UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgåver 4. avdeling

Sensorrettleiing, endelig utgåve
Fjerde avdeling jus
Vårsemesteret 1998
Teoretisk oppgåve nr. 1

Denne sensorrettleiinga er basert på ein  førebels versjon som dei  gjennomgåande sensorane har brukt. Avsnitt som er nye i den endelege versjonen er kursiverte.

1.          Eksamenskrav og litteratur

For studieordninga frå 1984 er eksamenskrav og litteratur i forvaltningsrett II formulert slik:

"Grundig kjennskap til dei grunnleggjande reglane om den kompetanse forvaltninga har og om forvaltningsavtaler, til reglane om omgjering av forvaltningsvedtak og om når forvaltningsvedtak blir ugyldige.

Tilrådd litteratur:

Arvid Frihagen, Forvaltningsrett bind I, 3. utg. 1991 med unntak av kapittel 1, 2 og 3 (s. 17-106), underkapittel 6.0, 6.1 og 6.2 (s. 160-180) og 7.4 og 7.5 (s. 226-36), kapittel 8 (245-80) og underkapittel 9.1 (s. 282-95) og 11.2 (s. 361-73).

Arvid Frihagen, Forvaltningsrett bind III (1992). Kap. 18 og kap. 19 punkt 19.0 og 19.1 (s. 13-72. Kap. 21 punkt 21.0, 21.2 og 21.3 (s. 128-31 og 139-64). Kap. 22 punkt 22.2 og 22.3, kap 23 og kap 24 (s. 175-266)." 

For studieordninga frå 1997 er eksamenskrav og litteratur i forvaltningsrett II formulert slik:

"Grundig kjennskap til dei grunnleggjande reglane om forvaltninga sin kompetanse og den bindande krafta av forvaltningsvedtak, til reglane om når noko er ugyldig i forvaltningsretten, og til reglane om kontroll med og prøving av forvaltningsvedtak. 

Tilrådd litteratur: 

Arvid Frihagen, Forvaltningsrett bind I, 3. utg. (Oslo 1991), unnateke kap 1-3. 

Arvid frihagen, Forvaltningsrett bind III, 4. utg. (Oslo 1992), unnateke kap 20."

Kravet om grundig kjennskap til reglane om kontroll med forvaltningsvedtak synest noko sterkare framheva i 1997-ordningen enn i 1984-ordninga. Temaet domstolsprøving av forvaltningsvedtak er også i utgangspunktet litt betre dekka av den tilrådde litteraturen etter 1997-ordninga. Frihagen, Forvaltningsrett bind III kap 20 punkt 22.0 (oversikt og utgangspunkt), 22.1 (adgang til domstolsprøvelse) gir eit godt utgangspunkt for å løyse oppgåva. Desse punkta fell inn under det som er tilrådd litteratur etter 1997-ordninga. Etter 1984-ordninga fell 22.0 og 22.1 utanfor. Denne skilnaden vil kanskje gi dei som har studert etter 1997-ordninga eit betre utgangspunkt for å svare på det oppgåva spør etter. På den andre sida er spørsmålet om domstolsprøving av forvaltningsvedtak eit gjennomgående tema i forvaltningsrettspensumet etter begge studieordningene, og kandidatane vil kunne hente stoff frå langt meir enn dei punkta som er nemnde ovanfor, sjå særleg Frihagen III kap 23 og 24 som Frihagen viser til på s. 169 der det m.a. heiter;

"Det er i dag først og fremst spørsmål om hvor langt domstolene vil gå i å etterprøve og å stille opp skranker for forvaltningens kompetanse (se nedenfor kapittel 23) og omfanget av domstolenes kontroll med forvaltningens saksbehandling og avgjørelsenes faktiske grunnlag (se nedenfor kapittel 24)." 

Mine erfaringar så langt i sensuren er at dei nemnte skilnadene i tilrådd litteratur for dei to ordningane truleg har hatt lite å seie for den enkelte kandidats føresetnader for å løyse oppgaven.

I Torstein Eckhof og Eivind Smith, Forvaltingsrett (6. utg. Oslo 1997) er kapittel 34 om domstolskontroll det mest sentrale (då slik at det kan hentast mykje relevant stoff frå andre delar av boka). Kapitlet omhandlar m.a. spørsmål om kva domstolane kan prøve og nokre prosessuelle spørsmål. Denne boka er ikkje tilrådd litteratur i Bergen, men erfaring viser at mange kandidatar les denne i tillegg til eller i staden for Frihagens bøker. Det kan sjølvsagt ikkje ha noko å seie for vurderinga kvafor forfattar den enkelte kandidat har lese. Hovudsaka er at kandidatane meistrar temaet, og det bør vere mykje å gå på når det gjeld kvafor enkeltspørsmål den enkelte kandidaten tek opp.

2.          Avgrensing av oppgåva

Oppgåva kan tolkast slik at den fell i to delar - ein materiell og ein prosessuell del. Ei av problemstillingane i den materielle delen er i kva utstrekning domstolane kan overprøve forvaltningsvedtak. Ordlyden i oppgåva tilseier at kandidatane bør leggje størst vekt på dei materielle spørsmåla. Etter mi vurdering må det vere fullt forsvarleg å avgrense mot dei prosessuelle spørsmåla. Oppgåveordlyden gir ikkje nokon klar peikepinn på om prosessuelle spørsmål skal eller ikkje skal takast med. Mi erfaring så langt i sensuren, er at dei fleste kandidatane ikkje drøftar prosessuelle spørsmål.
    Kandidatane må også elles ha eit vidt spelerom for eigne vurderingar om korleis dei vil leggje opp og avgrense oppgåva. Det kan neppe stillast opp noko klart avgrensa momentliste som kandidatane bør skrive om. Oppgåva er krevjande, og er først og fremst ei prøve på kandidatanes evne til å formulere og drøfte problemstillingar knytt til temaet domstolskontroll med forvaltningsvedtak.
    Det er ein nærliggande fare for at ein del kandidatar vil avgrense oppgåva for vidt og skrive noko i retning av eit oversyn over forvaltningsretten, eller at dei grev seg for langt ned detaljar om tema som t.d. læra om det frie skjønnet. Mykje av dette er rett nok relevant stoff. Men skal framstillinga bli god, må kandidatane knyte stoffet til temaet domstolssprøving av forvaltningsvedtak og vise evne til å drøfte dei prinsipielle spørsmåla som oppgåva reiser.

Mi erfaring etter å ha lese oppgåvene eg har retta i første hand, er at dei fleste skriv meir eller mindre detaljert om rekkevidda av det frie skjønnet (oftast om grensa mellom fritt og lovbunde skjønn og om maktmisbrukslæra). Er dette godt skrive, ber kandidatane få utteljing for det. Men føresetnaden må då vere at dei også får fram noko om omsyna bak reglane om rekkevidda av domstolskontrollen.

3.           Temaet for oppgåva

Hovudtemaet i oppgåva må etter mi vurdering vere å kaste lys over domstolanes rolle som kontrollorgan i forhold til forvaltninga. Kandidatane vert prøvde i deira forståing av kva funksjon domstolane har som rettstryggleiksgaranti for borgarane når det gjeld verksemda til forvaltninga. Forholdet mellom forvaltninga og domstolane, og korleis dette har utvikla seg, står sentralt her. Kandidatane bør bl.a. to opp spørsmål om korleis denne kontrollen fungerer, og i kva utstrekning domstolane kan overprøve dei vedtaka forvaltinga gjer.
    I det følgjande vil eg kort omtale nokre problemstillingar som ligg innanfor dette temaet, men det må understrekast at dette ikkje  må lesast som ein fast mal for korleis oppgåva bør løysast.

4.           Utviklinga av domstolskontrollen

Det vil vere et pluss om problemstillingane oppgåva reiser vert sett i eit historisk perspektiv. Dette kan gjerast innleiingsvis, eller i tilknyting til drøftinga av kvar enkelt problemstilling.
    I eldre norsk rett var læra at domstolane ikkje kunne overprøve forvaltningsavgjerder. Grunnlova regulerer ikkje spørsmålet, men det gjekk ikkje mange år etter at grunnlova vart vedteken før rettspraksis slo fast at domstolane kunne prøve om forvaltningsvedtak var gyldige. Utviklinga fram til i dag har gått i retning av ein stadig meir inngåande kontroll med forvaltningsvedtak. At domstolane har denne kompetansen er no sikker konstitusjonell sedvanerett skapt av rettspraksis.
    Kandidatane bør få fram at denne utviklinga har samanheng med utviklinga av rettstryggleiksgarantiane. Domstolskontrollen bidrar til å gi borgarane vern mot overgrep og feil gjort av forvaltninga. Også utviklinga av prosessreglane har styrka domstolanes kontroll med forvaltninga, mellom anna ved at krinsen av kven som kan gå til søksmål etter tvistemålslova § 54 gjennom rettspraksis har blitt utvida, sjå nærare Frihagen III s. 166-167 der Alta-kjennelsen i Rt 1980 s. 569 og Fusa-dommen i Rt 1990 s. 874 er nemnde.

5.          Kva domstolskontrollen med forvaltninga har å seie i praksis

Sjølv om dei reint rettslege rammene for domstolskontrollen er det mest sentrale i oppgåva, vil det vere eit pluss om kandidatane også seier noko om kva rolle domstolane spelar som rettstryggleiksgaranti i praksis.

Domstolskontrollen bør sjåast i samanheng med andre former for kontroll med med vedtak som forvaltninga gjer. Det er ikkje så ofte at domstolane handsamar saker som gjeld forvaltningsvedtak, i alle fall ikkje sett i forhold til det store talet forvaltningsvedtak som vert gjort av statlege, fylkeskommunale og kommunale organ. Slik sett spelar ikkje domstolane noko sentral rolle som garanti for rettstryggleiken. Det vil vere eit pluss om kandidatane gjer seg opp nokre tankar om grunnane til dette. Mellom anna kan det peikast på at dei verdiane som står på spel ofte, eller dei ressursane som den private parten har til rådvelde, ikkje er så store at det svarar seg å setje i gang ein dyr og tidkrevjande domstolsprosess. For folk flest vil det vere meir nærliggjande å få overprøvd forvaltningsavgjerder på andre måtar, først og fremst gjennom forvaltningsklage eller klage til Sivilombudsmannen. Ein annan grunn til at domstolane kanskje ikkje har så mykje å seie som rettstryggleiksgaranti i praksis, er at vi på fleire område har domstolsliknande forvaltningsorgan som t.d. Trygderetten og fylkesnemndene for sosiale saker.
    Det er få kandidatar som seier noko om kva domstolskontrollen med forvaltninga har å seie i praksis, og eg har ikkje funne grunn til å trekkje noko serleg for det.

6.          Dei rettslege rammene for domstolsprøving

a. Ulovfesta reglar

Kandidatane bør seie noko om i kva utstrekning domstolane kan overprøve avgjerder gjort av forvaltninga. Her kan kandidatane henta ein del frå læra om når forvaltningsvedtak blir ugyldige. Som nemnt er det ikkje detaljane som er det viktigaste her, men evna til å drøfte spørsmåla på et prinsipielt plan. Kandidatane bør få fram at domstolanes overprøvingsrett ikkje er uavgrensa, og ikkje minst kvifor den ikkje er det. Det sentrale er m.a. omsynet til ei rimelig og fornuftig arbeidsdeling eller rollefordeling mellom forvaltningsapparat og domstolar ut frå kvafor oppgåver dei respektive organa er best eigna til å ivareta.
    Mi erfaring er at få kandidatar maktar å løfte oppgåvesvaret opp på eit meir prinsipielt plan. Det vert gjerne nokså stikkordsmessig om omsyna, og mange konsentrerer seg om å gjere greie for reglane om rekkevidda av det frie skjønnet og evt andre reglar om når vedtak blir ugyldige. Langt på veg har eg vurdert kandidatane ut frå kvaliteten på det dei skriv (kunnskap, forståing, juridisk presisjon m.m:), men då slik at dei som får fram dei reelle omsyna når det gjeld forholdet mellom domstolane og forvaltninga får størst utteljing.

1.          Kontroll med innhaldet i forvaltningsvedtak

Domstolanes hovudoppgåve er rettsbruk. Difor kan domstolane som hovudregel overprøve forvaltninga si tolking og bruk av lover og reglar. Dette kallar ein gjerne "legalitetskontroll" eller "lovlighetskontroll". Klarast er det at domstolane kan overprøve den abstrakte rettsbruken, t.d. tolkinga av ei lovføresegn eller forståinga av ein ulovfesta regel. Som hovudregel kan domstolane også overprøve den konkrete rettsbruken - subsumsjonen. Dette har Høgsterett rekna som ein viktig rettstryggleiksgaranti, jf Naturfredingsdommen i Rt 1995 s. 1427, sitert i Eckhof og Smith s. 279. Ei detaljert drøfting av grensespørsmåla her vil etter mi oppfatning falle utanfor oppgåva, men det vil vere eit pluss om kandidatane får fram hovudlinene. Tendensen i rettspraksis synest å vere at domstolane overprøver subsumsjonen der vedkommande lov har skjønnsmessige kriterier med eit juridisk eller moralsk preg, medan subsumsjonen der formuleringa i lova er vide og vage og opnar for fleire ulike omsyn, blir overlete til det frie forvaltningsskjønnet, sjå Eckhof og Smith s. 283-84.
    Mange kandidatar drøftar grensa mellom fritt og lovbunde skjønn. Etter mi meining bør ein tola ein del detaljar her. Drøftinga av desse spørsmåla viser gjerne skilnaden på dei gode og dei ikkje fullt så gode kandidatane, m.a. ved at dei sistnemnte ikkje får fram ski jet mellom tolking og subsumsjon.
    I dei tilfella innhaldet i eit vedtak er underlagt "fritt skjønn", er utgangspunktet at domstolane ikkje kan overprøve dei vurderingane forvaltninga gjer. Dei fleste kandidatane gir seg inn på ei nærare utgreiing om maktmisbrukslæra og den retten denne gir domstolane til å overprøve det frie skjønnet til forvaltninga. Noko om dette høyrer med for å kasta lys over rekkevidda av domstolskontrollen. Men i staden for å gå for langt i detaljane, bør kandidatane trekkje opp hovudlinene og utviklingstrekka og få fram poenga i høve til oppgåva.
    Etter mi oppfatning er eitt av hovudpoenga her at forvaltninga ofte er like godt eller betre eigna enn domstolane til å vurdere kva som er rimeleg og formålstenleg i det enkelte tilfelle. Dette gjeld særleg på område der fagkunnskap og/eller kjennskap til lokale forhold er ein føresetnad for å gjera eit tenleg vedtak. Særleg kan domstolane ha grunn til å vere tilbakehaldne med å overprøve skjønnsutøvinga som ligg til grunn for vedtak gjort av politiske organ. Det vil t.d, kunne vere uheldig for det kommunale sjølvstyret om domstolane gjekk langt i å overprøve vurderingar gjort av kommunale og fylkeskommunale folkevalde organ.
    Mi erfaring er at kandidatane ofte skriv det dei rekk å skrive om maktmisbrukslæra, og at dei omsyna som knyter seg til forholdet mellom domstolane og forvaltninga kjem i bakgrunnen. Dersom kandidatane likevel skriv godt om maktmisbrukslæra, ber dei få utteljing for det. Enkle referat av dei mest kjende dommane, utan sjølvstendige kommentarar til desse, kan derimot ikkje gi nemnande utteljing.
    Eg vil ikkje bruke plass på ei nærare utgreiing av maktmisbrukslæra her, men nøyer meg med å vise til lærebøkene. Eg vil likevel kort nemne to dommar som mange av kandidatane viser til som grunnlag for at forvaltninga i ei viss utstrekning kan grunngi vedtak med det bl.a. J.F. Bernt kallar "lovlige sidehensyn ": Rt 1993 s. 258 pukkverk) Rt 1996 s. 78 (Bjørlo hotell).

2.          Kontroll med sakshandsaminga

Domstolane vil alltid kunne føre kontroll med at sakshandsamingsreglane for forvaltninga blir følgde. Desse reglane fins dels i forvaltningslova og dels i spesielle forvaltningslover. Dessutan kan visse delar av maktmisbrukslæra sjåast som sakshandsamingsreglar, fordi denne læra regulerer korleis forvaltningsvedtak skal bli til på, t.d. ved å setja skrankar for kva omsyn ein kan byggje på når vedtak vert gjorde.
    Eit trekk i utviklinga av rettspraksis er at krava til sakshandsaminga vert skjerpa i tilfelle der innhaldet i vedtaket vert vurdert som lite rimeleg. På denne måten kan domstolane gjennom kontrollen med sakshandsaminga indirekte føre ein viss kontroll med innhaldet i forvaltningsvedtak. Isene-dommen i Rt 1981 s. 745 er rekna som døme på dette. Høgsterett underkjente i denne saka eit forkjøpsrettsvedtak fordi det var manglar ved grunngjevinga som kunne tyde på svikt ved sjølve avgjerda. Dommen er omtalt i Frihagen III bl.a. på s. 253, og i Eckhoff og Smith bl.a. på s. 301 og 577-78.

3.          Kontroll med om rette vedkommande har gjort vedtaket

Det bør for samanhengen sin del nemnast at domstolane også kan prøve om vedtaket er gjort av rett person/rett organ, altså reglane om personell kompetanse. Kandidatane bør ikkje gå for langt i detaljar på dette punktet.

b. Lovreglar kan utvide eller innsnevre prøvingsretten

Lovreglar kan dels utvide og dels innsnevre den prøvingsretten som er omtalt ovanfor. Desse særreglane er ikkje så sentrale for oppgåva, og det kan etter mi vurdering ikkje vere noko stort minus om kandidatane ikkje  kjem inn på dette.
    Det mest kjente dømet på at domstolane er gitt utvida overprøvingskompetanse er kanskje tvistemålslova § 483, om at retten skal prøve "alle sider av saka" i saker om overprøving av administrative vedtak om fridomstap og andre tvangsinngrep. Grunnen er at rettstryggleiksomsynet veg særleg tungt i slike saker. Andre døme fins i Eckhoff og Smith s. 643.
    Sjølv om prinsippet om at domstolane kan overprøve forvaltningsvedtak har grunnlovs rang, er det sikker rett at lovgjevaren kan avgrense prøvingsretten i ei viss utstrekning. Ein kan ikkje krevja at kandidatane har noko særleg detaljkunnskap om dette. Det er svært få som skriv om dette. Frihagen nemner nokre døme i bind III avsnitt 22.1 (på s. 169-173) som ikkje er tilrådd litteratur etter 1984-ordninga, jf avsnitt 1. ovanfor. Sjå også Eckhoff og Smith s. 642-645.

7.          Verknader av prøvingsretten

At domstolane kan overprøve forvaltningsvedtak vil i utgangspunktet seie at domstolane kan setje desse til side som ugyldige. Domstolane kan ta stilling til realiteten, altså kva vedtaket skulle gått ut på, dersom det gjeld strengt lovbundne vedtak. Dersom lova gir visse fastsette rettar dersom faste vilkår er til stades, kan domstolane altså seie dom for at borgaren har denne retten (t.d. rett til pensjon). Er forvaltningsavgjerda underlagt fritt skjønn må domstolane normalt nøye seg med å seie dom for at vedtaket er ugyldig pga. t.d. sakshandsamingsfeil eller maktmisbruk. Forvaltninga kan i desse tilfella idømme erstatning, men domstolane kan normalt ikkje gje pålegg om å gjere eit nytt vedtak med eit fastsett innhald. Mortvedt-dommen i Rt 1951 s. 19 er eit døme på unntak frå dette, sjå nærare Frihagen III s. 214 og Eckhoff og Smith s. 640.
    Mange kandidatar skriv ikkje noko om verknadsspørsmålet. Og mellom dei som tek opp dette, vert det ofte for generelt om verknader av feil (forvaltningslova § 41, gunst/skade-vurdering osv).

8.          Rettargangsreglar

Som nemnt innleiingsvis er rettargangsreglane mindre sentrale for oppgåva, og det må vere fullt forsvarleg å avgrense mot desse. På den andre sida bør dei kandidatane som har tolka oppgåva slik at desse reglane er sentrale, ikkje straffast for det. Dei som legg oppgåvesvaret opp slik at rettargangsreglane får ein sentral plass, må langt på veg vurderast ut frå sine eigne premissar når det gjeld avgrensinga av oppgåva.
    Eg vil ikkje bruke plass på å utgreie dei spørsmåla som kan reisast under dette punktet, men nøyer meg med å vise til Frihagen III avsnitt 22.3 (s. 189-215) og Eckhoff og Smith s. 642-652.
    Det er få av dei som skriv om rettargangsreglane som får noko særleg ut av det. Det blir gjerne litt om tvistemålslova § 54, og enkelte andre spreidde tema.

9.          Nokre synspunkt på karaktersetjinga

Det har vist seg at det er få som har hatt problem med å oppnå ståkarakter. Læra om når forvaltningsvedtak blir ugyldige er ei sentral side ved domstolskontrollen, og dette er kjent stoff for dei fleste kandidatane. Dei som avslører stor kunnskapssvikt eller for mange alvorlege fell, kan på den andre sida ikkje passere. I min bunke er det svært få som fell i denne kategorien. Det er også relativt få som har fått svake haudar. Hovudtyngda ligg på 2,95 eller betre. På den andre sida er det ikkje mange som svingar seg opp til dei heilt store høgdene. Det er ein heil del laudable oppgåvesvar, men dei fleste ligg, mellom 2,55 og 2,75.
    I den første sensorretleiinga (som dei gjennomgåande sensorane har brukt), skreiv eg dette om grensa mellom haud og laud:

For å få laud, bør ein krevje at kandidatane evnar å trengje noko djupare ned i problemstillingar knytt til domstolanes rolle som kontrollorgan og rettstryggleiksgaranti i høve til vedtak gjort av forvaltninga. Ein må krevja meir enn ei rein utgreiing om reglane for når forvaltningsvedtak blir ugyldige. Desse reglane må sjåast i lys av den rolle- eller funksfordelinga som er mellom forvaltninga og domstolane.
    Langt på veg står eg ved dette også etter å ha retta ein stor del av oppgåvene, men eg har under sensuren ikkje stilt så store krav for å oppnå 2, 75. Dei som viser god forståing og eit bra kunnskaps- og presisjonsnivå, bør etter mi meining få  laud, sjølv om det er teke litt lett på omsyna knytt til rollefordelinga mellom domstolane og forvaltninga.

Sensorveiledning, endelig utgave
Fjerde avdeling jus
Vårsemesteret 1998
Teoretisk oppgave nr. 2

Tilrådd litteratur ( Identisk for 1984 og 1997 ordningen):

Henry John Mæland: Innføring i alm. strafferett del II - unntatt kap. 15. Kapitlene 13,14,16,17 synes mest aktuelle.

Johs. Andenæs: (3. utgave 1989 - merk at kap. 41-42 er blitt til 42-43 i 4. utgave 1997 ) Alm. Strafferett, kap. 6-7 og 41-42.

En del stoff kan trolig også hentes fra:

Johs. Andenes: Nyere forskning om allmennprevensjonen - Status og kommentar NFTK 1977 s. 61-101.

I tilleggslitteraturen kan det også være relevant stoff å hente.

Eksamenskrav

1984 ordningen: 

"Kjennskap til de strafferettslige reaksjoner og straffeteorier"

1997 ordningen: 

"Kjennskap til de strafferettslige reaksjoner og straffeteorier, under dette særlig om allmennprevensjonen"

1997 ordningen her en presisering om allmennprevensjonen som ikke 1984 ordningen her. I utgangspunktet skulle det ikke være noen grunn til å stille forskjellige krav til kandidatene av den grunn. Pensum er det samme og tillegget i 1997 ordningen framstår vel som an presisering.
    Eksamenskravet er altså kjennskap, i motsetning til grundig kjennskap som er kravet for øvrig i strafferettspensumet (med unntak for de spesielle straffebud). Kravene til kandidatene må ta hensyn til det. Oppgaven gjelder et tekkelig omfattende emne, slik at det heller ikke kan kreves for mye med hensyn til detaljer. På den annen side må oppgaven sies å være sentral i strafferetten. Vanskelighetsgraden på stoffet kan heller ikke sies  å være særlig høy.

Oppgaven

sannsynligvis vil det være flere mulige måter å disponere oppgaven på. Det avgjørende vil være kandidatens evne til å få frem det som er oppgavens tema.
    Kort sagt må kandidatene få frem hvilke straffarter vi har og hvilke hensyn som ligger til grunn for valg av disse og for utmålingen av straffen. De gode kandidater vil påpeke at det i stor grad er de samme hensyn som har betydning i begge tilfelle. Disponeringen vil også kunne avhenge av om kandidatene tar utgangspunkt i Mælands eller Andenes bok. Noen vil kanskje ta utgangspunkt i momenter som har betydning for art og utmåling, slik som objektive og subjektive forhold. Andre kan disponere oppgaven med utgangspunkt i for eksempel straffart, men disse må prøve på å unngå dobbeltbehandling. For øvrig er det en del parallellbehandling av stoffet i pensum. Dette gjelder først og fremst kapittel 14 i Mæland og kapittel 41 i Andenes.
    Det kandidatene ikke skal er å gi en norsk Stil om likt og ulikt som har med straff å gjøre. Heller ikke gjelder oppgaven en beskrivelse av teorier som ligger til grunn for straff .
    Oppgavens hovedtema er således ikke å redegjøre for hva som er begrunnelse for å straffe. men hensynene bak valg av art og utmåling En beskrivelse av allmenn og individualprevensjon hører allikevel med i oppgaven, men oppgaven som sådan handler ikke om dette. Oppgaven er ganske konkret slik at man må redegjøre for de konkrete forhold domstolene tar hensyn til ved utmåling av straff: Kandidater som blir for utflytende og som begir seg inn på å synse kommer fort i faresonen.
    Et naturlig utgangspunkt kan være å definere hva straff er og redegjøre for de alminnelige straffer, jfr strl. § 15. Tilleggstraffene jfr strl. § 16 kan kort nevnes. Dernest bør det komme noe om hvilke rammer det finnes for straffartene; jfr f.eks. strl. § 17, Strl. § 17 supplerer strafferammen i den enkelte bestemmelse.
    Man bør altså gi en oversikt over straffelovens reaksjoner. Hvis ikke kan oppgaven fort bli hengende i luften Det bør komme frem hvilke muligheter som foreligger for kombinasjon av de forskjellige straffarter. I den sammenheng kan med fordel kandidatene peke på strl. § 26 a.
    Kandidatene bør få frem at det har utkrystallisert seg et alminnelig straffenivå både med hensyn til valg av reaksjon og utmåling gradert etter overtredelsens grovhet.
    Videre må det kunne redegjøres for at det viktigste prinsipp for utmåling av  forholdsmessighet mellom lovovertredelse og straff.
    Viktig for valg av straff og utmåling vil være gradering av handlingens objektive grovhet og gradering etter gjerningsmannens subjektive skyld.

Det er imidlertid generelle forhold som kommer i tillegg:

Lovgiver her allerede foretatt en gradering at straffen fordi det er gitt ulike strafferammer. Kandidatene kan med fordel gi noen eks her, men oppramsing av lang rekke straffebud er verken nødvendig eller ønskelig. Illustrerende eksempel er naskeri - simpelt tyveri - grovt tyveri. I tillegg sier straffeloven selv ofte direkte hva det skal legges vekt på, både med hensyn til valg straffbart og for utmålingen.

Strl. § 27 gir en direkte veiledning om at man i tillegg til de alminnelige prinsipper må vektlegge tiltaltes økonomiske stilling ved fastsettelse av bøtestraff. Strl. § 48 b som gjelder foretaksstraff kommer neppe særlig mange inn på. Bestemmelsen er dog et godt eksempel hvordan lovgiver direkte gir veiledning for utmåling av straff.
    Flere vil trolig vise til strl. § 56-59. Dette bør kandidatene kunne si noe om. Det  kan gjøres under gjennomgangen av hvilke momenter som vektlegges. Bestemmelsene kan også behandles i eget punkt. Det .som må unngås er lange utredninger om disse reglene uten at det settes i sammenheng med hensynene de er utslag av. Bestemmelsene gir adgang til å nedsette straffen til under minstestraff og til en mildere straffart. Ett poeng er at forhold som beskrevet i § 56-59 ofte også her betydning ved utmåling innenfor det enkelte straffebuds ramme.
    Strl. § 62-63 kan med fordel nevnes, men dette er ikke særlig sentralt. § 62 omhandler kumulasjon ved frihetsstraff, mens § 63 gjelder bøtestraff. De kandidater som kort redegjør for hovedpoenget i § 62 (Strengere enn minimumstraff og maks 50 % skjerping i forhold til det strengeste straffebud) samt § 63 og som samtidig påpeker at den praktiske betydning er beskjeden grunnet våre vide strafferammer, kommer trolig best ut av det.

En del kandidater vil kunne komme inn på prinsippet om "zug zur milde" og tilsvarende tema. Etter min mening kan det med fordel gjøres kort rede for hvordan strafferammene faktisk benyttes av domstolene i Norge i dag.
    For de aller fleste forseelser er bøtestraff det eneste aktuelle alternativ. Når det Gjelder forbrytelser bør kandidatene redegjøre for at for en del lovbrudd reageres med ubetinget fengsel. Dette gjelder grove forbrytelser. Dernest reageres det av allmennpreventive hensyn med fengsel også for en del andre typer forbrytelser. Kandidatene bør gi eksempler på slike og kunne redegjøre i noen grad for hvorfor allmennpreventive hensyn som hovedregel medfører en ubetinget reaksjon i disse sakene.
    Ett sentralt poeng i oppgaven er å få frem at til tross for meget vide strafferammer begrenser straffutmålingstradisjonen domstolenes frihet. Høyesteretts praksis har vært bestemmende for straffnivået og for straffutmålingsmomentenes relevans og vekt. Noen kandidater vil her kanskje peke på at Høyesteretts sentrale posisjon kan bli svekket etter innføringen av to instans ordningen. Like sentralt er det å få frem domstolen allikevel har mulighet til individuelle løsninger. Systemet er derfor både forutberegnelig og fleksibelt. Kandidater som sier noe forstandig om dette bør få god uttelling.
    Så bør man kunne gi en oversikt over gradering etter henholdsvis handlingens objektive grovhet og, gradering etter gjerningsmannens subjektive skyld. Det kan neppe forlanges noe mer enn at kandidatene makter å redegjøre for de mest sentrale momenter. Rettspraksis kan det liten grad forventes at kandidatene redegjør for. Det er viktig at kandidatene viser at de forstår at nedenfor nevnte forhold kan ha betydning både for valg av straffart og utmåling.
    Kandidater som få frem at valg av reaksjon og utmåling er et samspill mellom en rekke faktorer som kan være motstridende; f eks at allmennpreventive hensyn tilsier ubetinget fengsel og individualpreventive hensyn tilsier betinget dom, bør honoreres for det.
    Ved anvendelse av enkelte straffarter er det ofte spesielle hensyn som har særlig vekt. Samfunnstjeneste er nok det beste eksemplet. Kandidatene bør nevne hvilke hensyn som er viktige for valg av samfunnstjeneste spesielt og når samfunnstjeneste normalt benyttes, jfr strl. § 28 a. Nå har jo området for samfunnstjeneste stadig blitt utvidet, men noe om kjerneområdet og at f.eks. allmennprevensjonen kan hindre samfunnstjeneste kan det sies noe om. En lang utredning om samfunnstjeneste spør oppgaven ikke om. Det kan forventes at noen kandidater vil. fortape, seg i slike fremstillinger.
    Klarer kandidatene ellers å fremheve momenter som har spesiell betydning for valg av en enkelt straffbart for øvrig er det bra. Ellers er det jo slik at de fleste hensyn har betydning både for valg av art og for utmåling.
    Men som nevnt, de som klarer å vektlegge enkelte typer hensyn som har særlig betydning, eks for valg mellom fengsel og betinget dom bør få uttelling for det. 

Gradering etter den objektive grovhet

Her er det flere forhold som spiller inn.

Skadens størrelse/omfanget av den forbryterske virksomhet er et sentralt poeng. Dette har lovgiver tatt høyde for ved inndelingen av straffebudene, f.eks. straffelovens § 228, § 229 og § 230, § 231. Det er altså vesentlig forskjellig om skaden ble et blått øye eller at man ble blind på øyet. Noen kan komme inn på betraktninger om riktigheten av at mer eller mindre tilfeldige følger tillegges vekt. 
    Også for utmålingen har skaden størrelse/omfanget, av den forbryterske virksomhet klar betydning. Her kan det med fordel gis eks. Ved narkotikaforbrytelser er f.eks. kvantumet sentralt.
    Handlingens farlighet kan ha betydning, jfr f.eks strl. § 232,hvor strafferammen skjerpes ved bruk av særlig farlig redskap. Også ellers er det klart faren har betydning. 
    Er flere personer involvert i forbrytelsen kan dette få betydning. Strl. § 58 bør naturlig nevnes her. Kandidatene bør få frem, at kravene er relativt strenge Det kreves enten at ens medvirkning har vært av ringe betydning eller at medvirkningen vesentlig har vært foranlediget av avhengighet til andre. Den gode kandidaten får frem at domstolen også utenfor strl. § 58 vil se hen til forholdet mellom de tiltalte ved straffutmålingen.
    Måten handlingen har skjedd på har betydning. I enkelte bestemmelser i straffeloven fremkommer dette direkte -  f.eks. i bestemmelsen om grovt tyveri, jfr strl. § 256. Måten handlingen har skjedd har også betydning for den alminnelige utmåling. Bærer handlingen preg av råskap er dette f.eks. et skjerpende moment.
    Handlingsituasjonen kan slå begge veier for gjerningsmannen. At gjerningsmannen vært utsatt for en særlig fristelse, f.eks. grunnet dårlig kontroll, kan være formildende. Motsatt kan det faktum at gjerningsmannen har overvunnet spesielle hindre virke skjerpende. For enkelte typer straffebud er ikke en slik fristelse er formildende moment. Et godt eksempel er skattesvik.

Gradering etter den subjektive skyld

Utgangspunktet her er at alt som skjerper den moralske dom over handlingen også er straffeskjerpende, mens alt som avlaster den moralske dom er formildende. 
    Graden av forsett/uaktsomhet har åpenbart betydning. Loven selv gir ofte veiledning her f.eks. i strl. Kap 22 hvor det finnes bestemmelser basert på skyldkravet. Også innenfor hver enkelt straffebud er det selvsagt et poeng å se hen til skyldgraden. særlig innenfor området uaktsomhet kan det være store variasjoner med mulighet for tilsvarende gradering av straffutmålingen Noen vil nevne strl. § 57 her. Poenget med § 57 er at det ikke foreligger en unnskyldelig rettsvillfarelse, men den kan allikevel få betydning ved utmålingen.
    Gjerningsmannens motiv for handlingen har ofte betydning. Avgjørende er ofte om motivet er et annet enn det som må regnes som normaltypen for vedkommende forbrytelse.
    Ung alder eller høy alder kan få betydning både for valg av straffart og for utmålingen. Ett eksempel. for unge overtredere finnes i strl. § 55. Ofte vil lav alder medføre en betinget reaksjon selv ved en relativt grov overtredelse - særlig hvis det dreier seg om første gangs overtredelse. Ung alder kan derfor ha særlig betydning for valg mellom betinget og ubetinget fengsel og/eller samfunnstjeneste Høy alder kan virke formildende fordi soning vil virke særlig tyngende eller fordi overtredelsen kan ha sammenheng med sjelelig svekkelse som følger av høy alder.
    Et sentralt moment er tidligere vandel eller forstraffer. Ofte vil vandelen være et avgjørende argument for valg av straffart og da særlig mellom ubetinget og betinget fengsel. Men tidligere rulleblad kan også ha sentral betydning for  lengden av straffen. Kandidatene kan med fordel få frem at det her er store variasjoner. For promillekjøring eller kjøring uten førerkort kan straffen skjerpes kraftig ved gjentakelse.
    Mæland nevner Rt 1988 s.1348 som eksempel (6 måneders fengsel ved 4 gangs promillekjøring samt for fartsovertredelse og kjøring uten førerkort). Ved tradisjonell vinningskriminalitet har som regel straffens lengde vært ikke vært særlig influert av overtrederens rulleblad. Enkelte kandidater kan her komme til nevne Høyesteretts dom av 15. desember 1997 som et eksempel på det motsatte. Høyesterett gå uttrykk for at straffenivået burde heves for utpregede residivister - "rabatten" hadde gått for langt. Når det gjelder vinningskriminalitet er tidligere overtredelser av stor betydning for valget mellom betinget dom eller ubetinget fengsel.
    En del kandidater kan tenkes å komme inn på at forstraffens betydning for skjerpelse av straff er omstridt. Spesielt har den indivdiualpreventive begrunnelsen blitt kritisert. Straffskjerpelse ved tilbakefall kan også begrunnes i allmennpreventive hensyn. Når det gjelder meget aktive vinningskriminelle har man også argumentet om interningseffekten (eks innesperring av personer på 10 topp listen av vinningskriminelle i påsken). De kandidater som klarer å redegjøre for noe om dette på en poengtert måte bør honoreres.
    Det er på det rene at domstolene kan legge vekt på lovbryterens intelligens og personlighet. Dette er et område hvor det kan foreligge konflikt mellom skyldsynspunker og behandlingssynspunkter. Små åndsevner slår ut i formildende retning. Mangler ved følelses og viljeslivet blir også regelmessig ansett som formildende, selv om dette ikke alltid er tilfelle. Særlig betydning kan det ha at manglene stammer fra en sykdom eller ulykke.
    Miljøforhold kan i alminnelighet regnes som en formildende omstendighet særlig for unge lovovertredere. 
    Det er et faktum at mange overtredelser skjer i rus. Strl. § 56 nr 2 bør nevnes her. Kravet etter § 56 nr 2 er strengt. For øvrig er utgangspunktet man også ved utmåling av straff bedømmes som en edru person. Kandidatene bør få frem at selvforskyldt rus normalt ikke kan tillegges betydning, men unntak finnes, f.eks. Rt 1984. 266.

Momenter utenfor selve handlingen

Forhold som ikke har noen sammenheng med den straffbare handling kan få betydning. Som nevnt av Andenes kan det at gjerningsmannen lagt anger for dagen ved å gjøre skaden god igjen få betydning selv om vilkårene etter § 59 , ikke er oppfylt.
    § 59 kan være aktuelt også ved tilståelse. Kandidatene må få fram at regelen har ett snevert virkefelt. Den gjelder bare før gjerningsmannen visste seg mistenkt.
    For øvrig vil tilståelse som regel ha betydning i formidlende retning, spesielt der hvor politiet ikke hadde bevis. Samarbeid med politiet, f.eks. fremskaffelse av bevis mot medskyldige gir uttelling i formildende retning.
    Tidsforløpet kan undertiden ha stor betydning. Behovet for straff blir mindre etter som tiden går. Spesielt kan tidsforløpet få betydning hvis dette ikke kan legges gjerningsmannen til last.
    Følger for overtredelsen kan få betydning. Dette kan ha betydning både ved straffart f.eks. at avsoning vil virke særlig tyngende, men også for selve utmålingen. Har f.eks. overtrederen mistet arbeidet kan dette ha betydning.
    Kandidatene må for all del ikke blande inn skyldspørsmålet ved utmålingen. Tvert om kan ikke tvil om skyldspørsmålet få betydning for utmålingen.
    Hva som er den hensiktsmessige reaksjon med hensyn til tiltaltes fremtidige sosiale tilpasning tillegges vekt en del tilfeller i fornildende retning. Gode eksempler på dette er det såkalte promilleprogrammet, jfr strl. § 53 e. Normalt ville det her blitt idømt ubetinget fengsel, men ved å gi betinget dom med særvilkår håper man å unngå tilbakefall. Det dreier seg altså om individualpreventive hensyn. 

Resepten for en vellykket fremstilling kan avhenge av hvor strukturert kandidaten er. Kandidater som klarer å gi en redegjørelse for straffarter og strafferammer og som peker på en del grunnleggende poenger, for eksempel forholdsmessighet, art og grovhet og som tillegg nevner andre sentrale, momenter har kommet et godt stykke på vei. En del kandidater har. fortapt seg i  enkeltbestemmelser i straffeloven og referer lovbestemmelser uten å gi noe særlig selvstendig bidrag. Andre gir en generell fremstilling av hva straff er, hensynene 'bak straff og virkning av straff, og sneier så vidt om innom det oppgaven handler om. Begge disse kategoriene vil kunne komme i faresonen.
    For å bestå oppgaven må kandidaten kunne redegjøre rimelig greit om straffarter og rammer og få frem de aller mest sentrale poengene ved valg av , både straffart og utmålingen både i lover og utenfor lover.
    For å få laud må en i utgangspunktet forvente en systematisk fremstilling. Men innholdet er selvsagt det sentrale. Den laudable kandidat må kunne redegjøre for straffarter og må kunne få frem de generelle prinsipper for valg av den enkelte straffart. Laudable kandidater bør også slå fast at vi har meget vide strafferammer, men at straffutmålingstradisjonen legger begrensinger. Laudable kandidater bør også kjenne til begreper som allmenn og individual prevensjon. Det må forventes en fremstilling av sentrale bestemmelser i straffeloven som er relevante. En laudabel kandidat må også forventes å kunne redegjøre for de fleste sentrale momenter for valg av straffbart og utmåling. Klarer man i tillegg å få frem at det foreligger kryssende hensyn og et samspill mellom en lang rekke faktorer og dertil sier noe om hva som da kan være avgjørende er veien til en god laud kort.
    Oppgaven bør ligge vel til rette for kandidater mod gods kunnskaper i emnet. Dersom man makter å ta disse ned på papiret kan en del gjøre det svært bra.
    Inntrykket er at de fleste har fått med seg de viktigste faktorer som styrer straffutmålingen. Strykprosenten synes å bli relativt moderat, med de aller fleste midt på treet. De fleste har fått med seg noe, men det blir ofte ufullstendig. For mange kandidater overser rettspraksis og dens betydning. Videre er det mange som skriver for mye om hva de enkelte straffarter er på bekostning av hensynene bak valg av straffart. En del bruker mye spalteplass på å referere § 56-59 uten å få frem at hensynene disse reglene bygger på også er relevante for alminnelige straffeutmålingen. Skuffende få makter å få fram at det gjennomgående er de samme hensyn som styrer valg av både straffart og utmåling.

Sensorveiledning, endelig utgave
Fjerde avdeling jus
Vårsemesteret 1998
Teoretisk oppgave nr. 3

Studieordningen av 1984 og studieordningen av 1997

Pensum: (Studieordningen av 1984) "Rettargang:

Pensum for 1997 ordningen er så vidt jeg kan se omtrentlig den samme, forskjellene er særlig tilknyttet spesielle sider ved anke (motanke) og kjæremål (motkjæremål) etc. og skulle ikke berøre denne oppgaven slik at veiledningen skal være den samme uansett hvilken ordning man går opp etter. [Jeg forholder meg kun til UiB - jeg er klar over at mine veiledninger også brukes på UiTø, men jeg går ut fra at eventuelle forskjeller fanges opp av de eksamensansvarlige ved UiTø].
    Oppgaven gjelder både straffe- så vel som sivilprosess. Jeg tar det som en selvfølge at alle kandidater behandler begge emner i. oppgaven. Skulle noen bare skrive om for, eks straffeprosess har kand i utgangspunktet ikke bestått. Det viser seg at alle, så vidt jeg har erfart, behandler begge emner - dog mer eller mindre grundig...
    Oppgaven er en “gammel traver” i eksamenssammenheng. Men innholdet i den har endret seg litt med årene som følge av lovendringer - særlig gjelder dette oppgavens del om domsgrunnene i straffeprosessen. Bakgrunnen er innføring av toinstansordningen hvor de spesielle sider vedrørende domsskriving av byretten med tanke på overprøving av Høyesterett (og Høyesteretts begrensede kompetanse) nå stiller seg noe annerledes når byretten “skriver for” lagmannsretten som kan, om anken henvises, overprøve saken fullt ut inkl bevisvurderingen. Jeg kommer tilbake til dette.

Disposisjonsmessig står kandidatene ganske fritt. Vi må godta forskjellige “opplegg” og noen “riktig” mal kan ikke gis (dvs. at man ikke trekkes fordi om man bruker en annen disposisjon enn den som denne veiledning nytter). Poenget er selvsagt om kand klarer å fremstille emnet, få med de viktigste poengene og unngå for mye dobbelbehandling. Kand skal vise, gjennom besvarelsen, at kand er en jurist!
    De fleste tar først en innledning/felles behendling om hensyn, så behandles straffe og sivile dommer hver for seg. Men det er tross alt en god del som fellesbehandler hele oppgaven, men uten å dra noen fordel av det, og en del “oppdager” ulempene etter hvert og et stykke ute i besvarelsen så splittes det opp..

Hva oppgaven dreier seg om skulle i utgangspunktet være greitt. MEN det kan nok oppstå en tvil eller diskusjon om hva som ligger i begrepet “Domsgrunner”. Enkelte vil kanskje si det er alt som står i dommen, dvs. inkl faktiske bakgrunn for saken, anførsler osv - det er for vidt og er direkte feil. Andre vil kanskje presisere at det er selve begrunnelsen for den løsning retten er kommet til, evt. det som betegnes som “retten bemerker”...
    Dette er noen gang søkt presisert som domsgrunner i snever eller vid forstand.
    Om kand tar med faktumdelen som del av domsgrunner må det passere. Det er ofte litt forskjellig, og ingen fast regel, hvor dommeren i dommen putter inn det faktum han legger til grunn for avgjørelsen. Særlig i sivile saker kan det passe å ta inn en faktumdel innledningsvis før partenes anførsler. Uten å filosofere over hva som er best her, vil man i forhold til kandidatene måtte godta at de regner en faktisk fremstilling av saken og sakens bakgrunn å være del av domsgrunnene. MEN igjen, det stiller krav til domsgrunnene når man tross alt må legge et faktum til grunn, da må dette ses i sammenheng. Klarest kommer det til utrykk når det er tale om straffedommer hvor ved uaktsomhetsbeskrivelser nettopp fremstilling av de faktiske forhold står helt sentralt når man skal overprøve lovanvendelsen. (mer om det og Rt 1997 side 1764 senere).

Ovennevnte er og spørsmålet om domsgrunner omfatter både tvml § 144 nr 4 og nr 3 (eller bare nr 3) altså domsgrunner i snever eller vid forstand som nevnt ovenfor.

For egen del mener jeg oppgaven spør etter avgjørelsesgrunner i snever forstand. Men det er i alle fall på kanten og utenfor å utrede om da mer formelle sider ved en dom (partene/anførsler/domsslutning etc.).
    Det må avgrenses mot annet enn dommer, dvs. kjennelser og beslutninger. Oppgaveteksten er så klar her at noen avgrensingsdrøftelse ikke er nødvendig. Videre avgrenses det mot de andre retter enn by- og herredsretten, det opplagte er da at lagmannsrett og Høyesterett ikke skal tas med, likeså forliksrådet. Men også dom i forhørsrett skulle falle utenfor oppgaven. Likeså avgjørelser i spesialprosessen slik som skiftetvister, heller ikke skjønn faller inn under oppgaven.
    Det sentrale blir da å fremstille om den del av dommen som inneholder begrunnelse for avgjørelsen, rettens bemerkninger. Altså tvistemålsloven § 144 nr 4 jf § 145 og straffeprosessloven § 40 jf § 41. Med bør også være manglende domsgrunner som saksbehandlingsfeil, tvml § 384 første ledd og andre ledd nr 5, og strpl § 343 andre ledd nr 8.
    Retting av dommer faller utenfor, evt. med unntak om man begrenser seg til retting av selve domsgrunnene.

De fleste vil kanskje begynne oppgaven med en “felles” del for sivile og straffesaker. Her er det “hensynene” bak å stille krav til domsgrunner som skal komme frem. De er stort sett sammenfallende. Men i denne innledende del passer det mindre å gå inn på forskjellene i det man da egentlig griper inn i en del av “maten” i oppgaven. Men det er et tilbakevendende problem i forbindelse med innledninger, gjøres det for mye ut av den blir det lett til at “innledningen” gjentas siden.
(Til dette se hva jeg skrev lenger oppe i veiledningen).

Oppgaven er ikke en sammenligningsoppgave mellom dom i herreds og byrett. Det er derfor emm ok. etter en felles innledning å ta for seg de to delene straffedommer og sivile dommer. Men det må være en del av oppgaven og gi pluss om man på relevante steder trekker frem eventuelle forskjeller og redegjør nærmere for det. Faren vil alltid ved slike oppgaver være mulighetene for dobbelbehandling.

Jeg satt opp følgende momenter:

(Felles del - innledning):

1. domsgrunner i snever forstand
2. Dom er domstolenes realitetsavgjørelse strpl § 30 1 jfr Tvml § 137 se strpl § 39 jfr tvml § 144
3. hensyn til at en dom bør ba grunner
   - tvinger dommeren til å tenke igjennom
   - gir publikum anledning til å se hvorfor dommen gitt slik den er
   - betydning for eventuell overprøving
   - ankende part vet hvilken del av dommen som skal angripes og ser hvilket rettsmiddel skal nyttes
   - betydning for reglene om rettskraft - domskonklusjonen gir oftest lite veiledning
   - prejudikatseffekten (dog mindre for by- herredsrett).
4. en saksbehandlingsfeil hvis domsgrunnene er mangelfulle

men ikke en absolutt virkende feil, relativ, bare hvor helt mangler at med sikkerhet medfører oppheving, se § 343 nr 8 / tvml § 384 andre ledd nr 5.

mothensyn:

1. vanligvis tidkrevende/rettens arbeidsbyrde
2. hensyn overfor parter og andre som kan støtes pga innholdet i domsgrunnene. (Men går retten for langt i å “beskytte” partene kan resultatet bli at ankedomstolen får feilt inntrykk av dommen og kan komme i tvil om både lovanvendelsen og domsgrunnenes utførlighet.
3. kverulantfaren (særlig hvor lengre en dom er jo større er faren for “ubetydelige” ting som man kan henge seg opp i.

Vedr. hensyn mener jeg det er en viktig del av oppgaven, og om det helt utelates så bør det trekkes for det - dette kan dog “repareres” under veis om hensynene dukker opp senere i løpet av den øvrige del av besvarelsen.
    Etter hensynene, kommer hos mange, som nevnt, domsgrunnene nærmere behandlet for straffedommer og så sivile dommer (Mer om dette nedenfor).

videre:

- det skal opplyses om dommen er enstemmig eller ei

-dissens

- hvem som dissenterer

De fleste tar opp dette med dissenser og ser på det som “opplysende” for om man skal anke. Det er så, men ingen er inne på at disse regler kanskje først og fremst, eller vel så mye, også er gitt av hensyn til den som ønsker å dissentere - ellers skulle man risikere å stå bak et resultat men er uenig i.
    Som jeg har vært inne på er det på grunn av to instans ordningen en vesensforskjell for straffedommer før/nå. Jeg mener kandidatene ikke kan forventes, og det vil vel være noe på siden av oppgaven, å gå inn på den gamle ordning. Selv om man nok i en viss utstrekning kunne sammenlignet den tidligere ordning med fornyet behandling og prøvingen forut i Høyesterett med dagens silingsordning så vil det være mindre interessant, og pensumsituasjonen er jo heller ikke lagt opp til det. Jeg nevner dette særskilt for det tilfelle at vi har sensorer som er vel inne i den gamle ordning og kanskje har tidligere sensurert tilsvarende oppgave, og ikke i større grad har praktisk erfaring med to instansordningen.
    Som alltid ved gjennomgående sensur og sensorveiledninger, forventer jeg at de gjennomgående sensorer har satt seg inn i pensumlitteraturen - slik at sensorveiledningen ikke er noen “lærebok” eller avhandling om emnet - langt der i fra.....

Mer generelt om straffedelen så er kjernen i oppgaven de krav som stilles i strpl § 40 og i sivile dommer § 144 nr 4). Bare å referere disse bestemmelser uten tolking blir svært svakt.

Særlig vedr straffedommer:

Det må sondres fellende / frifinnende dommer

Skal gi en slik beskrivelse av sakens faktiske side at fremgår så. vel subjektive som objektive side er tilstede.

Herreds/Byrett skal redegjøre for bevisresultatet, men og etter § 40 endringen i forb med to-instansordningen nærmere redegjøre og da angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering - se § 40 siste ledd og Andenæs i lærebokens drøftelser på s. 367.

 

Her kommer også Andenæs inn på betydningen av å beskrive faktum og den faktiske side når det er tale om skjønnsmessige vurderinger, for eks uaktsomhetsvurderingen. Her stiller Høyesterett strenge krav til domsgrunnene. (Se Rt 1997 side 1764 som jeg kommer noe tilbake til nedenfor) - Høyesteretts krav er nå i forhold til lagmannsretten, men det skulle være selvsagt at kravet er det samme for by- og herredsrettens dommer, selv om virkningene i praksis kan bli forskjellig som følge av kompetanseforskjellene.

Spm om byretten kan henvise til tiltalebeslutningen. HR betegnet som lite gunstig, men ingen nødvendig feil. Det hele avhenger også av hvor omfangsrik og detaljert tiltalen er. Men gjøres dette må tiltalen tas inn i dommen.
    Betydningen av § 41 tredje ledd. Bare om domsgrunnene er tilfredsstillende kan denne bestemmelsen få full effekt, dvs. lagmannsretten om denne best skal brukes er avhengig av tilstrekkelige domsgrunner i by- og herredsrettens dom.

- hvor fortsatt forbrytelse - nok å ha med en generell beskrivelse av den aktuelle handlemåte.

- drøftelse av straffutelukkende omstendigheter ikke nødvendig i den grad ikke påberopt.

- tidligere gjorde den begrensede kompetanse til Høyesterett i straffesaker at det måtte stilles særlige krav til rettens beskrivelse av faktum. Nå er situasjonen i forhold til by- og herredsretten noe endret i og med lagmannsretten, om straffesaken henvises som bevisanke - jo har full kompetanse og vil kunne selv legge faktum til grunn slik det fremstår for lagmannsretten. Imidlertid vil fremdeles "kravet" overfor domsgrunnene for by og herredsretten bestå i og med at lagmannsretten først skal foreta en "siling" av ankesakene, og i dette er avhengig av byrettens domsgrunner som det mest sentrale dokument i denne avgjørelsen. Dessuten vil lagmannsretten her stå i lignende stilling som Høyesterett tidligere gjorde for de tilfeller hvor anken går kun på lovtolking eller saksbehandlingen. Eksempel av ny dato - som riktignok gjelder Høyesterett i forhold til lagmannsrettens dom, se Rt 1997 side 1764 og beskrivelse av faktum som legges til grunn i forbindelse med uaktsomhetsvurdering. (Lagmannsrettens dom ble opphevet - jeg har ad omveier hørt at herredsrettens dom visstnok var forbilledlig her... men det hjalp jo ikke lagmannsretten i dette tilfellet)

Frifinnende dom gjelder langt på. vei tilsvarende som ved fellende dommer og det selv hvor påtalemyndigheten har påstått frifinnelse.

- Retten kan velge den begrunnelse den vil (for frifinnelse) om flere grunnlag er tilstede. Mange kand kommer her inn på at retten i en del tilfeller bør velge den frifinnelsesgrunn (om der er flere) som “passer” tiltalte best. Dvs. finner man at han ikke har foretatt handlingen, bør man frabolde seg fra å videre ta opp at han i (alle fall) er utilregnelig osv...

- Det skal fremgå av domsgrunnene hvilket straffbarhetsvilkår som ikke er oppfylt Bare å henvise til tiltalebeslutningen og si at man ikke finner dette bevist er ikke tilstrekkelig. Husk at det nye siste ledd i § 40 gjelder også ved frifinnende dommer.

Krav til domsgrunner i forhold til reaksjonsspørsmålet § 40,2 2.pkt ikke samme krav - her vil lagmannsretten ha full kompetanse og det kan bli full og umiddelbar bevisføring om straffespørsmålet. (I motsetning til Høyesterett som har middelbar bevisføring). Under straffutmålingsdelen kan man vise til fremstillingen under skyldspørsmålet slik at dobbelbehandling unngås.

Kravet til domegrunner er større i straffesaker enn i sivile saker Tradisjonelt hadde det sammenheng med forskjellen i kompetansen til overprøvingsretten i straffe og sivile saker. Denne er nå endret. Men fremdeles vil nok man si at kravene er strengere i straffesaker. I lagmannsretten er det bortsett fra saker med strafferamme over 6 år ingen ubetinget rett til å få prøvet straffedommer ut over hva som skjer i silingsomgangen. Skal denne preving (silingen) være betryggende er det en. forutsetning at domsgrunnene er tilfredsstillende for prøvingen. I de sivile saker vil man i praksis alltid ha rett til å få saken prøvet i lagmannsretten (med det lille unntak for formuesverdisakene hvor begrensningen på 20.000,- for å kunne enke uten samtykke gjelder).
    I tillegg til dette vil det å ilegge straff i seg selv gjøre at man setter strengere krav til domsgrunnene enn i en sivil sak. Videre er nok kravene også innen straffesakene avhengig av overtredelsenes alvorlighet.

Særlig vedr sivile dommer:

Først så må det antagelig forventes en noe kortere del om det sivile enn om straffedelen. Det vil kunne være rett og slett fordi pensumsmessig er omfanget i lærebøkene forskjellig - men også for de som begynner med straffedommer (og det tippet jeg de fleste vil) så kommer de kanskje i den sedvanlige tidsnød ut på eksamensdagen når sivile dommer skal behandles ... vi får se.
    I hvilken grad man må gå inn på alle anførsler og innsigelser til partene avhenger mye av hvordan tvisten løses. For eks om man kommer til foreldelse så. er det unødvendig å drøfte anførsler som går på det materielle vedrørende kravet. Utg p her og er ingen plikt til å drøfte og begrunne annet enn det som er nødvendig for å komme til domsresultatet. (Diskusjonen om man har rett/plikt til å. frifinne for foreldelse når dette ikke er påstått faller utenfor rammen av denne oppgaven).
    Tvml § 144 nr 4 er den sentrale bestemmelsen. Bestemt og uttømmende angi det saksforhold som retten bygger sin avgjørelse på, det kreves utg p kun at man angir bevisresultatet. Selv om det ikke er noen plikt til å gå inn på selve bevisbedømmelsen bør retten gjøre dette, og i praksis blir vel det gjort.
    § 144 stiller ikke noe krav om at retten skal begrunne rettsanvendelse (Hov s. 459) Dette i motsetning til skjønnsprosessloven - se § 28. Omtrent ingen kand synes kjenne denne forskjell.
    Hvilken rettsregel som man bygger på må angis om dette ikke følger som selvsagt.
    Til rettsanvendelsen hører og bevisbyrde/krav reglene.
    Retten må redegjøre for den rettslige bedømmelse av saksforholdet - subsutusjonen. (Loven sier ikke dette men er selvsagt).
    Bakgrunnen for reglene om retteanvendelsen er selvsagt at det uten dette ville ikke ankedomstolen kunne prøve rettsanvendelsen, dette ville videre kunne være saksbehandlingsfeil som kunne lede til opphevelse.
    Imidlertid til det siste - i praksis og i det alt overveiende tilfeller av saker som ankes fra herreds-by retten til lagmannsretten vil ankende part ønske å få en full overprøving. Det er sjelden det ankes bare på lovanvendelsen alene, eller manglende domsgrunner med krav om oppheving. Ankende part vil i praksis i sivile saker når det ankes, ønske en full overprøving i lagmannsretten med dom der, og ikke oppheving for en ekstra runde i herredsretten....

Til slutt om retten settes med flere dommere, i saker for by- herredsrett altså med meddommere, så skal opplyses i domsgrunnene om enstemmighet eller dissens og hva dissensen gjelder. I praksis begrunnes dissensene i større eller mindre grad. Loven sier kun at det kan kreves tatt inn en redegjørelse.
    Flere kand tar opp (og ganske kort hvilket er ok) reglene om forenklet rettergang i sivilprosessen. Dette er også dom i by og herredsretten så hører med til oppgaven.

Karaktergrenser:

IB er som regel det enkleste - da er det hele håpløst. Jeg ville tro at de fleste klarer å få med seg så pass at det kan passere. Men den som bare får med seg referat av lovbestemmelsene bør emm strykes.
    Laudgrensen - her bør kand i tillegg til en noenlunde ordnet fremstilling vise at har forstått reglene, og ser sammenhengen mellom kravene til domsgrunner, de hensyn som ligger bak, rettsmiddelordningen, og kompetansen til ankeinstansen (lagmannsretten), særlig ser at det er noe forskjell her mellom sivile og straffedommer, herunder at straffedommer skal “prøves” av ankedomstolen før de kan fremmes til behandling. Kand som klarer dette er laudabel. Og det skal egentlig ikke så mye mer til før kand skulle fortjene en bedre laud.
    Vi får se - jeg holder som vanlig en viss kontakt med medsensorene (de gjennomgående) om det er behov for det, og mottar innspill på vanlig måte
    ”Alvorligere innvendinger” bør tas opp straks så vi kan samordne sensuren allerede ved gjennomgående sensur.

Avslutningsvis: Jeg har ikke mottatt utspill fra medsensorene.. Erfaringene viser at nivået er heller lavt. Det viser seg at ganske mange har svært lite positive kunnskaper om emnet, dvs. det å hente noe fra lærebøkene. Det synes som at man finner bestemmelsene (alle gjør det) og så går gjennom disse og prøver ut fra mer alminnelige straffe- og sivilprosessuelle kunnskaper å henge på bestemmelsene noe a godt man kan. Og det faller nok noe forskjellig ut. Det blir lett et slags lovereferat/omskriving, og så alt etter hvor god kandidatene (eller dårlig) egentlig er, en del avslørende feilsom viser manglende kunnskaper ikke bare på oppgavens område.

Særlig får kandidatene problemer når de kommer til “kjernen” i oppgaven, og spesielt ved domsgrunnene for straffesaker. Mange kommer ikke videre ut over å konstatere i noen varianter at alt skal bestemt og uttømmende anses som bevist osv og at dommeren må være sikker etc. Det blir etter hvert ganske mange av slike besvarelser.

Sensorveiledning, endelig utgave
Fjerde avdeling jus
Vårsemesteret 1998
Teoretisk oppgave nr. 4

Endringene i forhold til  den midlertidige veiledningen er understreket

1 Generelt

1.1 Pensumdekning:

Bergen og Tromsø:

Torstein Eckhoff, Rettskildelære, 3. utgave, sidene 244-266. (4. utgave foreligger også, men det kan ikke forventes at studentene har lest denne.)

I tillegg er spørsmålet delvis behandlet i "Statsrett II" og i "Internasjonal rett" ved Universitetet i Bergen og i "Folkerett, internasjonale og nasjonale menneskerettigheter" ved Universitetet i Tromsø. Av særlig interesse er kanskje artikkelen til Carsten Smith i Njål Høstmælingen om "Den europeiske menneskerettsdomstol og Norges Høyesterett". Men denne er bare pensum etter ny modell i Bergen, så det kan da ikke forventes at studentene kjenner til denne.

1.2 Eksamenskrav:

Universitetet i Tromsø har ikke eksamenskrav. Eksamenskravet i Bergen (gammel modell) er i rettskildelære:

Grundig kjennskap til rettskildene, til vilkår for relevans og vekt og ellers om innbyrdes motsetning eller samvirkning mellom rettskilder under avgjørelsen av konkrete rettsspørsmål på ulike områder.

Og etter ny modell i Bergen:

Grundig kjennskap til den juridiske metodelære, med hovedvekt på problemstillinger knyttet til offentlig rett og internasjonal rett.

Uansett studiemodell må oppgaven regnes som sentral da den spør etter bruken av en av de rettskildene som i dag påberopes hyppig, især for Høyesterett.

1.3 Disposisjon:

Det mest fornuftige er trolig å disponere oppgaven etter relevans, slutning og vekt, og eventuelt også ha med noe om motstrid og lignende. Hovedvekten vil ligge på relevanskapitelet. Mange kandidater velger denne fremstillingsmåten med lite hell. Det blir enten mye generell folkerett. blant annet om ulike typer folkerett. hva en stat er. hvordan traktater inngås osv. En del kandidater velger derimot å dele oppgaven i 2 hvorav de først fremstiller sektormonistiske / inkorporerte områder. for så å ta for seg presumsjonsprinsippet. Dette er i de fleste tilfellene den "enkleste veien til en god karakter". Årsaken til dette er at kandidatene da lettere får rette dommen på rett plass. samt at de da får med seg de juridisk sett mest interessante problemstillingene.

2 Folkerettens relevans

Studentene bør få frem utgangspunktet i norsk rett om dualisme. Problemet her blir at de ofte ikke får frem hvorfor. Det er bare noen som nevner at Regjeringen ellers ville kunne ha opptrådt som lovgiver. De bør videre få frem at folkeretten likevel anvendes hyppig i norsk rett i dag. Det er især 2 årsaker til at folkeretten anvendes som rettskildefaktor i dag. Det ene er at vi har enkelte lover som gir folkeretten anvendelse. Det andre er presumsjonsprinsippet som innebærer at norsk rett så vidt mulig må forutsettes å være i samsvar med de internasjonale forpliktelsene som Norge har.
    I forbindelse med lovsgjennomføringen bør kandidatene komme inn på de ulike måtene folkeretten blir gjennomført i norsk rett på. Herunder generell henvisning, som for eksempel straffeprosesslovens § 4. Dette er av undertegnede kalt for sektormonisme i en artikkel i Jussens Venner nr 4 i 1997. Ved denne formen for gjennomføring får all folkerett anvendelse innenfor lovens anvendelsesområde. Et alternativ er inkorporering hvor en konkret traktat blir gjort til norsk lov ved henvisning. Et eksempel på dette er luganokonvensjonen. Noen kandidater behandler sektormonisme. hvor all folkerett blir gjort til norsk rett innenfor et område. inkorporering, hvor en konkret konvensjon bli gjort til norsk rett under ett. Dette kan etter min mening ikke bety noe videre, da dette i all hovedsak er tale om terminologi.
    Videre kan folkeretten være "oversatt til norsk" og gjort til lov på den måten. Dette kalles gjerne for transformert eller gjengivelsesmetoden. Et eksempel på dette finner vi i EØS-loven. Traktaten er da omgjort til norsk lov. Et tredje eksempel er norsk lovgivning som "bygger på" / tilfredsstiller folkeretten, men som ikke er en direkte avskrift av denne. Et eksempel på dette er den norske kjøpsloven. Avhengig av hvilken regel som kom først kan dette kalles for konstatering av rettsharmoni eller passiv transformasjon. Kandidatene bør kjenne til at det foreligger et lovforslag om å gjøre deler av menneskerettighetskonvensjonene til norsk rett, se vedlegg. Begrepene sektormonisme, transformert, inkorporert og lignende brukes ofte om hverandre, og det kan derfor ikke være sentralt hvilke begreper kandidatene benytter, så lenge de viser at de har forstått forskjellene.
    I forbindelse med presumsjonsprinsippet kan det være fornuftig å referere til Rt. 1984 side 1175 på side 1180 hvor dette kommer til uttrykk. Dette har også vært fulgt opp av Høyesterett i senere praksis. Kandidatene bør her få frem at dette i dag gjelder generelt for all folkerett. Om de sier at presumsjonsprinsippet gjelder generelt eller om de sier at tilsvarende gjelder på traktatrettens område må gå for det samme. Det har vært uenighet om dette tidligere, og det kan derfor tenkes at noen kandidater vil foreta et skille mellom sedvanerett og traktatsrett, samt menneskerettigheter og andre folkerettslige forpliktelser. Etter min mening kan ikke dette anses nødvendig for å besvare oppgaven tilfredsstillende. 
    Noen kandidater foretar skille mellom traktatrett og alminnelig folkerett, oe kommer til at det bare er den siste som er omfattet av presumsionsprinsippet. Dette blir galt dersom kandidaten kommer til at det ikke gjelder noe tilsvarende for traktatretten. Dette er behandlet i pensum hos blant annet Fleischer hvor det foretas et skille men hvor det konkluderes med at begge er relevante i norsk rett i dag. Se side 258-279. Denne en pensum etter gammel modell i Bergen, samt etter Tromsømodellen. men ikke etter ny modell i Bergen. Men de som følger ny studiemodell i Bergen har klarere uttalelser å forholde seg til i Njål Høstmælingen, se side 18, 41-42 m.flere. Også Eckhoff nevner skillet mellom traktatretten og den alminnelige folkeretten. men han fortsetter med å si at også traktater kan ha relevans. og at de i enkelte situasioner også gir grunnlag for å sette til side lover som strider mot dem. Se side 260-265. Kandidatene må derfor komme til at traktater kan være og er en relevant rettskildefaktor i norsk rett i dag
    Enkelte kandidater trekker under presumsjonsprinsippet inn spørsmålet om dette er tilstrekkelig hjemmel på legalitetsprinsippets området. Dette er en god problemstilling som kandidatene bør få uttelling for. Relevante avgjørelser er her krigsoppgjøret, samt nyere rettspraksis knyttet til Islandske trålere. Disse avgjørelsene er ikke nevnt i pensum. Noen få går videre og spør om den generelle henvisningen vi nå har fått i straffelovens § 1 2. ledd er tilstrekkelig hjemmel, eller om denne bare må brukes for å få redusert stratt eller liknende.
    Det er enkelte kandidater som trekker inn presumsjonsprinsippet som et vekt-prinsipp isteden for et spørsmål om relevans. Dette må etter min mening være forsvarlig da det i stor grad "uttaler" seg om relevans. jf "så vidt mulig”
    Kandidatene bør problematisere litt omkring de ulike formene for gjennomføring, og gjerne si litt om i hvilken grad de sørger for at folkerettslige forpliktelser blir ivaretatt. Herunder kan "tolkning" av straffeprosesslovens § 4 og tvistemålslovens § 36a trekkes inn. Her er Kvinnefengselsaken / Fangsbehandlingssaken / Kløversaken fra Rt. 1994.1244 og Bølgepappsaken fra Rt. 1994.610, samt Streikeforbudssaken / ILO-saken / OFS-saken fra Rt. 1997.580 av interesse. Flere kandidater trekker også inn Saunder-saken fra menneskerettighetsdomstolen fra 1996.
    Enten her, eller under tolking, bør også de ulike folkerettslige kildene presisere. Her kan det også gjøres en henvisning til ICJ artikkel 38 om relevante kilder (se vedlegg). Kandidatene kan også trekke inn de ulike formene for folkerett som kan tenkes benyttet som rettskilde i norsk rett. NB: Det er ikke alle som har ICJ med seg på eksamen, og det kan derfor ikke kreves nøyaktig henvisning til den. Men det som ICJ artikkel 38 gir uttrykk for må anses kjent av studentene.

Under behandlingen av relevans bør etter min mening kandidatene også nevne Grl § 110c. Denne er ikke direkte nevnt i pensum, men må anses kjent. Hvor mye kandidatene f°ar ut av bestemmelsen er dog usikkert.

3 Tolking av folkeretten ved bruk av den som rettskilde

Her er rettskildepensumet noe dårlig, og det kan tenkes at mange kandidater skriver lite om dette, eller utelukker det helt. Hvilken betydning dette bar få vil jeg komme tilbake til når jeg har lest gjennom besvarelsene, og diskutert oppgaven med de øvrige gjennomgående sensorene.
    Selv om rettskildepensumet er "dårlig", er spørsmålet behandlet i andre deler av pensum, så studentene bør ha kjennskap til problemstillingen. Her kan de gode kandidater kanskje også komme inn på utviklingen innen folkeretten som går fra en streng ordlydsfortolkning til en mer dynamisk tolkning av ordlyden. Noen kandidater påpeker at folkeretten er alt for statisk og fastlåst i det som gjaldt på den tiden konvensjonen ble vedtatt. Dette er etter min mening ikke i samsvar med verken Wien-konvensjonen eller det som skier i praksis. I forlengelsen av dette vil kanskje noen kandidater også trekke inn Høyesteretts avgjørelse i Rt. 1997 side 580 hvor de i stor grad holder seg til den opprinnelig læren.
    Under dette punktet bør kandidatene komme inn på de ulike kildene innefor folkeretten som kan tenkes å benyttes ved tolkning av folkeretten. Wienkonvensjonens artikkel 31-33 kan også trekkes inn (se vedlegg). Men også her gjelder det som nevnt ovenfor at ikke alle kandidatene har denne med seg på eksamen, og at det derfor ikke kan kreves nøyaktig henvisning til denne. Men også dette er såpass sentralt at prinsippene som har kommet til uttrykk her må anses kjent.

4 Vektlegging av folkeretten

Her kan igjen Rt. 1984 side 1175 brukes jf "så vidt mulig" tolkes i overensstemmelse. Dette innebærer normal ganske stor vekt. Se også Advokatkjennelsen, Rt. 1997 side 1019, som kanskje noen av studentene kjenner til. Her ble en bestemmelse i domstolsloven "tolket bort" blant annet under henvisning til EMK artikkel 6. Også her er det flere kandidater som trekker inn hvilken vekt folkeretten kan ha på legalitetsprinsippets område. Dette er en god problemstilling.

5 Harmonisering

Rt. 1997 side 580 slo fast at utgangspunktet i norsk rett fremdeles er dualisme, og dermed også at norsk rett skal gå foran i tilfelle motstrid. Noen vil kanskje "filosofere" litt over unntakene fra dette, og kanskje også trekke inn lovforslaget i NOU 1993:18. Undertegnede har behandlet motstridssporsmålet i Jussens Venner nr 4, 1997, og det kan tenkes at noen av kandidatene har lest dette. Mange kandidater skiller mellom bevisst og ubevisst motstrid. Dette er veldig bra. og vil stort sett gi uttelling.

6 Karakterer

Mange kandidater skriver veldig godt og det er positivt. Her kan det se ut som om det er en forskjell på Tromsø-oppgavene og Bergens-oppgavene. Det virker som om Tromsø-oppgavene i gjennomsnitt blir litt mer "platt". Dessverre er det en del kandidater som kan såpass lite om temaet at de haver på ikke-bestått. Enkelte kandidater bommer totalt på hva dualisme innebærer. Noen mener for eksempel at det er at ratifiserte konvensjoner gjelder i intern rett. mens ikke ratifiserte konvensjoner ikke gjelder. Slike grunnleggende kunnskapsfeil vil ofte medføre så stort trekk at kandidaten får ikke-bestått.
    Videre er der noen som bommer stygt på betydningen av traktater i norsk rett. Enkelte hevder at presumsjonsprinsippet bare gjelder for den alminnelige folkeretten, og de kommer derfor til at traktater ikke er relevant i norsk rett. Dette vil måtte medføre et stort karaktermessig trekk. Dersom de tar dette utgangspunktet hva angår def. på presumsjonsprinsippet men kommer til at tilsvarende må gjelde for traktater på annet grunnlag er de "i må1".
    Dersom kandidaten ikke nevner presumsjonsprinsippet overhodet, er også kandidaten farlig nært stryk-karakter. og som regel over grensen.
    Svært overfladiske oppgaver som bare nevner hovedreglene og resten er generell folkerett eller rettskildelære eller "bare prat", vil iallfall befinne seg nede på 3-tallet. ofte også IB.
    På den "andre siden av skalaen" er det lett å score poeng. En ryddig fremstilling med gode problemstillinger vil normalt medføre laud. Kjennskap til rettspraksis fører karakteren raskt videre_ iallfall dersom kandidaten evner å bruke avgjørelsene på rett plass. Noen bruker dommer fra sektormonistisk område til å illustrere for eksempel presumsionsprinsippet. Det blir galt. men innebærer ikke noe særlig trekk etter min mening,

Sist oppdatert 07. juni 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.