UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 4. avdeling

Sensorveiledning teorioppgave nr. 1

Sensorveiledning teorioppgave nr. 2

Teori oppgave nr. 1

Teori oppgave nr. 2

Eksamenskravene.

Ovennevnte er beskrevet slik med hensyn til den alminnelige strafferett: Det kreves grundig kjennskap til vilkårene for straffbarhet slik som osv.

Litteratur:

Hovedlitteraturen i alminnelig strafferett er:

Johs.Andenæs: Alminnelig strafferett, 4.utg.1997. 

Henry John Mæland: Innføring i alminnelig strafferett, 2.utg., Bergen 1999.

Det er imidlertid angitt at bl.a. kap. 6 i Mælands bok som omhandler straffbar unnlatelse, er unntatt. Dette innebærer at eneste hovedlitteratur er Johs. Andenæs: Alminnelig strafferett, 4.utg.1997, kap.12 s.127-138.

Jeg nevner også at det er en utførlig fremstilling av emnet hos Bratholm, Strafferett og samfunn (1980) s.350-360.

En kort oversikt over problemstillingen finnes i Svein Slettan/Toril Øie, Forbrytelse og straff s.119-123.

Ovennevnte innebærer at det er Andenæs's fremstilling som må legges til grunn for det som kan forventes og kreves av kandidatene. (Jeg velger i meget beskjeden grad å vise til Andenæs's doktoravhandling Straffbar unnlatelse, Oslo 1942, da det ikke kan forventes at noen har lest denne  - hverken blant studentene eller sensorene.(?) Den er selvsagt standardverket innen emnet, men fremstillingen hos Andenæs i Alminnelig strafferett er en komprimert fremstilling av hovedpunktene).

Oppgaven bør ikke by på disposisjonsmessige problem.

I

Innledningsvis kan det være naturlig å gi en oversikt over ekte og uekte unnlatelsesdelikt.

De fleste straffbare handlinger begås ved aktiv handling. I blant kan imidlertid en straffbar handling begås ved unnlatelse eller passivitet. Et ekte unnlatelsesstraffebud (omissivdelikt) er der loven er beskrevet som påbud - dvs. den straffbare handling retter seg direkte mot passivitet, f.eks. mot å unnlate noe, utebli fra noe, avholde seg fra noe. Det er en rekke straffebud i og utenfor straffeloven som pålegger den enkelte p1ikt til å opptre aktivt, slik som å foreta skattetrekk, føre bøker, melde flytting, avverge alvorlig fare osv. (se f.eks. straffebud som strl. § 339 nr. l, strl. § 387 ("unntak") og § 412 første ledd ("ulovlig uteblivelse"). Det er ikke nødvendig at loven benytter alene uttrykket "unnlatelse" - den kan godt benytte andre uttrykk enn unnlatelse, f.eks. forsømme, utebli, misligholder. Prinsippet blir det samme.
 

Med uekte unnlatelsesstraffebud forstår vi straffebud som normalt overtres ved aktiv handling (kommisivdelikt), men som i det konkrete tilfelle rammer en unnlatelse. De fleste straffebud beskriver det straffbare i uttrykk som utelukkende eller iallfall i første rekke tar sikte på aktive handlinger, slik som å forvolde et resultat, bortta en gjenstand, forfalske et dokument eller tvinge noen osv.
 

Det må også presiseres at det enkelte ganger ikke vil være noen skarp grense mellom ekte og uekte unnlatelsesstraffebud og at man har noen forskjellige overgangsformer. Andenæs nevner side 128 at under tiden inneholder en straffebestemmelse 2 eller flere alternativer, slik at det straffbare dels er beskrevet som aktiv handling, dels som unnlatelse, slik som f.eks. strl. § 327 (den som unnlater å bistå en offentlig tjenestemann eller avholder en annen fra å yte slik bistand), strl. § 428 m.fl. Det må imidlertid presiseres at det ikke oppstår særlige vanskeligheter i den anledning.

II

Den relevante problemstilling:

De ekte unnlatelsesstraffebud volder sjelden spesielle problem. På ett viktig punkt er det særregler for de ekte unnlatelsesstraffebud som er forseelser, jfr. bestemmelsen i strl. § 40 annet ledd vedrørende skyldkravet.
 

Når det gjelder de uekte unnlatelsesstraffebud, oppstår vanskelige spørsmål. Det er nettopp disse nærværende oppgave tar sikte på: Under hvilke omstendigheter vil et straffebud som i første rekke tar sikte på å ramme den aktive handling, også kunne rammes ved unnlatelse eller passivitet? Oppgaven tar således sikte på at kandidatene skal klarlegge når passivitet strafferettslig likestilles med aktiv overtredelse av straffebudet.

III

Betydningen av strl. § 4:

Det vil være naturlig at en stiller spørsmål om hvorvidt dette generelle problem er løst i straffeloven. § 4 i denne lyder:

"Over alt, hvor denne lov benytter ordet handling, er, med mindre det motsatte uttrykkelig er sagt eller fremgår av sammenhengen, derunder også innbefattet unnlatelse av å handle."

Det er på det rene at § 4 ikke løser spørsmålet om når en unnlatelse rammes av et straffebud. I den anledning kan en peke på følgende:

For det første er det meget få straffebud som beskriver det straffbare forhold som "handling". I de aller fleste tilfelle brukes andre ord i loven for å beskrive gjerningen, slik f.eks. "skader", "forvolder fare" osv. Og når slike uttrykk brukes får § 4 ikke betydning fordi regelen gjelder for de tilfelle hvor straffebudet bruker ordet "handling". I de tilfelle hvor ordet "handling" fremkommer i gjerningsbeskrivelsen, vil en nærmere undersøkelse vise at § 4 ikke løser problemet om når en unnlatelse er straffbar. Et eksempel vedrørende strl. § 247 illustrerer dette. Nevnte bestemmelse rammer den som "i ord eller handling" ærekrenker en annen. Med basis i § 4 må således "handling" i § 247 også forstås "unnlatelse av å handle". For så vidt kan man sluttet at det kan oppstå ansvar for ærekrenkelser etter § 247 ved passivitet. Men når et slikt ansvar inntrer, kan ikke utledes av § 4. Det er ganske selvsagt at man ikke kan gjøre hvem som helst som har vært passiv, ansvarlig for ærekrenkelse. Om f.eks. A og B forholder seg passiv til C's ærekrenkelse av D, vil A og B ikke uten videre få ansvar.
 

§ 4 kan heller ikke forstås slik at ansvar for unnlatelse kan oppstå bare i de få tilfeller hvor straffebudet retter seg mot "handling". Da ville ansvar for unnlatelse sjelden oppstå. Andenæs fremholder at motivene til strl. § 4 viser at hensikten med bestemmelsen ikke var å løse problemet om unnlatelsens straffbarhet. For å ha en fellesbetegnelse for forbrytelser og forseelser bruker loven ofte uttrykket "straffbar handling". Og bestemmelsen i § 4 ble tatt inn for å gjøre det helt klart at slike bestemmelser i den alminnelige del (f.eks. §§ 1,2,34,36,55) og i den spesielle del (f.eks. §§ 118,131,168) skulle anvendes enten det straffbare besto i handling eller unnlatelse.
 

Det kan nevnes at Straffelovkommisjonen av 1980 har foreslått at bestemmelsen i § 4 blir sløyfet i den nye straffelov uten at dette innebærer noen realitetsendring, se NOU 1992:23 s. 57.

IV

Unnlatelse som årsak:

Mange straffebud krever årsakssammenheng for at gjerningsmannen skal kunne straffes for fullbyrdet forbrytelse. I teorien har det vært diskutert om en unnlatelse kan være årsak til en følge (f.eks. en skade), og om derfor kravet til årsakssammenheng kan sies å være oppfylt når det foreligger passivitet.

Andenæs drøfter dette på s.128-129. Han nevner 2 eksempler:

1. Om en mor lar sitt nyfødte barn ligge uten mat og pleie til det dør, har hun da ved sin unnlatelse forvoldt barnets død?
2. Om en person ser en sigarettstump tenne fyr på skogbunnen uten at vedkommende setter foten på den og slukker den, har da vedkommende forvoldt skogbrannen.

Eksemplet ovenfor under bokstav a er hentet fra Rt.1936 s. 525, hvor moren ble ansett for å ha "forvoldt" sitt barns død ved å unnlate å pleie det.

Andenæs’ oppsummering av årsaksspørsmålet er som følger: Forutsetningen for at en unnlatelse skal betraktes som årsak til et resultat, er at den unnlatende hadde mulighet til å avverge resultatet. Men det må kreves noe mer: Unnlatelsen som årsak vil bare foreligge hvor en etter livets vanlige regel kunne ha en større eller mindre forventning om handling. Det er bare under denne forutsetning unnlatelsen kan gi forklaringen på resultatet. Jo sterkere forventningen er, desto lettere vil en knytte årsaksbetegnelsen til unnlatelsen. Ingen vil betenke seg på å si at banevokteren som forsømmer å melde fra at det er gått et ras over linjen, har forvoldt den togavsporing som blir følgen av linjebruddet. En slik svikt i sikringstjenesten er et vesentlig moment til forklaring av ulykken. Er det imidlertid en tilfeldig forbipasserende som har sett bruddet uten å melde fra, vil en i alminnelig språkbruk neppe sidestille passiviteten med en aktiv forvoldelse. En kan ikke i sin alminnelighet ha noen begrunnet forventning om at ulykker skal forhindres ved utenforståendes inngripen. Forsømmelsen blir derfor i dette tilfellet bare en mer sekundær forklaringsgrunn.

Andenæs fremholder at den konkrete anvendelse av prinsippet skaper mange tvilsomme skjønnsspørsmål. Ved tolkningen av loven kan en selvsagt ikke utelukkende holde seg til den rent språklige betydning av ordene, men må få den presisert ved momenter av annen art, så som hensynet til sammenhengen i loven og ønsket om å oppnå et rimelige resultat.

V

Det kan fastslås at det ikke finnes noen løsning i straffelovens alminnelige del om løsningen av straffbarheten av unnlatelser. I strafferettslig teori har en søkt oppstilt prinsipper til hjelp for løsningen, og den lære som har dominert i så henseende er rettspliktsteorien. Etter denne teori skulle en unnlatelse av å hindre et skadelig resultat likestilles med aktiv forvoldelse av resultatet, dersom den som forholdt seg passiv hadde en rettslig p1ikt til å handle. Rettspliktsteorien tar i første rekke sikte på skadedelikt, men det ble forutsatt at det samme prinsipp også skulle gjelde for andre type delikter, f.eks. faredeliktene.
 

I sin doktoravhandling Straffbar unnlatelse forkaster Andenæs rettspliktsteorien, se s. 200 flg. Hans hovedinnvending er at læren ikke tar tilstrekkelig hensyn til at i første rekke er en tolkningsoppgave å avgjøre om en unnlatelse rammes av et straffebud eller ikke. Enkelte ganger er unnlatelsesansvar utelukket fordi straffebudet beskriver det straffbare som en aktiv, snever og konkret handling, jfr. f.eks. strl. § 407 som setter straff for den som "krenker annens rett til å fiske, jage, sette fangstredskap for, fange eller drepe dyr, som ikke er i noens eie." Om en skogforvalter ser gjennom fingrene med krypskyttere, har han kanskje overtrådt sine rettsplikter overfor eieren, men han kan ikke derved rammes av nevnte straffebestemmelse.
 

Andenæs nevner videre at det ikke er vanskelig å tenke seg unnlatelser som går inn under bestemmelsen i strl. § 325 nr. l om embets- eller bestillingsmenn som viser "grov uforstand i tjenesten" eller i § 219 om den som "ved vanrøkt, mishandling eller annen lignende adferd" krenker sine plikter mot ektefelle eller barn. Voldtekt (§ 192) kan ikke godt tenkes forøvet ved passivitet. Det kan derimot incest (§§ 207 og 208). 

Oppsummering:

Det er meget sentralt at kandidatene ser at straff bare kan ilegges med hjemmel i lov, jfr. legalitetsprinsippet. Det må således for hvert enkelt straffebud prøves om det etter sin ordlyd og sitt formål kan anvendes på den slags unnlatelse som det er tale om. Man står således i første rekke overfor et tolkningsspørsmål.

Ved tolkningen av det aktuelle kommisivdelikt om når det rammer en unnlatelse er det særlig to forhold som har betydning:

a)    Gjerningsbeskrivelsen i vedkommende straffebud må være vid nok til å ramme unnlatelsen

og

b)    Unnlatelsen må være tilnærmet like straffverdig som den aktive handling som straffebudet tar sikte på å ramme.

Skal unnlatelsen være tilnærmet like straffverdig som den aktive handling som beskrives i straffebudet, må det normalt foreligge særlige omstendigheter.
 

Andenæs (s. 130) presiserer at om det foreligger en rettsplikt til å handle, er dette ikke alltid tilstrekkelig til å pådra ansvar for det skadelige resultat som skulle ha vært avverget ved handlingen. Det må en nøyere prøvelse til, og dette gjelder selv om plikten har hjemmel i lov. Han nevner følgende eksempler:
 

Etter strl. § 387 har enhver p1ikt til å hjelpe den som befinner seg i øyensynlig og overhengende livsfare. Her foreligger det altså en rettslig handleplikt, men det er åpenbart ikke lovens mening at den som forsømmer sin hjelpeplikt med den følge at en annen omkommer, skal trekkes til ansvar for å ha forvoldt hans død, jfr. strl. § 233. Det er tydeligvis meningen at ansvaret for forsømmelsen er uttømmende regulert ved bestemmelsen i § 387. Dette er det enighet om, og rettspliktsteorien blir ofte modifisert slik at en alminnelig hjelpeplikt ikke er tilstrekkelig til å pålegge ansvar for forårsakelse, det må en spesiell rettsplikt til.
 

Men også når det er tale om slike spesielle rettsplikter, kan forholdet være at ansvaret for forsømmelse er begrenset til det som direkte følger av de regler som gir hjemmel for plikten. Etter politiloven og den alminnelige tjenesteinstruks for politiet har en politimann mangfoldige plikter til å avverge fare og skade. Han skal varsle om brann og hjelpe til med å begrense ilden, han skal i ulykkestilfelle gjøre det som er mulig for å begrense skaden eller avverge faren. Han skal hjelpe syke som ikke er i stand til å to vare på seg selv osv. Men om politimannen forsettlig eller uaktsom har satt seg utover disse bestemmelser, er det en pliktforsømmelse som kan straffes etter strl. §§ 324-325, men det er neppe grunnlag for å pålegge ham ansvar som forvolder av de ulykker som han skulle ha avverget. På tilsvarende måte er det for en lege som etter legelovens § 27 har p1ikt til å yte legehjelp i påtrengende tilfelle. Hvis han nekter å yte hjelpen, kan han straffes etter legelovens § 53, eventuelt også etter strl. § 387, men han kan neppe trekkes til ansvar som forsettlig eller uaktsom drapsmann om den syke dør på grunn av manglende legehjelp.

VI

Forhold som kan begrunne en strafferettslig likestilling mellom handling og unnlatelse:

I norsk teori har en normalt søkt et eller annet grunnlag som tilsier at det foreligger sterke forventninger om en handling, jfr. foran s. 5. I sin bok har Andenæs opplistet følgende forhold - som han presiserer ikke kan ansees som noen uttømmende oppregning:

1)         Farevoldende handling

2)         Tilsynsplikter

3)         Omsorgsplikter

4)         Kontrakt

5)         Offentlig tjenestestilling

6)         Konkludent passivitet

Hos Andenæs er det fra s.132-138 foretatt en gjennomgang av de ovennevnte grupper, uten at jeg her finner foranledning til å gå nærmere inn i kasuistikken.

*****

I utkastet til veiledning av 19. april - før noen oppgave var lest - skrev jeg:

"Etter min mening er oppgaven meget krevende. Det som vil skille de gode og dårlige kandidater er forståelsen av problemstillingene. Etter min mening ligger det helt sentrale i oppgaven i de problemstillinger som er gjennomgått før man kommer frem til selve kasuistikken, nemlig at man i første rekke må se at man står overfor et tolkningsspørsmål, og at i tillegg kommer spørsmålet om forhold som vil betinge lik straffverdighet med en aktiv handling. Det vil være disse punktene som i første omgang vil være avgjørende. Men det må selvsagt også kreves noe vedrørende de enkelte grupper ovenfor.

Det er vanskelig på forhånd å angi hva som må kreves for å få laudabelt resultat. Som sedvanlig vil det bero på en helhetsvurdering av besvarelsen. Men oppgavens vanskelighetsgrad vil nødvendigvis få betydning ved fastsettelsen av nivået."

Etter gjennomgående sensur kan det fastslås at oppgaven er krevende. Det er imidlertid ikke så mange stryk, men det har lett for å bli mange "grå" besvarelser.

I tillegg til det som jeg har skissert som naturlig å ta opp, kommer mange kandidater inn på straffbarhetsbetingelsene generelt. Dette mener jeg er klart overflødig, dog slik at det kan være naturlig å berøre skyldkravet, idet det i den anledning oppstår spørsmål som er spesifikt for unnlatelse: Det må være klart at skyldkravet ved uekte unnlatelsesforbrytelser følger hovedregelen i strl. § 40 første ledd om forsett. Den uaktsomme overtredelse er bare straffbar når det uttrykkelig er sagt eller utvetydig forutsatt.

Strl. § 40 annet ledd har en særregel for "forseelse der består i unnlatelse." En sådan forseelse er straffbar også når den er forøvet ved uaktsomhet, med mindre det motsatte er uttrykkelig bestemt eller utvetydig forutsatt.
 

Spørsmålet er om uttrykket "Forseelse, der består i unnlatelse" tar sikte på overtredelsesmåten eller arten av straffebudet? M.a.o. om bestemmelsen tar sikte på alle unnlatelsesforseelser eller bare på de ekte unnlatelsesforseelser?
 

Det fremgår av straffelovens motiver at bestemmelsen tar sikte på de ekte unnlatelsesforseelser, jfr. Andenæs l. c. s. 200. Dette er en naturlig fortolkning, da det ville være lite rimelig om overtredelse av et straffebud ved passivitet skulle bedømmes strengere enn den vanlige overtredelse av straffebudet ved aktiv handling.
 

En rekke kandidater behandler medvirkning ved unnlatelse, åpenbart inspirert av det som er fremkommet under forelesninger samt det Husabø skriver om i "Straffeansvarets periferi".
 

Det sentrale spørsmål vil være om og eventuelt på hvilke vilkår en unnlatelse kan knyttes til hovedhandlingen på en slik måte at det utløser ansvar etter straffebudets medvirkningstillegg.
 

Det kan spørres om man her står overfor en form for psykisk medvirkning eller et særtilfelle av unnlatelsesansvar.
 

Det synes som om kandidatene har problemer med forståelsen vedr. pkt. 6 ovenfor under kasuistikken (konkludent passivitet). Ved psykisk medvirkning har vedkommende fremkalt eller styrket den annens forsett. Ved medvirkning til unnlatelse er spørsmålet videre om handlingen har vært et ledd i årsaksrekken til den aktuelle handling. I praksis er ved dette et spørsmål om bevisbedømmelse.
   

Det kan imidlertid ikke kreves så mye av kandidatene vedrørende passiv medvirkning.

Teori oppgave nr. 3

Sist oppdatert 31. mars 2007 av LISR Kommentarer til denne siden.