Sist oppdatert 21. november 2001 av bmt
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : Offentlig rett
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål
I Trangvik kommune er det et stadig voksende og aktivt idrettslag som i flere år har arbeidet med planer om å få reist et eget idrettsanlegg. Så langt hadde idrettslaget bruk gymnastikksalen på en av kommunens barneskoler og den tilstøtende treningsbane som i sin tid var bygget for å dekke skolens behov. Kommunen var en tilflytningskommune og folketallet var i rask vekst, noe som førte til at idrettslaget bare de tre siste årene hadde fordoblet sin medlemsmasse. På kort tid hadde idrettslaget hevdet seg bra i kretsmesterskapene både i fotball og i friidrett.
I januar1998 fikk Trangvik idrettslag et tilsagn om en gave fra en av kommunens hjørnesteinsbedrifter- A/S Tangsrud & Co - på kr. 8 millioner slik at de kunne få realisert planene om et nytt idrettsanlegg med såvel klubbhus som idrettshall og treningsbane for fotball og friidrett. Anlegget kunne på denne måten realiseres uten kommunal medvirkning. Trangvik kommune hadde allerede i 1997 bundet opp sine investeringer i økonomiplanen fram til år 2001, uten at de hadde funnet plass til tilskudd til det nye idrettsanlegget. Som tilflytningskommune var det andre mer presserende oppgaver som var blitt prioritert.
Trangvik kommune eide imidlertid en større eiendom i kommunens nordlige del. Dette var en del av et tidligere utmarksområde. I den delen av kommunen var det fortsatt bare spredt bebyggelse og det ville gå 3 til 5 år før det ville bli nødvendig å legge ut boligfelt i området slik det var beskrevet i arealdelen i kommuneplanen. Dette området, som Idrettslaget ønsket å bygge anlegget sitt på, var topografisk velegnet til formålet og det var tidligere regulert til idretts- og friluftsformål. Idrettslaget søkte derfor om å få kjøpe eller feste eiendommen som fullt ut dekket deres arealbehov på en tilfredsstillende måte.
Administrasjonssjefen i Trangvik kommune la fram sak en for formannskapet. I sin instilling av 26.2.1998 anbefalte han at formannskapet gav sitt samtykke til at idrettslaget skulle få feste eiendommen med det formål å bygge et idrettsanlegg.
På naboeiendommen, ikke langt fra der hvor idrettslagets anlegg skulle bygges hadde Fellesbuss A/S en eiendom som var bebygget med 14 småhytter. Fellesbuss var et regionalt transportselskap hvor Trangvik kommune eide 67% av aksjene i selskapet. De to minoritetsaksjonærene var nabokommunene Lillevik og Storevik. Hyttene på eiendommen ble disponert av selskapets personalforening som feriested for de ansatte. Disse hyttene var bygget i årene 1948 til 1950 og det var ventelister for å kunne disponere disse hyttene, som lå landlig til med adkomst til sjøen. På eiendommen var det også et eldre bolighus som ble disponert av ledelsen og styret i selskapet.
Personalforeningen var sterkt i mot planene om det nye idrettsanlegget på naboeiendommen og i et brev av 19.2.98 protesterte de mot planene. Brevet var omtalt i administrasjonssjefens innstilling til formannskapet.
Styrelederen i Fellesbuss A/S var Peder Ås, som også var politiker og medlem av formannskapet i Trangvik kommune. Alt før saken kom opp i formannskapet gikk Peder Ås i en avisartikkel sterkt imot at kommunen skulle stille til disposisjon den foreslåtte eiendommen for idrettslaget. Han viste til at den delen av kommunen burde fortsatt kunne benyttes til rekreasjonsformål, friluftsarealer, hyttebygging o.l. Han viste også til at Fellesbuss A/S lå nær opp til det planlagte idrettsanlegget. Han mente at det var galt å legge et idrettsanlegg så tett opp i et veletablert ferieområde. Anlegget ville føre til stor biltrafikk og eventuelle friidrettsstevner om sommeren ville ødlegge den idyllen som dette området i dag representerte. Siden Fellesbuss A/S var eid av kommuner måtte de ansatte anses for å være kommunale tjenestemenn og kommunen kunne ikke behandle sine tjenestemenn på denne måten skrev Peder Ås.
Formannskapet behandlet saken i sitt møte 3.3. 1998. Ved avstemningen ble Administrasjonssjefens forslag nedstemt med 8 mot 7 stemmer. Peder Ås stemte med flertallet, mens resten av partigruppen hans stemte med mindretallet. Trangvik idrettslag fikk melding om vedtaket 10.3.98.
Trangvik idrettslag var skuffet over formannskapets vedtak. De sto nå i fare for å miste den store pengegaven. De mente at Peder Ås hadde vært inhabil i saken. Administrasjonssjefen la fram inhabilitetspørsmålet for kommunens advokat Lars Vold som i en betenkning konkluderte med at Peder Ås etter hans mening ikke hadde vært inhabil. Administrasjonssjefen la inhabilitetsspørsmålet fram for formannskapet 20.3.98 I innstillingen sin konkluderte han på samme måten som advokat Vold. Betenkningen til Vold var vedlagt saken. Formannskapets møte ble ledet av ordfører Ole Tangsrud. Peder Ås deltok i møtet og hevdet at han ikke hadde vært inhabil da saken ble behandlet 3.3.98. Han viste til advokat Volds betenkning. Han hevdet også at dersom han ble ansett for å være inhabil måtte det samme gjelde for ordfører Ole Tangsrud. Han var nemlig medlem av idrettslaget og hadde på 70-tallet vært en av de mest kjente friidrettsmennene i landsdelen og hadde vunnet Norgesmesterskapet i kulestøt to ganger. Videre var han tremenning til tidligere direktør i A/S Tangsrud & Co, som nå var pensjonert. Formannskapet konkluderte imidlertid enstemmig med at de to ikke var inhabile.
Spørsmål 1:
A. Var Peder Ås inhabil ved behandling i formannskapet 3.3.98?
B. Var ordfører Ole Tangsrud inhabil ved formannskapet behandling
av saken 3.3.98?
Spørsmål 2:
Var formannskapets behandling av habilitetsspørsmålet i møtet
20.3 korrekt behandlet?
Trangvik idrettslag bestemte seg for å påklage formannskapets vedtak. De hevdet for det første at vedtaket var ugyldig fordi Peder Ås hadde vært inhabil når saken ble behandlet 3.3.98. Vider hevdet de at vedtaket om ikke å feste bort eiendommen brøt med gjeldende reguleringsplan, som viste at området kunne brukes til idrettsformål og friluftsformål. De hevdet at hytteområdet hadde kjent til denne reguleringsplanen lenge og kunne ikke motsette seg at planen ble gjennomført. Etter deres mening hadde formannskapet ensidig lyttet til argumentene til motstanderne av bygging av det nye idrettsanlegget. Idrettslaget hevdet også at vedtaket måtte anses å være ugyldig da det ikke forelå noen begrunnelse i vedtaket.
Spørsmål 3:
A. Dersom Peder Ås var inhabil, ville det faktum at han deltok i behandlingen
av saken føre til at vedtaket var ugyldig?
B. Var vedtaket om ikke å feste bort eiendommen til Idrettslaget
ugyldig i forhold til gjeldende reguleringsplan?
C. Kunne manglende begrunnelse i vedtaket føre til ugyldighet?
I forbindelse med behandlingen av søknaden til Trangvik Idrettslag hadde
Trangvik Kommunale Tomteselskap avgitt en intern vurdering av byggeplanene til
idrettslaget på den omsøkte eiendommen. Tomteselskapet som eide
naboeiendommen, på motsatt side av hytteområdet, hadde i et internt
notat til administrasjonssjefen i kommunen uttalt seg om konsekvensene for det
fremtidige byggefeltet som var planlagt på deres eiendom. De konkluderte
med at det ville være en fordel for kommunen at idrettsanlegget ble bygget,
da det ville føre til at deres planlagte boligutbygging ville bli mer
attraktiv for bl.a. barnefamilier siden det var mangel på positive fritidsaktiviteter
for barn og unge i kommunen. Tomteselskapet skrev også i notatet at på
sikt ville det være i kommunens interesser å få avviklet hytteområdet
til Fellesbuss A/S da det ville være den eneste muligheten til på
en fornuftig og kostnadseffektiv måte å skaffe boligarealer til
en voksende befolkning i kommunen når deres eget landområde på
stedet var ferdig utbygget. De mente også at byggingen av idrettsanlegget
kunne påskynde denne prosessen.
Notatet fra Tomteselskapet var ikke vedlagt saken og det var kun vist til at selskapet var positiv til byggingen av idrettsanlegget i selve saken. I april fikk Trangvikposten et tips om eksistensen av dette notat og redaktøren i avisen ba administrasjonssjefen om å få en kopi av notatet. Administrasjonssjefen viste til at det var et internt notat som ikke hadde fulgt med saken og som derfor var unntatt fra offentlighet. Trangvikposten var heller ikke part i saken og kunne av den grunn nektes å få se dokumentet.
Også Idrettslaget ville gjerne se notatet i forbindelse med at de hadde påklaget formannskapets vedtak. De mente at notatet kunne inneholde opplysninger som kunne være relevant for utarbeidelsen av klagesaken. Administrasjonssjefen aviste imidlertid også Idrettslagets anmodning om å få se notatet.
Spørsmål 4:
A. Hadde redaktøren av Trangvikposte krav på å få se
notatet fra kommunens tomteselskap?
B. Hadde Trangvik Idrettslag krav på å få se notatet?
Klagesaken fra Trangvik Idrettslag ble behandlet av Administrasjonssjefen, som framla sin instilling 2.5.98 Han innstilte på at klagen burde tas til følge. Han argumenterte med at det ved formanskapets behandling hadde vært lagt vekt på utenforliggende hensyn når vedtaket ble fattet. Videre hadde formannskapet sett bort fra de faglige rådene som var gitt med hensyn til barn og unges oppvekstvilkår i kommunen og at dersom ikke planene om et nytt idrettsanlegg ble vedtatt i løpet av 1998, ville bidraget på kr. 8 millioner falle bort. Dette var begrunnet med at det var en forutsetning for gaven at idrettslaget innen årets utgang hadde fått klarsignal for planene sine, og kunne starte byggingen senst ved årskiftet.
Samtidig med at idrettslaget klaget på vedtaket, ble dette også påklaget av A/S Tangsrud & Co. De viste til at i tillegg til de kr. 8. millioner som de hadde gitt i gave til Trangvik Idrettslag for å bygge anlegget hadde det påløpt betydelige kostnader til prosjektering og forarbeid som bedriften hadde utført for Idrettslaget. Dette var kostnader det ikke var mulig å få refundert. Videre viste de til at de ville miste muligheten til å få good will tilbake i form av avtalt fri reklampeplass for sine produkter i idrettshallen i 5 år. De hevdet at de var sterkt involvert i arbeidet med idrettsanlegget gjennom sin økonomiske gave og gjennom frie tjenester og at de hadde en selvstendig klageadgang på formannskapets vedtak av 3.3.98
Administrasjonssjefen i kommunen hevdet imidlertid at A/S Tangsrud & co ikke hadde klageadgang på vedtaket. De var ikke part i saken og han viste også til at de ville få tilbake gaven sin til idrettslaget på kr. 8. millioner dersom anlegget ikke ble realisert. De ville derfor ikke lide noe økonomisk tap i sakens anledning og hadde derfor ikke partsinteresser.
Spørsmål 5:
Hadde A/S Tangsrud & Co. krav på å få sin klage på
vedtaket av 3.3. behandlet?
Bergen, 7.5.99
Henriette S. Aasen
Eksamensforman
|
Sist oppdatert 21. november 2001 av bmt Kommentarer til denne siden. |