Oppgavens tema er behandlet i kapittel 11 (9 sider).
2. Tema – avgrensing av oppgaven – hovedproblemstillinger
Avgrensing av oppgaven bør ikke by på større problemer for kandidatene.
Med delegasjon menes kompetansetildelig der et organ tildeler myndighet av den art organet selv har, til forskjell fra når f eks Stortinget oppretter domstoler og tildeler dømmende myndighet.
Begrepet delegasjon har ikke et helt eksakt innhold, men som Eckhoff/Smith fremhever på
s 138, har det liten eller ingen praktisk betydning å skille mellom kompetansetildelig som kalles delegasjon og slik som ikke kalles det.
På bakgrunn av oppgaveteksten, ”delegasjon av forvaltningsmyndighet”, er det nærliggende å avgrense mot delegasjon av lovgivningsmyndighet og andre kompetansetildelinger fra Stortinget. Det siste har tradisjonelt vært behandlet i statsretten. I Eckhoff/Smith s 141-43, omtales imidlertid også Stortingets kompetansetildelinger. Det samme gjelder Gravers kapittel om delegasjon. Det bør derfor ikke føre til trekk om kandidatene også kommer noe inn på dette. Slik oppgaven er formulert, må kandidatene imidlertid vie det meste av tiden og plassen til forvaltningens kompetansetildelinger.
Den ene hovedproblemstillingen i oppgaven er i hvilken utstrekning et forvaltningsorgan eller en forvaltningstjenestemann med kompetanse til å treffe beslutninger på vegne av det offentlige, kan tildele denne kompetansen til et annet organ eller en annen person. Spørsmålet er med andre ord hvilke rettslige skranker som gjelder for slik tildeling.
Den andre hovedproblemstillingen oppgaven reiser er rettsvirkninger. Denne delen bør utgjøre en mindre del i forhold til ”vilkårsdelen”. Det mest sentrale er etter min oppfatning å si noe om virkningene av gyldig delegasjon, og virkningene av at grensene for delegasjonsadgangen overskrides.
3. Hensyn
Det er et klart pluss om kandidatene sier noe om hvilke hensyn som gjør seg gjeldende i vurderingen av hvilke organer/personer som bør ha delegasjonsadgang, og rekkevidden av denne. Dette kan gjøres i et eget avsnitt og/eller i forbindelse med drøftelse av de enkelte rettsspørsmål.
Spørsmål om delegasjon har nær sammenheng med vurderinger av hva som er en praktisk og effektiv oppgave- og funksjonsfordelig i forvaltningsapparatet. Ved vurderingen av hvem som bør kunne delegere og hvor vid adgangen bør være, legges det vekt på bl a sentralisering, nasjonal styring, spesialisering og rettssikkerhet på den ene side, og hensyn til desentralisering, lokalkunnskap og lokalstyre på den andre.
Et sentralt hensyn er behovet for avlastning av regjeringen og departementene, et behov som har økt i takt med omfanget av forvaltningens oppgaver. En for vid delegasjonsadgang kan imidlertid svekke de ansvarlige politiske organers kontroll med forvaltningens beslutninger.
4. Hjemmel for delegasjon
I eldre teori var det vanlig å ta utgangspunkt i at det krevdes særskilt hjemmel for delegasjon, særlig der det var spørsmål om å delegere fra andre organer enn regjeringen.
I ”nyere” teori (som ikke er så ”ny” lenger), er utgangspunktet at delegasjon er tillatt, og at det er begrensningene som må hjemles særskilt, f eks i vedkommende lov eller forskrift. For øvrig kan det være spørsmål om delegasjonsadgang forankres i forfatningsbestemmelser, sedvanerett eller ved tolking av lov eller andre formelle kompetansegrunnlag.
5. Kort om delegasjon fra Stortinget
Som nevnt innledningsvis, tilsier oppgavens ordlyd at det avgrenses mot Stortingets kompetansetildelinger, men det bør aksepteres om kandidatene skriver noe om dette.
Tildeling av kompetanse til å treffe individuelle avgjørelser, har alltid vært akseptert.
Delegasjon av lovgivningsmyndighet er det en vidtgående adgang til. Grl § 75 sier at det ”Tilkommer Storthinget at give og ophæve Love”. Bestemmelsen forstås ikke slik at lover skal gis av Stortinget, men snarere slik at den hjemler at Stortinget kan vedta alle typer lover, også lover som tildeler kompetanse til å treffe individuelle eller generelle vedtak.
Delegasjon av beskatnings- og bevilgningsmyndighet var lenge ansett utelukket, på grunn av grl § 75 a og d, men i dag er det ikke tvilsomt at også slik myndighet kan delegeres.
6. Delegasjon fra regjering/departement til organer underlagt deres organisasjonsmyndighet
6.1 Delegasjon fra regjeringen
Regjeringen har alminnelig kompetanse til å organisere statsforvaltningen, jf grl § 3, og organisasjonsmyndigheten hjemler delegasjon så langt denne kompetansen rekker. Domstolene og kommunene er uavhengige av statsforvaltningen, og hjemmel for delegasjon til disse må finnes i et annet rettgrunnlag.
Grunnloven § 28 om at ”Embeders Besættelse og andre Sager af Vgtighed” må avgjøres i statsråd, er en rettslig skranke for delegasjon. Med det omfanget statsforvaltningen har i dag, skal det imidlertid mye til for at en sak/sakstype er så viktig at delegasjon er utelukket, og det skal antakelig mye til for at domstolene setter regjeringens skjønn til side.
Også grunnlovsbestemmelser som legger kompetansen til ”Kongen i statsråd” forstås som delegasjonsforbud, f eks grl §§ 20-22 og 28, men er kompetansen lagt til ”Kongen” eller ”regjeringen” er utgangspunktet delegasjonsadgang.
Innskrenkninger i delegsjonsadgangen kan også være fastsatt i formell lov, men det kreves klar hjemmel for å tolke lovbestemmelser som delegasjonsforbud, slik som f eks formuleringen ”Kongen i statsråd”, f eks strpl § 56.
6.2 Delegasjon fra departement
Det er alminnelig antatt at departementene kan delegere til underordnede organer, men begrensninger kan følge av lov eller kongelig resolusjon.
7. Delegasjon fra regjering/departement til organer som ikke er underlagt deres organisasjonsmyndighet
7.1 Hjemmelsspørsmålet
Hjemmel for delegasjon til organer som ligger utenfor regjeringens /departementets organsisajonsmyndighet, må søkes i annet grunnlag enn denne myndigheten.
Formell lov eller annet kompetansegrunnlag gitt av Stortinget, kan gi slikt grunnlag, innenfor grunnlovens rammer.
Der uttrykkelig hjemmel mangler, kan hjemmel følge av tolking av det kompetansegrunnlaget. I så fall kreves det særlige holdepunkter for at det er meningen å utvide delegasjonsadgnangen til også å gjelde delegasjon til organer som ikke er underlagt det delegerende organs organisasjonsmyndighet.
7.2 ”Sidelengs” delegasjon
Delegasjon fra et departement til et annet krever klar hjemmel. Behovet for slik ”sidelengs” delegasjon er lite, siden det normalt er mest hensiktsmessig at regjeringen fordeler kompetansen mellom departementene.
7.3 Delegasjon til ”uavhengige” forvaltningsorganer
Delegasjon til kommuner eller fylkeskommuner vil kunne være forsvarlig dersom regjering/departement med hjemmel i særlov har instruksjonsmyndighet på området.
Uten slik myndighet, er det antakelig likevel en viss adgang så lenge f eks kommunen samtykker. Foreligger ikke slikt samtykke, kreves det klar hjemmel for delegasjon.
7.4 Delegasjon til private
Det er omdiskutert i teorien om regjering/departement har anledning til å delegere til private, uten særskilt hjemmel. Tidligere var det vanlig oppfatning at særskilt hjemmel krevdes, nå ses det gjerne mer nyanser på spørsmålet.
Momenter av betydning for vurderingen er bl a om delegasjonen gjøres betinget av en viss instruksjonsmyndighet, og hva slags kompetanse det er spørsmål om å delegere, om delegasjonen fremmer lovens formål og fremstår som forsvarlig.
8. Delegasjon fra andre organer enn regjering og departementer
Det rettlige utgangspunktet er at andre organer enn regjering og departementer ikke kan delegere uten særskilt hjemmel.
Det er normalt ikke adgang til ”sidelengs” delegasjon, f eks fra et direktorat til et annet.
Delegasjon til underordnede organer er mindre betenkelig, men utgangspunktet er at når kompetansegrunnlaget gir hjemmel til å treffe individuelle vedtak, kan kompetansen ikke delegeres. Gir kompetansegrunnlaget hjemmel for å gi generelle bestemmelser, er det derimot mer nærliggende å tolke grunnlaget slik at kompetanse til å treffe individuelle avgjørelser på området kan delegeres.
9. Intern delegasjon
Sjefen for organet, avdelingssjefer osv, har kompetanse til å delegere til underordnede, uten særskilt hjemmel. Dette gjelder selv om kompetansen etter ordlyden i kompetansegrunnlaget er lagt til en person, f eks ”Helsedirektøren”.
Noen ganger kan det by på tvil hva som regnes som samme organ, f eks om et distriktskontor for et direktorat tilhører samme organ som direktoratet.
Delegasjonsadgangen internt i kommunene og fylkeskommunene er regulert av kommuneloven. Generelt er delegasjonsadgangen etter loven vid, men noen bestemmelser fastsetter at kompetansen tilligger ”kommunestyret (fykestinget) selv”, som er ment som et delegasjonsforbud, f eks kommuneloven § 45 nr 2 om årsbudsjett.
Gir kompetansegrunnlaget myndighet til et kollegialt organ, må grunnlaget normalt forstås slik at kompetansen må utøves av kollegiet, og ikke kan delegeres til leder eller sekretariat uten særskilt hjemmel. Slike særlige hjemler finnes det imidlertid mange av, f eks kommuneloven § 10 nr 4.
Virkningen av at et vedtak er gjort med hjemmel i delegasjonsvedtak, er i utgangspunktet at vedtaket blir gyldig og bindende med samme virkning som om vedtaket hadde vært gjort av det delegerende organet.
Delegasjon innebærer ikke at det organ som har delegert, har gitt fra seg sin kompetanse. Det delegerende organ har ikke bare rett til å føre kontroll, men også normalt plikt til å føre tilsyn med hvordan den delegerte kompetanse blir utøvd. Det kan gi direktiver, både generelt og i enkeltsaker. Videre kan det normalt omgjøre underordende organs avgjørelser, dersom omgjøring ikke er til skade for private interesser. Det delegerende organ kan også selv avgjøre enkeltsaker.
Dersom det delegerende organ har overskredet grensene for delegasjonsadgangen, eller det hefter andre feil ved delegasjonsbeslutningen, kan vedtak truffet i medhold av den mangelfulle delegasjonsbeslutningen etter omstendighetene likevel være gyldige. Den store hovedregelen er imidlertid at ”hjemmelskjeden” må være i orden, i alle fall der ugyldighet er til gunst for den private part. I teorien er det diskutert om dette må opprettholdes der ugyldighet er til ugunst for parten, og vedtaket er f eks truffet av et underordnet organ på grunnlag av en ikke åpenbart uhjemlet delegasjon.
Oppgaven er som nevnt innledningsvis, sentral innenfor forvaltningsretten. Emnet ligger innenfor de tema det kreves ”grundig kjennskap” til.
Jeg vil i utgangspunktet tro at det er vanskelig å stryke på oppgaven. Selv om en del kandidater antakelig ikke har så mye detaljkunnskap, bør de fleste kunne få frem noe fornuftig om de mest sentrale hovedlinjene i stoffet.
Kandidater som ikke får til stort mer enn løst ”prat”, uten å formidle noe nevneverdig av verdi om begrep, hjemmel, rettslige skranker og rettsvirkninger, vil lett komme i faresonen.
På den annen side kan det ikke selv for en god karakter (A eller B), kreves at alle problemstillingene som er nevnt ovenfor er innsiktsfullt drøftet.
Det avgjørende for karaktersettingen bør ikke være hvor mange av punktene i sensorveiledningen kandidatene er innom, men hva som er det samlete inntrykk av kandidatenes kunnskap om og forståelse av oppgavens tema. I denne vurderingen vil kandidatenes modenhet og evne til rettskildemessig argumentasjon være sentralt. Ellers bør det ses hen til ”normalfordelingen” på karakterskalaen, i den utstrekning det er mulig i den gjennomgående sensuren.
1. Læringskrav, litteraturdekning
Emnet er sentralt. Fra læringskravene i rettergang fremgår følgende:
”Det kreves grundig kjennskap til domstolenes avgjørelser, herunder til form og innhold.”
Temaet er grundig behandlet i den anbefalte hovedlitteraturen og i tilleggslitteraturen. Anbefalt hovedlitteratur er Jo Hov, ”Rettergang I - III”. Anbefalt tilleggslitteratur er Johs. Andenæs ”Norsk straffeprosess”, bind I og II, Jens Edvin A. Skoghøy, Tvistemål og Hans M. Michelsen, Sivilprosess.
2. Avgrensninger, disposisjon.
Det kan være hensiktsmessig å innlede med en felles behandling av de grunnleggende hensyn for kravet til domsgrunner i både sivile og straffesaker, og deretter dele opp behandlingen med sivile og straffesaker hver for seg. Til slutt bør virkningene av mangelfulle domsgrunner behandles. Noen kandidater fellesbehandler hele oppgaven, og lykkes med det, men faren for dobbeltbehandling er til stede.
Oppgaven byr ikke på avgrensningsproblemer. Det som faller utenfor oppgavens ordlyd er andre avgjørelser enn dommer, det vil si kjennelser og beslutninger. Videre avgrenses det mot dommer avsagt i forliksrådet, lagmannsrett og Høyesterett samt avgjørelser i spesialprosessen, for eksempel skjønn. Det kan også avgrenses mot dommer avsagt på grunnlag av forenklet rettergang. En del kandidater velger likevel å behandle dette, og det er greit, men bør ikke gå på bekostning av oppgavens mer sentrale spørsmål. Retting av dommer faller som utgangspunkt utenfor oppgavens ordlyd, men mange kandidater behandler dette. Det må også være greit, men fremstillingen bør gjøres kort.
Overraskende mange kandidater behandler tema som går mer på dommens innhold: For eksempel i sivile dommer spørsmål som faller inn under rettens forhold til partenes prosesshandlinger (forhandlings- og disposisjonsprinsippet), og i straffedommer forholdet mellom skyld- og straffespørsmålet og forholdet mellom tiltalebeslutning og dom. Dette hører ikke under oppgavens ordlyd, og det kan ikke forsvares å foreta en selvstendig behandling av dette.
Sensorveiledningen er bygget opp på følgende måte: I pkt. 4 behandles de grunnleggende hensyn felles for sivile og straffesaker. I pkt. 5 behandles kravet til domsgrunner i straffesaker, og i pkt. 6 for sivile saker. I pkt. 7 fortas en kort gjennomgang av virkningene av at kravet til domsgrunner ikke er oppfylt.
3. Nærmere om innholdet
Innledningsvis kan kandidaten presiseres at en dom er en realitetsavgjørelse, jf. straffeprosessloven § 30, jf. § 39, og tvistemålsloven § 137, jf. § 144. Videre bør kandidaten få frem at kravet til domsgrunner i sivile saker reguleres av tvistemålsloven §§ 144 nr. 4 og 145 og for straffesaker av straffeprosessloven §§ 39, 40 og 41.
Hva som ligger i oppgavetekstens ordlyd ”domsgrunner”, bør deretter defineres. En sivil dom kan sies å bestå av fem deler:
1. ”Hode” til dommen hvor det inntas opplysninger om nærmere bestemte formalia, jf. tvistemålsloven § 144 første ledd nr. 1 og nr. 2.
2. ”Intimasjonen”, det vil si en redegjørelse av den aktuelle tvist (”sakens gjenstand”), jf. tvistemålsloven § 144 første ledd nr. 3.
3. Gjengivelse av partenes anførsler og påstander, jf. tvistemålsloven § 144 første ledd nr. 3.
4. Rettens premisser (”avgjørelsesgrunner”), jf. tvistemålsloven § 144 første ledd nr. 4. Det vil si den del av dommen som innledes med for eksempel: ”Retten bemerker”.
5. Domsslutningen, jf. tvistemålsloven § 144 første ledd nr. 5.
En straffedom kan langt på vei bygges opp på samme måte, men med enkelte forskjeller: For det første vil ”hodet” til dommen ofte fremgå av rettsboken, jf. straffeprosessloven § 18, og selve dommen blir normalt påbegynt på nytt ark i rettsboken. (Se § 39 andre ledd om hvordan det tas avskrift av dommen.) For det andre er det også en forskjell at partenes anførsler og påstander normalt ikke tas med, men påstanden for eksempel med hensyn til straffens størrelse, inndragning og/eller erstatningskravet, vil fremgå av rettsboken, jf. straffeprosessloven § 19 første ledd nr. 1.
En straffedom bygges etter dette opp på følgende måte:
1. ”Fremstilling av sakens gjenstand med de krav som er gjort gjeldende”, jf. § 39 første ledd nr. 1.
2. Rettens premisser (”avgjørelsesgrunner”), jf. § 39 første ledd nr. 2. Kravet til domsgrunner er nærmere regulert i § 40.
3. Domsslutning, jf. § 39 første ledd nr. 3.
Med pkt. 1-5 i sivile dommer og pkt. 1-3 i straffedommer, menes ”domsgrunner i vid forstand”.
Når det derimot tales om ”domsgrunner i snever forstand”, siktes det bare til rettens premisser/avgjørelsesgrunnene. Etter min mening spør denne oppgaven om domsgrunner i snever forstand, men det må også aksepteres at kandidatene behandler domsgrunner i vid forstand. Kandidaten må likevel legge hovedtyngden av besvarelsen på domsgrunner i snever forstand. Denne veiledningen vil bare ta for seg domsgrunner i snever forstand.
4. Grunnleggende hensyn for kravet til domsgrunner. (Felles del).
Hensyn for at en dom bør ha grunner:
- Sikre at avgjørelsen blir nøye gjennomtenkt, og at utenforliggende motiver blir holdt utenfor.
- Fastleggelse av rettskraftvirkninger (domsslutningene gir ikke bestandig nok veiledning)
- Offentliggjøring av dommen gir allmennheten innsyn i hva som er gjeldende rett, og begrunnelsen vil kunne utsettes for kritikk. Dette bidrar til å sikre at avgjørelsen holder visse faglige minstemål, og danner grunnlag for at domstolene kan utøve en rettsskapende funksjon.
- Partene kan lettere ta stilling til om de skal akseptere dommen eller anvende rettsmidler.
- Dersom partene ønsker å anvende rettsmidler, kan de ut fra domsgrunnene se på hvilke punkter de skal sette inn støtet for ankedomstolen, og dette vil også kunne lette arbeidet for den overordnede instans.
Argumenter mot å stille krav om begrunnelse av dommer er at arbeidet er tidkrevende, og kan gå ut over rettens effektivitet. De argumenter som taler for å stille krav til begrunnelse er imidlertid så tungtveiende at hensynet til rettens arbeidsbyrde bare kan tillegges vekt i forhold til hvor omfattende begrunnelse som skal kreves.
Videre skal det i dommen opplyses om dommen er enstemmig eller ei, hvem som eventuelt dissenterer og på hvilke punkter uenigheten gjelder, jf. tvistemålsloven § 145 første ledd og straffeprosessloven § 41. Loven inneholder ikke noe påbud om at dissensen skal begrunnes, men etter andre ledd i begge bestemmelsene kan den eller de dommerne som er uenige i domsslutningen eller i domsgrunnene, kreve å få inntatt i domsgrunnene en redegjørelse for sin mening. Dette er også det mest vanlige.
Reglene om dissenser er opplysende for en part dersom han ønsker å anvende rettsmidler. Men reglene er også gitt av hensyn til den som ønsker å dissentere, slik at denne slipper å stå bak et resultat han er uenig i.
De aller fleste kandidater har noe fornuftig å si om de grunnleggende hensyn.
5. Kravet til domsgrunner i straffesaker
Bestemmelsen i straffeprosessloven § 40 skiller mellom fellende og frifinnende dommer, og de fleste kandidater foretar dette skillet i besvarelsen:
5.1. Domfellelse
Straffeprosessloven § 40 andre ledd angir kravene til domsgrunner når siktede domfelles. Første punktum gjelder rettens redegjørelse for sin avgjørelse av (a) skyldspørsmålet, mens andre punktum gjelder opplysning om de grunner som det er lagt vekt på ved (b) reaksjonsfastsettelsen.
a) Skyldspørsmålet
Det sentrale er at domstolen skal gi en beskrivelse av faktum som gjør det mulig å se om de objektive og subjektive vilkår for straff er oppfylt. (Dette må også ses i sammenheng med femte ledd, om angivelse av hovedpunktene for bevisvurderingen). Mange kandidater får frem akkurat dette, men utfordringen er å problematisere dette.
Problemstillinger som en del kandidater tar opp:
Rettens beskrivelse av faktum må ses i sammenheng med forsvarers anførsler. Er det for eksempel under saken påstått at kravene til subjektiv skyld ikke er oppfylt eller at siktede ikke kan straffes på grunn av straffutelukkende omstendigheter, for eksempel nødverge eller utilregnelighet, må retten gi en beskrivelse av saksforholdet slik at ankedomstolen kan prøve om retten har lagt til grunn en riktig rettsoppfatning om dette. Derimot trenger ikke retten å gå inn å presisere for eksempel at siktede ikke var utilregnelig eller at det ikke forelå nødverge, dersom ikke dette er påstått under saken (dersom det ikke kommet frem opplysninger i saken som tilsier at retten bør gå inn på dette.)
Beskrivelse av faktum kan skje ved en henvisning til fremstillingen i tiltalebeslutningen, men i så fall må tiltalebeslutningen tas inn i dommen. Vanligvis gir bare tiltalebeslutningen en beskrivelse av det objektive saksforhold. Det må da i tillegg inntas opplysninger om de subjektive forhold, og nødvendige tilføyelser om faktum i henhold til hva som er påstått, for eksempel om det foreligger straffutelukkende omstendigheter.
Særlige problemer reiser seg ved beskrivelse av saksforholdet hvor det er tale om anvendelse av straffebestemmelser som forutsetter en skjønnsmessig vurdering av et forhold, for eksempel om en annens død er forvoldt ved ”uaktsom” bruk av motorvogn, jf. straffeloven § 239. Det må da gis en nærmere beskrivelse av hvordan siktede har opptrådt, og omstendighetene ellers rundt handlingen. Men i enkelte tilfeller vil det innen rimelighetens grenser ikke være mulig å gi en så fullstendig prøvelse av faktum at ankedomstolen fullt ut kan prøve rettens anvendelse av en skjønnsmessig bestemmelse (for eksempel beskrivelse av et ”utuktig skrift”). Dette er også akseptert i praksis.
Dersom det er tale om en fortsatt forbrytelse eller forseelse (sammenhengende straffbart forhold), er det ikke nødvendig at retten spesifiserer eller gjengir i detalj de enkelte handlinger som den består av. Det er da tilstrekkelig med en mer generell beskrivelse av forholdet.
Til slutt skal retten også vise til det straffebud som siktede er dømt etter. Etter loven er det tilstrekkelig med en henvisning til straffebudet, det er altså ikke et vilkår at rettsanvendelsen begrunnes. Det er likevel vanlig at retten gir en nærmere begrunnelse for sin lovforståelse, i alle fall dersom rettsspørsmålet kommer på spissen. Det er positivt om kandidaten her kan trekke en parallell til sivile saker, hvor regelen er den motsatte, det vil si rettsanvendelsen må begrunnes i sivile dommer. (Se Skoghøy side 741).
b) Reaksjonsfastsettelsen
Etter andre ledd andre punktum skal domsgrunnene også opplyse om de grunner som det er lagt vekt på ved reaksjonsfastsettelsen. En del kandidater har problemet mer å få frem den prinsipielle forskjellen mellom kravet til domsgrunner ved rettens redegjørelse av skyldspørsmålet og reaksjonsfastsettelsen.
En vesentlig del av det som har betydning for straffutmålingen, vil fremgå av den beskrivelse av de faktiske forhold som er gitt i forbindelse med drøftelse av skyldspørsmålet.
I tilegg er det vanlig at retten anfører noen omstendigheter i ”formildende” og noen i ”skjerpende” retning, men ikke alle momenter passer inn i dette skjemaet: Dette kan være forhold som angår tredjepersoner, som for eksempel at siktede har aleneansvar for mindreårige barn, eller at det er gått lang tid siden den straffbare handling til domfellelse.
Det som ellers er praktisk å ta med - og som bør være med dersom det er avgitt en tilståelse - er hvilken betydning en eventuell uforbeholden tilståelse har hatt ved straffutmålingen, jf. straffeloven § 59 andre ledd. Når det gjelder fradrag for eventuelt utholdt varetekt, må det fremgå av domsgrunnene når varetekten begynte og når den eventuelt opphørte. Dette er nødvendig for å kunne kontrollere at varetektstiden er riktig fastsatt.
Mangler ved begrunnelsen for straffutmålingen har ikke så store konsekvenser som når det gjelder skyldspørsmålet ettersom ankedomstolen selv kan innhente de tilleggsopplysninger som retten finner påkrevd. Kandidaten bør se at det er forskjeller i hvilke krav som stilles til begrunnelse ved behandlingen av skyldspørsmålet og reaksjonsfastsettelsen.
5. 2. Frifinnelse
Kandidaten bør se at det stilles andre krav til domsgrunner for frifinnende dommer, men også disse dommene (eller den del av dommen som gjelder frifinnelse) må begrunnes. Dette gjelder også om påtalemyndigheten legger ned påstand om frifinnelse.
Loven må forstås i samsvar med de prinsipper som er fremstilt i forbindelse med fellende dom. Det er altså ikke tilstrekkelig at retten sier for eksempel at siktede må frifinnes på grunn av nødverge. Retten må som ved en fellende dom gi en så fyllestgjørende beskrivelse av faktum at ankedomstolen ved annen anke enn bevisanke vil kunne prøve om rettsanvendelsen er riktig.
Hvis det derimot ikke er tale om vilkårene for straff, men at frifinnelsen er begrunnet i at siktede ikke har begått den straffbare handling, er det i utgangspunktet tilstrekkelig å skrive for eksempel at retten finner det ikke bevist at siktede har foretatt innbruddet. Dette må imidlertid ses i sammenheng med femte ledd, kravet til at retten angir hovedpunktene i sin bevisvurdering.
5.3 Både fellende og frifinnende dommer
Eter femte ledd må retten i domsgrunnene angi hovedpunktene i sin bevisvurdering. Begrunnelsesplikten gjelder både ved fellende og frifinnende dommer. Men plikten må altså ses i sammenheng med at kravene til domsgrunner er ulike for fellende og frifinnende dommer.
Plikten til å angi hovedpunktene i bevisvurderingen inntrer når det etter reglene i bestemmelsens andre til fjerde ledd, må gjøres rede for hvilket faktum som retten legger til grunn for sin avgjørelse. Bestemmelsen er mest praktisk med hensyn til bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, men gjelder også bevisbedømmelsen under straffespørsmålet.
Kandidaten bør få frem hva som ligger i ordlyden ”hovedpunktene”. Med ”hovedpunktene” siktede det i forarbeidene til at retten skal ”redegjøre for hva som har vært de springende punkter ved bevisvurderingen, og kort angi hva som har vært avgjørende for bevisvurderingen”, jf. Ot. prp. nr. 78 (1992-93) side 77.
Det er positivt dersom kandidaten ser at bestemmelsen har sammenheng med at forklaringer under hovedforhandlingen normalt ikke blir protokollert, jf. straffeprosessloven § 21. Begrunnelsesplikten er i en viss grad ment å vareta de hensyn som kan anføres til fordel for en protokollasjon av forklaringer, i første rekke gi ankedomstolene et sikrere grunnlag ved vurderingen av om en anke skal fremmes etter reglene i §§ 321 og 322.
I praksis vil begrunnelsesplikten særlig få betydning når det er motstrid mellom forklaringer av forskjellige vitner eller dersom andre bevis må holdes opp mot hverandre. I slike tilfeller vil retten normalt gi et kort referat av bevisførselen og deretter angi hva den selv har lagt vekt på ut fra de bevisbyrderegler som gjelder. Hensyn som taler mot begrunnelse av bevisvurderingen er at dette vil kunne virke belastende for siktede eller vitner, dersom det sies med klare ord i dommen at retten ikke fester lit til disse. I forarbeidene er dette hensynet trukket frem, og det fremheves at problemet langt på vei kan unngås ved at retten viser en viss varsomhet i formuleringene.
6. Kravet til domsgrunner i sivile saker
6. 1. Saksfremstillingen
De krav som stilles til beskrivelsen av det faktum retten har lagt til grunn for avgjørelsen, er nærmere definert i tvistemålsloven § 144 første ledd nr. 4. Det er her fastsatt at domsgrunnene må inneholde en ”bestemt og uttømmende” angivelse av ”det saksforhold, som retten bygger sin avgjørelse paa”.
Kandidaten må få frem at det med ”det saksforhold, som retten bygger sin avgjørelse paa”, menes det faktum som har vært avgjørende for utfallet av saken.
Kandidaten bør videre forsøke å redegjøre for hva som ligger i ordlyden ”bestemt” og ”uttømmende”:
Når loven sier at det saksforhold retten bygger på skal angis ”bestemt”, ligger det i dette at selv om retten har vært i tvil, må faktum angis på en slik måte at det ikke er noe tvil om hvilket faktum retten har landet på.
Med kravet om at angivelsen av faktum må være ”uttømmende”, må det for det første menes at dommen må inneholde en så omfattende beskrivelse av det faktum retten legger til grunn, at det er mulig for rettsmiddelinstansen å se om rettsanvendelsen er riktig. Dette er det sentrale. For det andre må retten, så langt det er nødvendig for avgjørelsen, ta stilling til de faktiske omstendigheter som partene har påberopt til støtte for sine standpunkter – men bare dersom disse er rettslig relevante.
Det kan ikke kreves at retten tar stilling til alle enkeltheter i partenes argumentasjon. Ved vurderingen av hvor strenge krav som skal stilles, må det blant annet legges vekt hvor sentralt faktum er det tale om, og hvor grundig rettsanvendelsen er beskrevet. Jo grundigere beskrivelse av rettsanvendelsen, jo mindre krav til gjengivelse av faktum.
Begrunnelsesplikten gjelder bare så langt det er nødvendig for å begrunne resultatet. Hvor flere grunnlag eller innsigelser fører til samme resultat, står retten som utgangspunkt fritt med hensyn til hvilket grunnlag eller innsigelse den skal bygge på. Det vanlige er at retten avgjør saken på det grunnlag som enklest og greiest fører frem.
Noen kandidater vil av naturlige grunner ha problemer med å skille mellom saksfremstillingen etter bestemmelsens nr. 3 og rettens begrunnelse etter nr. 4, og det er positivt om kandidaten trekker frem sammenhengen mellom nr. 3 og nr. 4, herunder at det går en glidende grensegang mellom bestemmelsene. Poenget er at hvor mye som må tas med av faktum under avgjørelsesgrunnene etter nr. 4, vil avhenge av hvor grundig saksfremstillingen etter nr. 3 er, og motsatt.
Det er ikke uttrykkelig sagt i § 144 første ledd nr. 4 at rettsanvendelsen må begrunnes. Av kravet om at dommen må inneholde ”avgjørelsesgrunde”, må imidlertid følge at også rettsanvendelsen skal begrunnes. Tilføyelsen i nr. 4 om at avgjørelsesgrunnene bestemt og uttømmende må angi ”det saksforhold, som retten bygger sin avgjørelse på”, kan ikke tolkes slik at retten ikke har plikt til å begrunne rettsanvendelsen. Ettersom ikke ordlyden sier eksplisitt noe om rettsanvendelsen, kan det tenkes at en del svakere kandidater utelater dette spørsmålet.
Under drøftelsen av rettsanvendelsen kan spørres om det er tilstrekkelig at retten oppgir hvilken rettsoppfatning den legger til grunn, eller om selve tolkningsresultatet må begrunnes. Oppfatningen i juridisk teori har vært at man her må skille mellom den sikre og den tvilsomme juss. Dersom en rettssetning står sentralt i saken og er omstridt, kan saksbehandlingen trolig ikke anses forsvarlig dersom retten ikke gjør rede for hvilke rettskildefaktorer den bygger sin rettsoppfatning på.
6.2 Bevisvurderingen
For sivile saker finnes det ikke noen tilsvarende bestemmelse som i straffeprosessloven § 40 femte ledd, om at retten må angi hovedpunktene i bevisvurderingen.
Som den klare hovedregel trenger ikke retten gi noen redegjørelse for bevisvurderingen i sivile saker. Det er likevel enighet i juridisk teori at det i visse tilfeller må stilles krav om at bevisvurderingen må begrunnes også i sivile saker. I saker av stor viktighet for partene, og hvor bevisvurderingen er omtvistet og tvilsom, må det ut fra et forsvarlighets- og rettssikkerhetssynspunkt, kreves at det gis en redegjørelse for bevisvurderingen.
Spørsmålet var oppe i Karmøysaken, Rt. 1999 side 1363, hvor Høyesterett på bakgrunn av prinsippet om forsvarlig saksbehandling oppstilte et krav om at retten i tilfeller hvor sentrale faktiske spørsmål har vært omtvistet mellom partene, må redegjøre for hovedpunktene i bevisbedømmelsen. Jeg forventer ikke at kandidatene kjenner til denne avgjørelsen.
Den bedre kandidat vil trekke en parallell mellom sivile saker og straffesaker her og forklare bakgrunnen for denne forskjellen. Det er positivt dersom kandidaten ser sammenhengen til silingsordningen i straffesaker i lagmannsretten, og som vi ikke har en tilsvarende system for i sivile saker.
7. Virkningene av at en begrunnelse er mangelfull
7.1 Straffesaker
Eter straffeprosessloven § 343 andre ledd nr. 8 er det en absolutt opphevelsesgrunn at domsgrunnene har ”mangler som hindrer prøving av anken”. Dette vil være tilfelle dersom beskrivelsen av faktum ikke er tilstrekkelig til at ankedomstolen kan bedømme om lovanvendelsen er riktig eller ikke.
Andre mangler i domsgrunnene vil måte vurderes etter første ledd, det vil om det kan ”antas at feilen kan ha innvirket på dommens innhold. ”Manglende redegjørelse for bevisvurderingen eller straffutmålingen vil sjelden bli ansett som en saksbehandlingsfeil som fører til opphevelse.
7.2 Sivile saker
Grove mangler ved domsgrunnene kan føre til opphevelse i medhold av tvistemålsloven § 384 andre ledd nr. 5. Mindre vesentlige mangler vil måtte vurderes etter § 384 første ledd, det vil si at retten må finne det sannsynlig at feil kan ha virket inn på resultatet.
Imidlertid er det et poeng at i praksis vil ankende part som regel ønske full overprøving i lagmannsretten. Det er sjeldent det bare ankes over lovanvendelsen eller saksbehandlingen med krav om opphevelse på grunn av mangelfulle domsgrunner. Som regel vil ikke ankende part se seg tjent med en ekstra runde i tingretten.
8. Vurdering
Oppgavens tema er ikke av de vanskeligste i rettegangsfaget, men fordi de fleste kandidatene mangler praktisk erfaring, kan det likevel være vanskelig å skrive godt om dette. Som ellers ved slike ”§-oppgaver” blir en del besvarelsen bare en ren gjengivelse av lovtekst eller omskrivning uten at stoffet problematiseres tilstrekkelig. Kandidatens utfordring er derfor å problematisere stoffet, eksemplifisere, og få frem de sentrale hensyn og grunnleggende prinsipper. Det viser seg at de fleste kandidater får frem en del fornuftig vedrørende de grunnleggende hensyn, men i flere besvarelser reises det ikke en eneste problemstilling. Det må likevel være mulig å stå dersom besvarelsen er ryddig, og kandidaten gjennom fremstillingen viser noen kunnskaper.
Den bedre kandidat viser forståelse ved å belyse sammenhengen mellom kravet til domsgrunner i sivile og straffesaker, redegjøre for de grunnleggende hensyn, spesielt betydningen av rettsmiddelordningen og kompetansen til lagmannsretten. Noen få kandidater trekker også inn betydningen av silingsordningen i straffesaker. Disse kandidatene bør honoreres godt.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |